Wiersholm gir deg i dette nyhetsbrevet en oversikt over hva som skjedde innenfor immaterialrett, teknologi og media i fjerde kvartal 2019.

OPPHAVSRETT

EU-domstolen: Ingen digital konsumpsjon etter opphavsrettsdirektivet

EU-domstolen konkluderte i UsedSoft-saken (C‑128/11) med at lovlige digitale kopier av programvare fritt kan videreselges uten at opphavsretten til programvaren krenkes i henhold til programvaredirektivet. Ifølge avgjørelsen skyldes dette at distribusjonsretten til programvaren er konsumert ved det opprinnelige salget. Avgjørelsen har blitt ansett som kontroversiell. Det har fremstått som uklart i hvilken grad avgjørelsen har overføringsverdi ved videresalg av digitale eksemplarer av åndsverk som ikke er programvare.

I Tom Kabinet-saken (C-263/18), avsagt 19. desember 2019, kom EU-domstolen med nyttige avklaringer. Det gjøres klart at konsumpsjonsreglene ikke gjelder ved videresalg av digitale kopier av åndsverk som ikke er programvare. Her kreves det altså samtykke fra opphaveren ved videresalg.

Dermed er en usikkerhet omkring rekkevidden av UsedSoft-avgjørelsen tilbakelagt. Avgjørelsen synes å være i samsvar med fortalen til opphavsdirektivet, som gjør det klart at konsumpsjon knytter seg til distribusjon av verk «incorporated in a tangible article».

Dommen er tilgjengelig her.

PATENTRETT

EPO godtar ikke maskinen «DABUS» som oppfinner

EPO besluttet etter muntlig høring i november 2019 å avslå to europeiske patentsøknader hvor maskinen «DABUS» var oppført som oppfinner. DABUS er en såkalt «kreativ maskin», som har blitt lært opp til selv å utvikle nyskapende produkter uten menneskelig bistand ved bruk av kunstig intelligens. «Oppfinnelsene» i dette tilfellet var en beholder for oppbevaring av f.eks. drikkevarer (EP3564144) og et instrument for tiltrekking av oppmerksomhet ved bruk av lyssignaler (EP3563896).

EPOs avgjørelser er ennå ikke publisert, men av EPOs nettsider fremgår det at avslagene er begrunnet i manglende oppfyllelse av vilkåret i EPC art. 81 om at oppfinneren skal angis i patentsøknaden. Ifølge EPO forutsetter bestemmelsen at oppfinneren er et menneske. EPO legger altså til grunn at «oppfinnelser» skapt av AI-systemer alene ikke kan patenteres.

Saken reiser interessante spørsmål omkring rettighetsforholdene til frembringelser skapt gjennom kunstig intelligens, som vi også har adressert i tidligere nyhetsbrev. I en tid preget av stadig flere teknologiske gjennombrudd, er det ingen grunn til å tro at disse diskusjonene vil avta.

Ifølge EPOs nettsider er begrunnede avgjørelser i DABUS-saken forventet å foreligge i løpet av januar 2020.

Borgarting lagmannsrett: Doktorgradsstipendiat ved odontologisk fakultet har ikke krav på vederlag for arbeidstakeroppfinnelse

Den 17. desember 2019 avsa Borgarting lagmannsrett dom i tvisten mellom en tidligere doktorgradsstipendiat ved Det Odontologiske Fakultet og staten v/Universitetet i Oslo om rett til vederlag etter arbeidstakeroppfinnelsesloven.

Bakgrunnen for saken var at den tidligere stipendiaten oppdaget at artikler fra hennes doktoravhandling, som omhandler et produkt for behandling av skadet beinvev, hadde blitt benyttet i en patentsøknad inngitt av det svenske selskapet Ascendia AB. Hun hevdet å være medoppfinner til oppfinnelsen, at universitetet overtok denne fra henne etter arbeidstakeroppfinnelsesloven og at universitetet overdro denne videre til Ascendia.

I motsetning til tingretten, kommer lagmannsretten (under tvil) til at stipendiaten er medoppfinner. Lagmannsretten er ikke enig med tingretten i at hennes bidrag til oppfinnelsen kun er å anse som rutinemessig testing utført etter instruksjoner. Deler av arbeidet må anses som selvstendige og intellektuelle bidrag som har generert medoppfinnerrett.

Lagmannsretten la til grunn at den tidligere stipendiaten likevel ikke har krav på vederlag fra universitetet. Ifølge lagmannsretten er det klart at universitetet ved stipendiatens veileder oversendte artikkelutkast til Ascendia, men dette innebar ikke at universitetet overtok oppfinnelsen eller overdro denne til Ascendia. Krav om kompensasjon må dermed rettes mot Ascendia. Universitetet får imidlertid kritikk for ikke å ha grepet inn da det ble klar over at Ascendia ville bruke artikkelutkastene i patentsøknaden.

Dommen er tilgjengelig her.

Høring om gjennomføring av ny SPC-forordning

Justis- og beredskapsdepartementet sendte like før jul inn et forslag til gjennomføring av forordning (EU) 2019/933 i patentloven. Forordningen tar sikte på å endre forordning (EU) 469/2009 om supplerende beskyttelsessertifikater for legemidler ved blant annet å innføre et unntak fra sertifikatbeskyttelsen for produksjon av legemidler for eksport til tredjeland.

Formålet med forordningen er primært å styrke posisjonen til produsenter av legemidler i EU overfor tredjeland.

Frist for å sende inn høringssvar er 6. mars 2020. Mer informasjon om høringen er tilgjengelig på regjeringens nettsider.

VAREMERKERETT

KFIR: «Highasakite» tilhører Ingrid Helene Håvik

I avgjørelse av 15. oktober 2019 vurderte Klagenemda for industrielle rettigheter (KFIR) om varemerket og bandnavnet «Highsakite» (reg.nr. 292841) er overdratt fra Ingrid Helene Håvik, vokalist i bandet Highasakite, til Highasakite DA, hvor tidligere bandmedlemmer er deleiere. Etter varemerkeloven § 28 har innsiger rett til å få varemerket overført til seg dersom «retten til varemerket blir godtgjort.»

Flertallet konkluderte med at varemerkeretten ikke er overført. Det ble vist til at det ikke foreligger noen skriftlig avtale om dette og uttales at «[o]pparbeidelse av medeierskap (sameie), hel- eller delvis erverv av etablerte industrielle rettigheter – registrerte eller innarbeidede rettigheter – kan etter flertallets syn ikke forekomme på annen måte enn ved uttrykkelig avtale.» På grunn av manglende dokumentbevis kunne de resterende bandmedlemmene derfor ikke høres med at retten var stilltiende ervervet fordi de hadde en «berettiget forventning om å bli medeier».

Mindretallet konkluderte derimot med at varemerket skulle overføres til Highasakite DA. Det ble vist til at det er formfrihet ved avtaleinngåelse i norsk rett. Etter en samlet vurdering, blant annet med vekt på at bandmedlemmene ble spurt om å være «fullverdige medlemmer» i bandet ved sin inntreden, kom mindretallet til at Håvik har opptrådt slik at de øvrige bandmedlemmene har hatt «rimelig grunn til å tro» at de eide en del av varemerket.

Etter vår oppfatning kan det stilles spørsmål ved om flertallets vurdering er forenlig med prinsippet om formfrihet ved avtaleinngåelse. Siste ord er trolig ikke sagt i saken, ettersom Highasakite DA i VG har uttalt at de vil ta saken videre til tingretten.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

KFIR: Snøhetta får delvis opphevet varemerket «Snøhetta»

I KFIRs avgjørelse av 6. desember 2019 fikk innsiger Snøhetta AS medhold i at Pure Export AS’ varemerke «Snøhetta» (reg.nr. 297250) oppfattes som beskrivende etter varemerkeloven § 14 for noen av varene og tjenestene det er registrert for, slik at registreringen delvis må oppheves.

KFIR legger til grunn at «Snøhetta» er kjent for gjennomsnittsforbrukeren som en av Norges mest kjente fjelltopper. Vurderingstemaet var derfor om omsetningskretsen kan forbinde stedsangivelsen med egenskaper ved de aktuelle varene eller tjenestene varemerket «Snøhetta» er registrert for. KFIR påpeker at stedsangivelsen ikke må ha en direkte opprinnelsesgivende funksjon for å rammes av registreringshindringen. Det er tilstrekkelig at forbrukeren for eksempel knytter positive assosiasjoner til varen som følge av merket. KFIR konkluderer med at dette er tilfellet for «Snøhetta» hva gjelder varene «bordvann [drikker]», «drikkevann [drikker]», «kullsyreholdig vann», «mineralvann [drikker] og «sodavann». Varemerkeregistreringen må derfor oppheves så langt den gjelder disse varene, men blir stående for øvrige varer og tjenester, som for «import- og eksportagenturer».

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Høyesterett: Varemerkeloven § 59 om pålegg ved varemerkeinngrep skal ikke tolkes innskrenkende i lys av territorialprinsippet

Den 28. november 2019 tok Høyesterett stilling til Appear TVs krav om å få overført det indiske domenenavnet «appear.in» fra Video Communication Services AS («VCS»). Nettstedet under domenenavnet ble benyttet til markedsføring av videokonferansetjenester. Appear TV hevdet at domenenavnet dermed gjorde inngrep i Appear TV sine varemerker «APPEAR» og «Appear Tv», som er registrert i klassene 9, 38 og 42.

Høyesterett påpekte at det rettslige grunnlaget for et pålegg om overføring må være varemerkeloven § 59, som sier at retten, i den utstrekning det finnes rimelig, kan «gi pålegg om forebyggende tiltak for produkter som utgjør inngrep i en varemerkerett og for materialer og hjelpemidler som hovedsakelig er brukt, eller tilsiktet brukt, til å fremstille slike produkter i varemerkeloven.» Høyesterett viste til at det er forutsatt i forarbeidene at bestemmelsen har anvendelse for domenenavn.

VCS anførte at varemerkeloven § 59 ikke har anvendelse i denne saken. Ifølge VCS må bestemmelsen leses i lys av territorialprinsippet. Siden et pålegg om overføring av domenenavnet vil ha globale virkninger, blir konsekvensene langt større enn hva territorialprinsippet skulle tilsi.

Høyesterett avviste at bestemmelsen skal tolkes innskrenkende i lys av territorialprinsippet. Det ble kommentert at de globale virkningene vil inngå i forholdsmessighetsvurdering som skal foretas, men det ble påpekt at så lenge det er domenenavnet i seg selv som utgjør inngrepet, er det «vanskelig (..) å se at virkningen i utlandet gjør pålegget uforholdsmessig».

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

MARKEDSFØRINGSRETT

Ny lov om forretningshemmeligheter

Den 18. oktober 2019 la Regjeringen frem forslag til ny lov om vern av forretningshemmeligheter (Prop. 5 LS (2019-2020)) for Stortinget. Lovforslaget implementerer EU-direktiv 2016/943 om forretningshemmeligheter.

Lovforslaget legger ikke opp til store materielle endringer i norsk rett. Forslagets formål er hovedsakelig å styrke vernet av forretningshemmeligheter og know-how, blant annet ved at loven inneholder ulike legaldefinisjoner, for eksempel av «forretningshemmelighet», samt spesialtilpassede inngreps- og prosessregler.

Lovforslaget er nå til behandling i Næringskomiteen, som har frist til avgi sin innstilling den 13. februar 2020. Foreløpig dato for behandling i Stortinget er satt til 25. februar 2020.

Proposisjonen og lovforslaget er tilgjengelige her.

Ny veiledning om markedsføring av bolig

Forbrukertilsynet publiserte 18. oktober 2019 en veiledning om markedsføring ved salg av bolig. Veiledningen tar for seg hvilke krav markedsføringsloven stiller til markedsføring av bolig, herunder hva man må passe på når man markedsfører boliger på sosiale medier. Noen av de mest sentrale punktene i veiledningen gjelder direktemarkedsføring, lokkepriser, bruk av illustrasjoner, annonser med plassbegrensninger, samt prising.

Veiledningen er tilgjengelig her.

NKU: Vognpose er ulovlig etterligning

Den 31. oktober 2019 avsa NKU avgjørelse i vognposetvisten mellom Easygrow AS og Jollyroom AB. Easygrow anførte at Jollyrooms vognpose «Nordlys Oslo» var en ulovlig etterligning av vognposen «Grandma» i strid med markedsføringsloven § 30. Det ble også anført at det forelå brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk.

NKU ga Easygrow medhold i at vognposen «Nordlys Oslo» er en ulovlig etterligning. Det ble vist til en rekke likhetstrekk, både i flettemønster, fasong, materialer og utførelse for øvrig, med plassering av sømlinjer, halvmåneform i puten, samt glidelåslukningen. NKU påpekte at dette er designelementer uten funksjon. Etter en konkret vurdering kom NKU til at det foreligger forvekslingsfare. I denne forbindelse bemerket NKU at det er en viss prisforskjell mellom produktene, men at vognposene likevel henvender seg til samme markedssegment, slik at prisforskjellen ikke hindrer forvekslingsfare.

NKU la også grunn til at Jollyroom har handlet i strid med markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk. Det ble vist til at Jollyroom har hatt en strategi om å ettergjøre en rekke av Easygrows produkter.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

IT

Regjeringen foreslår leveringsplikt for bredbånd

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har foreslått endringer i ekomloven og ekomforskriften i form av lovhjemmel for leveringsplikt for bredbånd og tydeligere krav til entydig identifisering av sluttbrukeren av telefonabonnement. Fristen for høringsinnspill var 3. desember 2019.

Departementets forslag om leveringsplikt for bredbånd legger til rette for tilpasning til EUs nye regelverkspakke for elektronisk kommunikasjon (2019/1972/EU European Electronic Communications Code (EECC)). EECC pålegger medlemsstatene å sørge for at alle forbrukere har rimelig tilgang til bredbånd av en viss hastighet fra årsskiftet 2020/2021. Det nye regelverket erstatter EUs ekompakke fra 2002, som er gjennomført i gjeldende norsk ekomlovgivning, og er relevant for innlemming i EØS-avtalen.

Les om høringsbrevet her.

Lovforslag om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett

Kommunal- og moderniseringsdepartementet la i desember 2019 frem en lovproposisjon for Stortinget med forslag om en ny lov om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon (bredbåndsutbyggingsloven). Med høyhastighetsnett menes elektronisk kommunikasjonsnett som kan tilby en nedlastningshastighet på minst 30 Mbit/s (såkalt nedstrømshastighet).

Loven skal gjennomføre EUs bredbåndsutbyggingsdirektiv (2014/61/EU). Direktivet ble inntatt i EØS-avtalen 6. juli 2018, med forbehold om Stortingets samtykke. Departementet ber Stortinget om å gi sitt samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning. Forslaget er under komitébehandling.

Les mer her og her.

PERSONVERN

Det danske Datatilsynet har vedtatt ny standard databehandleravtale

GDPR legger opp til at tilsynsmyndighetene kan vedta standard databehandleravtaler. Dette krever at databehandleravtalen først fremlegges for Det europeiske personvernrådet (EDPB). Det danske Datatilsynet har, som foreløpig første land, vært gjennom denne prosedyren. Standard databehandleravtale ble vedtatt i desember 2019. Denne kan også brukes av norske virksomheter.

Det er ikke påkrevd å bruke standardavtaler. Den danske standardavtalen kan likevel fungere som et utgangspunkt i utformingen av en databehandleravtale. Merk imidlertid at standardavtalen går et stykke lenger enn minimumskravene i GDPR artikkel 28, og at den må tilpasses det enkelte avtaleforhold.

Standardavtalen kan lastes ned her.

Datatilsynet ilegger overtredelsesgebyr for lagring av pasientopplysninger utenfor journalsystemet

Den 11. oktober 2019 ila Datatilsynet Oslo kommune et overtredelsesgebyr på 500 000 kroner for å ha lagret pasientopplysninger utenfor journalsystemet ved kommunens sykehjem/helsehus i perioden 2007 til 2018. Oslo kommune opplyste i en avviksmelding til Datatilsynet i november 2018 om en praksis med bruk av såkalte arbeidslister. I arbeidslistene ble det skrevet beboeropplysninger, herunder fullt navn, fødselsnummer, initialer og/eller romnummer. Arbeidslistene ble lagret på det enkelte sykehjem sitt interne fellesområde, hvor alle ansatte ved sykehjemmet, samt medarbeidere i sykehjemsetaten, hadde tilgang.

I vedtaket uttalte Datatilsynet at lagring av identifiserbare journalopplysninger om enkeltpasienter i en usikret sone klart bryter med kravene til informasjonssikkerhet i personvernforordningen og pasientjournalloven. Det ble lagt vekt på varigheten av overtredelsene (11 år), at bruddet rammet et høyt antall personer og at det er snakk om helseinformasjon. Overtredelsesgebyret ble ilagt etter det tidligere personvernregelverket, hvor gebyret oppad var begrenset til 1 000 000 kroner.

Datatilsynets vedtak er tilgjengelig her.

MEDIERETT

Høyesterett: Mors publisering av bilder og sensitive opplysninger om datteren på Facebook krenker datterens privatliv

I dom av 5. november 2019 tok Høyesterett stilling til om en mor kunne straffes for overtredelse av straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred. Saken var foranlediget av at moren hadde publisert bilder og sensitive personopplysninger om sin syv år gamle datter på Facebook i forbindelse med en barnevernssak.

Ifølge Høyesterett kunne verken datteren selv eller moren samtykke til publiseringen og dermed gjøre handlingen rettmessig. Selv ikke ytringsfriheten kan veie opp for hensynet til datterens privatliv i et tilfelle som dette. Som begrunnelse for resultatet viser førstvoterende blant annet til at større frihet på dette området «potensielt [vil] kunne få store negative konsekvensar for unge i ein sårbar situasjon – som då lett vil kunne bli offer for press frå foreldre for å stå fram og kritisere barnevernet.»

Resultatet var dermed at moren kan straffes etter straffeloven § 267 uten at det innebærer en krenkelse av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 eller SP artikkel 19.

Ifølge en artikkel publisert av Rett24 har moren og datteren varslet at de vil klage Norge inn for EMD for brudd på deres rett til privatliv og brudd på ytringsfriheten.

Dommen er tilgjengelig her.

Høyesterett: Spredning av trusler via sosiale medier kan ha stor betydning for straffbarheten

Ved Høyesteretts dom av 17. oktober 2019 ble en mann med tilknytning til et radikalt islamistisk miljø dømt til fengsel i to år og seks måneder for overtredelse av straffeloven § 263 om trusler og § 115 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Mannen hadde i en videotale på YouTube fremsatt alvorlige trusler mot stortingsrepresentant Abid Raja.

Som begrunnelse for at handlingen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt og dermed skulle rammes av straffeloven § 263, la førstvoterende særlig vekt på at videotalen ble gjort tilgjengelig på YouTube og følgelig kunne nå ut til svært mange i samme miljø. Dette ga grunn til alvorlig frykt for at trusselen kunne iverksettes av noen i det radikale islamistmiljøet. Ifølge Høyesterett vil trusler av en slik alvorlighetsgrad ikke være vernet verken av ytrings- eller religionsfriheten.

Dommen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett: TV 2 frifunnet for ærekrenkelser mot kirurg

Ved dom av 12. november 2019 frifant Borgarting lagmannsrett TV 2 for krav om å betale oppreisningserstatning til en kirurg etter publisering av en rekke nyhetsinnslag med kritisk omtale av et forskningsprosjekt der kirurgen var involvert. Ifølge lagmannsretten var TV 2s omtale av saken ikke «rettstridig». Dermed hadde kirurgen ikke krav på oppreisningserstatning for ærekrenkelser etter skadeserstatningsloven § 3-6a. I vurderingen la lagmannsretten særlig vekt på nyhetsinnslagets allmenne interesse.

Dommen er tilgjengelig her.