IPR & TMT Q4 2023

Høyesterett avsa 5. desember dom i ankesak mellom plateselskapet Mutual Intentions (“Mutual”) og artisten Noam Ofir (“Ofir”). I motsetning til lagmannsretten, kommer Høyesterett til at Ofir ikke har krav på produsentroyalty for enkeltspor han hadde tatt opp, og som med hans samtykke ble inkorporert i tre sanger som senere er utgitt av Mutual.

Partene var for Høyesterett enige om at Ofir hadde krav på artistroyalty som opphaver til, og utøvende kunstner av, de enkelte lydsporene. Partene var også enige om at Mutual hadde produsentrettigheter til de endelige sangene der lydsporene inngikk. Problemstillingen for Høyesterett var om det var Ofir eller Mutual som skulle anses som “produsent” etter åndsverkloven § 20 første ledd av de enkelte lydsporene som Ofir hadde tatt opp.

Høyesterett tolker begrepet “produsent av lydopptak” lys av lovens formål, forarbeider og juridisk litteratur. Høyesterett finner at begrepet skal forstås som den som forestår, herunder tilrettelegger og bærer omkostningene av, å produsere opptak. Dette vil typisk være den som mer overordet sørger for at opptak blir foretatt.

I den konkrete vurderingen vektlegger Høyesterett at Ofirs bidrag i det vesentlige var av kreativ art. Han hadde tatt opp egen fremføring av basslinjen og melodien ved bruk av eget utstyr. Disse opptakene ble senere integrert i sangene. Derimot var det Mutual som sto bak initiativet til prosjektet, og det var Mutual som sto for lydskissen som dannet utgangspunktet for sangene. Det var aldri tale om at Ofir skulle bruke opptakene til annet enn samarbeidet med Mutual. Videre hadde Mutual stått for oppgaver og investeringer som Høyesterett finner er “typiske for en produsent”. Dette innebærer organisering og finansiering av andre artisters bidrag til sangene, miksingen, utforming av cover, produksjon av vinylplater, distribusjon og PR av det ferdige produktet. Mutual måtte følgelig anses som produsenten av enkeltsporene etter åndsverkloven § 20.

Dommen er tilgjengelig her. Vi har omtalt lagmannsrettens avgjørelse i et tidligere nyhetsbrev.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november 2023 ut et omfattende høringsnotat med forslag til en lang rekke viktige lovendringer for å implementere nett- og videresendingsdirektivet (EU) 2019/789 og digitalmarkedsdirektivet (EU) 2019/790. Forslaget vil innebære endringer i blant annet åndsverkloven, lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett og tvisteloven, som vil få betydning for mange næringsdrivende.

Vi har skrevet et nyhetsbrev om hvilke hovedendringer forslaget vil innebære, som er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 9. oktober 2023 dom i en sak hvor et helsebemanningsfirma (Helsenor) fremmet krav på erstatning og vederlag fra et konkurrerende firma (Start Medical) og enkelte av dets ansatte, blant annet på bakgrunn av brudd på helsebemanningsfirmaets databasevern etter åndsverkloven § 24.

Bakgrunnen for saken var at Helsenor benyttet en egenutviklet programvare med tilhørende database som inneholdt opplysninger om helsepersonell som kan være aktuelle for vikaroppdrag, opplysninger om Helsenors oppdragsgivere og mer administrative opplysninger om oppdrag. To ansatte i Helsenor byttet på et tidspunkt arbeidsgiver til Start Medical. Lagmannsretten fant det sannsynlig at tidligere ansatte hadde kopiert store mengder data fra Helsenors database og videresendt det for bruk i Start Medical.

Lagmannsretten vurderer først om Helsenors applikasjon/database er beskyttet av databasevernet, jf. åvl. § 24. Dette besvares bekreftende i lys av at databasen inneholdt store mengder data (bl.a. om over 50 000 helsevikarer) som hadde blitt innsamlet, lagret og strukturert av Helsenor på en systematisk måte siden 2007. Det hadde ikke avgjørende betydning at enkelte av dataene til en viss grad er offentlig tilgjengelige. Lagmannsretten legger dermed til grunn at ressursbruken utvilsomtoppfyller vilkåret om vesentlig investering, selv om ingen konkret kostnad var dokumentert.

Lagmannsretten vurderer deretter om det er gjort inngrep i databasevernet etter åvl. § 24. Lagmannsretten kommer til at den tidligere ansattes kopiering av 564 fullstendige vikarprofiler, 3 049 e-postadresser til helsefagvikarer, 11 929 e-postadresser til sykepleiervikarer og 4 372 e-postadresser til kunder utgjør et uttrekk av “vesentlig deler” av databasen. Lagmannsretten er ikke enig med Start Medical i at det rettslige vilkåret om “vesentlig deler” må forstås som mer enn 50 % av databasen. Lagmannsretten peker på at uttrekket omfattet data som i alle tilfeller hadde hatt et selvstendig databasevern om de var samlet i en egen database.

På bakgrunn av krenkelsen konkluderer lagmannsretten med at Helsenor har krav på vederlag eller erstatning etter åndsverkloven § 81 første ledd. Lagmannsretten konkluderer videre med at det foreligger medvirkning til krenkelse fra andre ansatte i Start Medical som selskapet er ansvarlig for i kraft av arbeidsgiveransvaret. Lagmannsretten ilegger også et tidsubegrenset forbud mot bruk av opplysningene.

Lagmannsrettens dom er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 11. oktober 2023 dom i sak mellom to studenter og Bodø Publishing AS, som står bak nettavisen Bodø Nu. Saken gjaldt krav om vederlag og erstatning for nettavisens bruk av innhold fra studentenes podkast “Fengselspodden”, jf. åndsverkloven § 81.

Bakgrunnen for saken er en artikkel Bodø Nu publiserte i november 2022. Avisen siterte i sin artikkel fra en episode av podkasten hvor studentene hadde intervjuet en innsatt i Bodø fengsel. Det ble i artikkelen henvist til “Fengselspodden”, men det var ingen lenke til publiseringen i Spotify, og opphaverne var heller ikke nevnt ved navn.

Det var ikke omtvistet at podkasten er et åndsverk etter åndsverkloven § 2 eller at studentene hadde opphavsretten til verket. Spørsmålet var om artikkelen bygget på opphavsrettslig vernet innhold i så stor grad at bruken innebar en krenkelse av opphavsretten. Det besvares bekreftende av tingretten, som blant annet fremhever at hele artikkelen, med unntak av innledningen, bygger på å gjengi stoff fra fortellerstemmen og svarene som den innsatte hadde gitt i podkasten.

Retten finner videre at den aktuelle bruken ikke kan hjemles i avgrensningsreglene i åndsverklovens kapittel 3. Bruken er ikke omfattet av den frie sitatretten, da både omfanget av siteringen og manglende kreditering er i strid med kravet til god skikk, jf. åndsverkloven § 29. Nyhetsunntaket i lovens § 36 anses heller ikke relevant, da uttalelsene i portrettintervjuet ikke kan betraktes som en dagsaktuell sak i lovens forstand. Retten viser til at begrunnelsen bak unntaket er at pressen kan ha et behov for å gjengi verk på kort varsel og at det i slike situasjoner kan være upraktisk å innhente samtykke. Dette var imidlertid ikke tilfelle i den aktuelle saken.

Studentene tilkjennes fulle sakskostnader, i tillegg til kr. 10.000 som rimelig vederlag for bruken.

Retten bemerker i dommen at den har vært i tvil om resultatet. Det oppgis at tvilen blant annet knytter seg til at det et intervjuobjekt har uttalt i et annet medium etter alminnelig praksis kan gjengis i pressen, jf. Grunnloven § 100, og til om måten det er sitert på er innenfor eller utenfor vanlig praksis i presse og kringkasting.

Tingrettens dom er tilgjengelig her. Dommen er anket.

Den 29. september 2023 avsa Oslo tingrett dom mellom to privatpersoner om opphavsretten til et bokprosjekt. Bakgrunnen for tvisten var at partene tidligere hadde samarbeidet om et bokutkast. Den ene parten (A) hadde ideen for bokprosjektet og hadde i forkant av samarbeidet fremskaffet materiale, samt skrevet et foreløpig manus. Den andre parten (B) ble så koblet på prosjektet for å utarbeide et utkast for bokutgivelse. B valgte senere å gå ut av prosjektet og utga deretter en egen bok som hadde likhetstrekk med utkastet. Den andre parten (A) hevdet blant annet at utkastet var et fellesverk og at boken til B derfor krenket hans opphavsrett.

Det var på det rene at B hadde opphavsretten til det første utkastet. Spørsmålet for retten var derfor om A hadde bidratt til utkastet på en slik måte at det måtte anses som et fellesverk, som han dermed også hadde råderett over. Vilkårene for fellesverk er at åndsverket er skapt ved “en felles skapende åndsinnsats” og “uten at den enkeltes bidrag kan skilles ut som selvstendige verk”, jf. åndsverkloven § 8. Retten understreker at det ikke er relevant hvem som har hatt den opprinnelige ideen eller at den enes bidrag har avløst den andres bidrag. Det avgjørende er at det er bidratt med noe som har påvirket verkets litterære uttrykk og dermed med “skapende åndsinnsats”.

Etter bevisføringen legger retten til grunn at manuset som A hadde utarbeidet i forkant av prosjektet var benyttet som et oppslagsverk. Mens A hadde lagt ned mye forarbeid og bidratt med materiale og noen innspill, var det B som hadde stått for selve skrivingen og dermed den skapende åndsinnsats for det litterære verket. Retten utelukker ikke at As bidrag til ett av kapitlene i utkastet var av skapende karakter. Dette hadde imidlertid ikke betydning, ettersom dette kapittelet etter rettens mening kunne la seg skille ut som et selvstendig verk. Retten konkluderer derfor med at vilkårene for fellesverk ikke er oppfylt, og dermed foreligger ingen krenkelse av opphavsretten.

Dommen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 5. desember 2023 dom i ankesaken mellom Welltec Oilfield Services (Norway) AS og Welltec A/S (“Welltec“) mot Altus Intervention AS (“Altus“). Vi omtalte tingrettens dom i nyhetsbrevet for fjerde kvartal 2022, hvor Welltecs patent på et brønnrørsverktøy ble kjent ugyldig og Altus ble frifunnet for patentinngrep.

Lagmannsretten kommer under dissens til motsatt resultat, idet Welltecs patent opprettholdes som gyldig i samsvar med det ene anførte subsidiære kravsettet. Rettens flertall finner også at fire av Altus’ maskineringsverktøy gjør inngrep i patentet. Dermed forbys Altus å tilvirke, utby, bringe i omsetning og anvende de aktuelle verktøyene. Lagmannsretten finner imidlertid at Altus verken har opptrådt forsettlig eller uaktsomt og at det derfor ikke er grunnlag for å tilkjenne Welltec vederlag eller erstatning etter patentloven § 58 første ledd.  Altus dømmes derimot til å betale vederlag tilsvarende en rimelig lisensavgift for inngrep i god tro, jf. patentloven § 58 fjerde ledd. Lagmannsretten legger til grunn at lisensavgiften skal beregnes av bruttoinntekten fra de oppdragene Altus fikk fordi selskapet hadde inngrepsverktøyene tilgjengelig, og denne settes til 1,1 millioner kroner. Altus dømmes også til å betale Welltecs sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Dommen er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 25. oktober 2023 kjennelse i sak mellom saksøker Merck Sharp & Dohme LLC (“MSD”) og saksøkte Sandoz A/S, Medical Valley Invest AB (“MV”) og Glenmark Arzneimittel GmbH (“Glenmark”).

Søksmålet gjelder krav fra MSD om at de saksøkte skal betale erstatning for økonomisk tap som følge av påstått inngrep i MSDs supplerende beskyttelessertifikat.

I parallell har det pågått det en sak mellom MSD og Staten v/klagenemnda for Industrielle rettigheter (KFIR) vedrørende administrativ patentbegrensning av basispatentet til det omstridte beskyttelsessertifikatet. I denne saken avsa Borgarting lagmannsrett en kjennelse om at MSD har rettslig interesse i søksmål om patentbegrensning, selv om patentet og SPC-beskyttelsen er utløpt. Vi omtalte lagmannsrettens kjennelse i vårt forrige nyhetsbrev (Q3 2023). Det er også flere verserende saker om gyldigheten av MSDs beskyttelsessertifikater i andre land. I Finland har markedsdomstolen forelagt et tolkingsspørsmål for EU-domstolen (sak C-119/22).

På denne bakgrunn begjærte MSD saken mot Sandoz, MV og Glenmark stanset med  henvisning til tvisteloven § 16-18 andre ledd, som åpner for stansing av saker dersom “tungtveiende grunner” taler for det.

Etter en konkret vurdering finner retten at vilkåret er oppfylt og konkluderer med at saken skal stanses frem til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken om patentbegrensning mellom MSD og KFIR.

Tingretten viser til at utfallet i saken om patentbegrensning vil kunne få betydning for spørsmål i saken mellom MSD og Sandoz, MV og Glenmark. Dette fordi de saksøkte har anført at beskyttelsessertifikatet er ugyldig, og en eventuell patentbegrensning (med tilbakevirkende kraft) vil få betydning for dette spørsmålet. Videre vektlegger tingretten at hensynet til forsvarlighet og kostnadseffektivitet trekker i retning av stansing av saken, selv om dette vil innebære at det sannsynligvis tar lenger tid før det foreligger en rettskraftig dom i saken mellom MSD og de saksøkte.

Tingretten tar ikke stilling til om at også er grunnlag for  stanse saken til det foreligger avgjørelse i EU-domstolens sak C-199/22. Tingretten vil imidlertid ta stilling til dette dersom rettskraftig dom mellom MSD og KFIR foreligger før EU-domstolen har avsagt avgjørelse

Kjennelsen er ikke tilgjengelig på lovdatas sider. Saksnummer er 23-076687TVI-TOSL/04.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wiersholm representerer ett av legemiddelselskapene som er saksøkt av MSD.

UK Supreme Court avsa 20. desember 2023 sin avgjørelse i DABUS-saken, hvor det var spørsmål om det kunstige intelligenssystemet “DABUS” kunne registreres som oppfinner bak to patentsøknader.

Supreme Court avviser anken under henvisning til UK Patents Act, som oppstiller et krav om at oppfinneren må være en fysisk person. Domstolen understreker at kravet er i kjernen av systemet som gir rett til å få monopol for en oppfinnelse. På denne bakgrunn uttrykker Supreme Court at UK Patents Act må endres dersom det skal kunne meddeles patenter for oppfinnelser fra maskiner.

Ankende part, Stephan Thaler, hadde  subsidiært anført at han som eier av DABUS var berettiget til å søke eller få meddelt patenter for de aktuelle oppfinnelsene. Supreme Court avviser imidlertid også dette, under henvisning til at britisk lovgivning stiller krav om at patenter skal meddeles til oppfinneren(e), noe Thaler selv har innrømmet at han ikke er. Endelig viser Supreme Court til at rettighetene til oppfinnelsene heller ikke kan overføres fra DABUS til Thaler, ettersom DABUS ikke er en person med rettslig handleevne.

Så langt er UK den eneste jurisdiksjonen der DABUS-saken har nådd den høyeste rettsinstansen. Avgjørelsen føyer seg inn i rekken av avslag på tilsvarende patentsøknader i ulike jurisdiksjoner. Vi har tidligere omtalt EPO Legal Board of Appel sine vedtak i sakskomplekset i fjerde kvartal 2021.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

UPC har nå vært i drift over seks måneder. Domstolen publiserte 21. desember 2023 en oversikt som viser at den siden oppstarten 1. juni 2023 har mottatt 160 saker, hvorav 67 er inngrepssøksmål og 24 er rene ugyldighetssøksmål. En mer detaljert oversikt over sakene er tilgjengelig her. Oversikten viser blant annet at de tyske lokaldivisjonene har mottatt klart flest saker, samt at hele 49% av sakene behandles på tysk.

UPC Court of Appeal har også mottatt saker om prosessuelle spørsmål, samt ankebegjæringer vedrørende avgjørelser om midlertidige forføyninger. Ankedomstolen har også levert sine seks første avgjørelser, som gjelder prosessuelle forhold.

Nedenfor følger en kort oppsummering av noen utvalgte avgjørelser fra UPC.

Utvalgte avgjørelser:

• UPC Court of Appeal utvider tidsfrister for inngivelse av føreløpig innsigelse og “Statement of defence” i sin første avgjørelse

UPC Court of Appeal avsa sin første avgjørelse den 13. oktober 2023, i sak mellom Sanofi og Amgen, hvor ankedomstolen måtte  ta stilling til to prosessuelle spørsmål.

Saksøker Amgen innleverte sitt “statement of claim” til saksøkte Sanofi, den 11. juli 2023, men lastet ikke opp vedleggene til dette før tre uker senere, den 10. august 2023. I utgangspunktet har saksøkte en frist på tre måneder for å besvare dette gjennom sitt “statement of defence”. Spørsmålet i saken var i) om Amgen hadde innlevert et gyldig “statement of claim, og ii) hvis ja, skal saksøktes frist for å innlevere sin “statement of defence” utvides i tråd med perioden der vedleggende ikke var tilgjengelige.

I likhet med lokaldivisjonen i München finner ankedomstolen at Amgens klage uten vedleggene var å anse som gyldig, jf. Rule 13 og 271 RoP. Dette forutsetter imidlertid at det er mulig for saksøkte å ivareta sine rettgheter i rettsprosessene for domstolen. Ankedomstolen understreker at en statement of claim følgelig må klart angi hvilke krav som fremsettes og hva som er sakens tema. Vedlegg som kun har en bevisfunksjon er ikke nødvendig for å oppfylle et slikt krav.

I motsetning til lokaldivsjonen finner imidlertid ankedomstolen at tidsfristen for å besvare kravet fra Amgen måtte utvides som følge av at vedleggene ikke ble lastet opp samtidig. Endelig påpeker domstolen at det kan gjøres unntak fra denne regelen kun i spesielle tilfeller.

Følgelig omgjør ankerdomstolen lokaldivisjonens konklusjon og tillater forlengelse av tidsfristene. I fremtiden vil saksøkere nå trolig sørge for å levere alle vedlegg sammen med sine kravserklæringer til saksøkte. Imidlertid kan separasjon av dokumentene fortsatt være et aktuelt alternativ dersom en saksøker ønsker å levere kravet raskt og effektivt.

Avjørelsen er tilgjengelig her.

• Den lokale divisjonen i Düsseldorf ilegger UPC-domstolens første bot

Den 18. oktober 2023 ble Revolt Zycling ilagt UPC-domstolens første bot (penalty payment) på 26 500 Euro som følge av at selskapet ikke overholdt en midlertidig forføyning fra domstolen tidsnok.

I en pågående sak mellom MyStromer og Revolt Zycling fikk MyStromer medhold i en midlertid forføyning mot Revolt Zycling, for inngrep i patent EP’ 134 B1, gjennom sistnevntes produktserie Opium som ble utstilt på en messe. Revolt Zycling, fikk overlevert den midlertidige forføyningen nettopp på denne messen, men tok ikke ned standen før 2,5 timer senere. Dette, i tilegg til at det fortsatt var mulig å bestille “testturer” på e-sykler frem til neste dag via Instagram, var i strid med den overleverte forføyningen. Den lokale divisjonen i Düsseldorf ga derfor en bot for den aktuelle overtredelsen.

Hovedsaken hvor inngrepsspørsmålet skal avgjøres er fortsatt under behandling.

Avgjørelsen er tilgjengelig (på tysk) her.

Oslo tingrett avsa 7. november 2023 dom i sak mellom Macks Ølbryggeri AS (“Macks”) og Klagenemnda for industrielle rettigheter (“KFIR”) om registrerbarheten av ordmerket ARCTIC WATER.

Macks fikk i 2001 registrert ordmerket ARCTIC WATER for mineralvann med og uten kullsyre. I 2021 innga Lofoten Arctic Water AS krav om administrativ overprøving av registreringen med påstand om at merket er beskrivende og mangler særpreg. Både Patentstyret og KFIR gav dem medhold i kravet og vedtok at varemerket måtte oppheves. Macks brakte deretter vedtaket inn for domstolen.

Ettersom merket var registrert i 2001, tar retten utgangspunkt i varemerkeloven av 1961 § 13, som forbød registrering av beskrivende merker og oppstilte krav til særpreg. Bestemmelsen tilsvarer § 14 i gjeldende varemerkelov av 2010. Retten legger til grunn at gjennomsnittsforbrukerens engelskkunnskaper innebærer at han umiddelbart vil forstå det språklige innholdet i både “arctic” og “water”. Ettersom sistnevnte er beskrivende for mineralvann med og uten kullsyre, vurderer retten om sammenstillingen med ordet “arctic” endrer dette. Tingretten tar stilling til dette gjennom en totrinnsvurdering:

Er merket kjent for omsetningskretsen som en geografisk stedsangivelse?

Vil – eller kan i fremtiden – omsetningskretsen forbinde stedsangivelsen med egenskaper ved de aktuelle varene og tjenestene?

Retten slutter seg til KFIRs vurdering om at ARCTIC og den norske oversettelsen “Arktis” var kjent for gjennomsnittsforbrukeren i 1998 og 2001 som en geografisk stedsangivelse og at det er uten betydning at det fantes og fortsatt finnes varierende definisjoner av hvor Arktis er. Macks fremholdt for retten at fordi angivelsen av stedet var uklar og gjaldt et stort område, kunne det ikke anses som et geografisk sted. Tingretten finner imidlertid at dette ikke er et krav, blant annet under henvisning til C 109/97 (Chiemsee) og HR-2016-2239-A (Route 66), og at ARCTIC dermed må anses som en geografisk stedsbetegnelse.

Retten finner også, i likhet med KFIR, at i alle fall deler av omsetningskretsen vil oppfatte at mineralvannet har sin opprinnelse fra vannkilder i Arktis. Endelig peker retten på at ordsammenstillingen “arctic” og “water” ikke som helhet utgjør noen forskjell i forhold til ordene hver for seg, og at merket derfor i sin helhet er beskrivende for mineralvann med og uten kullsyre.

Avslutningsvis avfeier retten også Macks anførsler om det må få betydning at andre registreringer som inneholder elementet “Arctic” har blitt godkjent av Patentstyret, samt at Macks selv har fått merket registrert i EU. Dermed frifinnes KFIR.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 3. oktober avviste EUIPO enda en varemerkesøknad om registrering av et lydmerke. Det tyske transportselskapet Berlinger Verkerhsbetriebe (“BVG”), som driver kollektivtransporten i Berlin, søkte om å få registrert et to sekund langt lydklipp som varemerke innenfor klasse 39, for blant annet persontransport.

EUIPO finner at merket ikke oppfyller kravet om særpreg og nektet registreringen. Det aktuelle lydmerket, en “jingle” som blant annet inneholder lyden av en bjelle, vurderes av EUIPO som for enkelt og ikke tilstrekkelig “catchy” eller fengende til å oppfylle kravet om særpreg. BVG bruker jingelen ved transportannonseringer. Selv om lyden er egnet til å få passasjerers oppmerksomhet, fastslår EUIPO at lyden ikke vil bli oppfattet som kjennetegn for kommersiell opprinnelse for de aktuelle tjenestene. EUIPO påpeker også at bruk av lyder og såkalte “jingles” er vanlig innenfor transportsektoren, og jo flere lydmerker det er i markedet, jo mer må lydmerket skille seg fra andre for å oppnå tilstrekkelig grad av særpreg.

EUIPO avviser også BVGs argument om at tidligere bruk av lyden er relevant. Det vises til at det avgjørende spørsmålet er om lyden er egnet til å indikere kommersiell opprinnelse, noe EUIPO finner at den ikke er. BVGs henvisning til tidligere registreringer av andre lydmerker, som skulle underbygge at lydmerket hadde særpreg, anses heller ikke som relevant, ettersom EUIPO ikke er bundet av tidligere registreringer av andre tegn.

Det aktuelle lydmerket kan høres her. Avgjørelsen er tilgjengelig (på tysk) her.

Etter lovendring av 1. mars 2023 har det i utgangspunktet blitt enklere å registrere “utradisjonelle” merker som et lydmerke i Norge. Lydmerker må naturligvis fortsatt oppfylle de alminnelige kravene til registrering, men tidligere var det et krav om at varemerket måtte “gjengis grafisk”, eksempelvis ved gjengivelse i et notesystem, for å få beskyttelse. Etter lovendringen er det nå mulig å innlevere en lydfil som gjengir lydmerket som søkes registrert.

Den 6. desember 2023 avsa General Court of the European Union (“Underretten”) dom i to parallelle saker mellom BB Services GmbH (“Klager”) og EUIPO vedrørende førstnevntes ugyldighetsutfordring av to registrerte EU 3D-varemerker av lego-lekefigurer.

Underretten opprettholder EUIPOs vedtak om å avvise ugyldighetsinnsigelsen fra BB Services GmbH, hvor det var anført at tegnene utelukkende består av en form eller annen egenskap som følger av varens art eller er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat. Det følger av EUs varemerkedirektiv artikkel 7 (1)(e) (i) og (ii) at det ikke kan oppnås varemerkerett til slike tegn.

Hvorvidt en form er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat beror på om formen er den eneste måten å oppnå dette resultatet på. Underretten finner at selv om visse elementer i leketøysfigurene er vesentlige for å kunne bruke figurene i byggesystemet til Lego, herunder utstikkeren på hodet, krokene på hendende og hullene på baksiden av bena og under føttene, er ikke dette tilfellet med alle elementene i figurene. Underretten fremhever blant at dette ikke er tilfellet med det sylindriske hodet eller formene på armene og bena til figurene. Alle egenskapene var dermed ikke utelukkende nødvendige for å oppnå et teknisk resultat, nemlig å tillate lekens tilkobling til andre Lego-produkter.

Videre finner Underretten heller ikke at tegnet utelukkende består av en form som følger av varens art, da figurene også består av flere vesentlige detaljer som er dekorative og fantasifulle. Underretten konkluderer derfor med at 3D-varemerkene er gyldige.

De to 3D-varemerkene har også tidligere blitt utfordret av ugyldighetsinnsigelser basert på det samme grunnlaget (T-395/14, bekreftet av EU-domstolen i C-451/15 P). Klagen ble likevel tatt til behandling i den nye saken, ettersom denne var innsendt av en annen part.

Avgjørelsene er tilgjengelig her og her.

Den 11. oktober 2023 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (“KFIR”) avgjørelse i sak mellom Swedish Match North Europe AB og Diamond Quest Limited. Spørsmålet i saken var om sistnevntes kombinerte merke med teksten CYO måtte nektes registrert grunnet forvekslingsfare med Swedish Matchs registrerte ordmerke CRYO. KFIR besvarer dette benektende og konkluderer med at registreringen av merket CYO er gyldig.

KFIR legger inneldningsvis til grunn at merkenes varefortegnelse (røyk- og tobakksprodukter) er overlappende og identiske. I likhet med tidligere avgjørelser fra Patentstyrets 2. avdeling, finner KFIR at gjennomsnittsforbrukeren av røyk- og tobakksprodukter har et høyt oppmerksomhetsnivå og at brukerne er svært bevisste på hvilke produkter de benytter. Videre legger KFIR til grunn at en stor andel av produktene blir omsatt muntlig, men også gjennom en visuell besiktigelse av selve merkenavnet. Videre påpeker KFIR at lovgivingen i Norge medfører at logoer og merkers visuelle uttrykk ikke er synlig i selve omsetningssituasjonen for disse produktene.

KFIR går deretter over til vurderingen av kjennetegnslikhet, hvor KFIR tar stilling til graden av visuell, fonetisk og konseptuell likhet. Innledningsvis legger KFIR til grunn at begge merkene vil oppfattes som fantasiord, og at det ikke er mulig å sammenlikne merkene konseptuelt. Samtidig legger KFIR til grunn at merket CRYO har normal til høy grad av særpreg.

KFIR finner så at merkene uttales forskjellig og er tydelig fonetisk ulike, da det eldre merket uttales “kryo”, mens det yngre merket vil uttales “syo”. Videre finner KFIR at merkene visuelt sett har både likheter og ulikheter, men den visuelle ulikheten er mer fremtredende, særlig ettersom begge merkene er relativt korte med henholdsvis fire og tre bokstaver.

Den visuelle og fonetiske ulikheten, i samspill med den høye graden av oppmerksomhet til omsetningskretsen, tillegges avgjørende vekt. KFIR finner følgelig at det ikke foreligger forvekslingsfare. Registreringen av det kombinerte merket CYO skal dermed opprettholdes.

Avgjørelsen fra KFIR er tilgjengelig her.

Den 2. november 2023 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avgjørelse i sak om det kombinerte merket til Edvard Munch Beverages AS, SCREAM VODKA A TASTE OF ART EDVARD MUNCH. Spørsmålet var om merket skulle slettes for varer i klasse 33 på grunn av manglende bruk, jf. vml.§ 37, etter begjæring fra Iconic Wines AB. KFIR finner at den innsendte dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig til å dokumentere at bruksplikten er oppfylt for det kombinerte merket og konkluderer med at merket skal slettes for varer i klasse 33.

KFIR legger innledningsvis til grunn at det avgjørende er om merket har vært i reell bruk de siste fem år forut for innleveringen av slettelsesbegjæringen, som i denne saken var 15 august 2022. KFIR finner at mesteparten av dokumentasjonen innehaveren av varemerket hadde fremlagt ikke viser en reell bruk av varemerket og at dokumentasjonen samlet sett fremstår som “beskjeden”. Selv om enkelte e-poster viser forberedelser til relansering, samt ett enkelt salgsframstøt, anses ikke dette som tilstrekkelig til å godtgjøre at klager har hatt alvorlige intensjoner om å skape eller opprettholde et marked for produktet. Følgelig finner KFIR at klager ikke har dokumentert at merket er tatt i reell bruk i den relevante perioden.

KFIR vurderer også klagers subsidiære anførsel om at merket ikke kan slettes som følge av at det foreligger “rimelig grunn for unnlatelsen eller avbrytelsen”, jf. vml. § 37. Klager hevdet at importrestriksjoner, reiseforbud og generelle økonomiske forhold som følge av korona-pandemien gjorde det umulig eller urimelig vanskelig å gjennomføre den planlagte relanseringen av varemerket. KFIR finner at vanskeligheter oppsto som følge av ulike offentlige påbud og forbud utenfor klagers og bransjens kontroll. Det konkluderes imidlertid med at klager ikke har forklart godt nok hvordan pandemien hindret klager, og dermed anses det ikke å foreligge rimelig grunn for unnlatelse av bruk.

Merket ble dermed slettet på grunn av manglende bruk for varene i klasse 33, jf. varemerkeloven § 37.

Avgjørelsen fra KFIR er tilgjengelig her.

Vi har tidligere omtalt lovendringene i vårt nyhetsbrev for Q1 2023.

Olje- og energidepartementet og Barne- og familiedepartementet har foreslått en rekke tiltak som skal styrke forbrukervernet.

De foreslåtte endringene innebærer blant annet en opplysningsplikt ved avvik fra spotprisen, bedre rettigheter ved endringer i avtalen og krav om dokumentert samtykke ved leverandørskifte. Det foreslås videre å redusere perioden for forskuddsfakturering og tilbaketrekking av omsetningskonsesjon ved brudd på relevant regelverk.

Høringsfristen var 3. januar 2024, og høringsnotatet er tilgjengelig her.

I høst gjennomfører EU-kommisjonen og nettverket av europeiske forbrukermyndigheter (CPC) en stor tilsynsaksjon som skal avdekke skjult reklame hos influensere.  På grunn av influenseres sammenblanding av reklame og personlig innhold kan reklamen være vanskelig å oppdage. For at forbrukere lett skal forstå hvilke innlegg som er reklame, stiller markedsføringsloven krav om at innhold som innebærer reklame tydelig må fremstå som reklame.

Siden 1. oktober 2023 har Forbrukertilsynet hatt mulighet til å sanksjonere brudd på forbudet mot skjult reklame med overtredelsesgebyr. Dermed vil skjult reklame kunne få større økonomiske konsekvenser enn før, hvilket innebærer at næringsdrivende og influensere må ha gode rutiner på plass for tydeliggjøring av reklame.

Forbrukertilsynets omtale av tilsynsaksjonen er tilgjengelig her.

I vår gjennomførte Forbrukertilsynet kontroll av norske strømleverandører som avdekket lovbrudd hos alle selskapene som ble kontrollert. Tilsynet fant brudd på markedsføringsloven, angrerettloven og prisopplysningsforskriften. Enkelte lovbrudd ble funnet særlig alvorlig, slik som manipulering av standardopplysninger om krav på tilbakebetaling hvis man benytter seg av angreretten.

Selv om flere selskaper har innrettet praksisen sin, finner Forbrukertilsynet risikoen for fremtidige lovbrudd for å være høy fordi strømbransjen er utsatt for hyppige endringer og utvikling innenfor markedsføringsmetoder og avtaletyper. For å forhindre fremtidige lovbrudd har Forbrukertilsynet ilagt tvangsmulkt mot 14 strømselskaper. Vedtak om tvangsmulkt innebærer at selskapet må betale en bot på 100 000 per uke dersom loven brytes igjen. Vedtaket gjelder i fem år fra den datoen vedtaket er fattet.

Forbrukertilsynets omtale av saken, samt vedtakene, er tilgjengelige her.

Forbrukertilsynet har sendt varsel om vedtak til Convene AS, Telia AS og Telenor AS fordi de etter tilsynets vurdering bryter finansavtaleloven § 2-4 og derfor opererer med urimelige avtalevilkår i strid med markedsføringsloven § 22.

Finansavtaleloven sier at fakturagebyret ikke kan “overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved å utstede og sende regningen”. Forbrukertilsynet er av den oppfatning at dette ikke inkluderer generelle driftskostnader, som for eksempel systemkostnader, IT-kostnader, personalkostnader og andre administrasjons- og driftskostnader som selskapet uansett har. Dette gjelder også avledede og indirekte kostnader som er forbundet med den alminnelige forretningsdriften.

Selskapene kan endre praksisen sin før 18. januar 2024 og på denne måten unngå at Forbrukertilsynet fatter vedtak. De varslede vedtakene innebærer at selskapene må betale mellom 1,3 og 3 millioner kroner per uke dersom praksisen fortsetter.

Forbrukertilsynet skriver i sin pressemelding at de fremover vil kontrollere størrelsen på fakturagebyrer også i andre bransjer.

Forbrukertilsynets pressemelding og vedtakene er tilgjengelige her.

I mars 2023 ila Forbrukertilsynet Stayclassy AS og selskapets daglige leder et overtredelsesgebyr og forbudsvedtak med tvangsmulkt. Saken mot Stayclassy AS ble avsluttet da selskapet gikk konkurs, men saken mot daglige leder som medvirker ble opprettholdt.

Saken gjaldt markedsføring av salg i november 2022, der Stayclassy AS ikke opplyste om rabattens størrelse og markedsførte prisbesbesparelser som ikke var reelle.

Markedsrådet konkluderer med at daglig leder, som også var styreleder, har bidratt til den ulovlige markedsføringen. I denne forbindelse legges det blant annet vekt på at Stayclassy AS var et lite selskap med få ansatte, noe som økte daglig leders innflytelse. Daglig leder hadde også vært i dialog med, og fått veiledning fra, Forbrukertilsynet.

Etter en konkret helhetsvurdering kommer Markedsrådet til at overtredelsesgebyret på kr 100 000 for medvirkning til brudd på markedsføringsloven mot daglig leder skal opprettholdes.

Markedsrådet opphever imidlertid Forbrukertilsynets forbudsvedtak med tvangsmulkt. Markedsrådet uttaler at det i særlige tilfeller kan være behov for å fatte forbudsvedtak med tvangsmulkt mot medvirkere for å forhindre at den ulovlige markedsføringen fortsetter i et nytt selskap. I dette tilfellet hadde imidlertid ikke Forbrukertilsynet sannsynliggjort at det var behov for dette.

Markedsrådets vedtak er tilgjengelig her.

Saken gjelder Naux AS “Naux” (tidligere Tinde Energi AS) sin klage over Forbrukertilsynets vedtak om tvangsmulkt som følge av manglende oppfyllelse av påbud om å gi opplysninger og dokumentasjon om årsaken til at flere kunder hadde sagt opp avtaleforholdet sitt med Naux.

Bakgrunnen for påbudet var tips om at Naux hadde endret avtalevilkårene med den konsekvens at fobrukerne ville få levert leveringspliktig strøm, til høyere pris enn den avtalebaserte prisen. Disse endringene skjedde i forbindelse med salg av aksjer i Naux fra GNP Energy Norge AS til Henriksen Gruppen AS, hvor kunder ble overført mellom selskapene. Naux hadde forklart for Forbrukertilsynet at hendelsene skyldes en misforståelse og/eller teknisk glipp hos en sommervikar, og selskapet ble pålagt å opplyse om og dokumentere dette nærmere. I påvente av fullstendig svar på pålegget påløp tvangsmulkt på 10 000 kr dagen.

Sakens kjerne var om det foreliggende tilfellet var et slikt særlig tilfelle at det var grunnlag for å redusere eller frafalle tvangsmulkten jf. markedsføringsloven § 41 femte ledd. Markedsrådet tar utgangspunkt i at det ikke må lønne seg å trenere saker med sikte på at tvangsmulkten skal bli så høy at man senere kan kreve lemping. Likevel finner Markedsrådet at den totale tvangsmulkten fremstår som høy i lys av overtredelsens art. Markedsrådet konkluderer med at situasjonen utgjør et slikt særlig tilfelle at tvangsmulkten skal reduseres.

I den konkrete vurderingen vektlegger Markedsrådet at Forbrukertilsynet i en periode på nesten seks måneder unnlot å initiere til møte eller dialog med Naux for å oppdrive den nødvendige informasjonen som gjenstod. Naux hadde svart på tre av fire punkter i påbudet, og Markedsrådet finner at Forbrukertilsynet enkelt kunne tatt en telefon eller sendt en e-post med presisering om at tvangsmulkten løper i påvente av de siste opplysningene. Tvangsmulkten blir av Markedsrådet skjønnsmessig redusert fra 1 370 000 kr til 900 000 kr.

Markedsrådets avgjørelse er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet introduserte en ny prisveileder i september 2023, i forkant av de nye prismarkedsføringsreglene som trådte i kraft 1. oktober 2023.

Veilederen har blitt jevnlig oppdatert. Noen nye standpunkter som er verdt å merke seg inkluderer:

• Ved fastsettelsen av den laveste prisen de seneste 30 dagene kan bedrifter se bort fra priser gitt til en avgrenset kundegruppe, som for eksempel studenter eller medlemmer av en organisasjon, forening o.l.
• Rabattkoder som deles ut av influensere skal inkluderes når bedrifter vurderer hva som er den laveste prisen de siste 30 dagene. Dette gjelder imidlertid ikke hvis influenseren har en lukket profil i perioden rabattkoden er aktiv, forutsatt at koden ikke annonseres andre steder.
• Et salg som varer i 2-3 uker er sjelden problematisk med tanke på salgskampanjens lengde.
• For tjenester (som ikke er underlagt lovens krav til førpris) anbefales samme retningslinjer som for varer. Dette betyr at bedrifter skal ta hensyn til den laveste anvendte prisen de siste 30 dagene før salget starter.
• I kampanjer som “kjøp for 500 kr eller mer og få 20 % på hele kjøpet” må førpris oppgis på varer som koster 500 kroner eller mer. Den rabatterte prisen må tas i betraktning hvis et nytt salg planlegges de neste 30 dagene. For å unngå en villedende effekt, anbefales det også at prisen for varer som koster under 500 kroner er den laveste prisen som varen er solgt for de siste 30 dagene.
• Førpriser må oppgis hvis begreper som “outlet” eller “lagertømning” brukes. I slike tilfeller er det akseptabelt å vise til samme førpris helt frem til produktet er utsolgt. Hvis tilsynet ber om det, må det kunne fremlegges dokumentasjon på at prisfordelene er reelle.

Prisveilederen er tilgjengelig her.

Fra 1. januar 2024 skal begrepene P-rom og S-rom ikke lenger brukes i markedsføring av bolig. Det er begrepet BRA som er ny standard.

Forbrukertilsynet har også oppdatert boligveilederen sin med informasjon om hvordan boligens energibruk bør markedsføres for å ikke være villedende.

Forbrukertilsynets pressemelding er tilgjengelig her, og den oppdaterte boligveilederen er tilgjengelig her.

NKU kommer under tvil til at det ikke foreligger en ulovlig etterligning av Morild Norway AS produkter (“Morild”), men konkluderer derimot med at Apotek 1 Gruppen AS (“Apotek 1”) har handlet i strid med god forretningsskikk.

Apotek 1 har markedsført og solgt Morilds produktserie for reflekterende tekstil i flere år frem til 2021. I 2022 lanserte Apotek 1 en kolleksjon med reflekterende produkter innkjøpt fra en annen leverandør.

NKU mener at produktene fra Morild og Apotek 1 sømteknisk synes å være “slaviske kopier”. NKU konkluderer likevel med at produktene ikke er så like at det foreligger forvekslingsfare etter § 30. Dette skyldes at selve mønstrene er såpass ulike, og at forbrukerens vane til trender i tekstilindustrien kan bidra til at lignende produkter markedsførers av forskjellige næringsdrivende.

Ved spørsmålet om det foreligger brudd på god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25 legger NKU vekt på at partene hadde et nært samarbeid om introduksjon, markedsføring og salg av Morilds produkter. På bakgrunn av samarbeidet påhviler det Apotek1 en skjerpet variasjonsplikt når de skal markedsføre et eget produkt. Denne variasjonsplikten er ikke oppfylt. NKU mener også at det har vært illojalt av Apotek 1 å motta vareprøver for neste sesong fra Morild, unnlate å besvare henvendelser om kolleksjonen, og samtidig utvikle en svært lik produktserie med den hensikt at den skulle ta over for originalen.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

I vårt nyhetsbrev for Q2 2023 skrev vi om Datatilsynets tilsynsarbeid for å kontrollere nærmere hundre norske kommuner og fylkeskommuners personopplysningssikkerhet gjennom et såkalt brevtilsyn. Tilsynet er nå avsluttet, og Datatilsynet har konkludert med at det “gjøres mye godt personvernarbeid, til tross for begrensede ressurser”. Datatilsynet skriver i sin samlerapport at det i kommunene og fylkeskommunene er “stor forståelse for at personvern og informasjonssikkerhet er viktige verdier som må ivaretas og at de fleste kommuner har etablert gode verktøy for styringssystem/internkontroll og behandlingsprotokoller”.

Mange kommuner manglet likevel overordnede retningslinjer og praktiske rutiner/prosedyrer. For eksempel var det hele 25-30 % av kommunene som ikke hadde behandlingsprotokoll.

Datatilsynet konkluderer med at mange kommuner har “overfladiske beskrivelser” eller dokumenter som viser “hvordan det bør se ut”. I rapporten presiserer Datatilsynet at rutinene som utarbeides må sikre “sammenhengende ansvarslinjer” fra den behandlingsansvarlig og til alle som utøver oppgaver.

Rutiner må med andre ord være tilpasset virksomheten på en slik måte at de sikrer personvernet i tillegg å være godt kommunisert i enhver virksomhet. Rutiner i en “skuff” som kun gjengir bestemmelser i lovverket vil ikke være tilstrekkelig.

I brevtilsynet ba Datatilsynet om å få utlevert blant annet behandlingsprotokoll, oversikt over hvordan ansvaret for etterlevelse av personvernregelverket er organisert, en beskrivelse av virksomhetens internkontroll for etterlevelse av personvernregelverket, retningslinjer for gjennomføring av risiko – og sårbarhetsanalyser, sikkerhetsdokumentasjon, personvernerklæring og informasjon om personvernombud.

Datatilsynet gjester Wiersholm Oslo Privacy Conference den 1. februar, der de skal snakke om hvilke forventninger de har til virksomheters personverndokumentasjon.

Datatilsynets omtale av tilsynet og rapporten er tilgjengelig her.

Datatilsynet har varslet om et overtredelsesgebyr på 20 millioner kroner og flere pålegg til Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Det er altså ikke snakk om et endelig vedtak.

Datatilsynet tar opp at NAV, etter Datatilsynets opfatning, mangler et helhetlig styringssystem for etatens personvernarbeid, samt at metodene for tilgangsstyring og kontroll av logger for bruk av tilganger ikke er gode nok. Etter Datatilsynets syn innebærer dette blant annet brudd på GDPR artikkel 32.

Datatilsynets omtale av saken, samt varselet om vedtak, er tilgjengelig her.

NAV fikk for øvrig også et vedtak om overtredelsesgebyr på 5 millioner kroner i juni 2022 for brudd på konfidensialitetsprinsippet i forbindelse med tilgjengeliggjøring av CV-er til arbeidssøkere.

Den 5. desember 2023 avsa EU-domstolen to dommer som tydeliggjør reglene for når nasjonale tilsynsmyndigheter kan ilegge overtredelsesgebyr for brudd på GDPR. Hovedbudskapet fra EU-domstolen var at tilsynsmyndigheten må kunne godtgjøre at virksomheten har brutt reglene uaktsomt eller forsettlig. Videre klargjør dommene at når virksomheten er en del av et konsern, skal gebyrets størrelse beregnes basert på den samlede omsetningen for konsernet.

Dommene stadfester Datatilsynets praksis og bidrar til lik håndheving av personvernreglene blant tilsynsmyndighetene, som igjen gir likere konkurransevilkår for europeiske bedrifter.

Det vises til Datatilsynets omtale av dommene her og EU-domstolens pressemelding her.

I en avgjørelse av 10. oktober 2023 omgjorde Personvernnemda Datatilsynets vedtak om å ilegge en kommune en irettesettelse for å ha behandlet personopplysninger uten gyldig behandlingsgrunnlag og i strid med informasjonsplikten etter GDPR. Bakgrunnen for saken var at en barnehageansatt hadde tatt et videopptak av et barn under et sinneutbrudd i barnehagen. Formålet med opptaket var å vise det til kommunepsykologen for å gjøre de barnehageansatte bedre rustet til å møte barnet.

I motsetning til Datatilsynet kom nemda til at kommunen hadde behandlingsgrunnlag for innsamlingen av personopplysninger ved videoopptak i GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav c (rettslig forpliktelse). Etter nemndas syn var det “ingen tvil” om at kommunen har gyldig behandlingsgrunnlag i barnehageloven med forskrifter til å behandle personopplysninger om barna i barnehagen. Det ble videre konstatert at hjemmelsgrunnlaget omfatter “enhver form” for behandling, og at det ikke setter skranker for valg av metode for innsamling, herunder bruk av videopptak. At kommunen feilaktig hadde trodd at de trengte samtykke for behandlingen, gjør etter nemdas syn ikke at man mister behandlingsgrunnlaget etter GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav c (rettslig forpliktelse). Nemda la videre til grunn foreldrenes samtykke dekket utleveringen av opptaket til kommunepsykologen.

For øvrig var nemda enig med tilsynet i at kommunen hadde brutt sin informasjonsplikt overfor foreldrene. Foreldrene skulle mottatt mer informasjon om barnehagens rutiner og planlagte behandling av personopplysninger, herunder lagring, sletting og deling. Etter nemdas syn var imidlertid ikke bruddet på informasjonsplikten så alvorlig at det var grunnlag for å gi kommunen en irettesettelse.

Personvernnemdas vedtak, som var enstemmig, kan leses i sin helhet her

Det danske datatilsynet har publisert to veiledere om kameraovervåking: en til offentlige myndigheter og en til boligorganisasjoner. Veilederne beskriver hva man skal være særlig oppmerksom på hvis man som offentlig myndighet eller boligorganisasjon ønsker å anvende kameraovervåking, herunder hvilke regler som gjelder spesifikt for disse aktørene som behandlingsansvarlige. Tilsynet har tidligere også publisert en veileder om kameraovervåking for private virksomheter. Veilederne er tilgjengelige her, her og her.

Det danske datatilsynet har også publisert ny veiledning om adgangsrettigheter som er tilgjengelig her, samt en veileder om offentlige myndigheters bruk av kunstig intelligens som er tilgjengelig her.

Selv om disse veilederne ikke gjelder direkte for norske virksomheter, kan de likevel gi nyttig veiledning om hvordan GDPR skal forstås på disse områdene. Vær likevel oppmerksom på at norsk rett inneholder visse særregler for kameraovervåking på arbeidsplassen som kan avvike fra dansk praksis.

Den 9. desember 2023 fremforhandlet Europaparlamentet og Rådet et kompromiss som gjør at EU endelig har oppnådd enighet om et utkast til AI Act (KI-forordningen).

AI Act ble foreslått 21. april 2021 og bygger på en risikobasert tilnærming for kunstig intelligens. Utkastet inneholder fire risikokategorier (i) uakseptabel risiko; (ii) høyrisiko; (iii) begrenset risiko og (iv) minimal risiko. Forordningen må formelt vedtas av EU før den, etter en periode på to år fra vedtakelsestidspunktet, vil tre i kraft.

Vi har tidligere skrevet om AI Act i våre nyhetsbrev Q3 2022 og Q3 2023.

AI Act er tilgjengelig her, og Stortingets omtale av forordningen er tilgjengelig her.

Den 27. november 2023 ble Data Act (Dataforordningen) endelig vedtatt av EU. Formålet med forordningen er å øke tilgjengeliggjøringen av data, og den inneholder regler som blant annet pålegger virksomheter å dele data under rimelige og rettferdige vilkår.

Vi har tidligere skrevet en artikkel om vedtakelsen av Data Act, samt spilt inn en podkast om eierskap til data.

Data Act er tilgjengelig her.

I desember vedtok Stortinget digitalsikkerhetsloven. Den nye loven skal bidra til å sikre grunnleggende krav til digital sikkerhet i virksomheter med særlig betydning for samfunnet ved å forebygge, avdekke og motvirke uønskede hendelser i nettverks- og informasjonssystemer som brukes for å levere samfunnsviktige tjenester og digitale tjenester. Loven skal også legge til rette for sikkerhet i IKT-produkter, IKT-tjenester og IKT-prosesser.

Loven bygger på EU-direktiv 2016/1148 av 6. juli 2016 om tiltak for å sikre et høyt felles nivå for sikkerhet i nettverks- og informasjonssystemer (NIS1-direktivet). Lov om digital sikkerhet er ment å være i samsvar med direktivet og øvrige sammenlignbare lands nasjonale lovgivning på området. Loven gjelder for tilbydere at samfunnsviktige tjenester i sektorene energi, transport, helse, vannforsyning, bank, finansmarkedsinfrastruktur og digital infrastruktur, samt tilbydere av digitale tjenester.

Virksomheter som omfattes av loven forpliktes til å overholde digitale sikkerhetskrav. Kravene om sikkerhet innebærer blant annet en plikt til å gjennomføre en risikovurdering av nettverks- og informasjonssystemer som benyttes for å levere tjenesten, og til å iverksette hensiktsmessige og proporsjonale tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak. I tillegg må virksomhetene iverksette proporsjonale tiltak for å forebygge, avdekke og redusere konsekvensene av hendelser, slik tjenesteleveransen kan opprettholdes. Virksomheter som omfattes av loven underlegges også en særlig varslingsforpliktelse ved hendelser som virker betydelig inn på tjenesteleveransen.

Loven fastsetter flere virkemidler for håndhevelse av loven, blant annet pålegg om retting, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Hva gjelder overtredelsesgebyr, kan det nevnes at dersom den ansvarlige for overtredelsesgebyret er et foretak som inngår i et konsern, hefter foretakets morselskap og morselskapets i det konsern selskapet er en del av, subsidiært for beløpet. Det er også verdt å merke seg at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes fem år etter at overtredelsen er opphørt.

Loven inneholder relativt omfattende forskriftshjemler, og det kan derfor forventes at lovforpliktelsene vil tydeliggjøres gjennom forskrift i tiden som kommer. Departementet har enda ikke avklart når loven vil tre i kraft.

Lovteksten er tilgjengelig her.

Europaparlamentet og Rådet vedtok den 19. oktober forordning (EU) 2022 2022/2065 om digitale tjenester (Digital Services Act (DSA)). Forordningen vil tre i kraft 17. februar 2024.

Forordningens formål er å styrke det indre marked ved å modernisere og presisere internettbaserte plattformers plikter når det gjelder å fjerne ulovlig innhold, samt å adressere nye problemstillinger forbundet med plattformøkonomien. Videre skal DSA sikre like markedsvilkår for plattformtilbydere. Det er også et sentralt mål å skape et tryggere internett for forbrukere, med mer åpne, gjennomsiktige og pålitelige plattformer.

Den 18. oktober 2023 offentliggjorde Kommisjonen en rekke anbefalinger til medlemsstatene for å koordinere deres reaksjon mot økt spredning av ulovlig innhold, slik som terrorrelatert innhold og hatefulle ytringer. Formålet er at medlemsstatene skal bistå Kommisjonen med å sikre at de største digitale plattformene (very large online platforms – VLOPs og very large online search engines – VLOSEs) overholder sine nye forpliktelser i henhold til DSA, forut for den formelle fristen for ikrafttredelse.

Kommisjonens pressemelding er tilgjengelig her.

Den 6. november 2023 oppnådde forhandlere fra Rådet og Europaparlamentet politisk enighet om et forordningsforslag som har til formål å fremme åpenhet valgprosesser i EU og forhindre feilinformasjon.

Vedtaket innebærer nye krav til åpenhetsmerking av politisk reklame, som blant annet skal vise hvem som har betalt for reklamen, hva som er formålet med den og hvor pengene kommer fra. Målrettet reklame basert på sensitive persondata som etnisitet, religion og seksuell orientering, eller som baserer seg på persondata fra mindreårige, gjøres forbudt. Mottakere av målrettet reklame må gis opplysninger om hvorfor vedkommende har mottatt reklamen, hvilke målgrupper den retter seg mot og hvilke forsterkningsverktøy/metoder som er brukt. Det blir også forbudt at et tredjeland finansierer politisk reklame tre måneder før valg eller folkeavstemning i EU.

Forordningen vil omfatte selskaper, organisasjoner (NGOer) og foreninger som driver politiske annonsekampanjer for å påvirke opinionen under valg, selv om de ikke gjør dette gjennom reklameleverandører. Politiske standpunkter eller liknende skrevet under redaktøransvar, samt standpunkt som kommer til uttrykk fra privatpersoner vil ikke omfattes. Heller ikke intern kommunikasjon fra offisielle nasjonale eller europeiske kilder vil være underlagt forordningen.

Brudd på regelverket kan resultere i bøter på inntil 6 prosent av årlig omsetning.

Stortinget har omtalt forordningsforslaget her.

Den 3. oktober 2023 vedtok Europaparlamentet sin holdning til European Media Freedom Act. Europaparlamentet ønsker forbud mot innblanding i redaksjonelle beslutninger og bruk av spionprogramvarer mot journalister. Et sentralt formål er å forhindre eksternt press på journalister. Forhandlinger med Rådet om det endelige forordningsforslaget kan nå begynne.

Europaparlamentets vedtak inneholder en rekke krav til medlemsstater, tilbydere av medietjenester, tilbydere av såkalte “very large online plattforms” og enkelte andre aktører som operer i mediemarkedet. Vedtaket gjelder blant annet håndtering av innhold publisert av redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmedier, krav til vurdering av foretakssammenslutninger i mediemarkedet som kan innvirke mediemangfold og redaksjonell uavhengighet og krav til åpenhet rundt eierskap, ved at mediene må rapportere om eierstruktur og mottak av statlig annonsering og støtte.

Stortinget har omtalt EU-posisjonen her, og Europaparlamentet her.

PFU har felt Ringsaker blad for brudd på god presseskikk. PFU finner at avisen gjennom konstaterende tittel og beskrivelser, sammen med bilder som var mangelfullt sladdet, går langt i å fastslå at den aktuelle ungdommen har brutt loven og dermed ikke har overholdt Vær Varsom-plakatens punkt 4.5 om å unngå forhåndsdømming. I tillegg var det gitt opplysninger som gjorde det mulig å identifisere ungdommen i sitt lokalsamfunn. Hans alder burde ha ført til økt varsomhet hos reaksjonen. Dette er ikke i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 om å utvise varsomhet ved omtale av saker på et tidlig stadium og i saker som gjelder unge lovovertredere.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.