Viktigste saker innen tvisteløsning – Q1 2024
Vår faggruppe for prosedyre og tvisteløsning har i dette nyhetsbrevet oppsummert de viktigste sakene innen tvisteløsning i årets første kvartal.
I nyhetsbrevet kan du blant annet lese mer om følgende saker:
- Høyesterett: I vurderingen av selvprosederende parts krav på dekning av sakskostnader for eget arbeid med saken kan det ikke legges vekt på hva det alternativt ville ha kostet å engasjere en prosessfullmektig
- Høyesterett: Rekkevidden av kontradiksjonsretten ved nektelse av samtykke til ankebehandling
- Økning i satsen for rettsgebyr og forsinkelsesrente
Lov og forskrift
Fra 1. januar 2024 økte rettsgebyret til 1 277 kroner, jf. rettsgebyrforskriften § 2-1.
Fra 1. januar 2024 er forsinkelsesrenten etter forsinkelsesrenteloven 12,5 % p.a., jf. forsinkelsesrenteforskriften § 1.
Høyesterettspraksis
Høyesteretts ankeutvalg: Fordeling av utgifter til fagkyndige meddommere hvor begge parter har anket
Saken gjelder fordeling av utgiftene til fagkyndige meddommere der lagmannsretten har oppnevnt fagkyndige meddommere av eget initiativ. Bakgrunnen for saken var en sluttoppgjørstvist mellom en fylkeskommune og en entreprenør, hvor fylkeskommunen anket tingrettens dom og entreprenøren innga avledet anke. Lagmannsretten besluttet at det skulle oppnevnes fagkyndige meddommere, og påla begge parter å dekke utgiftene til dette.
Etter rettsgebyrloven § 2 andre ledd skal rettslige sideutgifter, herunder utgifter til meddommere, dekkes av “den eller de som har begjært en forretning eller et rettergangsskritt“. Bestemmelsen innebærer at den som pådras utgifter i form av rettergangsskritt blir ansvarlig for rettsgebyr og sideutgifter overfor domstolen, frem til utgiftene til slutt fordeles etter tvistelovens kapittel 20.
Ankeutvalget konkluderte med at begge parter må dekke utgiftene til fagkyndige meddommere i et tilfelle hvor begge parter har anket over tingrettens dom, også der den ene anken er avledet.
Avgjørelsen viser at partene i felleskap er ansvarlig for gebyr og sideutgifter når begge parter anker.
Høyesteretts ankeutvalg: I vurderingen av selvprosederende parts krav på dekning av sakskostnader for eget arbeid med saken kan det ikke legges vekt på hva det alternativt ville ha kostet å engasjere en prosessfullmektig
I saken tok Høyesteretts ankeutvalg stilling til i hvilken utstrekning selvprosederende parter kan få sakskostnader dekket av motparten.
Etter tvisteloven § 20-5 første ledd har en part på nærmere vilkår krav på “rimelig godtgjøring” for eget arbeid med saken dersom saken har vært “særlig omfattende“, eller “det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper”. Ankeutvalget slo fast at dette var to alternative vilkår, og at det var det siste som var aktuelt i saken.
Lagmannsretten hadde tilkjent en selvprosederende part omtrent 200 000 kr i sakskostnader, og lagt vekt på at parten hadde utført arbeid som ellers ville vært utført “av en prosessfullmektig og til en betydelig høyere timepris“. Ifølge Høyesteretts ankeutvalg var dette feil lovanvendelse. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at det bare er partens dokumenterte tap som kan kreves dekket. Der det ikke kan dokumenteres noe tap, kan retten foreta et skjønn over hva som utgjør “rimelig godgjøring”. En part kan derimot ikke kreve dekket de kostnadene som er spart ved å ikke benytte prosessfullmektig.
Høyesteretts ankeutvalg: Rekkevidden av kravet til kontradiksjon ved ankenektelse
Saken gjelder spørsmål om lagmannsretten i tilstrekkelig grad ivaretok kravet til kontradiksjon ved avgjørelse om å nekte samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 første ledd. Etter bestemmelsen kreves lagmannsrettens samtykke for å fremme anke over dom i sak om formuesverdier hvor ankegjenstandens verdi er mindre enn 250 000 kroner.
I tingretten var partene enige om at tvistesummen var 200 000 kroner, men i anken tok ankende part forbehold om å endre syn på tvistesummens verdi og varslet at ny dokumentasjon ville innhentes. Lagmannsretten nektet deretter samtykke til ankebehandling før ny dokumentasjon var fremlagt, og uten å gi ankende part anledning til å uttale seg om ankegjenstandens verdi.
Ankeutvalget mente at lagmannsretten burde gitt ankende part en frist for å følge opp spørsmålet om ankegjenstandens verdi, og påpekte at det var spesielt viktig å sikre kontradiksjon all den tid det er små muligheter til å anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Det forelå dermed en saksbehandlingsfeil, og lagmannsrettens beslutning ble opphevet.
Høyesteretts ankeutvalg: Begrensningen i rett til sakskostnader i småkravsprosess etter tvisteloven § 10-5 gjelder for den enkelte part når det er flere parter på samme side
Etter tvisteloven § 10-5 annet ledd kan sakskostnader i saker som behandles etter reglene om småkravsprosess “bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 50 000“.
Saken gjaldt et tilfelle der flere parter på samme side hadde fremsatt sakskostnadskrav. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om begrensningen i loven gjaldt for det samlede sakskostnadskravet i saken eller for hver enkelt part.
Lagmannsretten hadde konkludert med at begrensningen gjaldt for det samlede sakskostnadskravet, under henvisning til reelle hensyn, herunder behovet for å sikre adgang til domstolene og proporsjonalitetsprinsippet. Ankeutvalget viste derimot til at krav på sakskostnader avgjøres særskilt for hver part etter tvisteloven § 20-6 og at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsen ut fra slike formålsbetraktninger.
Ankeutvalget påpekte samtidig at begrensningen i tvisteloven § 20-5, som fastsetter at det bare er “nødvendige kostnader” i saken som kan kreves erstattet, i visse tilfeller vil supplere begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd, ettersom det ikke alltid er nødvendig for flere parter å benytte forskjellige prosessfullmektiger i en og samme sak.
Litteratur
Publisert 23. januar 2024, Lov og Rett 2024/1, side 34-51
Advokatene Kaare Andreas Shetelig (Wikborg Rein) og Atle Skaldebø-Rød (BAHR) har skrevet en artikkel om reglene som gjelder ved overprøving av voldgiftsdommer og hvor mange slike dommer som forsøkes overprøvd i Norge.
Forfatternes gjennomgang viser at det er et begrenset antall voldgiftsdommer som blir forsøkt overprøvd for de alminnelige domstolene i Norge, og at dette sammenfaller med praksis fra Danmark, Sverige og England. Forfatterne konkluderer med at voldgift i Norge ikke innebærer noen høyere risiko for en langvarig prosess etter at voldgiftsdommen er avsagt, enn andre steder – snarere tvert imot.
Publisert 8. februar 2024.
Universitetsforlagets digitale lovkommentar til domstolloven er oppdatert per 8. februar 2024. Lovkommentaren er tilgjengelig på Juridika.
Publisert 27. februar 2024.
Artikkelen omhandler tids- og prosedyrebruk i norske rettsmeklinger. Artikkelen er basert på en undersøkelse som ble sendt til rettsmeklere i tingretter, lagmannsretter og jordskifteretter.
Forfatterne tar undersøkelsen til inntekt for at rettsmeklingsordningen lever opp til sitt formål om mer effektive prosesser og bedre avtaler for partene. Videre vises det blant annet til at forliksprosenten er høy, og at konfliktnivået mellom partene reduseres betraktelig gjennom meklingsprosessen. Forfatterne påpeker at muligheten for tilpasningen av prosessen til den enkelte konflikt synes å være noe uutnyttet.
Seminarer og kurs
Argumentasjon og prosedyreteknikk
Juristenes Utdanningssenter avholder kurs om argumentasjon og prosedyreteknikk i forbindelse med innledningsforedrag og prosedyre.
(7 juridiske timer)
Annet av interesse
Publisert 26. mars 2024
Advokatbladet har intervjuet psykolog Jan-Ole Hesselberg og Wiersholm-advokat Christian Hauge om psykologien bak beslutningsprosesser. Artikkelen drøfter blant annet om Høyesteretts regler for rådslagning når en avgjørelse skal treffes, er de mest hensiktsmessige i lys av psykologisk forskning. Den viser også hvordan man kan anvende forskningen for å gjøre bedre prosessrisikovurderinger.
Publisert 9. januar 2024
Dommerfullmektig Mikkel Østhagen Hamar diskuterer sammen med lagdommer Frode Elgesem og advokat Camilla Selman om det leses opp for mye fra dokumentbevis i norske rettssaler. Det diskuteres i den forbindelse også hvorfor det leses opp fra dokumentbevis, og hvordan det kan bli mindre opplesning.
Publisert 21. desember 2023
Dommer Ragnar Lindefjeld diskuterer voldgift med advokatene Atle Skaldebø-Rød og Simen Skjold Søgaard fra BAHR. Det overordnede temaet for samtalen er hva dommere i alminnelige domstoler kan ha nytte av å kjenne til om voldgift. I episoden gis det også en kort innføring i voldgiftsinstituttet i norsk rett.
Publisert 2. april 2024
I Wiersholms siste nyhetsbrev om internasjonal voldgift kan du blant annet lese om følgende:
- Beste praksis for voldgiftsrettens beslutningsprosesser
- En oppdatering om bruken av forseglede tilbud (“sealed offers”) for å fremme forlik
En ny rapport om overprøving av voldgiftsdommer i Norden.
Tilsynsrådet har besluttet at prosedyrekravskjemaet som har vært benyttet for advokatfullmektiger som søker om advokatbevilling ikke lenger skal brukes. Skjemaet har blitt fylt ut av dommerne, som har gitt en veiledende vurdering av om saken har gitt fullmektigen tilstrekkelig erfaring fra rettergang.
Tilsynsrådet anser det ikke lenger hensiktsmessig at den enkelte dommer skal avgi en slik veiledende vurdering, og viser til at Tilsynsrådet har mulighet til å finne opplysningene som blir fylt inn i skjemaet gjennom dokumentasjon som sendes inn med søknaden.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
