Norske eierprøvingsregler for finansforetak i strid med EØS-retten

EFTA-domstolen har i dom E-24/24 slått fast at det er i strid med EØS-retten å ha en forvaltningspraksis som krever melding og godkjenning av erverv på andre terskler enn hva som følger av CRD IV-direktivet og Solvens II-direktivet. Det er videre i strid med EØS-retten å ha en praksis som begrenser adgangen for enkelteiere å eie mer enn 20-25 prosent av eierandelene i banker eller forsikringsselskaper uten at avslaget er forankret i en konkret vurdering av om eieren er egnet.

Norske regler og forvaltningspraksis knyttet til eierskap i finansforetak, og da særlig bank og forsikringsselskaper, har vært omdiskuterte i mange år. Dette gjelder både hvor stor eierandel en eier maksimalt kan ha i en bank eller forsikringsselskap, og momentene det kan legges vekt på ved vurderingen av om en eier anses egnet ved senere erverv. Reglene og praksis har blant annet vært gjenstand for domstolsbehandling i den såkalte “Netfonds-saken”, og flere traktatbruddsaker fra ESA.

I dom E-24/24 avsagt 30. september 2025 ga EFTA-domstolen ESA medhold i at norsk lovgivning og praksis er i strid med forpliktelsene som følger av CRD IV-direktivet (direktiv 2013/36/EU, «CRD IV«) og Solvens II-direktivet (direktiv 2009/138/EC, «Solvens II«). Søksmålet fra ESA rettet seg mot:

Reglene om egnethetsvurdering ved etterfølgende erverv i finansforetaksloven § 6-3. Denne bestemmelsen ble endret av norske myndigheter 1. juli 2024,[1] men inneholdt tidligere en liste med vurderingsmomenter som Finanstilsynet “særlig skal ta i betraktning” i egnethetsvurderingen. Bestemmelsen opplistet flere vurderingsmomenter enn det som følger av direktivene bestemmelsen er ment å gjennomføre.
Norsk forvaltningspraksis som (i) krever melding og godkjenning av erverv på andre terskler enn det som følger av CRD IV og Solvens II (10, 20, 30 og 50 prosent), og (ii) begrenser erverv av 20-25 prosent eller mer av aksjene i bank eller forsikringsforetak for andre eiere enn finansforetak, uten at avslaget er forankret i en konkret vurdering av om vedkommende er egnet i samsvar med vurderingskriteriene som følger av CRD IV og Solvens II.

I dommen slår EFTA-domstolen fast at kriteriene for egnethetsvurdering fastsatt i CRD IV og Solvens II er uttømmende. EØS-statene kan ikke oppstille ytterligere kriterier. EFTA-domstolen peker på at bruken av ordet «særlig» i finansforetaksloven § 6-3 skaper tvil om hvorvidt listen er utømmende, noe som forsterkes av at bestemmelsen tidligere inneholdt flere vurderingskriterier enn hva som følger av direktivene.

EFTA-domstolen konkluderer videre med at den norske praksisen, som krever melding til norske myndigheter og godkjenning av erverv utover eller mellom tersklene i CRD IV og Solvens II, ikke er i samsvar med EØS-retten. Eksempelvis krav om melding og godkjenning for økning av en eierandel fra 20 til 25 prosent. EFTA-domstolen påpeker at direktivene gir fullharmoniserte regler for prossessen ved erverv av kvalifiserte eierandeler. Det kan ikke innføres regler om melding eller godkjenning som går lenger enn hva som følger av disse direktivene, slik som avvikende terskler for etterfølgende erverv. EFTA-domstolen finner også at en forvaltningspraksis ikke er forenlig med EØS-retten dersom en erverver ikke vurderes utelukkende på grunnlag av den uttømmende listen over kriteriene for egnethetsvurdering. Dette gjelder for eksempel der et påtenkt erverv på 25 prosent eller mer avslås uten forankring i en konkret vurdering av om eieren er egnet, men kun basert på en presumsjon mot å godkjenne ervervet. EFTA-domstolen påpekte at norske myndigheter ikke hadde godtgjort at det foretas en konkret vurdering basert på de påkrevde kriteriene.

EFTA-domstolen vurderer ikke norske myndigheters praksis og vilkår om eierspredning ved konsesjonstildeling. Norske myndigheter har vist til at dette kravet om eierspredning bl.a. knytter seg til systemiske forhold i finansforetaket, og hensynet om at finansforetaket skal ha en forsvarlig eierstruktur hvor ingen enkelteier får kontroll over foretaket. Et omstridt spørsmål har imidlertid vært hvordan slike vilkår står seg mot reglene for etterfølgende erverv. Norske myndigheters syn har vært at reglene for etterfølgende erverv ikke kan brukes for å omgå konsesjonsfastsatte vilkår. Basert på EFTA-domstolens vurdering vil dette synet neppe kunne oppretholdes, idet EFTA-domstolen legger til grunn at EØS-retten verken åpner for andre terskler enn hva som følger av direktivene eller avslag som ikke er forankret i en konkret vurdering av om eieren er egnet. Avvikende terskler eller vurderingskriterier ved annenhåndsomsetning kan dermed ikke begrunnes i gitte konsesjonsvilkår.

Vi forventer at norske myndigheter nå vil innrette eierprøvingsreglene etter EFTA-domstolens avgjørelse. Videre forventer vi at en endring av forvaltningspraksis knyttet til tersklene også vil omfatte erverv av eierandeler i andre typer finansforetak, slik som finansieringsforetak, betalingsforetak og e-pengeforetak. Finansforetaksloven § 6-3 er allerede endret, slik at ytterligere lovendringer som følge av dommens første del ikke vil være nødvendig. Endring av forvaltningspraksis i lys av dommens andre del kan i prinsippet gjennomføres umiddelbart, men det har foreløpig ikke vært noen uttalelser fra norske myndigheter om hvordan de vil innrette seg etter EFTA-domstolens avgjørelse og hvordan dette vil påvirke fremtidig egnethetsprøvinger av etterfølgende erverv i bank og forsikring.

[1] Det vises til vår nyhetssak om lovendringen for mer om lovendringen: (https://wiersholm.no/nyhetsbrev/forslag-om-endringer-i-eierprovingsreglene-for-finansforetak-etter-esa-kritikk/)