Ny dom fra Høyesterett om betydningen av uriktige opplysninger ved forsikringsoppgjøret
Høyesterett klargjør hva som ligger i at sikrede «må forstå» at uriktige opplysninger gitt ved forsikringsoppgjøret kan lede til en uriktig erstatning.
Selv om et krav i utgangspunktet er dekket av en forsikring, kan forsikringsselskapet avvise dekning dersom den sikrede gir bevisst uriktige eller mangelfulle opplysninger ved skadeoppgjøret, som vedkommende visste eller måtte forstå at har betydning for skadeoppgjøret, jf. forsikringsavtaleloven § 8-1. I en ny dom (HR-2024-989-A) har Høyesterett klargjort hvordan kravet til at sikrede “måtte forstå” betydningen av de uriktige opplysningene skal tolkes. Høyesterett slår fast at kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene.
Bakgrunnen for saken var at en fabrikkbygning brant ned, og selskapet som eide bygningen krevde erstatning fra sitt forsikringsselskap. På forespørsel fra forsikringsselskapet fylte den sikredes representant ut et skjema over eiendeler som hadde gått tapt i brannen, der det blant annet ble oppgitt alderen til hver av gjenstandene.
Det ble senere klart at den sikrede hadde oppgitt uriktig alder for flere av gjenstandene. Dette hadde betydning for hvilken erstatning som skulle utbetales. Selskapet avslo derfor erstatningskravet i sin helhet, under henvisning til forsikringsavtaleloven § 8-1. Det følger av bestemmelsen at sikrede mister retten til erstatning dersom vedkommende gir “bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på”.
Spørsmålet for Høyesterett var om den sikrede måtte forstå at de uriktige opplysningene ville kunne lede til at han fikk høyere erstatning enn han hadde krav på. Lagmannsretten hadde funnet det sannsynliggjort at den sikrede ikke hadde gitt uriktige opplysninger med den hensikt å lure forsikringsselskapet, men at han hadde lagt til grunn at listen uansett skulle gjennomgås sammen med forsikringsselskapet. Denne bevisvurderingen var ikke gjenstand for overprøving av Høyesterett.
Høyesterett startet med å slå fast at vurderingen av hva sikrede måtte forstå er et rettsanvendelsesspørsmål som må avgjøres ut ifra det faktum som finnes bevis, og at det ikke var rom for bredere aktsomhets- eller rimelighetsvurderinger. Retten fant videre at uttrykket “må forstå” skulle tolkes slik at en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig. På den annen side kreves det ikke at sikrede har positiv kunnskap om at de uriktige opplysningene kan lede til et uriktig erstatningsoppgjør.
Etter å ha gjennomgått forarbeidene til bestemmelsen, fant Høyesterett at det må gjøres en konkret vurdering, men at det er en presumpsjon for at en sikret vet eller må forstå at en opplysning kan ha betydning for erstatningen når den spørres om i et skademeldingsskjema. Sikredes egen oppfatning av opplysningens relevans er ikke avgjørende. Videre fant retten at det er et høyt beviskrav for at sikrede hadde positiv kunnskap om opplysningenes betydning, men at noe tilsvarende krav ikke gjelder for alternativet “må forstå”.
Under henvisning til tidligere rettspraksis kom høyesterett til at det måtte være sannsynlig at de uriktige opplysningene kunne lede til et bedre erstatningsoppgjør. Det kreves ikke noen klar sannsynlighetsovervekt, men en ren mulighet er ikke tilstrekkelig.
Høyesterett oppsummerte sitt syn på kunnskapskravet som følger (avsnitt 39):
Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.
Når det gjaldt den konkrete vurderingen, viste Høyesterett til at lagmannsrettens flertall hadde lagt vekt på flere momenter som ikke var en del av vurderingen beskrevet over, som at den sikrede trolig ikke forsøkte å få et bedre oppgjør enn det var grunnlag for, samt at han hadde gitt korrekte opplysninger om andre gjenstander. Det var heller ikke relevant at den sikrede hadde lagt til grunn at forsikringsselskapet ville gjennomgå skjemaet sammen med ham, og at eventuelle feil ville bli avdekket da. Videre bar lagmannsrettens drøftelse preg av å være en vurdering av aktsomhet, og ikke et rettslig spørsmål slik Høyesterett foreskrev. Dette var uriktig rettsanvendelse, og lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Overordnet har Høyesterett slått fast at spørsmålet om av hva sikrede “må forstå” skal avgjøres ut ifra en objektiv vurdering av om en umulighet fremstår som uforståelig ut ifra de konkrete omstendighetene i saken. I lys av dette var det uriktig av lagmannsrettens flertall å legge vekt på i hvilken grad sikrede var å bebreide, og hva som var hans hensikt med å gi de uriktige opplysningene.
Dommen kan leses i sin helhet her.
Publisert:
Sist oppdatert:
