Kan domstolene avgjøre om et konsernselskap har krav på korresponderende retting i internprisingsaker?

Armlengdebestemmelsen i artikkel 9 i Norges skatteavtaler gir både Norge og den andre skatteavtalestaten rett til å justere internpriser som avviker fra armlengdes pris. Dersom inntekten til det ene konsernselskapet oppjusteres (primær justering, jf. art. 9(1)), er det nødvendig å nedjustere inntekten til det andre konsernselskapet (som er part i interntransaksjonen) med et tilsvarende beløp for å unngå at begge konsernselskaper skattlegges for samme inntekt (korresponderende justering, jf. art. 9(2)).

I en ny dom fra Högsta Förvaltningsdomstolen i Sverige fastslår retten at svenske domstoler kan avgjøre om et svensk konsernselskap kan kreve korresponderende retting. Etter vårt syn må det samme gjelde i Norge. Dette betyr at korresponderende retting ikke bare er noe som kan skje som ledd i en gjensidig avtaleprosedyre (MAP) mellom skatteavtalestatenes kompetente myndigheter.

Skatt og avgift

Dommen kan leses her: Mål: 1348–1349-24 – Högsta förvaltningsdomstolen

Armlengdebestemmelsen i artikkel 9 i Norges skatteavtaler gir altså både Norge og den andre skatteavtalestaten rett til å justere priser i transaksjoner mellom nærstående selskaper dersom prisene avviker fra de som ville blitt avtalt mellom uavhengige selskaper. I den videre fremstillingen sikter vi med “skattyter” til det konsernselskapet som har fått redusert inntekt som følge av avvik fra armlengdes pris, mens den andre parten, som har økt inntekt, omtales som “den nærstående parten”.

Artikkel 9 (1) gir skattyters hjemstat rett til å oppjustere skattyters inntekt dersom skattyter har solgt til underpris eller kjøpt til overpris fra andre konsernselskaper. Denne justeringen omtales som en “primær justering”. Primærjusteringen sikrer at skattyters inntekt og dermed hjemstatens skatteproveny, ikke reduseres på grunn av interessefellesskap.

Artikkel 9 (2) pålegger hjemstaten til den nærstående part å nedjustere dette selskapets inntekt med samme beløp som skattyters inntekt blir oppjustert med. Denne justeringen omtales som en “korresponderende retting”, og har til formål å sikre at konsernselskapene ikke skattlegges for samme inntekt (økonomisk dobbeltbeskatning). I følge kommentarene til OECD-mønsterskatteavtale (som artikkel 9 i skatteavtalene er basert på) har hjemstaten til den nærstående part imidlertid bare plikt til å foreta en korresponderende retting dersom den er enig i at primærjusteringen var “justified both in principle and as regards the amount“.

I en nylig avsagt dom (mål 1348-1349-24) tok Högsta Förvaltningsdomstolen i Sverige stilling til om svenske domstoler kan avgjøre om et svensk konsernselskap har krav på korresponderende retting. Den svenske skattyter var Played Holding AB, som hadde renteinntekter på et lån til sitt norske datterselskap. Det norske datterselskapet krevde fradrag for tilsvarende rentekostnader, men norske skattemyndighetene nektet fradrag for en del av rentekostnadene fordi lånevilkårene ble ansett å avvike fra armlengdes vilkår. Det svenske morselskapet anførte at det ikke kunne skattlegges for renteinntekter som det norske morselskapet ble nektet fradrag for, og anmodet derfor om korresponderende retting iht. artikkel 9(2) i den nordiske skatteavtalen.

Skatteverket i Sverige avviste morselskapets anmodning, da det ikke anså den norske primærjusteringen for å være “berettiget”, jf. skatteavtalen artikkel 9(2). Kammarrätten i Stockholm konkluderte med at artikkel 9(2) i den nordiske skatteavtalen ikke gir domstolene kompetanse til å foreta korresponderende retting. Kammarrätten la vekt på at den nordiske skatteavtalen angir at “de kompetente myndigheter i de berørte kontraherende stater (…) om nødvendig [skal] rådføre seg med hverandre“, og at Skatteverket er den kompetente myndigheten. Sagt med andre ord, mente Kammarrätten (så vidt forstås) at korresponderende retting er en øvelse som er forbeholdt skatteavtalestatenes kompetente myndigheter, som ledd i såkalte gjensidig avtaleprosedyrer (MAP).

Högsta Förvaltningsdomstolen kom imidlertid til motsatt resultat, og konkluderte således med at domstolene kan avgjøre om et svensk konsernselskap har krav på korresponderende retting etter artikkel 9(2) skatteavtalene. Skatteavtalens presisering av at “de kompetente myndigheter i de berørte kontraherende stater (…) om nødvendig [skal] rådføre seg med hverandre” innebærer kun at Skatteverket kan initiere konsultasjoner med kompetente myndigheter i et annet land om korresponderende retting. Dette betyr imidlertid ikke at Skatteverket er den eneste instansen med myndighet til å avgjøre om en korresponderende retting skal foretas.

Den svenske domstolen begrunnet også resultatet med skatteforvaltningsrettslige systembetraktninger. Innledningsvis påpekte domstolen at skatteavtalene fordeler beskatningsretten mellom skatteavtalestatene, og at Skatteverket, i rollen som beskatningsmyndighet, fatter vedtak basert på disse reglene. Ved klage er det domstolens oppgave å vurdere om Skatteverket har anvendt skatteavtalen korrekt. Dette gjelder også bestemmelsen om korresponderende retting i artikkel 9 (2) i skatteavtalene. Hvis Skatteverket mener at vilkårene for korresponderende retting ikke er oppfylt og avgjørelsen bringes inn for domstolene, må domstolen vurdere om Skatteverket hadde rett. Finner domstolen at primærjusteringen i det andre landet (i denne saken Norge) var i samsvar med armlengdeprinsippet, skal en korresponderende retting foretas.

Denne problemstillingen har så vidt kan sees ikke tidligere vært adressert i norsk rettspraksis. Etter vårt syn er imidlertid begrunnelsen til Högsta Förvaltningsdomstolen like relevant i en norsk sak, hvor den nærstående part er et norsk konsernselskap. Høyesterett har i Dell-saken (Rt. 2011 s. 1581) fastslått at

[v]ed forståinga av skatteavtalar som byggjer på OECDs mønsteravtale, er det naturlegvis også av interesse korleis vedkomande artikkel er forstått i andre land. Og ikkje minst gjeld det tilfelle der det ligg føre avgjerder frå dei øvste domstolane i ein stat (…)

I Dell-saken la Høyesterett vekt på en dom avsagt av den franske høyesterett i forvaltningssaker (Conseil d’Etat). Det ingen mindre grunn til å vektlegge dommer avsagt av den svenske høyesterett i forvaltningssaker. Tolkningen av artikkel 9(2) i den svenske dommen har derfor relevans og vekt ved tolking av norske skatteavtaler som bygger på OECDs mønsterskatteavtale artikkel 9(2), noe som gjelder de fleste av Norges skatteavtaler som har en bestemmelse om korresponderende retting.

Den svenske dommen klargjør at både skattemyndighetene og domstolene i hjemstaten til den nærstående part har kompetanse til å vurdere om primærjusteringen er i samsvar med artikkel 9(1) skatteavtalen, med den følge at det skal foretas en korresponderende retting . Muligheten til å få dette kravet prøvet i en domstol styrker rettssikkerheten betydelig. Videre kan domstolsprøvingen ofte gå raskere enn gjensidig avtaleprosedyrer mellom skatteavtalestatenes kompetente myndigheter, idet slike prosedyrer i verste fall kan ta svært mange år.