IPR & TMT Q4 2024

Lagmannsretten avsa 11. november 2024 dom i saken mellom Start Medical AS og Helsenor AS om inngrep i databasevern, brudd på forretningshemmeligheter og illojale handlinger i arbeidsforhold. Saken involverte A og C, og det  var allerede i en deldom fastslått at de hadde utført illojale konkurransehandlinger ved å arbeide for Start Medical mens de fortsatt var ansatt i Helsenor, og ulovlig hadde hentet ut opplysninger fra Helsenors Konstali-applikasjon og brukt disse i Start Medicals virksomhet. Vi har tidligere omtalt sakskomplekset i vårt nyhetsbrev for fjerde kvartal 2023. Spørsmålet for retten var derfor begrenset til utmåling av kravet til Helsenor.

Lagmannsretten vurderer først vederlaget for inngrepet i databasevernet. Etter åndsverkloven 81 bokstav a kan det kreves “rimelig vederlag” for bruken av dataene. Ettersom det ikke fantes noen lisensieringspraksis for dataene, måtte et rimelig vederlag fastsettes som en prosentandel av de inntektene som antas å være generert gjennom bruken. Ingen av partene hadde levert en detaljert oversikt over inntektene, så retten måtte anslå dette skjønnsmessig. På grunnlag av at databasen var omfattende og av betydelig verdi for Start Medical, fastsatte retten vederlaget til 2,5 % av relevante inntekter, noe som beløp seg til 2 600 000 kroner. På grunn av forsettlige og grovt uaktsomme handlinger, ble vederlaget doblet i henhold til åndsverkloven § 81 annet ledd.

Lagmannsretten går så over til å utmåle vederlag for inngrep i forretningshemmeligheter. I henhold til markedsføringsloven § 48 b og forretningshemmelighetsloven § 8, skal dette fastsettes som en “rimelig lisensavgift”. Retten fant at dette inngrepet i stor grad sammenfalt med inngrepet i databasevernet, og Helsenors krav på vederlag ble derfor begrenset til handlinger som ikke overlappet med dette. B’s innlogginger utgjorde ytterligere inngrep og ble kompensert separat. Retten anslo at en rimelig lisensavgift ville vært 20 000 kroner per måned over elleve måneder, og fastsatte derfor vederlaget til 220 000 kroner.

Lagmannsretten konkluderte også med at vinningsavståelse kunne kreves for handlinger utført grovt uaktsomt eller med forsett. Det ble ansett som usannsynlig at Start Medical ville ha klart å rekruttere alle de 14 vikarene uten å utnytte de etablerte relasjonene de hadde fra Helsenor. Det ble gjort et kostnadsfradrag på 70 prosent fra de oppnådde inntektene på 3 200 000 kroner. Dermed ble netto vinning beregnet til 960 000 kroner, som var det beløpet Helsenor kunne kreve fra Start Medical.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 11. november 2024 kjennelse i en sak om midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-2 mellom A og Universal Studios AS. A hevdet at Universal urettmessig brukte bilder av ham i promoteringen av B’s debutalbum, og at dette krenket hans rett til eget bilde etter åndsverkloven § 104. Spørsmålet i saken var derfor om bruken av bildet krenket A’s rett til eget bilde, og om det derfor måtte stanses.

Artist B ga nylig ut sitt debutalbum, hvor en av låtene omhandler A og en pågående straffesak der han er siktet. Selv om A ikke nevnes eksplisitt ved navn i låten, er det tydelig for de fleste hvem teksten refererer til. I forbindelse med albumets markedsføring ble det hengt opp en plakat med et stort bilde av A på flere steder i Oslo, uten hans samtykke. A begjærte derfor midlertidig forføyning for å hindre videre bruk av bildet.

Retten vurderer først om A har sannsynliggjort et krav om at bruken av bildet hans i promoteringen av Bs debutalbum skal opphøre. Etter åndsverkloven § 104 er det forbudt å offentliggjøre et fotografi av en person uten samtykke fra den avbildede. A hadde ikke samtykket til bruken av sitt bilde i markedsføringen av albumet, og offentliggjøringen er derfor i utgangspunktet forbudt. Etter åndsverkloven § 104 a tillates det imidlertid offentliggjøring dersom bildet har aktuell og allmenn interesse, særlig i forbindelse med presseomtale av offentlige personer. Retten påpeker at A er en kjent person, og at han kan forventes å tåle at bildet hans brukes i journalistisk sammenheng, særlig i forbindelse med hans straffesak. Retten understreker likevel at dette unntaket ikke er relevant for kommersiell markedsføring av et musikkalbum, særlig når A omtales på en nedsettende måte. Retten konkluderer derfor med at A’s rett til eget bilde sannsynligvis er krenket.

Retten vurderer deretter om det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det er nødvendig med en midlertidig ordning for å avverge vesentlig skade eller ulempe, slik at det foreligger sikringsgrunn etter tvisteloven § 34-1 (1) bokstav b.  Dette innebærer at A må vise at han vil lide betydelig skade eller ulempe dersom bruken av bildet ikke stanses umiddelbart. Retten må dermed vurdere om den potensielle skaden er alvorlig nok til å rettferdiggjøre en midlertidig forføyning, før saken behandles fullt ut.

Retten uttaler at ettersom As bilde brukes i markedsføringen av et album som omtaler ham på en nedsettende måte, og plakatene er hengt opp på flere synlige steder i Oslo, vil krenkelsen kunne vedvare i mange måneder dersom A først måtte reise søksmål og få fastslått sitt krav ved dom. Retten mener at dette vil medføre vesentlig skade for A, og at det derfor er nødvendig å forby videre bruk av bildet som en midlertidig ordning. Videre påpekes det at den skade eller ulempe Universal påføres ved en forføyning er minimal, og at dette klart står i misforhold til As interesse i at forføyningen blir besluttet.

Retten konkluderer derfor med at den midlertidige forføyningen skal tas til følge. Universal pålegges å stanse all bruk av As bilde i promoteringen av albumet, og Universal må også betale saksomkostninger til A.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

EU-domstolen avsa 14. november 2024 avgjørelse i sak C-230/23 om manglende betaling av rimelig vederlag for reproduksjon av opphavsrettsbeskyttet verk. Bakgrunnen for saken var at et allmennaksjeselskap, Copaco Belgium NV (“Copaco“), nektet å betale Reprobel CV (“Reprobel“) vederlag for reproduksjon av opphavsrettsbeskyttet verk og distribusjon av reproduksjonsustyr, slik som kopimaskiner og scannere. Reprobel er et forvaltningsorgan som krever inn og fordeler vederlag som opphavspersoner ha krav på.

Bakgrunnen for at Capaco nektet å betale vederlag til Reprobel var at EFTA-domstolen hadde lagt til grunn at opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b om rimelig vederlag, var uforenlig med den faste delen av godtgjøringsordningen i belgisk lovgivning som gjaldt frem til 29. desember 2016. Den faste ordningen innebar en risiko for at vederlaget ikke hadde en objektiv sammenheng med den faktiske bruken av reproduksjonsutstyr.

I den forbindelse måtte EU-domstolen blant annet ta stilling til om Infosoc-direktivet kunne påberopes overfor Reprobel som et privatrettslig forvaltningsorgan, om den belgiske vederlagsordningen var i strid med Infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b, og hvorvidt den nasjonale bestemmelse i så fall måtte tilsidesettes.

EU-domstolen konkluderer med at en privatperson kan påberope seg at nasjonale regler er i strid med bestemmelser i EU-retten som har direkte virkning mot en enhet som har fått i oppdrag å innkreve og fordele det rimelige vederlag, når et slikt organ utfører denne oppgaven i allmennhetens interesse og har fått særlige fullmakter av myndighetene til dette. I denne saken kom EU-domstolen til at den belgiske vederlagsordningen var i strid med artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b i tråd med EFTA-domstolens avgjørelse. Deretter kommer EU-domstolen til at Infosoc-direktivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b må tolkes slik at den har direkte virkning, slik at en privatperson kan påberope seg den for å tilsidesette nasjonale regler som er i strid med denne bestemmelsen.

Dommen er tilgjengelig her

Borgarting lagmannsrett avsa 21. oktober 2024 dom i sak mellom Merck Sharp & Dohme LLC (“MSD“) mot Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter (“KFIR“). Hovedspørsmålet i saken var om en patenthaver kan kreve å få uselvstendige krav i sitt patent begrenset i medhold av patentloven § 39a.

MSD er et amerikansk legemiddelselskap som har en rekke patenter. Et av disse er patent NO 321999 (NO’999), som omfatter legemiddelet sitagliptin, som alene eller i kombinasjon med andre stoffer benyttes til behandling av diabetes. NO’999 har 19 krav, der krav 1 er det eneste selvstendige kravet.

MSD begjærte patentbegrensning for krav 3 og 15, slik at kravene kun omfattet kombinasjonen av sitagliptin og metformin. Begjæringen ble avslått med den begrunnelse at endringene ikke innebar en reell pantentbegrensing ettersom det selvstendige krav 1 var uendret.

MSD klaget vedtaket inn for KFIR, som forkastet klagen. Tingretten fant vedtaket ugyldig. KFIR traff derfor nytt vedtak der begjæringen igjen ble avslått, men med en annen begrunnelse. Tingretten fant også dette vedtaket ugyldig. KFIR traff så nytt vedtak der nemda delte Patentstyrets syn om at endringene i de uselvstendige kravene ikke utgjorde en reell begrensning av patentvernet, og at begrensningene i dem derfor ikke kunne registreres. Vedtaket ble opprettholdt av tingretten, og deretter påanket til lagmannsretten av MSD.

MSD anførte at det etter patentloven § 39a kan kreves begrensning av «patentkravene», og at loven dermed ikke skiller mellom selvstendige og uselvstendige krav. Lagmannsretten viser til at bestemmelsen må leses i sin helhet, og at bestemmelsens siste del, «slik at patentvernets omfang begrenses», klart taler for at bestemmelsen bare gjelder de selvstendige krav. Lagmannsretten finner støtte for dette i både lovforarbeider og lovhistorikken for øvrig. Lagmannsretten finner også at den europeiske patentkonvensjonen (EPC) artikkel 105 a må forstås på samme vis.

Lagmannsretten konkluderer følgelig med at KFIR la til grunn riktig rettsoppfatning da nemnda fant at krav om begrensning i et patent forutsetter at det skjer en reell avgrensning av patentvernets omfang. Dette innebærer, som den klare hovedregel, at det kun kan foretas endringer i selvstendige krav. Det bemerkes at det likevel unntaksvis må kunne gjøres endringer i uselvstendige krav i to sammenhenger: For det første der en endring i patentvernets reelle omfang nødvendiggjør en endring i et uselvstendig krav. For det andre der et uselvstendig krav ved en feil har fått en for vid utforming. Det var ikke tilfelle i foreliggende sak. Følgelig er KFIRs vedtak gyldig.

Kjennelsen er tilgengelig her.

Vi har fått opplyst at kjennelsen er påanket av MSD. Det pågår for øvrig også en inngrepssak om patentet som for øyeblikket er stanset, hvor Wiersholm representerer en av de saksøkte.

Oslo tingrett avsa 10. oktober 2024 dom i sak om patentinngrep anlagt av Amer, Atomic og Salomon (“Amer“) mot Rottefella. Spørsmålet var om Amers monteringssystem for skibindinger, “Shift-Race” og “Shift”, gjør inngrep i Rottefellas patent NO 342 264 (det såkalte “skinnepatentet”). Partene har tidligere hatt en tilsvarende tvist knyttet til en tidligere versjon av Amers skibinding, “Shift-In”, hvor retten konkluderte med at Amer gjorde inngrep i skinnepatentet. Vi omtalte lagmannsrettens dom i saken i vårt nyhetsbrev for andre kvartal 2023.

Amer lanserte etter dommen i 2023 et nytt monteringssystem, og tok ut negativt fastsettelsessøksmål mot Rottefella med påstand om at dette systemet ikke gjør inngrep i skinnepatentet. Rottefella bestred kravet og fremsatte motkrav om inngrep, forbud og tilbakekall av bindingene, samt økonomisk kompensasjon.

Tingretten konstaterer innledningsvis at den ikke er bundet av lagmannsrettens tolkning av patentet slik det ble gjort i saken om Shift-In-bindingene, men ettersom retten er enig i tolkningen, vises det til denne. Den sentrale forskjellen hos de nye Shift Race/Shift-modellene, var at skinnen var limt fast i skien. Monteringsplaten var for øvrig den samme som i Shift-In, mens skinnen var noe modifisert, likevel slik at den fremstod tilnærmet lik. Retten la derfor til grunn at de elementene i Shift Race/Shift som tilsvarte Shift-In gjenfinnes i patentets krav 1, 7 og 8. Spørsmålet var om siden Shift Race/Shift-skinnen var festet med lim ikke kunne anses utskiftbar, slik at bindingene falt utenfor patentets krav 8 som forutsetter at skinnen skal kunne tas inn og ut av monteringsplaten, men sitte reversibelt fast i denne.

Tingretten legger til grunn at forutsetningen om at skinnen skal kunne skiftes ut for å tilpasses også omfatter produktets egenskaper gjennom utviklings- og produksjonsfasen. Rottefella hadde demonstrert for retten hvordan skinnen kunne tas ut av monteringsplaten med relativt enkle grep. Retten konstaterer at det er bevist at det relativt enkelt å gjøre dette ved bruk av riktig metode og en vanlig skrutrekker, uten særlig risiko for å skade monteringssystemet eller påvirke funksjonaliteten. Dermed må skinnene anses som utskiftbare, og også dette elementet er omfattet av skinnepatentets beskyttelsesomfang. Følgelig konkluderer tingretten med at Shift Race/Shift også gjør inngrep i skinnepatentet.

Ved vurderingen av sanksjoner for inngrepet, mener retten at Amer har opptrådt sterkt klanderverdig på grunn av mangelfulle “freedom to operate”-vurderinger, og at Amer tok en bevisst risiko basert på disse vurderingene. Det legges dermed til grunn at Amers patentinngrep var grovt uaktsomt. På den bakgrunn kommer retten til at Amer idømmes forbud mot tilvirkning, markedsføring, bruk og omsetning av produktene, tilbakekall fra handelen samt erstatning for tapt anseelse og rennommé på kr. 3 millioner.

Dommen er foreløpig ikke publisert. I etterkant av dommen har partene inngått et forlik, som blant annet omfatter en lisensavtale, se partenes uttalelser til VG her.

Oslo tingrett avsa i november 2024 dom i sak mellom tre Equinor-ansatte og Equinor ASA.

Sakens spørsmål var om de tre arbeidstakerne, som i fellesskap hadde gjort en oppfinnelse som ble ervervet av Equinor, hadde krav på ytterligere vederlag enn de kr 500 000 hver, som de allerede hadde mottatt. Oppfinnelsen gjaldt en fremgangsmåte for utlegging av en rørledning med en innvendig korrosjonsbestandig kledning. Etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 har en arbeidstaker krav på rimelig vederlag for oppfinnelser som erverves av arbeidsgiver, med mindre verdien av retten arbeidsgiver overtar ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å skulle yte til gjengjeld for lønn og andre goder han har mottatt i tjenesten.

Tingretten viser til at rimelig vederlag normalt fastsettes etter en prosess i flere trinn, som beror på en vurdering av oppfinnelsens verdi og den rett arbeidsgiveren har overtatt, samt hvor stor andel av oppfinnelsens verdi som skal tilkjennes arbeidstakeren. Normalt vil en ansatt som er satt til å lage oppfinnelser og er lønnet deretter, tilkjennes en mindre andel av oppfinnelsens verdi enn ellers. Retten viser også til at praksis fra Meklingsnemnda for arbeidstakeroppfinnelser er relevant. Forhandlinger i nemnda skjer imidlertid for lukkede dører, og de fleste avgjørelsene er ikke tilgjengelige. En gjennomgang av praksisen viser imidlertid at beløpene som regel settes lavt.

Retten legger til grunn at oppfinnelsen Equinor overtok var vesentlig mindre verdt på overtakelsestidspunktet enn den viste seg å være senere. Oppfinnelsen var ikke ferdig utviklet, og krevde en del arbeid med videreutvikling og kvalifisering som de tre oppfinnerne ikke selv stod for. Retten viser videre til at de tre arbeidstakerne, i kraft av sin kompetanse, lønn og arbeidsoppgaver, måtte forventes å bidra til teknologiutvikling og er lønnet for nettopp det, og at oppfinnelsen også var gjort i arbeidstiden med ressurser tilrettelagt av arbeidsgiver. Videre peker retten på at vederlaget som en arbeidstaker tilkjennes etter loven ikke kan sammenlignes med den økonomiske vinningen som man kunne fått dersom oppfinnelsen var gjort utenfor arbeidsforhold og kommersialisert i et eget selskap. Det vises til at en gründer med egen oppfinnelse utsettes for risiko som ikke er til stede for oppfinnere som gjør oppfinnelser i arbeidsforhold. Retten konstaterer at ansettelsesvilkårene og ansettelsens betydning for oppfinnelsens tilkomst tilsier at vederlaget i saken skal settes lavt, og ikke noe særlig høyere enn noen promille av oppfinnelsens verdi.

Ved vurderingen av oppfinnelsens verdi, viser retten til at beregningen ikke utelukkende kan baseres på Equinors lisensinntekter for oppfinnelsen, blant annet fordi Equinor har valgt en lisensieringsmodell som ikke maksimerer mulige lisensinntekter. Retten legger derfor til grunn at det må gjøres en bredere vurdering, hvor også størrelsen på Equinors besparelser som følge av oppfinnelsen er relevante. Oppfinnelsen innebar nemlig at det var mulig å legge billigere rør på en billigere måte når omstendighetene lå til rette for det. Retten peker også på at hensyn til likebehandling skal vektlegges i vurderingen, og at dette innebærer at godtgjørelsen ikke må bli for stor all den tid det kan få negativ påvirkning på arbeidsprioriteringer og innovasjonskultur kolleger imellom.

Retten tar imidlertid ikke stilling til den konkrete utmålingen av oppfinnelsens verdi. Det vises til at Equinor har betalt til sammen 1,5 millioner for oppfinnelsen, og at det må dokumenteres at oppfinnelsen har en svært høy verdi for at oppfinnerne skal ha krav på ytterligere vederlag. Retten mener at dette ikke er dokumentert, og at vederlaget de tre ansatte har mottatt dermed ikke er lavere enn de ville hatt krav på etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7. Følgelig frifinnes Equinor.

Dommen er foreløpig ikke publisert.

Den 10. oktober 2024 publiserte EU-kommisjonen en pressemelding om et vedtak mot Teva (Copaxone-saken), hvor Teva ble ilagt en bot på 464,6 millioner euro for misbruk av dominerende stilling i Belgia, Tsjekkia, Tyskland, Italia, Nederland, Polen og Spania, jf. TFEU artikkel 102. Bakgrunnen er at Teva ifølge Kommisjonen blant annet har misbrukt patentsystemet.

Saken gjelder legemiddelet Copaxone, som benyttes for behandling av MS. Teva hadde et basispatent for selve virkestoffet frem til 2015, og i forkant av patentets utløp, leverte Teva en rekke avledede patentsøknader for å forsøke å forlenge patentbeskyttelsen til legemiddelet.

Kommisjonen finner at Teva misbrukte patentsystemet ved å kunstig forlenge patentbeskyttelsen for Copaxone gjennom en taktikk kalt “divisionals game”. Dette innebar at Teva trinnvis innleverte søknader om avledede patenter som rettet seg mot doseringer og produksjonsprosessen bak legemiddelet. I påvente av gjennomgang av EPO begynte Teva å håndheve disse patentene mot konkurrenter for å få midlertidige forføyninger. Da patentene så ut til å bli tilbakekalt, trakk Teva dem strategisk tilbake for å unngå en formell ugyldighetsavgjørelse. Samtidig oppretthold de alle de resterende avledede patentene, hvilket tvang konkurrentene til å gjentatte ganger starte nye prosesser mot de gjenstående patentene. Kommisjonen finner at dette forsinket generiske selskapers markedsadgang og opprettholdt Tevas tilnærmede monopol i flere medlemsstater. Det tok totalt ni år før alle de avledede patentene ble annullert.

Kommisjonen finner også at Teva benyttet en strategi for å forsinke konkurranse ved å spre tvil om lovligheten, sikkerheten og effekten av en annen konkurrerende medisin, til tross for at denne var godkjent av relevante myndigheter. Dette fordi Teva gjennomførte målrettede kampanjer mot nøkkelaktører som leger og organisasjoner involvert i medisinprissetting og refusjon, hvor slike påstander ble fremmet med det formål å bremse eller blokkere det konkurrerende produktet i flere medlemsland.

Kommisjonens pressemelding er tilgjengelig her. Selve avgjørelsen er foreløpig ikke publisert.

Den 31. mai 2024 avsa EPOs Board of Appeal (“BoA“) avgjørelse T 2510/18 i innsigelsessak mellom Institut de Recherche pour le Dévelopement (IRD) og Fondation Danielle Mitterrand – France Libertés. Saken er altså fra mai 2024, men avgjørelsen ble først publisert nylig. Saken gjaldt blant annet spørsmål om meddelelsen av patent for medisinsk behandling mot malaria ved bruk av planteekstraktet Simalikalactone E, var i strid med artikkel 53 (a) EPC, som forbyr patentering i tilfeller der kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen ville stride mot “‘ordre public‘ or morality”.

Spørsmålet var om det ville være i strid med offentlig orden og moral å meddele patentet, fordi oppfinnelsen var utviklet gjennom utnyttelse av den tradisjonelle kunnskapen til urfolkssamfunn i Fransk Guyana. IRD hadde som ledd i sin forskning intervjuet 117 urfolk for å kartlegge hvilke midler de benyttet til behandling av malaria. Undersøkelsene fant sted uten at urfolksamfunnene ble tilstrekkelig informert om forskningsprosjektets natur og formål, og patentsøknaden. Saksøker hevdet at interaksjonen hadde foregått på en umoralsk måte, preget av bedrag og misbruk av tillit. Det ble videre anført at IRD sin handlemåte var egnet til å skade tillitsforholdet mellom urfolkssamfunn og forskere, noe som igjen kunne få alvorlige konsekvenser for vitenskapens fremgang.

I likhet med tidligere instanser, avviser BoA innsigelsen, og finner at unntaket i artikkel 53 (a) EPC bare kommer til anvendelse i tilfeller der det er “den kommersielle utnyttelsen” av oppfinnelsen, og ikke oppdagelses- eller utviklingsmåten, som er i strid med offentlig orden eller moral.

Argumenter om manglende nyhet – og oppfinnelseshøyde ble avvist, og patentet ble opprettholdt.

Avgjørelsen er tilgjengelig på fransk her.

Agder lagmannsrett avsa den 3. oktober 2024 avgjørelse i forføyningssak mot Driving Trafikkskole Ullern AS. Saken gjaldt anke over midlertidig forføyning, som følge av at trafikkskolens tidligere franchisehaver, Driving Trafikkskole AS, i tingretten fikk medhold i begjæring om midlertidig forføyning mot Driving Trafikkskole Ullern AS sin urettmessige bruk av franchisekjedens navn og visuelle profil.

De to trafikkskolene inngikk i 2019 en franchiseavtale med varighet på fem år. Driving Trafikkskole Ullern (franchisetaker) terminerte avtalen i februar 2024. Franchisegiver ba deretter franchisetaker om å bekrefte opphør av virksomhetens bruk av kjedens logo, profilering og lignende. Det fremgikk klart av franchiseavtalen at det var Driving Trafikkskole AS i egenskap av franchisegiver som kontrollerte virksomhetens profilering og bruken av kjennetegn, og franchisetaker forpliktet seg til ikke å benytte kjennetegnene i strid med franchisegivers bestemmelser. Avtalen inneholdt også en konkurranseklausul hvor franchisetaker i ett år etter opphør av avtalen forpliktet seg til å avstå fra virksomhet i konkurranse med franchisemodellen. Franchisetaker hadde likevel, etter avtalens opphør, fortsatt å bruke både firmanavn, logo og visuell profil tilhørende franchisekjeden.

I likhet med tingretten, finner lagmannsretten at saksøktes fortsatte bruk av Driving trafikkskoles firmanavn, logo og visuelle profil etter at franchiseavtalen mellom partene ble terminert i februar 2024 var åpenbart illojal og rettsstridig. Hovedkravet for midlertidig forføyning var dermed klart sannsynliggjort. Lagmannsretten fant også at det forelå sikringsgrunn. Tingrettens avgjørelse om midlertidig forføyning ble dermed opprettholdt, og Driving Trafikkskole Ullern AS var forpliktet til å avstå fra videre bruk av logo og kjennetegn tilhørende franchisegiver.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Sogn og Fjordane tingrett avsa 6. desember 2024 kjennelse i sak om midlertidig forføyning mellom Dolly Dimple’s AS (“Dolly“) og Rast Restaurantdrift AS (“Rast“).

Dolly tok ut begjæring om midlertidig forføyning mot Rast med påstand om at Rast må forbys enhver bruk av ordet “SULT”, samt Dollys resepter, forretningshemmeligheter og oppskrifter, i tillegg til at Rast må pålegges å endre utforming og profilering av kjøretøy, telefonnummer og uniformer slik at det markeres en tydelig avstand til Dolly.

Bakgrunnen for saken var at Rast i mange år hadde vært franchise- og lisenstaker tilknyttet pizzakjeden Dolly, og hadde drevet under navnet Dolly Dimple’s i Førde i samme periode. Lisensavtalen utløp imidlertid i oktober 2024, etter at partene ikke hadde klart å komme til enighet om betingelser for en ny avtale. Rast etablerte kort tid etter en restaurant under navnet “SULT”. Under Rasts drift som Dolly, hadde pizzaen ved navn “SULT” vært en av de mestselgende på menyen.

Dolly anførte Rast ikke hadde anledning til å nyttiggjøre seg av Dollys registrerte varemerker, produktbetegnelser og oppskrifter mv. etter at lisensavtalen var opphørt. Det ble også hevdet at “SULT” lokalt i Førde er innarbeidet som varemerke av Dolly, og at Rasts bruk av navnet følgelig er i strid med varemerkeloven § 3 tredje ledd. Videre ble det anført at Rasts bruk av navnet “Sult”, samt bruk av profilering på kjøretøy, telefonnummer og uniformer er i strid med etterlikningsvernet i markedsføringsloven § 30.

Tingretten legger til grunn at Rast som følge av det langvarige avtaleforholdet medfører at Rast har en skjerpet lojalitetsplikt overfor konseptet Dolly Dimple’s, og at denne innebærer at Rast, ved nyetablering av restaurantvirksomhet etter avtaleforholdets opphør, måtte avstå fra handlinger som drar fordel av eller utnytter elementer som klart kan forbindes med Dolly-konseptet. Ettersom navnet “SULT” har en klar forbindelse til et av Dollys produkter, mener retten at Rast ikke har gjort nok for å markere avstand, og at det snarere fremstår som at Rast bevisst har søkt å utnytte forbindelsen til sin fordel. Dette anses å være i strid med lojalitetsplikten. Retten finner på bakgrunn av dette at Dolly har sannsynliggjort sitt hovedkrav om at det er grunnlag for å forby Rasts bruk av navnet “SULT”, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Hva gjelder påstanden om utnyttelse av oppskrifter og forretningshemmeligheter, kan ikke retten se at Dolly har sannsynliggjort at Rast drar nytte av slikt materiale, og dermed er ikke dette hovedkravet sannsynliggjort.

Om utforming og profilering av biler, telefonnummer og uniformer, viser retten til at kjøretøyene og telefonnummeret Rast nå benytter i det vesentlige tilsvarer de som ble brukt da selskapet opererte under navnet Dolly Dimple’s. Retten mener følgelig at Rast ikke har gjort nok for å skape nødvendig distanse til Dolly, i strid med Rasts lojalitetsplikt. Det samme gjelder bruken av uniformer med merket “SULT” på. Også dette hovedkravet er dermed sannsynliggjort. Vurderingen av sakens hovedkrav ble altså gjort med utgangspunkt i kontraktsrettslig lojalitetsplikt, og ikke immaterialrettslige regler.

Ved vurderingen av sikringsgrunn i henhold til tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b, legger retten vekt på at Rasts bruk av Dollys gjenkjennbare elementer kan føre til en utvanning av Dollys særpreg som kan være irreversibelt og som ikke kan avhjelpes eller repareres gjennom et etterfølgende erstatningskrav. Selv om en midlertidig forføyning kan være inngripende for Rast, mener retten at dette hensynet ikke kan tillegges større vekt enn hensynet til Dollys legitime behov for beskyttelse. Retten konkluderer også med at en midlertidig forføyning er forholdsmessig, jf. tvisteloven § 34-1 annet ledd. Følgelig idømmes Rast et midlertidig forbud mot enhver bruk av navnet “SULT”, og pålegges å endre utforming og profilering av kjøretøy og telefonnummer.

Kjennelsen er foreløpig ikke publisert.

Den 30. oktober 2024 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (“KFIR“) vedtak i to saker om henholdsvis ordmerket RØROS TWEED og et kombinert merke med samme ordelement. Begge avgjørelsene gjelder klage over Patentstyrets avgjørelse om registreringsnektelse. KFIR kom til at det kombinerte merket, men ikke ordmerket, kunne registreres for varene “pledd” og “ullpledd”.

I vurderingen av ordmerket, konstaterer nemnda at det er beskrivende og mangler iboende særpreg. Nemnda viser til at det foreligger et friholdelsesbehov for både stedsnavnet “Røros” og ordet “tweed”, som ikke bør beslaglegges med en enerett. KFIR. Nemnda finner det heller ikke dokumentert at ordmerket har oppnådd særpreg gjennom bruk, selv om det var fremlagt markedsføringsmateriale, presseomtale, salgstall med mer, i tillegg til en markedsundersøkelse. Det legges til grunn at markedsundersøkelsen kun viste at 21 % av respondentene har uhjulpen kjennskap til merket. Nemnda viser til at det skal mye til for at et beskrivende merke skal anses innarbeidet som kjennetegn. Rene ordmerker har også vanskeligere for å feste seg i bevisstheten hos omsetningskretsen. Basert på en samlet vurdering av den fremlagte dokumentasjonen, mener nemnda at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at ordmerket er innarbeidet som kjennetegn.

Hva gjelder det kombinerte merket, som består av samme tekst, men hvor ordet “Røros” står i en gammeldags gotisk skrifttype og er plassert øverst i merket, mens “tweed” står i mindre skrift med vanlig font under, legger KFIR til grunn at også dette merket er beskrivende og mangler iboende særpreg.  Ved vurderingen av om merket har oppnådd særpreg gjennom bruk, mener KFIR at den fremlagte dokumentasjonen som viser markedsføringsinnsats over et langt tidsrom, medieomtale, samt den samme markedsundersøkelsen som ble fremlagt for det rene ordmerket, beviser at omsetningskretsen identifiserer merket som klagerens kommersielle kjennetegn. Følgelig er det kombinerte merket registrerbart, og Patentstyrets avgjørelse oppheves.

KFIRs avgjørelser om henholdsvis ordmerket og det kombinerte merket kan leses her og her.

Patentstyret fattet 28. november 2024 vedtak i sak om registrering av fargemerke i nyansen Pantone 2144 C for varefortegnelsen “porøs sjokolade”, hvor Orklas søknad ble nektet innvilget. Vi har tidligere omtalt Oslo tingretts dom mellom Orkla og Mondelez i samme sakskompleks i vårt nyhetsbrev for andre kvartal 2024, og KFIRs avgjørelse i klagesak om Orklas søknad om samme farge for varefortegnelsen “sjokolade” i vårt nyhetsbrev for første kvartal 2024.

Oslo tingrett kom til at Orkla har innarbeidet blåfargen som varemerke for “porøs melkesjokolade” iht. varemerkeloven § 3 tredje ledd. Søknaden var inngitt før Oslo tingretts behandling av saken, og ble satt i bero i påvente av rettskraftig dom.

Innledningsvis konstaterer Patentstyret at tingrettens vurdering av innarbeidelsesspørsmålet var en prejudisiell vurdering som retten måtte foreta for å vurdere grunnlaget for forbud mot markedsføring, salg og tilbakekall av emballasjen til Freia Boble, men at denne ikke har rettskraftsvirkning for Patentstyret i saken om registrering av fargemerket. Patentstyret uttaler likevel at avgjørelsen vil være en relevant rettskilde som en del av det totale rettskildebildet.

Patentstyret tar først stilling til om blåfargen har iboende særpreg som varemerke, jf. varemerkeloven § 14 første ledd annet punktum, og konstaterer innledningsvis at farger på generelt grunnlag ikke vil ha iboende særpreg, med mindre søknaden gjelder et veldig begrenset antall varer og det relevante markedet for disse varene er meget spesifikt, samt at fargen er spesiell, ved at den er egnet til å angi presise opplysninger om varens kommersielle opprinnelse. Patentstyret viser til at porøs sjokolade er en forbruksvare med høy omsetning, som har hele den norske befolkningen som marked, og at blåfargen ikke er spesiell. Det foreligger følgelig ingen særskilte omstendigheter som innebærer at fargemerket har iboende særpreg. Patentstyret konkluderer altså på samme vis som Oslo tingrett på dette punktet.

Ved vurderingen av om fargen har oppnådd særpreg gjennom innarbeidelse iht. varemerkeloven § 14 tredje ledd og § 3 tredje ledd, legger Patentstyret først til grunn at det foreligger et særlig stort nåværende og fremtidig friholdelsesbehov for den aktuelle fargen i saken, noe som gjør det svært vanskelig å innarbeide fargen som angivelse av kommersiell opprinnelse. Patentstyret tar deretter stilling til om den fremlagte dokumentasjonen viser at merket er innarbeidet, og konstaterer først – i likhet med KFIR – at Stratos-produktene har vært gjenstand for langvarig og omfattende markedsføring i hele Norge, og at blåfargen gjennomgående har vært benyttet i denne markedsføringen.

Patentstyret vurderer deretter om en markedsundersøkelse fremlagt av Orkla underbygger at merket er innarbeidet. Det slås først fast at det er viktig at spørsmålene i markedsundersøkelser forankres i det juridiske vurderingstemaet. Ettersom friholdelsesbehovet etter Patentstyrets syn (og i motsetning til Oslo tingretts oppfatning) er skjerpet, må det ikke knyttes usikkerhet til hva svarene i markedsundersøkelsen viser. De må stilles på en måte som fører til at svarene vil vise at respondentene oppfatter fargen som et kjennetegn knyttet til en virksomhet.

Spørsmålene og svarene som var gitt i Orklas markedsundersøkelse viste at en stor andel av respondentene i markedsundersøkelsen knyttet fargenyansen til én spesifikk produsent. Patentstyret mener imidlertid at dokumentasjonen i saken nærmest utelukkende viser at fargen har vært brukt som en bakgrunnsfarge på produktemballasjen for Stratos, og ikke som et kjennetegn. Ifølge Patentstyret er det derfor mer sannsynlig at forbrukerne forbinder fargen med emballasjen til Orkla, uten at det samtidig oppfattes som et kjennetegn. Spørsmålsstillingen i markedsundersøkelsen endrer ifølge Patentstyret ikke dette. Patentstyret mener at markedsundersøkelsen må ses i sammenheng med dokumentasjonen og hvordan farger brukes i bransjen for øvrig, og finner det dermed mest sannsynlig t forbrukerne forbinder blåfargen med innpakningen eller bakgrunnsfargen til en bestemt aktør, og ikke som en angivelse av kommersiell opprinnelse.

Det særlig høye friholdelsesbehovet tilsier ifølge Patentstyret dessuten at det kreves mer enn de 72 % av respondentene som forbinder fargen med én produsent, og 66 % som forbinder fargen med Orkla, slik resultatet i markedsundersøkelsen tilsa, for at omsetningskretsen kan sies å oppfatte fargen som et kjennetegn.

Med den begrunnelsen konkluderer Patentstyret med at merket ikke har oppnådd særpreg gjennom bruk iht. varemerkeloven § 14 tredje ledd, og merket nektes registrert.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 23. oktober avsa EU-domstolen avgjørelse i sak T-59/24 vedrørende EU-varemerket INSOMNIA ENERGY og det tidligere EU-varemerket M MONSTER ENERGY. Sakens bakgrunn er at det bulgarske selskapet, Shoqëria Tregtare BBF Company SHPK, i 2015 registrerte varemerket INSOMNIA ENERGY som et kombinert merke i EU. Merket ble registrert for varer i klasse 32, som blant annet dekker ikke-medisinske energidrikker.

I 2020 gjorde det amerikanske selskapet Monster Energy Co. gjeldende at EUIPO måtte erklære varemerket ugyldig fordi det innebar en urimelig utnyttelse av deres tidligere registrerte EU-varemerke, M MONSTER ENERGY, som blant annet dekket ‘alkoholfrie drikker’ i klasse 32. Merket kjennetegnes av sin typografi, som inkluderer en gjenkjennelig lys grønn ‘M’, ordet MONSTER i hvitt og ordet ENERGY i grønt, alt på en svart bakgrunn.

EUIPO Cancellation Division avviste i første runde dette, og viste til at det ikke var noen fare for forveksling mellom merkene fordi likheten var lav, og at publikum ikke ville assosiere disse med hverandre. EUIPO Board of Appeal (“BoA“) fant imidlertid at MONSTER-merket hadde en høy grad av gjenkjennelse blant den relevante omsetningskretsen for energidrikker i klasse 32, noe som motvirket den lave graden av likhet mellom tegnene. Dermed erklærte BoA det omstridte merket ugyldig i sin helhet.

Det bulgarske selskapet anket avgjørelsen til EU-domstolen, som opprettholder BoAs avgjørelse. EU-domstolen viser til at varemerket hadde et sterkt omdømme i segmentet alkoholfrie drikker, spesielt for energidrikker, understøttet av bevis fremlagt i saken, samt at varemerket har en distinkt karakter. Det sterke omdømmet er tilstrekkelig til å overvinne den lave graden av likhet mellom de aktuelle merkene. Videre viser domstolen til at begge merkene delte ordelementet ‘energy’, som bidro til en viss grad av visuell og fonetisk likhet. Selv om elementet ‘energy’ ble funnet å være svakt distinktivt, ble dets tilstedeværelse fremhevet på grunn av dets størrelse og farge. Videre ble strukturen til merkene ansett for å være svært lik, noe som økte sannsynligheten for forveksling. EU-domstolen opprettholder på denne bakgrunn BoAs avgjørelse om å ugyldiggjøre det registrerte EU-varemerket INSOMNIA ENERGY.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 13. november 2024 avsa EU-domstolen avgjørelse i sak T‑82/24 vedrørende det kombinerte merket med teksten: “RUSSIAN WARSHIP, OG F**K YOURSELF”.

Varemerket ble søkt registrert av Administrasjonen for Ukrainas grensevakttjeneste for en rekke varer og tjenester i klassene 9, 14, 16, 18, 25, 28 og 41. Uttrykket i varemerket som var gjenstand for søknaden var den siste kommunikasjonen fra en ukrainsk grensevakt til en russisk missilkrysser den 24. februar 2022, den første dagen for den russiske invasjonen i Ukraina. Uttrykket ble hyppig brukt umiddelbart etter at det ble offentlig kjent, som et symbol på Ukrainas kamp mot den russiske invasjonen, og det ble brukt i politiske sammenhenger med mål om å uttrykke og fremme støtte til Ukraina. Varemerket ble søkt registrert for å unngå at tredjeparter skulle kunne profittere på salg av varer påført det aktuelle slagordet.

EUIPOs eksaminator avviste søknaden fordi registrering ville være i strid med offentlig moral (Art. 7(1)(f) EUTMR). Søkeren anket til EUIPOs Board og Appeal (“BoA“). BoA besluttet å avvise tegnet på et annet grunnlag, nemlig mangel på særpreg. Søkeren anket avgjørelsen videre til EU-domstolen, som i likhet med BoA finner at varemerket ikke har det nødvendige særpreg.

EU-domstolen anerkjenner at politiske slagord ikke automatisk er uten distinktiv karakter. Imidlertid ble slagordet i saken ansett for å være så nært knyttet til den historiske hendelsen i konteksten det ble uttalt at forbrukerne ikke ville oppfatte det som en indikasjon på opprinnelse for varer og tjenester. Oppfatningen av tegnet som et politisk slagord gjorde det ikke-distinktivt for alle varer og tjenester i søknaden, da det bare ville bli forstått som en politisk melding som fremmer støtte til Ukraina.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Det kan nevnes at avgjørelsens begrunnelse har likheter med de vurderinger som legges til grunn i tingrettens dom i “Fuck Cancer”-saken, hvor Fuck Cancer nettopp også ble oppfattet som et slagord (omtalt i vårt nyhetsbrev for Q3 2024).

EU-retten avsa den 6. november 2024 avgjørelse i innsigelsessak mellom det polske selskapet Andrzej Bialy og House of Prince AS. Saken gjaldt House of Prince AS’ innsigelse mot Bialy sin registreringssøknad i 2020 for figurmerket med teksten “Aroma King” for varer i klasse 34 og 35, blant annet sigaretter og diverse tobakksprodukter.

Bakgrunnen for innsigelsen var House of Prince sitt tidligere registrerte ordmerke “KING’S” for sigaretter, tobakk og en rekke lignende varekategorier. House of Prince hevdet at det søkte merket var forvekselbart med House of Prince sitt merke, og viste blant annet til at det eldre merket måtte anses for å ha høy grad av særpreg fordi merket var velkjent i Danmark slik at særpreg var forsterket gjennom bruk.

EU-domstolen finner, i likhet med den tidligere instansen (EUIPOs Board of Appeal), at det er tilstrekkelige forskjeller mellom merkene til at det ikke foreligger forvekslingsfare. Dermed utgjorde ikke forvekslingsfare et registreringshinder, og merket “Aroma King” ble akseptert registrert for alle de søkte varekategoriene. Det ble lagt vekt på at elementet “King” har lav grad av særpreg og ikke var dominerende i det søkte figurmerket.

EU-domstolen understreker at det foreligger lav grad av visuell likhet mellom merkene, ettersom ordelementet “Aroma” og figurelementet i form av en krone spilte en viktig rolle i helhetsinntrykket av det søkte merket. Bruken av felleselementet “King” i begge merker tilsier en viss likhet, men som følge av ordets svake særpreg finner EU-domstolen at graden av fonetisk likhet er lav. Også konseptuelt foreligger lav grad av likhet, som følge av at det eldre merket inneholdt genitivform, herunder “KING’S”, mens det yngre merket vil bli oppfattet som “aromakongen” i metaforisk betydning av begrepet “konge”, som henviser til “best i sitt felt”.

Videre understreker EU-domstolen at det eldre merket “KING’S” gjennom langvarig bruk i Danmark kan anses å ha fått normalt særpreg med hensyn til sigaretter, tobakk og tobakksvarer. Fordi merkets iboende særpreg er svakt, kunne særpreget i høyden oppgraderes til normalt, men ikke høyt. For disse varekategoriene ble det i tillegg understreket av EU-domstolen at omsetningskretsens oppmerksomhetsnivå må anses skjerpet, ettersom forbrukere av tobakk ofte har et høyere oppmerksomhetsnivå enn gjennomsnittsforbrukeren ved valg av tobakksmerker. For de øvrige vareklassene (lightere, fyrstikker, o.l.) fant EU-domstolen at merket hadde lav grad av særpreg og forbrukeren et gjennomsnittlig oppmerksomhetsnivå.

EU-domstolen benytter også anledningen til å understreke at et varemerke med svakt særpreg må påvise en høy grad av likhet i det yngre merket for at forvekslingsfare kan foreligge. Det ble understreket at det eldre merket “KING’S” beholder sin selvstendige adskillende evne i det yngste merket “Aroma King”.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den føderale domstolen i Australia avsa 7. november 2024 en dom vedrørende bruk av varemerke mellom Koninklijke Douwe Egberts BV (“KDE“) og Cantarella Bros Pty Ltd (“Cantarella“), to australske kaffeprodusenter. Tvisten gjaldt retten til å bruke deres respektive kaffekrukker. KDE anførte at Cantarellas bruk av en glasskrukke for å selge Vittoria-kaffe utgjorde varemerkeinngrep, villedende markedsføring og urettmessig utnyttelse av KDEs omdømme. Cantarella benektet disse påstandene og fremmet et motkrav hvor de anførte at KDEs registrerig av kaffekrukken som varemerke var ugyldig.

Retten starter med å vurdere Cantarellas motkrav og gyldigheten av KDEs varemerke. KDEs varemerke var registrert for kaffe, og besto kun av den tredimensjonale formen på en krukke. Fargen og materialet til krukken var ikke en del av det registrerte merket. Domstolen avviser Cantarellas motkrav, da krukkens form ble ansett å ha tilstrekkelig særpreg. Retten konkluderer også med at det tredimensjonale merket var brukt i tilstrekkelig grad, slik at varemerket ikke kunne anses som ugyldig på grunn av manglende bruk. Det blir videre fastslått at registreringen ikke har skjedd i ond tro, og at det ikke var grunnlag for å påstå at registreringen var basert på feilinformasjon. Derfor fører ikke motsøksmålet om ugyldighet frem.

Videre vurderer retten varemerkeinngrepet. Domstolen kommer til at vilkårene for varemerkeinngrep ikke er oppfylt, ettersom Cantarella ikke hadde brukt krukkeformen som et varemerke i forbindelse med salg av kaffe. Krukken var ikke spesielt utformet eller fremhevet, og markedsføringen hadde aldri rettet oppmerksomheten mot krukkeformen eller oppfordret forbrukerne til å bruke den for å skille den fra andre produkter. I tillegg var Vittoria-merket tydelig merket på hele krukken. Retten mener derfor at det ikke er noen reell risiko for at forbrukerne forveksler Cantarellas pulverkaffe med KDEs.

Til slutt vurderte domstolen om Cantarellas bruk av krukken kunne anses som villedende markedsføring. Også dette avvises av retten. Selv om KDEs markedsføring hadde skapt goodwill i pulverkaffeindustrien, ble det konkludert med at markedsføringen ikke var villedende. Dette ble begrunnet med at Vittoria-merkingen var tydelig synlig på hele krukken, og at Vittoria på eget grunnlag var et velkjent kaffemerke blant australske forbrukere.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Høyesteretts ankeutvalg avsa 7. november 2024 kjennelse i sak mellom Optime Subsea AS på den ene siden og Torfinn Borsheim og Subsea Solutions AS på den andre. I forbindelse med et patentinngrepssøksmål fra Subsea Solutions, fremsatte Optime Subsea et motsøksmål blant annet med krav om at patentet kjennes ugyldig og krav om fastsettelsesdom for at Subsea Solutions og Borsheim har opptrådt i strid med god forretningsskikk.

Subsea Solutions krevde at påstandspunktene om fastsettelseskrav måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse iht. tvisteloven § 1-3, og fikk medhold i Borgarting lagmannsrett. Høyesteretts ankeutvalg slutter seg til lagmannsrettens konklusjon, med den begrunnelse at fastsettelseskrav om overtredelse av markedsføringsloven § 25 ikke er “rettskrav” i henhold til tvisteloven § 1-3. Ifølge ankeutvalget, er utgangspunktet at det må nedlegges påstand om virkningene av at en rettsregel er brutt, og at det ikke kan kreves dom for overtredelsen av bestemmelsen isolert.

Unntak kan ifølge bare være aktuelt der det foreligger en særlig begrunnelse, f.eks. ved enkelte påstander om brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Følgelig forkaster ankeutvalget Optimes anke over lagmannsrettens kjennelse.

Kjennelsen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember 2024 dom i sak mellom ByWe AS og ID Hair Company AS. Saken gjaldt krav om erstatning for brudd på markedsføringsloven §§ 30, 26 og 25.

Partene hadde tidligere hatt et distribusjonssamarbeid, hvor ByWe solgte IdHairs hårvoksprodukter til norske frisørsalonger. Etter avtalens opphør, bestemte ByWe seg for å samarbeide med en aktør som tidligere hadde jobbet for IdHair, men som senere hadde lansert sin egen hårvoks, “Attitude”. Med sin nye samarbeidspartner, lanserte de hårvoksproduktene “Hard Steel” og “Extreme Carbon”, i konkurranse med IdHairs “Hard Gold” og “Extreme Titanium”. ByWe sendte også ut et informasjonsbrev til sine kunder og informerte om at IdHair hadde tilbakekalt ByWes enerett til å selge IdHairs produkter i Norge. Tingretten kom til at markedsføringen og salget av de konkurrerende produktene innebar brudd på markedsføringsloven §§ 30, 26 og 25, og at ByWe var erstatningspliktig.

Lagmannsretten finner, i motsetning til tingretten, at ByWe ikke har brutt markedsføringsloven § 30 som forbyr ulovlige etterligninger. Retten viser for det første til at innholdet i IdHairs hårvokser må anses som generiske produkter uten etterlikningsvern, og at det sentrale spørsmålet er om ByWe har etterliknet innpakningen i vid forstand.

ByWe hadde erkjent å ha brukt IdHairs vokser som inspirasjon for sine produkter, altså var det ikke omtvistet at det var snakk om en etterlikning. Det avgjørende var da om ByWes vokser var en “urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater” og om det forelå forvekslingsfare. Lagmannsretten legger til grunn at IdHair gjennom langvarig innsats har opparbeidet seg betydelig goodwill og merkeverdi for voksene blant norske frisører og sluttbrukere. Ved spørsmålet om grensene for kopieringsfrihet er overskredet slik at det forelå en illojal konkurransehandling som bør sanksjoneres, var spørsmålet, ifølge lagmannsretten, om ByWe har benyttet variasjonsmulighetene i tilstrekkelig grad ved utformingen av voksboksene.

Lagmannsretten konstaterer at det er flere påfallende likhetstrekk mellom ByWes og IdHairs produkter, både hva gjelder dimensjonene på boksene, fargen på lokkene og bruken av “hard” og “extreme” kombinert med metall eller grunnstoff i produktnavnet. Samtidig har boksene også forskjeller ved at IdHairs er hvite/gjennomsiktige mens ByWes er svarte, og ulikheter når det gjelder bilder, skrifttyper og hvilke elementer som fremheves. At partene hadde hatt et tidligere samarbeidsforhold mener lagmannsretten får mindre betydning, ettersom distribusjonsforholdet ikke hadde gitt ByWe noen særskilt innsikt i produktet som ikke ellers kunne observeres.

Retten viser endelig til at ByWe har forsøkt å legge seg nært opp til IdHairs vokser, men at helhetsinntrykket likevel er ulikt, og at det heller ikke foreligger andre forhold som innebærer at det er snakk om en urimelig utnyttelse av IdHairs innsats eller resultater som utløser brudd på mfl.§ 30.

Lagmannsretten finner imidlertid at ByWes informasjonsbrev til kunder må anses som en villedende fremstilling i henhold til markedsføringsloven § 26. Det vises til at ByWe i brevet etterlot et uriktig inntrykk av at IdHair etter opphøret av partenes distribusjonsavtale ville bli å finne i dagligvarebutikker i Norge, når sannheten var at IdHairs voks havnet der som følge av ByWes salg i strid med kontrakten. Også en reklameplakat hvor ByWe brukte slagordet “Din favoritt har fått mer attitude” mener lagmannsretten er villedende, fordi den gir inntrykk av at det er en kommersiell forbindelse mellom ByWe og IdHairs produkter.

Endelig finner lagmannsretten at det var flere forhold som ikke ble fanget opp av spesialbestemmelsene, som utgjør brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk, nemlig det at: i) distribusjonsavtalen mellom partene fortsatt løp da brevet med lansering av ByWes vokser ble sendt ut, ii) ByWe i informasjonsbrevet brukte voksenes tilgjengelighet hos Europris som et argument for at frisørene i stedet burde velge ByWes vokser, og iii) at ByWe betydelig senket prisene på sitt restlager av IdHairs vokser, noe som var egnet til å underbygge ByWes villedende fremstilling i informasjonsbrevet til kundene.

Etter å ha konstatert at IdHairs erstatningskrav ikke er foreldet, foretar lagmannsretten en utmåling av ByWes tapte fortjeneste og konkluderer med at ByWe må betale kr. 800 000 i erstatning til IdHair for overtredelse av markedsføringsloven §§ 25 og 26.

Dommen er tilgjengelig her.

Barne- og familiedepartementet har foreslått en ny bestemmelse i markedsføringsloven (mfl.) § 21a om markedsføring i sosiale medier mv. av ytelser som er uegnet for barn for å styrke barns forbrukervern. Forslaget ble sendt på høring den 6. november.

Forslaget til den nye bestemmelsen lyder slik:

§21 a. Markedsføring i sosiale medier mv.
Markedsføring som det er grunn til å forvente at kan ses eller høres av barn i sosiale medier og spill, skal ikke inneholde omtale av, film eller bilder av eller henvisninger til ytelser som er uegnet for barn.  
Departementet kan ved forskrift fastsette hvilke ytelser og vurderingsmomenter som omfattes av første ledd.

Betegnelsen “uegnet for barn” innfører en ny rettslig standard, hvor foreslåtte relevante momenter i vurderingen er om ytelsen er mentalt eller helsemessig skadelig, utgjør en sikkerhetsrisiko, om ytelsen lovlig kan selges til barn, eller om bruken frarådes til barn. Med “barn” menes mindreårige under 18 år. Det foreslås en forskriftshjemmel som gir departementet mulighet til å oppstille vurderingsmomenter og konkretisere hvilke tjenester og varer som skal anses som “uegnede”. Forslaget er ment å gi enklere og tydeligere vurderingstemaer enn reglene etter dagens barnekapittel i markedsføringsloven, og knytter vurderingen opp mot hvilken ytelse som markedsføres. Som eksempel på uegnede varer og tjenester nevnes blant annet kosmetiske injeksjoner og behandlinger, slankeprodukter, kosttilskudd og energidrikker.

Bestemmelsen omfatter all markedsføring det er “grunn til å forvente” at kan ses eller høres av barn i “sosiale medier og spill”. Departementet uttaler at dette kan være tilfellet selv om markedsføringen ikke er rettet mot barn dersom markedsføringen foregår på et sosialt medium eller spill som brukes av barn og hvor den næringsdrivende ikke har iverksatt egnede tiltak, for eksempel “målrettingsverktøy, herunder effektive aldersfiltre, eller å kontraktsfeste grep som hindrer at markedsføringen når frem til barn”. Begrepet “sosiale medier” dekker ulike teknologier og tjenester på nett hvor innholdet genereres av brukerne, typisk plattformer som TikTok, Instagram, Snapchat og YouTube. “Spill” dekker alle spill eller interaktive opplevelser ved bruk av elektronisk utstyr som PC, spillkonsoll, mobiltelefon og lignende.

Departementet foreslår at Forbrukertilsynets adgang til å ilegge overtredelsesgebyr etter mfl. § 42 første ledd skal omfatte brudd på god markedsføringsskikk overfor barn, jf. mfl. § 21, jf. § 2, og brudd på den nye § 21a.

Høringsfristen er 6. januar 2025.

Høringsnotatet er tilgjengelig her.

Næringslivets konkurranseutvalg (NKU) avsa 15. november 2024 uttalelse i sak mellom Bon Dep AS og Kid ASA.

Bon Dep klaget inn Kid for NKU med påstand om at Kid har etterlignet Bon Deps “Essentials”-kolleksjon bestående av blant annet vesker, toalettmapper og smykkeskrin i såkalt “Liberty”-mønster, samt Bon Deps hårstrikk ved navn “Kknekki”, i strid med markedsføringsloven §§ 30 og 25.

Hva gjelder “Essentials”-kolleksjonen viser utvalget til at produktene fremstår som langt mer ulike i fysisk fremtoning enn de fremlagte bildene gir inntrykk av. Bon Dep hadde ikke fremlagt dokumentasjon for at mønstrene var utviklet særskilt for dem, eller at de hadde hatt omfattende og ressurskrevende produktutvikling eller markedsføringsinnsats. Dermed konstaterer utvalget at det skal en del til for at markedsføringsloven § 30 kan komme til anvendelse.

Utvalget viser videre til at Kid ikke kjente til Bon Deps kolleksjon da Kid produkter ble bestilt, og at Bon Deps tidligere kolleksjoner er enda mer ulike Kids produkter. Etter utvalgets oppfatning fremstår også bruken av mønsteret som trendbasert. Utvalget konstaterer at det ikke kan utelukkes at Kid lovlig har latt seg inspirere av Bon Dep, men at det er dokumentert at de i bestillingsfasen har forsøkt å holde avstand til lignende mønstre fra andre produsenter. Det vises også til at mønstrene på produktene ikke er  identiske, men snarere har enkelte påfallende forskjeller. På den bakgrunn konkluderer utvalget med at Kid ikke ha etterlignet “Essentials”-kolleksjonen i strid med markedsføringsloven § 30, og at det heller ikke foreligger omstendigheter som innebærer brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk.

Hva gjelder Kknekki-hårstrikken, en tykk/flettet strikk med plastkule, viser utvalget til at Bon Dep ikke har fremlagt dokumentasjon for at de var først ute med verken mønstrene på strikkene eller utformingen, men at det tvert imot er dokumentert at det finnes en rekke tilsvarende produkter på markedet. Utvalget viser til at man i et slikt tilfelle må legge til grunn et prinsipp om at alle produkter som ligner Kknekki er en etterligning av Kknekki for at det skal foreligge et brudd på § 30, noe Bon Dep ikke hadde dokumentert.

Utvalget viser videre til at det ikke er dokumentert at det er iverksatt beskyttelsestiltak mot kopiering av hårstrikkene (en rekke lignende produkter har vært i markedet over tid) og at produktene og mønstrene for øvrig ikke fremstår særpreget. Dermed er heller ikke vilkårene i markedsføringsloven § 30 oppfylt for Kknekki-strikkene, og det foreligger ikke forhold som utløser anvendelse av markedsføringsloven § 25.

Uttalelsen med sammenstilling av produktene er tilgjengelig her.

Den 7. oktober 2024 opprettholdt Markedsrådet to vedtak fra Helsedirektoratet mot klagerne Snushjem.no (“Snushjem”) og Swedish Match Sales Norway AS (Swedish Match) for brudd på tobakkskadeloven og reklameforskriften.

Tobakkskadeloven § 22 første ledd forbyr “alle former for reklame for tobakksvarer“. I reklameforskriften er “reklame” definert som “massekommunikasjon i markedsføringsøyemed” med en etterfølgende ikke-uttømmende opplisting av typetilfeller som omfattes. Spørsmålet for Markedsrådet var om Snushjem og Swedish Match hadde publisert “reklame” for tobakksvarer. Etter en konkret vurdering finner Markedsrådet at begge selskapene har publisert innhold på nettsidene sine som er å anse som “massekommunikasjon i markedsføringsøyemed” og dermed er “reklame for tobakksvarer” i strid med forbudet.

Klagerne fikk ikke medhold i at Helsedirektorates vedtak innebar et brudd på ytringsfriheten i EMK artikkel 10 eller Grunnloven § 100. Snushjem nådde heller ikke frem med anførselen om at vedtaket var ugyldig på grunn av usaklig forskjellsbehandling, blant annet fordi Vinmonopolet fremhever alkoholholdig drikke i blader, fagprat og podkaster. Swedish Match fikk ikke medhold i at vedtaket var ugyldig fordi Helsedirektoratet hadde brudd veiledningsplikten.

Markedsrådet opprettholder dermed Helsedirektoratets vedtak, slik at Snushjem og Swedish Match må rette seg etter vedtaket ved å fjerne tobakksreklame i strid med lovgivningen. Dersom Snushjem og Swedish Match ikke etterkommer pålegget, løper tvangsmulkt på kr 70 000 for Snushjem og kr 150 000 for Swedish Match for hver dag pålegget ikke etterkommes.

Markedsrådets vedtak er tilgjengelig her (Snushjem) og her (Swedish Match).

Den 18. oktober 2024 kunngjorde Barne- og familiedepartementet en endring i prisopplysningsforskriften § 9a som får betydning for varer med kort holdbarhet. Endringen kommer etter at Forbrukertilsynet i januar 2024 ga tilbakemelding på uheldige konsekvenser av gjeldende regelverk for prismarkedsføring av varer med kort holdbarhet.

I henhold til dagens prisopplysningsforskift, er virksomheter pålagt å informere forbrukeren om varens førpris, definert som den laveste prisen som har vært anvendt i de siste 30 dagene før prismarkedsføringsperioden starter. Dette har vist seg problematisk for varer med kort holdbarhet, som ofte selges med betydelige rabatter for å unngå matsvinn, noe som resulterer i at både førpris og tilbudspris blir unormalt lave.

For å løse denne utfordringen, er det tatt inn et nytt tredje avsnitt i § 9a av forskriften: “For varer som kan forringes eller foreldes raskt er førprisen den laveste prisen som den næringsdrivende har anvendt umiddelbart før markedsføringen startet“.

Dette unntaket fra 30-dagers førpris gjør det mulig for virksomheter å opplyse om den laveste prisen som ble anvendt rett før prismarkedsføringen for varer som “forringes eller foreldes raskt“. Departementet har spesifisert at det må gjøres en konkret vurdering for hvilke varer som er omfattet av ordlyden, men uttaler i høringsnotatet at “ferske mat- og drikkevarer og blomster” er eksempler på varer som omfattes. Endringen trer i kraft 1. januar 2025.

Høringsnotatet er tilgjengelig her. Endring i prisopplysningsforskriften er tilgjengelig her.

Den 26. september avsa EU-domstolen dom i saken om ALDIs prismarkedsføring, hvor det ble stilt spørsmål ved gyldigheten av henvisninger til flere priser i en kampanje.

Spørsmålet var om prisreduksjoner annonsert i reklame, som for eksempel “30 % rabatt”, må beregnes basert på den laveste prisen varene har blitt solgt for i løpet av de siste 30 dagene, eller om reduksjonen kunne beregnes fra en annen pris, med informasjon om den laveste prisen i de siste 30 dagene inkludert i markedsføringen.

ALDI hadde beregnet prisreduksjonen på bananer og ananas basert på prisen som var anvendt rett før de siste 30 dagene, men hadde opplyst om den laveste prisen varene var solgt for i løpet av denne perioden i markedsføringen.

EU-domstolen konkluderer med at dette er villedende markedsføring fordi direktiv 98/6 art. 6a om forbrukervern ved opplysning om priser på forbruksvarer, må tolkes slik at rabattprosenten må beregnes med utgangspunkt i den laveste prisen varen er solgt for de siste 30 dager. Det er ikke tilstrekkelig å kun vise til førprisen i markedsføringen.

Avgjørelsen gir en viktig avklaring hva gjelder bruken av “ordinær pris” som vi ofte ser i norsk markedsføring og tilsier at aktører ikke kan beregne rabatter basert på denne, men må bruke den laveste prisen varen er solgt for de siste 30 dagene.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 7. november 2024 publiserte Forbrukerombudsmanden i Danmark at de har truffet vedtak mot Mercedez-Benz for bruk av miljøpåstandene “certificert miljøvenlig”, “den grønne revolution” og “Mercedes-Benz begynder CO2-neutral produktion”. Påstandene ble vurdert som villedende etter den danske markedsføringsloven, da Forbrukerombudsmanden mente de ga inntrykk av at bilene fra Mercedez-Benz er mer miljøvennlige enn de faktisk er.

Som en konsekvens av dette har Forbrukerombudsmanden ilagt selskapet en bot på 1 million danske kroner. Botens størrelse er et utslag av endringer i den danske markedsføringsloven som trådte i kraft 1. januar 2022.

Forbrukerombudsmandens omtale av vedtaket er tilgjengelig her.

Den 8. november 2024 publiserte EU en pressemelding hvor de varsler nettbutikken Temu om brudd på EUs forbrukervernlovgivning. CPC (Consumer Protection Cooperation Network) har undersøkt Temus praksis, og avdekket flere ulovlige forhold, inkludert falske rabatter, kjøpepress, spillifisering, ikke eksisterende- eller misvisende informasjon, falske brukeranmeldelser og skjult kontaktinformasjon.

CPC har gitt Temu en frist på én måneds til å svare på CPS sine funn og komme med forslag til endring av praksis slik at nettsidens praksis er i tråd med forbrukervernlovgivningen. Dersom Temu ikke imøtekommer CPC, risikerer de økonomiske sanksjoner.

EUs pressemelding er tilgjengelig her. Det norske forbrukertilsynet, som er en del av CPC-nettverket, har også omtalt saken.

Personvernnemnda behandlet 17. desember 2024 en klage fra Arbeids- og velferdsetaten (NAV) på et vedtak fra Datatilsynet. Datatilsynet påla NAV å iverksette tiltak for å sikre konfidensialitet og å demonstrere etterlevelse av personvernforordningen, spesielt knyttet til tilgangsstyring. Det ble også ilagt et overtredelsesgebyr på 20 millioner kroner.

Datatilsynet hadde identifisert flere avvik i NAVs håndtering av personopplysninger, særlig knyttet til tilgangsstyring og loggkontroll. Avvikene førte til at Datatilsynet konkluderte med at NAV ikke hadde tilstrekkelige tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre personopplysningenes konfidensialitet, noe som resulterte i ovennevnte pålegg og gebyr. NAV var uenig tilsynets vurderinger, og påklaget vedtaket. Personvernnemnda vurderte klagen og fant at flere av Datatilsynets pålegg og det ilagte gebyret var basert på en utilstrekkelig vurdering av både faktiske forhold og lovanvendelsen. For det første påpeker Personvernnemnda at Datatilsynets pålegg ikke var formulert klart nok, noe som gjorde det vanskelig for NAV å forstå hva som konkret krevdes for å etterkomme dem. Videre fremholder nemnda at Datatilsynet kan ha misforstått eller feilanvendt personvernforordningens artikler, herunder artikkel 32 som omhandler sikkerhet i behandlingen. Datatilsynet krevde at NAV skulle implementere “egnede tekniske og organisatoriske tiltak” uten å spesifisere hva som var utilstrekkelig med NAVs eksisterende tiltak.

Personvernnemnda kritiserer også Datatilsynets vurdering av NAVs skyld knyttet til overtredelsesgebyret. Nemnda bemerker at det er opp til Datatilsynet å demonstrere at NAV handlet med nødvendig grad av skyld (uaktsomhet eller forsett) for at gebyret skal være berettiget. Nemnda finner at Datatilsynets begrunnelse for skyld ikke er i tråd med kravene som stilles til klar sannsynlighetsovervekt.

Basert på dette konkluderer Personvernnemnda med at Datatilsynets vedtak er utilstrekkelig, og at både påleggene og overtredelsesgebyret måtte oppheves.

Vedtaket er tilgjengelig her.

EDPB har utgitt to nye uttalelser og en ny retningslinje: Opinion 22/2024 (om visse forpliktelser som følger av avhengighet av databehandler(e)), Opinion 28/2024 (om visse aspekter ved databeskyttelse knyttet til behandlingen av personopplysninger i konteksten av kunstig intelligens) og Guidelines 1/2024 (om behandling er personopplysninger basert på GDPR artikkel 6 (1) (f)).

Opinion 22/2024

I Opinion 22/2024 presiserer EDPB at behandlingsansvarlige til enhver tid bør ha tilgang til oppdatert informasjon om alle databehandlere og underdatabehandlere for å kunne oppfylle sine forpliktelser etter GDPR artikkel 28. Dette inkluderer identitet, adresse og kontaktinformasjon på en kontaktperson hos databehandleren eller underdatabehandleren. Dette innebærer at databehandlere proaktivt må gi denne informasjonen til den behandlingsansvarlige. Dette vil særlig være utfordrende for bedrifter som bruker skytjenester, hvor skyleverandører ofte benytter underdatabehandlere uten å oppgi nødvendige detaljer knyttet til underdatabehandleren. Videre gir EDPB praktiske råd om hvordan databehandleravtaler kan sikre etterlevelse av kravene. Dette inkluderer også overføringer til tredjeland med lavere beskyttelsesnivå enn GDPR.

Opinion 28/2024

I Opinion 28/2024 klargjør EDPB visse aspekter knyttet til behandling av personopplysninger i utvikling og bruk av AI-modeller. Tilsynet understreker at AI-modeller som trenes på personopplysninger ikke alltid kan anses som anonyme. Anonymitet må vurderes av de kompetente tilsynsmyndighetene basert på dokumentasjonen de behandlingsansvarlige leverer. Videre gir EDPB veiledning om tiltak som kan brukes for å begrense innvirkningen på registrerte. Dette inkluderer forslag til tekniske tiltak og prosesser for å sikre datasikkerhet og transparens. EDPB gir også retningslinjer for tilsynsmyndigheter om hvordan de skal vurdere om AI-modeller er anonyme og om behandlingsansvarlige har en legitim interesse. Avslutningsvis diskuteres konsekvensene av ulovlig behandling av personopplysninger i utviklingsfasen for etterfølgende behandling eller drift av AI-modellen, med spesifikt fokus på nødvendige korrigerende tiltak og vurdering av lovligheten i de etterfølgende fasene.

Guidelines 1/2024

EDPB har også utarbeidet nye retningslinjer om bruk av “berettiget interesse” som behandlingsgrunnlag under GDPR art. 6(1) s(f). Det uttales at for å benytte seg av behandlingsgrunnlaget kreves det en trestegsvurdering hvor det først må fastslås om det foreligger en berettiget interesse, deretter om behandlingen er nødvendig for disse interessene, og til slutt om de berettigede interessene veier tyngre enn de registrertes interesser eller grunnleggende rettigheter. Veilederen anerkjenner at kommersielle interesser kan kvalifisere som berettiget, men understreker behovet for en konkret vurdering i hver enkelt sak. I tillegg må behandlingsansvarlige vurdere nødvendigheten av behandlingen og om det finnes mindre inngripende alternativer. Dette var også resultatet til EU-domstolen i sak C-621/22, som vi omtalte i vårt nyhetsbrev for tredje kvartal 2024, tilgjengelig her. Avslutningsvis må en interesseavveining utføres for å sikre at behandlingen ikke oppveier de registrertes interesser eller grunnleggende rettigheter.

Opinion 22/2024 er tilgjengelig her. Opinion 28/24 er tilgjengelig her. Guidelines 1/24 er tilgjengelig her.

I 2024 har Datatilsynet og NTNU undersøkt hvilke personvernkrav som gjelder og hvilke vurderinger som bør gjøres når en stor, offentlig organisasjon som NTNU ønsker å ta i bruk KI-verktøyet M365 Copilot.

Rapporten fastslår at det generelt sett må gjøres en DPIA for å ta i bruk generativ KI som behandler personopplysninger, og bruken av andre KI-løsninger med lavere personvernrisiko bør vurderes. Det pekes videre på at bruk av Copilot forutsetter at virksomheten har en grad av kontroll på egen informasjonsforvaltning som få virksomheter i dag kan påberope seg. Det må derfor foretas grundige vurderinger og skapes “orden i eget hus” før Copilot kan tas i bruk. Det er også sentralt å identifisere og begrense hva verktøyet skal brukes til, for eksempel ved å begrense behandling av særlige kategorier personopplysninger. Et interessant aspekt er at det pekes på viktigheten av å vurdere om bruken vil være i strid med e-postforskriften og forbudet mot overvåking av ansattes elektroniske utstyr.

Datatilsynet konkluderer med at det er mulig for norske virksomheter å ta i bruk M365 Copilot, men ikke for alle og ikke for alt. Den tydelige anbefalingen er at KI-verktøy blir innført kontrollert og i små steg, og at bruksområdene velges med omhu for å sikre etterlevelse av personvernregelverket. Det essensielle er at det gjøres nødvendige vurderinger i forkant av bruken, og at det gjennomføres tiltak for å redusere identifiserte risikoer.

Rapporten kan leses her.

I 2021 varslet Datatilsynet et overtredelsesgebyr til Disqus Inc. på 25 millioner kroner for manglende samtykke til sporing, profilering og deling av personopplysninger om brukere av kommentarfeltløsninger. Dette er det nest høyeste gebyret Datatilsynet noensinne har varslet. Vi har tidligere omtalt varselet her.

Datatilsynet har nå frafalt gebyret og vedtatt en irettesettelse til Disqus. Datatilsynet henviser til at mangel på behandlingsgrunnlag i utgangspunktet utgjør en alvorlig overtredelse som sanksjoneres med gebyr, men at det i denne saken foreligger forhold som tilsier at irettesettelse er en passende reaksjon. Disqus er nemlig uenig i flere forhold ved faktum som ble lagt til grunn i varselet, og av hensyn til et mangelfullt bevisbilde, har Datatilsynet besluttet å legge Disqus sin forklaring om arten og omfanget av behandlingen til grunn i det endelige vedtaket.

Irettesettelsen illustrerer at Datatilsynet kan frafalle også svært høye overtredelsesgebyrer i sin helhet ved et mangelfullt bevisbilde. Vedtaket kan leses her.

Oslo tingrett avsa 2. desember 2024 dom i en IT-tvist mellom Cyviz AS (som kunde) og Accigo AS (som leverandør). Saken gjaldt kundens krav på prisavslag, erstatning og tilbakebetaling i forbindelse med det kunden hevdet var mangelfulle leveranser og forsinkelse knyttet til en avtale om leveranse av et ERP-system.

Kunden inngikk i 2019 en avtale med leverandøren for leveranse av et ERP-system basert på Microsoft Dynamics 365. Prosjektet skulle opprinnelig ferdigstilles våren 2020, men ble forsinket med en rekke forskyvninger av tidsplanen. Driftsstart ble til slutt gjennomført i januar 2022. Kunden hevdet at det forelå forsinkelse, at systemet ikke fungerte som avtalt og krevde erstatning for kostnader til eksterne leverandører som kunden selv hadde igangsatt for å rette opp i det kunden mente var mangelfullt.

Retten tar først stilling til om det var reklamert i tide, og konkluderer med at den var klart for sen (i mars 2023). Likevel kunne ikke kundens krav avvises da leverandøren hadde gått inn i realitetsdiskusjoner. Dette illustrerer viktigheten av reklamere tydelig (kunden) og påberope seg mangelfull reklamasjon (leverandøren) dersom motparten ikke har gjort dette i tide, før man går inn i diskusjoner om innholdet i et krav.

Retten tar deretter stilling til spørsmålet om mislighold. Innledningsvis vurderer retten betydningen av at det hadde skjedd en del endringer. Selv om standardavtalen fra IKT-Norge krevde underskrift fra begge parter ved endringer, ble denne bestemmelsen tilsidesatt da partene ikke hadde etterlevd denne. Når det gjaldt spørsmålet om det forelå en forsinkelse, avviser retten dette under henvisning til at var en felles forståelse mellom partene om utsatt leveranse, og kunden hadde akseptert dette uten å protestere i tilstrekkelig grad (gjennom såkalt konkludent adferd).

Når det gjaldt spørsmålet om mangelfull leveranse, finner retten at flere funksjoner ikke fungerte, men at løsningen likevel ikke var “ubrukelig”. Retten vurderte imidlertid ikke dette nærmere, da kunden hadde brutt sin plikt til å la leverandøren rette opp manglene ved å på egenhånd engasjere tredjeparter for å rette opp i det kunden mente var mangler. Dette avskar kunden fra å fremme misligholdsbeføyelser, noe som illustrerer viktigheten av å følge avtalens prosedyrer.

Retten vurderer også om prosjektlederens opptreden utgjorde mislighold, spesielt med hensyn til kostnadskontroll, men avviser dette på grunn av kundens passivitet. Retten avviser dermed kundens krav på prisavslag og erstatning, og gir leverandøren medhold i kravet om betaling av utestående fakturaer.

Denne avgjørelsen viser viktigheten av klar avtaleinngåelse og dokumentasjon i komplekse IT-prosjekter. Det er avgjørende å ha tydelige spesifikasjoner av krav og forventninger, unngå passivitet, og gi leverandører mulighet til å rette opp mangler før krav fremmes, dvs. gjennomføre aktiv kontraktsadministrasjon.

Dommen kan leses i sin helhet her. Den er ikke rettskraftig.

Den 5. november 2024 behandlet Stortinget forslag til ny ekomlov. Dette resulterte i vedtakelse av ny lov som skal erstatte ekomloven fra 2003 og styrke sikkerheten og forbrukerrettigheter i elektronisk kommunikasjon.

Loven regulerer internett, mobil, bredbåndstjenester og andre tradisjonelle elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Også datasentre er omfattet av den nye loven. For sistnevnte stilles det blant annet krav til registrering av datasentre før oppstart, sikkerhets- og beredskapskrav og adgang for departementet til å ilegge begrensninger og krav av hensyn til nasjonal sikkerhet.

I tillegg til andre reguleringer, inneholder loven også bestemmelser som skal styrke forbrukerrettighetene for elektronisk kommunikasjon. Blant annet gir loven forbrukerne rett til å si opp avtaler ved endringer, en rett til å få kontroll over eget forbruk og kostnader samt rett til informasjon før avtaleinngåelse.

Loven trer i kraft 1. januar 2025 sammen med forskrift om sektoravgift og gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, kunngjort 16. desember 2024, og ekomforskriften, kunngjort 23. desember 2024.

Innstilling til loven er tilgjengelig her. Forskrift om sektoravgift og gebyr til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er tilgjengelig her og ekomforskriften er tilgjengelig her.

Den 10. desember 2024 trådte Cyber Resilience Act i kraft i EU etter å ha blitt vedtatt av EU-rådet 10. oktober samme år.

Forordningen oppstiller en rekke sikkerhetskrav for digitale produkter og programvaren som benyttes i disse produktene. Dette inkluderer produkter som enten direkte eller indirekte er koblet til en annen enhet eller et annet nettverk. For eksempel er smartklokker, kameraer, rutere og brannmurer omfattet av regelverket.

Formålet med reguleringen er å redusere produkters sårbarhet og sikre at produktenes produsenter blir ansvarlige for den digitale sikkerheten. Forordningen oppstiller blant annet regler for markedsføringen av produkter, krav til produsentenes utforming av produktene (både design, utvikling og produksjon) og krav til prosesser for håndtering av produktenes sårbarhet.

Selv om forordningen trådte i kraft 10. desember 2024, gjelder ikke forordningens viktigste forpliktelser før 11. desember 2027. Virksomheter som påvirkes av regelverket har dermed tre år på å implementere kravene i sin virksomhet.

Vi har tidligere omtalt Cyber Resilience Act i våre nyhetsbrev Q3 2022 og Q1 2024. Forordningen er tilgjengelig her.

Den 17. oktober 2024 trådte NIS2-direktivet i kraft i EU. Regelverket gjennomfører felles sikkerhetskrav for å styrke den digitale sikkerheten.

Direktivet får anvendelse på en rekke sektorer og skiller mellom (i) vesentlige tjenester, for eksempel energi, transport, bank og IKT-tjenester og (ii) viktige tjenester, for eksempel post-tjenester, avfallshåndtering og matproduksjon. Hvilken klassifisering tjenesten faller innenfor er av betydning for hvilke tilsynskrav virksomheten er underlagt.

I tillegg til å oppstille sikkerhetstiltak som risikostyring, sikkerhetsarkitektur og beredskapstiltak, inneholder også regelverket krav til rapportering om cybersikkerhetshendelser. Overtredelse av kravene kan medføre strenge sanksjoner, inkludert bøter av betydelig størrelse. Direktiver er vurdert som EØS-relevant, men er foreløpig ikke gjennomført som norsk rett.

Vi har tidligere omtalt NIS2-direktivet i vår årbok 2022.

NIS2-direktivet er tilgjengelig her.

Den 17. oktober 2024 trådte CER-direktivet i kraft i Norge. CER-direktivet er en del av Europakommisjonens strategi for EUs sikkerhetsunion, som har ført til en rekke forordninger som skal implementere tiltak for å styrke et høyt felles sikkerhetsnivå for digital sikkerhet. Dette inkluderer blant annet NIS-direktivene.

Direktivet har som formål å sikre at tjenester som er avgjørende for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner eller økonomiske aktiviteter leveres. Direktivet skal også styrke motstandskraften til enheter som tilbyr slike tjenester.

CER-direktivet pålegger blant annet medlemsstatene å utarbeide en strategi for styrking av enheters motstandsdyktighet. Medlemsstatene skal også utarbeide en oversikt over samfunnskritiske tjenester og implementere prosedyrer for regelmessig risikovurderinger av disse tjenestene. I tillegg til å oppstille krav for medlemsstatene, pålegger CER-direktivet plikter for de kritiske enhetene innenfor sektorene som er omfattet, samt gjøre egne risikovurderinger basert på de nasjonale risikovurderingene.

Direktivet gjelder ikke forhold som allerede er regulert av NIS2-direktivet. Hvert medlemsland skal ha rettet seg etter direktivet innen 17. januar 2022.

CER-direktivet er tilgjengelig her.

Den 26. november 2024 la EU-kommisjonen frem forslag til ny forordning som oppstiller utfyllende bestemmelser for tilgjengeliggjøring av data under Digital Service Act (DSA).

DSA artikkel 40 innebærer at krav om at tilbydere av store nettplattformer og søkemotorer skal gi tilgang til sine data for (i) forskere og (ii) tilsynsmyndigheter. EUs nye forordning har som formål å oppstille tekniske vilkår og prosedyrer som er nødvendig for å muliggjøre slik tilgjengeliggjøring av data.

Forordningen oppstiller blant annet informasjons- og kontaktforpliktelser i forbindelse med datatilgangsprosessen, herunder regulering av en datatilgangsportal, samt roller og ansvar for personopplysninger. Det oppstilles også nærmere krav til selve utformingen og vurderinger av anmodninger om tilgang for å ivareta datasikkerhet, konfidensialitet og vern av personopplysninger.

EUs forslag til forordning er tilgjengelig her.

Den 10. oktober 2024 vedtok EU nytt produktansvarsdirektiv som skal erstatte produktansvarsdirektivet fra 1985. Formålet med nytt direktiv er å tilpasse felles regler for næringsdrivende om ansvar for skader forårsaket av defekte produkter til den digitale utviklingen og fremveksten av stadig nye produkter, markedsaktører og økt gjenbruk av allerede omsatte produkter.

Det objektive ansvaret for skader forårsaket av defekte produkter videreføres. Nytt direktiv inneholder imidlertid en rekke endringer av definisjoner, for eksempel presiserer direktivet at også digitale produksjonsfilter og programvare er omfattet av definisjonen av “produkt”.

Dersom nytt produktansvarsdirektiv gjennomføres i Norge, vil dette medføre en endring av dagens produktansvarslov.

Nytt produktansvarsdirektiv er tilgjengelig her.

Den siste tiden har det vært et særlig økt fokus på bruken av ulovlig IPTV-tjenester. IPTV er en forkortelse for “Internat Protocol Television” som muliggjør strømming av lineær-TV over internett, uten rettighetshavers samtykke.

I november 2024 ble en mann i England dømt for salg og installering av IPTV for å tilgjengeliggjøre Premier League ulovlig. Som en følge av at IPTV stadig blir mer utbredt, har Kulturdepartementet uttalt at de ser på løsninger for å forby nordmenn fra å handle IPTV. Et av tiltakene som varsles er et betalingsforbud.

Wiersholm har tidligere skrevet en artikkel om hvordan et forbud mot ulovlig IPTV-strømming kan håndheves overfor brukeren. Artikkelen er tilgjengelig på Lovdata (her) og i en forkortet versjon på Kampanje.no (her).

Den 23. oktober 2024 publiserte Regjeringen en pressemelding om aldersgrense på sosiale medier. I henhold til pressemeldingen ønsker Regjeringen å lovregulere en absolutt aldersgrense. Regjeringen varsler derfor et høringsnotat som vil foreslå en økt aldersgrense i personopplysningsloven fra 13 til 15 år. Formålet med lovendringen er å hindre at barn under 15 år samtykker til at sosiale medier kan samle inn personopplysningene deres, og å tydeliggjøre at barn under 15 år ikke bør bruke sosiale medier. Et slikt forbud vil også kunne gjelde for andre tjenester som henter personopplysninger, inkludert nettaviser og strømmetjenester.

Regjeringens pressemelding er tilgjengelig her.

I høst førte Medietilsynet tilsyn med TV 2-programmet “Farmen”, som inneholder produktplassering av Kavli tubeost. Tilsynet konkluderte med at produktet i et innslag ble gitt en unødig fremtredende rolle basert på en helhetsvurdering av innslagets lengde, lyd og utsnitt. Produktplasseringen lå dermed utenfor det som er tillatt etter kringkastingsloven § 3-7, en regel tilsynet fremhever at er sentral og vel etablert.

Medietilsynet har vært i kontakt med TV 2 om tilsvarende brudd tre ganger tidligere i år. Som omtalt i vårt nyhetsbrev fra Q3 2024, ble kanalen gitt en advarsel for ett av disse bruddene. Også denne gangen gis det en sanksjon i form av en formell advarsel.

Medietilsynets uttalelse er tilgjengelig her.

Helse- og omsorgsdepartementet har nylig foreslått endringer i heleforskningsloven og tilhørende regelverk (helseregisterloven og helsepersonelloven). Formålet med endringene er blant annet å legge til rette for mer og bedre forskning, samt forenkling av formelle prosesser knyttet til forskning. Endringsforslagene er for tiden på høring med svarfrist 6. januar 2025. Mer konkret foreslår departementet blant annet:

• Å gjøre det enklere å forske på helseopplysninger fra helseregistre, ved å klargjøre i loven at helseregisteropplysninger alltid kan brukes til forskning eller statistikk. Blant annet foreslås å oppheve helseforskningsloven § 38 første ledd første punkttom om at opplysninger ikke skal oppbevares lenger “enn det som er nødvendig for å gjennomføre prosjektet”. Det vil åpne for gjenbruk av forskningsdata til nye formål og prosjekter, såfremt det nye formålet/prosjektet er lovlig etter øvrige regler. Videre foreslår departementet å presisere at opplysninger i helseregistre alltid skal kunne tilgjengeliggjøres og sammenstilles til bruk eller utvikling av beslutningsstøtte-verktøy eller til forsknings- eller statistiske formål.
• De forskningsetiske komiteene skal rendyrkes i rollen som organer som gjør de gode forskningsetiske vurderingene (det er samtidig forskningsinstitusjonen selv som er ansvarlig for at prosjektet som sådan oppfyller alle lovens krav)
• Det skal bli enklere å gjøre registerstudier, ved at registerstudier foreslås unntatt fra REK-godkjenning (REK er forkortelse for Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk). Det innebærer at det foreslås å oppheve den delen av helseforskningsloven § 10 andre ledd som fastsetter at lovlighetskontroll er en av REKs oppgaver.

Endringsforslaget i sin helhet er tilgjengelig her.

Den 24. april 2024 vedtok EU-parlamentet en ny emballasjeforordning. Vi har tidligere skrevet en artikkel om emballasjeforordningen, der vi gjennomgår en oppsummering av forordningens innhold, som kan leses her.

Emballasjeforordningen stiller blant annet krav til ombruk av 10 % av drikkeemballasjen som sendes ut på markedet, mens den norske ordningen bygger på resirkulering av flasker og bokser.

I vedtak 5. desember 2024 ber Stortinget regjeringen om å

“sikre at emballasjeforordningen gjennomføres på en måte som ivaretar det eksisterende norske pantesystemet, og sørge for at ikke norske bryggerier må legge ned som en konsekvens av innføringen.”

Det gjenstår dermed å se hvordan regjeringen skal følge Stortingets instruksjon. Norge har kun brukt reservasjonsretten mot ny EU-lovgivning etter EØS-avtalens artikkel 102 én gang tidligere, men reservasjonen ble deretter trukket tilbake.

Les Stortingets vedtak her

Miljødirektoratet publiserte i oktober en pressemelding om utbredt nettsalg av ulovlige og miljøskadelige interiørprodukter. Bakgrunnen var en kontroll Miljødirektoratet nylig gjennomførte av 55 interiørartikler laget av PVC (mykgjort plast) fra 19 ulike norske og et utvalg utenlandske nettbutikker. Kontrollen føyer seg inn i rekken over jevnlige kontroller hvor Miljødirektoratet avdekker ulovlige stoffer. Direktoratets funn over flere år viser at en av tre kontrollerte interiørprodukter inneholder ulovlige mengder helse- og miljøskadelige stoffer.

De ulovlige produktene inneholdt ulovlige, og strengt regulerte, stoffer som ftalater, kortkjedede klorparafiner (SCCP) og tungmetallene bly og kadmium. Dette er stoffer som er kreftfremkallende, kan virke hormonforstyrrende og gi fosterskader samt skade reproduksjonsevne.

Ulovlige produkter er nå trukket fra markedet, som følge av at Miljødirektoratet påla de norske virksomhetene å fjerne disse. Flere av disse vil også bli fulgt opp videre gjennom inspeksjoner. Dette omfatter de produsentene/selskapene som er norske virksomheter. Som følge av jurisdiksjonsbegrensninger, kan ikke Miljødirektoratet håndheve lovbrudd overfor de produktene som stammer fra utenlandske aktører. Miljødirektoratet har orientert tilsynsmyndigheter i utlandet, som vi kan forvente at vil følge opp sakene overfør aktører i de aktuelle landene.

Saken illustrerer virksomheters ansvar for å sikre at produktene som selges er lovlige. Aktører som videreselger produkter på nett bør jevnlig sjekke produkter som er publisert i den europeiske databasen over farlige produkter Safety Gate og i den norske databasen farligeprodukter.no.

Pressemeldingen er tilgjengelig i sin helhet her.