Ny medieansvarslov – moderne og mer effektiv

Medieansvarsloven har til formål å legge til rette for “en åpen og opplyst offentlig samtale” i tråd med infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 sjette ledd. Loven samler i realiteten flere av de allerede gjeldende særreglene om rettslig ansvar på medieområdet, i tillegg til å innføre enkelte nye reguleringer. Vi gir her en oppsummering av de viktigste oppdateringene og endringene.

Teknologinøytralitet

I medieansvarsloven § 2 er lovens virkeområde gjort teknologinøytralt i den forstand at loven kommer til anvendelse uavhengig av hvilken teknologi mediene benytter. Loven omfatter følgelig alt fra trykt presse og radio til moderne, elektroniske medier (f.eks. podkaster). Ifølge lovens forarbeider er det mediets “formål og funksjon” som er avgjørende for om det er omfattet av loven eller ikke. På denne måten ivaretas hensynet til den teknologiske utviklingen på medieområdet. Dette er en positiv klargjøring.

Lovens virkeområde

Lovens virkeområde er begrenset til “medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og publisering av nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse.” Ifølge forarbeidene avgrenser loven blant annet mot medier som kun produserer innhold for publisering i andre medier, for eksempel nyhetsbyråer. Kulturkomiteen har riktignok bedt regjeringen om å se på forholdet til nyhetsbyråene igjen innen våren 2021, så der er ikke siste ord sagt. Avgrensningen mot medlems-/smale fagpublikasjoner, som kunne tolkes inn i lovforslaget, er fjernet i den endelige loven, slik at disse omfattes hvis vilkårene i § 2 er oppfylt.

Det er kun de redaktørstyrte mediene loven omfatter, de såkalte alternative mediene faller utenfor hvis de ikke oppfyller lovens vilkår fullt ut.

I tillegg avgrenser bestemmelsen mot medier som har markedsføring som hovedformål, for eksempel reklamemagasiner. Forarbeidene blir sentrale når virkeområdet skal fastlegges i praksis.

Lovforslagets avgrensning av redaktøransvaret er også forkastet. Redaktøransvaret omfatter således fortsatt hele medieproduktet.

Bestemmelsen om redaktørplikt videreføres

Plikten i mediefridomslova til å utpeke en redaktør for mediet videreføres i medieansvarsloven § 4, samtidig som førstnevnte lov oppheves. Medieansvarsloven pålegger utgiver, slik dette er definert i medieansvarsloven § 3 bokstav b, ansvaret for å utpeke minst én redaktør for mediet. Her har man lyttet til de høringsinstansene som tok til orde for at “eier” ikke skulle kunne utpeke redaktøren. For øvrig er innholdet i bestemmelsen materielt sett det samme som i foregående lov.

Utvidet opplysningsplikt for redaktøren

Etter medieansvarsloven § 5 første ledd har redaktøren plikt til å sørge for at det er opplyst i mediet hvem som er redaktør. Bestemmelsen erstatter straffeloven § 270 annet ledd, som påla redaktøren en tilsvarende plikt ved utgivelse av trykt presse. I medieansvarsloven er imidlertid bestemmelsen gjort teknologinøytral, og ansvaret for utgiveren er tatt bort. Videre er det ikke knyttet sanksjoner til overtredelse av plikten til å oppgi navn og kontaktinformasjon for redaktøren i den nye loven.

Ifølge forarbeidene er det tilstrekkelig å opplyse om fornavn og etternavn på redaktøren. Videre følger det av forarbeidene at det i utgangspunktet kun er den “ansvarlige redaktøren” som skal navngis dersom redaksjonen består av flere redaktører. Har mediet flere sideordnede og likestilte ansvarlige redaktører, kreves det imidlertid at navnene på alle redaktørene oppgis.

Nytt ved medieansvarsloven er at redaktøren også plikter å opplyse om kontaktinformasjon til mediet, jf. medieansvarsloven § 5 annet ledd. Dette omfatter, i tillegg til navn, adresse, e-postadresse og øvrige opplysninger som gjøre det mulig å komme i direkte kontakt med mediet (f.eks. telefonnummer). Formålet med regelen er, ifølge forarbeidene, at det skal være lett å komme i kontakt med redaksjonen.

Redaktøren pålegges plikter knyttet til brukergenerert innhold

Medieansvarsloven § 6 inneholder enkelte plikter for redaktøren knyttet til brukergenerert innhold. Disse har til hensikt å støtte opp under de presseetiske reglene knyttet til slikt innhold. Med “brukergenerert innhold” siktes det til “ytring som en mediebruker har publisert utenfor redaktørens ledelse og kontroll”, jf. medieansvarslovens § 3 bokstav d. Dette vil typisk omfatte ytringer i kommentarfelt.

Bestemmelsen omfatter blant annet en plikt for redaktøren til å holde brukergenerert innhold klart adskilt fra redaksjonelt innhold i mediet, plikt til å opplyse om reglene for brukergenerert innhold og hvordan disse håndheves, samt plikt til å tilrettelegge for varsling om ulovlig brukergenerert innhold. Også her har lovgiver lyttet til høringsinstansene og med det oppnådd en langt klarere regulering enn det man fant i lovforslaget.

Pliktene knyttet til brukergenerert innhold er avgrenset til innhold som tilbys “i mediet”, det vil si på medienes egne plattformer. Ifølge forarbeidene kommer bestemmelsen følgelig ikke til anvendelse dersom mediet deler innhold på tredjeparts plattformer, som Facebook, Twitter og YouTube. Det vil innebære at dersom et mediehus deler en artikkel for eksempel på Facebook, vil plikten ikke gjelde direkte for ytringer fremsatt i Facebook sitt kommentarfelt.

Bestemmelsene om redaksjonell uavhengighet videreføres

Bestemmelsene om redaksjonell uavhengighet i mediefridomslova videreføres i medieansvarsloven § 7 uten materielle endringer. Det betyr at det fremdeles er redaktøren som har ansvaret for den daglige ledelsen og driften av redaksjonen og som skal treffe beslutninger i redaksjonelle spørsmål innenfor rammen av mediets “grunnsyn og formål” i tråd med bestemmelsens første ledd.

Redaktørens uavhengighet innebærer at andre i selskapsledelsen ikke skal kunne instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål som ligger innenfor redaktørens ansvarsområde, verken i enkeltstående saker eller i mer generelle beslutninger. De andre i selskapsledelsen kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde, eller høre eller se programmateriale, før det blir offentliggjort.

Bestemmelsene om redaksjonell uavhengighet kan ikke fravikes til ugunst for redaktøren.

Nye og oppdaterte ansvarsbestemmelser

Bestemmelsene som omhandler rettslig ansvar for medieinnholdet er samlet i medieansvarsloven kapittel 4. Lovens hovedregel er inntatt i medieansvarsloven § 8. Her fremgår det at enhver som ytrer seg eller medvirker til publisering av en ytring, selv er straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler. Bestemmelsen gjelder både for redaktører, journalister og mediebrukere.

Medieansvarsloven §§ 9 til 13 inneholder særregler om straff- og erstatningsansvar for redaktøren, eier og utgiver, samt regler om straffe- og erstatningsrettslig ansvarsfrihet for medienes tekniske medvirkere. I tillegg har medieansvarsloven en egen bestemmelse om ansvar knyttet til ulovlig brukergenerert innhold i § 13, som er utformet etter modell av ehandelsloven § 18. Etter bestemmelsen vil redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, være ansvarsfri dersom hen uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til den ulovlige ytringen etter at vilkårene for ansvar forelå.

Flere av ansvarsbestemmelsene i den nye medieansvarsloven viderefører bestemmelser som har vært hjemlet i andre lover. Disse bestemmelsene har enten blitt opphevet eller endret som følge av at den nye medieansvarsloven har trådt i kraft. Blant annet er alle ansvarsbestemmelsene gjort teknologinøytrale i samsvar med lovens generelle virkeområde.

Oppsummert

Den nye loven er et positivt og godt bidrag til en moderne og effektiv medielovgivning, både ved at den samler de tidligere reglene i én lov og ved at den spiller godt sammen med bransjeregler som VVP m.v. En rekke uklarheter er nå ryddet av veien, noe som er viktig for at mediene skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag på en god måte. Selv om brukerne nok vil ha behov for å ha forarbeidene lett tilgjengelig, er det positivt at det i lovarbeidet har vært vilje til å lytte til høringsinstansene og gjennom dette skape et lovverk som er godt forankret hos viktige interessegrupper.