ESG og Compliance Q3 2025

Som omtalt i Wiersholms nyhetsbrev for Q1 2025, la EU-kommisjonen i februar frem første del av den varslede Omnibus-pakken, som gjelder foreslåtte endringer i blant annet EUs taksonomi for bærekraftige økonomiske aktiviteter, Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) og Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD). Formålet er å forenkle og harmonisere EUs bærekraftsregelverk.

Som ledd i forenklingsarbeidet ba EU-kommisjonen samtidig den rådgivende ekspertgruppen European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG) om å foreslå forenklinger i felleseuropeiske standarder for bærekraftsrapportering (ESRS), som utfyller kravene i CSRD. Den 31. juli 2025 offentliggjorde EFRAG et utkast til forenkling i rapporteringsstandardene. De viktigste endringsforslagene er:

• Forenkling av den doble vesentlighetsvurderingen (Double Materiality Analysis, DMA)
• Antall obligatoriske datapunkter er redusert med 57 %
• Den samlede lengden på standardene er redusert med 55 %
• Reduksjon av overlappende rapporteringskrav
• Klarere språk og struktur
• Eliminering av frivillige rapporteringspunkter

Høringsfristen var 29. september 2025, der også Finansdepartementet oppfordret norske interessenter til å gi innspill. Forslaget innebærer en klart redusert kompleksitet av standardene, og er basert på tilbakemeldinger fra selskaper som allerede rapporterer etter CSRD og fra dem som forbereder seg på å etterleve kravene i årene fremover. Over 800 spørreundersøkelser og en rekke interessentmøter ligger til grunn for endringene.

Etter planen skal EFRAG sende inn sitt endelige forslag til EU-kommisjonen innen 30. november 2025. Deretter vil EU-kommisjonen vurdere forslagene, eventuelt gjøre endringer, før de endelige ESRS-standardene publiseres. Finansdepartementet har tidligere signalisert at de vil følge EUs tidsplan. Det innebærer at de reviderte standardene trolig vil bli gjort gjeldende i Norge kort tid etter at de trer i kraft i EU.

De reviderte standardene vil likevel ikke tre i kraft tidsnok til å kunne legges til grunn av selskaper som skal rapportere for regnskapsåret 2025. Den 11. juli 2025 vedtok EU-kommisjonen derfor en såkalt ESRS «Quick Fix» som er en delegert forordning om mindre endringer i standardene for bærekraftsrapportering, som blant annet utsetter innfasingen av flere opplysningskrav i ESRS-standardene. Denne løsningen skal sikre at foretak med plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering etter CSRD fra og med regnskapsåret 2024 (altså bølge 1) kan anvende de samme lempingene i rapporteringen for 2025 og 2026.

Endringene vil tre i kraft i EU dersom Rådet eller EU-parlamentet ikke avviser forordningen. Finansdepartementet har uttalt i en pressemelding at de vil gjøre nødvendige endringer i forskrift om standarder for bærekraftsrapportering for å sikre at norske foretak står overfor samme rapporteringskrav som foretak i EU.

Les pressemeldingen fra EFRAG her.

Den 4. juli 2025 vedtok EU-kommisjonen forenklinger i EUs taksonomi for bærekraftige økonomiske aktiviteter. Formålet med endringene er å redusere den administrative byrden for europeiske foretak gjennom forenklinger i krav om bærekraftsrapportering. De viktigste endringene er:

• Ikke-finansielle foretak fritas fra å vurdere taksonomirelevans for aktiviteter som utgjør under 10 % av omsetning, investeringer (CapEx) eller driftskostnader (OpEx).
• Rapporteringspunkter reduseres med 64 % for ikke-finansielle foretak og med 89 % for finansforetak.
• Klarere DNSH-kriterier: Kravene til forurensningsforebygging og kjemikaliebruk er forenklet for lettere praktisk anvendelse.
• Banker og andre finansielle aktører får forenklinger knyttet til komplekse KPI-er og midlertidig fritak fra detaljert rapportering i en overgangsperiode på to år.

Forslaget sendes nå til EU-parlamentet og Rådet for vurdering. Forenklingene vil først tre i kraft når en granskningsperiode for EU-parlamentet og Rådet er utløpt. Opprinnelig var denne perioden på fire måneder, men har nå blitt forlenget med to måneder og varer til 5. januar 2026. Endringene gjelder for regnskapsåret 2025, men foretak i EU kan velge å rapportere etter dagens regler for 2025 dersom dette vurderes mer hensiktsmessig.

Forordningen må innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk forskrift før den formelt gjelder i Norge. Finansdepartementets utgangspunkt er likevel at norske foretak bør stå overfor samme krav som i EU. Dersom forordningen trer i kraft i EU som forventet, kan norske foretak legge til grunn at de samme kravene vil gjelde for deres taksonomirapportering for 2025, opplyser departementet i en pressemelding. Finanstilsynet vil i sin oppfølging av foretakenes rapportering legge til grunn at foretak kan benytte forenklingene på lik linje med foretak i EU.

Den 12. august 2025 ga Borgarting lagmannsrett miljøvernorganisasjonen Naturvernforbundet og Natur og Ungdom medhold i at statens tillatelser til gruvedrift for Nordic Mining er gitt i strid med vannforskriften og EUs vanndirektiv. Saken gjelder planlagt deponering av om lag 170 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden i Sunnfjord kommune.

Det sentrale spørsmålet i saken er om det foreligger tvingende allmenne hensyn («overriding public interest») som oppfyller vilkårene i vanndirektivet artikkel 4 nr. 7, og dermed kan begrunne unntak fra forringelsesforbudet. Lagmannsretten la stor vekt på EFTA-domstolens rådgivende uttalelse fra mars 2025, hvor det ble presisert at økonomiske hensyn alene ikke kan begrunne forringelse av vannmiljøet etter vanndirektivet. Hensynet til arbeidsplasser og bosetning kan bare tillegges vekt dersom det foreligger særskilte forhold, for eksempel fare for betydelig fraflytning eller sosial nød. Lagmannsretten presiserer også at ulike hensyn ikke kan kumuleres for å nå terskelen. Distrikts – og næringspolitiske hensyn kan derfor ikke legges sammen med forsyningssikkerhet for å oppfylle kravet.

Retten fant at staten ikke hadde sannsynliggjort eller tilstrekkelig vurdert at det forelå tvingende allmenne hensyn. De fire vedtakene som gir Nordic Mining tillatelse til gruvedrift er derfor kjent ugyldige.

I september ble det kjent at staten anker dommen til Høyesterett.

– Vannforskriften legger føringer for mange ulike saker. Vi anker dommen fordi det er prinsipielt viktig med en tydelig avklaring fra Høyesterett i denne saken, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i regjeringens pressemelding.

Lagmannsrettsdommen har ingen direkte rettsvirkning for Nordic Mining, ettersom selskapet ikke er part i saken. Miljøorganisasjonene har derfor bedt Sogn og Fjordane tingrett stanse sjødeponeringen midlertidig. Saken om midlertidig stans startet i midten av oktober og kan bli avgjørende for aktiviteten i fjorden inntil Høyesterett har avsagt sin avgjørelse.

Dommen fra Borgarting lagmannsrett kan leses i sin helhet her.

I september varslet EU-kommisjonen at EUs avskogingsforordning (EUDR) kan bli utsatt med ytterligere ett år. Bakgrunnen er bekymringer for at IT-systemet som skal håndtere innsendingen av aktsomhetserklæringer, ikke er tilstrekkelig robust til å håndtere den forventede databelastningen når reglene trer i kraft. Det fryktes derfor gjentatte og langvarige driftsavbrudd.

Etter flere uker med spekulasjoner omkring en mulig utsettelse, la EU-kommisjonen den 21. oktober 2025 frem et formelt forslag til endringer i EUDR. Hensikten med endringsforslaget er blant annet å redusere forpliktelsene for mindre aktører og for aktører lenger ned i forsyningskjeden, i tillegg til å forhindre at IT-systemet blir overbelastet.

Blant annet introduserer forslaget to nye definisjoner og roller, såkalt «downstream operator» og «micro and small primary operator», som vil få forenklede forpliktelser.

For både nedstrømsoperatører og forhandlere er det foreslått å fjerne plikten til å forsikre seg om at en aktsomhetsvurdering er gjennomført, og sende inn aktsomhetserklæring. Dermed vil ansvaret for både aktsomhetsvurderinger og rapportering i all hovedsak ligge hos oppstrømsoperatørene som først bringer det relevante produktet eller råvaren inn på EU-markedet. Enkelte forpliktelser, slik som å registrere seg i informasjonssystemet samt innhente og lagre visse opplysninger, vil fremdeles bestå.

Kommisjonen foreslår videre en seks måneders overgangsperiode for håndheving av brudd på forordningen overfor store og mellomstore virksomheter. Det betyr at tilsynsmyndighetene ikke er forpliktet til å gjennomføre kontroller eller andre håndhevingstiltak før 30. juni 2026 for store og mellomstore selskaper (og 30. desember 2026 for små virksomheter eller mikroforetak). Dersom myndighetene blir, eller gjøres, oppmerksom på manglende etterlevelse før håndhevingsbestemmelsene i artikkel 16-19, artikkel 22 og artikkel 24 trer i kraft, kan myndighetene gi varsel om dette til «operators», «downstream operators» og «traders», etterfulgt av anbefalinger til disse om hvordan kravene kan oppfylles.

Samtidig trekker EU-kommisjonen tilbake forslaget om en mulig utsettelse. Etter planen vil EUDR fortsatt tre i kraft 30. desember 2025 for store og mellomstore virksomheter som omfattes av regelverket, men vil først gjelde for små virksomheter eller mikroforetak fra 30. desember 2026.

Forslaget fra Kommisjonen skal nå behandles av EU-parlamentet og Rådet.

Regjeringen besluttet i juni 2025 at Norge skulle gå inn for at EUDR innlemmes i EØS-avtalen, men ikke de elementene i forordningen som faller utenfor EØS-avtalen. Det er bestemt at landbruksvarer som storfekjøtt og soya, og eksport til land utenfor EØS holdes utenfor gjennomføringen, fordi dette faller utenfor EØS-avtalen. Forslag til hvordan forordningen skal gjennomføres i norsk rett ble sendt på høring i august, der fristen for å komme med innspill var 30. september 2025. Samtidig har regjeringen uttalt at de skal utrede hvordan formålet til forordningen best kan bli ivaretatt gjennom nasjonale regler for de delene av forordningen som ikke er omfattet av EØS-avtalen, som storfekjøtt og soya.

I mars 2022 tok verden et historisk steg da FNs miljøforsamling besluttet å forhandle frem en global, rettslig bindende plastavtale. Siden den gang har verdens land deltatt i flere forhandlingsrunder for å bli enige om innholdet i avtalen. Målet var at forhandlingene skulle være ferdig innen 2024, men arbeidet pågår fortsatt.

Da forhandlingene i Busan i Sør-Korea i desember 2024 endte uten enighet, ble 184 land nødt til å møtes igjen. I august 2025 møttes verdens land for nye forhandlinger i Genève. Hoveddelen av arbeidet foregikk i såkalte kontaktgrupper, uten oversettelse, fotografering eller opptak, for å legge til rette for åpen uenighet mellom landene.

Den 13. august 2025 la møteleder Luis Vayas frem et nytt utkast til avtaletekst basert på innspill fra diverse kontaktgrupper og andre delegasjoner. Utkastet ble imidlertid møtt med sterk misnøye fra flere kanter fordi det manglet tydelige, juridiske bindende forpliktelser. Hovedvekten til utkastet var lagt på frivillige nasjonale tiltak som skal forbedre design, økt gjenbruk, resirkulering og avfallshåndtering.  

Et flertall på over 100 land har ønsket at avtalen skal omfatte hele verdikjeden til plast, fra produksjon og utforming av plastprodukter til forbruk og avfall. De har møtt motstand fra en mindre gruppe land, mange med økonomiske interesser i olje- og plastproduksjon, som først og fremst har ønsket å begrense avtalen til å handle om avfallshåndtering. Norge har vært en av pådriverne i plastforhandlingene og blant annet ledet høyambisjonskoalisjonen sammen med Rwanda med mål om en sterkest mulig avtale. Koalisjonen representerer land fra alle verdens regioner.

Les mer om forhandlingene i regjeringens pressemelding.

I juli 2024 avsa den Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) sin rådgivende uttalelse om staters folkerettslige forpliktelser med hensyn til klimaendringer, etter etterspørsel fra FNs generalforsamling ved resolusjon 77/276. Domstolen vurderte to spørsmål. Disse bestod i hvilke folkerettslige forpliktelser stater har til å beskytte klima og miljø fra menneskeskapte klimagassutslipp og hvilke rettslige konsekvenser det kan få for en stat å bryte disse forpliktelsene. Selv om avgjørelser fra ICJ ikke har sammenlignbar rettskildemessig vekt som avgjørelser fra nasjonale domstoler i intern rett, er ICJs avgjørelser i praksis av stor betydning for fastleggelsen av gjeldende folkerett.

ICJ gikk langt i å klargjøre at stater har en rekke folkerettslige forpliktelser knyttet til klima. Blant annet slo domstolen fast at stater etter folkerettslig sedvanerett har en plikt til å motvirke vesentlig skade på miljøet. Forpliktelsen innebærer at staten må fatte tiltak for å begrense klimagassutslipp, noe som også kan omfatte en plikt til å avverge vesentlige negative klimakonsekvenser fra private aktører under statens jurisdiksjon eller kontroll. Videre fremholdt ICJ at stater ikke har en ubegrenset skjønnsmargin ved fastsettelsen av nasjonale utslippsmål i forbindelse med Parisavtalen, slik at stater må utøve aktsomhet for å påse at de er realistiske opp mot Parisavtalen bindende målsetning om å begrense global oppvarming til 1,5°C.

Med hensyn til spørsmålet om konsekvenser av brudd på forpliktelsene, uttalte ICJ blant annet at forpliktelser knyttet til beskyttelse av klima og miljø gjelder erga omnes. Dette innebærer at enhver stat kan påberope staters brudd på forpliktelsene, uavhengig av om staten selv er rammet av folkerettsbruddet.

Av betydning for Norge er det at ICJ nevnte «fossil fuel production, fossil fuel consumption, the granting of fossil fuel exploration licences or the provision of fossil fuel subsidies» som eksempler på «[f]ailure of a State to take appropriate action to protect the climate system from GHG emissions» som etter omstendighetene kan utgjøre folkerettsbrudd. Ettersom norske regler så langt som mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser, er det ikke utenkelig at den rådgivende uttalelsen kan bli et tema i pågående og fremtidige klimasøksmål.

Den 1. august 2025 la regjeringen frem en ny handlingsplan for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Planen bygger videre på tiltakene fra den forrige handlingsplanen som kom i 2022, der de fleste tiltakene enten er satt i gang eller gjennomført.

Siden den gang har det seriøse arbeidslivet i økende grad blitt utfordret av aktører som utnytter nye deler av arbeidsmarkedet til ulovlige formål. Rapporter fra Økokrim, Arbeidstilsynet og andre myndigheter viser at kriminelle aktører blir stadig mer profesjonelle og infiltrerer det lovlige næringslivet. Et sentralt mål med den nye planen er å møte denne utviklingen.

Den nye handlingsplanen kommer med 10 helt nye tiltak, og 7 tiltak med forsterket innsats. Noen av de sentrale tiltakene går ut på følgende:

• Styrke arbeidstakers rettigheter ved arbeid for digitale plattformer 
• Foreslår endringer i utlendingsregelverket for å hindre utnyttelse av utenlandske arbeidstakere 
• Utvide og skjerpe straffebestemmelsen i utlendingsloven for utilbørlig utnytting av utlendinger i arbeids- og boforhold 
• Tiltak mot lønnstyveri – evaluere straffebestemmelsen
• Mer effektiv bruk av analyse- og etterretning fra NTAES- skal kunne brukes i konkrete saker
• Styrke og videreutvikle det tverretatlige samarbeidet, styrke mulighetene til å dele informasjon og sikre at det er en god balanse mellom operativt arbeid og etterretning og kunnskapsbygging 

Handlingsplanen kan du lese i sin helhet her.

Barne- og familiedepartementet ferdigstilte nylig en evalueringsrapport om åpenhetsloven. Som oppsummert i Wiersholms nyhetsbrev for 2025 Q2, viser evalueringen at åpenhetsloven har ført til økt bevissthet rundt ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, i virksomhetene selv og i deres leverandørkjeder. Enkelte virksomheter rapporterer også om konkrete forbedringer for menneskerettigheter og arbeidsforhold som følge av arbeidet med aktsomhetsvurderinger. Samtidig indikerer undersøkelsene at mange virksomheter fremdeles er i startfasen av arbeidet, og ikke alltid har et fullstendig og korrekt bilde av omfanget av arbeidet som kreves.

EUs aktsomhetsdirektiv har flere fellestrekk med den norske åpenhetsloven. I forbindelse med EUs pågående arbeid med å revidere CSDDD, har Norge denne sommeren derfor delt sine erfaringer og gitt innspill basert på funnene i evalueringen av åpenhetsloven.

I et brev til EU-kommisjonen legger regjeringen særlig vekt på at CSDDD bør bygge på de internasjonale prinsippene for ansvarlig næringsliv, som OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Det er viktig å unngå å etablere et nytt regime som blir parallelt til disse internasjonale standardene. Det understrekes også at det er sentralt å bevare en risikobasert tilnærming til aktsomhetsvurderinger – altså at virksomheter prioriterer innsats der risikoen for brudd på menneskerettigheter er størst. Dette har virksomhetene selv løftet frem som en særlig styrke ved åpenhetsloven.

Regjeringen viser også til flere positive effekter ved åpenhetsloven. Flere virksomheter har blant annet vist til konkrete eksempler på at plikten til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger allerede har ført til forbedringer i leverandørkjeden, for eksempel gjennom vurdering av levelønn og utjevning av lønnsforskjeller for egne ansatte. Virksomhetene har også fått bedre kunnskap om egen leverandørkjede. Samtidig peker regjeringen på enkelte utfordringer norske virksomheter møter i arbeidet med å etterleve åpenhetsloven. Enkelte virksomheter har opplevd en økt administrativ byrde som følge av loven, spesielt knyttet til papirarbeid og rapporteringsplikt. Utfordringer med åpenhet trekkes også frem i forbindelse med samarbeidet med leverandører om når det gjelder å gjøre forbedringer. Videre opplever flere virksomhet ulike tolkninger og praksis knyttet til plikten til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger, og at det er stor etterspørsel etter veiledning fra myndighetene på dette området.

Selv om det fortsatt er for tidlig å trekke endelige konklusjoner om de overordnede effektene av åpenhetsloven, understreker regjeringen at risikobaserte aktsomhetsvurderinger med en tydelig forankring i UNGP og OECDs retningslinjer bør være et hovedfokus. Videre bør offentlige myndigheter prioritere å utvikle god veiledning til virksomheter om gjennomføring av aktsomhetsvurderinger, og legge til rette for plattformer der virksomheter kan dele beste praksis.

Den 12. september 2025 besluttet regjeringen å overta eierskapet til det russiske fiskefartøyet LLV Azurit, som ligger til kai i Båtsfjord, med hjemmel i sikkerhetsloven § 2-5. Beslutningen ble tatt på bakgrunn av at tidligere vedtak etter sikkerhetsloven om at fartøyet måtte forlate Båtsfjord ikke ble fulgt. Regjeringen anså fartøyets tilstedeværelse i havnen å utgjøre en risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser ble truet.

Nærings- og fiskeridepartementet hadde tidligere forsøkt å finne løsninger for å slepe fartøyet ut av havnen uten hell, slik at politiet iverksatte nødvendige kontrolltiltak på fartøyet. Etter at vedtaket om overtakelse av eierskap ble fattet, overtok staten full råderett over fartøyet, slik at Kystverket kunne igangsette arbeidet med å fjerne det fra havnen. Planen er å slepe skipet til et norsk verft og hugge det opp, men per oktober ligger skipet fortsatt til kai i Båtsfjord.

Hjemmelen for overtakelse av eierskap var sikkerhetsloven § 2-5. Bestemmelsen gir Kongen i statsråd adgang til å «fatte nødvendige vedtak for å hindre sikkerhetstruende virksomhet eller annen planlagt eller pågående aktivitet som kan innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet», uten hensyn til aktivitetens lovlighet etter andre rettsregler.

Bestemmelsen favner med andre ord vidt. Den er tidligere benyttet til å begrense privates råderett ved å forby salg og forhandlinger om salg av en eiendom på Svalbard. Dette er imidlertid første gang hjemmelen i § 2-5 har blitt brukt til å overta eierskap fra private rettssubjekter.

Den 1. oktober 2025 trådte digitalsikkerhetsloven i kraft, sammen med digitalsikkerhetsforskriften. Loven gjennomfører forordning (EU) 2016/1148 (NIS-direktivet) i norsk rett. Direktivet er i EU erstattet med forordning (EU) 2022/2555 (NIS 2). Norge henger med andre ord etter med implementeringen av EUs cybersikkerhetslovgivning.

Digitalsikkerhetsloven skal «bidra til å sikre grunnleggende krav til digital sikkerhet i virksomheter med særlig betydning for samfunnet», jf. § 1. Formålet søkes oppnådd ved å stille en rekke sikkerhetskrav til virksomheter som enten tilbyr «samfunnsviktige tjenester» innen nærmere angitte sektorer eller tilbyr «digitale tjenester». For å regnes som en tilbyder av samfunnsviktige tjenester, må tre kumulative vilkår i loven § 6 være oppfylt, herunder at tjenesten må være viktig for kritiske aktiviteter og kunne bli betydelig forstyrret av en hendelse. Tilbydere av «digitale tjenester» omfatter virksomheter som tilbyr nettbaserte markedsplasser, nettbaserte søkemotorer og skytjenester.

Kravene til tilbydere av «samfunnsviktige tjenester» følger av lovens andre kapittel, og til tilbydere av «digitale tjenester» av lovens tredje. Overtredelser av loven kan møtes med pålegg om retting, tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr.

Samme dag som loven trådte i kraft, publiserte Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) en veileder til digitalsikkerhetsloven- og forskriften. I veilederen fremgår det blant annet at dersom virksomheter allerede følger tilsvarende eller strengere krav om sikkerhet og varsling etter et annet regelverk, skal disse følges fremfor digitalsikkerhetslovens regler. Riktig tilsynsmyndighet, med NSM i kopi, må uansett varsles ved alvorlige hendelser.

Vinteren 2024 ble skipet Eagle S, som knyttes til Russlands skyggeflåte, mistenkt for kabelbrudd i Østersjøen. Den finske påtalemyndigheten tok i år ut tiltale mot deler av mannskapet på skipet, og rettssaken startet i slutten av august. Nylig avgjorde tingretten i Helsinki at den ikke hadde jurisdiksjon i saken med den begrunnelse at forbrytelsen ble begått før skipet seilte inn i finsk territorialfarvann. Retten mente derfor at det kun var flaggstaten, Cook Islands, som kunne avgjøre saken.

Avgjørelsen har fått kritikk fra enkelte havrettseksperter ettersom konklusjonen på jurisdiksjonsspørsmålet medfører at skip kan utøve sabotasjehandlinger i andre staters økonomiske sone uten konsekvenser, såfremt de er flagget i en stat som ikke prioriterer håndheving. Det har også blitt hevdet at det var mangler i domstolens tolkning av FNs havrettstraktat, som dannet grunnlaget for jurisdiksjonsvurderingen.

Saken belyser håndhevingsutfordringene knyttet til bruk av hybride virkemidler i dagens sikkerhets- og geopolitiske situasjon. Statlige aktører utnytter bevisst svakheter i folkerettslig rammeverk, for å unngå rettslig etterfølgelse fra statene de søker å ramme.

Den 5. september 2025 vedtok Norge å senke oljepristaket i sanksjonene mot Russland. Pristaket på russisk råolje ble redusert fra 60 USD til 47,6 USD i den 18. sanksjonspakken fra EU, med virkning fra 3. september 2025.

– Oljeeksport utgjør fremdeles en tredjedel av den russiske regjeringens inntekter. Å redusere inntektene og øke presset på russisk økonomi gjør det vanskeligere for russiske myndigheter å drive sin ulovlige krigføring i Ukraina. Det er viktig for Norge å stå sammen med våre allierte om tiltak som kan bidra til dette, sier utenriksminister Espen Barth Eide i regjeringens pressemelding.

Det er forbudt å importere, kjøpe og overføre russisk olje og petroleumsprodukter til Norge, EU og tredjeland. Det er også forbudt å yte faglig bistand, formidlingstjenester, finansiering eller finansiell bistand knyttet til handel med, formidling eller transport til tredjeland av råolje eller petroleumsprodukter som har opprinnelse i Russland eller har blitt eksportert fra Russland. Slik tjenesteytelse er likevel tillatt for olje eller petroleumsprodukter kjøpt under pristaket i regelverket. Dette pristaket for råolje har nå blitt senket, noe som reduserer lønnsomheten av Russlands oljeeksport.

Torsdag 23. oktober vedtok EU under et toppmøte i Brussel den 19. sanksjonspakken mot Russland. Forslaget ble presentert av EU-kommisjonen tidligere i høst. EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, har sagt at EU med denne sanksjonspakken søker å tette smutthull som brukes til sanksjonsomgåelse.

Den 19. sanksjonspakken retter seg blant annet mot russisk energi, banker, krypto-børser og virksomheter i Kina, og omfatter restriksjoner på russiske diplomaters bevegelighet. Sanksjonspakken inneholder et fullstendig forbud mot import av russisk olje og gass fra januar 2027 for langsiktige avtaler, og innen seks måneder for kortsiktige avtaler. Transaksjonsforbudet opp mot de statlige oljeselskapene Rosneft og Gazpromneft strammes også inn. I tillegg innføres sanksjoner mot to kinesiske oljeraffinerier og en kinesisk oljehandler, som er store kjøpere av russisk råolje.

Det innføres også tiltak mot selskaper som legger til rette for Russlands skyggeflåte, som brukes for å omgå sanksjoner mot russisk olje- og gasseksport. I tillegg underlegges 117 skip i skyggeflåten spesifikke restriksjoner, og det innføres et forbud mot å forsikre fartøy som tilhører skyggeflåten.

EU innfører også sanksjoner mot utvikleren og utstederen av samt en plattform for handel med den russisk-støttede kryptovalutaen A7A5. Det gjelder i tillegg et transaksjonsforbud i EU for handel med A7A5. Restriksjonene kommer som følge av at Russland i økende grad har brukt kryptovaluta for å omgå sanksjoner.

I tillegg til ovennevnte innføres sanksjoner knyttet til blant annet:

• Finansinstitusjoner i tredjeland
• Russiske «Special Economic Zones» (SEZ) tilknyttet krigen i Ukraina
• Russiske diplomater
• Individer ansvarlige for folkerettsbrudd i Ukraina
• Forretningsmennesker og selskaper del av det russiske militær-industrielle komplekset
• Belarus

Ler mer om den nyeste sanksjonspakken i Rådets pressemelding.