Les avgjørelsen (HR-2023-2252-A) i sin helhet.

Sakens bakgrunn

Den som uaktsomt påfører en annen et økonomisk tap, er i utgangspunktet erstatningsansvarlig. Dersom den som påfører tapet (skadevolderen) har en ansvarsforsikring, kan den som lider tapet (skadelidte) kreve erstatning direkte fra forsikringsselskapet. Dette kan være nyttig i mange tilfeller, for eksempel der skadevolderen ikke har råd til å betale erstatningen, eller nekter å betale. Etter en viss tid kan forsikringskravet imidlertid bli foreldet, og dermed falle bort. Det er derfor viktig at skadelidte melder sitt krav til forsikringsselskapet i tide. I en ny dom har Høyesterett nå klargjort hvilke regler som gjelder for foreldelse av skadelidtes direktekrav mot forsikringsselskapet.

Forsikringsavtaleloven har egne regler om foreldelse av forsikringskrav. Hovedregelen er at krav på erstatning foreldes etter tre år, jf. forsikringsavtaleloven § 8-6 første ledd. Foreldelsesfristen kan imidlertid forlenges etter bestemmelsens tredje ledd, der det heter at krav “som er meldt til forsikringsforetaket før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte” har fått særskilt melding om at foreldelse vil påberopes.

Ved ansvarsforsikring er det et trepartsforhold mellom den forsikrede, som også er skadevolder, skadelidte og forsikringsselskapet. Etter forsikringsavtaleloven § 7-6 har den skadelidte rett til å kreve erstatning direkte fra forsikringsselskapet. Høyesterett har tidligere slått fast at kravene fra henholdsvis skadelidte og den forsikrede er to separate krav, som foreldes hver for seg.

Et særlig spørsmål er hvilken betydning dette trepartsforholdet får for regelen om utsatt foreldelse i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd. Dersom skadelidte selv har fremmet kravet sitt direkte mot forsikringsselskapet, er det klart at selskapet ikke kan påberope foreldelse uten å ha varslet om det seks måneder i forveien. I praksis er det imidlertid ofte slik at den skadelidte bare gjør kravet gjeldende overfor skadevolder, som deretter melder skaden til sitt forsikringsselskap. Noen direkte kontakt mellom skadelidte og forsikringsselskapet er det da vanligvis ikke, før den forsikrede går konkurs eller av en annen grunn ikke er i stand til å utbetale erstatningen. På dette tidspunktet har det ofte gått en del tid siden kravet oppsto, og det kan derfor være foreldet etter den alminnelige fristen på tre år. Spørsmålet er da om forsikringsselskapet kan avvise skadelidtes krav som foreldet, selv om det ikke har gitt skadelidte melding om dette seks måneder i forveien.

Spørsmålet om skadelidte kan påberope sikredes melding har lenge vært et uavklart, men praktisk spørsmål i forsikringsretten, og har vært gjenstand for diskusjoner innen juridisk litteratur og media. Høyesterett har nå tatt stilling til spørsmålet.

Bakgrunnen for saken var en tvist etter en avtale om bygging av en verkstedhall i Bodø. Etter oppføringen av bygget reklamerte byggherren overfor entreprenøren, og mente det var flere mangler ved bygget. Entreprenøren avviste kravet, og selskapet ble senere oppløst uten at det skjedde noen utbetaling. Etter en stund ble byggherren oppmerksom på at entreprenøren hadde ansvarsforsikring, og fremmet krav mot forsikringsselskapet. Forsikringsselskapet mente at kravet var foreldet. Den forsikrede entreprenøren hadde meldt kravet til forsikringsselskapet, mens den skadelidte ikke hadde gitt noen slik melding innen utløpet av den alminnelige foreldelsesfristen. Skadelidte anførte at de kunne påberope meldingen gitt av forsikringstakeren, og dermed nyte godt av tilleggsfristen på seks måneder.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom til at forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd må tolkes slik at en skadelidt som vil gjøre gjeldende direktekrav mot en skadevolders forsikringsselskap, selv må melde direktekravet til forsikringsselskapet for å komme inn under særregelen om avbrudd av foreldelsesfristen. Direktekravet mot forsikringsselskapet var derfor foreldet.

Ved vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt i at skadelidtes erstatningskrav mot skadevolderen og direktekravet mot forsikringsselskapet, er to separate krav i relasjon til reglene om fristavbrudd, jf. avgjørelsene i Rt-1999-7 og HR-2020-257-A avsnitt 57.

Høyesterett la til grunn at den mest naturlige forståelsen av ordlyden i § 8-6 tredje ledd er at særregelen for fristavbrudd gjelder for den som melder kravet til selskapet. I den sammenheng viste retten til at ordlyden klargjør skillet mellom forsikringskravet og direktekravet ved at forsikringsselskapets plikt til å gi varsel om at foreldelse vil bli påberopt, må gis til «sikrede, eller skadelidte (jf. §§ 7-6 og 7-7)». Retten pekte også på at lovens tosporede system for melding av forsikringskrav fra sikrede og direktekrav fra skadelidte, talte imot at sikredes melding til selskapet skal kunne påberopes av skadelidte.

Etter tolkningen av ordlyden gikk retten nærmere inn på lovbakgrunnen for varslingsregelen som fremgår av Ot.prp. nr. 44 (1997–1998). Av lovforarbeidene fremgår at formålet med innføringen av varslingsregelen var å hindre at krav blir foreldet mens den som har meldt kravet, avventer selskapets standpunkt, eller mens forhandlinger om kravet pågår. På denne bakgrunn kom Høyesterett til at lovformålet ikke kan begrunne at en direktekravshaver som ikke har foretatt seg noe overfor forsikringsselskapet, innvilges forlenget foreldelsesfrist ved unnlatt varsling etter særregelen i tredje ledd. Retten tok ikke stilling til om dette kunne stilt seg annerledes dersom sikrede hadde videresendt et mottatt direktekrav fra skadelidte til forsikringsselskapet.

Reelle hensyn begrunnet heller ikke en annen forståelse. Høyesterett tok utgangspunkt i at saken gjaldt tolkningen av foreldelsesrettslige regler – altså hvor langt en særregulering av foreldelse i forsikringsavtaleloven som gjør unntak fra foreldelseslovens alminnelige regler om fristavbrudd, skal gis anvendelse. Retten bemerket at det er begrenset adgang til å legge vekt på reelle hensyn til støtte for et tolkningsresultat som ikke har klar forankring i lovens ordlyd og formål. Det ble også pekt på at skadelidtes varsel om erstatningskrav mot den direkte skadevolderen ikke i seg selv ga noen berettiget forventning om at direktekravet mot forsikringsselskapet var ivaretatt. Det var ikke av avgjørende betydning at det kan oppstå situasjoner hvor skadelidte først blir klar over at skadevolderen er ansvarsforsikret etter at direktekravet er foreldet.

Samlet sett kom retten til at forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd må tolkes slik at en skadelidt som vil gjøre gjeldende direktekrav mot en skadevolders forsikringsselskap ved ansvarsforsikring, må melde direktekravet til selskapet for å komme inn under særregelen om avbrudd av foreldelsesfristen. Byggherrens direktekrav overfor forsikringsselskapet var dermed foreldet. Høyesteretts dom var énstemmig.

Dommens betydning i ansvars- og forsikringssaker

Høyesteretts dom innebærer at en skadelidt må være påpasselig med å avklare eventuell forsikringsdekning på skadevoldersiden og deretter melde sitt direktekrav til skadevolders/sikredes forsikringsselskap ved siden av eventuell pågang mot skadevolder/sikrede. Dette for å unngå eventuelt rettstap overfor en eventuell ansvarsforsikrer.

Nyhetsbrev og invitasjoner