Nytt innen Tvisteløsning | Q4 2025
Vår faggruppe for prosedyre og tvisteløsning har i dette nyhetsbrevet oppsummert de viktigste dommene og sakene innen tvisteløsning i det tredje kvartalet i 2025. Vi ser nærmere på utviklingstrekk i prosessretten og trekker frem avgjørelser som gir praktiske avklaringer for tvister i domstolene – både om prosessuelle rammer, frister og rettsvirkninger, og om hva som kan få betydning for strategi og risikovurdering i kommende saker. Målet er å gi en kortfattet, praksisnær oversikt over det som har vært særlig relevant for aktører som prosederer eller håndterer tvister løpende.
Høyesterettspraksis
Saken gjaldt rekkevidden av regelen om avledet subjektiv rettskraft i tvisteloven § 19-15 (1) i kausjonsforhold – nærmere bestemt om en dom mellom kreditor og hoveddebitor kan påberopes i en senere rettssak mellom kreditor og kausjonisten.
Bakgrunnen for saken i Høyesterett var en sluttoppgjørstvist etter oppføringen av et nytt kaffeforedlingsanlegg i Vestby, der ett av spørsmålene var om entreprenørens krav var bortfalt fordi søksmålsfristen i NS 8407 punkt 35.2 var oversittet. Etter bestemmelsen må entreprenøren ta ut søksmål innen 8 måneder etter overtakelse ved avslag på krav om endringer, vederlagsjustering eller fristforlengelse. I forbindelse med forhandlingen av sluttoppgjøret hadde entreprenøren og byggherren avtalt utsatt foreldelse, mens entreprenøren hadde avbrutt søksmåls- og foreldelsesfristene ved forliksklage mot garantisten, som hadde stilt garanti for byggherrens forpliktelser i totalentreprisekontrakten. For tingretten oppstod spørsmålet om avtalen om fristutsettelse mellom byggherren og entreprenøren kun omfattet foreldelse, eller også utsettelse av søksmålsfristen etter NS 8407 punkt 35.2. Tingretten konkluderte med at partene kun hadde utsatt foreldelsesfristen, og at søksmålsfristen overfor byggherren derfor var oversittet. I forholdet mellom garantisten og entreprenøren konkluderte tingretten med at entreprenørens krav ikke var prekludert, ettersom entreprenøren hadde tatt fristavbrytende skritt mot garantisten før søksmålsfristen mot byggherren utløp, jf. foreldelsesloven § 25 nr. 2. Tingrettens dom mellom byggherren og entreprenøren ble rettskraftig, mens ankesaken i lagmannsretten sto mellom garantisten og entreprenøren. For lagmannsretten oppstod dermed spørsmålet om tingrettens dom, som fastslo at entreprenørens krav mot byggherren var prekludert, skulle legges uprøvd til grunn i saken mellom entreprenør og garantisten som hadde stilt garanti for byggherrens krav, jf. tvisteloven § 19-15 (1).
Tvisteloven § 19-15 (1) andre punktum fastsetter at en dom er «bindende» også for andre enn partene dersom en av partene i den nye saken «på grunn av sitt forhold» til en av partene i den første saken «ville vært bundet av en tilsvarende avtale» om tvistegjenstanden. Lagmannsretten konkluderte med at dommen mellom byggherre og entreprenør ikke skulle legges uprøvd til grunn i saken mellom entreprenør og garantist. Dette var Høyesterett uenig i og konkluderte med at en dom mellom kreditor og hoveddebitor som går ut på frifinnelse eller reduksjon av kravet skal legges uprøvd til grunn så lenge disse ville vært bundet av en tilsvarende avtale mellom kreditor og hoveddebitor. Samtidig påpekte Høyesterett at en rettskraftig avgjørelse om kravet til hoveddebitor ikke nødvendigvis er avgjørende; det kan foreligge konkrete omstendigheter i kausjonsforholdet som gjør at kausjonisten har større eller mindre ansvar enn hoveddebitor. Høyesterett kom derfor til at dommen mellom byggherre og entreprenør skulle ha vært lagt uprøvd til grunn i saken mellom entreprenør og kausjonist, jf. tvisteloven § 19-15 (1) andre punktum, og opphevet lagmannsrettens dom. Avgjørelsen viser at avgjørelser som reduserer hovedkravet mellom kreditor og hoveddebitor, får rettskraftsvirkning også i forholdet mellom garantist og kreditor, med mindre konkrete forhold i kausjonsforholdet gjør at kreditor likevel hefter.
HR-2025-2080-A
Høyesteretts ankeutvalg: Tvisteloven § 18-2 oppstiller ingen søksmålsfrist
Saken gjaldt spørsmål om tvisteloven § 18-2 andre ledd andre setning oppstiller en frist for å reise søksmål etter en sak innstilles i forliksrådet. Bakgrunnen for saken var et søksmål reist omtrent elleve måneder etter at saken var innstilt i forliksrådet. Saksøkte anførte at søksmålet var for sent fremmet med henvisning til tvisteloven § 18-2 andre ledd andre punktum, som regulerer når litispendensvirkningen av en forliksklage opphører. Etter tvisteloven § 18-1 skal retten avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som allerede er tvistegjenstand (litispendens), mens tvisteloven § 18-2 andre ledd andre punktum slår fast at litispendensvirkningen opphører «én måned fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken«. Saksøkte viste til en uttalelse i forarbeidene der departementet sa at «det nå gjelder en «frist på én måned for å ta ut stevning«, og hevdet at tvisteloven § 18-2 innebar en frist for å reise søksmål etter saken innstilles i forliksrådet.
Ankeutvalget var uenig i dette, og viste til at verken ordlyden, forarbeidene eller bestemmelsens historikk tilsa at det ble oppstilt noen søksmålsfrist. Regelen i tvisteloven § 18-2 andre ledd andre setning ble innført i 2024 og innebærer at litispendensvirkningen av en sak i forliksrådet ikke opphører umiddelbart, men én måned etter innstilling. Ankeutvalget viste til at regelen kun innebærer en forlenget litispendensvirkning, ikke en søksmålsfrist. Avgjørelsen klargjør hva som gjelder for søksmålsfrister etter innstilling av saker i forliksrådet.
Høyesteretts ankeutvalg: Begrunnelse for å ikke gi samtykke til anke etter tvisteloven § 29-13 første ledd
Høyesteretts ankeutvalg behandlet en sak om å nekte en anke fremmet til behandling. Saken gjaldt beregning av lønnskrav etter oppsigelse. Lagmannsretten vurderte at saken kun hadde betydning for de involverte partene og så ingen rettslige svakheter ved tingrettens dom, og nektet derfor samtykke til ankebehandling. Ankende part mente imidlertid at saken reiste prinsipielle spørsmål, blant annet lovtolkning av arbeidsmiljøloven som kunne få betydning også for andre bemanningsforetak.
Høyesteretts ankeutvalg slo fast at lagmannsrettens begrunnelse ikke i tilstrekkelig grad tok stilling til om anken reiste rettsspørsmål av generell betydning i tråd med vilkårene i tvisteloven § 29-13 første ledd, og at det derfor forelå en saksbehandlingsfeil. Dette førte til at lagmannsrettens beslutning ble opphevet. Kjennelsen var enstemmig. Kjennelsen er ikke overraskende, men er en nyttig påminnelse om at lagmannsretten også må ta stilling til om en anke reiser rettsspørsmål av generell betydning før beslutning om å nekte anken fremmet til behandling tas.
Høyesteretts ankeutvalg: Sikkerhetsstillelse for mulig sakskostnadskrav
Saken gjaldt adgangen til å pålegge utenlandske parter å stille sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader.
Etter tvisteloven § 20-11 kan saksøkte på nærmere vilkår kreve at saksøker stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen når saksøker ikke har bopel i Norge. Bestemmelsen gjelder også ved anke.
Bakgrunnen for saken ankeutvalget behandlet var at tre utenlandske parter hadde anket en sak til Høyesterett, og ankemotparten krevde at ankende parter stilte sikkerhet på kr 1 000 000 for mulig sakskostnadsansvar i Høyesterett, og kr 1 939 000 i sikkerhet for idømt sakskostnadsansvar for tingretten og lagmannsretten som ikke var dekket av sikkerheten som ble stilt da saken sto for tingretten.
Ankeutvalget tok ankemotpartens krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnadskravet i Høyesterett til følge. Etter ankeutvalgets syn var det ikke grunnlag for å redusere sikkerhetsstillelsen fordi sikkerheten som var stilt i tingretten ikke var uttømt, ettersom sikkerhet som stilles etter tvisteloven § 20-11 første ledd gjelder ansvar for sakskostnadene «i instansen«.
Når det gjelder ankende parts krav om sikkerhetsstillelse for sakskostnadene i underinstansene, viste ankeutvalget til at tvisteloven § 20-11 som hovedregel gjelder sikkerhet for sakskostnadene som påløper for den instans saken står til behandling for. Ved anke til Høyesterett er det imidlertid adgang til å kreve sikkerhet for sakskostnadene i lagmannsretten av den som var saksøker i første instans, men dette forutsetter at vedkommende var ankemotpart for lagmannsretten, og dermed ikke kunne pålegges sikkerhet da saken stod der, jf. Rt-2014-139 og Rt-2009-521. I saken for ankeutvalget var ankende parter for Høyesterett også ankende parter for lagmannsretten. Ankende parter kunne derfor bli pålagt å stille sikkerhet for lagmannsretten, og kunne dermed ikke pålegges å stille sikkerhet for sakskostnadene i lagmannsretten idet saken stod for Høyesterett. At ankemotparten for Høyesterett hadde inngitt avledet anke for lagmannsretten endret ikke dette, ettersom en avledet anke ikke fratar ankemotparten rett til å kreve sikkerhetsstillelse for hovedanken. Avgjørelsen illustrerer at ankemotparten i lagmannsretten eller Høyesterett som hovedregel ikke kan kreve sikkerhet for sakskostnader i underinstansen dersom det var adgang til å kreve slik sikkerhet da saken stod der.
Høyesteretts ankeutvalg: Rettslig interesse der en part går konkurs før saken er avgjort Saken gjelder spørsmål om ankende parts rettslige interesse i å få en sak behandlet for Høyesterett var bortfalt når ankemotparten gikk konkurs etter at saken ble henvist til behandling i Høyesterett. Bakgrunnen var en tvist mellom Pelagia AS og Meso AS, der spørsmålet var om fortøyningen av Mesos fiskebåt utenfor Pelgias eiendom krenket selskapets eiendoms- og strandrett. Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten gikk Meso konkurs, og Mesos båt ble abandonert. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var dermed om Pelagia fortsatt hadde søksmålsinteresse da saken stod for Høyesterett, jf. tvisteloven § 1-3. Ankeutvalget viste til at Pelagia ikke hadde noen økonomisk eller praktisk gjenværende konkret interesse i saken, og at den gjenværende interessen var begrenset til mulig betydning for om andre kunne fortøye på utsiden av Pelagias eiendom. Ankeutvalget konkluderte med at denne interessen var for svak til at søksmålsinteressen var i behold, og hevet derfor ankesaken.
HR 2025-1989-U
Lov og Forskrift
Justis- og beredskapsdepartementet har vedtatt en forskrift om endring i rettsgebyrforskriften. Endringen innebærer at rettsgebyret heves med 31 kroner, fra kr. 1 314 kroner til kr. 1345. Rettsgebyret skal betales av den som går til sak, eller den som anker en rettsavgjørelse. Endringene trådte i kraft 1. januar 2026.
Les loven her.
Seminarer og Kurs
Praktisk regelteknikk og godt lovspråk – arbeid med lover og forskrifter
I samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet arrangerer JUS kurs i praktisk regelteknikk og godt lovspråk. Kurset er for alle som ønsker å styrke sin kompetansen innen regelverksarbeidet, herunder utforming av lov- og forskriftstekst med særlig dokus på enkelte bestemmelser som brukes ofte. Kurset gir 12 juridiske timer.
Annet av interesse
I denne episoden av Wiersholms egen voldgiftspodcast diskuteres voldgiftshøsten 2025 med erfarne voldgiftspraktikere. Første del består av synspunkter på NOMA-Day og en NOMA-dom fra Danmark, diskutert med Mathias Steinø. Del to består av Borgar Høgetveit Berg og Knut Høiviks syn på HR-2025-977-A og HR-2025-251-A og siste del er en diskusjon mellom Ola Nisja og Stephan L Jervell om BAHR og Wikborg Reins spørreundersøkelse om bevistilgang innenfor voldgift.
Universitetsforlagets digitale lovkommentar til tvisteloven er oppdatert per 29. oktober 2025. Lovkommentaren er tilgjengelig på Juridika.
Les utgaven her.
I denne artikkelen diskuterer avdelingsdirektør i Lovavdelingen, Tonje Meinich, hvilken betydning EØS-samarbeidet har for sivilprosessuelle regler. Meinich understreker at sivilprosessen må utformes innenfor de rammene EØS-retten setter. Videre spør hun om Norge bør ta initiativ til et tettere samarbeid med EU på sivilprosessens område, ettersom det sivilrettslige har stor betydning for det indre markedets funksjon.
Les artikkelen her.
Solfrid Mykland Fjell, med flere, har undersøkt hvordan norske rettsmeklinger faktisk gjennomføres, og diskuterer om dette er i tråd med formålet bak rettsmeklingsordningen. Formålet med ordningen er at den skal være fleksibel og skreddersys etter partenes behov. Hovedfunnene er imidlertid at rettsmeklinger, særlig i ting- og lagmannsretten, vanligvis følger et fast mønster med innledende fellesmøte, særmøter og avsluttende fellesmøter. Rene særmøteprosesser er svært sjeldne, og rene fellesmøteprosesser forekommer oftest i jordskifteretten. Fjell påpeker at en automatisert bruk av særmøter vil kunne bidra til at potensiale for kreative løsninger ikke utnyttes fullt ut, og at det blir mindre rom for bredere løsninger, relasjonsbygging og fleksibilitet. Artikkelen gjør gjeldende at det trengs mer og bedre opplæring i veksling mellom særmøter og fellesmøter.
Les artikkelen her.
I artikkelen svarer professor Bjarte Askeland på Ola Johan Settems kritikk av hans tidligere arbeid om dommerinhabilitet som følge av juridisk forfattetskap. Askeland retter særlig fokus på hvilken vekt uttalelser fra tidligere høyesterettsdommere bør tillegges som prejudikater. Han fastholder at bare de argumentene som faktisk har vært avgjørende for domsresultatet – og ikke obiter dicta, bør anses som prejudikater, og uttrykker bekymring for en mer utvannet prejudikatslære. Han advarer mot at dommere dømmer i saker hvor de tidligere har tatt offentlige standpunkt om sakens kjerne, og mener hensynet til borgernes tillit og rettssikkerhet må veie tyngst.
Les artikkelen her.
Kontaktpersoner
Publisert:
