IPR & TMT Q3 2024

Borgarting lagmannsrett avsa 12. juli 2024 dom i ankesaken mellom avisen Bodø Nu og studentene bak “Fengselspodden”. Bakgrunnen for saken var avisens gjengivelse av deler av innholdet i podkasten, som studentene hevdet var ulovlig bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale. I motsetning til tingretten, kom lagmannsretten til at bruken av podkasten lå innenfor avisens sitatrett, jf. åndsverkloven § 29 og fribruksregelen i § 36. Lagmannsretten konkluderte også med at det ikke forelå brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk.

Lagmannsretten tar ikke endelig stilling til om Bodø Nus artikkel gjengir opphavsrettslig vernede deler fra podkasten. Dette fordi gjengivelsene uansett anses lovlige etter unntaksregler i åndsverkloven. Lagmannsretten henviser til ytringsfriheten, som anses å veie tungt i denne saken.

Sitatene anses heller ikke for å være i strid med kravene til god skikk eller det som følger av vær varsom-plakaten. Lagmannsretten vektlegger at Bodø Nu hadde vist til Fengselspodden, og til at intervjuobjektet hadde forklart seg for de to studentene. Det anses videre uten betydning at avisen hadde brukt sitatstrek, fremfor anførselstegn, for å illustrere at innholdet var sitater.

Bodø Nus gjengivelse anses også omfattet av åndsverkloven § 36 første ledd som tillater omtale av en “dagshending” på nærmere vilkår. Fengselspodden hadde anført at podcasten inneholdt featurejournalistikk med forsterket sitatvern. Anførselen fører imidlertid ikke frem, og lagmannsretten finner ikke grunn til å skille mellom ordinære nyheter eller featurestoff ved vurderingen av “dagshending”.

Lagmannsretten konkluderer også med at Bodu Nu har kreditert studentene i tråd med god skikk etter åndsverkloven § 5. Det var tilstrekkelig med henvisning til Fengselspodden, og lagmannsretten legger til grunn at det ikke stilles krav til at det tas inn en lenke, selv om dette er et uttrykk for “best practice”.

Lagmannsrettens dom er tilgjengelig her. Saken er anket til Høyesterett. Vi har tidligere omtalt tingrettens dom i vårt nyhetsbrev fra Q4 kvartal 2023.

Den danske Sø- og handelsretten avsa 9. august 2024 dom i en sak mellom motehusene Ganni og Steve Madden. Bakgrunnen var at Ganni hadde krevd midlertidig forføyning som følge av at de mente Steve Madden hadde kopiert deres “Buckle Ballerina”-sko ved utgivelsen av skoen “GRAND AV”.

Ganni anførte både at det forelå en opphavsrettskrenkelse og en krenkelse av den danske markedsføringslovens bestemmelse om god markedsføringsskikk. Retten ga Ganni medhold på begge punkter.

Retten legger særlig vekt på at skoene har samme designmesse uttrykk, gir forbrukere samme helhetsinntrykk og at det er de samme detaljerte designelementer som gjenbrukes. Retten peker videre på at de enkelte mindre forskjellene er uten betydning for helhetsinntrykket. Det er ikke troverdig, men snarere usannsynlig, at Steve Maddens sko er utarbeidet uten kjennskap til Gannis sko.

På bakgrunn av dette pålegger retten Steve Madden et midlertidig forbud mot markedsføring, salg, import og eksport av skoen “GRAND AV” i/fra/til Danmark.

Dommen kan leses i sin helhet her.

EU-domstolen avsa 20. juni 2024 dom i sak C-135/23 angående tolkningen av “overføring til allmennheten” i artikkel 3 (1) i direktiv 2001/29/EF (Opphavsrettsdirektivet). Bestemmelsen er inntatt i norsk rett i åndsverksloven § 2 andre ledd bokstav d. Sakens bakgrunn er at GEMA, et kollektivt forvaltningsselskap for musikkrettigheter i Tyskland, saksøkte GL, utleier av en bygning bestående av 18 leiligheter, for brudd på opphavsretten ved å levere TV-er med antenner som muliggjorde musikkoverføring til leilighetene.

Spørsmålet var om dette utgjorde “overføring til allmennheten”, som ville være omfattet av opphaverens enerett, eller om det kun var levering av fysisk utstyr, som faller utenfor denne retten. EU-domstolen konkluderte med at leveringen av TV-er med antenner utgjorde en “overføring til allmennheten”.

Etter fast rettspraksis må to kumulative vilkår være oppfylt: det må være snakk om en overføring av et verk, og overføringen må skje til et nytt publikum.

Domstolen fremhever at et sentralt kriterium for vurderingen av om det foreligger en overføring, er om brukeren bevisst handler for å gi kundene tilgang til vernet materiale. Dette er tilfelle når brukeren vet at kundene ikke ville hatt tilgang til verket uten deres tiltak. EU-domstolen vurderte at GL, som utleier, bevisst leverte TV-er med antenner for å gi leietakerne tilgang til musikkverk, vel vitende om at de ikke ville hatt denne tilgangen uten GLs tiltak.

Videre bemerker EU-domstolen at dersom det gjelder korttidsleietakere, som turister, utgjør de et ubestemt antall mottakere, og dermed et “nytt publikum”. Disse leietakerne ville ikke hatt tilgang til verkene uten TV-er og antenner. Langtidsleieboere som etablerer fast bosted i boligene, vil derimot ikke anses som et “nytt publikum”.

EU-domstolen konkluderer derfor med at “overføring til allmennheten” omfatter situasjoner der en operatør bevisst gir leietakere tilgang til TV-er med antenner som mottar signaler, forutsatt at leietakerne er korttidsleietakere.

EU-domstolens avgjørelse er tilgjengelig her. 

Oslo tingrett avsa 7. juli 2024 dom i sak TOSL-2024-40591 mellom Andenes Husflid og Brukskunst AS og Monark Club AS. Bakgrunnen for saken var at Andenes Husflid og Brukskunst tok ut søksmål med krav om betaling av vederlag som følge av påstand om at Monark Club sin markedsføring av “Kvænangsbunaden” utgjorde inngrep i saksøkers opphavsrett til bunadsbroderier. Monark Club hadde gjengitt bilder av bunaden på sine nettsider.

Spørsmålet retten først og fremst måtte ta stilling til var om åndsverkloven § 81 andre ledd, jf. første ledd bokstav a ga grunnlag for vederlagskrav for posting av bilder på internett. Retten bemerker at Andenes Husflid og Brukskunst ikke har noe eksklusiv rettighet til bilder av sine produkter, herunder bunader og tilbehør til slik. Handlingene til Monark Club utgjorde dermed ikke et inngrep i bunadsprodusentens opphavsrett.

I forlengelsen av dette bemerker tingretten at eventuelle vederlagsavtaler mellom partene i praksis ville ta utgangspunkt i omsetning av bunader, tilhørende broderier og tilbehør. Monark Club hadde ikke hatt noe omsetning knyttet til bunadene, men simpelthen kun gjengitt bilder av bunadene på nett.

Som følge av dette finner retten at det hverken var faktisk eller rettslig grunnlag for å fastsette et vederlag til Andenes Husflid og Brukskunst på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering slik åndsverkloven § 81 legger opp til.

Uten at det var betydning for resultatet i saken, kommenterer retten likevel at bunadens utforming, slik som bunadsbroderiene, oppfyller lovens krav til åndsverk. Det innebærer at dersom Monark Club hadde fremstilt eller produsert bunader med broderier som krenket saksøktes rettigheter, ville dette ha utgjort et inngrep etter åndsverksloven.

Tingrettens dom er tilgjengelig her.

Agder lagmannsrett avsa 4. april kjennelse i sak mellom privatpersonene Christian Kersten og Marte Cameron mot Svein Mjåland.

Spørsmålet var om et patentsøksmål skulle anlegges i Oslo, som tvungent verneting, jf. patentloven § 63 første ledd nr. 1. Bakgrunnen for saken var en tvist om sameieandel i nærmere angitte patenter og patentsøknader, som gjelder bruk av såkalt EGFR-hemmer til behandling av forskjellige typer nervesmerter.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens beslutning om å ikke henvise saken til Oslo tingrett. Det vises til at spesialregelen i patentloven § 63 første ledd nr. 1 bare gjelder tvister om retten til oppfinnelser under søknadsprosessen, og ikke for søksmål om retten til et meddelt patent. Lagmannsretten viser videre til at regelen i § 63 første ledd nr. 4 om at tvunget verneting i Oslo kan forekomme ved ugyldighetskjennelse eller overføring av patent, heller ikke kom til anvendelse på saksforholdet.

Lagmannsretten legger vekt på at Høyesterett i Rimfrost-saken (tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev) har fastslått at § 63 første ledd nr. 1 kun gjelder søksmål om rettigheter til oppfinnelser under søknadsprosessen, og at det må utvises varsomhet med å utvide eller avgrense unntaksbestemmelsenes anvendelsesområde med mindre det er klare og konkrete holdepunkter for det. Retten kommer dermed til at patentloven § 63 ikke får anvendelse

Kjennelsen kan leses her.

Oslo tingrett avsa 2. september 2024 kjennelse i forføyningssak mellom Bayer Intellectual Property GmbH (“Bayer”) og de saksøkte selskapene Glenmark Pharmaceuticals Nordic AB (“Glenmark”) og Sandoz A/S (“Sandoz”).

Bayer er et selskap som utvikler og selger nye, originale legemidler. Bayer har tidligere hatt et patent for legemiddelet rivaroksaban som benyttes i behandlingen mot tromboemboliske lidelser (blodpropp). Saken gjelder imidlertid ikke basispatentet, da dette er utløpt, men et patent (NO ‘278) hvor kravene gjelder dosering av rivaroksaban én gang daglig. De saksøkte er aktører innenfor generiske legemidler og har utviklet legemidler som Bayer påstår at gjør inngrep i doseringspatentet, og Bayer krevde på denne bakgrunn forføyning mot de saksøktes markedsføring og salg av de aktuelle produktene.

De saksøkte gjorde på sin side gjeldende at patentet er ugyldig grunnet manglende nyhet og/eller oppfinnelseshøyde. Videre anførte de saksøkte at deres produkter heller ikke gjør inngrep i NO ‘278.

Spørsmålet om patentets gyldighet har vært gjenstand for behandling i domstolene en stund allerede, og Oslo tingrett avsa allerede den 9. juni 2023 dom i hovedsaken om gyldigheten av NO ‘278 mellom Bayer og Sandoz, hvor tingretten konkluderte med at patentet var å anse som gyldig. Dommen er anket og følgelig ikke rettskraftig avgjort. Det har i etterkant av Oslo tingretts dom kommet frem flere nye relevante mothold som må vurderes under spørsmålet om patentets gyldighet. Tingretten tok heller ikke stilling til inngrepsspørsmålet.

Oslo tingrett avsa våren 2024 ex-parte forføyninger mot Glenmark og Sandoz, hvor tingretten nedla forbud mot at de saksøkte kunne selge eller markedsføre sine produkter, frem til spørsmålet om patentets gyldighet er avgjort av lagmannsretten. Både Glenmark og Sandoz begjærte etterfølgende muntlige forhandlinger i forføyningssaken, og sakene ble raskt berammet og forent til felles behandling i august 2024. Retten var ikke satt med fagkyndige meddommere eller rettsoppnevnte sakkyndige vitner. I kjennelsen av 2. september opprettholdes forføyningene. Retten finner det sannsynliggjort at NO ‘278 er gyldig, og at begge de saksøkte gjør inngrep i patentet gjennom sine produkter. Kravet om sikringsgrunn ble også ansett oppfylt.

Ankesaken om gyldigheten av Bayers patent mellom Sandoz og Bayer skal behandles av Borgarting lagmannsrett i desember 2024, hvor Glenmark har trådt inn som partshjelp for Sandoz. Det har vært og pågår fremdeles rettsprosesser i en rekke andre europeiske land knyttet til gyldigheten av patentet, hvor domstolene har kommet til ulike konklusjoner hva gjelder patentets gyldighet.

Kjennelsen fra Oslo tingrett av 2. september 2024 er foreløpig ikke tilgjengelig på Lovdata. Saksnummer er 24-093228TVI-TOSL/08 og 24-104702TVI-TOSL/08.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wiersholm representerer Glenmark i den aktuelle saken.

UPC-domstolen er nå godt på vei inn i sitt andre operative år, og det har kommet noen oppdateringer det siste kvartalet.

Saksomfang og saksspråk

Ifølge UPC sin rapport (sist oppdatert 1. oktober 2024), har domstolen så langt mottatt totalt 503 saker, der 192 har vært inngrepssaker og 212 har vært gyldighetssaker. Det skal imidlertid bemerkes at 103 av disse ugyldighetssakene er fremsatt i forbindelse med inngrepssøksmål, hvilket vil si at det i realiteten er et flertall av inngrepssøksmål. Ifølge rapporten har domstolen også mottatt 49 forføyningssaker. Videre har ankedomstolen mottatt totalt 96 anker, samt flere anker over prosessuelle spørsmål.

Domstolen rapporterer videre at andelen av sakene som behandles på engelsk fortsatt øker (53%), mens en stor andel av sakene også behandles på tysk (42%). Dette skiller seg fra status i mars 2024, hvor tysk var det foretrukne språket for behandling av saker.

Utvalgt avgjørelse fra UPC: Sopp kan patenteres

Den 31. juli 2024 avsa Local Division i Haag avgjørelse i forføyningssak mellom Amycel og Szymon Spyra.

Amycel er innehaveren av EP ‘350, som beskytter kommersiell produksjon av soppsorten “Heirloom”, som er en av de mest solgte brune soppene globalt. I 2017 oppdaget Amycel at en polsk bonde produserte og markedsførte en soppsort kalt “Cayene”. Basert på analyser av soppen, hevdet Amycel at “Cayene” krenket ‘”Heirloom”-patentet. Etter måneder med mislykkede forhandlinger med den polske bonden for å løse tvisten utenfor retten, tok Amycel ut et søksmål om patentkrenkelse i juli 2023 i Polen (som ikke er medlem av UPC).

Kort tid etter at det polske søksmålet ble iverksatt, oppdaget Amycel at ‘Cayene’-soppsorter også ble solgt i UPC-medlemsland, inkludert Nederland, Tyskland, Frankrike og Italia. Amycel fremmet derfor en sak for Haag lokalavdeling av UPC, og krevde en midlertidig forføyning mot salg av soppen i de aktuelle landene.  Kvelden før høringen fremmet imidlertid den polske bonden et ugyldighetssøksmål for EP ‘350 hos sentraldivisjonen i Milano. I forføyningssaken måtte dermed domstolen også prejudisielt ta stilling til patentets gyldighet.

Domstolen konkluderer med at patentet er gyldig, og at Szymon Spyras ikke kan høres med sine innvendinger om at soppsorter må likestilles med plantesorter og dermed er unntatt fra patentering. Begrunnelsen er at sopp i henhold til biologisk taksonomi er klassifisert som “fungi”, adskilt fra planter og dyr.

Videre avviser retten Szymon Spyras anførsler om at det ikke foreligger et særlig behov for en midlertid forføyning, da “Cayene” hadde vært kjent i Polen siden 2017. Domstolen viser her til at kommersialisering i Polen, utenfor UPC-medlemslandene, ikke er relevant for vurderingen av UPC.

Siden patentet anses gyldig, og det er tilstrekkelig sannsynliggjort at dette blir krenket ved salg av “Cayene”, innvilges den midlertidige forføyningen.

Avgjørelsen illustrerer hvordan parter som i utgangspunktet opererer utenfor UPC likevel kan bli saksøkt for domstolen når deres produkter selges innenfor domstolens virkningsområde. Spørsmålet om patentets gyldighet vil nå bli behandlet av sentraldivisjonen i Milano.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 28. juni dom i sak om gyldigheten av KFIRs  vedtak om å nekte registrering av ordmerket “Fuck Cancer”.

Bakgrunnen for saken var at Kreftforeningen og Ung Kreft søkte om å registrere ordmerket “Fuck Cancer” for blant annet “smykker”, “veldedighetsinnsamlinger” og “workshoper for kulturelle formål, nemlig perling av armbånd”, og fikk søknaden innvilget. En smykkeprodusent leverte imidlertid innsigelse mot registreringen, noe som førte til at Patentstyret senere opphevet registreringen i sin helhet. Vedtakene ble påklaget, men førte ikke frem. KFIR forkastet klagen under henvisning til at varemerket mangler særpreg og heller ikke har oppnådd særpreg gjennom bruk, jf. varemerkeloven § 14 første ledd annet punktum og tredje ledd.

Tingretten finner i likhet med KFIR at uttrykket “fuck cancer” fremstår som et kamprop, og at den relevante omsetningskretsen ikke umiddelbart vil forbinde det med foreningenes arbeid. Språklig anses ordmerket beskrivende og gir assosiasjoner til sinne, tristhet eller oppgitthet over sykdommen. Retten viser også til at uttrykkets alminnelighet taler for at friholdelsesbehovet er betydelig, og at den relevante omsetningskretsen nokså enkelt vil forstå at “Fuck Cancer” brukes for varefortegnelsen “veldedighetsinnsamlinger”.

Heller ikke for de to andre varefortegnelsene anses merket å ha særpreg. Retten viser blant annet til til at det ikke er unikt for saksøkerne å si sin mening ved å bære smykker, eller å selge “Fuck Cancer”-armbånd hvor deler av inntektene er øremerket kreftsaken. Foreningene bør heller ikke gis enerett til å bruke ordmerket for workshoper for kulturelle formål, idet det vil frata andre næringsdrivende muligheten til å bruke det som ledd i bidrag til kampen mot kreft.

Tingretten finner at merket heller ikke har oppnådd særpreg gjennom bruk før søknadstidspunktet. Saksøkernes aktiviteter er ikke dokumentert på en slik måte at det kan legges til grunn at “Fuck Cancer” har ført til at omsetningskretsen umiddelbart tenker på foreningens workshoper, armbånd og veldedighetsinnsamlinger mot kreft. Tingretten finner heller ikke sterke nok bevis for at omsetningskretsen automatisk assosierer “Fuck Cancer” med foreningens smykker eller innsamlinger, da uttrykket også kan sees som et uttrykk for sinne og frustrasjon over kreft. Saksøkernes anførsler om at ordmerket har en “snob value” gjennom samarbeid med kjente personer som bl.a. Klæbo, Kaveh og Funkygine, blir heller ikke vurdert som tilstrekkelig for at særpreg foreligger.

På bakgrunn av dette frifinnes KFIR.

Saken kan leses her

Oslo tingrett avsa 3. september 2024 dom i sak mellom GMP. Group S.R.L og Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR). Saken gjaldt spørsmål om KFIR kan tilkjenne en part i sak om administrativ overprøving av design sakskostnader når saken henvises tilbake til Patentstyret.

Saken henger sammen med tvisten mellom Audi og Starco vedrørende Starcos import av felgen “Angel”, som vi tidligere har omtalt i vårt nyhetsbrev fra Q3 2021. Parallelt med søksmålet mot Starco, innga Audi krav om administrativ overprøving av det registrerte designet, som GMP er innehaver av. Saken ble imidlertid satt i bero i påvente av rettskraftig dom i tvisten mellom Audi og Starco.

Lagmannsretten frifant Starco, og i etterkant avviste Patentstyret Audis krav om administrativ overprøving under henvisning til at de var bundet av lagmannsrettens vurdering. Audi påklaget avgjørelsen til KFIR, som i motsetning til Patentstyret fant at lagmannsrettens dom ikke hadde rettskraftsvirkning for Patentstyrets behandling av kravet. Saken ble derfor sendt tilbake til Patentstyret for realitetsbehandling. I samme avgjørelse tilkjente KFIR Audi sakskostnader i henhold til patentstyrelova § 9, under henvisning til at Audi “fullt ut eller i det vesentlige” hadde fått medhold. GMP tok da ut stevning mot Staten v/KFIR, med påstand om at slutningen om tilkjennelse av sakskostnader var ugyldig.

Oslo tingrett finner at ordlyden i patentstyrelova § 9 ikke er helt klar på hvorvidt det kan tilkjennes sakskostnader når saken sendes tilbake til Patentstyret for ny behandling. Heller ikke forarbeidene eller noen av høringsinstansene adresserer spørsmålet. I forarbeidene er det imidlertid vist til at lovteksten bygger på tvisteloven. Patentstyrelova har derimot ingen tilsvarende bestemmelse som tvisteloven § 20-8, hvor det heter at sakskostnader knyttet til annet enn kravene som er tvistegjenstand, inngår i sakskostnadene knyttet til tvistegjenstanden og avgjøres samtidig med dette. Retten mener likevel at parallellen til tvisteloven tilsier at det er gyldigheten av designregistreringen som tilsvarer sakens tvistegjenstand, og at KFIR dermed ikke har avgjort realiteten i saken. Det vises videre til at lovens formål om at administrativ overprøving skal være et rimelig alternativ til domstolsbehandling, samt parallellen til forvaltningsloven § 36, understøtter at sakskostnader kun kan tilkjennes når også hovedspørsmålet i saken er avgjort. Følgelig opphever tingretten KFIRs slutning i vedtaket som gjelder sakskostnader.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 5. august 2024 avsa EUIPOs Board of Appeal (“BoA”) avgjørelse i innsigelsessak mellom L’Oréal og Guangzhou Ya Ti Ao Jia Cosmetics Co Ltd. Saken gjaldt L’Oréal innsigelse mot registreringen av figurmerket ARTÍSCARE for en rekke kosmetiske produkter i klasse 3. Bakgrunnen for innsigelsen var at varemerket inkluderte en illustrasjon av en rose, lignende den som fremgår i flere av deres tidligere registrerte LANCÔME-varemerker. L’Oréal argumenterte videre for at varemerkene deres er velkjent i EU, og at det er forvekslingsfare mellom merkene, samt at registreringen utgjør en urimelig utnyttelse av deres varemerker.

I likhet med den tidligere instansen, avviser BoA innsigelsen, da ankeinstansen finner at selv om de aktuelle varene var identiske eller lignende, er det tilstrekkelige forskjeller mellom merkene som forhindrer forvekslingsfare. Dette begrunnes med at likheten mellom merkene – et felles element i form av en svart-hvit rose – anses som svak og lite karakteristisk, da det vil bli oppfattet som en referanse til duften, fargen eller en ingrediens i de relevante varene (kosmetikk og skjønnhetsprodukter). Videre anses illustrasjonen av rosen i merkene også forskjellige – for eksempel når det gjelder antall og størrelse på kronbladene og orienteringen av rosen. I tillegg bidro det særpregede og visuelt dominerende verbale elementet ‘ARTÍSCARE’ i det omstridte merket og det særpregede verbale elementet ‘LANCÔME’ i tidligere merke nr. 2 til tilstrekkelige forskjeller mellom merkene.

L’Oréal hevdet i tillegg at de tidligere merkene var velkjente i EU og derfor hadde et utvidet vern (tilsvarende kodakvernet i varemerkeloven § 4 andre ledd), og hadde lagt frem nye bevis som skulle underbygge dette. BoA tillot å hensynta nye bevis som ble lagt frem for ankeinstansen i vurderingen, men finner at disse ikke underbygget L’Oréals påstand, blant annet fordi en stor del av bevisene ikke refererte til rosemotivet. Endelig finner BoA at det uansett ikke var påvist at det forelå en urimelig utnyttelse av varemerkets særpreg eller anseelse (goodwill).

Avgjørelsen illustrerer det begrensede beskyttelsesomfanget til svake eller ikke-særpregede elementer.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 25. juli 2024 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i sak mellom Marine Supply AS (“Marine Supply”) mot LNS Ocean AS og LNS Spitsbergen AS (samlet “LNS”)

Saken har sitt utspring i at en tidligere ansatt i Marine Supply begynte i LNS-systemet for å drive bunkerstrading (salg av drivstoff til havs fra skip til skip). Den tidligere ansatte hevet sin arbeidsavtale med Marine Supply våren 2020, og etter noe tid kom vedkommende i kontakt med LNS, og startet diskusjoner om en mulig etablering av et nytt virksomhetsområde i LNS-konsernet. Marine Supply hevdet at deres forretningshemmeligheter ble utnyttet ved etableringen og driften av det senere opprettede selskapet, LNS Ocean AS. I tillegg anførte Marine Supply at LNS hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 25. På denne bakgrunn krevde Marine Supply om erstatning/vederlag oppad begrenset til 20 millioner kroner, fastsettelsesdom for overtredelsene og forbud mot fremtidig utnyttelse av Marine Supplys forretningshemmeligheter.

I likhet med tingretten, frifinner lagmannsretten LNS for kravene knyttet til inngrep i forretningshemmeligheter. Retten finner at Marine Supply ikke hadde tilstrekkelig konkretisert hvilke forretningshemmeligheter som ble påstått krenket. Videre finner lagmannsretten at informasjonen som ble inkludert i forretningsplanen, eller opplysninger arbeidstakeren senere måtte utnytte i sitt nye arbeid, ikke utgjorde forretningshemmeligheter. Dette fordi opplysningene delvis må anses som allment kjent i bransjen, jf. forretningshemmelighetsloven § 2, første ledd bokstav a) og delvis at opplysningene var å regne som alminnelige erfaringer og ferdigheter som en arbeidstaker har tilegnet seg under et ansettelsesforhold, jf. bestemmelsens andre ledd.

Lagmannsretten finner imidlertid at LNS har opptrådt i strid med god forretningsskikk i forbindelse med etableringen av selskapet LNS Ocean. Lagmannsretten finner at den tidligere arbeidstakerens heving av arbeidsavtalen var urettmessig, og at vedkommende derfor var å anse for å være i oppsigelsestid i ytterligere tre måneder etter at hevingen ble gitt. I den siste halvparten av “oppsigelsestiden” bistod arbeidstaker med å utarbeide en forretningsplan for LNS, men vedkommende var ikke ansatt i LNS. I tillegg til å vise til arbeidet med forretningsplanen, legger lagmannsretten til grunn at vedkommende hadde “noe kontakt” med kunder, og at dette var å anse som illojale forberedelseshandlinger. Lagmannsretten finner at det er LNS som må bære risikoen for disse handlingene, da de uriktig hadde lagt til grunn at hevingen av arbeidsavtalen bar rettmessig. I perioden etter at oppsigelsestiden løp ut, finner ikke lagmannsretten at det foreligger brudd på markedsføringsloven § 25. For overtredelsen ble LNS dømt til å betale en erstatning på 1,5 millioner kroner.

Dommen er ikke rettskraftig avgjort. Dommen er tilgjengelig her.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wiersholm representerer LNS i den aktuelle saken.

Borgarting lagmannsrett avsa 19. september 2024 dom i sak mellom Tesla Norway AS, fire forbrukere og Forbrukerrådet som partshjelper. Anken gjaldt krav om prisavslag og erstatning som følge av en programvareoppdatering fra Tesla som reduserte ladehastigheten slik at det ble et avvik mot ladehastigheten bilen var markedsført med. Tesla anførte at det ikke forelå avtale om en spesifikk ladehastighet, og at Teslas gjennom sin markedsføring ikke utgjør en forpliktelse.

Lagmannsretten finner at det foreligger et avvik mellom opplysningene gitt i Teslas markedsføring og den reduserte ladehastigheten. Lagmannsretten uttaler at “[s]elv om ladehastigheten ikke var ‘garantert’ av Tesla, er avviket fra de tallene som ble brukt, så stort at ladehastigheten etter programvareoppdateringen ikke kan anses i samsvar med opplysningene som var gitt i markedsføringen.” Lagmannsretten finner videre at ladehastigheten var markedsført som en av de sentrale egenskapene ved bilen.

På bakgrunn av dette kommer lagmannsretten til at det forelå en mangel ved bilen ved at ladehastigheten ikke lenger svarte til opplysningene som var gitt i markedsføringen.. Lagmannsretten tar også stilling til om det forelå kontraktsrettslig grunnlag for hastighetsendringen, men kommer til at det ikke var tilfelle. Følgelig var det grunnlag for prisavslag.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

I juli fattet Forbrukertilsynet påbudsvedtak mot Klarna Bank AB (“Klarna”) med tilhørende tvangsmulkt.

Bakgrunnen for vedtaket er at Forbrukertilsynet mener Klarnas betalingsløsning “Kjøp nå. Betal senere” er en kredittavtale, og at denne ikke oppfyller kravene i finansavtaleloven.

Tilsynet påpeker blant annet at Klarna ikke utfører kredittvurderinger i tråd med loven før tjenesten tas i bruk av forbrukere, og at avtalen ikke møter kravene til form, inngåelse og innhold, inkludert signering fra forbrukerens side.

Klarna har vist vilje til å gjøre endringer, og Forbrukertilsynet har vurdert at de oppdaterte brukerreisene og avtalevilkårene som Klarna har presentert, er tilfredsstillende. Forbrukertilsynet ser derfor ikke noen fare for gjentakelse og finner det ikke nødvendig å fatte et forbudsvedtak. I stedet går vedtaket ut på at Klarna påbys å dokumentere omleggingen av sin praksis innen 31. oktober 2024. Tilsynet argumenterer for at det er nødvendig å sikre at Klarna gjennomfører de nødvendige endringene, og at et påbudsvedtak kan benyttes så lenge den skisserte løsningen ikke er implementert overfor forbrukerne.

Ifølge vedtaket, må Klarna betale en tvangsmulkt på NOK 9 000 000 per uke som påbudsvedtaket ikke etterkommes. Klarna hadde frist til 23. august 2024 på å påklage vedtaket. Vi er ikke kjent med om Klarna har gjort dette.

Vedtaket kan leses her.

Matbransjens faglige utvalg (MFU) feller i vedtak 19 salget av Snackles kosebamse i Ringos nettbutikk. Bamsen var dekorert med illustrasjoner av produkter på MFUs produktliste. Selv om bamsen ikke er på MFUs produktliste, anser utvalget dette som irrelevant siden markedsføringstiltaket må vurderes i sin helhet. Utvalget mener at bamsene representerer et markedsføringstiltak som fremmer produktene på listen, basert på en strategi om å bygge varemerkelojalitet blant små barn for disse produktene.

I vedtak 20 blir Fast Candy felt for markedsføringstiltak på TikTok. De aktuelle produktene var ikke spesifikt rettet mot barn, men ifølge utvalget vil de likevel tiltrekke seg interesse fra barn og ungdom fordi produktene er importerte og har en eksotisk karakter, noe som kan gjøre dem trendskapende. Dermed må det utvises en viss forsiktighet i markedsføringen. Selv om aldersgrensen for å opprette konto på TikTok er 13 år, tar MFU høyde for at også barn under 13 år vil se markedsføringen og markedsføringstiltakene blir ansett som rettet mot ungdom på en måte som strider mot MFUs retningslinjer.

Vedtakene kan leses her.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte den 22. august ut et forslag til ny forskrift om forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot personer under 18 år på høring. Begrunnelsen for forslaget er beskyttelse av folkehelsen. Ved brudd på reglene foreslås det overtredelsesgebyrer på opptil 4 % av virksomhetens omsetning eller 50 G.

Allerede i 2012 foreslo norske myndigheter et forbud mot markedsføring av usunne produkter rettet mot unge, men forslaget ble ikke fulgt opp. For å begrense slik markedsføring ble selvreguleringsordningen Matbransjens Faglige Utvalg (MFU) opprettet. MFU har retningslinjer for slik markedsføring, fatter vedtak og gir forhåndsavklaringer. Norge har også et bredt lovverk som beskytter mot slik markedsføring, og reglene håndheves blant annet av Forbrukertilsynet. For eksempel inneholder markedsføringsloven et forbud mot å rette direkte kjøpsoppfordringer til barn (markedsføringslovens § 20), og reklame rettet mot barn kan ikke sendes på TV (kringkastingsloven § 3-1).

Forskriftens innhold bygger i stor grad på retningslinjene til MFU. Blant annet foreslås det å beholde listen som spesifiserer produktene som er omfattet av forbudet, riktignok med enkelte endringer. Det foreslås en viktig utvidelse ved at også hurtigmat og sammensatte ferdigretter til salg i dagligvare, som for eksempel pizza, sushi og pastaretter, kan omfattes dersom visse grenseverdier i næringsinnholdet overskrides. Tidligere var slike matvarer bare omfattet dersom maten ble kjøpt fra et serveringssted. Det foreslås også en viktig utvidelse ved at aldersspennet forbudet omfatter utvides fra 13 til 18 år.

Departementet foreslår at dagens MFU-ordning avvikles og at Helsedirektoratet blir tilsynsorgan med Markedsrådet som klageorgan. Høringsfristen er 22. november 2024.

Høringsnotatet er tilgjengelig her.

Wiersholm har publisert en artikkel om forskriftsforslaget i Kampanje som er tilgjengelig her.

Lovligheten av Metas “pay or consent”-løsning er allerede et personvernrettslig tema, i tillegg til forholdet til Digital Markets Act og Digital Services Act.

Nå har de europeiske forbrukermyndighetene sammen med EU-kommisjonen gått sammen for å vurdere om modellen utgjør en urimelig handelspraksis og/eller urimelige avtalevilkår.

Forbrukermyndighetene peker særlig på følgende omstendigheter som problematiske:

• Tjenesten beskrives som “gratis” mens brukere som ikke ønsker å betale, må akseptere at Meta kan tjene penger på å bruke deres personlige data til å vise dem personlig tilpassede annonser.
• Meta unnlater å gi viktige detaljer om hva innsamlingen av personopplysninger faktisk innebærer for den enkelte bruker.
• Informasjonen som gis kan tolkes slik at brukere som betaler ikke vil se reklame, selv om de fortsatt kan se annonser når de engasjerer seg med innhold delt via Facebook eller Instagram av andre medlemmer.
• Brukerne har blitt presset til å ta et umiddelbart valg om å betale eller gi samtykke for å fortsette å bruke tjenesten. De har ikke fått forvarsel, tilstrekkelig tid eller en reell mulighet til å vurdere hvordan dette valget påvirker deres kontraktsforhold med Meta.

EU-kommisjonens pressemelding her tilgjengelig her.

Helsedirektoratet har tidligere kun hatt muligheten til å kreve retting ved brudd på regelverket for alkoholreklame, med tilhørende tvangsmulkt dersom rettingen ikke skjer innen fristen.

Direktoratet mener at dette ikke har vært effektivt nok, og at tilfeller hvor de har påpekt lovbrudd ofte bare har skapt oppmerksomhet og dermed større reklameverdi for aktørene.

Fra og med 17. september 2024 vil imidlertid aktører som bryter regelverket risikere å måtte betale et overtredelsesgebyr fra det øyeblikket lovbruddet skjer, uavhengig av om kampanjen avsluttes eller ikke.

Helsedirektoratet kan ilegge overtredelsesgebyr på inntil fire prosent av virksomhetens årsomsetning eller 20 ganger folketrygdens grunnbeløp (per 28. mai 2024 tilsvarte dette 2 480 560 kroner).

Forskriften om ileggelse og utmåling av overtredelsesgebyr etter alkoholloven er tilgjengelig her, og Helsedirektoratets pressemelding kan leses her.

Den 4. august 2024 trådte “right to repair”-direktivet i kraft i EU. Direktivet som ble vedtatt av EU i mai i år oppstiller felles regler for å fremme reparasjon av varer. Blant annet inneholder direktivet reparasjonsplikt for produsenter av visse forbruksvarer, blant annet vaskemaskiner, støvsugere og smarttelefoner. Produsenter ilegges også en informasjonsplikt overfor sine kunder og det gis regler om et europeisk standardisert informasjonsskjema for reparasjonstjenester.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte EU-kommisjonens forslag (som nå er vedtatt) på høring i juni 2023 med høringsfrist i september 2023. Saken er dermed under behandling i Norge, men det er foreløpig ikke kommet en proposisjon.

Høringsnotatet er tilgjengelig her. Direktivet er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 1. juni 2024 dom i sak mellom Grindr LLC og Staten v/ Personvernnemnda.

Saken gjaldt overprøving av Personvernnemndas vedtak om å ilegge Grindr et overtredelsesgebyr på 65 millioner kroner for brudd på personvernforordningen. Grindr er en amerikansk app som fungerer som et lokasjonsbasert sosialt nettverk og en mobilapplikasjon for nettdating, hovedsakelig rettet mot LGBTQ+-fellesskapet.

Hovedproblemstillingene i saken var om Grindr utleverte særlige kategorier av personopplysninger, om Grindr har innhentet gyldig samtykke for utlevering av personopplysninger, og om utmålingen av overtredelsesgebyret var riktig.

Retten konkluderer med at Grindr, ved å dele informasjon om at en person er bruker av Grindr, indirekte deler informasjon om brukerens seksuelle forhold eller orientering. Retten begrunner dette i at Grindr er en app som markedsfører seg som et sosialt nettverk rettet spesifikt mot LGBTQ+-fellesskapet.

Hva gjelder spørsmålet om det var innhentet gyldig samtykke, finner retten at Grindrs samtykkeløsning ikke oppfylte kravene i GDPR. For at et samtykke skal være gyldig, må det være frivillig, spesifikt, informert og utvetydig. Retten vurderer det slik at Grindrs brukere ikke hadde et reelt valg når det gjaldt om de ville tillate at Grindr utleverte personopplysninger til annonsepartnere. Brukerne kunne ikke bruke appen uten å samtykke til denne utleveringen, og det var ikke et alternativ å trykke aksept av tjenesten uten å utlevere personopplysninger til annonseformål. Retten finner også at informasjonen som ble gitt til brukerne ikke var tilstrekkelig klar og forståelig, og at brukerne derfor ikke kunne forstå konsekvensene av samtykket de ga. Dermed ble det konkludert med at samtykket ikke var gyldig.

Retten konkluderer dermed med at Grindr ikke har oppfylt kravene som følger av personvernforordningen artikkel 6 og 9, og at det ikke er grunnlag for å sette ned overtredelsesgebyret på 65 millioner kroner. Personvernnemndas vedtak blir dermed opprettholdt

Tingrettens dom kan leses her.

Dommen er anket.

EU-domstolen avsa 4. oktober 2024 dom i sak C-446/21. Bakgrunnen for saken var at Max Schrems påsto at Meta urettmessig har behandlet personopplysninger knyttet til hans seksuelle orientering for å drive målrettet markedsføring. Schrems hevdet at han ble utsatt for annonser rettet mot homofile menn, selv om han ikke hadde delt denne informasjonen med Facebook. Han hadde imidlertid offentlig uttrykt sin seksuelle orientering under en paneldiskusjon.

EU-domstolen vurderer først om artikkel 5(1) (c) i GDPR hindrer sosiale medie-plattformer fra å samle inn, analysere og bruke personopplysninger for målrettet markedsføring uten tidsbegrensning og uten å skille mellom datatyper. Retten bekrefter dette, og fremhever at Meta har samlet inn data både på og utenfor Facebook og lagrer disse opplysningene i ubestemt tid, noe som utgjør et betydelig inngrep i de registrertes rettigheter. Dette kan ikke rettferdiggjøres av Metas behov for målrettet markedsføring. Dataminimeringsprinsippet gjelder uavhengig av behandlingsgrunnlaget, og den behandlingsansvarlige kan derfor ikke fortsette behandlingen selv om den registrerte har samtykket til markedsføringen.

For det andre vurderte domstolen om artikkel 9(2)(e) i GDPR innebærer at en persons offentlige uttalelse om sin seksuelle orientering ikke gir plattformen rett til å bruke andre relaterte opplysninger innhentet utenfor plattformen for personalisert reklame. Domstolen bekrefter dette. Opplysninger om en persons seksuelle orientering anses som “særlige kategorier av personopplysninger” i henhold til GDPR artikkel 9(1), og behandling av slike opplysninger er generelt forbudt. Selv om en person har offentliggjort sin seksuelle orientering, gir det ikke plattformen rett til å bruke andre relaterte opplysninger for målrettet markedsføring. Dermed hadde Meta ikke rettslig grunnlag for å behandle Schrems’ opplysninger om seksuell orientering for markedsføringsformål.

EU-domstolens avgjørelse kan leses her. 

Den 4. oktober 2024 avsa EU-domstolen dom i en sak mellom det kongelige nederlandske tennisforbundet, Koninklijke Nederlandse Lawn Tennisbond, og det nederlandske datatilsynet, Autoriteit Persoonsgegevens. Saken gjaldt spørsmål om kommersielle interesser kan utgjøre “berettigede interesser” i henhold til GDPR artikkel 6(1)(f), som fastslår at behandling av personopplysninger er lovlig dersom behandlingen er nødvendig for å oppnå formål knyttet til de “berettigede interessene” som forfølges ved behandlingen. Avgjørelsen følger opp et vedtak fra det nederlandske datatilsynet som fastslo at tennisforbundet manglet rettslig grunnlag for å dele medlemmers data med sponsorer til markedsføringsformål.

Det nederlandske datatilsynet anførte at behandlingen manglet rettslig grunnlag fordi de berettigede interessene som forfølges må være lovfestede, noe som ikke gjelder for kommersielle interesser. Tennisforbundet anførte derimot at berettigede interesser ikke trenger å være basert på spesifikke rettigheter eller prinsipper, men at enhver interesse kan være berettiget så lenge den ikke er ulovlig.

Domstolen ser til tidligere avgjørelser og fastslår at et bredt spekter av interesser faller inn under virkeområdet til artikkel 6(1)(f). Retten viser til personvernforordningens fortalepunkt 47, som angir at den berettigede interessen som forfølges, ikke må være fastsatt i lov. Domstolen utelukker derfor ikke muligheten for at en kommersiell interesse kan utgjøre en “berettiget interesse” etter GDPR artikkel 6(1)(f), forutsatt at interessen ikke er lovstridig. Hvorvidt behandling av personopplysninger kan baseres på kommersiell interesse, må dermed avgjøres ut fra en konkret vurdering av om formålet med behandlingen kan oppnås på en måte som er mindre inngripende for de registrerte.

EU-domstolens avgjørelse er tilgjengelig her.

Datatilsynet har ilagt et overtredelsesgebyr på kr 150 000 til Universitetet i Agder som følge av at personopplysninger om ansatte, studenter og eksterne aktører lå tilgjengelig for ansatte uten tjenstlig behov på Teams. Opplysningene omfattet blant annet navn, fødselsnummer, opplysninger om tilrettelagt eksamen, antall eksamensforsøk og særordninger, samt en oversikt over flyktninger fra Ukraina tilknyttet universitetet, med opplysninger som kontaktinformasjon, utdanning og bosettingsstatus. Rundt 16 000 registrerte ble berørt av bruddet. Avviket pågikk fra 2018, fram til det ble oppdaget i februar 2024.

Datatilsynet fastslår at universitetet ikke har implementert egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å beskytte personopplysningene mot innsyn. Tilsynet peker blant annet på manglende tilgangskontroll, loggkontroll og rutiner for lagring og skjerming. Avviket anses som et alvorlig brudd på personopplysningssikkerheten, ettersom avviket foregikk over lang tid, omfattet et stort antall personopplysninger, og også inkluderte særlige kategorier av personopplysninger.

Datatilsynets vedtak er tilgjengelig her.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte 11. september 2024 forslag til ny digitalsikkerhetsforskrift på høring. Forslaget regulerer ulike forhold knyttet til digitalsikkerhetsloven. Digitalsikkerhetsloven gjennomfører hovedsakelig NIS1-direktivet i Norge, og er vedtatt men foreløpig ikke trådt i kraft.

Forskriftsforslaget oppstiller blant annet (i) presiseringer av digitalsikkerhetslovens virkeområde, (ii) særskilte sikkerhetskrav for tilbydere av samfunnsviktige tjenester og digitale tjenester, (iii) krav til responsmiljø, tilsyn og varslingsplikt ved sikkerhetshendelser og (iv) retningslinjer for beregning av overtredelsesgebyr.

Presisering av virkeområde

• Digitalsikkerhetsloven gjelder blant annet for tilbydere av samfunnsviktige tjenester i sektorene energi, transport, helse, vannforsyning, bank, finansmarkedsinfrastruktur og digital infrastruktur. Forskriften presiserer nærmere hvilke typer virksomheter som omfattes. Dette gjelder bl.a. systemviktige banker, Norid, alarmsentraler for eCall og virksomheter som inngår i kraftforsyningens beredskapsorganisasjon mv. Departementene kan treffe vedtak om at også andre virksomheter skal omfattes.
• Det oppstilles visse unntak for tilbydere av digitale tjenester som har færre enn 50 ansatte og som har en årlig omsetning/balanse som ikke overstiger kr 100 millioner for forskriftens krav til digital sikkerhet og varslingsplikt.

Særskilte sikkerhetskrav

• For tilbydere av samfunnsviktige tjenester, oppstilles det blant annet krav til styringssystem for sikkerhet, gjennomføring av risikovurderinger, plan for risikohåndtering, hendelseshåndtering og beredskap, implementering av sikkerhetstiltak (både organisatoriske, teknologiske, fysiske og personellmessige) og en konkret oppfølgingsplikt overfor leverandører.
• For tilbydere av digitale tjenester gjelder kravene fastsatt i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/151 av 30. januar 2018 (se her).

Responsmiljø, tilsyn og varslingsplikt ved sikkerhetshendelser

• NSM utpekes til (i) overordnet nasjonalt responsmiljø for håndtering og koordinering av hendelser som omfattes av loven og (ii) nasjonalt kontaktpunkt for sikkerhet i nettverk og informasjonstjenester.
• Tilsynsmyndigheten tillegges ulike organer som bestemmes av ansvarlig departement for hver sektor. Der dette ikke er utpekt skal NSM være tilsynsmyndighet.
• Loven oppstiller varslingsplikt ved hendelser som virker betydelig inn på tjenesteleveransen. Varsel skal gis til tilsynsmyndigheten, med kopi til NSM, innen 24 timer etter aktøren fikk kjennskap til hendelsen og oppdateres innen 72 timer. Det stilles konkrete krav til innholdet i varselet. Hendelsesrapport skal gis innen én måned.

Beregning av overtredelsesgebyr ved lovbrudd

• Forskriften fastsetter nærmere retningslinjer for beregning av overtredelsesgebyret. Blant annet er overtredelsens grovhet, varighet, hvorvidt det er utvist skyld og tilbyderens omsetning relevante momenter.
• Ved uaktsom eller forsettlig overtredelse av bestemmelsene i lovens §§ 7, 8, 10, 11 eller 14 kan det gis gebyr på inntil (i) 4 % av foretakets samlede årsomsetning eller (ii) 25G (i overkant av kr 3 millioner) for offentlige virksomheter.

Høringsfristen er 11. desember 2024. Se fullstendig høringsnotat og forslag til forskriftstekst her. Vi har tidligere omtalt vedtakelsen av digitalsikkerhetsloven i vår årbok for IPR/TMT-året 2023.

Den 5. september 2025 undertegnet Norge det første globale rettslige bindende instrumentet for regulering av AI. Konvensjonen har som formål å sikre at utviklingen og bruken av AI er i tråd med menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatsprinsippene, og gjelder for utvikling, design og bruk av AI.

Konvensjonen bygger på de samme hovedprinsippene som AI Act, men pålegger i utgangspunktet kun staten, som bruker av AI, forpliktelser. Private virksomheter omfattes kun i den grad disse handler på vegne av staten. Regjeringen har erklært at Norge etter konvensjonens artikkel 3 nr. 1 bokstav b også vil gjøre konvensjonen gjeldende overfor private aktører.

Ved å signere konvensjonen har Norge forpliktet seg til å anvende de samme prinsippene som AI Act, noe som kan indikere at implementeringen av AI Act også vil gå raskt.

Konvensjonen er tilgjengelig her.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har anbefalt Nkom som nasjonal markedsovervåkingsmyndighet-/koordinerende tilsynsorgan og EUs kontaktpunkt for gjennomføringen av AI-forordningen i Norge.

AI Act oppstiller blant annet krav til medlemsstatenes forvaltningsstruktur for håndheving av regelverket. Dette er bakgrunnen for at Nkom nå er ilagt dette ansvaret. Vi har tidligere skrevet om AI Act i vårt nyhetsbrev Q1 2024.

Rapporten er tilgjengelig her.

Norid har utarbeidet en veileder for private og offentlige virksomheter for å hjelpe virksomheter i å vurdere viktigheten av domenenavn. Bakgrunnen for dette er at domenenavn generelt er lite kjent blant virksomheter, selv om bortfall av domener kan få store konsekvenser for kommunikasjonen i en virksomhet.

Veilederen inneholder blant annet informasjon om domenenavntjenesten, hvilke konsekvenser bortfall av domenenavn har for virksomheter og veiledning til hvordan virksomheter kan kartlegge hvor viktige domenenavn er for virksomheten. Veilederen inneholder også en sjekkliste for bruk av domenenavn i virksomheter.

Veilederen er tilgjengelig her.

Den 30. august 2024 ble forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmidler endret av Kultur- og likestillingsdepartementet. Forskriften er opprinnelig fra 2022 og regulerer pressestøtten til redaktørstyrte medier og har som formål å oppfordre til et bredt journalistisk innhold rettet mot allmennheten.

Endringene i forskriften er primært tekniske endringer og oppdateringer som skal sørge for en enklere forvaltning i tråd med formålet. I tillegg er forskriftens øvre grense for tilskudd og nivået for avkortning av støtte endret slik at disse nå skal prisjusteres i tråd med prisveksten (endring av §§ 14 og 15).

Det er også gjort endringer av forskriftens § 12 første ledd nr. 2 om dobbelt grunntilskudd for nordnorske medier, slik at Svalbard inkluderes i bestemmelsen om dobbelt grunntilskudd. I tillegg fjernes kravet om minimum 48 papirutgivelser i året, slik at forskriften ivaretar prinsippet om plattformnøytralitet ved å framskynde digital produksjon.

Høringsbrevet er tilgjengelig her.

I juni gjennomførte Medietilsynet kontroll av TV 2s dekning av fotball-EM. Tilsynet avdekket at TV 2 ikke oppfylte kravene i kringkastingsloven § 3-7 om merking av produktplassering etter reklamepauser og ved sendingenes slutt.

Medietilsynet legger vekt på at regelen i kringkastingsloven § 3-7 har vært gjeldende i mange år, er tydelig i sitt innhold og gir lite rom for skjønn. Dette er andre gang på ett år at TV 2 bryter samme regel. Medietilsynet har derfor vedtatt en skjerpet reaksjon, i form av en formell advarsel. TV 2 pålegges å forbedre sine rutiner for å sikre at lignende feil ikke gjentar seg i fremtiden.

Advarselen er en påminnelse til alle medieaktører om viktigheten av å følge kringkastingslovens krav til merking av produktplassering, og viser Medietilsynets engasjement med å håndheve disse reglene for å sikre at seerne er informert om markedsføringen de eksponeres for.

Medietilsynets uttalelse er tilgjengelig her.

Den 20. september 2024 ble forslag om endringer i matloven og tobakksskadeloven (Prop. 120 L (2023–2024)) vedtatt.

Det foreslås en ny forskriftshjemmel i matlovens § 10 tredje ledd om merking, presentasjon og markedsføring av næringsmidler. Lovforslaget har bakgrunn i utfordringer tilknyttet markedsføring av usunne næringsmidler mot barn. Lovendringen skal tydeliggjøre hjemmelsgrunnet for å fastsette forskrifter begrunnet i hensynet om å fremme helse. Det innebærer at det skal bli tydeligere at myndighetene med hjemmel i matloven kan forskriftsfeste reguleringer om kosthold og helse, som ulike tiltak for å verne barn mot markedsføring av usunn mat og drikke.

Det gjøres også noen tekniske endringer i tobakkskadeloven ved at Helsedirektoratet overtar ansvaret for registreringsordningen for e-sigaretter. Endringen har som formål å gi en mer helhetlig forvaltning av tobakkskadeloven, ved å samle forvaltningsmiljøet ett sted og bidra til en mer samordnet gjennomføring av tobakksdirektiv 2014/40/EU, som forventes å tre i kraft i Norge i 2025.

Mer informasjon er tilgjengelig her.

Selskapet Caia Cosmetics ble nylig ilagt bot på 25 000 svenske kroner for bruk av miljøskadelige kjemikalier i et av deres sminkeprodukter, etter at selskapet ble anmeldt av Kemikalieinspektionen.

Saken illustrerer at brudd på krav til kjemikaliehåndtering, aktivt håndheves og har reelle implikasjoner for virksomheter. Både myndighetene og forbrukere har interesse i at forpliktelsene overholdes for å unngå skadelige produkter.

I Norge er det Mattilsynet som arbeider for å sikre at virksomheter blir kjent med sitt ansvar, og at forbrukere skal bli mer oppmerksomme på kjøp og bruk av kosmetikk og kroppspleieprodukter. Dette er en av Mattilsynets hovedprioriteringer for 2024, se nærmere  her.

Foodwatch har anlagt søksmål i Paris mot Nestlé og Sources Alma, produsenten av Frankrikes mest solgte vann, Cristaline. Selskapene anklages for bruk av forbudte metoder i behandlingen av mineralvann. Metodene inkluderer bruk av UV– og karbonfiltre, samt tilsetning av jernsulfat og karbondioksid, som er forbudt for “naturlig mineralvann”. Kjente merker som Perrier, Vittel og Cristaline er berørt av søksmålet.

Les Foodwatch sin omtale av saken her.

I Norge er det Forskrift om naturlig mineralvann og kildevann som omfatter regler for utvinning, behandling, kvalitet, merking og omsetning mv. av naturlig mineralvann og kildevann, jf. forskriftens § 1. Forskriftens § 5 regulerer uttømmende hvilke metoder som er relevante for behandling av mineralvann og kildevann. Brudd på forskriften kan straffes med bøter eller fengsel, jf. forskriftens § 16, jf. § matloven § 28.