Hvilke sakskostnader får du dekket når skattekontoret begår feil?

Dersom skattyter helt eller delvis får medhold i sin klage over kontorvedtaket, er det rimelig at skattyter får dekket sine kostnader til å rette opp feilen som skattekontoret har begått. Skatteforvaltningsloven ( «sktfvl» ) § 5-9 gir derfor, på visse vilkår, skattyter rett til dekning av sakskostnader når kontorvedtaket endres til skattyters gunst. Bestemmelsen er utformet etter mønster av forvaltningsloven § 36, som gir borgerne rett til å få dekket sakskostnader pådratt i forbindelse med ordinære forvaltningssaker. NOU 2019:5 (om ny forvaltningslov) s. 458 flg. foreslo å innskrenke eller fjerne retten til å få dekket sakskostnader i ordinære forvaltningssaker. En slik endring ville trolig smittet over på sktfvl. § 5-9, men i Prop. 79 L (2024 – 2025) (om lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning (forvaltningsloven)) s. 300 flg. ble forslaget skrinlagt. Det er derfor fremdeles all grunn for skattytere til å gjøre seg kjent med retten til å få dekket sakskostnader.

I mange saker kan saksbehandlingen pågå i svært mange år før kontorvedtaket fattes. Etter vår erfaring er det langt fra uvanlig at saksbehandlingen kan pågå i fem år, og i større saker er heller ikke ti år uvanlig. Mye av arbeidet knyttet til faktum og juss vil derfor være nedlagt før kontorvedtaket fattes, slik at klagerunden langt på vei kan fremstå som en fornyet vurdering av faktum og rettslige anførsler skattyter allerede har fremmet før kontorvedtaket ble fattet. Det ville derfor være rimelig at skattyter også får dekket sakskostnader pådratt før kontorvedtaket fattes. Retten til å få dekket slike sakskostnader har imidlertid blitt praktisert strengt. I september 2025 ble det publisert to vedtak fattet av skatteklagenemnda i juni 2025 som bidrar til å avklare når skattyter kan få dekket saksomkostninger pådratt før kontorvedtaket.

I lys av de nylig publiserte klagevedtakene, vil vi i dette nyhetsbrevet forklare hvilken rett du og din virksomhet har til å få dekket sakskostnader pådratt før kontorvedtaket fattes (punkt 3). Innledningsvis vil vi også redegjøre for grunnvilkårene for dekning av sakskostnader (punkt 2), mens vi avslutningsvis vil omtale retten til dekning av sakskostnader pådratt i saker hvor skattyter får medhold uten at klagevedtak fattes (punkt 4), og retten til å få dekket «interne» sakskostnader som f.eks. kostnader ved arbeid utført av egne ansatte (punkt 5).

Vi presiserer at retten til å få dekket sakskostnader ved domstolsbehandling av et skattevedtak reguleres av tvisteloven kapittel 20, og ikke av skatteforvaltningsloven. Retten til å få dekket sakskostnader pådratt under domstolsbehandling vil vi ikke gå inn på her.

Skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd oppstiller følgende regel om skattyters rett til å få dekket sakskostnader:

Når skattemyndighetenes enkeltvedtak blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket.

Grunnvilkåret er at skattevedtaket (typisk et kontorvedtak) endres «til gunst» for skattyter. Vilkåret vil være oppfylt både hvor skattyter får helt og delvis medhold i sin klage på kontorvedtaket. Dersom kontorvedtaket først endres til skattyters gunst etter en domstolsbehandling, kan skattyter kreve dekket sakskostnader til domstolsbehandlingen etter tvistelovens regler, mens kostnader ved den opprinnelige administrative behandlingen kan kreves dekket etter skatteforvaltningslovens regler.

Av bestemmelsens ordlyd fremgår det videre at skattyter må ha pådratt seg «kostnader» som er både «vesentlig» og «nødvendig» for å få vedtaket endret. Vilkåret om at kostnadene må være «vesentlige» innebærer at kostnadene må være av en viss størrelse. Det er ikke nærmere angitt hvor høy kostnaden må være for at den anses som vesentlig. Vilkåret praktiseres ikke strengt, men mindre utgifter til f.eks. porto, kopiering eller mindre reiser dekkes ikke.

Kravet om at kostnadene må ha vært «nødvendige» for å få endret kontorvedtaket, innebærer at det må foreligge årsakssammenheng mellom de kostnadene som kreves dekket og utfallet i klagesaken. Dersom skattyter kun får delvis medhold i klagen, begrenses kostnadsdekningen til de kostnadene som kan knyttes til den delen som skattyteren fikk medhold i.

Skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd oppstiller et unntak, og fastslår således at sakskostnader likevel ikke skal tilkjennes «dersom endringen skyldes vedkommendes eget forhold eller forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.» Et eksempel kan være at skattyter først i klagerunden fremlegger opplysninger som får avgjørende betydning for utfallet av saken.

Fristen for å fremsette krav om dekning av sakskostnader er seks uker etter at melding om klagevedtak (eller omgjøringsvedtak, jf. nedenfor) er kommet fram til skattyter, og kravet skal sendes til skattekontoret dersom endringsvedtaket er fattet av skatteklagenemnda. Dersom skattyter er uenig i skattekontorets saksomkostningsvedtak, kan dette påklages til skatteklagenemnda.

Retten til å få dekket sakskostnader pådratt før kontorvedtaket fattes, har som nevnt blitt praktisert strengt. Den strenge praksisen har blant annet vært begrunnet med at slike kostnader tidsmessig er pådratt før arbeidet med klagesaken faktisk er påbegynt. Rettskildene gir imidlertid ikke noe entydig svar på spørsmålet, og praksis har derfor vært vaklende. Adgangen til å få dekket sakskostnader pådratt før kontorvedtaket har således i visse tidsperioder vært lukket, mens den i andre tidsperioder har vært åpen.

Både forarbeidene til skatteforvaltningsloven (Prop. 38 L (2015–2016) s. 75) og versjoner av Skatteforvaltningshåndboken frem til og med 2020 (se f.eks. Skatteforvaltningshåndboken (2017) s. 116) var negative til dekning av sakskostnader pådratt før kontorvedtaket. Det ble lagt til grunn at kostnader pådratt før kontorvedtaket ikke anses som «nødvendige» for å endre kontorvedtaket, idet disse er pådratt før kontorvedtaket fattes. I to klagevedtak fra 2018 (SKNS1-2018-121 og SKNS1-2018-123) gikk skatteklagenemnda imidlertid bort fra denne formalistiske tilnærmingen til vurderingen av hvilke kostnader som anses som «nødvendige». Skatteklagenemnda syntes å åpne for dekning av kostnader til å utvikle rettslig argumentasjon, idet dette ikke omfattes av skattyters opplysningsplikt. Skatteforvaltningshåndboken ble deretter endret i tråd med skatteklagenemndas vedtak, se Skatteforvaltningshåndboken (2021) s. 164.

I 2022 ble imidlertid døren på nytt lukket, se Skatteforvaltningshåndboken (2022) s. 163–164. Skattedirektoratet gikk bort fra vurderingen i skatteklagenemndas vedtak fra 2018 og tilbake til den formalistiske tilnærmingen som er lagt til grunn i forarbeidene.

I 2025 er imidlertid døren igjen satt på gløtt. I de to klagevedtakene som ble fattet i juni 2025 og publisert i september 2025 (henholdsvis SKNS1-2025-26 og SKNS1-2025-28) oppstilles det en hovedregel om at kostnader pådratt før kontorvedtaket ikke anses som «nødvendige», men at enkelte kostnadsarter likevel kan kreves dekket. I begge klagevedtakene skriver skatteklagenemda følgende:

Nemnda legger til grunn at bestemmelsen sktfvl. § 5-9 ikke gir grunnlag for en absolutt avskjæring av kostnader pådratt før vedtak er fattet, men at slike kostnader som den klare hovedregel ikke dekkes. Kostnader som hovedsakelig bidrar til oppfyllelse av skattyters opplysningsplikt kan ikke kreves dekket.

Nemnda presiserer ikke nærmere hvilke typer kostnader pådratt forut for kontorvedtaket som kan kreves dekket, men angir at kostnader som hovedsakelig bidrar til å oppfylle opplysningsplikten ikke kan kreves dekket. Skattyters opplysningsplikt følger av sktfvl. § 8-1 og det kan fremstå som rimelig at skattyter ikke skal få dekket kostnader knyttet til å oppfylle denne lovpålagte opplysningsplikten, som sikrer at skattemyndighetene kan foreta sin skattekontroll. Det fremstår imidlertid også som rimelig at skattyter skal få dekket kostnader pådratt for å forhindre andre feil i kontorvedtaket, som f.eks. uriktig rettsanvendelse eller uriktige verdsettelser.

I de to klagevedtakene foretok klagenemnda en konkret vurdering av de kostnader som skattyter krevde å få dekket. Klagenemnda kom i begge tilfeller til at skattyter ikke hadde rett til å få dekket kostnader pådratt før vedtaket. Resultatet ble begrunnet med at kostnadene var pådratt for å oppfylle opplysningsplikten, at de var pådratt uavhengig av den konkrete saken, og/eller det var uklart hvilke arbeidsstrømmer kostnadene faktisk var knyttet til (manglende dokumentasjon).

Basert på klagevedtakene må det etter vårt syn være klart at skattyter kan få dekket kostnader til å utvikle sin rettslige argumentasjon (f.eks. rettskildesøk, rettskildestudier og skriftlig nedfellelse av rettslige anførsler), men ikke for å oppfylle opplysningsplikten etter sktfvl. § 8-1. Hvor langt opplysningsplikten strekker seg kan imidlertid være uklart. Basert på skattekontorets kontroll kan f.eks. skattyter se det nødvendig å utarbeide omfattende analyser som skal underbygge at skattefastsettingen er korrekt. Når slike analyser er foranlediget av skattekontorets kontroll og det ikke var noen rimelig grunn til å forvente at skattyter skulle utarbeide analysene i forbindelse med skattefastsettingen, er vårt syn at denne typen kostnader må anses som «nødvendige» selv om de er knyttet til faktum og ikke juss.

Etter vårt syn fremstår skillet mellom kostnader pådratt før og etter kontorvedtaket som lite hensiktsmessig. For det første kan saksbehandlingen forut for kontorvedtaket pågå i mange år, og det arbeidet som skattyter nedlegger i denne fasen består etter vår erfaring av langt mer enn å oppfylle opplysningsplikten, typisk utvikling av rettslig argumentasjon og analyser av forhold som ligger utenfor skattyters egen sfære (som opplysningsplikten knytter seg til). Et eksempel på sistnevnte kan f.eks. være verdsettelser basert på eksterne sammenligningsgrunnlag. For det andre skaper skillet et incentiv til å avvente arbeidet med å utvikle rettslig argumentasjon til klagerunden. Dette er prosessøkonomisk uheldig, idet mange saker kan løses allerede på skattekontornivå dersom skattyter fremsetter detaljerte rettslige anførsler allerede på dette stadiet. Sondringen kan altså føre til at skattyter legger mindre ressurser i å imøtegå skattekontorets kontroll (hvilket kan lede til uriktige kontorvedtak), mens skattyter legger ned større ressurser for å få endret kontorvedtaket under klagebehandlingen.

Et særlig spørsmål er om skattyter kan kreve dekning av sakskostnader pådratt i saker hvor hun får medhold uten at klagevedtak fattes. Det må her sondres mellom to ulike situasjoner. I den første situasjonen omgjør skattekontoret sitt eget kontorvedtak til skattyters gunst etter at skattyter har sendt klagen, slik at skatteklagenemnda ikke behøver å behandle saken. I slike saker er det klart at vilkåret om at «enkeltvedtak blir endret til gunst» er oppfylt, slik at skattyter kan kreve dekning av saksomkostninger, jf. sktfvl. § 5-9. Dette var nettopp situasjonen i de to klagesakene fra 2025 som er omtalt ovenfor, hvor skattekontoret fattet omgjøringsvedtak til skattyters gunst, og skattyter derfor fikk dekket saksomkostninger pådratt etter at kontorvedtaket ble fattet.

I den andre situasjonen klarer skattyter å overbevise skattekontoret om at det ikke er grunnlag for å fravike skattefastsettingen (f.eks. gjennom argumentasjon i svar på varsel eller i merknader til vedtaksutkast). I så fall vil skattekontoret frafalle saken, og det vil ikke bli fattet noe kontorvedtak. Også i slike tilfeller kan skattyter ha pådratt seg svært betydelige kostnader. Vilkåret om at «enkeltvedtak blir endret til gunst» vil imidlertid ikke være oppfylt, slik at sakskostnader neppe kan kreves dekket etter sktfvl. § 5-9. I slike tilfeller kan imidlertid skattyter etter omstendighetene kreve dekning av sakskostnader på erstatningsrettslig grunnlag, hvilket blant annet ble påpekt av sekretariatet til skatteklagenemnda i saken fra 2025 som er omtalt ovenfor:

I særlige tilfeller kan dessuten den skattepliktige kreve erstatning etter skadeserstatningsloven. (…) Erstatning etter skadeserstatningsloven er [det] eneste grunnlaget den skattepliktige har til å få dekket kostnader pådratt for å imøtegå et varsel om endringer dersom imøtegåelsen ender med at skattekontoret ikke treffer noe endringsvedtak. 

Dersom virksomheten din blir involvert i en skattesak, bør du ha et bevisst forhold til hvordan ulike kategorier sakskostnader kan dokumenteres og kreves dekket. Eksterne kostnader som f.eks. advokat- eller konsulenthonorarer lar seg ofte dokumentere relativt enkelt gjennom fakturaer og timeoversikter.

For interne kostnader, derimot, stiller det seg annerledes. Som uttalt i SKNS1-2018-120, er «interne [sakskostnader] vanskeligere å få dekket,» og Skatteforvaltningshåndboken slår fast at «partens og egne ansattes arbeid med saken og eventuell tapt arbeidsfortjeneste bare unntaksvis kan kreves dekket.» Bakgrunnen for denne restriktive tilnærmingen er uklar (den kan neppe forankres i ordlyden i sktfvl. § 5-9), men vår erfaring tilsier at det ofte skyldes utfordringer med å dokumentere interne kostnader på en tilstrekkelig grundig og oversiktlig måte.

Skattyterselskapets egne ansatte vil etter vår erfaring kunne nedlegge svært betydelig arbeid i forbindelse med en skattesak, det være seg arbeid nedlagt av ansatte i skatteavdelingen eller ansatte i ulike virksomhetsområder (som f.eks. kan bistå med å fremskaffe faktum og beregninger). For å øke muligheten for å få dekket interne saksomkostninger, bør du iverksette tiltak for å sikre god dokumentasjon, herunder:

• Føre tid som er brukt internt på saken gjennom timelister.
• Spesifiser hva tidsbruken har medgåtte til, gjerne med referanse til de enkelte problemstillinger eller deloppgaver i saken. Dette har blant annet betydning dersom du kun får delvis medhold i klagen, og for å skille mellom arbeid med å oppfylle opplysningsplikten og annet arbeid.  
• Spesifiser hvilken ansatt som har utført det aktuelle arbeidet.
• Etabler rutiner for å påse at timelister og spesifikasjoner føres løpende.

Selv om du har ført detaljerte timelister, er du ikke helt i mål. Du må også fastsette en timespris. Dersom ditt konsern opererer med timespriser for å belaste konserninterne tjenester, kan denne timesprisen benyttes. I fravær av andre holdepunkter kan du vurdere å falle tilbake på den offentlige salærsatsen (1350 kr per time).

Det vil selvsagt være tidkrevende og omstendelig å gjennomføre detaljert timeføring i alle skattesaker. Dersom det fremstår som nærliggende å anta at arbeidet med saken kan bli omfattende, vil imidlertid timeføring kunne vise seg å være en svært god investering.