Det har kommet to prinsipielle avgjørelser fra Høyesterett: én om reduksjon av forsikringsmeglerens erstatningsansvar når forsikringstakeren ikke selv har lest forsikringsvilkårene, og én om skadelidtes rett til å påberope seg varslingsregelen i forsikringsavtaleloven § 8-6 fjerde ledd for å få utsatt foreldelsesfrist for kravet mot ansvarsforsikringen til skadevolder.

Fra lagmannsrettene kan du blant annet lese om avgjørelser om forsikringsselskapets adgang til å nekte fornyelse og retten til regress mot skadevolder.

På den forsikringsregulatoriske siden kan du lese om Finanstilsynets nye rundskriv om egnethetsvurderinger, klargjøring av kravene til etterutdanning og ny lovgivning fra EU om IKT-sårbarhet og deling av kundedata.

Årets største og viktigste (forsikrings)nyhet for oss i Wiersholm er likevel at vi endelig har kunnet kunngjøre at Hans Kenneth Viga-Gerhardsen “kommer hjem” etter to år i forsikringsbransjen. Hans Kenneth er en av Norges fremste eksperter i forsikrings- og erstatningsrett. Han har mer enn 20 års erfaring på fagfeltet, hvorav 17 av årene er fra Wiersholm. Han sluttet som partner hos oss i 2022 og har siden da jobbet som jurist i ansvarsskadeavdelingen til Gjensidige Forsikring. Der har han utvilsomt fått gode og viktige erfaringer som både våre klienter og vi vil dra nytte av fremover.

Hans Kenneth er rangert som «leading individual in Insurance» av Legal 500, og har i mange år på rad også blitt rangert i toppen av Finansavisens kåring av landets beste forsikringsadvokater.

Vi gleder oss stort til å få Hans Kenneth på plass som partner igjen 1. januar 2024!

Avklaring fra Høyesterett om ansvar for forsikringsmeglere (HR-2023-1796-A)

I Høyesteretts dom 28. september 2023 ble det konstatert at erstatningsansvaret til en forsikringsmegler ikke skal reduseres som følge av at forsikringstakeren ikke leste avtalevilkårene.
Trevaren Eydehavn AS hadde fått bistand av en forsikringsmegler til å tegne flere ulike forsikringer. Selskapet hadde selv valgt forsikringssummene under de ulike dekningene. I 2020 ble selskapets produksjonslokaler, med bygningsmasse, maskiner og varelager, fullstendig ødelagt i en brann. Etter brannen rettet selskapet krav mot sitt forsikringsselskap. Det viste seg da at forsikringssummen som var satt for maskiner, inventar og løsøre var alt for lav til å dekke verdiene som hadde gått tapt. Denne underdekningen skyldtes at selskapet ikke hadde forstått hva som var inkludert under de ulike dekningene.

Trevaren Eydehavn rettet krav om erstatning mot sin forsikringsmegler for tapet de ikke hadde fått dekket av forsikringsselskapet. Både tingretten og lagmannsretten kom til at forsikringsmegleren hadde opptrådt uaktsomt ved å gi mangelfull rådgivning om hva som falt inn under de ulike dekningene, og derfor var erstatningsansvarlig.

Lagmannsretten reduserte likevel erstatningen med 1/3, ettersom Trevaren hadde medvirket til skaden ved ikke å lese gjennom forsikringsavtalen, jf. skadeserstatningsloven § 5-1.

Saken ble anket til Høyesterett, som kun slapp inn spørsmålet om nedsatt erstatning på grunnlag av skadelidtes medvirkning. Høyesterett avgjorde saken 28. september 2023 (HR-2023-1796-A) og konkluderte med at meglerens ansvar ikke skal settes ned.

Det grunnleggende spørsmålet for Høyesterett var om Trevaren Eydehavn, etter omstendighetene, kunne bebreides for ikke å ha lest vilkårene. Høyesterett la i vurderingen betydelig vekt på hvilke forventninger Trevaren Eydehavn, som kunde, hadde til den profesjonelle forsikringsmegleren. Retten uttalte at den ansvarsbetingende uaktsomheten knyttet seg til kjernen i forsikringsmeglerens oppdrag, og videre at Trevaren Eydehavn heller ikke hadde fått noen uttrykkelig oppfordring fra megleren til å lese gjennom forsikringsvilkårene. I denne situasjonen kunne Trevaren ikke bebreides for ikke å ha lest igjennom forsikringsdokumentene, som var på 150 sider. Retten uttalte også at grensen mellom de konkrete dekningene ikke var enkel, og at “nettopp den omstendighet at forsikringsvilkår kan være kompliserte, er en viktig del av bakgrunnen for at en forsikringstaker er villig til å betale for det oppdraget som en forsikringsmegler skal utføre”. Trevaren hadde derfor ikke medvirket til skaden, og erstatningen ble ikke satt ned.

Les mer om Høyesteretts begrunnelse, og Wiersholms analyse av saken, i vårt eget nyhetsbrev om avgjørelsen. Dommen kan leses her.

Høyesterett har avklart at skadelidte ikke kan påberope skadevolders melding til forsikringsselskapet for å få forlenget foreldelsesfrist (HR-2023-2252-A)

Forsikringsavtaleloven § 8-6 fjerde ledd oppstiller en særregel om foreldelse av forsikringskrav. Krav som er meldt til forsikringsselskapet foreldes tidligst seks måneder etter at den sikrede, eller skadelidte, har fått melding om at forsikringsselskapet vil påberope seg foreldelse.

Et spørsmål som lenge har vært uavklart er hvordan denne regelen skal anvendes ved ansvarsforsikring, der det er et trepartsforhold mellom forsikringsselskapet, den sikrede/skadevolder og skadelidte. I slike saker har den skadelidte etter loven et direktekrav overfor forsikringsselskapet. Når skadelidte selv har meldt et krav til forsikringsselskapet, vil kravet ikke foreldes før skadelidte har fått varsel om dette. Spørsmålet er om skadelidte også må varsles i en situasjon der det ikke har vært noe direkte kontakt mellom skadelidte og forsikringsselskapet, men kravet kun er meldt av den sikrede/skadevolderen.

Høyesterett har nå avklart at skadelidte ikke kan påberope seg sikredes melding. I en situasjon der skadelidte ikke selv har meldt kravet til forsikringsselskapet, vil det dermed foreldes etter de alminnelige frister uten at skadelidte har fått noe særskilt varsel. Høyesterett presiserte imidlertid at resultatet ikke nødvendigvis ville bli det samme i tilfeller der sikrede/skadevolder har videresendt skadelidtes krav til forsikringsselskapet.

Les mer om Høyesteretts begrunnelse, og Wiersholms analyse av saken, i vårt eget nyhetsbrev om avgjørelsen. Dommen kan leses her.

Gulating lagmannsrett (LG-2023-46611) og Borgarting lagmannsrett (LB-2023-32107): Forsikringstakers tilknytning til Hells Angels er ikke gyldig grunn til ikke å fornye forsikringen

Etter forsikringsavtaleloven § 3-5 annet ledd bortfaller forsikringsselskapets alminnelige plikt til å fornye kundens forsikring når “særlige grunner” gjør det “rimelig” å avbryte forsikringsforholdet. At forsikringsforholdet knyttet seg til Hells Angels’ klubblokaler, var ifølge to lagmannsdommer ikke tilstrekkelig til å oppfylle unntaksvilkårene.

Et forsikringsselskap unnlot å fornye to forsikringsavtaler under henvisning til at forsikringsobjektene var klubblokalene til Hells Angels, som er tilknyttet det såkalte 1 % MC-miljøet. Forsikringsselskapet argumenterte med at dette miljøet er nært knyttet til omfattende og samfunnsskadelig kriminalitet, som innebærer både økt skaderisiko og hvitvaskingsfare for forsikringsselskapet og dets ansatte. Kundene klaget inn forsikringsselskapet, og har i begge sakene fått medhold i både Finansklagenemnda, tingretten og lagmannsretten om at forsikringsselskapets avgjørelser var ugyldige.

Lagmannsrettene bemerket at forsikringsselskapets anførsler kun var generelle risikobetraktninger knyttet til 1 % MC-miljøet, uten at noen av risikoene var konkret underbygd eller dokumentert med hensyn til forsikringstakerne. Lagmannsrettene påpekte også at forsikringsselskapet ikke hadde gjort forsøk på å foreta ytterligere undersøkelser av klubbene eller medlemmene, slik at selskapet kunne foretatt en individuell vurdering av eventuell risiko. Dette ble ikke ansett å være i samsvar med forutsetningene for å kunne benytte seg av forsikringsavtaleloven § 3-5 andre ledd.

Lagmannsrettene konkluderte videre med at verken avtaleloven § 36 eller Norske Lov 5-1-2 ga forsikringsselskapet rett til å unnlate fornyelse av forsikringsavtalene.

LG-2023-46611 er sluppet inn til behandling i Høyesterett for så vidt gjelder rettsanvendelsen knyttet til forsikringsavtaleloven § 3-5 annet ledd. Ankeutvalgets behandling av LB-2023-32107 er stanset inntil LG-2023-46611 er endelig avgjort.

Dommene (LB-2023-32107 og LG-2023-46611) kan leses her og her.

LF-2023-3223: Norsk lov regulerer arbeidsulykke for en danske i Norge

Dansk statsborger ble alvorlig skadet i en arbeidsulykke i Norge mens han kjørte en danskregistrert kranbil. Lagmannsrettens flertall kom til at forholdet skulle reguleres av norsk lov.

En dansk statsborger ble alvorlig skadet i en arbeidsulykke i Norge. Dansken var bosatt i Danmark og arbeidet for dansk arbeidsgiver. Skaden oppstod da skadelidte førte en danskregistrert kranbil som veltet. Kranbilen var forsikret i det danske selskapet Codan Forsikring A/S med BMS A/S som forsikringstaker.

Det fremgikk av forsikringsbeviset for kranbilen at forsikringen var utvidet til å gi dekning utenfor Danmark, men at forsikringen ikke ga dekning for skader på føreren av bilen. Etter den norske bilansvarslova § 4 må den obligatoriske ansvarsforsikringen også omfatte skader på føreren av bilen, og spørsmålet var om norsk eller dansk rett legges til grunn ved behandlingen av kravet.

Lagmannsrettens flertall begrunnet sin avgjørelse med at forsikringslovvalgsloven § 6 er en “fastere regel” for det rettsområdet saken gjelder, og at det følger av denne bestemmelsen at krav under forsikringen skal avgjøres på grunnlag av norsk rett.

Flertallet forstod ordlyden og forarbeidene til forsikringslovvalgsloven § 6 slik at bestemmelsen ikke bare regulerer lovvalget ved inngåelse av forsikringsavtalen som sådan, men at bestemmelsen skal sikre at skadelidte vernes av preseptoriske regler. En følge av dette er at den norske regelen om forsikringsplikt for føreren kommer til anvendelse, ettersom ansvarsforsikring for motorvogn som også omfatter føreren av motorvognen er lovpliktig i Norge og ikke i Danmark.

Flertallet la også vekt på hensynet til forutberegnelighet og likebehandling, og mente at tolkningen av § 6 støttet opp om formålet med den norske bilansvarslova, som er å beskytte alle skadelidte mot de farene som motorvognferdsel medfører.

Lagmannsrettens mindretall konkluderte med at forsikringslovvalgsloven § 6 ikke løste lovvalgsspørsmålet. Mindretallet mente det var nødvendig å se hen til EUs lovvalgsregler nedfelt i Romaforordningene for å avgjøre hvilken nasjonal lov som skulle anvendes, men at det i tråd med flertallets volum ikke var nødvendig å ta stilling til om dansk rett kom til anvendelse.

Anken ble forkastet, og erstatningskravet skal derfor behandles etter norsk rett. Saken er anket til Høyesterett, som har fremmet anken til behandling.

Dommen (LF-2023-3223) kan leses her.

Finansklagenemnda (FinKN-2023-557): Forsikringsselskap bundet av dekningstilsagn for skade oppstått under forsikringsperioden til et annet forsikringsselskap

Sikrede meldte inn en sak til sitt forsikringsselskap. Før saken var avgjort, henvendte sikrede seg til et nytt forsikringsselskap om mulig forsikring. Det nye forsikringsselskapet uttrykte at sikrede ville få dekning uavhengig av hva det første forsikringsselskapet mente om saken. Nemnda kom til at forsikringsselskapet med det hadde gitt et bindende dekningstilsagn.

Sikrede fullførte arbeid med legging av takstein på et helsehus i januar 2018. I mai 2022 ble det reklamert på arbeidet. Sikrede hadde forsikringsdekning i en garantiperiode på fem år, og startet utbedringsarbeidet.

Sikrede kontaktet deretter et annet forsikringsselskap. Sikrede ba om tilbud på forsikring og opplyste samtidig om den pågående forsikringssaken tilknyttet dekning av utbedringskostnader. På forespørsel fra sikrede, opplyste det nye forsikringsselskapet at skaden “vil bli dekket uavhengig av selskapsbytte og uavhengig av hva [tidligere forsikringsselskap] mener om saken“. Sikrede aksepterte deretter tilbudet om selskapsbytte.

Forsikringsselskapet avviste senere ansvar og anførte at det ikke var gitt noe bindende dekningstilsagn for en allerede oppstått skade.

Finansklagenemnda vurderte e-postkorrespondansen mellom sikrede og det nye forsikringsselskapet, og konkluderte med at sikrede hadde fått et bindende dekningstilsagn. Nemnda la vekt på at e-postene fra det nye forsikringsselskapet ga sikrede en berettiget forventning om at det ville dekke de aktuelle utbedringskostnadene. Selv om det hadde formodningen mot seg at det ville love å dekke en skade oppstått i en tidligere forsikringsperiode, var forsikringsselskapet bundet av sitt tilsagn. Sikrede ble derfor gitt medhold.

Avgjørelsen (FinKN-2023-557) kan leses her.

Nytt rundskriv om egnethet fra Finanstilsynet

Etter loven må en rekke personer i forsikringsselskaper og forsikringsformidlingsforetak være egnet til den rollen de utøver. Finanstilsynet har nå publisert et nytt rundskriv (nr. 3/2023) som klargjør hvordan slike egnethetsvurderinger skal gjøres.

For både forsikringsselskaper og forsikringsformidlingsforetak er det krav om at daglig leder, styremedlemmer og faktiske ledere av virksomheten er egnet. Egnethetskravet gjelder også for enkeltpersoner som jobber som forsikringsagenter og forsikringsmeglere.

Finanstilsynets nye rundskriv erstatter rundskriv nr. 1/2020. Det nye rundskrivet inneholder blant annet en presisering av at foretaket egnethetsvurderinger skal være konkrete med hensyn til at personen som vurderes har nødvendige kvalifikasjoner for den konkrete virksomheten foretaket driver, og den funksjonen og oppgavene personen skal ivareta.

Videre følger det av rundskrivet at forsikringsselskaper ved endringer i selskapets styre skal sende inn begrunnede egnethetsvurderinger til Finanstilsynet. Forsikringsselskaper som har inngått formidlingsavtaler med en forsikringsagent, skal sende inn en bekreftelse til Finanstilsynet på at agenten oppfyller vilkårene for registrering.

Rundskrivet er tilgjengelig her.

Digital Operational Resilience Act (“DORA”)

EU-forordning med skjerpede krav til styring og kontroll av IKT-virksomhet – relevant bl.a. for forsikringsforetak og større forsikringsformidlere.

DORA trådte i kraft 16. januar 2023 og vil gjelde i EU fra 17. januar 2025. DORA har som formål å styrke og harmonisere regler om digital operasjonell motstandskraft for finanssektoren i EU/EØS. Dypest sett er DORA et EU-tiltak for å sikre finansiell stabilitet i en tid hvor finansiell tjenesteytelse i stor grad er digitalisert.

Norske forsikringsforetak har lenge vært underlagt regelverk og tilsyn knyttet til IKT-virksomhet. Slike krav finner man bl.a. i finansforetaksloven, IKT-forskriften, Finanstilsynets rundskriv om utkontraktering og annet sektorregelverk. Mange av kravene videreføres under DORA. Med DORA innføres det likevel mer omfattende og detaljerte krav til foretakenes sikkerhet og beredskap knyttet til IKT-virksomhet, og utkontraktering av IKT-virksomhet. DORA bygger på et proporsjonalitetsprinsipp, som bl.a. innebærer at kravene er strengere for større foretak enn mindre foretak. Til forskjell fra dagens regelverk, gjelder DORA også for større forsikringsformidlingsforetak.

Det er ikke mulig å gjennomgå alle endringer i dette nyhetsbrevet. Det er likevel verdt å legge merke til at DORA (i) stiller krav til at ledelse/styremedlemmer har kompetanse knyttet til IKT-virksomheten, (ii) innfører strengere krav til at foretaket kartlegger hvilke IKT-leveranser som understøtter kritiske tjenester/funksjoner, (iii) skjerper krav til detaljeringsgrad i utkontrakteringsavtaler (herunder kontroll og revisjonsretter), og (iv) innfører nye omfattende krav til testing av systemets motstandsdyktighet, herunder såkalt Threat-Led Penetration Testing – som i korte trekk omhandler prosedyrer for periodevis testing av IKT-systemets motstandsdyktighet for målrettede angrep (hacking, mv.).

For forsikringsforetak er det lurt å gjennomgå eksisterende rutiner og systemer for å kartlegge hvilke endringer som blir nødvendige med DORA. Utkontrakteringsavtaler bør gjennomgås for å kartlegge om endringsavtaler blir nødvendig.
Forsikringsformidlingsforetak er ikke i dag omfattet av IKT-forskriften. Etter DORA vil større forsikringsformidlingsforetak være omfattet. Forsikringsformidlingsforetak bør derfor kartlegge om virksomheten er av en slik størrelse/omfang som tilsier at forordningen vil gjelde for dem.

Finanstilsynet er i prosess med å utarbeide utkast til regler som vil gjennomføre DORA i norsk rett. Det er forventet at Finansdepartementet snarlig vil sende et regelforslag på høring, se her. Etter at høringsperioden er avsluttet vil Finansdepartementet utarbeide en lovproposisjon for Stortinget. Forordningen må også formelt innlemmes i EØS-avtalen. Det er prematurt å si når DORA vil bli gjeldende rett i Norge. Siden DORA først skal gjelde i EU fra 17. januar 2025, er det mulig at den tre i kraft i Norge samtidig.

DORA finner du her: Directive 2009/138/EC

Klargjøringer fra Finanstilsynet om reglene for etterutdanning, vandelsdokumentasjon mv.

Finanstilsynet har gitt enkelte presiseringer og avklaringer om blant annet egnethetsreglene som gjelder for forsikringsforetak og forsikringsformidlingsforetak

I forbindelse med gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD) i norsk rett, ble det innført nye regler om etterutdanning i forsikringsformidlingsloven og finansforetaksloven. For årene 2022 og 2023 skal etterutdanning som nevnt i disse bestemmelsene være gjennomført og dokumentert innen 31. desember 2023.

Finanstilsynet har på sine nettsider gitt uttrykk for sin forståelse av omfanget av etterutdanningen for forsikringsformidlere, bl.a. når det gjelder nyansatte og ved sykefravær eller permisjon. I denne nettsaken omtales også Finanstilsynets forventninger til en søknad om godkjenning som arrangør av etterutdanning.

Finanstilsynet har også tidligere svart på spørsmål om blant annet rekkevidden av etterutdanningskravet. I brev 6. januar 2023 til Finans Norge la Finanstilsynet til grunn at for banker, kredittforetak eller verdipapirforetak som har en faktisk leder for forsikringsformidlingsvirksomheten, skal reglene forstås slik at det bare er personer i den faktiske ledelsen av forsikringsformidlingsvirksomheten som omfattes av kravet om etterutdanning, og at daglig leder i foretaket faller utenfor. Dersom foretaket ikke har faktisk leder for forsikringsformidlingsvirksomheten, vil imidlertid daglig leder være omfattet av kravet om etterutdanning. På spørsmål fra Finans Norge om hvor mange personer som skal ha faktisk ledelse av forsikringsformidlingen, uttaler Finanstilsynet at dette må foretaket selv avgjøre etter en konkret vurdering av bl.a. virksomheten som utføres og produktene som formidles.

I samme brev ga Finanstilsynet også enkelte avklaringer med hensyn til innhenting av politiattest og annen vandelsdokumentasjon:

Kravet i finansforetaksloven om at ansatte som er direkte beskjeftiget med forsikringsdistribusjon skal fremlegge ordinær politiattest, gjelder bare for ansatte som har fått tilbud om stilling i forsikringsforetak etter 1. januar 2022. Personer som ble ansatt før bestemmelsen trådte i kraft behøver ikke å innhente politiattest.
Etter forsikringsformidlingsforskriften er det kun gjelder daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen som er ansvarlig for den aksessoriske forsikringsformidlingsvirksomheten som skal fremlegge ordinær politiattest. Finanstilsynet har uttalt at dette unntaket kun gjelder for politiattester, og ikke for bekreftelser fra Brønnøysundregistrene.
Finanstilsynet krever ikke at selve politiattesten skal oppbevares og fremlegges, for eksempel ved stedlig tilsyn i foretaket. Finanstilsynet forventer imidlertid å finne dokumentasjon på at politiattest er innhentet og vurdert.

Finanstilsynet slo også fast at det fremdeles er et krav om at det skal gis informasjon om størrelsen på vederlag for aksessoriske forsikringsagentforetak. Opplysningsplikten for aksessoriske forsikringsagenter er etter forsikringsavtaleloven begrenset til opplysninger om hvilken form for vederlag som mottas, men Finanstilsynet mener at uttalelser i forarbeidene, samt hensynet til god forretningsskikk, tilsier at aksessoriske forsikringsagentvirksomheter skal gi informasjon om vederlagets størrelse.

EU-forslag vil gjøre det pliktig å dele kundedata på forsikringsområdet

Inspirert av “Open Banking”-regimet som følger av PSD2, foreslo EU-kommisjonen 28. juni 2023 et nytt rammeverk for deling av kundedata på tvers av finanssektoren, som har fått betegnelsen FIDA (Financial Data Access). Regelverket vil være relevant for både forsikringsforetak og forsikringsformidlere.

EU-kommisjonens forslag har til formål å legge til rette for et velfungerende indre marked for datadeling på finansmarkedsområdet. Dette skal bl.a. bidra til innovasjon i markedet. Videre skal regelverksforslaget bidra til at kunden kan ta informerte valg og sammenligne produkter på en enkel måte, samt legge til rette for kundemobilitet.

Regelverksforslaget har fått et bredt nedslagsfelt. Forslaget omfatter kundedata fra en rekke finansielle tjenester og aktører, for eksempel skadeforsikringsprodukter fra forsikringsforetak. Videre benyttes en vid definisjon av kundedata, slik at både data levert av kunden og data generert etter kundens interaksjon med foretaket omfattes. For å unngå at regelverksforslaget kan medføre finansiell ekskludering, er det likevel gjort unntak for nærmere angitte produkter og tjenester, slik som kundedata fra livsforsikringer og nærmere angitte skadeforsikringsprodukter, bl.a. sykdomsforsikringer.

Regelverksforslaget skiller mellom “data holders”, som er foretak i besittelse av kundedata, og “data users”, som er foretak som kan gis tilgang til kundedata. Forslaget benytter definisjonen finansinstitusjoner for nærmere angitte regulerte foretak, slik som forsikringsforetak og forsikringsformidlingsforetak, som både kan være data holders og data users. I tillegg introduseres en ny aktør benevnt som FISP (Financial Information Service Provider) som vil kunne opptre som data user, og dermed gis tilgang til kundedata. Regelverkforslaget inneholder nærmere regulering av FISP, bl.a. regler om tillatelse og krav til virksomheten.

Delingen av kundedata baserer seg på kundens samtykke. Regelverksforslaget forutsetter at data holders utvikler et “dashboard”, som bl.a. skal gi kunden mulighet til å administrere sine samtykker. Videre skal både data holders og data users være deltakere i et “financial data sharing scheme”, som styrer datadelingen. Forslaget legger opp til at slike schemes utvikles i markedet, men gir ikke ytterligere regulering om selve utviklingen av disse. For å sikre at dette fungerer effektivt og i tråd med formålet, inneholder imidlertid regelverksforslaget grunnleggende prinsipper for financial data sharing scheme, slik som regler om deltakelse, kompensasjon mv.

For aktører på forsikringsområdet, vil FIDA bl.a. innebære at disse får en plikt til å dele kundedata med andre finansinstitusjoner eller FISP’er. Hvor omfattende denne plikten blir, vil bl.a. bero på en tolkning av hva slags kundedata som omfattes av regelverket. I høringen av regelverksforslaget har temaet blitt belyst av flere instanser, særlig spørsmålet om hvor langt plikten til å dele kundedata skal gå i lys av hensynet om å beskytte forretningshemmeligheter.

Forslaget fra EU-kommisjonen er gitt i form av en forordning, som er tilgjengelig her. Forslaget vil nå følge EUs regelverksprosess, som vil kunne medføre endringer i forslaget før det endelig vedtas. Etter at regelverket er vedtatt i EU, vil det kunne innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett.

Nyhetsbrev og invitasjoner