Nytt innen forsikringsretten høsten 2024

Høyesterett har i en ny dom (HR-2024-1184-A) gitt veiledning om hvilke grunner et forsikringsselskap kan påberope seg for å nekte fornyelse av en skadeforsikringsavtale. Bakgrunnen for saken var at en forsikringsselskap i flere år hadde forsikret en eiendom, som ble benyttet som forsamlingslokale av en lokal motorsykkelklubb som på et tidspunkt sluttet seg til klubben Hells Angels. Hells Angels er en såkalt 1 %-klubb, som definerer seg selv som lovløs, og er knyttet til organisert kriminalitet.

Forsikringsselskapet besluttet på et tidspunkt at de ikke ønsket å tilby forsikring der det var grunn til å tro at forsikringstakeren kunne være involvert i organisert kriminalitet. Det varslet derfor om at forsikringsavtalen ikke ville bli fornyet. Forsikringstakeren, som eide eiendommen, mente at oppsigelsen var i strid med forsikringsavtaleloven § 3-5 annet ledd, der det fremgår at forsikringsselskapet kun kan nekte å fornye avtalen dersom det foreligger “særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet”.

Høyesterett viste først til at det gjelder en delvis kontraheringsplikt for forsikringsselskaper, og at den høye terskelen for å nekte å tegne en forsikringsavtale gjør at det også må gjelde et sterkt vern mot oppsigelse. Retten så deretter hen til forarbeidene for å vurdere hva som utgjorde en særlig grunn som kan gi grunnlag for oppsigelse, og fant at bestemmelsen kun var ment å gjelde grunner relatert til risikobildet ved den aktuelle forsikringsavtalen. Senere retts- og nemndspraksis åpnet ikke for noe utvidet syn.

Forsikringsselskapet hadde vist til at utviklingen både i lovgivningen og i samfunnets forventinger pålegger næringslivet en etisk og forsvarlig forretningsstyring. Retten fant imidlertid at dette og andre systembetraktninger ikke kunne utvide det virkeområdet for forsikringsavtaleloven § 3-5 som lovgiver hadde forutsatt.

Når det kom til den konkrete vurderingen, viste retten til at forsikringsavtalen hadde løpt i ti år uten av det var meldt noen skader, og at det heller ikke var påberopt noen kriminell aktivitet fra den lokale motorsykkelklubben. Forsikringsselskapets ønske om ikke å tilby forsikring til forsikringstakere som kan være involvert i organisert kriminalitet, utgjorde ikke en særlig grunn som etter loven kunne gi grunnlag for oppsigelse. Oppsigelsen var derfor ugyldig.

Avgjørelsen slår fast at forsikringsselskap kun kan påberope seg særlige grunner som gjelder risikoen ved den aktuelle forsikringsavtalen som grunnlag for å nekte fornyelse av en forsikringsavtale.

Hele dommen kan leses her.

Høyesterett har i en ny dom (HR-2024-1117-A) klarlagt reglene for lovvalg i saker om forsikringsoppgjør etter bilansvarsloven. Loven pålegger norske kjøretøy en pliktig ansvarsforsikring. Bakgrunnen for saken var at en dansk kranbilfører, som hadde forsikret kranbilen sin i et dansk forsikringsselskap, ble skadet i en velteulykke under utførelsen av et oppdrag i Norge. Kranføreren ønsket at forsikringsoppgjøret skulle gjennomføres etter norsk rett, ettersom den norske bilansvarslova er gunstigere for en skadelidt sjåfør enn de danske lovreglene.

Høyesterett vurderte først om bilansvarslova, forsikringslovvalgsloven eller andre norske lovregler avgjorde lovvalget, men kom til at dette ikke var tilfellet. Retten fant i denne forbindelse at reglene i bilansvarslova måtte sees på som regler om erstatning, selv om de var nært knyttet til forsikringsavtaler, og at forsikringslovvalgsloven derfor ikke kom til anvendelse.

Spørsmålet måtte derfor løses etter alminnelige norske lovvalgsregler. Hovedregelen var da at spørsmål om erstatning utenfor kontrakt skal løses etter skadestedets rett. I tråd med tidligere rettspraksis så Høyesterett deretter hen til EUs Roma II-forordning om lovvalg, som ikke gjelder direkte for Norge, men likevel legges vekt på der det ikke foreligger noen avvikende norsk lovregulering. Roma II inneholder en regel om at dersom den skadelidte og den ansvarlige hadde sedvanlig opphold i samme land, skal spørsmålet om erstatning avgjøres etter dette landets rett. Høyesterett fant at denne regelen også skulle anvendes i norsk rett. Forordningen inneholder et unntak fra dette for tilfeller der det skadevoldende handlingen har åpenbart nærmere tilknytning til et annet land, men Høyesterett fant at dette vilkåret ikke var oppfylt, selv om skaden hadde skjedd i Norge. Oppgjøret mellom kranbilføreren og forsikringsselskapet måtte derfor gjennomføres etter dansk rett.

Hele dommen kan leses her.

Høyesterett har slått fast at begrensningene i forsikringsselskapets regressadgang etter skadeserstatningsloven §§ 4-3 og 4-2 som hovedregel ikke gjelder ansvar som bygger på kontrakt. Les mer om avgjørelsen i vårt særskilte nyhetsbrev her.

Høyesterett har klargjort hva som ligger i at sikrede “må forstå” at uriktige opplysninger gitt ved forsikringsoppgjøret kan lede til en uriktig erstatning. Les mer om avgjørelsen i vårt særskilte nyhetsbrev her.

Finansklagenemnda legger i en ny avgjørelse (FinKN-2024-506) til grunn at et forsikringsselskap som ikke får medhold i sitt standpunkt om å avvise dekning, kan holdes erstatningsansvarlig etter forsikringsavtaleloven § 21-2.

Saken gjaldt forsikring av en fritidsbolig som hadde fått en vannskade, som følge av at hovedstoppekranen ikke var skrudd av, og det ikke hadde vært tilstrekkelig varme i boligen. Den sikrede oppga til selskapet at hun hadde hatt varmen i boligen på, men det viste seg senere at dette ikke var riktig. Forsikringsselskapet avviste dekning og sa opp forsikringsavtalen på grunnlag av uredelig brudd på opplysningsplikten ved skadeoppgjøret, jf. forsikringsavtaleloven § 8-1.

Finansklagenemnda fant imidlertid at det ikke var sannsynliggjort at den sikrede hadde gitt de uriktige opplysningene bevisst. Avslaget og oppsigelsen var derfor ugyldige. Sikrede krevde dekket de utgifter hun hadde hatt som følge av selskapets urettmessige avslag og oppsigelse, herunder utgifter til advokat ved saken for Finansklagenemnda.

På dette punktet delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Finansklagenemndas flertall, som besto av tre representanter, fant at forsikringsselskapet var ansvarlig for å dekke sikredes advokatutgifter. Flertallet slo for det første fast at selskapets erstatningsansvar etter forsikringsavtaleloven § 21-1 for brudd på plikten til å opptre faglig forsvarlig etter § 1-5 første ledd, også gjaldt selskapets opptreden ved gjennomføringen av forsikringsavtalen, og ikke bare ved forsikringsdistribusjonen. Uavhengig av dette mente flertallet at det var mest relevant å vurdere spørsmålet etter de alminnelige reglene om objektivt ansvar for mislighold av en betalingsforpliktelse, og objektivt ansvar for villfarelse om innholdet i egen kontraktsforpliktelse.

Flertallet viste til rettspraksis og teori om objektivt ansvar for mislighold av betalingsforpliktelser. Ettersom forsikringsselskapets forpliktelse etter avtalen var å betale ut erstatning for forsikringstilfellet, mente flertallet at selskapet var objektivt ansvarlig for misligholdet av denne.

Det ble videre vist til rettspraksis og teori om objektivt ansvar for villfarelse om innholdet i egen kontraktsforpliktelse, altså rettsvillfarelse. Flertallet mente at forsikringsselskapet også var ansvarlig på dette grunnlaget.

Et særlig spørsmål som ble tatt opp var om det gjaldt et objektivt ansvar både for gal tolkning av kontrakten og feil bedømmelse av bevisene. Nemdas flertall viste til at disse vurderingene ofte glir over i hverandre, og mente derfor at uriktig bevisbedømmelse måtte likestilles med rettsvillfarelse såfremt forsikringsforetaket har all tilgjengelig informasjon. Det er imidlertid ikke grunnlag for noe objektivt ansvar dersom den uriktige bevisbedømmelsen skyldes at foretaket mangler sentral informasjon.

Forsikringsselskapets ansvar for advokatutgifter er imidlertid ikke ubegrenset. Flertallet viste til at kostnadene etter alminnelig erstatningsrett måtte stå i adekvat årsakssammenheng med misligholdet, og dermed ikke være en for fjern, avledet eller upåregnelig konsekvens. Flertallet formulerte dette som et krav om at kostnadene måtte være rimelige og nødvendige. Som en følge av hvordan Finansklagenemnda fungerer innebar dette at det i mange saker ikke vil være behov for bistand fra advokat, og kostnader til dette vil derfor ikke kunne kreves erstattes. I den konkrete saken var det imidlertid tale om en alvorlig beskyldning mot sikrede, og store verdier. I lys av dette fremsto det som rimelig og nødvendig å få bistand fra advokat.

Mindretallet på to medlemmer så saken annerledes. Når det gjald hjemmelen for erstatningsansvar i forsikringsavtaleloven § 21-2, mente mindretallet at denne kun gjaldt forsikringsforetaket prekontraktuelle plikter. I spørsmålet om objektivt ansvar viste mindretallet til at det tidligere var slått fast at sakskostnader for Finansklagenemnda kun kunne kreves erstattet på grunnlag av skyldansvar, og at ingen autoritative rettskilder tilsa noen endring i dette. Mindretallet tolket videre rettskildene annerledes, og mente at det ikke gjelder noen generell regel om objektivt ansvar for rettsvillfarelse. Det ble videre vist til rettspolitiske betraktninger. Etter mindretallets syn var det derfor ikke grunnlag for noe objektivt erstatningsansvar.

Avgjørelsen er ikke akseptert av forsikringsselskapet. Finansklagenemndas avgjørelser er ikke rettslig bindende.

Hele uttalelsen kan leses her.

I et tidligere nyhetsbrev omtalte vi Høyesteretts avgjørelse HR-2024-761-A, som klargjorde når et forsikringsselskap har plikt til å avvikle et kundeforhold på grunnlag av hvitvaskingsreglene. Saken for Høyesterett gjaldt et spørsmål om midlertidig forføyning, som skulle behandles av lagmannsretten for annen gang etter at Høyesterett opphevet lagmannsrettens forrige kjennelse. Partene har imidlertid blitt enige om å stanse forføyningssaken i påvente av avgjørelsen av hovedkravet, som Oslo tingrett nå har avsagt dom om (sak nummer 23-177749TVI-TOSL/03).

Bakgrunnen for saken er nærmere beskrevet i vårt tidligere nyhetsbrev. Saksforholdet var kort fortalt at eierskapet til to selskaper som var kunder av et forsikringsselskap hadde blitt overført fra et russisk selskap til en norsk person med bakgrunn fra selskapene. Grunnen til overdragelsen var at selskapene som følge av det russiske eierskapet ikke fikk engasjert noen revisor etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

Forsikringsselskapet mente at overdragelsen av selskapene var pro forma, og at det derfor ikke var mulig å gjennomføre pålagte kundetiltak etter hvitvaskingsloven, ettersom det ikke var klart hvem som var selskapenes reelle rettighetshavere. Som følge av dette mente forsikringsselskapet at det hadde en plikt til å avvikle kundeforholdene. Subsidiært ble det anført at overdragelsen utgjorde en særlig grunn til å nekte å fornye forsikringsavtalen etter forsikringsavtaleloven § 3-5.

Oslo tingrett kom etter en konkret vurdering til at overdragelsene ikke var pro forma, selv om kjøpet ble finansiert ved en rentefri selgerkreditt som ikke forfaller før i 2029. I vurderingen ble det blant annet lagt vekt på at selgerne hadde en rasjonell begrunnelse for å overdra selskapene, samt at kjøperen ikke hadde noen plikt til å selge selskapene tilbake.

I lys av at retten fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at overdragelsen var reell, var det rettens oppfatning at det var mulig å gjennomføre kundetiltak etter hvitvaskingsloven. Dermed forelå det heller ingen plikt til å avvikle kundeforholdet etter hvitvaskingsregelverket. Av samme årsak utgjorde heller ikke overdragelsen noen særlig grunn til å nekte å fornye forsikringen etter forsikringsavtaleloven § 3-5.

De to selskapene hadde også krevd erstatning som følge av forsikringsselskapets ugyldige varsel om avvikling av kundeforholdet. Retten slo for det første fast at det ikke gjaldt noe objektivt erstatningsansvar for rettsvillfarelse, ettersom uenigheten i saken gjaldt plikter etter hvitvaskingsloven, og ikke tvist om kontraktsmislighold. Retten fant videre at forsikringsselskapet hadde gjort en grundig vurdering av spørsmålet før varselet om avvikling ble sendt, og at det derfor ikke hadde opptrådt uaktsomt. Følgelig var det ikke noe grunnlag for erstatning.

Tingrettens dom er ikke rettskraftig.

Tidstapsforsikring (loss of hire insurance) er en marin forsikring som dekker inntektstap når et fartøy er ute av inntektsgivende virksomhet som følge av skader o.l. Vilkårene for tidstapsforsikring i Nordisk sjøforsikringsplan er utbredt i det nordiske og internasjonale markedet.

Grunnvilkårene for dekning er at fartøyet har fått en skade som er dekningsmessig i henhold til vilkårene for kaskoforsikring i Nordisk sjøforsikringsplan og at skaden har vært årsak til forstyrrelser i fartøyets inntektsgivende virksomhet.

I en dom fra Oslo tingrett, publisert i Nordiske domme i sjøfartsanliggender tidligere i år, var saken at en av kranene om bord lekteren African Lifter hadde blitt skadet. Lekteren hadde en tidstapsforsikring basert på Norsk sjøforsikringsplan av 1996, versjon 2007, som er en av forløperne til Nordisk sjøforsikringsplan.

Sikrede, som hadde leid ut lekteren til en kunde, hevdet at skaden hadde ført til at kunden i en periode ventet med å ta imot lekteren. Sikrede krevde tidstapserstatning for denne perioden. Assurandøren på sin side hevdet at kranskaden ikke var årsaken til at kunden ventet med å ta imot lekteren og mente at sikrede ikke hadde lidt noe inntektstap som følge av skaden.

Etter en konkret vurdering av bevisene i saken, kom retten til at kranskaden sannsynligvis ikke var årsaken til at kunden ventet med å ta imot leveringen. Retten la vekt på at kontrakten mellom partene ikke spesifiserte at alle kranene om bord måtte virke og at sikredes kunde etter hvert tok imot lekteren selv om kranen fremdeles var skadet. Dette tilsa at kranen ikke hadde vært avgjørende for kunden. Retten la mindre vekt på etterfølgende forklaringer fra sikredes representanter, som påstå at kranskaden var årsaken til at kunden ventet med å ta imot lekteren.

Avgjørelsen illustrerer at domstolene går konkret til verks ved vurderingen av årsakssammenheng mellom skade og inntektstap. I tråd med etablert praksis, vil domstolene ved denne vurderingen legge størst vekt på tidsnære bevis.

Hele dommen kan leses her.

Endringene i naturskadeforsikringsloven som ble omtalt i vårt tidligere nyhetsbrev er ennå ikke trådt i kraft. Nå har Justis- og beredskapsdepartementet foreslått en ny lov om naturskadeforsikring, men presiserer at forslaget eventuelt kan gjennomføres ved å endre den eksisterende loven.

Det nye lovforslaget innebærer i hovedsak strukturelle endringer for å gjøre loven klarere, herunder en justering av hva som reguleres i henholdsvis loven og forskriften. I tillegg er det foreslått enkelte materielle endringer, herunder at avkastning av naturskadekapital kun skal brukes til fremtidige naturskader, samt at Norsk naturskadepool skal underlegges tilsyn av Finanstilsynet. Videre foreslår det å øke og eventuelt indeksregulere egenandelen for naturskader, samt at forsikringsselskapenes samlede ansvar for en enkelt naturkatastrofe skal økes fra 16 til 30 milliarder kroner.

Forslaget er sendt på høring med høringsfrist 25. september. Det fullstendige forslaget kan leses her.

Det er flere år siden PRIIPs-regelverket (forordning EU nr. 1286/2014) ble innført i EU. Den norske gjennomføringen av regelverket var på høring våren 2017, men ble det stille rundt prosessen etter høringen. Nå er imidlertid ny PRIIPs-lov vedtatt, og foretak som omfattes av den nye loven må sette seg inn regelverket og tilpasse seg de nye kravene før 1. oktober.

Regelverket krever at ikke-profesjonelle investorer skal få nærmere angitt informasjon før de kjøper sammensatte eller forsikringsbaserte investeringsprodukter (“Packaged Retail and Insurance-based Investment Products”, “PRIIP”). PRIIPs omfatter for eksempel livsforsikringer med investeringsvalg, slik som Unit Link-produkter, mens skadeforsikringer er unntatt fra virkeområdet.

Pensjonsprodukter faller i utgangspunktet utenfor EU-reguleringen. I sitt høringsnotat har Finanstilsynet redegjort for hvilke pensjonsprodukter dette unntaket treffer i det norske markedet, og nevner for eksempel fripoliser med investeringsvalg etter foretakspensjonsloven. Den norske PRIIPS-loven åpner imidlertid for at regelverket kan utvides til å også omfatte andre produkter enn de som er omfattet av forordningen, slik som pensjonsprodukter, men eventuell utvidelse vil først skje etter utredning og ny høring.

Informasjonen til kunden skal gis i et standardisert informasjonsdokument, også kalt “KID” (“Key Information Document”). Regelverket oppstiller detaljerte krav til hva KID-dokumentet skal inneholde av informasjon. Kravene omfatter informasjon om bl.a. produktets egenskaper, risikoer, kostnader og avkastning. KID-dokument som distribueres i Norge skal være på norsk. Ansvaret for å utarbeide KID-dokumentet ligger hos produsenten av produktet, som for eksempel livsforsikringsforetak, mens rådgivere og selgere av produktet skal gjøre dokumentet tilgjengelig for investor i god tid før investeringen. Selgere og rådgivere av produktet kan være produsenten selv, men det vil også kunne omfatte andre distributører, slik som forsikringsformidlere.

Formålet med de nye informasjonskravene er å styrke kundebeskyttelsen. For produsenter av PRIIPs-produktet må det utarbeides KID-dokumenter. Finanstilsynet har også pekt på at rådgivere og selgere må etablere rutiner for sikre at plikten om å gjøre dokumentet tilgjengelig for investorer overholdes.

Reguleringene for forsikringsforetak øker stadig. I Norge er det, av historiske grunner, flere små skadeforsikringsforetak som enten hovedsakelig forsikrer risiko i sine nærområder eller som er spesialiserte innen visse nisjesegmenter. Disse foretakene har ofte få ansatte. En utfordring har vært at de stadig økende EU-reguleringene gjelder alle foretak, uavhengig av størrelse og virksomhetstype. Reguleringsbyrden er imidlertid ofte avhengig av foretakets størrelse, hvor større foretak vanligvis har en fordel på grunn av større bemanning og flere ressurser til å implementere kravene i virksomheten. Solvens II-direktivet, som også norske virksomhetsregler bygger på, har et forholdsmessighetsprinsipp som sporadisk er nedfelt i enkelte bestemmelser. Utfordringen har vært at det uklart når det kommer til anvendelse. Prinsippet har også blitt praktisert ulikt av tilsynsmyndighetene rundt i EU. I Norge har det vært vanskelig å forutse i hvilken utstrekning Finanstilsynet legger vekt på forholdsmessighetsprinsippet i sitt tilsyn av forsikringsforetakene. Flere tilsynsrapporter tyder på at det ikke vektlegges i særlig stor grad.

På EU-nivå foregår det en prosess for å styrke forholdsmessighetsprinsippet når det gjelder virksomhetskrav for små forsikringsforetak. Det vil i Solvens II-direktivet innføres en ny kategori av “små og ikke-komplekse” forsikringsforetak som kan oppnå lettelser i virksomhetskrav sammenlignet med øvrige forsikringsforetak.

Små og ikke-komplekse forsikringsforetak vil bl.a. få enkelte lettelser i kravene knyttet til risikostyring og internkontroll, herunder hvilke rollekombinasjoner “nøkkelansatte” kan ha, slik som daglig ledelse (førstelinjeansvar) og risiko og etterlevelse, samt aktuarfunksjonen (andrelinjeansvar). Klassifiseringen som små og ikke-kompleks vil også påvirke kravene som stilles til solvens- og likviditetsberegninger. Det legges opp til at foretakene må foreta en egenevaluering av om de kvalifiserer som små og ikke-komplekse, og at de deretter må notifisere lokale tilsynsmyndigheter (Finanstilsynet i Norge) for å kunne lene seg på unntakene.  EIOPA, EUs tilsynsmyndighet for forsikrings- og pensjonsnæringen, har også igangsatt en høringsprosess knyttet til hvilke vilkår det vil være hensiktsmessig å anvende i vurderingen av om et forsikringsforetak kvalifiserer for unntakene.

Når endringene i Solvens II-direktivet er endelig vedtatt på EU-nivå vil disse måtte inntas i EØS-avtalen. Deretter vil de måtte gjennomføres i norsk rett, mest sannsynlig i Solvens II-forskriften. Vi følger utviklingen nøye. Dersom du vil lese mer om de foreslåtte endringene i Solvens II-direktivet kan du se her. Dersom du vil lese mer om høringen igangsatt av EIOPA om vurderingskriterier for om foretak skal anses som små eller ikke-komplekse, kan du se her. Svarfristen på høringen er 25. oktober 2024.

Finanstilsynet har nylig publisert en rapport etter å ha kartlagt bruk av avansert teknologi, som kunstig intelligens, hos forsikringsforetak. Kartleggingen omfattet totalt 31 forsikringsforetak (10 livsforsikringsforetak og 21 skadeforsikringsforetak), og var knyttet til forhold som foretakenes kompetanse, deres systemer for styring og kontroll, organisering, samt identifiserte risikoer.

Oppsummert viser kartleggingen at avansert teknologi benyttes i ulik grad hos forsikringsforetakene. For eksempel oppga 12 foretak at de bruker lite eller ingen avansert teknologi, mens 8 foretak oppgir omfattende bruk. Generelt har skadeforsikringsforetak i større grad tatt i bruk avansert teknologi enn livsforsikringsforetak, og de større foretakene benytter generelt mer avansert teknologi enn mindre foretak. Av risikoer og utfordringer ved bruk av avansert teknologi, har foretakene bl.a. pekt på strategisk risiko, operasjonell risiko, omdømmerisiko, juridisk risiko, klimarisiko og finansiell risiko.

Finanstilsynet har i rapporten presisert sine forventninger til forsikringsforetakenes bruk av avansert teknologi. Dette tar opp flere av de forholdene Finanstilsynet ga uttrykk for i et brev til foretakene tidligere i år, som også er nærmere omtalt i vårt forrige nyhetsbrev.

Finanstilsynet har imidlertid også presisert enkelte nye forhold, slik som at styremedlemmene bør ha tilstrekkelig forståelse for hvordan kunstig intelligens blir brukt og potensielle risikoer knyttet til dette, samt at kompetansen til styret bør oppdateres regelmessig. Finanstilsynet har også påpekt at foretakene bør sikre tilstrekkelig grad av menneskelig tilsyn med systemer, prosesser og resultater, samt at det bør gjennomføres regelmessige revisjoner for å sikre at system fungerer etter sin hensikt og i samsvar med gjeldende regelverk. Videre uttrykker Finanstilsynet at foretakene bør sikre at data som blir benyttet er nøyaktige og relevante, at data bør lagres sikkert, og at databehandlingsprosesser og modelleringsmetoder bør dokumenteres for å sikre sporbarhet og mulighet for kontroll.