Fornybar energi – regulatorisk oppsummering av Q2 2024

I vårt nyhetsbrev med regulatorisk oppsummering av Q1 2024 omtalte vi endringene i energiloven og vassdragsreguleringen som er kjent som styringsmekanismen for forsyningssikkerheten. Disse endringene trådte i kraft 1. juli 2024.

Endringene i vassdragsreguleringsloven og energiloven ble vedtatt den 22. mars 2024. Den 10. mai 2024 ble det vedtatt tilhørende endringer på forskriftsnivå, som også trådte i kraft 1. juli 2024. De berørte forskriftene er energilovforskriften og forskrift om internkontroll i vassdragslovgivningen (IK-vassdrag). I tillegg ble det vedtatt mindre henvisningsendringer uten materiell betydning i forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 17-8 og NEM-forskriften § 6-1 annet ledd bokstav a).

Oppsummert innebærer de materielle endringene i energilovforskriften og IK-vassdrag følgende:

Energilovforskriften: Dagens bestemmelse i § 6-2 deles opp i fem nye bestemmelser (§6-2 og 6-2a – 6-2d). Bestemmelsene presiserer når det kan innføres kraftrasjonering (når det “på grunn av ekstraordinære forhold kan bli eller er energiknapphet”, og det i tillegg er påkrevet med rasjonering “ut fra allmenne hensyn […] for å sikre at energien blir best mulig utnyttet”. De nye reglene gir også hjemmel for tiltak og virkemidler før og etter en kraftrasjoneringsperiode, slik at den regulatoriske verktøykassen nå også inneholder verktøy for å unngå at vi havner i en rasjoneringssituasjon.

IK-vassdrag: Innføring av nye bestemmelser i §§ 5 a og 5 b, hvor det oppstilles krav om at konsesjonærens disponeringsstrategi skal inngå i konsesjonærens internkontrollsystem og krav til innholdet i disponeringsstrategien for å ivareta forsyningssikkerhet.

Endringene trådte i kraft fra 1. juli 2024.

Regjeringen fremmet forslag til lovvedtak om endringer i energiloven mv. (tiltak for et mer forbrukervennlig strømmarked) i Prop. 83 L (2023-2024). Forslaget har tidligere vært på høring, hvor den overordnede tilbakemeldingen var at det er støtte for de foreslåtte endringene. Endringene ble vedtatt 14. juni 2024, og trådte i kraft 1. juli 2024.

Energiloven har fått et nytt kapittel 4 A, og § 10-2 er endret. Formålet er å tilrettelegge for et mer velfungerende og forbrukervennlig strømmarked, ved å gjøre det enklere for forbrukeren å orientere seg i strømmarkedet og bidra til at næringsdrivende konkurrerer om å tilby kraftavtaler på en ryddig måte.

Det nye kapittelet inneholder fem nye bestemmelser som regulerer salg av strøm til forbrukere. Dette omfatter følgende:

Virkeområde i § 4 A-1: Bestemmelsen sier at kapittel 4 A skal gjelde avtale om kjøp av elektrisk energi (kraftavtaler) som inngås mellom en kraftleverandør og en forbruker. Kraftleverandører er i denne sammenheng definert som foretak med omsetningskonsesjon som selger elektrisk energi til forbrukere. Det presiseres at bestemmelsene i kapittelet ikke kan fravikes til ugunst for forbrukere.

Informasjon om kostnader ved forbrukerens oppsigelse av kraftavtale i § 4 A-2: Bestemmelsen oppstiller en opplysningsplikt for kraftleverandøren om eventuelle kostnader forbundet med forbrukerens oppsigelse av kraftavtale. Opplysningsplikten omfatter et regneeksempel som viser hvordan kostnadene skal beregnes, som skal fremgå av avtalevilkårene. Kraftleverandøren skal også på forbrukerens anmodning kostnadsfritt og senest innen virkedager angi hvilken eventuell kostnad en oppsigelse av kraftavtalen vil utgjøre, som skal være bindende i 48 timer.

Nedkjølingsperiode i § 4 A-3: Bestemmelsen innfører en nedkjølingsperiode ved telefonsalg, dørsalg, standssalg og butikksalg. Et tilbud kan tidligst aksepteres av forbrukeren 24 timer etter at det ble mottatt.

Ensidige endringer i kraftavtalen i § 4 A-4: Bestemmelsen innfører en kostnadsfri oppsigelsesrett for forbrukeren ved endringer i avtalen til forbrukerens ugunst. Slike endringer kan ikke tre i kraft før det er gått 30 dager etter at skriftlig varsel om endringen ble mottatt av forbrukeren.

Tilsyn i § 4 A-5: Bestemmelsen gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet kompetanse som tilsynsmyndighet etter kapittelet. Tilsyn skal utføres i samsvar med håndheving- og sanksjonsreglene i markedsføringsloven, noe som betyr at det er hjemmel for forbuds- og påbudsvedtak og tvangsmulkt. Det er også inntatt en egen hjemmel for overtredelsesgebyr ved forsettlige eller uaktsomme brudd på de nye reglene i energiloven kapittel 4A, hvis overtredelsene anses som vesentlige eller har skjedd gjentatte ganger.

Etter dagens bestemmelse i energiloven § 10-2 har Reguleringsmyndigheten for energi (RME) kun kompetanse til å trekke tilbake en omsetningskonsesjon ved brudd på energiloven eller bestemmelser gitt i medhold av energiloven. Samtidig kan brudd på andre relevante regelverk enn energiloven tilsi at kraftleverandøren ikke er skikket. Departementet foreslår derfor at tilbaketrekkingsadgangen også skal omfatte brudd på angitte bestemmelser i avtaleloven, markedsføringsloven og angrerettloven mv. Dette innebærer en vesentlig innskjerping av kontrollen med useriøse kraftleverandører.

I tillegg til de vedtatte lovendringene vil et samlet Storting stramme ytterligere inn ved at de har fremmet to anmodningsvedtak til Regjeringen om at “Stortinget ber regjeringen sikre at kraftleverandørene ikke kan gjøre vesentlig endringer i strømavtale uten forbrukerens uttrykkelige samtykke” og “Stortinget ber Regjeringen vurdere et forbud mot at kraftleverandørene driver med direkte markedsføring til tidligere kunder mens leverandørbyttet pågår og 14 dager etter byttet er gjennomført“. Disse forslagene vil ikke bli vedtatt før Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med lovforslag.

Energidepartementet har vedtatt å forlenge overgangsperioden for krav til energileddet i en ny nettleiemodell. Utgangspunktet er at nettselskapenes inntekter fra energileddet maksimalt kan utgjøre 50 prosent av nettselskapets inntekter fra hver kunde. Likevel åpnet forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 14-2 (4) siste punktum for at inntektene fra energileddet kunne overstige 50 prosent frem til 1. juli 2024. Dette unntaket er nå forlenget til 1. juli 2026.

Departementets begrunnelse er at det er behov for et bedre kunnskapsgrunnlag for å vite hvordan og om endringene i nettleien påvirker folks strømforbruk. Det har vært krevende for nettselskapene å vurdere hvordan nettkundene har tilpasset seg den nye nettleiemodellen på grunn av de ekstraordinære strømprisene.

Endringen i forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 14-2 (4) trådte i kraft den 2. mai 2024. Merk også at RME tidligere har fått i oppdrag å evaluere nettleiestrukturen til nettselskapene. Som følge av fristforlengelsen har departementet besluttet at RMEs frist for å levere sin utredning skal utsettes til 1. november 2025.

Energidepartementet fremmet den 26. juni 2024 forslag til endringer i energiloven med formål å effektivisere og forbedre konsesjonsprosessen, både for nettanlegg og produksjonsprosjekter. Forslagene inkluderer blant annet:

Ny hjemmel for tidlig saksavslutning: Departementet foreslår at det innføres en ny § 2-1 i energiloven som åpner for at konsesjonsmyndigheten i visse tilfeller kan avslutte behandlingen av en melding med forslag til utredningsprogram. Endringen vil tillate NVE å avslutte behandlingen av urealistiske prosjekter på et tidlig stadium. Formålet er at ressurser benyttes på gjennomførbare og godt planlagte prosjekter. Departementet forutsetter at forslagsstiller gis veiledning og anledning til å uttale seg før en sak avsluttes.

I § 2-1 tredje ledd presiseres vilkåret for saksavslutning i meldingsfasen. Konsesjonsmyndigheten kan avslutte behandlingen hvis det er “klart at søknad om konsesjon til tiltaket vil bli avslått” fordi: (a) forslagsstiller er bortfalt, besluttet oppløst eller tatt under konkursbehandling, (b) tiltaket helt eller delvis er plassert i et område som er omfattet av vernevedtak etter naturmangfoldloven eller Stortingets vedtak om vern av vassdrag, hvis tiltaket kan innvirke på verneverdiene, (c) tiltaket helt eller delvis er plassert i et område hvor det er særlig fare for naturskade, eller (d) det planlagte tiltaket klart vil medføre vesentlige negative virkninger for miljø eller annen arealbruk.

Alternativet i bokstav d er skjønnsmessig og kan brukes når kraftproduksjonsprosjekter har så sterke negative miljøeffekter eller arealbrukskonflikter at det ikke finnes tilstrekkelige avbøtende tiltak.

I alle fire situasjonene gjelder grunnvilkåret om at det er klart at søknad om konsesjon vil bli avslått, men det vil trolig få størst betydning i den skjønnsmessige vurderingen etter bokstav d. Ordlyden “klart” betyr at det kreves en kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at søknaden vil bli avslått. Merk også at hjemmelen for tidlig saksavslutning er en kan-bestemmelse som gir anvisning på et forvaltningsskjønn. Konsesjonsmyndigheten får ikke plikt til å avslutte saksbehandlingen i de tilfellene vilkårene er oppfylt. Det er fremhevet i høringsnotatet at kompetansen bare bør brukes når tidlig saksavslutning fremstår som hensiktsmessig.

Beslutning om å avslutte behandlingen av en melding treffes ved enkeltvedtak, og avgjørelsen skal begrunnes.

Områdekonsesjonærens “henteplikt”: Etter dagens regelverk har områdekonsesjonæren plikt til å levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området som konsesjonen gjelder for, jf. energiloven § 3-3. I tillegg har nettselskaper tilknytningsplikt for ny produksjon etter § 3-4 a. Departementet foreslår å utvide § 3-4 a med en ny bestemmelse om såkalt “henteplikt”. Det innebærer at områdekonsesjonærer skal hente elektrisk energi fra nye produksjonsanlegg som kan kobles til nett opp til 22 kV, noe som er ment å bidra til en mer effektiv utnyttelse av tilgjengelige energiressurser. I dag er ordningen at produsentene selv må bygge nett frem til det tilknytningspunktet i nettet som nettselskapet anviser, og ordet “henteplikt” spiller på at forslaget snur dette rundt: Nettselskapene må bygge nett helt frem til kraftverket for å “hente” den nye strømproduksjonen. Områdekonsesjonærens “henteplikt” for ny produksjon skal tilsvare områdekonsesjonærens leveringsplikt for nytt forbruk.

Utvidelse av konsesjoners varighet: Maksimal varighet for nye anleggskonsesjoner foreslås utvidet fra 30 til 50 år, noe som kan gi større forutsigbarhet og stabilitet for energiprosjekter. Etter departementets vurdering bør hovedregelen fortsatt være at konsesjonsperioden tilpasses det enkelte anleggets antatte tekniske og økonomiske levetid, da dette varierer veldig mellom ulike typer anlegg. Dette innebærer at vi neppe vil få se 50-årige anleggskonsesjoner for vindkraftverk. Så lange konsesjonsperioder er derimot aktuelle for en del nettanlegg.

Nye fremdriftskrav: Departementet foreslår fremdriftskrav for byggestart og idriftsettelse, noe som skal sikre at utbyggingsprosessen ikke stagnerer og bidrar til raskere realisering av ny energiproduksjon. Departementet foreslår at fristen for byggestart i utgangspunktet skal være fem år regnet fra konsesjonstildeling, men at fristens lengde kan fravikes i konsesjonen. Rettsvirkningen av å oversitte fristen er at konsesjonen bortfaller.

Frist for idriftsettelse foreslås å være fem år regnet fra byggestart, men at dette kan fravikes i konsesjonen. Rettsvirkningen av å oversitte fristen er at virkemidlene i energiloven kapittel 10 kan tas i bruk, herunder tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og tilbaketrekking av konsesjonen.

Lovregulering av detaljplanfasen: I anleggskonsesjoner for store og arealkrevende anlegg stilles det regelmessig krav om detaljplan. Kravene til detaljplaner er utviklet gjennom forvaltningspraksis. Nå foreslås lovregulering av dette viktige regulatoriske virkemiddelet i ny § 3-1 a i energiloven. Kravet om detaljplan for bygging og drift skal i utgangspunktet gjelde for alle anlegg med anleggskonsesjon, og planen skal redegjøre for den endelige utbyggingsløsningen, alle planlagte arealinngrep og hvordan miljø og landskap skal ivaretas gjennom anleggs- og driftsfasen. Det vil ikke være anledning til å starte anleggsarbeidet før detaljplanen er godkjent.

Konsesjonsmyndigheten får en skjønnsmessig adgang til å frafalle krav om detaljplan. Dette vil særlig være aktuelt ved mindre anlegg hvor detaljene er tilstrekkelig avklart gjennom behandlingen av konsesjonssøknaden.

Lovhjemmel for etterundersøkelser: Det foreslås en ny lovhjemmel som pålegger konsesjonærer å gjennomføre undersøkelser av virkningene av eksisterende energianlegg. Formålet er å sikre at miljø- og andre virkninger overvåkes og håndteres adekvat.

I tillegg til de nevnte forslagene, inneholder høringsnotatet flere andre endringsforslag til energiloven. Dette omfatter blant annet krav om at konsesjonæren dekker kostnadene ved kunngjøring av konsesjonsvedtak, modernisering av konsesjonssøknadsreglene, og en utvidelse av virkeområdet til dagens omgjøringsbestemmelse i energiloven § 10-4. Endelig omfatter høringsnotatet flere lovtekniske endringer som klargjør og forbedrer den eksisterende lovgivningen.

Høringsfristen er satt til 30. august 2024.

Energidepartementet sendte på høring forslag til støtteordning for flytende havvind på Vestavind F og Vestavind B den 28. juni 2024. I tillegg til Sørvest F, som gjelder bunnfast havvind, er disse to områdene aktuelle for utlysning i 2025. Høringen gjennomføres i samsvar med ESAs retningslinjer for statsstøtte til klima, miljøbeskyttelse og energi, hvor det kreves at EØS-statene skal gjennomføre en offentlig høring om støtteordningen før den notifiseres til ESA.

Departementet ønsker å bruke en tostegsmodell for tildeling av statsstøtte. Alternativet er å tildele prosjektområde og støtte i én felles auksjon etter prekvalifisering. Tostegsmodellen innebærer at prosjektområder for havvind i første fase tildeles gjennom en konkurranse basert på kvalitative kriterier. Deretter skal det på et senere tidspunkt avholdes en auksjon om statsstøtte mellom de selskapene/konsortiene som er tildelt areal i første fase. Formålet med tostegsmodellen er å avbøte usikkerhetene knyttet til investeringskostnadene for flytende havvind. Ved å vente lengst mulig med å avklare støttenivået, vil Regjeringen og aktørene ha best mulige forutsetninger for å avklare investeringskostnadene og det nødvendige støttenivået.

Første fase avgjøres av kvalitative kriterier. Departementet foreslår at hovedkriteriene er kostnadsnivå, innovasjon og teknologiutvikling, gjennomføringsevne, og hvordan prosjektene bidrar til bærekraft og positive ringvirkninger. Søkerne som scorer høyest, blir tildelt hvert sitt prosjektområde, med en tidsbegrenset eksklusiv rett til å gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning og søke om konsesjon etter havenergiloven § 3-1 for produksjonsanlegg, jf. havenergiloven § 2-3 (4).

Støttetildelingen i andre fase avgjøres ut fra en auksjonsprosess. Departementets utgangspunkt er at dette skal gjennomføres ved bruk av differansekontrakter, hvor kontraktsprisene avklares i auksjoner. En differansekontrakt innebærer at dersom kraftprisene er lavere enn kontraktsprisen, skal differansen dekkes av staten. Dersom kraftprisene er høyere enn kontraktsprisen, skal differansen tilfalle staten. Departementet ser for seg at differansekontrakten skal ha en varighet på 15 år og at det settes et maksimalbeløp for partenes utbetalinger under kontrakten.

Samtidig er departementet åpne for at støtteordningen kan være investeringsstøtte, dvs. kontantutbetaling gjennom investeringsperioden. Investeringsstøtten baserer seg på en andel av investeringskostnadene. En slik løsning innebærer at selskapene/konsortiene tar kraftprisrisikoen og statens bidrag er å dekke deler av investeringskostnadene og dermed redusere noe av prosjektrisikoen i utbyggingsfasen.

Høringsfristen er satt til 23. august 2024. Regjeringen legger opp til at nødvendig avklaring fra ESA skal foreligge innen utgangen av året, og tar sikte på nye utlysningsrunder i 2025.

Energidepartementet publiserte den 7. mai 2024 et høringsnotat med forslag til nye bestemmelser om krav til modenhet for prioritering av nettkunder i forskrift om nettregulering og energimarkedet (NEM). Forslaget har tidligere blitt varslet i Regjeringens handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet. Formålet med forslaget er å tilrettelegge for at prosjekter med gjennomføringsevne prioriteres i tilknytningskøen og hindre at umodne prosjekter fortrenger modne prosjekter med større sannsynlighet for realisering.

Departementet foreslår flere endringer i NEM-forskriften:

Forslag til ny § 3-4 gir nettselskapene plikt til å foreta modenhetsvurderinger uten ugrunnet opphold ved tilknytningsforespørsler over 1 MW. Forespørsler på 30 MW eller mer skal modenhetsvurderes av regionalnettseier, og forespørsler på 100 MW eller mer skal vurderes av Statnett. Minimumskriterier for modenhet er:

• reelt kapasitetsbehov,
• tidspunkt for bruk av kapasiteten,
• forpliktende fremdriftsplan,
• status på relevante tillatelser og avtaler,
• lokalisering, og
• finansieringsplan

Nettselskapene kan supplere disse kriteriene med andre objektive og ikke-diskriminerende modenhetskriterier. Kriteriene skal gjøres kjent for kundene på forhånd, i praksis må de kunngjøres på nettselskapenes nettsider.

Aktører som blir vurdert som modne, skal få tildelt reservasjon (hvis tilknytningen er driftsmessig forsvarlig i eksisterende nett) eller bli plassert i kapasitetskø (hvis det må bygges nytt nett). § 3-4 tredje ledd legger opp til en regel om at aktørene skal få modenhetsdato (køprioritet) etter den datoen nettselskapet er ferdig med modenhetsvurderingen. Dette er en annen regel enn den som følger av Fornybar Norges bransjestandard og Statnetts praksis i dag – her regnes modenhetsdatoen som den datoen en kunde sendte inn dokumentasjon på at kriteriene er oppfylt, selv om nettselskapets vurdering av dokumentasjonen skjer på et senere tidspunkt.

Det stilles krav om fremdrift i prosjektet for kunder som har fått reservert kapasitet eller fått plass i kapasitetskø, og aktørene må jevnlig rapportere på fremdrift. Ved vesentlige endringer eller avvik i oppfyllelse av modenhetskriteriene får nettselskapet både rett og plikt til å trekke tilbake reservasjonen eller plassen i kapasitetskøen (helt eller delvis).

Departementet foreslår en overgangsregel i ny NEM § 3-5, som gjelder aktører som allerede har fått reservert kapasitet eller fått plass i kapasitetskø før ikrafttredelsen av de foreslåtte endringene i NEM. Departementet foreslår at modenhetskriteriene gis tilbakevirkende kraft overfor slike aktører, som innen seks måneder fra ikrafttredelsen av de foreslåtte endringene i NEM må sende inn dokumentasjon på at de oppfyller modenhetskriteriene. Nettselskapet skal deretter uten ugrunnet opphold gjennomføre en modenhetsvurdering basert på innsendt informasjon. Aktører som blir vurdert som modne, beholder sin opprinnelige reservasjon eller plass i kapasitetskøen. Aktører som ikke sender inn informasjon innen fristen, eller som ikke blir vurdert som modne, mister sin reserverte kapasitet eller plass i kapasitetskøen.

Høringsnotatet inneholder også enkelte andre forslag, blant annet om at nettselskapene må registrere og rapportere tiden det tar å tilknytte nytt og økt forbruk under 1 MW, og forskriftsfesting av dagens etablerte praksis om at områdekonsesjonærer skal tilknytte nytt og økt forbruk uten ugrunnet opphold.

Departementet har satt høringsfrist til 7. august 2024 og tar sikte på at endringene deretter trer i kraft i løpet av høsten 2024.

Stortingets flertallspartier ble den 17. juni 2024 enige om det reviderte nasjonalbudsjettet, som inkluderer et tiltak for å stimulere til mer utbygging av solenergi. Ap, Sp og Sv har samlet seg om følgende forslag: “Stortinget ber regjeringen i løpet av vårsesjonen 2025 fjerne konsesjonsplikt for solparker opp til 10 MW lokalisert på industri­tomter, næringsarealer, flystriper e.l., slik at tillatelser gis av kommunene etter plan- og bygningsloven”. Stortingets flertallspartier følger dermed opp det som har vært et ønske fra solbransjen selv.

Ingvild Kjerkol, Arbeiderpartiets energipolitiske talsperson, fremhever “grå arealer” som ideelle for økt satsing på solenergi. Hun uttaler at utbygging på slike områder, som allerede er utviklet for industri og næringsliv, kan bidra til lavere strømpriser, samtidig som det har mindre innvirkning på naturen.

Stortinget har tidligere satt et mål om at produksjonen av norsk solkraft skal økes til 8 TWh i 2030, fra dagens beskjedne produksjon på ca. en halv TWh fra 665 MW solkraft. Økning av konsesjonsgrensen til 10 MW vil trolig bidra til å nå dette målet.

En drøy uke senere, den 26. juni 2024, sendte Energidepartementet på høring et forslag om nye bestemmelser i energilovforskriften hvor grensen for konsesjonsplikt for solkraftanlegg på land settes til 5 MW. Det presiseres i høringsnotatet at departementet er kjent med at flere bransjeaktører har gitt uttrykk for at grensen bør ligge opp mot 10 MW, og ber derfor høringspartene “også vurdere en grense på konsesjonsplikt på inntil 10 MW”. Høringsnotatet henviser ikke til Stortingets anmodningsvedtak, og forslaget til forskriftsendring er generelt. Forskriftsendringen vil gjelde all bakkemontert solkraft, ikke bare anlegg på “grå arealer”. Anlegg under grensen for konsesjonsplikt vil bli behandlet av kommunene etter plan- og bygningsloven.

Det er verdt å merke seg at departementet nå foreslår at grensen settes i MW (den maksimale effekten ut av anlegges vekselretter), ikke MWp (solcellepanelenes maksimale teoretiske effekt). Ifølge høringsnotatet vil en grense på 5 MW unnta anlegg på om lag opp til 7,5 MWp fra konsesjonsplikt, og 10 MW tilsvarer om lag 15 MWp. Arealbehovet for 5 MW-anlegg anslås til ca 100 dekar, mens 10 MW-anlegg vil dekke ca 200 dekar.

I samme høringsnotat foreslås også enkelte andre mindre endringer, blant annet om rapporteringsplikt.

Departementet ber om innspill innen 30. august 2024.

NVE publiserte 20. juni 2024 en rapport med forslag til ny prisregulering for fjernvarme. Rapporten er sluttresultatet av en prosess som startet mot slutten av 2021, og som har skapt usikkerhet i fjernvarmebransjen. NVE varslet da at dagens maksimalprisregulering ikke lenger er hensiktsmessig, og innledet en prosess for å vurdere alternativer. Flere eksterne rapporter har blitt innhentet, og ulike forslag har blitt vurdert, blant annet makspris basert på kostnadene ved alternativ oppvarming med lokal varmepumpeteknologi.

NVE foreslår å videreføre en maksimalprisregulering basert på strømpris, men med vesentlige forenklinger sammenlignet med dagens modell. Hovedtrekk ved forslaget er:

• Ny maksimalpris for fjernvarme settes lik spotprisen for strøm (områdepris) pluss et konstantledd på 50 øre/kWh. Konstantleddet kommer i stedet for nettleie- og avgiftskomponentene i dagens regulering.
• Hvis spotprisen går over 100 øre/kWh, øker fjernvarmeprisen bare med 40 % av spotprisen over dette punktet (øvre knekkpunkt). Dette skal ivareta kundenes behov for å skjermes mot svært høye priser, og kommer i stedet for dagens ordning med at strømstøtten trekkes fra i maksimal fjernvarmepris.
• Hvis spotprisen går under 0 øre/kWh, reduseres fjernvarmeprisen bare med 40 % av den negative spotprisen (nedre knekkpunkt). Dette skal ivareta fjernvarmeleverandørenes behov for å skjermes mot svært lave priser som ikke gir kostnadsdekning.
• Den nye prisreguleringen skal gjelde for både husholdnings- og næringskunder, og uansett om fjernvarmeanlegget er konsesjonspliktig eller omfattet av tilknytningsplikt.

Samtidig foreslår NVE enkelte andre justeringer og presiseringer i prisreguleringen. Av særlig interesse er forslaget om å åpne for tidsavgrensede fastprisavtaler for fjernvarme, som vil være unntatt fra maksimalprisreglene forutsatt at leverandøren har oppfylt krav til informasjon om hvordan fastprisen er beregnet, avtalens varighet og oppsigelsesadgang. Det er også bra at NVE i rapporten tydelig avklarer at spisslastavtaler (avtaler hvor kunden har annen oppvarmingsløsning og bare vil bruke fjernvarme i kortere perioder når grunnlasten ikke gir nok effekt) skal være unntatt maksimalprisregulering.

Til slutt er det verdt å merke seg at NVE legger opp til en ordning hvor regulator får en mer aktiv rolle enn i dagens regulering. Forslaget bygger på at regulator skal få fullmakt til å justere “konstantleddet, det øvre og nedre knekkpunktet og helningen på priskurven” i tråd med prisutviklingen.

Rapporten er oversendt Energidepartementet, som nå skal vurdere forslagene og eventuelt følge opp med nødvendige lov- og forskriftsendringer. For å unngå at dette blir uforutsigbart for bransjen og kundene, er det viktig at Energidepartementet i forslaget til nye regler setter klare rammer for når og hvordan parametrene skal kunne endres, og vi tror reglene må sikre at parametrene ikke kan endres hyppig.

Forskrift om kost-nytteanalyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme ble sendt på høring av Regjeringen den 16. mai 2024. Forskriften utdyper og presiserer de nye lovbestemmelsene om kost-nytteanalyser som ble vedtatt i energiloven §§ 7-2 til 7-4 den 16. juni 2023. Lovbestemmelsene, som er omtalt i vår regulatoriske oppsummering for Q1 2024, har foreløpig ikke trådt i kraft i påvente av denne forskriften. Formålet med forskriften er å tilrettelegge for økt bruk av overskuddsvarme, noe som kan avlaste kraftnettet og senke energikostnadene for forbrukerne.

De nye bestemmelsene i energiloven stiller i korte trekk krav til at større anlegg som bruker elektrisitet (elektrisk effekt) eller som forbrenner andre energivarer (termisk energi) må utrede mulighetene for utnyttelse av overskuddsvarme fra anlegget. Kravene omfatter bl.a. bygging eller omfattende oppgraderinger av termiske kraftverk (over 20 MW), industrianlegg (over 20 MW som vil ha overskuddsvarme med anvendbar temperatur), fjernvarme- og fjernkjøleanlegg, energiproduksjonsanlegg (over 20 MW), datasentre (over 2 MW tilført elektrisk effekt) og andre anlegg (over 20 MW). Kravene for de ulike anleggstypene er nærmere presisert i forskriftsforslaget. Forskriften foreslår blant annet å unnta anlegg for forbrenning av avfall og små fjernvarmeanlegg der det forventes at etterspørselen etter varme vil være mindre enn 10 GWh årlig.

Loven og forskriften legger opp til at kost-nytteanalysene må godkjennes før bygging eller oppgradering settes i gang. Selv om bestemmelsene i utgangspunktet er omtalt som et krav om å gjennomføre analyser, kan tiltakshaver også pålegges at anlegget ikke kan bygges eller oppgraderes uten at overskuddsvarmen utnyttes hvis kost-nytteanalysen viser at fordelene er større enn kostnadene. Dette innebærer at de nye reglene i enkelte tilfeller ikke bare vil kunne være utredningskrav, men også medføre konkrete krav til utformingen av anlegget.

Samtidig har Regjeringen gitt NVE i oppdrag å utrede eventuelle strengere krav til utnyttelse av overskuddsvarme. Bakgrunnen er Regjeringens handlingsplan for energieffektivisering fra høsten 2023. Eventuelle slike endringer er ikke del av forskriften som sendes på høring.

Høringsfristen er satt til 26. august 2024.

Energidepartementet sendte på høring forslag til endringer i forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-1a den 19. april 2024. For kunder som ikke har avtale med et strømselskap har nettselskapet plikt til å levere strøm til disse kundene mot et påslag. Dagens bestemmelse i § 2-1a sier at påslaget skal tilsvare maksimalt 5 øre per kWh de første seks ukene. Deretter skal påslaget utformes slik at sluttbrukeren gis insentiv til å skaffe seg en ordinær kraftleveringsavtale, men det kan likevel ikke overstige 5 øre per kWh frem til 1. juli 2024.

Maksprisen på 5 øre per kWh har vært en midlertidig unntaksordning som har blitt forlenget flere ganger. Departementet foreslår nå som en permanent ordning at påslaget skal være på 5 øre per kWh de første seks ukene, og deretter 8 øre. Dette innebærer at nettselskapene ikke lenger vil stå fritt til å bestemme påslaget etter den første perioden på seks uker.

Formålet med forslaget er å sikre at påslaget ikke avviker vesentlig fra prisene i det norske sluttbrukermarkedet for alle kunder på leveringsplikt. Kunder som ikke har annet valg enn å være på leveringsplikt vil dermed beskyttes mot urimelig høye priser.

Energidepartementet ba om innspill innen 5. juni 2024, slik at høringsfristen har utløpt.

RME foreslo endringer i forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet (leveringskvalitetsforskriften) den 12. juni 2024. Bakgrunnen for endringene er hovedsakelig todelt. Det ene er at det er behov for å tydeliggjøre kravene til nettselskapenes behandling av saker der kunder er misfornøyde med leveringskvaliteten. Det andre er at europanormen EN 50160 om spenningskvalitet nylig er revidert.

RME foreslår en revisjon av prosedyrene som nettselskapene følger når kunder uttrykker misnøye med leveringskvaliteten. RME anbefaler mer presise krav til den skriftlige informasjonen som skal gis til kunder som klager på leveringskvaliteten, samt tidspunktet for når denne informasjonen skal leveres. Nettkundene skal også varsles tidligere ved planlagte nettutkoblinger.

Videre har RME vurdert om standardene for spenningskvalitet bør justeres for å være i tråd med den europeiske normen EN 50160. RME mener dette ikke bør gjøres, da europanormen er mindre streng enn eksisterende norske krav. RME påpeker at de norske forskriftene om leveringskvalitet er gjeldende hele tiden, i motsetning til europanormen som kun er gjeldende 95 prosent av tiden. I tillegg er de norske forskriftene gjeldende under alle driftssituasjoner, mens europanormen kun er gjeldende under normale driftssituasjoner.

RME foreslår mindre justeringer i bestemmelsene om frekvens og kortvarige overspenninger, underspenninger og spenningssprang. RME anbefaler at kravene til individuelle overharmoniske spenninger harmoniseres med den europeiske normen der det er angitt grenseverdier. Til slutt foreslår RME en justering av kravene til total harmonisk forvrengning.

RME har bedt om innspill til forslagene innen 15. september 2024 og skal sende en anbefaling til endringer til Energidepartementet innen 15. november 2024.

Energidepartementet sendte den 10. juni 2024 på høring et forslag til ny forskrift om energikartlegging i foretak. Forskriften er ment å supplere endringer i energiloven § 8-5 om energikartlegging i store foretak, som trådte i kraft 1. mars 2024. Forskriften bygger på et tidligere forslag til forskrift om energikartlegging som var på offentlig høring i 2020, men som ikke ble gjennomført i påvente av lovhjemmel.

Forslaget til forskrift presenterer to alternative innslagspunkt for hvilket energiforbruk som utløser krav om kartlegging på henholdsvis 2,5 GWh og 1 GWh gjennomsnittlig per år de siste tre årene. Departementet ber spesielt om høringsinnspill til disse alternativene. Begge innslagspunktene er vesentlig lavere enn i høringsutkastet fra 2020, hvor terskelen lå på 5 GWh. Senking av terskelen er ment å utløse en betydelig økt energieffektivisering. Departementet ber også om eventuelle merknader til anslaget for hvor mange foretak kravet til energikartlegging vil gjelde for ved de to ulike innslagspunktene og til kostnader ved kravet.

Kravet om energikartlegging er hjemlet i energiloven. I forskriften foreslås det nærmere bestemmelser om hvilke foretak som omfattes og om kartleggingens innhold. Forslaget legger opp til at omfattede foretak skal gjennomføre energikartlegging innen to år fra reglene trer i kraft, og deretter hvert fjerde år. Kartleggingen skal bygge på målte, sporbare data, eller – hvis slike data ikke finnes – på anerkjente standarder og metoder. Kartleggingen skal identifisere aktuelle energieffektiviseringstiltak og beskrive i hvilken grad tidligere identifiserte tiltak er gjennomført, samt inneholde en vurdering av tekniske og økonomiske muligheter for tilknytning til fjernvarme/fjernkjøling, egen fornybar energiproduksjon og mulighet til å utnytte overskuddsvarme. Det foreslås nærmere krav til hvordan kartleggingen skal rapporteres, og om at rapporten skal oversendes Enova. Forslaget inneholder også bestemmelser om kvalifikasjonskrav til personell som utfører kartleggingen.

Forskriftsforslaget inkluderer også en forventning om at kartleggingen skal avdekke potensialet for kostnadseffektiv produksjon av fornybar energi for eget forbruk, samt muligheter for å utnytte overskuddsvarme. Som en del av dette arbeidet har regjeringen nylig sendt et forslag til forskrift om utnyttelse av overskuddsvarme ut på høring, jf. ovenfor.

Høringsfristen er satt til 26. august 2024.

I et høringsnotat publisert den 28. mai 2024, foreslår Reguleringsmyndigheten for energi (RME) to endringer i inntektsrammereguleringen av nettselskapene. Forslagene innebærer ingen endring i forskrift, men kun endring i forvaltningspraksis ved beregning av kostnadsnormene. Det overordnede formålet er å bidra til at nettkunder får tilknytning til strømnettet raskere.

Den ene endringen gjelder reguleringen av nettselskap i regionalt distribusjonsnett og transmisjonsnett. Forslaget er at nettselskaper får dekket tidlige utredningskostnader fra og med regnskapsåret 2024 i inntektsrammen fra og med 2026. Dette omfatter kostnader til effektprognoser, områdestudier og konseptvalgutredninger. Formålet er å gi nettselskapene økt insentiv til å gjennomføre utredninger ved at den økonomiske risikoen reduseres. Utredninger er ønskelig fordi det gir nettselskapene bedre oversikt over fremtidig behov og kapasitet.

Den andre endringen gjelder reguleringen av nettselskap i lokalt distribusjonsnett. Forslaget er midlertidig, og innebærer at nettselskapene får økt tillatt inntekt basert på antall nytilknytninger det siste året. Ulike kundegrupper vil gi ulik vekt i beregningen, for eksempel ved at nettselskapet får mer tillegg for å tilknytte en næringskunde enn en hyttekunde. RME vil fastsette det totale beløpet som inngår i ordningen, og anslår at dette vil være på omtrent 50 – 100 millioner kroner årlig. Dette skal dekkes av nettkundefellesskapet gjennom økt nettleie.

RME har bedt om innspill til ordningen innen 13. september 2024.

En ny forskrift om håndtering av energiknapphet og kraftrasjonering trådte i kraft 1. januar 2024. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) publiserte en oppdatert digital veileder til forskriften den 3. april 2024.

Noen av de viktigste endringene er detaljert informasjon om hvordan nettselskapene skal utarbeide sine rasjoneringsplaner, hvilke prinsipper NVE legger til grunn ved bruk av virkemidler, og en mer detaljert beskrivelse av ansvaret og oppgavene de ulike aktørene har ved energiknapphet og kraftrasjonering.

Oppdateringen av veilederen skal gjøre det enklere å forstå og etterleve kravene i kraftrasjoneringsforskriften. Veilederen informerer om hvordan NVE som rasjoneringsmyndighet kan bruke virkemidler for å gjennomføre kraftrasjonering, men også virkemidler for å unngå slik rasjonering.

Veilederen er primært rettet mot aktører som har ansvar og oppgaver etter forskriften, som nettselskapene, systemansvarlig (Statnett), statsforvalteren, kraftprodusenter og Kraftforsyningens distriktssjefer (KDS). En viktig endring er at statsforvalter og nettselskap skal samarbeide tettere ved utarbeidelse av rasjoneringsplaner.

REMIT-forordningen, forordning (EU) 2011/1227 og etterfølgende forordning (EU) 2019/942 ble revidert i forordning (EU) 2024/1106 den 17. april 2024, ofte omtalt som REMIT II. Formålet med forordningen er å styrke åpenheten og forhindre manipulasjon i engrosmarkedene for energi. Regelverket inneholder sentrale regler om forbud mot markedsmanipulasjon og innsidehandel, og krav til publisering av innsideinformasjon. REMIT har klare likhetstrekk til reglene om innsidehandel og markedsmanipulasjon som gjelder for eksempelvis aksjehandel, men med enkelte tilpasninger til energimarkedene.

Revideringen av REMIT-forordningen er et resultat av flere behov, inkludert styrking av offentlig tillit til engrosmarkedene gjennom økt transparens og overvåkningskapasitet, noe som bidrar til stabilisering av energipriser og forbrukerbeskyttelse. Det er også et behov for forbedret samsvar med EUs finansmarkedslovgivning, gitt den økende betydningen av finansielle instrumenter som energiderivater i engrosmarkedene. Videre er det nødvendig å forbedre ACERs overvåkning av engrosmarkedene og gjøre datainnsamlingen mer komplett, inkludert utvidelse av datainnsamlingen for å dekke hull og inkludere nye markeder og produkter. Utviklingen av handelsteknologi og økende bruk av algoritmisk handel og høyfrekvent algoritmisk teknologi i engrosmarkedene, må også hensyntas i forordningen. For å oppdage potensielle brudd på forordningen, er det behov for å forbedre samarbeidet mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og finansmyndighetene i medlemslandene. Det er også nødvendig å etablere et effektivt tilsyns- og etterforskningsregime for de tilfellene av markedsmanipulasjon som ikke kan adresseres av medlemsstatene alene.

Den reviderte REMIT-forordningen styrker ACERs rett til å etterforske og prioritere saker ved mistanke om grenseoverskridende markedsmanipulasjon. Selv om nasjonale reguleringsmyndigheter kan protestere mot ACERs undersøkelser, har ACER nå rett til å pålegge tvangsmulkt for å sikre overholdelse av inspeksjonsbeslutninger og informasjonsforespørsler. Imidlertid beholder medlemslandene retten til å ilegge bøter for overtredelser. ACER vil kunne bruke en rekke verktøy for undersøkelser, inkludert stedlige inspeksjoner og formelle uttalelser, og kan koordinere etterforskning mellom land ved behov.

Selv om REMIT-forordningen ikke er innlemmet i EØS-avtalen, er tilsvarende regler i stor grad implementert i norsk rett i NEM-forskriftens kapittel 5. Det norske kraftmarkedet er dypt integrert med tilstøtende markeder. Gjennom blant annet NEM-forskriften sikres en rettstilstand som i relativt stor grad er i tråd med andre europeiske land som har implementert REMIT. Det er også et ønske om å sikre kontinuitet mellom reguleringene i NEM-forskriften og den fremtidige implementeringen av REMIT-forordningen. RME ser allerede i dag i betydelig grad til ACERs tolkning av REMIT ved tolkning av de norske innsidehandels- og markedmanipulasjonsreglene. Det er all grunn til å forvente at det vil fortsette.

Forordningen Net Zero Industry Act (NZIA) ble den 27. mai 2024 formelt vedtatt av EUs ministerråd. NZIA er EUs respons på USAs grønne subsidie- og skattepakke, Inflation Reduction Act (IRA), samt Kinas subsidiering av teknologier som solceller og elbiler. Målet er å styrke konkurranseevnen og fremme innenlandsk industri- og teknologiutvikling. Formålet er å beholde Europas grønne bedrifter innenfor EU, i stedet for at de fristes til å flytte virksomheten utenlands.

Et sentralt mål er at EU innen 2030 skal stå for produksjonen av minst 40 % av unionens årlige behov for nullutslippsteknologi, det vil si teknologi som er nødvendig for fremstilling av elementer som vindturbiner, batterier, hydrogen, varmepumper, CCS-teknologi, solcellepaneler og strømnett. Videre er ambisjonen at EU innen 2040 skal ha 15 % av produksjonen på verdensbasis for disse teknologiene.

Forordningen vil bidra til å stimulere investeringer i grønn teknologi, korte ned og forenkle saksbehandlingen for nye industriprosjekter, fremme tilgang til markedet for strategiske teknologier, forbedre arbeidsstyrkens kompetanse og koordinere EUs tiltak innen klima og energi. Flere av hovedområdene, som havvind, batteriproduksjon og hydrogen, er norske satsingsområder. Progresjonen vil bli evaluert basert på to referansepunkter: produksjonskapasitet og Europas andel av global produksjon.

Norge har tidligere etablert et grønt industripartnerskap med EU, og i lys av den nye forordningen om nullutslipp i industrien, er det viktig at norsk industri overholder det samme regelverket som det europeiske. Derfor vil regjeringen nå initiere prosessen med å vurdere EØS-relevansen.

Det finnes også spesifikke regler for karbonfangst og karbonlagring (CSS). Forordningen pålegger EUs olje- og gasselskaper å bygge opp kapasitet til å lagre minst 50 millioner tonn CO2 årlig innen 2030. Det gjenstår å se hvilken rolle Norge vil spille i denne innsatsen og om denne delen av lovverket er EØS-relevant. Hvis forordningen blir innlemmet i EØS-avtalen, betyr det at norske olje- og gasselskaper må bygge opp CO2-lagre på norsk sokkel. Les mer om Net Zero Industry Act hos Fornybar Norge og Europower.

EU-kommisjonen har lagt frem tre dokumenter for å fremskynde utrullingen av fornybar energi.  Anbefalingene gir veiledning om hvordan EU-landene skal implementere 2023-utgaven av fornybardirektivet, (EU) 2023/2413, som nylig ble vedtatt i EU. Direktivet er EØS-relevant og vil derfor sannsynligvis bli innlemmet i EØS-avtalen. Dokumentene fokuserer på å forenkle prosessen for konsesjonsbehandling, etablere akselerasjonsområder for vindkraft og utvikle kvalitative kriterier for vindkraftauksjoner.

Anbefalingene er ikke nye rettsakter, men veiledning for å følge eksisterende rettsakter. Selv om anbefalingene ikke er juridisk bindende, kan de likevel ha stor innflytelse på hvordan EU-medlemslandene implementerer fornybardirektivet og annen relevant EU-lovgivning. Hvis medlemslandene velger å følge anbefalingene, kan det føre til en mer harmonisert tilnærming til utrulling av fornybar energi i hele EU. En raskere og enklere konsesjonsbehandling kan også gjøre det mer attraktivt å investere i fornybar energi, som igjen kan gi økt konkurranse i bransjen og lavere priser for forbrukerne.

Norge har foreløpig ikke implementert 2018-versjonen av fornybardirektivet, (EU) 2018/2001, men har fått frist til august 2024 av EUs energikommissær Kadri Simson, slik alle EFTA-landene har fått.

Energiklagenemnda avgjorde uenighetssak mellom Elvia AS og Statnett SF den 9. april 2024 med saksnr. 2024/0193. Bakgrunn for saken er at Statnett SF hadde ved en feil hadde ødelagt Elvias styrekabler i Tegneby transformatorstasjon i Vestby kommune. Dette førte til at omtrent 73 000 kunder i Follo og Østfold mistet strømmen og en tilhørende regning for KILE-kostnader på omtrent 31 millioner kroner.

RME fattet vedtak den 9. august 2023 at Elvia AS skulle være ansvarlig for KILE-kostnadene. Vedtaket ble påklaget av Elvia AS. Spørsmålet for Energiklagenemnda var om konsesjonæren (Elvia AS) skulle være objektivt ansvarlig eller om den som hadde forårsaket avbruddet (Statnett SF) skulle være ansvarlig for KILE-kostnadene.

Leveringskvalitetsforskriften § 2A-3 første ledd sier at “ansvarlig konsesjonær er nettselskap som har feil eller planlagt utkobling i egne nettanlegg [..]. Dette gjelder også hendelser i nettselskapets anlegg forårsaket av sluttbruker, systemansvarlig eller annen tredjepart”.

Ut fra dette mente Energiklagenemnda at Elvia AS var objektivt ansvarlig for KILE-kostnadene. Det ble lagt avgjørende vekt på at bestemmelsen første punktum la opp til en objektiv vurdering og ingen krav til vurdering av skyld. Nemnda pekte videre på at annet punktum støttet denne forståelsen. Samtidig pekte nemnda på at Elvia AS kunne ta privatrettslige skritt for å kreve erstatning mot Statnett SF.

Avgjørelsen viser at den ansvarlige for KILE-kostnader etter leveringskvalitetsforskriften er det nettselskapet som er konsesjonær for nettanleggene som berøres og forårsaker avbrudd i strømleveringen. Det er uten betydning at en annen part har forårsaket avbruddet. Samtidig kan konsesjonæren rette regresskrav mot skadevolderen etter alminnelige erstatningsrettslige regler. At nettselskap kan kreve erstatning for KILE-tap forårsaket av tredjemann ved uaktsomhet ble slått fast av Høyesterett i HR-2005-138-A.

Energiklagenemda avgjorde uenighetssak mellom en privatperson og Fagne AS (nettselskapet) om tariff for ikke-fjernavleste måleverdier den 26. april 2024 med saksnr. 2024/0417. Privatpersonen hadde AMS-måler uten aktiv kommunikasjonsenhet, og ble ilagt tariff for ikke-fjernavleste måleverdier etter kontrollforskriften § 17-9. Bestemmelsen sier at nettselskapet kan fastsette tariff til dekning av merkostnader ved å håndtere og kontrollere måleverdiene for kunder som ikke har fjernavlest måler. Denne settes til 1 500 kroner eks. mva. per år.

Spørsmålet i saken var om Fagne AS måtte gjennomføre en stedlig kontrollavlesning for å kunne kreve tariff etter kontrollforskriften § 17-9. Privatpersonen mente at det gjaldt et krav om stedlig kontrollavlesning. Fagne AS hadde ikke gjort dette og fakturert kunden tariff for ikke-fjernavleste måleverdier. Privatpersonen anførte at dette måtte anses som en forskuddsbetaling i strid med avregningsforskriften § 7-1a. Bestemmelsen sier at forbrukere skal faktureres etterskuddsvis av nettselskapet, med enkelte unntak.

Energiklagenemnda mente at det ikke gjelder et krav om fysisk stedlig kontrollavlesning for å kunne kreve tariff etter kontrollforskriften § 17-9. En slik forståelse kan ikke utledes av avregningsforskriften §§ 3-3, 7-1a eller kontrollforskriften § 17-9. Nemnda presiserte at det er opp til nettselskapet å vurdere hvordan kontroll av måleverdiene blir gjennomført. Endelig viste nemnda til at gebyret for manuell avlesning ikke innebærer at den enkelte kunde betaler for en bestemt aktivitet utført av nettselskapet, men hver kunde betaler for sin del av merkostnadene nettselskapet har tilknyttet denne gruppen.

RME avgjorde uenighetssak mellom Linea AS (nettselskap) og St1 Norge AS (uttakskunde) den 26. april 2024 med saksnr. 202404855-5. Spørsmålet i saken var om nettselskapet hadde overholdt leveringsplikten etter forskrift om nettregulering og energimarkedet § 3-1. Bestemmelsen og tilhørende forvaltningspraksis sier at nettselskapet skal sørge for at uttakskunden får tilknytning “uten ugrunnet opphold”.

På vedtakstidspunktet hadde det gått omtrent 13 måneder fra uttakskundens henvendelse om tilknytning uten at uttakskunden hadde mottatt skriftlig tilbud om anleggsbidrag. RME uttalte at et prosjekt i distribusjonsnettet som utløses av at kunden ber om økt kapasitet eller tilknytning, grovt sett består av to faser. Fase 1 er tidsrommet fra kunden kontakter nettselskapet til kunden får et skriftlig tilbud med estimert anleggsbidrag, mens fase 2 er tidsrommet fra kunden aksepterer tilbudet til kunden er tilknyttet nettet. For fase 1 må nettselskapet begrunne tidsbruken dersom denne fasen tar lengre tid enn 6 uker.

Ut fra en konkret helhetsvurdering kom RME til at nettselskapet ikke kunne begrunne hvorfor tidsbruken for fase 1 hadde tatt lengre tid enn 6 uker. RME påla derfor nettselskapet å sende skriftlig tilbud om anleggsbidrag innen fire uker etter vedtaksdato. Tidsbruken for fase 2 ble ikke behandlet av RME som følge av at man fremdeles befant seg i fase 1. I andre uenighetssaker har RME uttalt at fase 2 ikke kan ta lengre tid enn 4 måneder uten at nettselskapet kan begrunne tidsbruken, jf. eksempelvis RME sak 20221973-14.

RME avgjorde uenighetssak mellom en privatperson og Elvia AS (nettselskapet) om beregning, fakturering og utbetaling av strømstøtte. Bakgrunnen for saken er at privatpersonen flyttet fra leiligheten sin den 15. desember 2022. Da fikk han strømstøttesatsen for november på 47,89 øre/kWh, og ikke desember som var på 223,51 øre/kWh.

Innledningsvis mente RME at Elvia AS i utgangspunktet hadde benyttet riktig strømstøttesats. Det følger av midlertidig forskrift om strømstønad § 11 første ledd at nettselskapene skal bruke forrige måneds støttesats når de beregner støttebeløp ved sluttoppgjør for en nettkunde før RME har beregnet og publisert støttesatsen etter strømstønadsloven § 5.

Det sentrale spørsmålet for RME var om det var grunnlag for å gjøre unntak fra dette utgangspunktet. Forskriftens § 11 tredje ledd åpner for at RME kan pålegge nettselskapene å korrigere støttebeløpet i etterkant dersom forrige måneds støttesats medfører et “vesentlig avvik fra støttesatsen for den aktuelle forbruksmåneden”. RME uttalte at en differanse på 175,62 øre/kWh i utgangspunktet utgjør et vesentlig avvik, men kom likevel, ut fra en helhetsvurdering, til at det i denne konkrete saken ikke skulle gjøres unntak fra hovedregelen.

RME la vekt på at alle nettkunder innenfor samme prisområde må likebehandles. Dersom RME skulle komme til at strømstønaden skulle korrigeres i dette tilfellet, ville virkningen vært at alle nettselskap i prisområdet som hadde gjennomført sluttoppgjør i desember 2022 også måtte pålegges en tilsvarende korrigeringsplikt i etterkant. Terskelen for korrigering måtte derfor settes høyt. Videre la RME vekt på at forskjellen i stønadssats i NO1 mellom desember 2022 og januar 2023 og september og oktober 2022 var på 159,85 og 255,19 øre/kWh. I disse tilfellene påla RME ikke nettselskapene å korrigere støttebeløpet i etterkant, noe som tilsa at det heller ikke skulle gjøres i dette tilfellet.

NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraftutbygging ble skrotet etter massiv folkemotstand mot vindkraft den 17. oktober 2019. I den nasjonale rammen utpekte NVE 13 områder spesielt egnet for vindkraft og redegjorde for detaljerte analyser av totalt 43 områder.

Venstre fremmet forslag til Stortinget om å ta den nasjonale rammen opp til vurdering på nytt. Venstre viste til at det er behov for mer kraftproduksjon, raskere saksbehandling, og at EU legger opp til at hvert enkelt land skal ha definerte akselerasjonsområder. Ved å forholde seg til den nasjonale rammen ville saksbehandlingstiden bli redusert.

Energi- og miljøkomitéen i Stortinget støttet ikke Venstres forslag den 21. mai 2024. Et massivt flertall bestående av Ap, Sp, Høyre, KrF, Rødt, Frp og SV stemte for å avvise forslaget.

EUs energikommisær, Kadri Simson, sendte brev til energiminister, Terje Aasland, hvor EU stilte frist til Regjeringen å innføre fornybardirektivet (RED II) den 13. mars 2024. Hun ba Efta-sekretariatet lage en beslutning om innføringen av RED II og sende det til EU-kommisjonen innen 13. mai 2024, og at EØS-komiteen innfører beslutningen innen 13. august 2024.

Aasland har i et svarbrev forklart at Norge har trappet opp gjennomgangen av direktivet og arbeider med EØS-/EFTA-partnerne med å lage et utkast til EØS-vedtak. Aasland har imidlertid ikke svart om fristen den 13. august skal overholdes. Statsminister, Jonas Gahr Støre, har i spørretime på Stortinget uttalt at “en kommissær i EU setter ikke en frist for den norske regjeringen. Det avgjør vi. Vi vil ta den tiden vi mener vi trenger“.