Nylig ble det avsagt dom i "Harrier"-saken, der skipets tidligere eier var tiltalt for medvirkning til forsøk på ulovlig utførsel av avfall i strid med forurensningsloven § 79 og avfallsforskriften § 13-1. Tingretten fant at det ikke var tvil om at skipet var på vei til skraping i Pakistan, og videre at tiltalte hadde medvirket til å klargjøre skipet for avreise. Tiltalte ble dømt til seks måneders fengsel.

Eksport av skip til skraping utenfor OECD-landene krever godkjenning fra Miljødirektoratet. I praksis gir ikke Miljødirektoratet godkjenning til skraping av skip i Pakistan, India og Bangladesh. Årsaken er at skip i disse landene ofte skrapes ved strandhugging (såkalt “beaching”). Strandhugging er forbundet med dårlige sikkerhetsforhold for arbeidere og mangelfulle rutiner for håndtering av miljøskadelig avfall.

Skipet “Tide Carrier”(senere omdøpt til “Harrier”) la fra kai i Høylandsbygd utenfor Haugesund i februar 2017 og fikk motorhavari på vei langs norskekysten. Forklaringen fra rederiet var at skipet skulle til Dubai for ombygging før oppstart av et certeparti i Afrika. Forsikringsbevis om bord og forklaring fra mannskapet indikerte imidlertid at skipet skulle til skraping i Pakistan. Det var ikke søkt om godkjennelse fra Miljødirektoratet.

Skipet var tidligere eid av et norsk selskap, der tiltalte var eneeier, styreleder og daglig leder. Det hadde vært ute av drift og ligget i opplag ved Høylandsbygd siden 2007. Skipet ble solgt til et singaporsk selskap, Wirana, i 2015, og det var dette som sto for ferden når skipet fikk motorhavari i februar 2017. En stor del av Wiranas virksomhet dreier seg om å kjøpe opp skip for skraping. Retten var ikke tvil om at Wirana forsøkte å utføre skipet for skraping i Pakistan uten tillatelse fra Miljødirektoratet. Wirana aksepterte et forelegg fra Økokrim på 7 millioner kroner i oktober 2020 for forsøk på ulovlig utførsel av skipet.

Eneeieren av selskapet som solgte “Tide Carrier” til Wirana ble tiltalt personlig for å ha lagt til rette for at skipet kunne seiles fra Norge. Selve salget til Wirana var imidlertid ikke et straffbart forhold: Det straffbare forhold var at tiltalte hadde gitt praktisk bistand til Wirana for å klargjøre skipet for reisen til Pakistan.

Tiltalen var derfor medvirkning til forsøk på å seile skipet til skraping utenfor OECD uten tillatelse fra Miljødirektoratet. For å bli dømt for medvirkning etter norsk rett kreves det normalt at tiltalte fysisk har bidratt ved den faktiske utførelsen av handlingen (fysisk medvirkning), eller at tiltalte positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersons forsett. I dette tilfellet var det fysisk medvirkning som var aktuelt. I tillegg må medvirkeren ha hatt til hensikt (forsett) om å medvirke til den straffbare handlingen – i dette tilfellet forsøk på å seile skipet til skraping i Pakistan uten å søke om godkjennelse fra Miljødirektoratet.

Tingretten fant det ikke tvilsomt at tiltalte rent fysisk hadde ytt bistand til å sette skipet i stand for avreise fra Norge til Pakistan: Blant annet hadde en ansatt i et av tiltaltes selskaper innhentet tilbud fra dykkerselskap for reparasjon av skade i skroget på skipet, innhentet priser på bunkers, smørolje og taubåtassistanse mv. Vedkommende var også tilstede under havnestatskontroll etter den nye eierens ønske.

Dokumentasjonen i saken viste at klargjøringen av skipet for avreise var et planlagt samarbeid mellom tiltalte og ny eier. Det ble også lagt vekt på at tiltalte hadde jobbet innenfor næringen i hele sin yrkeskarriere, og at han var klar over at ny eier var et av verdens største kjøpere av skip for opphugging. Videre var ikke retten i tvil om at tiltalte holdt det for overveiende sannsynlig at skraping skulle skje i India eller Pakistan, og at det ikke var gitt samtykke fra Miljødirektoratet. Etter en totalvurdering av bevisene fant retten det klart at tiltalte – i det minste – holdt det for overveiende sannsynlig at ny eier skulle skrape skipet i et land utenfor OECD. Tiltalte ble etter dette dømt til seks måneders fengsel.

Tiltaltes selskap måtte også tåle inndragning av deler av salgsbeløpet som en følge av at utbytte av straffbar handling skal inndras. Tingretten anslo at differansen mellom hva skipet ble solgt for, og hva selskapet ville fått hvis skipet hadde blitt solgt lovlig var minst 3 millioner kroner. Det lovlige alternativet ble beregnet ut fra eksport til et verft i Tyrkia (innenfor OECD). Grunnet svak økonomi i selskapet ble beløpet satt ned til 2 millioner kroner.

Dommen er ikke rettskraftig og kan bli anket.

Saken er den første der noen har blitt straffet for forsøk på ulovlig skraping av skip etter avfallsforskriften. Dette er ett av to parallelle regelverk som kan ramme forsøk på å skrape skip ulovlig. Avfallsforskriften kommer bare til anvendelse ved eksport av avfall ut av Norge, med andre ord for skip som befinner seg i Norge før avreise til destinasjonen for ulovlig skraping, uavhengig av skipets flagg. Det alternative regelverket er den såkalte gjenvinningsforskriften, der skipets flagg avgjør: Etter gjenvinningsforskriften må EU/ EØS- flaggede skip, herunder norskflaggede skip, skrapes på ett av verftene som står på EUs liste over godkjente verft, uavhengig av hvor skipet befinner seg før skrapingen.

Økokrim hadde også siktet Wiranas forsikringsagent for medvirkning til forsøk på miljøkriminalitet som en følge av at forsikringsagenten hadde skaffet forsikringen for skipets reise til Pakistan. Forsikringsbeviset hadde tittelen “Break-Up Voyage”, og det var angitt at skipet skulle gå til Gadani i Pakistan for egen maskin. I tillegg hadde Økokrim siktet et maritim-teknisk konsulentselskap som attesterte at skipet var sjødyktig for reisen til Pakistan. Siktelsene ble imidlertid frafalt av Økokrim før det ble tatt ut tiltale. Dermed er det fortsatt uavklart i hvilken grad forsikringsagenter, konsulenter, klasseselskap, meglere og andre rådgivere kan straffes for medvirkning til miljøkriminalitet etter avfallsforskriften.

  • Publisert: