Ny avgjørelse fra Høyesterett om forsikringsselskapers plikt til å avvikle kundeforhold etter hvitvaskingsloven

Et forsikringsselskap avslo å fornye forsikringsavtalene til to selskaper, under henvisning til at de hadde uklare eierforhold, og at det derfor ikke var mulig å gjennomføre pålagte kundetiltak etter hvitvaskingsloven. Tingretten og lagmannsretten var uenige i om forsikringsselskapet hadde en plikt til å avvikle kundeforholdene. I en ny kjennelse klargjør Høyesterett hvordan spørsmålet om avviklingsplikt skal vurderes.

Finansregulatorisk Forsikring

Høyesterett har i en ny kjennelse (HR-2024-761-A) avklart terskelen og overordnede momenter for vurderingen av avviklingsplikt etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd.

Bakgrunnen for saken var at to selskaper som drev med produksjon av smolt (settefisk og yngel til oppdrett) hadde en forsikringsavtale med flere ulike dekninger. De to selskapene var eid av et russisk selskap. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022 mistet selskapene flere av sine leverandører som følge av det russiske eierskapet. Blant annet sa selskapenes revisor opp, noe som gjorde at Foretaksregisteret varslet om at selskapet ville tvangsoppløses. For å unngå dette ble de to selskapene i desember 2023 overført til en ny eier, et nyopprettet norsk holdingselskap. Holdingselskapet var eid av en person som hadde vært ansatt og styremedlem i de to selskapene.

Forsikringsselskapet varslet i mai 2023 om at selskapenes forsikringsavtaler ikke ville fornyes ved neste hovedforfall. Den angitte begrunnelsen for oppsigelsen var at det var klare indikasjoner på at overdragelsen ikke var reell, og videre at ytterligere spørsmål eller undersøkelser ikke ville vært egnet til å avklare de reelle eierskaps- og kontrollstrukturene. Forsikringsselskapets konklusjon var basert på dokumentasjonen og forholdene for øvrig at kundetiltak ikke kunne gjennomføres på forsvarlig vis, og at det derfor forelå en plikt til å avvikle kundeforholdet etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd.

Selskapene begjærte midlertidig forføyning med krav om forbud mot å bringe forsikringene til opphør frem til det var rettskraftig avgjort om forsikringene kan sies opp eller nektes fornyet. Forsikringsselskapet vant frem i tingretten, men tapte i lagmannsretten. Høyesterett vurderte lagmannsrettens lovtolkning i den nylig avsagte avgjørelsen.

Lagmannsretten tolket hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd, i lys av hvitvaskingsloven § 1 første ledd, dithen at avviklingsplikten er “forbeholdt situasjoner der risikoen ved en kunde ikke lar seg avdekke”. I dette ligger en forutsetning om at inngangsvilkåret for hvorvidt hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd kommer til anvendelse er kundens iboende risiko, og hvorvidt den er kartlagt. Dersom kundens iboende risiko er kartlagt, kan lagmannsretten tolkes dithen at avviklingsplikten aldri vil komme til anvendelse. Lagmannsretten kom videre til at forsikringsselskapet ikke hadde sannsynliggjort at det gjensto noen kundetiltak som var umulige å gjennomføre, slik at det ikke forelå noen plikt til å avvikle kundeforholdet.

Høyesterett tok utgangspunkt i at hvitvaskingsloven § 24 oppstilte en plikt til å avvikle kundeforholdet når kundetiltak ikke kan gjennomføres, og at dette reiste spørsmål om (1) hvilke opplysninger om kunden som skal innhentes, og (2) hvor grundige undersøkelser som kreves. Til det første spørsmålet fant retten at man måtte identifisere de reelle rettighetshaverne hos kunden, jf. hvitvaskingsloven § 13 tredje ledd. Til det andre spørsmålet viste retten til at loven foreskriver en risikobasert tilnærming, slik at den identifiserte risikoen vil ha betydning for hvor grundige undersøkelser som må gjennomføres. Retten uttalte at det var en høy terskel for avvikling av kundeforholdet, slik at det rapporteringspliktige foretaket må ha brukt de nødvendige og tilgjengelige ressursene for å gjennomføre de kundetiltak som risikoen tilsier, selv om dette vil være byrdefullt og kostnadskrevende. Foretaket kan ikke på generell basis avvise eller avvikle høyrisikokunder.

I lys av dette fant Høyesterett at det ikke var riktig lovanvendelse når lagmannsretten fant at det ikke var nødvendig å ta stilling til hvilke kundetiltak forsikringsselskapet hadde plikt til å gjennomføre. Dette var etter Høyesteretts syn en nødvendig del av vurderingen om det forelå en avviklingsplikt. Videre fant Høyesterett at lagmannsrettens tilnærming var basert på en mer overordnet vurdering av risikoen for hvitvasking, og ikke på de konkrete vilkårene for avviklingsplikten. Dette var uriktig lovanvendelse. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.

Kjennelsen ble avsagt under dissens, da én dommer mente at lagmannsrettens rettsanvendelse var riktig. Den dissenterende dommeren viste til at det ikke var sannsynliggjort at forsikringsselskapet hadde forsøkt å gjennomføre kundetiltak, og at avviklingsplikten først kunne vurderes når slike tiltak var forsøkt gjennomført.

Både flertallet og mindretallet virker likevel å være enige om at vurderingstemaet etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd er om kundetiltak kan gjennomføres, og at det er en høy terskel før avviklingsplikten inntrer. Høyesterett slår videre fast at kundens risiko er relevant for å tilpasse nivået på kundetiltak. Denne tolkningen er etter vår oppfatning korrekt.

I det konkrete tilfellet hadde forsikringsselskapet innhentet dokumentasjon, og gjort konkrete vurderinger av dokumentasjonens innhold. Konklusjonen til forsikringsselskapet var at det ikke var mulig å få en forsvarlig avklaring av selskapenes reelle eierskaps- og kontrollstruktur basert på informasjonen som var gitt – ikke fordi informasjonen etter sitt innhold ikke omtalte de relevante forholdene, men fordi det etter forsikringsselskapets oppfatning ikke var grunn til å feste lit til opplysningene som ble gitt. Et relevant spørsmål er derfor om den rapporteringspliktiges oppfatning av troverdigheten i de opplysningene som gis er relevant i vurderingen av om kundetiltak “ikke kan gjennomføres” etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd.

Dette spørsmålet vurderes ikke direkte av verken flertallet eller mindretallet.

Hele kjennelsen kan leses her.