ESG og Compliance Q3 2024

Den 21. juni 2024 vedtok Stortinget nye lovregler om bærekraftsrapportering i regnskapsloven og i en rekke andre lover i tråd med forslaget fra Finansdepartementet i Prop. 57 L (2023–2024) som ble fremlagt i mars i år. Lovendringene gjennomfører EUs direktiv om selskapers bærekraftsrapportering (EU) 2022/2464 (CSRD) i norsk rett, i tillegg til et kommisjonsdirektiv som endrer kategoriseringen av foretak etter størrelse i regnskapsdirektivet.

Kongen i statsråd besluttet 11. oktober 2024 at de nye reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven trer i kraft fra 1. november 2024. Samme dag fastsatte også Finansdepartementet overgangsregler som gir en trinnvis innføring av de nye kravene om bærekraftsrapportering de nærmeste årene – i tråd med EUs tilnærming. Dette betyr at nye regler om bærekraftsrapportering i regnskapsloven og verdipapirhandelloven vil innføres trinnvis fra og med regnskapsåret 2024.

Formålet med de nye reglene om bærekraftsrapportering er å sikre at investorer, långivere og allmennheten for øvrig for tilgang til pålitelig informasjon om selskapers klima- og miljøpåvirkning, slik at samfunnets kapital kan dreies i bærekraft retning. Derfor etablerer CSRD en ny metodikk for bærekraftsrapportering som skal sikre mer informasjon om selskapers bærekraftsprestasjon, sammenlignbarhet rundt hva som rapporteres, og tillit til at det som rapporteres faktisk er riktig og relevant. Innholdsmessig bygger CSRD på prinsippet om dobbel vesentlighet; på den ene siden skal rapporteres om hvilken påvirkning selskapet har på bærekraftsforhold, og på den andre siden hvordan bærekraftsforhold påvirker selskapet og dets mulighet til langsiktig verdiskapning.

Du kan lese mer om implikasjonene av de nye reglene i Wiersholms nyhetsbrev om CSRD her.

Parisavtalen krever at alle land skal melde inn nye eller oppdaterte utslippsmål hvert femte år til FN. I 2025 skal landene, inkludert Norge, melde inn klimamål (nasjonalt fastsatte bidrag) for perioden etter 2030. I forslaget til nytt klimamål for 2035 har regjeringen nå foreslått at Norge bør kutte klimagassutslipp i spennet mellom 55 og 80 prosent innen 2035 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Norge har fra før av forpliktet seg til å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030 sammenlignet med nivået fra 1990.

Ettersom regjeringen ønsker å lovfeste det nye klimamålet, sendte Klima- og miljødepartementet regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 på høring 1. oktober 2024 som et forslag til endring av klimaloven. Høringsfristen er satt til 1. januar 2025. Etter høringen er gjennomført vil regjeringen legge frem et endelig forslag for Stortinget før påske neste år med konkrete tall for hvor mye utslippene skal reduseres. Dette betyr imidlertid at Norge ikke vil rekke FNs frist for innmelding, som er 10. februar 2025. Som begrunnelse for dette viser regjeringen i høringsnotatet til at man vurderer det som viktigere at offentligheten og Stortinget er godt involvert i vurderingene av målet, før det meldes inn til FN.

En rekke klima- og miljøvernorganisasjoner, i tillegg til flere politiske partier, retter sterk kritikk mot regjeringens forslag – både fordi Norge ikke vil nå fristen for å melde inn nytt klimamål til FN og fordi forslaget om klimamålet i seg selv anses å være for svakt og man risikerer å bryte med føringer og krav i Parisavtalen og klimaloven.

Corporate Sustainability Due Diligence Directive (Direktiv 2024/1760) trådte i kraft den 25. juli 2024. Målet med direktivet er å fremme bærekraftig og ansvarlig adferd for selskaper. Direktivet vil gjelder direkte for rundt 7000 selskaper i EU, men det antas at direktivet vil få ringvirkninger langt utover disse selskapene.

Direktivet pålegger selskaper å identifisere og adressere negativ menneskerettighets- og miljøpåvirkning i egen organisasjon og i sin verdikjede. Du kan lese mer om innholdet i pliktene i dette nyhetsbrevet.

EUs avskogingsforordning (EUDR), vedtatt i EU den 31. mai 2023, skulle etter planen tre i kraft fra 30. desember 2024. Nå foreslår imidlertid EU-kommisjonen å utsette ikrafttredelsen av forordningen med 12 måneder. EU-kommisjonen har også publisert en ny veileder for implementeringen av EUDR.

Avskogingsforordningen har formål å minimere EUs globale bidrag til avskoging og skogforringelse, redusere EUs bidrag til klimagassutslipp og tap av biologisk mangfold globalt, samt å bidra til at etterspørsel og handel med bærekraftige og lovlige produkter øker. Det nye regelverket innebærer at europeiske import- eller eksportselskaper må dokumentere at produktene deres ikke er laget i områder som er blitt utsatt for avskoging. Selskapene må også kunne vise at produktene er lovlig produsert i henhold til lovverket i opprinnelseslandet. I tillegg blir selskapene pålagt å angi presis geografisk informasjon om hvor produktet er laget. Forordningen skal erstatte EUs tømmerforordning.

Produktene som omfattes av forordningen er de som inneholder, er fôret med eller produsert med bruk av råvarene storfe, kakao, kaffe, palmeolje, gummi, soya og tre. Dette er produkter som blir ansett som bidragsytere til avskoging hvis de kommer fra områder som truer avskoging.

Forslaget om utsettelse kommer etter et sterkt press fra EU-land og bransjeorganisasjoner i EU. Mens flere miljøforkjempere- og grupper kritiserer beslutningen, mener næringslivsaktører og en rekke EU-land at de behøver mer tid til å tilpasse seg de nye, strenge kravene. Flere opplever også stor usikkerhet knyttet til flere elementer og krav i forordningen.

Rådet har samtykket til forslaget. Hvis forslaget også godkjennes av EU-parlamentet, vil forordningen ifølge EU-kommisjonens pressemelding tre i kraft den 30. desember 2025 for store selskaper. Små og mellomstore selskaper får ett års utsettelse frem til 30. juni 2026. Det er forventet at EU-parlamentet vil behandle forslaget i slutten av november.

EU-kommisjonen har markert avskogingsforordningen som EØS-relevant, men spørsmålet om EØS-relevans er foreløpig til vurdering på norsk side. Forordningen er altså ennå ikke gjennomført i norsk rett, og Norge vil inntil videre ha tredjelandsstatus.

Industriutslippsdirektivet (direktiv 2010/75/EU), forkortet IED, regulerer utslipp fra industrivirksomhet gjennom å stille krav til beste tilgjengelig teknikk (BAT) og bindende utslippsgrenser (BAT-AEL). Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom forurensningsloven kapittel 9 og 36 og avfallsforskriften kapittel 10. Direktivet har blant annet stor betydning for norske virksomheter som har utslippstillatelse etter forurensningsloven.

Den 5. april 2022 la EU-kommisjonen frem et forslag til et revidert industriutslippsdirektiv. Forslaget om revisjon kom på bakgrunn av at EU-kommisjonen i 2020 gjennomførte en evaluering av direktivet som konkluderte med at til tross for at direktivet fungerer godt på enkelte områder, har man en vei å gå når det blant annet gjelder å fremme nye teknikker, sikre lik praksis i medlemsstater, utslipp av klimagasser, reduksjon av ressursbruk og implementering av BAT i tillatelser. Innføringen av EUs grønne giv (Green Deal) skapte også et behov for å revidere IED.

Hovedendringer i revidert industriutslippsdirektiv er:

• To nye bransjer (mineralutvinning og batteriproduksjon) er omfattet
• Flere husdyrhold for høns og gris er omfattet, siden terskelen for størrelse på anlegg er senket.
• Deponier er nå inkludert i direktivet og det blir etablert beste tilgjengelige teknikker for deponier. Referansen til IED i deponidirektivet fjernes.

Det reviderte direktivet trådte i kraft i EU den 4. august i år, og medlemslandene har nå i underkant av 22 måneder på seg til å implementere direktivet i sin nasjonale lovgivning. IED er også EØS-relevant og arbeidet med å iverksette direktivet i norsk rett har begynt, melder Miljødirektoratet på sin nettside.

Ifølge regjeringen vil det reviderte industriutslippsdirektivet for det første kreve endringer i både forurensningsforskriften og avfallsforskriften. Man vurderer også endringer i forurensningsloven. I tillegg vil direktivet kreve endringer i tillatelsene til virksomhetene som allerede er omfattet av IED og for virksomheter som vil bli omfattet av det utvidede virkeområde til direktivet.

En rekke miljøorganisasjoner, med Climate Action Network (CAN) og Global Legal Action Network (GLAN) i spissen, annonserte i august at de har reist sak mot EU-kommisjonen fordi de mener at den ikke gjør nok for å kutte utslipp. EU-kommisjonen er ansvarlig for å gjennomføre politikken i EU, men også for at medlemslandene følger EU-lovgivningen. Formålet med søksmålet er å få EU-kommisjonen til å skjerpe klimamålene for 2030. Miljøvernorganisasjonene hevder blant annet at nasjonale grenser for utslipp av drivhusgasser fra sektorer som transport, avfall og landbruk er ulovlige. Ifølge organisasjonene er grensene satt for høyt og vil medføre at EU ikke innfrir 1,5 graders-målet i Parisavtalen.

Du kan lese mer om miljøorganisasjonens anførsler her.

Den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg avsa i april i år dom i de første store klimasakene: KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits, Carême mot Frankrike og Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl. To av søksmålene, inkludert søksmålet som også var reist mot Norge, ble avvist på prosessuelt grunnlag. I den tredje saken, mellom “KlimaSeniorinnen” (Senior Women for Climate Protection Switzerland) og Sveits, konkluderte EMD med at sveitsiske myndigheter ikke har iverksatt tilstrekkelige tiltak for å motvirke klimaendringer, og derfor bryter menneskerettighetene. Avgjørelsen er tidligere omtalt i Wiersholms nyhetsbrev for Q1.

EMDs avgjørelser er rettslig bindende for alle medlemsland som har ratifisert EMK.

Seks måneder etter avgjørelsen skulle Sveits rapportere tilbake til Europarådet om hva som er gjort for å etterleve dommen. Rapporten ble levert 4. oktober og senere publisert på EUs nettside. Rapporten er foreløpig til vurdering. Den sveitsiske regjeringen har tidligere gitt uttrykk for at de er uenig med avgjørelsen og at landet allerede oppfyller de kravene som dommen stiller. Samtidig rettet man kritikk mot domstolens såkalte “brede tolkningen” av EMK, inkludert utvidelsen til å omfatte beskyttelse mot klimaendringer.

I 2016 gikk miljøvernorganisasjonene Föreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom til søksmål mot Norge, hvor de hevdet at en kongelig resolusjon (vedtak) om tildeling av ti utvinningstillatelser for petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen i Barentshavet sør og Barentshavet sørøst den 23. konsesjonsrunden, var ugyldig. Miljøvernorganisasjonene argumenterte primært med at vedtaket var i strid med Grunnloven § 112, som omhandler retten til miljø. Saken er kjent som Norges første klimarettsak.

Staten ble frifunnet i både tingretten og lagmannsretten. Miljøorganisasjonene vant heller ikke frem i Høyesterett, som avsa plenumsdom i saken den 22. desember 2020. Det ble likevel fastslått av Høyesterett at staten må utrede hvilke konsekvenser utslippene fra olje og gass vil få for klimaet, før det gis tillatelse til å utvinne nye oljefunn. Dette skal også inkludere forbruk i utlandet.

I etterkant sendte Föreningen Greenpeace Norden, Natur og Ungdom og seks klimaaktivister en formell klage til EMD i Strasbourg.

EMD behandler nå klagen mot Norge, noe som skjer i lys av den historiske klimasaken KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits. Organisasjonene ber domstolen slå fast at stater er ansvarlige for klimagassutslipp som følge av olje- og gass.

Föreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom gikk i slutten av 2023 til søksmål mot staten etter at Energidepartementet (tidligere Olje- og energidepartement) godkjente planer for utbygging og drift (PUD) for tre olje- og gassfelt: Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil i Nordsjøen. Miljøvernorganisasjonene mente at staten ikke hadde utredet konsekvensene av klimavirkningene og forbrenningsutslippet fra de nye feltene og at tillatelsene således er ugyldige etter både norske lovregler og EUs prosjektdirektiv 2014/52/EU. Miljøvernorganisasjonene fikk medhold av Oslo tingrett på alle punkter da dommen falt 18. januar i år, inkludert i begjæringen om midlertidig forføyning (altså at drift og utbyggingen av feltene stanses inntil gyldigheten av vedtakene er rettskraftig avgjort). Dommen kan leses her.

Staten anket saken videre til lagmannsretten. Etter anken har klimasøksmålet blitt delt opp i to spor. Spørsmålet om vedtakene som godkjenner feltene er gyldige vil behandles etter at EFTA-domstolen i Luxembourg har kommet med en rådgivende uttalelse om hvordan EUs prosjektdirektiv skal forstås. Forføyningssaken ble behandlet av lagmannsretten allerede i begynnelsen av september. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge, står det i kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett.

Föreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom vil anke kjennelsen til Høyesterett.

Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte 8. november 2023 en arbeidsgruppe for å utarbeide regler om sivilrettslig inndragning, i tillegg til å utrede behovet for endringer i reglene om sikring og foreldelse av inndragningskrav. Arbeidsgruppen avga sin rapport 20. september 2024, med tittelen “Selvstendig inndragning av utbytte fra straffbare handlinger”. Rapporten besvarer den første delen av arbeidsgruppens oppdrag.

I rapporten foreslår arbeidsgruppen blant annet:

• En ny hjemmel for selvstendig inndragning av formuesgoder, som muliggjør inndragning av formuesgoder antatt å være utbytte fra straffbare handlinger, uten at dette knyttes til et konkret straffbart forhold
• At beviskravet for inndragning enten skal være “klart mest sannsynlig” eller “mest sannsynlig”. Arbeidsgruppen oppfordrer relevante instanser til å uttale seg om begge alternativene.
• En justering av bevisreglene for omsetningserververe, slik at inndragning kan skje med mindre det er sannsynlig at vedkommende var i aktsom god tro ved ervervet. Dette forslaget sikter mot å harmonere bedre med de sivilrettslige reglene om godtroerverv, og senker beviskravet fra det strafferettslige – ut over enhver rimelig tvil – til alminnelig sannsynlighetsovervekt.
• Et nytt kapittel med behandlingsregler for saker om selvstendig inndragning, der det foreslås at inndragningskrav ikke bare kan rettes mot eieren av formuesgodet, men også kan fremmes uten at noen er gjort til motpart dersom eierforholdene er uklare eller skjult, eller hvis eieren er uten kjent oppholdssted i Norge.

Rapporten er sendt på høring. Høringsfristen var 15. november 2024.

Som omtalt i nyhetsbrevet for Q2, lansert regjeringen i mars 47 konkrete tiltak for å gjøre det vanskeligere å drive med økonomisk kriminalitet i Norge i Meld. St. 15 (2023–2024) Felles verdier – felles ansvar — Styrket innsats for forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Sivilrettslig inndragning er ett av flere virkemidler regjeringen foreslår for å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet.

Forbrukertilsynet fattet den 25. september sitt første vedtak om overtredelsesgebyr for brudd på åpenhetslovens regler om informasjonskrav. Selskapet som vedtaket rettet seg mot ble ilagt et overtredelsesgebyr på NOK 450 000 for ikke å ha svart på informasjonskrav i tide ved to anledninger.

Åpenhetsloven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester, og sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. For at lovens formål skal oppfylles er det svært viktig at virksomheter gir informasjon når det kommer forespørsler om det, jf. åpenhetsloven § 7, jf. § 6.

Tilsynet mente i den konkrete saken at to brudd på åpenhetsloven kvalifiserte til “gjentatte” overtredelser, og at overtredelsesgebyr derfor kunne ilegges, jf. Åpenhetsloven § 14. Tilsynet påpekte også at de hadde vært i dialog med selskapet om deres plikter før det ble gitt overtredelsesgebyr, at mindre inngripende tiltak var forsøkt, samt at rettsvillfarelse for de ansatte som mottok informasjonsforespørselen ikke var formildende – kanskje tvert imot.

Saken viser hvor viktig det er å svare på informasjonsforespørsler i tide, ha gode rutiner for dette, samt å sørge for god opplæring av ansatte.

I september sendte Justis- og beredskapsdepartementet den såkalte digitalsikkerhetsforskriften på høring, med høringsfrist 11. desember 2024. Forskriftsforslaget presiserer virkeområdet til den kommende digitalsikkerhetsloven, som fremdeles venter på sin ikrafttredelse. Når forskriften blir vedtatt kan også loven settes i kraft, og dermed gjennomføre NIS1-direktivet i norsk rett.

Digitalsikkerhetsloven og det fremsatte høringsforslaget for digitalsikkerhetsforskriften pålegger omfattende – men viktige – plikter for å sikre grunnleggende krav til digital sikkerhet i virksomheter med særlig betydning for samfunnet ved å forebygge, avdekke og motvirke uønskede hendelser i nettverk og informasjonssystemer som brukes for å levere samfunnsviktige tjenester og digitale tjenester. Dette gjøres blant annet gjennom å stille krav om etablering av styringssystem for digital sikkerhet, varslingsplikter, krav til digitale, fysiske og personelle sikkerhetstiltak, samt tilsyn. Manglende etterlevelse av disse kravene kan medføre overtredelsesgebyr på opptil cirka 3,1 millioner kroner, eller 4 % av den samlede årsomsetningen i det forutgående regnskapsår.

Etter forslaget gjelder digitalsikkerhetsloven for tilbydere av digitale tjenester slik dette er definert i ehandelsloven i form av nettbaserte markedsplasser, søkemotorer eller skytjenester, samt tilbydere av såkalte “samfunnsviktige tjenester” innenfor sektorene energi, transport, helse, vannforsyning, bank, finansmarkedsinfrastruktur og digital infrastruktur. Virksomheter som tilbyr tjenester innenfor disse sektorene, og samtidig oppfyller kriteriene og terskelverdiene fastsatt i digitalsikkerhetsforskriften, vil være underlagt lovens bestemmelser. I tillegg foreslås det i forskriften at ansvarlig departement og Nasjonal sikkerhetsmyndighet i særlige tilfeller kan beslutte at andre virksomheter også kan underlegges regelverket ved enkeltvedtak, slik reguleringen blant annet er i sikkerhetsloven.

For virksomheter underlagt digitalsikkerhetsloven og -forskriften vil det gjelde funksjonsbaserte krav som tar utgangspunkt i standarden “forsvarlig sikkerhet”. I forskriften er det foreslått ni bestemmelser som samlet skal bidra til et minimumsnivå av sikkerhet i virksomhetens nettverk og informasjonssystemer, herunder krav til styringssystem for sikkerhet, krav til å utføre risikovurdering(er), krav til risikohåndtering, krav til fysiske, teknologiske og organisatoriske sikkerhetstiltak, krav til hendelseshåndtering og beredskap samt oppfølgningsplikt overfor leverandører og oppdragstakere. I tillegg er det etablert særlige varslingsplikter ved hendelser som virker betydelig inn på tjenesteleveransen, etter mønster fra det kommende NIS2-direktivet i EU.

Mens digitalsikkerhetsforskriften er et nødvendig ledd i gjennomføringen av NIS1-direktivet i norsk rett, står flere andre land i EU og EU selv klare til å implementere det nye NIS2-direktivet allerede i oktober 2024. Norske myndigheter har i denne sammenheng uttalt at dersom NIS2-direktivet tas inn i EØS-avtalen, vil det bli behov for revisjon av digitalsikkerhetsloven samt endring eller opphevelse av digitalsikkerhetsforskriften. På denne bakgrunn har departementet allerede ved høringen av digitalsikkerhetsforskriften forsøkt å tilnærme seg kravene i NIS2-direktivet der det er hensiktsmessig.

Du kan lese mer om forslaget til ny digitalsikkerhetsforskrift i Wiersholms nyhetsbrev.

Den 21. juni vedtok EU den 14. sanksjonspakken mot Russland. Denne sanksjonspakken er nå gjennomført i norsk rett gjennom Ukrainaforskriften, og endringene trådte i kraft den 2. oktober 2024.

De nye sanksjonene er rettet mot viktige sektorer innen russisk økonomi, som energi, finans og handel. Det er også innført tiltak som skal gjøre det vanskeligere å omgå eksisterende sanksjoner.

EUs utenrikssjef, Josep Borrell, har nylig uttalt at det vil bli innført sanksjoner mot iranske selskaper som er involvert i produksjon av raketter og droner som leveres til Russland.

Uttalelsen skjer på bakgrunn av at  EU skal ha mottatt troverdig etterretningsinformasjon om at Iran har sendt kortdistanseraketter til Russland, som kan bli brukt i landets krigføring i Ukraina. Den iranske regjeringen benekter imidlertid dette.

Det er ikke kjent om Norge vil slutte opp disse sanksjonene.

Den 15. juli vedtok EU å innføre flere sanksjoner mot israelske ekstremistiske bosettere på Vestbredden. Ytterligere fem personer og tre organisasjoner ble listeført, da disse ble ansett ansvarlige for grove overgrep mot palestinere på Vestbredden og for å hindre humanitær hjelp til Gaza.

Norge har sluttet seg til disse siste sanksjonene, i likhet med de restriktive tiltakene EU innførte mot israelske bosettere i april.

I august varslet Israels utenriksminister Israel Katz at de åtte norske diplomatene som bemanner Norges representasjonskontor på Vestbredden, vil bli fratatt sin diplomatiske status. Israel skal også ha trukket seg fra avtalen der Norge har fungert som mellomstasjon for palestinske skattepenger som samles inn av Israel.

Den israelske utenriskdepartementets talsmann uttalte senere at Norge har vært ekstreme, ensidige og anti-istraelske etter angrepene fra Hamas, Hizbollah, Iran, houthiene og andre aktører.

I mai bestemte Norge seg for å anerkjenne Palestina som egen stat. Norges utenriksminister Espen Barth Eide tror imidlertid ikke det er bakgrunnen for sanksjonene, men heller Norges støtte til Den internasjonale straffedomstolens rett til etterforskning av politiske ledere fra Israel.