Nyhetsbrev Avgift – mai-juni 2025

Næringsdrivende har fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Vilkårene for fradragsrett er at kostnaden er relevant for den avgiftspliktige delen av virksomheten (tilknytning) og at den gjelder egen virksomhet (tilordning). Det er flere begrensninger i fradragsretten. Hvis anskaffelsen har flere formål, skal det foretas en fordeling. Dersom anskaffelsen gjelder anskaffelser til fast eiendom som dekker boligformål, er fradragsretten avskåret. Det samme gjelder om anskaffelsen gjelder naturalavlønning til ansatte.

Etter en nokså langvarig praksis har avgiftsmyndighetene lagt til grunn at brakkerigger ikke er fast eiendom, slik at avskjæringsregelen for bolig ikke kommer til anvendelse. Så lenge arbeidsgiver ikke har tatt betalt for overnattingen (som dermed anses som utleie), så har det vært akseptert fradrag for inngående avgift på kostnadene.

Spørsmålet om fradragsrett for inngående avgift på leie av brakkerigger ved anleggsvirksomhet, ble behandlet i Gulating lagmannsrett i fjor høst (Shell, LG-2022-185320). I perioden 2014-2018 ble anlegget for mottak av gass i Nyhamna betydelig oppgradert. Ombyggingen hadde en investeringsramme på 23 milliarder kroner. Under prosjektet (omtalt som NYX) ble en etablert anleggsbrakkerigg opp- og nedskalert etter behov. På det meste var det behov for 1600 personer, og en slik overnattingskapasitet forelå ikke området. Nyhamna ligger på en øy, Gossa, uten broforbindelse.

Staten anførte i Shellsaken at overnatting var en privatkostnad, og at kostnaden derfor ikke hadde tilstrekkelig til tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten. Det ble særlig vist til Høyesteretts avgjørelse i Halliburton-dommen (HR-2011-1847-A), hvor inngående avgift ble avskåret på sokkelarbeidernes reisekostnader til oppmøtested for transport til sokkelen. I begrunnelsen skrev Høyesterett at «reiser mellom hjem og arbeidssted i alminnelighet ikke anses som en virksomhetsrelatert kostnad«, og la i den konkrete vurderingen til grunn at reisene skjedde på fritiden og at det ikke ble utført arbeid under reisene. Staten mente den samme vurderingen gjaldt ved overnatting i brakkerigg.

Subsidiært mente Staten at kostnaden var avskåret som naturalavlønning av ansatte.

Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at Shell hadde rett til fradrag for inngående avgift. Retten mente saken skilte seg fra Halliburton-dommen, idet spørsmålet om avskjæring av fradragsrett for inngående avgift på arbeidsreiser var konkret vurdert i forarbeidene ved innføringen av avgift på persontransport. I den konkrete vurderingen av tilknytningen mellom kostnadene og avgiftspliktig virksomhet, uttalte lagmannsretten:

… Lagmannsretten legger uansett større vekt på at det ikke fremstår som nærliggende eller naturlig å tilordne arbeiderne en kostnad til overnatting de ikke har noen mulighet til selv å påvirke. Det var praktisk umulig å gjennomføre NYX-prosjektet uten at arbeidsstokken bodde på anlegget. Arbeiderne hadde ingen reell mulighet til å benytte alternative overnattingssteder og derved selv påvirke hvor fritiden innenfor 12-timers skiftene skulle tilbringes. Overnattingenes ellers private karakter ved at de skjedde på arbeidstakernes fritid og ikke under utførelse av arbeidet må derfor ha begrenset vekt. …

Dommen kan være noe krevende å lese, fordi det ved tilknytningsvurderingen – om kostnaden er relevant for den avgiftspliktige virksomheten – legges vekt på om kostnaden normalt tilordnes den ansatte. Men tilordning, dvs. hvem som hadde pådratt seg kostnaden, var ikke et tema i saken. Oppsummert kan man si at lagmannsretten kom til at selv om overnatting i sin alminnelighet er en privatkostnad, hadde denne kostnaden tilstrekkelig tilknytning til Shells virksomhet til at fradragsretten for inngående avgift var i behold.

Staten ble heller ikke hørt med at kostnaden var naturalavlønning.

Shell-dommen ble ikke påanket til Høyesterett. Men siste ord var ikke sagt om fradragsrett for inngående avgift på kostnader til overnatting i brakkerigger.

Skatteklagenemnda publiserte den 2. juni 2025 to vedtak om fradrag for inngående avgift på kostnader knyttet til ansatte og innleides overnatting i brakker. Både skattekontoret og Sekretariatet for Skatteklagenemnda mente inngående avgift var avskåret, til tross for avklaringen i Shell-dommen, men en enstemmig Skatteklagenemnd fravek innstillingen i begge sakene og kom til at avgiftspliktige hadde fradragsrett for inngående avgift på kostnadene. Skatteklagenemnda uttalte i begge sakene at saken hadde klare likhetstrekk med Shell-dommen, som etter nemndas oppfatning gir en dekkende beskrivelse av gjeldende rett.

Avgiftspliktige drev virksomhet med utføring av vedlikeholdstjenester og installasjon/utskiftning av isolasjonsprodukter på ulike industriprosjekt, hovedsakelig innenfor olje- og gassnæringen. De ulike oppdragene ble utført på kundenes lokasjoner og hadde varierende varighet og omfang. Der avgiftspliktige hadde rammeavtaler, var arbeidsoppdragene ofte på en bestemt lokasjon.

Avgiftspliktiges egne ansatte, og innleide fra bemanningsbyråer, ble innlosjert i ulike brakkerigger som var lokalisert på de ulike industrianleggene. Brakkeleirene ble driftet av ekstern aktør som en type overnattingsvirksomhet, og avgiftspliktige ble fakturert for kostnaden. Kostnaden ble fullt ut dekket av avgiftspliktige.

Kontrollen omfattet overnatting i brakkeleir på to ulike steder, herunder «Sted 1» og «Sted 2». Overnattingene som fant sted på henholdsvis Sted 1 og Sted 2 var i all hovedsak cirka 14 dager i varighet. Det var stort sett de samme arbeiderne som overnattet i brakkeleirene.

Beskrivelsen av Sted 1 er «relativt sentralt plassert, kun en time fra [sted 3], og med flere større tettsteder på veien«. Sted 2 fremstår som mer usentralt, og beskrevet som «lengre fra alternative overnattingsplasser», men at anlegget lå på fastlandet.

Over en periode på 16 måneder ble avgiftspliktige fakturert for ca 38.000 bodøgn. Opplysninger i klagen indikerer en totalkapasitet på inntil 130 personer.

Sekretariatet innstilte på at avgiftspliktige ikke skulle få medhold i klagen. Sekretariatet mente at det ikke forelå slike særegne forhold som i Shell-dommen, hvor lagmannsretten uttalte at de ansatte ikke hadde noen «reell mulighet» til å benytte annen overnatting. Det ble fremsatt en argumentasjon knyttet til at arbeidsstedet var arbeidstakernes faste arbeidssted etter skattelovgivningen, og at det var arbeidstakerens behov som begrunnet den konkrete ordningen, ikke arbeidsgivers. En mer kuriøs del av begrunnelsen er at å bo på brakke er «både sosialt, enkelt og gir kort arbeidsvei«.

Etter innsending av merknader til innstillingen, endret Sekretariatet forslaget til å innrømme fradrag for kostnadene knyttet til Sted 2, men ikke Sted 1.

Skatteklagenemnda kom til at avgiftspliktiges kostnader til innlosjering var fradragsberettiget og uttalte at overnattingskostnader til Sted 1 og Sted 2 var relevant for og hadde tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til avgiftspliktiges virksomhet, slik at det skal gis fradrag etter mval. § 8-1. Det ble vist til at saken hadde klare likhetstrekk med dommen fra LG-2022-185320 (Shell) som etter nemndas oppfatning gir en dekkende beskrivelse av gjeldende rett.

Avgjørelsen kan leses her.

Avgiftspliktige drev entreprisetjenester som underleverandør til en byggherre i forbindelse med bygging av et større baneanlegg. Saken gjelder fradrag for inngående avgift på kostnader til innkvartering av egne ansatte og innleide oppdragstakere. Saken gjelder også transportkostnader og kost, men denne delen av avgjørelsen har liten prinsipiell interesse.

Arbeiderne ble innkvartert i brakker (utleid fra D AS) eller leiligheter i hytteanlegg (utleid fra F AS). Boforholdene er karakterisert som enkle, og «ofte med flere personer i samme boenhet/rom«. Det er opplyst at arbeiderne ikke hadde påvirkning på hvor de ble plassert, og de ble ikke trukket i lønn for oppholdet. Det legges til grunn at alle har bosted et annet sted. Arbeidet ble utført som turnus, med 14 dager på, 14 dager av. Ingen beholdt rommene i perioden de var av.

I motsetning til tidligere saker, er plasseringen av anlegget benevnt som «sentralt».

Skattekontoret fattet vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift på kostnader til losji av arbeiderne. Sekretariatet innstilte på at klageren ikke skulle gis medhold da det ikke var påvist samme særegne forhold som i Shell-saken som tilsa at kostnaden var til bruk i virksomheten.

Om innkvarteringen i ferieleiligheter, viste Sekretariatet til tre avgjørelser hvor avskjæringsregelen i for fast eiendom til boligbehov er anvendt. Men ingen av disse sakene gjaldt korttidsleie i et anlegg benyttet i (hotellignende) overnattingsvirksomhet. I motsatt retning fremheves det at Skattedirektoratet den 23. januar 2023 uttalte at overnatting i ferieleilighet ved tjenestereise ga rett til fradrag for inngående avgift.

En enstemmig Skatteklagenemnd kom til at innstillingen skulle fravikes og avgiftspliktige gis medhold i at inngående avgift på innkvartering i brakkerigg og ferieleiligheter var fradragsberettiget. Det vises til Shell-dommen, men foretas ingen nærmere drøftelse av betydningen av sentral beliggenhet. For leien av ferieleilighetene kom Skatteklagenemnda til at avskjæringsregelen i for fast eiendom til boligbehov ikke kom til anvendelse.

Avgjørelsen kan leses her.

I Hunsbedt-dommen uttalte førstvoterende i Høyesterett at «Etter min oppfatning kan det ikke oppstilles andre vilkår for fradragsrett for inngående avgift enn at oppofrelsen er relevant og har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomhet.» Det er fortsatt gjeldende rett. Begrepet «særegne forhold» er ikke et rettslig vurderingstema, men bare et uttrykk for den faktiske bedømmelsen til lagmannsretten i Shell-saken. Det er ikke her grensen for fradragsretten trekkes.

Vi er kjent med at skattekontorene sitter med flere saker om samme tema. Det blir nok vanskelig å finne saker hvor man kan «distinguish the case» fra de to over, på sentrale punkter, som kan passere med flertall i nemnda. Skatteetatens alternativ er da søksmål mot nemnda.

Vi mener Skatteklagenemnda har foretatt en riktig vurdering. Kostnaden til innkvartering av arbeiderne er relevant for virksomheten. Det er billigere og gir enklere logistikk. Skatteetaten har blandet sammen tak over hodet med boligbehov og dermed prøvd å utvide avskjæringsregelen. Det er det ikke grunnlag for.

Saken gjelder spørsmålet om cruisereiser, med avreisested i utlandet og med flere anløp langs norskekysten før retur til avreisestedet, skal anses som en reise fritatt fra norsk merverdiavgift.

Når merverdiavgift på persontransporttjenester ble innført i 2004, ble det innført fritak for reiser direkte til og fra utlandet. I forskrift ble det innført en begrensning i dette fritaket for rundreiser innen riket over 24 timer. Før ikrafttredelsen reise Virke (HSH) spørsmål til Finansdepartementet om en reise som beskrevet over, nå ble avgiftspliktig, hvorpå departementet svarte at «Finansdepartementet anser ikke cruiseskip på gjennomfart i norsk avgiftsområde for å drive avgiftspliktig virksomhet med persontransport i Norge.»

Hurtigruten anså cruisereiser med avreise fra England og Tyskland, med flere anløp langs norskekysten før retur til avreisestedet, som omfattet av fritaket, som følge av praksis etablert ved uttalelsen fra 2004. I 2022 utdypet Finansdepartementet kriteriene fra uttalelsen i 2004, og la til grunn en overvektsvurdering (mer enn 50 % av reisen i Norge) for om reisene innenfor territoriet blir avgiftspliktig i Norge. På denne bakgrunn ble selskapet etterberegnet for avgift på reisene for den del som fant sted innenfor det norske territoriet, og som fant sted etter departementets uttalelse i 2022, med 37 MNOK.

Selskapet reiste sak og anførte at 2004-uttalelsen etablerte en generell fritaksregel for cruisetrafikk som har vært praktisert og kommunisert siden vedtakelsen. Tingretten kom til at det var praktisert et unntak fra rundreiseregelen for cruisetrafikk, men at praksisen var i strid med ordlyden. Praksisen oppfylte kriteriene ensartet, tilstrekkelig langvarig og forankret hos myndighet, men domstolen mente regelen ikke hadde støtte i ordlyd, forarbeid eller andre rettskilder, og hadde dermed ikke den kvalitet som tilsier at en rettslig norm med lovs rang var etablert. Vedtaket ble opprettholdt, og Hurtigruten ble pålagt å dekke statens saksomkostninger. 

Dommen er påanket. Wiersholm prosederte saken på vegne av Hurtigruten.

Ved innføringen av generell merverdiavgift på tjenester, stilte kantineoperatørbransjen spørsmål til Finansdepartementet om det skulle beregnes merverdiavgift av såkalte kantinebidrag. Bransjen mente innføringen av generell merverdiavgift ville vesentlig forrykke konkurransekraften til bransjen vs. det å drive kantine in-house. Departementet aksepterte at et bidrag fra bedriften som dekket inntil faste kostnader (lokaler lønn osv.) kunne ytes uten avgift. Dersom bidraget også dekket variable kostnader (varekost), slik at tilskuddet medførte nedskriving av prisene til brukerne, ble bidraget avgiftspliktig.

Gjennom praksis hadde det utviklet seg flere varianter, herunder hvor arbeidsgiver beholdt lønnstrekket fra arbeidstaker, og splittet vederlaget til operatøren i en avgiftspliktig del (for dekning av variable kostnader med påslag) og avgiftsunntatt del (dekning av faste kostnader). Skatteetaten hadde avgitt flere uttalelser som aksepterte lønnstrekkordninger, så lenge den avgiftsfrie delen ikke dekket mer enn faste kostnader. Fra 2020/2021 ble det avgitt uttalelser som forutsatte at betalingen fra brukerne (de ansatte) gikk direkte til kantineoperatøren.

ISS Facility Services AS ble i 2024 etterberegnet for perioden mai 2018 til april 2023, med andre ord også for en periode forut for uttalelsene som skjerpet praksis. Sakens rettslige spørsmål er om kantinebidraget faller utenfor omsetningsbegrepet i merverdiavgiftsloven, dersom brukerne betalte for måltidene gjennom trekk fra arbeidsgiver. Oslo tingrett kom til at det forelå en bindende praksis for å anse kantinebidrag som var begrenset til dekning av faste kostnader, som unntatt fra avgift, selv om den ansatte betalte sin del av vederlaget gjennom lønnstrekk til arbeidsgiver. Vedtaket ble derfor ansett som ugyldig.

Dommen er ikke rettskraftig.

Faktum til vurdering i saken var hvorvidt Stavanger kommune hadde rett til merverdiavgiftskompensasjon for inngående merverdiavgift ved anskaffelser til 24 såkalte «rus- og psykiatriboliger». Kommunen mente boligene var særskilt tilrettelagt for helse- eller sosiale formål, blant annet ved tilknytning til personalbase og visse fysiske tilpasninger, mens staten motsatte seg dette og mente tilretteleggingen var for begrenset.

Etter merverdiavgiftskompensasjonsloven § 4 tredje ledd og forskriften § 7, gis kompensasjon kun for boliger som er «særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål», hvilket forutsetter fysisk eller annen konkret tilrettelegging av boligen som er nødvendig for beboerens funksjonsnedsettelse.

Stavanger tingrett la til grunn at det stilles krav både til bolig og beboer, samt krav om geografisk nærhet og reell tilgang til personalbase. Retten kom til at ingen av de 24 aktuelle boligene var tilstrekkelig tilrettelagt for helse- eller sosialformål i lovens forstand, verken via fysiske tiltak eller gjennom nærhet til personalbase. Særlig ble det lagt vekt på at avstanden til personalbasene var for stor og at de fysiske tilpasningene i boligene ikke gikk utover det som er vanlig i ordinære utleieenheter. Skattedirektoratets vedtak om å avslå kommunens kompensasjonskrav ble derfor kjent gyldig, og Stavanger kommune ble dømt til å betale statens sakskostnader.

Lenke til dommen finner du her.

Stortinget vedtok 4. juni 2025 å gi samtykke til ikraftsetting av en reforhandlet avtale mellom Norge og EU om administrativt samarbeid på merverdiavgiftsområdet. Norge og EU hadde fra før en avtale fra 2018 for å styrke kampen mot grensekryssende merverdiavgiftssvindel. Siden den gang har EU utviklet nye og mer effektive former for samarbeid.

På initiativ fra Norge ble det derfor startet en reforhandling av avtalen, slik at norske skattemyndigheter nå får delta i flere nye samarbeidsformer i EU. Målet er å styrke Skatteetatens kontrollarbeid og gjøre bekjempelsen av internasjonal merverdiavgiftskriminalitet enda mer effektiv.

Den reforhandlede avtalen vil gi norske myndigheter tilgang til flere moderne verktøy og tettere samarbeid med EU-landene i kampen mot merverdiavgiftssvindel.

Presiseringen av reglene om redusert merverdiavgiftssats for vann og avløpstjenester har nå trått i kraft

I vårt nyhetsbrev publisert tidligere i år nevnte vi at Finansdepartementet varslet om å foreta noen presiseringer i det opprinnelige forslaget på redusert merverdiavgiftssats for vann og avløpstjenester. Presiseringene gikk ut på hva som omfattes av den reduserte merverdiavgiftssatsen:

• Vann fra vannverk: Det foreslås at kun drikkevann levert fra et vannforsyningssystem skal faktureres med den reduserte merverdiavgiftssatsen. Begrepene «vannforsyningssystem» og «drikkevann» skal forstås i samsvar med drikkevannsforskriften § 3.
• Avløpstjenester: Disse avgrenses til å gjelde bortføring av sanitært avløpsvann, inkludert tømming av slamavskillere og samlekummer for avslamming av sanitært avløpsvann. Redusert merverdiavgiftssats skal også benyttes når annet avløpsvann (som overvann) føres i samme avløpsnett som sanitært avløpsvann, forutsatt at det ikke tas særskilt betalt for overvannet.
• Leie av vannmåler: Leveransen av vann fra vannverk og/eller avløpstjenester utvides til å inkludere leie av vannmåler, slik at dette også omfattes av den reduserte merverdiavgiftssatsen.

Disse endringene har nå trått i kraft med virkning fra og med 1. juli 2025.

Frem til 1. juli 2025 var mineralolje til skip i utenriksfart fritatt for CO₂-avgift, i henhold til særavgiftsforskriften § 4-4-1 tredje ledd. Dette fritaket omfattet også fiske- og fangstfartøy som opererte i utenriksfart, noe som tillot dem å bunkre avgiftsfritt i Norge før seilas til utenlandske havner.

Fra 1. juli 2025 opphørte fritaket for CO₂-avgift på mineralolje til fiske- og fangstfartøy i utenriksfart. Dette innebærer at slike fartøy ikke lenger kan bunkre avgiftsfritt i Norge før de seiler til utenlandske havner. Endringen er ment å hindre at fiske- og fangstfartøy omgår CO₂-avgiften ved å benytte fritaket for utenriksfart. For å oppnå avgiftsfritak må fartøyene nå bunkre i utenlandsk havn eller fra bunkringsskip utenfor norsk økonomisk sone.

Denne endringen har møtt motstand fra fiskerinæringen, som advarer om potensielle negative konsekvenser som svekket konkurransekraft, redusert beredskap og økte utslipp.

Forskriftsendringen kan leses her

I vår anmodet avfallshåndteringsbransjen om en avgiftslette for særavgifter, ned til svensk nivå. Formålet var å demme opp for eksport av avfall som kan gjøres om til energi.

Regjeringen har vedtatt å innføre nye avgiftssatser for forbrenning av avfall i Norge fra 1. august 2025. I henhold til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter skal det betales avgift til statskassen ved forbrenning av avfall som gir kvotepliktig utslipp etter klimakvoteloven med 182 kroner per tonn CO₂. For forbrenning av annet avfall skal avgiften være 830 kroner per tonn CO₂. Avgiften beregnes ved å multiplisere satsen med mengden innlevert avfall til forbrenningsanlegget, målt i tonn. Mengden multipliseres med en faktor på 0,592 tonn fossilt CO₂ per tonn avfall.

Selv om den høye satsen nå er på samme nivå som satsen i Sverige, er det neppe jubel i bransjen. Avgiftslettelsen er beregnet til snaue 15 millioner kroner i 2025, mens ønsket var en reduksjon på rundt 300 millioner kroner i året.

Vedtaket kan leses her.

I vårt nyhetsbrev om revidert nasjonalbudsjett for 2025 presenterte vi en gladnyhet for husholdning om regjeringens forslag om å redusere elavgiften med 4,4 øre per kilowattime (kWh) fra 1. juli 2025. Dette tiltaket ble foreslått som en erstatning for det tidligere forslaget om å redusere merverdiavgiften på nettleien fra 25 % til 15 %.

Dette forslaget er nå vedtatt. Imidlertid har det oppstått forsinkelser i implementeringen. Reduksjonen i elavgiften trer nå i kraft fra 1. oktober 2025, og ikke fra 1. juli som opprinnelig foreslått. Dette betyr at husholdninger og bedrifter først vil merke reduksjonen i nettleien fra oktober.

I vårt nyhetsbrev om revidert nasjonalbudsjett for 2025 omtalte vi kort den nye delingsordningen for fornybar kraft tilpasset næringsområder. Forslaget er også omtalt i nyhetsbrevet til vår Fornybar-avdeling fra Q4.

Den 30. juni vedtok Regjeringen en endring i forskrift om kraftomsetning og nettjenester som åpner for deling av fornybar kraft mellom flere eiendommer innenfor samme næringsområde.

Forskriften medfører følgende endringer:

• Økt installert effekt: Produksjonsanlegg som inngår i delingsløsningen kan nå ha en samlet installert effekt på opptil 5 MW (AC). Dette muliggjør inkludering av større solcelleanlegg på bebygde arealer. Tidligere var deling kun tillatt innenfor eiendom med samme gårds- og bruksnummer.
• Deling mellom flere eiendommer: Det åpnes for deling av fornybar kraft mellom flere eiendommer, forutsatt at disse inngår i et definert «næringsområde». I forskriften er «næringsområde» definert som et geografisk avgrenset område hvor næringsvirksomheter er samlokalisert. Dette inkluderer næringsparker, industriparker og lignende, der virksomhetene samarbeider, har fellesfunksjoner og deler infrastruktur. Definisjonen omfatter ikke generell næringsbebyggelse i by- og sentrumsområder.

Forskriften er en del av regjeringens tiltak for å insentiver etablering av ny fornybar kraftproduksjon i tilknytning til næringsområder, særlig i form av solcelleanlegg på tak av næringsbygg. Videre er målet å stimulere til ny fornybar kraftproduksjon uten større naturinngrep og med minst mulig negativ virkning på kraftsystemet.

Vi har tidligere uttalt at ordningen ,som forskriftsendringen er en del av vil bidra til å stimulere utbygging i typiske «grå arealer»:

Etter vårt syn er den foreslåtte ordningen et godt grep. Vi trenger mer fornybar kraft, og det er positivt at ordningen målrettet stimulerer til utbygging i typiske “grå arealer”. Ordningen vil omfatte forholdsvis store anlegg, tilsvarende de største bygningsmonterte solcelleanleggene som er bygget i Norge til nå.

Forskriftsendringene kan leses her.