Fornybar energi – regulatorisk oppsummering av Q1 2026

I vårt nyhetsbrev for uke 7 i 2025 omtalte vi Energidepartementets forslag til endringer i energiloven som ble fremmet til Stortinget 7. februar 2025. Endringene skulle legge til rette for økt fornybar kraftproduksjon og bygging av nettanlegg, samt en mer effektiv, åpen, forståelig og forutsigbar konsesjonsprosess. De fleste endringene trådte i kraft allerede fra 1. juli 2025, men deler trådte i kraft 1. januar 2026.

Fra nyttår ble det innført en «henteplikt» i energiloven § 3-4 a annet ledd, som innebærer at områdekonsesjonæren er pliktig på forespørsel til å bygge nødvendig nettanlegg helt frem til anlegg for produksjon av elektrisk energi som tilknyttes nett med spenning opp til og med 22 kV. Det vil si at eiere av kraftverk som knyttes til nettet på dette spenningsnivået ikke lenger trenger å søke NVE om egen nettkonsesjon. Dette vil forenkle tillatelsesprosessen for disse anleggene, redusere NVEs arbeidsmengde og gjøre konsesjonsprosessene mer forutsigbare og effektive.

I denne forbindelse ble energiloven § 3-2 oppdatert med et nytt annet ledd som presiserer at områdekonsesjoner etter den generelle bestemmelsen også gjelder nødvendige nettanlegg som etableres for å oppfylle plikten etter nye § 3-4 a annet ledd. I tillegg er energilovens § 10-7 om overtredelsesgebyr oppdatert slik at reguleringsmyndigheten kan ilegge overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av nye § 3-4 a annet ledd, og § 11-1 er oppdatert til å presisere at nye § 3-4 a annet ledd ikke gjelder for produksjonsanlegg som er bygget, eller bygging er igangsatt, før 1. januar 2026. | Regjeringen | Lovdata

Energidepartementet har vedtatt to sentrale forskriftsendringer som skal styrke åpenhet og sikre bedre kapasitetsutnyttelse i nettet. Endringene trådte i kraft 1. januar 2026. Endringene handler henholdsvis om at nettselskapene er gitt mulighet til å nedjustere kunders maksimale effektuttak i medhold av NEM-forskriften § 3-8, og at nettselskapene skal sørge for åpenhet rundt sine driftsmessige forsvarlighetsvurderinger (DF-vurderinger) i henhold til NEM-forskriften § 3-7. Forskriftsendringene var siste skritt for å følge opp samtlige av tiltakene i regjeringens handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet, som vi omtalte i vårt nyhetsbrev for uke 38 i 2025.

Forslaget til ny § 3-8 er nærmere omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 12 i 2025. Nettselskapene gis nå en tydelig mulighet til å redusere en kundes maksimalt tillatte effektuttak – men kun i «særlige tilfeller», for eksempel hvis det har vært et langvarig og vesentlig avvik mellom faktisk uttak og avtalte maksimaleffekt, og kunden ikke har konkrete planer om å ta ut mer kapasitet. Dette innebærer at kapasitet som ikke er i bruk kan frigjøres til andre aktører.

Nettselskapet kan ikke ta fra kunder kapasitet som faktisk er i bruk, eller som kunden skal ta i bruk innen rimelig tid. Det vil ikke ramme kunder som har midlertidig redusert aktivitet eller bruker kapasiteten i henhold til sine avtaler. I høringsrunden ble det uttrykt et ønske om at forskriften skulle regulere klageadgang eller sette krav om at kapasiteten holdes av ved klage. Forskriftsendringen har imidlertid ingen ny egen klageadgang. Dette innebærer at det ordinære systemet for uenighetssaker i NEM-forskriften § 4-13 vil gjelde ved uenighet mellom nettselskap og kunde. Kapasiteten kan nedjusteres før en eventuell klagesak er ferdig behandlet.

Den andre endringen innebærer at nettselskapene må utarbeide og offentliggjøre prinsippene de bruker for sine DF-vurderinger i henhold til NEM-forskriften § 3-7. DF-vurderinger danner fundamentet for all vurdering av tilknytning og effektuttak i nettet. Tidligere har dette i hovedsak vært interne rutiner, og tilgangen til vurderingene har vært begrenset. Med forskriftsendringen vil kundene få rett til å få innsyn i dokumentasjonen bak vurderingene i sin egen sak. I høringsrunden pekte flere nettselskaper på økt administrasjonsbyrde ved krav om innsyn i alle DF-vurderinger, og foreslo en nedre effektgrense. Departementet avviste dette, nettopp fordi vurderingene er viktige for nettkundene og fordi omfanget kan tilpasses hver enkelt sak. Det er også presisert at kun informasjon som er underlagt lovfestet taushetsplikt skal unntas fra innsyn, med henvisning til energiloven og kraftberedskapsforskriften.

Et av formålene med bestemmelsen er at nettkundene i større grad enn i dag skal kunne forstå hva som ligger til grunn for nettselskapets vurdering, og etterprøve grunnlaget for nettselskapets beslutninger. Dette har vært etterlyst av både næringsaktører og bransjeforeninger. | Regjeringen | Lovdata

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 6 i 2026 ble den nye delingsordningen for fornybar kraftproduksjon i næringsområder vedtatt 27. juni 2025, med noen endringer etter høringsinnspill fra NVE, RME og Fornybar Norge. Ordningen trådte i kraft 1. januar 2026.

Energidepartementet uttalte sommeren 2025 at det i samråd med RME skulle utarbeides en veileder for å tydeliggjøre avgrensingene. Veileder til forskrift om kraftomsetning og nettjenester §§ 3-12 og 3-13 ble publisert i januar 2026, med et uttalt formål om mer ensartet og forutsigbar praktisering av regelverket og enklere vurderinger for aktørene. Nettselskaper og solbransjen har opplevd usikkerhet om tolkningen ved innføringen av delingsordningen, og veilederen må ses som et svar på dette behovet for avklaringer.

Veilederen består av tre underkapitler som forklarer hvordan ordningen fungerer i praksis, hvem som kan delta, hvilke krav som gjelder, og hvordan produksjon fordeles mellom målepunkter. Første kapittel beskriver hvordan deling skjer i praksis gjennom et finansielt oppgjør der overskuddsproduksjon «deles virtuelt» via Elhub. Det andre kapittelet gir veiledning om deling innenfor samme eiendom etter forskriftens § 3-12, og kapittel tre gir veiledning om deling innenfor samme næringsområde etter § 3-13.

Det mest praktisk betydningsfulle punktet fra veilederen er etter vårt syn at RME bekrefter og utdyper at 5 MW-grensen er en samlet grense for produksjonsanlegg som deltar i delingsløsninger innenfor hele næringsområdet, ikke en grense per delingsordning. Veilederen presiserer at et næringsområde med flere etablerte delingsløsninger samlet sett ikke kan ha deltakende produksjonsanlegg over 5 MW, og illustrerer dette med eksempel der senere aktører må avvises eller justere ned dersom de samlede innmeldte anleggene overstiger grensen. RME peker også på at det kan oppstå situasjoner der flere kunder ønsker å opprette konkurrerende delingsløsninger som samlet overstiger 5 MW, og at nettselskapene da må ha rutiner for tildeling. Samtidig understrekes at spørsmålet ikke er eksplisitt regulert i § 3-13, og at nettselskapenes prioriteringsrutiner må være ikke-diskriminerende, sett i lys av kravet om nøytral opptreden i NEM § 4-14.

Forskriften definerer «næringsområde» som et geografisk avgrenset areal der næringsvirksomheter er samlokalisert, og omfatter næringsparker, industriparker og lignende hvor virksomheter samarbeider, har fellesfunksjoner og deler infrastruktur. RME påpeker i veilederen at alle disse kriteriene må være oppfylt for at et område skal regnes som ett og samme næringsområde, og at nettselskapet ved tvil må gjøre en konkret vurdering basert på kriteriene. Veilederen inneholder en nærmere forklaring for hvordan de ulike kriteriene skal forstås.

Når det gjelder avgrensningen mot «generell næringsbebyggelse i by- og sentrumsområder», forklarer RME i veilederen at dette typisk omfatter bysentrum og tettsteder med blandet bebyggelse som forretninger, restauranter og boliger, der det ofte vil være vanskelig å identifisere hva som utgjør ett og samme næringsområde. Samtidig åpner veilederen for at det kan finnes selvstendige næringsparker eller industriparker innenfor by- eller sentrumsområder som likevel kan omfattes, forutsatt at de utgjør en selvstendig identifiserbar enhet og at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Veilederen gir uttrykk for RMEs forståelse av regelverket, og er som tittelen tilsier bare en veileder, og ikke bindende i enkeltsaker. Det er derfor viktig å være klar over at praksis kan endres og senere vedtak kan avvike. Likevel gir veilederen etter vårt syn viktige og etterspurte avklaringer, særlig om forståelsen av «ett og samme næringsområde», om at samtlige kriterier skal være oppfylt, og om at 5 MW fungerer som en streng totalgrense på næringsområdenivå, med tilhørende behov for nøytrale og ikke-diskriminerende rutiner hos nettselskapene når flere aktører konkurrerer om kapasitet innenfor samme område. | RME | Europower | Energiteknikk

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 15 i 2025 vedtok Energidepartementet endringer i energimerkeforskriften 2. april 2025. Endringene trådte i kraft 1. januar 2026. Dette er ordningen hvor bygninger får energimerker/karakterer fra A til G avhengig av hvor energieffektive de er. Regjeringens pressemelding om vedtaket fokuserte på at endringene premierer avlastning av kraftsystemet og energieffektivisering i eksisterende bygg.

Det viktigste grepet som gjøres, er at den såkalte vektingsfaktoren for fjernvarme og fjernkjøling settes til 0,45. Utgangspunktet er at energimerket skal si noe om hvor mye energi som må tilføres for å varme opp bygningen. Når vektingen for fjernvarme settes til 0,45, betyr det at reell mengde levert energi til bygget ganges med 0,45, altså får bygg som bruker fjernvarme og fjernkjøling et energimerke som om det brukte 45 % av den energimengden det faktisk bruker. Vektingsfaktoren for biobrensel settes også til 0,45. For elektrisitet og øvrige energibærere settes vektingsfaktoren til 1, det vil si at disse energibærerne ikke får noen «rabatt» på energiforbruket.

For fjernvarmeselskapene er dette en vesentlig forbedring av rammebetingelsene, som blant annet bransjeorganisasjonen Norsk Fjernvarme har kjempet for lenge. Endringen innebærer at bygg med fjernvarme og fjernkjøling lettere vil få høyere energikarakter, noe som er viktig både for utbyggere og for finansiering av byggeprosjekter med «grønne lån».

I Energidepartementets høringsnotat fra sommeren 2024 fremgår det at departementet var opptatt av at energimerket av hensyn til kjøpere og leietakere i bygg bør gi relevant informasjon om byggets energitilstand, noe som isolert sett tilsier vektingsfaktor på opp mot 1. Departementet viste til NVEs forslag om vekting på 0,8 for fjernvarme (og 0,9 for biobrensel), men ga samtidig uttrykk for at man ville vurdere lavere vektingsfaktor «med bakgrunn i fjernvarmens samspill med kraftsystemet og effektiv ressursutnyttelse» – og ba om innspill på vektingsfaktor «ned mot 0,6».

Konklusjonen ble fullt gjennomslag for fjernvarmebransjens ønsker. Det utslagsgivende argumentet for Regjeringen ser ut til å ha vært at fjernvarmen avlaster kraftsystemet. En ordning som stimulerer til fortsatt utvikling og utbygging av fjernvarme reduserer presset på utbygging av mer nett og mer kraftproduksjon.

Representanter for Norske Boligbyggelags Landsforbund og Norsk Varmepumpeforening har uttalt seg sterkt kritisk til Energiteknikk, og mener at energimerket nå ikke vil gi veiledning, men villedning om energiforbruk. | Regjeringen | Regjeringen | Energiteknikk

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 5 i 2026 har Energidepartementet foreslått endringer i vannfallrettighetsloven og vassdragsreguleringsloven for å oppheve skillet i konsesjonskraftpris mellom konsesjoner gitt før og etter lovendringen 10. april 1959. Energidepartementet har foreslått en felles prisbestemmelse for konsesjonskraft for alle vassdragskonsesjoner som har vilkår om konsesjonskraft. Dette lovarbeidet ble først omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 39 i 2025.

Konsesjonskraft er en lovbestemt rett til uttak av kraft for vertskommuner og tilhørende fylkeskommuner hvor konsesjonærene må avstå inntil 10 % av kraftgrunnlaget vannkraftutbyggingen gir, til en lovbestemt pris. Ordningen er primært innrettet mot kommunene, men dersom kommunens forbruk til alminnelig forsyning er lavere enn tildelt volum, går det overskytende til fylkeskommunen. Det er anslått at om lag 2/3 av konsesjonskraften går til vertskommunene og 1/3 til fylkeskommunene.

Forslaget har to hovedgrep. For det første foreslås det å fjerne unntaket i dagens prisbestemmelse som gjør at konsesjoner gitt etter reglene som gjaldt før 10. april 1959, ikke omfattes av den felles prisregelen. Det betyr at prisbestemmelsen skal gjelde likt for konsesjoner gitt både før og etter endringslov 10. april 1959 nr. 2. Dette innebærer å gå bort fra ordningen der de eldste konsesjonene avstår konsesjonskraft til individuell selvkostpris, og at alle konsesjonærer som utgangspunkt må avstå konsesjonskraft til pris fastsatt av Energidepartementet (såkalt «ED-pris»). ED-prisen for 2026 er 14,7 øre/kWh.

Bakgrunnen for endringen er at for kraftverk med konsesjon fra før 1959, vil selvkostprisen kunne øke ved reinvesteringer og opprustning/utvidelse, og slike reinvesteringer kan derfor redusere vertskommunens økonomiske verdi av konsesjonskraften per kWh. Rehabilitering i slike anlegg øker selvkosten og dermed konsesjonskraftprisen, noe som kan redusere kommunenes inntekter fra konsesjonskraftsalg i årene etter investeringen. Det har tidligere vært saker der vertskommuner motsetter seg opprusting og utvidelse fordi tiltaket vil medføre økt konsesjonskraftpris.

Formålet med å innføre felles ED-pris er å gi større forutsigbarhet for berørte kommuner og fylkeskommuner, bidra til større lokal aksept og støtte til prosjekter som opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg og sikre likebehandling uavhengig av når konsesjonen ble gitt.

For det andre foreslås det å endre selve beregningsgrunnlaget for prisen, slik at beregningen ikke lenger bygger på «et representativt antall» vannkraftverk. I stedet skal beregningen baseres på alle vannkraftverk som plikter å avstå konsesjonskraft. Formålet med å ta med alle kraftverk i beregningen, er å gjøre grunnlaget mer presist og mer åpent, i tillegg til at forvaltningen får mindre arbeid enn i dag.

Forslaget er sendt på høring, med frist 24. april 2026. | Regjeringen | Europower

Klima- og miljødepartementet har den 4. februar 2026 sendt på høring et forslag til endringer i vannforskriften, som gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett. Det er foreslått å endre reglene om frister for å nå miljømålene, stramme inn hva som kan begrunne utsatt frist i kommende planperioder, og presisering av kravene til tiltaksprogram. 

Vannforskriften knytter miljømålene for vannforekomster til regionale vannforvaltningsplaner. Forskriften legger i dag opp til at målene som hovedregel skal nås innen en planperiode (§ 8), samtidig som forskriften åpner for at fristen kan forlenges med sikte på gradvis oppnåelse av miljømålene, dersom nærmere vilkår er oppfylt, for eksempel tekniske årsaker eller urimelige kostnader (§ 9). I tillegg til at visse vilkår må være oppfylt, forutsetter fristforlengelse at det ikke forekommer ytterligere forringelser av tilstanden i den berørte vannforekomsten.

Bakgrunnen for høringen er at det, etter EUs vanndirektiv, ikke vil være adgang til å utsette fristen for å nå miljømålene med begrunnelse i tekniske årsaker eller urimelige kostnader i vannforvaltningsplanene for perioden 2028 – 2033 og senere. Forslaget til Klima- og miljødepartementet innebærer derfor at utsatt frist i praksis avgrenses til situasjoner der naturforhold gjør at forbedring innen fristen ikke lar seg gjennomføre, og at dette bare kan skje dersom tilstanden i den berørte vannforekomsten ikke forverres ytterligere.

Departementene foreslår også presiseringer og tillegg til reglene om tiltaksprogram i vannforskriften, blant annet med bakgrunn i ESAs brev fra 6. mai 2024 om at enkelte krav ikke var tilstrekkelig klart og presist gjennomført i forskriften. Det er blant annet foreslått å tydeliggjøre innslagspunktet for når bestemmelsen om tiltaksprogram kommer til anvendelse i lovens § 25. Til slutt foreslås en mindre prosessendring for å sikre en mer komplett og utførlig gjennomgang av tiltak og virkemidler i forskriftens § 29. Det er foreslått at både oppdatert vannforvaltningsplan og tiltaksprogram skal oversendes Miljødirektoratet, som skal foreta en gjennomgang i samråd med NVE og andre berørte direktorater.

Høringsfristen er 4. mai 2026. | Regjeringen

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 9 i 2026 har Statnett og de øvrige nordiske systemoperatørene, Energinet, Fingrid Oyj og Svenska kraftnät, lagt frem et forslag til en tredje endring av metoden for kapasitetsberegning i Nordic Capacity Calculation Region (nordisk kapasitetsberegningsregion) i tråd med CACM-forordningen. Metoden gjelder kapasitetsberegning for døgn- og intradagmarkedet. 

Bakgrunnen er at flytbasert kapasitetsberegning ble innført i Norden i oktober 2024, tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 36 i 2024. Flytbasert metode tar hensyn til at handel mellom to budområder kan påvirke belastningen på mange ulike linjer i nettet samtidig.

Formålet med endringsforslaget er i stor grad å gjøre metoden mer presis og bedre tilpasset praktisk drift, uten å endre hovedstrukturen i det nordiske opplegget. Det omfatter blant annet (i) oppdateringer i hvordan marginer beregnes, (ii) presiseringer og nye typer begrensninger som kan legges inn i markedsløsningen, (iii) mer detaljert beskrivelse av overgangsløsning for intradag, og (iv) endringer i reglene for oppdatering og publisering av enkelte inputdata.

Forslaget innebærer blant annet endringer på disse områdene:

• Hvordan pålitelighetsmargin (reliability margin) fastsettes: Pålitelighetsmarginen er en sikkerhetsbuffer som skal ta høyde for usikkerhet i beregningene, for eksempel prognoseavvik og avvik mellom forventet og faktisk kraftflyt. Størrelsen på denne bufferen har praktisk betydning fordi større marginer normalt gir lavere kapasitet som kan tilbys markedet, mens mindre marginer kan gi mer kapasitet, men også mindre “slingringsmonn” i driften.
• Hvordan allokeringsbegrensninger brukes: Metoden åpner for ulike typer begrensninger som kan påvirke markedskoblingen, altså hvordan handel og priser mellom områder fastsettes. Dette kan blant annet gjelde begrensninger knyttet til høyspente likestrømskabler (HVDC-forbindelser), som er forbindelser der kraftflyten i stor grad kan styres. Eksempler som nevnes er ramping (hvor raskt flyten kan endres fra én time til den neste), tapsfaktorer (at noe energi går tapt i overføringen), og begrensning i polaritetsvendinger (hvor ofte forbindelsen kan skifte retning, for eksempel fra eksport til import). Det er også krav om at systemoperatører som bruker slike begrensninger skal kommunisere og begrunne bruken overfor regulatorer og markedsaktører.
• En mer detaljert beskrivelse av en midlertidig løsning for intradag: Inntil intradagmarkedet kan bruke flytbaserte parametere direkte, beskrives en overgangsløsning der flytbaserte resultater omgjøres til tilgjengelig overføringskapasitet (ATC-verdier) for intradag. ATC er i praksis et tall i MW som sier hvor mye kapasitet som er tilgjengelig på en grense mellom to budområder, ofte angitt separat for hver retning. Dette kan gjøre det enklere å håndtere intradaghandel mens man fortsatt er i en overgangsfase.
• Oppdaterte frister og krav til varsling ved endring av parametere: Metoden beskriver at enkelte justeringer skal varsles til markedet i forkant. Det legges også vekt på publisering og transparens, slik at aktørene bedre kan forstå hvilke forutsetninger som ligger bak kapasitetsberegningene. Dette inkluderer at det skal finnes en offentlig beskrivelse av overgangsløsningen for intradag.

Fristen for å fremme innspill var 16. mars. Innkomne høringsinnspill er foreløpig ikke publisert. | RME | ENTSO-e

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 10 i 2026 har Reguleringsmyndigheten for energi (RME), på vegne av Energidepartementet, sendt på høring et forslag som kan gjøre strømmålingen for mange næringskunder både mer presis og mer relevant for hvordan kraftmarkedet faktisk fungerer i dag. Forslaget innebærer at målepunkter til næringskunder med årlig forbruk over 100 000 kWh måles hvert 15. minutt i stedet for hver time. Forslaget innebærer en endring i forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 3-2, ved at disse kundene legges til som en ny kategori som skal ha 15-minutters registreringsfrekvens. For andre målepunkt med avanserte måle- og styringssystem videreføres hovedregelen om 60 minutter, og forslaget gjelder kun næringskunder – ikke husholdninger eller fritidsboliger.

Bakgrunnen er at kraftsystemet er i rask endring med mer variabel fornybar produksjon, økt elektrifisering og mer utveksling mellom områder og land.  Samtidig har selve kraftmarkedene allerede gått over til 15-minutters tidsoppløsning for handel, prissetting, levering og avregning. Når måling og marked går i utakt, oppstår det et avvik som både kan gi mindre treffsikker avregning og svakere insentiver til å styre forbruket mer fleksibelt gjennom døgnet.

På oppdrag fra RME utarbeidet Thema Consulting Group en kost-nytte-analyse, hvor fire ulike alternativer for 15 minutters registreringsfrekvens ble vurdert. Analysen konkluderte med at kostnaden oversteg nytten for alle de fire alternativene. RME mottok derfor innspill fra flere aktører om at det i stedet burde vurderes å innføre 15-minutters registreringsfrekvens kun for næringskunder med et årlig forbruk over 100 000 kWh. 

For nettselskapene betyr forslaget at de må stille om registreringsfrekvensen for målepunktene som omfattes. RME legger til grunn at kostnadene samlet sett vil være moderate – blant annet fordi mange kan omstille sentralt, og fordi det for mange målere antas å være begrenset behov for oppgraderinger.  I dag kjøpes strøm i markeder med 15-minutters oppløsning, mens en del kunder faktureres på grunnlag som i praksis bygger på timeverdier, noe som kan gi avvik mellom innkjøpskostnad og fakturert beløp. For kraftleverandørene kan måledata med høyere oppløsning derfor redusere økonomisk risiko i faktureringen. RME peker samtidig på at leverandørene må tilpasse egne systemer til 15-minutters fakturering for disse kundene, men forventer at kostnaden er liten til moderat.

For næringskundene som omfattes, er det nettselskapet som skal gjøre endringen, og RME forventer derfor ingen direkte kostnader knyttet til selve omstillingen. Den viktigste effekten er at kunder med høyt forbruk kan få bedre mulighet til å optimalisere forbruket mot prisene per kvarter, og dermed lettere utnytte fleksibilitet som kan gi lavere totale kostnader. For kunder som ikke endrer forbruket, er effekten mer usikker, men antas å være moderat. De berørte næringskundene vil fortsatt få nettleiefaktura basert på timeverdier slik som i dag. Høringsforslaget er altså ikke ment å endre reglene om tariffering av nettleie.

Høringsfristen er satt til 25. mai 2026. RME tar sikte på at endringen kan tre i kraft 1. januar 2027, etter at innspill er vurdert og eventuelle justeringer er gjort. | RME

høring et forslag til endringer i forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2, og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen (lagringsforskriften). Med bakgrunn i erfaringene de siste årene foreslår departementet forenklinger i forvaltningsregimet og enkelte mer tekniske tilpasninger. Endringene vurderes av departementet til å være tråd med CCS-direktivet (direktiv 2009/31/EF).

Siden 2020 har interessen for tillatelser etter regelverket økt, og fra 2021 til i dag er det tildelt 13 letetillatelser, hvorav 12 er aktive. Departementet viser til regjeringens mål om å legge til rette for storskala, kommersiell CO2-lagring – også av CO2 fanget i andre europeiske land – og peker samtidig på at CO2-håndtering fortsatt er i en tidlig fase med høye kostnader og usikkerhet.

Utvalgte endringsforslag:

• Forenklet tillatelsesregime: Kapittel 3 om letetillatelse foreslås opphevet, og det foreslås én tillatelse (utnyttelsestillatelse) som omfatter letefase, utbyggingsfase og driftsfase, med arbeidsforpliktelser og milepæler før overgang til drift.  Departementet understreker at dette ikke er ment som en reell endring i tildelingspolitikken som har vært gjeldende til nå.
• Endring i krav til selskapsform ved tildeling til flere aktører: Når en tillatelse tildeles flere juridiske personer i fellesskap, foreslås det at deltakerne selv skal avgjøre hvilken selskapsform de vil etablere for virksomheten, i stedet for et fast krav om organisering som ansvarlig selskap.  Departementet ber samtidig om innspill til om en interessentskapsmodell etter mønster fra petroleumsvirksomheten kan være et alternativ.
• Standardiserte avtaler uavhengig av organisering: Det foreslås klargjøringer som innebærer at rettighetshaverne kan pålegges å inngå avtaler av bestemt innhold (bl.a. standard samarbeidsavtale og regnskapsavtale) utformet av departementet, og å sørge for at andre avtaler ikke er i motstrid med disse.
• Nasjonal sikkerhet: Forslaget innebærer uttrykkelig adgang til å nekte tildeling og utøvelse av virksomhet av hensyn til nasjonal sikkerhet, og tilsvarende adgang til tilbakekall/endring av tillatelser. 
• Transportinfrastruktur: Det foreslås en ny bestemmelse som åpner for at departementet kan utpeke et rettssubjekt til å vurdere helhetlige løsninger for CO2-transportinfrastruktur (inkludert tilknytningspunkter). Gassco omtales som påtenkt i rollen.
• Taushetsplikt for data: Det foreslås å forkorte taushetspliktens lengde for tolkede data fra 20 til 5 år, samt overgangsregler som innebærer at den opprinnelige taushetsplikten kan gjelde for eldre tolkede data, men likevel ikke lenger enn til og med 31. desember 2030.
• Arealavgift: Hjemmel for å kreve arealavgift (§ 11-5) foreslås opphevet.
• Mer rapportering til Sokkeldirektoratet: Det foreslås nye bestemmelser om årlig statusrapportering og opplysninger om injisert CO2, begrunnet i myndighetenes behov for oppfølging og ressursforvaltning.  Det foreslås at årlig statusrapportering skal sendes årlig innen 15. mars.

Høringsfristen er satt til 5. juni 2026. | Energidepartementet

I vårt nyhetsbrev for uke 10 i 2026 omtalte vi Energi- og miljøkomiteens behandling av et representantforslag om konsesjonsordning for etablering av datasenter. Den 24. februar 2026 avga komiteen en innstilling om at Stortinget skal be regjeringen vurdere den samfunnsmessige nytten av ulike datasenteretableringer og hvilke virkninger disse har på sysselsetting, verdiskaping, beredskap, sikkerhet og andre samfunnsområder som for eksempel kraftsystemet, og komme tilbake til Stortinget med dette på en egnet måte. Den fremmede innstillingen fra komiteen ber også regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med et forslag om forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta.

Innstillingen ble vedtatt på Stortinget ved votering 12. mars 2026. Stortingsvedtaket vil ikke innebære et nytt regelverk eller nye konkrete krav nå, ettersom det er en anmodning om utredning. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget på en egnet måte hva gjelder samfunnsnytten av datasenteretableringer.

Bakgrunnen for komiteens behandling var at SV opprinnelig hadde foreslått et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre med kriterier om samfunnsnytte, men dette fikk ikke flertall i komiteen. Konsesjonskrav er ikke nevnt i stortingsvedtaket, og vedtaket sier heller ikke hvordan en fremtidig samfunnsnyttevurdering eventuelt skal håndheves i praksis. Ap-representant Mani Hussaini sier til Europower at spørsmålet ikke er om Norge trenger datasentre, men hvilke datasentre, hvor de plasseres og til hvilket formål, og at hensikten er å få mer kunnskap som grunnlag for veien videre.

Flertallet i energi- og miljøkomiteen peker særlig på kraftsystemet som begrunnelse for å utrede samfunnsnytten av datasenteretableringer. Statnett oppgir samlet etterspørsel etter effekt til mer enn 40 000 MW, hvor datasenter står for omtrent halvparten. 3 500 MW er allerede reservert til datasenter. Elhub-tall viser at eksisterende datasentre doblet kraftforbruket fra 1,6 TWh i 2024 til 3,2 TWh i 2025. Statnett anslår forbruket til datasentre til rundt 8 TWh i 2030. | Europower | Stortinget

Stortinget har, ved anmodningsvedtak fattet 6. mai 2025, anmodet regjeringen om å iverksette nødvendige tiltak for å gi forsvarsindustrien og andre kritiske samfunnsfunksjoner særskilt prioritet ved tilkobling til strømnettet. Regjeringen, ved Energidepartementet, konkluderte med at det var nødvendig med en lovendring for å følge opp stortingsvedtaket. Etter en høringsrunde som ble avsluttet 27. juni 2025, er nå et forslag til lovendring på bordet i form av Prop. 49 L (2025-2026). Planen er at proposisjonen skal behandles i Stortinget før sommeren.

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 9 i 2026 sa Terje Aasland, i en skriftlig uttalelse til NRK 20. februar, at regjeringen vil foreslå endringer i energiloven for å kunne prioritere nettkapasitet til kunder når det er nødvendig av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.

Bakteppet for stortingsvedtaket var saken som verserte i mediene om at Green Mountains datasenter på Hamar fikk nettilknytning. Tilknytningen av datasenteret gikk angivelig på bekostning av utvidelse av Nammo sin ammunisjonsfabrikk på Raufoss. Aaslands uttalelse i februar kom i kjølvannet av at Statnett plasserte søknad om økt strømforbruk ved Forsvarets base Ramsund orlogsstasjon i kapasitetskø, grunnet manglende kapasitet i eksisterende eller planlagt nett. Ramsund orlogsstasjon skal utvides for å være base for Forsvarets seks nye ubåter som etter planen leveres i 2029.

Mange av høringsinstansene, herunder Advokatforeningen, datasenteraktører og nettselskaper, har trukket frem høringsnotatets begrensede behandling av spørsmålet om erstatning til aktører som blir forbigått ved bruk av den foreslåtte lovhjemmelen. De nevnte høringsinstansene viser til at lovendringsforslaget kan få vidtrekkende konsekvenser for aktører som har fattet investeringsbeslutninger på bakgrunn av reservert kapasitet.

Energidepartementet viser i høringsnotatet til at erstatning kan bli aktuelt etter alminnelige erstatningsregler, og at det normalt vil være aktøren som blir prioritert som blir erstatningspliktig. I Prop. 49 L (2025-2026), som vi omtalte i vårt nyhetsbrev for uke 13 i 2026, behandler departementet spørsmålet om erstatning ved å først slå fast at det neppe vil være aktuelt at verken staten eller nettselskapene kan holdes erstatningsrettslig ansvarlige. Deretter viser departementet på nytt til aktørene som blir prioritert som mest nærliggende pliktsubjekt ved et krav om erstatning. Departementet vil imidlertid ikke fremme forslag om en særskilt erstatningshjemmel, og man står derfor på nytt igjen med den noe usikre henvisningen til alminnelige erstatningsregler.

Dersom prioritering av prosjekter fra eksempelvis Forsvaret fortrenger aktører med kapasitetsreservasjoner på en slik måte at aktørene ender opp i en kapasitetskø, uten noen konkret dato for tilknytning, er det risiko for at investert kapital går tapt. Dersom den som fortrenger prosjektet, eksempelvis Forsvaret, skal betale erstatning til aktøren som blir fortrengt, kan dette i konkrete tilfeller dreie seg om milliardkostnader. Med mindre behandlingen i Stortinget endrer på erstatningsspørsmålet forblir dette ubesvart, frem til en aktør som blir forbigått ved bruk av lovhjemmelen velger å prøve kravet i rettsvesenet.

Det gjenstår å se hva som blir det endelige resultatet av behandlingen i Stortinget, og i hvilke tilfeller og i hvilken utstrekning den foreslåtte lovendringen blir tatt i bruk. | NRK | E24 | Regjeringen | Regjeringen

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 5 i 2026 har Energidepartementet bedt NVE om å foreslå en ny metode og nye regler for å beregne kraftgrunnlaget for vannkraftverk i et oppdragsbrev. Størrelsen på kraftgrunnlaget er avgjørende for hvor mye kraftprodusenten pålegges å betale i konsesjonsavgifter, og mengden konsesjonskraft produsenten må levere. Dette er derfor et viktig spørsmål både for kraftutbyggere og vertskommuner.

I brevet fremgår det at hovedformålet er å sørge for en raskere og mer transparent og forutsigbar prosess for å komme frem til kraftgrunnlag for pumpekraftverk og effektoppgraderinger. For pumpekraftverk er dagens praksis at kraftgrunnlaget fastsettes midlertidig ut fra et beregnet pumpevolum (hvor mye vann som pumpes opp til magasinet), og så fastsettes et endelig kraftgrunnlag etter ti års drift basert på hvor mye vann som faktisk har blitt pumpet i tiårsperioden. Utbyggere har behov for å kunne vurdere de økonomiske konsekvensene i forkant, før investeringsbeslutning. For vertskommuner er det viktig å kunne vurdere de økonomiske konsekvensene under konsesjonsprosessen, når kommunen skal vurdere om den skal støtte eller gå imot utbyggingen.

For effektoppgraderinger knytter behovet seg til at slike oppgraderinger med dagens praksis ofte ikke gir noen økning i kraftgrunnlag. Dermed blir det heller ikke økte konsesjonsavgifter og mer konsesjonskraft til vertskommunen, til tross for at en effektoppgradering kan gi økte lokale ulemper eller skadevirkninger. Dette kan oppleves urimelig og svekke lokal aksept for utbyggingen.

Etter vårt syn har departementet her satt i gang et helt nødvendig regelverksarbeid, som kan få reell betydning for muligheten til å gjennomføre fremtidsrettede vannkraftutbygginger i allerede utbygde vassdrag. NVE har fått frist til 1. juni 2026 for å komme med forslag til ny metode og endrede regler. | Europower

Møre og Romsdal tingrett avsa 16. mai 2025 dom i tvist mellom grunneierne i Eidsetelva og Småkraft AS. Tvisten dreide seg om avtalen mellom partene, hvor grunneierne mente at vederlagsmodellen i avtalen var så urimelig at den måtte revideres etter avtaleloven § 36. Tingretten gav grunneierne medhold, og med virkning fra tidspunktet for avtaleinngåelse i 2012 ble avtalen revidert fra en vederlagsmodell basert på fordeling av netto overskudd 50/50 mellom partene, til avtalens alternative modell som gir grunneierne utbetaling tilsvarende 12,1 % av brutto omsetning. Avtalerevisjonen medførte at grunneierne gikk fra en opparbeidet negativ falleie på 10 MNOK, til et vederlagskrav på i overkant av 2 MNOK.

Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 7 i 2026 anket Småkraft AS dommen inn for Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom 3. februar 2026 med motsatt konklusjon av tingretten; avtalen var ikke urimelig og skal følgelig ikke revideres. Småkraft AS ble også tilkjent sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten, riktig nok med en viss reduksjon av kostnadene for lagmannsretten, slik at tilkjente sakskostnader totalt beløp seg til i underkant av 1,7 MNOK.

I dommen redegjør lagmannsretten for innholdet i avtaleloven § 36, før retten går inn i vurderingen av det konkrete avtalevilkåret. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at grunneierne fikk presentert to ulike vederlagsmodeller som de fritt kunne velge mellom. I den forbindelse vektlegger lagmannsretten at grunneierne fikk tilstrekkelig informasjon om de to modellene, og at den valgte vederlagsmodellen hadde en risiko ved seg som var knyttet opp til fremtidig kraftpris, til forskjell fra omsetningsmodellen som ikke hadde tilsvarende risiko.

Selv om Småkraft AS beviselig rådet grunneierne til å velge overskuddsmodellen, mener lagmannsretten at det var tilstrekkelig synbart at dette rådet baserte seg på prognoser og antakelser, ikke sikker kunnskap om den fremtidige kraftprisen. Lagmannsretten vektlegger også at det gjenstår 26 år av avtaletiden, slik at resultatet ved endt avtaletid fortsatt kan bli at grunneierne får utbetalt falleie.

Ifølge interesseorganisasjonen Småkraftforeninga finnes det rundt 100 avtaler med tilsvarende mekanisme for vederlagsberegning. Dersom også lagmannsretten hadde kommet til at vederlagsmodellen skulle revideres er det ikke fjerntliggende å tenke at også andre grunneiere med tilsvarende avtaler kunne bli inspirert til å gå til domstolen i et forsøk på å få sine avtaler revidert.

Grunneierne har anket dommen inn for Høyesterett, hvor saken venter på behandling i ankeutvalget. Det er per i dag uvisst om saken slipper inn til ankebehandling i Høyesterett, eller om ankeutvalget vil nekte anken fremmet. Hvis anken nektes fremmet, blir lagmannsrettens dom endelig. | Europower | Lovdata

I vårt nyhetsbrev for uke 9 i 2026 omtalte vi at EFTA-domstolen 19. februar 2026 avsa dom i sak E-6/25 Saga Subsea AS v/ Akselsen og Granlund.

Saken ble brakt inn for EFTA-domstolen etter anmodning om rådgivende uttalelse fra Norges Høyesterett. Anmodningen gjaldt tolkningen av:

• vikarbyrådirektivet artikkel 5, herunder om bestemmelsen om likebehandling får anvendelse for arbeidstakere ansatt i et norsk bemanningsforetak, og
• artikkel 126 nr. 1 i EØS-avtalen, som gjelder avtalens geografiske anvendelse.

Bakgrunnen for saken er en tvist i Høyesterett der to arbeidstakere krever etterbetaling av lønn fra Saga Subsea med grunnlag i arbeidsmiljøloven § 14-12a første ledd bokstav f. Bestemmelsen pålegger bemanningsforetaket å sikre at utleide arbeidstakere minst har de lønnsvilkår de ville hatt dersom de var ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid.

Arbeidstakerne var i de aktuelle periodene utleid til tre norske foretak for arbeid om bord på ulike norskregistrerte fartøy. Det er ikke bestridt at saksøkerne fikk lavere lønn enn innleier sine egne ansatte, til tross for at de utførte samme arbeid.

Tvisten for Høyesterett er knyttet til arbeid på såkalte «flerbruksfartøy», det vil si fartøy som utfører forsynings- og støttefunksjoner i forbindelse med leting etter og utvinning av undersjøiske petroleumsforekomster. Arbeidet saken gjaldt, var utført på norsk kontinentalsokkel.

EFTA-domstolen slo fast at vikarbyrådirektivet artikkel 5 må tolkes slik at bestemmelsen får anvendelse for arbeidstakere ansatt i et bemanningsforetak hjemmehørende i en EØS-stat, i den perioden de er utleid til å arbeide for et brukerforetak hjemmehørende i samme EØS-stat, om bord på fartøy i forbindelse med petroleumsvirksomhet på vedkommende stats kontinentalsokkel.

For det første avviser domstolen at sjøfolk er unntatt fra direktivets virkeområde. Dersom det hadde vært meningen å unnta sjøfolk, måtte dette ha fremgått uttrykkelig, slik man ser i andre rettsakter. Domstolen fremhever videre at en tolkning som unntar sjøfolk, vil være i strid med formålet om å sikre vern av vikarer og å forbedre kvaliteten på vikararbeid ved å sikre at likebehandlingsprinsippet i artikkel 5 anvendes.

For det andre tar domstolen stilling til om EØS-retten i det hele tatt kan få anvendelse på petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel, og knytter dette direkte til EØS-avtalens geografiske virkeområde etter artikkel 126.

Norske myndigheter har i en årrekke lagt til grunn at EØS-avtalens geografiske virkeområde kun omfatter norsk landterritorium, indre farvann og territorialfarvann, og dermed ikke den norske kontinentalsokkelen.

EFTA-domstolen avviser dette, og legger til grunn at arbeid som utføres på faste eller flytende innretninger eller skip på kontinentalsokkelen i forbindelse med leting etter eller utnyttelse av naturforekomster, skal anses som arbeid utført på vedkommende stats territorium ved anvendelsen av EØS-retten. I forlengelsen av dette konkluderer domstolen med at EØS-avtalen artikkel 126 nr. 1 ikke unntar petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel fra EØS-avtalens virkeområde.

Det er likevel verd å merke seg at Høyesterett nå skal avsi endelig dom i saken. EFTA-domstolens uttalelser er ikke formelt bindende for Høyesterett. I tidligere rettspraksis, HR-2025-490-S, er det imidlertid lagt til grunn at nasjonale domstoler ved tolkningen av EØS-retten må «legge stor vekt på hva EFTA-domstolen har uttalt om hvordan EØS-retten skal forstås». Det må foreligge «særlige … gode og tungtveiende grunner», for å fravike EFTA-domstolens forståelse av EØS-retten. I denne saken nekter staten å bøye seg for EFTA-domstolen: Statens advokat har bedt om at Høyesterett nå behandler saken i såkalt storkammer eller plenum, og at Høyesterett fraviker EFTA-domstolens konklusjon.

Dersom Høyesterett gir vikarbyrådirektivet anvendelse på kontinentalsokkelen, kan dette i neste omgang potensielt innebære at en rekke andre direktiver også får virkning der. Dette kan få betydelige konsekvenser, ikke bare for petroleumsvirksomhet, men også for annen virksomhet på norsk kontinentalsokkel, som for eksempel havvind, fiskeoppdrett og karbonfangst og lagring. | EFTA-domstolen | Rett24

Energidepartementet har i to klagesaker i mars 2026 opphevet NVE-vedtak om overtredelsesgebyr for bygging av elektriske anlegg uten konsesjon. Kupekraft AS og Norled AS fikk gebyrer fra NVE for slik bygging på henholdsvis 1 og 2 millioner kroner.

I begge saker har aktørene hatt avtaler med de respektive områdekonsesjonærer som regulerer at konsesjonæren er ansvarlig for bygging og drift av anleggene, frem til Kupekraft og Norled får egne anleggskonsesjoner. Denne praksisen mente NVE at var i strid med energiloven § 3-2, men Energidepartementet mente tvert imot at slik praksis er uproblematisk, så lenge områdekonsesjonæren er offentligrettslig ansvarlig for bygging og drift av anleggene. Våre advokater Svanhild Vesterheim og Frode Støle har skrevet et innlegg i Europower som tar for seg temaet i mer detalj. | Europower | NVE | Europower

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har ført tilsyn med Statnett angående tilknytningsplikten i NO3. Som omtalt i vårt nyhetsbrev for uke 8 i 2026 resulterte tilsynet i at RME 13. januar 2026 fattet vedtak om at Statnett har brutt tilknytningsplikten på flere sentrale områder. Tilsynet har blant annet rettet seg mot Statnetts håndtering av tilknytningssaker etter mottak, herunder fremdrift og planlegging av nødvendige tiltak for at kundene faktisk skal kunne knyttes til nettet. RME fremhever i vedtaket at langvarig uavklart nettilgang kan gi betydelig økonomisk usikkerhet og i ytterste konsekvens medføre at prosjekter stanses på grunn av uavklart nettsituasjon.

RME har konkludert med at to separate forhold ved Statnetts drift i NO3 utgjør brudd på NEM-forskriften § 3-2 fjerde ledd. Statnetts planer for kapasitetsøkning i nettet imøtekommer ikke etterspørselen etter kapasitet uten ugrunnet opphold, og Statnett legger heller ikke frem forsvarlige og veiledende tidsplaner for kundene som står i kapasitetskø. I tillegg har ikke Statnett dokumentert at de inngår avtaler om nettutredning med kundene, noe som utgjør et brudd på forskrift for omsetningskonsesjonærer § 17-5.

For å gjenopprette lovlig tilstand pålegger RME Statnett å dokumentere at de har startet konseptutredninger som omfatter nødvendige tiltak for å sikre tilstrekkelig kapasitet til å imøtekomme alle modne forespørsler i kapasitetskøen. RME peker på at tiltak kan være både nettinvesteringer og driftstiltak, eksempelvis revurdering av DF-kriterier og økt bruk av forbruksfleksibilitet. I den forbindelse skal Statnett gi anslag på hvor mye kapasitet de enkelte tiltakene kan bidra med.

Videre må Statnett dokumentere at direktekunder og underliggende nettselskap får forsvarlige og veiledende tidsplaner. Dersom tilknytning utløser behov for nettiltak, skal tidsplanene blant annet angi forventet tidspunkt for melding, konsesjonssøknad og tilknytning. Tidsplanen skal baseres på beste tilgjengelige informasjon, og den skal justeres etter hvert som ny informasjon foreligger.

Statnett må også dokumentere at det er inngått avtaler om nettutredninger med kunder som står i kø, eller alternativt begrunne hvorfor avtale ikke er inngått i enkelttilfeller. RME har satt felles frist for retting av samtlige forhold til 1. desember 2026. Dersom forholdene ikke rettes innen fristen har RME varslet at de vil vurdere å ilegge tvangsmulkt frem til retting finner sted. RME angir ikke tvangsmulktens størrelse i vedtaket, ut over at denne vil bli fastsatt skjønnsmessig. I tidligere vedtak om tvangsmulkt har RME selv fremhevet energilovens forarbeider, hvor det uttales at tvangsmulkten må være av en slik størrelse at konsesjonæren, i dette tilfellet Statnett, ser seg tjent med å rette seg etter vedtaket.

Statnett opplyser i kommentar til vedtakets forhåndsvarsel at de er enige i at det formelt sett foreligger brudd på tilknytningsplikten i NO3. Statnett peker imidlertid på risiko for energi- og effektknapphet i NO3, og at det derfor vil være aktuelt for Statnett å søke dispensasjon fra tilknytningsplikten for kapasitetskøen i NO3.

RME er i sitt svar på kommentaren tydelige på at NEM-forskriften § 3-2 fjerde ledd oppstiller klare plikter, og at dersom Statnett mener tilknytning ikke er driftsmessig forsvarlig, er de rettslige hovedalternativene å planlegge og søke konsesjon for nettinvesteringer uten ugrunnet opphold, eller søke dispensasjon fra tilknytningsplikten. Samtidig understreker RME at det er opp til Statnett å velge tiltak eller kombinasjoner av tiltak, men at uansett valg må avvikene lukkes. | RME | Europower | Europower

Som nevnt i vårt nyhetsbrev for uke 8 i 2026 har Reguleringsmyndigheten for energi (RME) varslet i et brev datert 5. februar 2026 at de vurderer å fatte vedtak om at Statnetts modenhetskriterium knyttet til grunneieravtaler er i strid med NEM-forskriften i en uenighetssak med Norge Mineraler AS. Saken springer ut av at Norge Mineraler AS har bedt om nettilknytning i Lnett AS’ nett i Forusparken i Eigersund kommune, med et kapasitetsbehov på 232 MW som utløser behov for nettinvesteringer. Norge Mineraler AS leverte modenhetsskjema den 20. november 2024. Prosjektet innebærer etablering av en åpen gruve, et oppredningsanlegg, deponi for lagring av avgangsmasser og en eksporthavn med tilhørende infrastruktur.

Statnett har avslått kundens reservasjonsforespørsel fordi prosjektet etter Statnetts vurdering ikke er tilstrekkelig modent. Statnett har lagt avgjørende vekt på at prosjektet ikke kan vise til inngåtte grunneieravtaler for nødvendig areal. Partene synes å være enige om at Norge Mineraler AS per i dag ikke oppfyller Statnetts krav til grunneieravtale, men er uenige om kravet er lovlig slik det er formulert i Statnetts modenhetskriterium. I januar 2025 publiserte Europower et innlegg fra to av advokatene i Wiersholms fornybargruppe om dette temaet, hvor det argumenteres for at kunden ikke må ha bindende avtale med grunneier for å få reservert nettkapasitet.

Norge Mineraler AS anfører blant annet at mineralprosjekter er regulert av mineralloven, at de er stedbundne, og at tilgang til grunn kan sikres enten gjennom minnelige avtaler eller ved ekspropriasjon etter mineralloven § 38 dersom privatrettslige avtaler ikke oppnås. Selskapet viser også til at de har fått utvinningsrett til statens mineraler ved vedtak fra Direktoratet for Mineralforvaltning 25. juni 2024, og mener det ikke følger av NEM-forskriften at grunneieravtaler må være på plass allerede på dette stadiet. Statnett på sin side anfører at et vedtak om utvinningsrett og en mulig fremtidig ekspropriasjonsprosess ikke kan likestilles med en grunneieravtale, og peker på at ekspropriasjon kan ta lang tid og ikke gir garanti for at vedtak faktisk blir fattet. Statnett påpeker at eiendomsrett som følger av et ekspropriasjonsvedtak vil kunne oppfylle kravet til grunneieravtale, men understreker at det ikke er fattet noe slikt vedtak i denne saken, og mener derfor at spørsmålet ikke har direkte betydning for saken.

RME legger til grunn at NEM-forskriften § 3-4 kommer til anvendelse i saken, selv om modenhetsskjemaet ble sendt inn før 1. januar 2025, og varsler en todelt konklusjon. For det første mener RME at Statnetts strenge modenhetskriterium om at grunneieravtaler må være inngått ikke er i strid med NEM-forskriften § 3-4, fordi bestemmelsen angir minimumskriterier og åpner for at nettselskapene kan konkretisere og stille tilleggskrav. For det andre mener RME likevel at kriteriet, slik det er praktisert og utformet overfor denne typen prosjekt, er i strid med NEM-forskriften § 4-6 første ledd om markedsadgang. RME vurderer at et strengt krav om grunneieravtaler kan fungere som en markedsbarriere for store, komplekse og stedbundne prosjekter som modnes over tid, særlig fordi prosessen for å sikre tilgang til grunnarealer kan være langvarig, involvere mange grunneiere og i noen tilfeller ende i tidkrevende ekspropriasjonsprosesser. RME har derfor kommet til samme konklusjon som Wiersholm-advokatene i Europower-innlegget, riktignok med en litt annen begrunnelse.

RME forutsetter derfor at Statnett justerer modenhetskriteriet på bakgrunn av den varslede avgjørelsen og gjennomfører en ny modenhetsvurdering uten ugrunnet opphold. RME påpeker at en mulighet er å differensiere kriteriene mer, og at Statnett eventuelt kan stille andre krav som ivaretar samme formål, for eksempel dokumentasjon på at det pågår en reell prosess for å sikre nødvendig areal. RME understreker samtidig at kunden, dersom prosjektet senere vurderes som modent, fortsatt må forholde seg til krav som forpliktende fremdriftsplan, og at manglende fremdrift kan få konsekvenser for plass i køen.

Statnett har i innspill til varselet datert 13. mars 2026 uttalt at de vil endre sitt modenhetskriterium om tilgang til grunnen slik at også ekspropriasjon er omfattet, og at de med bakgrunn i endringen vil gjennomføre en ny modenhetsvurdering av prosjektet. Statnett mener derimot at det ikke er grunnlag for å inkludere planer om ekspropriasjon som grunnlag for oppfyllelse av kriteriet – det må foreligge et endelig vedtak om samtykke til ekspropriasjon. Det gjenstår å se hvordan RME stiller seg til den endelige endringen Statnett foretar av modenhetskriteriet og om Norge Mineraler AS nå blir kjent modne, eller om de på nytt blir vurdert som umodne med en ny klage til RME som konsekvens. | Energiteknikk | Europower | Europower