Entrepriseåret 2020 har vært et innholdsrikt år. For våre klienter og for bransjen for øvrig har covid-19 og forskjellige rettslige spørsmål som oppsto i forlengelsen av pandemien, vært i fokus – særlig i første halvdel av året. Året har også bydd flere nye avgjørelser i Høyesterett, og ble avsluttet med at Eidsivating lagmannsrett avsa ny dom i den såkalte HAB-saken om plunder og heft, etter Høyesteretts dom i 2019.

Avgjørelser fra Høyesterett

1. Hva skal til for at det foreligger innsigelser mot underentreprenørens sluttoppstilling? (HR-2020-312-A)

Entrepriseåret 2020 startet med at Høyesterett 31. januar slo fast at det ikke er krav om at innsigelser mot entreprenørens sluttoppstilling “begrunnes”. Innsigelsene må imidlertid identifisere hvilke deler av entreprenenørens sluttoppstilling som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.

Ved den konkrete vurderingen i den aktuelle saken kom Høyesterett i motsetning til lagmannsretten til at hovedentreprenørens innsigelser, lest i sammenheng, oppfylte standardens krav.

Dommen er nærmere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev av 3. februar 2020.

2. Erstatning for brudd på offentligrettslige plikter etter plan- og bygningsloven (HR-2020-312-A)

Høyesterett kom til at ansvarlig søker kan bli erstatningsansvarlig overfor tredjepart (boligkjøper) ved brudd på plikter etter plan- og bygningsloven. Det var i forkant knyttet stor spenning til om Høyesterett ville stadfeste et “Bori-ansvar”. Høyesterett la imidlertid til grunn at det ikke gjelder noe eget “Bori-ansvar” etter norsk rett, og at det ikke gjelder noe eget eller skjerpet skyldkrav for ansvarlig søkers brudd på offentligrettslige plikter.

Boligkjøperne hadde imidlertid krav på erstatning etter de alminnelige regler om erstatning. Høyesterett ga uttrykk for at ansvarlig søker har en overordnet kontrollfunksjon i et byggeprosjekt, med et selvstendig ansvar for å påse at offentligrettslige krav er oppfylt. Etter en konkret vurdering var det derfor uaktsomt av arkitektfirmaet som ansvarlig søker å ikke sørge for at det var en ansvarlig prosjekterende for bygninger og installasjoner. Dette var alene tilstrekkelig til å konstatere at arkitektfirmaets ansatte hadde forårsaket boligkjøpernes tap ved uaktsomhet.

Dommen er nærmere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev av 11. februar 2020.

3. Kan hovedentreprenør holdes solidarisk ansvarlig for skade forårsaket av underentreprenør basert på det alminnelige kontraktshjelperansvaret? (HR-2020-1120-A)

I sak om erstatningskrav fra byggherren mot hovedentreprenøren var spørsmålet for Høyesterett om hovedentreprenøren kunne holdes solidarisk ansvarlig for skade forårsaket av underentreprenøren basert på det alminnelige kontraktshjelperansvaret. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at hovedentreprenøren ikke var ansvarlig for skaden på byggherrens eiendom.

Høyesterett tok ikke stilling til om NS 8406, som kontrakten var basert på, åpner for bruk av det alminnelige kontraktshjelperansvaret, da det etter Høyesteretts syn uansett ikke var grunnlag for å holde hovedentreprenøren ansvarlig for skaden på dette grunnlaget. Hvorvidt ansvarsreglene i NS 8406 kan suppleres med kontraktshjelperansvaret er derfor fortsatt uavklart.

I vurderingen av om kontraktshjelperansvaret ville ha kommet til anvendelse uttalte Høyesterett at dette måtte vurderes konkret fra tilfelle til tilfelle. Sentrale momenter i vurderingen ville være tilknytningen mellom skaden og underentreprenørens oppgaver, og om den skadede gjenstanden har vært betrodd til hovedentreprenøren.

Dommen er nærmere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev av 4. juni 2020.

4. Hvordan beregnes reklamasjonsfristens utgangspunkt og lengde, og hva skal til for at en part taper retten til å påberope seg at det er reklamert for sent? (HR-2020-2254-A)

Høyesterett avsa 20. november 2020 en dom om reklamasjon over prosjekteringsfeil i kontrakt inngått på basis av NS 8401, som bidrar til å avklare reklamasjonsfristens utgangspunkt og lengde, og hva som skal til for at en part taper retten til å påberope seg at det er reklamert for sent.

Om fristens utgangspunkt og lengde (“uten ugrunnet opphold“) la Høyesterett til grunn at kravshaver må ha tid til å vurdere årsaks- og ansvarsforhold før fristen for å reklamere over en prosjekteringsfeil begynner å løpe. Høyesterett la til grunn at fristen “uten ugrunnet opphold” dreier som en “kort frist” som må vurderes konkret i det aktuelle tilfelle. I den aktuelle saken fant Høyesterett at en reklamasjonsfrist på rundt to uker var tilstrekkelig, og at byggherren hadde reklamert for sent.

Høyesterett drøftet deretter spørsmålet om den prosjekterende hadde tapt retten til å påberope seg at byggherren hadde fremsatt reklamasjonen for sent. Høyesterett drøftet spørsmålet etter ulovfestede passivitetsprinsipper. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at den prosjekterende gjennom passivitet hadde tapt retten til å påberope seg at det var reklamert for sent. Høyesterett la videre til grunn at læren om realitetsdrøftelser, som tradisjonelt har blitt ansett som et eget grunnlag for bortfall av innsigelser om for sent fremsatt reklamasjon, hadde liten selvstendig plass i entrepriseforhold. Dette ble blant annet begrunnet med at slike prosjekter kjennetegnes av utstrakt samarbeid mellom partene, og at en slik lære ville kunne virke både som en demper og en felle på partenes forhandlingsvilje og evne til å finne konstruktive løsninger.

Dommen er nærmere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev av 4. desember 2020.

Domstolene følger opp det strenge beviskravet for plunder og heft-krav

Høyesterett avsa den såkalte HAB-dommen i HR-2019-1225-A, hvor kravene som stilles til bevisføring for og sannsynliggjøring av plunder og heft-krav i entreprisetvister ble tydeliggjort. Høyesteretts avgjørelse har siden blitt fulgt opp gjennom flere avgjørelser i ting- og lagmannsrettene hvor entreprenørsiden har blitt tilkjent helt begrenset eller intet vederlag/kompensasjon for lignende kravstyper (se bl.a. LB-2018-88669, LF-2018-167020, LH-2019-27272 og TSOFT-2017-198790).

I HAB-dommen uttalte Høyesterett at årsakssammenheng for plunder og heft må fastlegges i to trinn: (i) Først må det bevises at det foreligger forstyrrelser eller ineffektiv drift som følge av byggherrens forhold, og (ii) deretter må det sannsynliggjøres at disse forholdene har ført til merutgifter for entreprenøren.

Ifølge Høyesterett må entreprenøren i utgangspunktet påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av byggherreforholdene og beregne de merkostnader dette har medført. Det er likevel ikke krav om at de eksakte økonomiske konsekvensene av hvert enkelt byggherreforhold må påvises. Også Høyesterett erkjente at beviskravene kan ikke settes så høyt at det i praksis blir umulig eller urimelig tyngende for entreprenøren å føre bevis for plunder og heft. Den endelige utmålingen av tilleggsvederlaget vil følgelig i noen grad måtte bygge på et skjønn.

I HAB-saken konkluderte Høyesterett med at lagmannsrettens dom måtte oppheves fordi lagmannsrettens fastsettelse av entreprenørens krav på tilleggsvederlag ikke var i tråd med retningslinjene nevnt over. Saken ble deretter sendt tilbake til Eidsivating lagmannsrett. Her kom lagmannsretten med en ny dom 10. desember 2020.

I den nye dommen anerkjenner lagmannsretten at beviskravet Høyesterett oppstilte kan være tungt å etterkomme for entreprenørene, “spesielt dersom entreprenøren ikke har hatt gode rutiner for å sikre bevis for (mulige) plunder og heft-krav under anleggsprosessen“. I den konkrete saken fant lagmannsretten at entreprenøren ikke hadde forankret plunder og heft-kravet i slike tidsnære bevis. Det at entreprenøren i etterkant hadde utarbeidet en grundig beregning av kravet var da ikke tilstrekkelig for å imøtekomme beviskravet.

Oppsummert innebærer rettsutviklingen på dette området at entreprenører må følge godt med og sørge for å sikre bevis underveis dersom det skal kreves vederlagsjustering for plunder og heft. Entreprenøren har også en plikt til å varsle byggherren etter reglene i NS-standardene og holde byggherren løpende orientert om utviklingen av kravene. Det vil også være i byggherrens interesse at forstyrrelser blir avdekket så tidlig som mulig, slik at man kan vurdere om det skal foretas endringer for å begrense de økonomiske og fremdriftsmessige konsekvensene.

Enkelte sentrale forskriftsendringer

Den 1. januar 2021 trer endringene byggherreforskriften i kraft. Byggherreforskriften gjelder på enhver arbeidsplass hvor det utføres bygg- og anleggsarbeid, og har som formål å verne arbeidstakere mot farer ved at det ta hensyn til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø i forbindelse med planlegging, prosjektering og utførelse av bygge- eller anleggsarbeider.

Målet med endringene er å gjøre kravene til byggherren enda tydeligere, og noen steder utvides byggherrens ansvarsområde. De viktigste endringene er:

Byggherrens plikt til kartlegging, risikovurdering og utarbeidelse av planer med tiltak for å redusere risiko er tydeliggjort.
Byggherren plikter fra nå av å legge til rette og sørge for at det er reell dialog mellom byggherren, de prosjekterende og virksomhetene som skal utføre arbeidene.
Byggherren må innta foreløpige planer for hvordan risiko skal reduseres i tilbudsgrunnlaget. Formålet med dette er blant annet at entreprenøren skal kunne beregne kostnader til nødvendige risikoreduserende tiltak i tilbudet.
Grensene for når byggherren plikter å sende forhåndsmelding til Arbeidstilsynet er nedjustert, fra 30 til 15 virkedager og fra 500 til 250 dagsverk.
Det stilles krav om at byggherrens representant skal ha nødvendig kunnskap om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. Det tidligere kravet om at koordinatoren skal ha praktisk erfaring fra bygge- eller anleggsbransjen frafalles.

Den 1. januar 2021 trer også endringene om i bokføringsforskriftens § 8-1-2a i kraft. Forskriftsendringen medfører at tidfestingen av merverdiavgift i bygge- og anleggsprosjekter endres, noe som innebærer at entreprenøren kan vente med å utstede fakturaer for krav inntil arbeidene er ferdigstilt. Endringen demper således noe av likviditetsbelastningen entreprenører tidligere har hatt ved at det må innbetales merverdiavgift for krav som bestrides av byggherren.

Forskriftsendringen er tidligere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev om statsbudsjettet for 2021.

Innsikt

Nyhetsbrev