Endringer og nyheter innen skatt og avgift 2. kvartal 2024

Wiersholms skatteeksperter har oppsummert de viktigste nyhetene på skatte- og avgiftsområdet i andre kvartal 2024.
Finansdepartementet har den siste tiden sendt en rekke forslag på høring. Det er også kommet rettsavgjørelser innen skatt, merverdiavgift og eiendomsskatt, samt en rekke avgjørelser fra Skatteklagenemnda.
Vi ser også fremover mot en spennende høst hvor Wiersholm skal prosedere tre prinsipielle saker for Høyesterett.
Lov- og forskriftsendringer innen selskapsbeskatning
Endringen i skatteloven § 9-14 om utvidet fritak for skattlegging av verdipapirfond ved utflytting som følge av en skattefri fusjon, trådte i kraft 25.6.2024.
Endringen ble omtalt i vårt nyhetsbrev om Revidert nasjonalbudsjett 2024. [Se forslag til lov- og regelendringer innen selskapsbeskatningen, lenger ned i nyhetsbrevet]
Praksis innen selskapsbeskatning
I en nylig avsagt dom fra Høyesterett, datert 26. juni 2024 (HR-2024-1168-A), var det sentrale spørsmålet hvorvidt rentebegrensningsregelen, i kombinasjon med norske konsernbidragsregler, var i strid med etableringsfriheten etter EØS-avtalen. Høyesterett konkluderte til fordel for skattyter og fastslo at kombinasjonen av disse reglene medførte en EØS-stridig restriksjon.
Saken involverte et norsk selskap i et større internasjonalt konsern, som opprinnelig ble nektet fullt fradrag for gjeldsrenter på lån fra sitt morselskap i Luxembourg. Selskapet argumenterte for at denne regelen, slik den var i 2015, sammen med konsernbidragsreglene som favoriserte norske konsern, var i strid med etableringsfriheten i EØS.
Skattyters syn fikk støtte i en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen datert 1. juni 2022. Høyesterett konkluderte med at rentebegrensningsregelen ikke kunne anvendes, da den utgjorde en urettmessig restriksjon på etableringsfriheten.
Dommen understreker nødvendigheten av at nasjonale skatteregler må balansere nasjonale interesser mot behovet for å overholde overordnede EØS-rettslige prinsipper og i tilstrekkelig grad unngår at en kombinasjon av regler som favoriserer innenlandske konsern på bekostning av utenlandske konsern.
Den 29. november 2023 avsa Borgarting lagmannsrett dom i skattesak mellom DNB og staten i spørsmålet om fordeling rentefradrag mellom Norge og utlandet.
Når et selskap driver virksomhet i utlandet og inntekten er unntatt fra beskatning i Norge, begrenses rentefradraget forholdsmessig tilsvarende forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomheten i utlandet og selskapets samlede verdier av fast eiendom og eiendeler. Spørsmålet i saken gjelder tolkningen av ordet “eiendel” i skatteloven § 6-91, og er om fordringer en filial har mot hovedkontoret skal anses som en “eiendel” etter denne bestemmelsen.
DnB hadde i skattemeldingen eliminert interne fordringer mellom etableringen i Norge og filialen i utlandet. Skattekontoret foretok en etterberegning hvor interne fordringer ble medregnet, noe som medførte en inntektsendring på 6,7 milliarder kroner over 5 år.
Borgarting lagmannsrett opphevet vedtaket. Lagmannsretten la til grunn at lovens ordlyd “forholdsvis klart” indikerer at interne fordringer ikke skal medtas som en del av DNBs samlede eiendeler.
Se vårt nyhetsbrev fra Q4 2023 (punkt 2.3)
Saken ble anket av staten, og skal opp for Høyesterett i høst. Wiersholm prosederer saken for DnB.
Den 22. mars 2023 avsa lagmannsretten dom i en sak som gjaldt skattelegging av utdelt utbytte fra det sveitsiske datterselskap ESYS til Elopak ASA (morselskapet). Spørsmålet i saken var om utbyttet var omfattet av fritaksmetoden, eller om unntaket for lavskatteland utenfor EØS fikk anvendelse.
Datterselskapet hadde tidligere vært beskattet etter “mixed-company”-ordningen i Sveits, som medførte en effektiv beskatning på 10 %. Etter 2010 ble det besluttet at selskapet ikke skulle skattlegges etter disse reglene og ESYS var dermed underlagt full beskatning i Sveits med en effektiv skattesats på 20 %. For hvert av årene 2010 og 2014 ble det utbetalt ca. 200 millioner kroner i utbytter til morselskapet, som selskapet la til grunn var omfattet av fritaksmetoden, fordi skattenivået som ESYS var underlagt utgjorde mer enn to tredjedeler av det tilsvarende norske skattenivået. Selskapet anså dermed ikke Sveits som et lavskatteland.
Lagmannsretten kom til at unntaket for lavskatteland fikk anvendelse, da ESYS kunne ha blitt beskattet etter “mixed company”-ordningen i Sveits, men valgte å ikke gjøre det. Utbyttene ble da skattepliktige. Videre kom lagmannsretten til at skattleggingen ikke var i strid med etableringsfriheten i EFTA-konvensjonen, selv om utbytter fra Sveits ikke ble ansett omfattet av fritaksmetoden.
Dommen kan leses her. Anke over lagmannsrettens dom er fremmet til Høyesterett (se her). Wiersholm har representert Elopak i alle rettsinstanser.
Den 17. juni 2024 avsa Gulating lagmannsrett dom i en sak om Vår Energi ASA (tidligere Eni Norge AS) sitt kjøp av tekniske tjenester fra morselskapet Eni S.p.A. for inntektsårene 2015 og 2016. Kostnaden ble ført til fradrag i sokkelinntekten, som beskattes med 78 prosent.
Skattekontoret hadde økt inntekten til Vår Energi ASA ved skjønn med henholdsvis 32,6 millioner kroner for 2015 og 16,7 millioner kroner for 2016. Grunnlaget for skjønnsfastsettelsen var at timeprisen betalt til morselskapet for tjenestene ble ansett for høy, og påvirket av interessefellesskapet.
Ved beregningen av inntekten mente skattekontoret at selskapet ikke skulle få fradrag for den del av tjenestene fra morselskapet som selskapet viderebelastet lisenspartnerne. Inntekten fra lisenspartnerne inngikk derimot i sokkelinntekten.
Klagenemnda for petroleumsskatt hadde fastholdt skatteetatens vedtak, men delte seg i et flertall og et mindretall med hensyn til beregningen av inntekten, der flertallet fulgte skattekontorets syn.
Saken ble bragt inn for Sør-Rogaland tingrett, som fastholdt vedtaket. I ankesaken kom Gulating lagmannsrett til samme resultat.
Den 14. februar 2024 avsa lagmannsretten en dom der spørsmålet var om SATS ASA hadde krav på fradrag for kostnader på ca 45 millioner kroner, som ble pådratt i forbindelse med sammenslåingen av treningssenterkjedene SATS og Elixia i 2014. De fradragsførte kostnadene var anskaffet av ett av eierselskapene, men ble viderefakturert SATS ASA. Kostnadene gjaldt juridisk, finansiell, og kommersiell due diligence, transaksjonskostnader, og oppfølging av konkurransemeldinger.
I tingrettens dom avsagt 14. juni 2023 fikk SATS ASA medhold i at kostnadene var fradragsberettigede, men Skatteetaten anket avgjørelsen. Lagmannsretten kom til at kostnadene i forbindelse med sammenslåingen ikke kunne tilordnes SATS ASA, og dermed at selskapet ikke hadde rett til fradrag for disse kostnadene. I motsetning til tingretten, fant lagmannsretten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det var inngått en muntlig avtale som medførte at SATS ASA var rettslig forpliktet til å dekke kostnadene, og at en slik avtale var inngått forut for at kostnadene ble pådratt av eierselskapet.
Lagmannsretten kom da til at SATS ASA ikke hadde fradragsrett for sammenslåingskostnadene.
Dommen kan leses her. Wiersholm representerte SATS ASA i begge rettsinstanser.
Den 23. april 2024 avsa Hordaland tingrett en kjennelse som avviste et søksmål om overprøving av lovligheten av innføring av grunnrenteskatt for havbruksnæringen.
Stortinget vedtok 31. mai 2023 grunnrenteskatt på havbruk, herunder for opprett av laks og ørret. Innføringen innebærer en effektiv skattesats på 25 %, og sammen med selskapsskatten en samlet effektiv skattesats på 47 %. Ved fastsetting av grunnrenteinntekt kan det kreves et bunnfradrag på 70 millioner kroner, per konsern. Mowi ASA mfl. reiste søksmål mot staten med påstand om at loven om grunnrenteskatt på havbruksvirksomhet er rettsstridig og kan ikke gjennomføres overfor Mowi ASA.
Tingretten kom fram til at saksøkerne ikke hadde et særlig behov for rettslig avklaring. Det ble vist til at Mowi sin frist for skattemeldingen var i mai 2024, og at et konkret skattevedtak fra myndighetene ville foreligge høsten 2024 eller våren 2025. Det var altså relativt kort tid til et vedtak overfor Mowi ville foreligge, som kan prøves for domstolene i henhold til den ordinære prosessen etter skatteforvaltningsloven.
Retten mente videre at rettsspørsmålene i saken egnet seg heller ikke til å bli prøvd i en generell form, da domstolen ville få et bedre grunnlag for avgjørelsen dersom man avventet et vedtak fra skattemyndighetene.
Selv om retten avviste saksanlegget, er ikke spørsmålet om lovligheten av skatten avgjort. Mowi vil kunne reise et søksmål på et senere tidspunkt når selskapet har fått et konkret skattevedtak.
Den 22. mars 2023 avsa tingretten dom i en sak som gjaldt gjennomskjæring. Saken omhandlet Stordalens kjøp av Oslo Properties AS (nå Strawberry Fields) i 2013, der tidligere eiere gjennom selskapets historie hadde skutt inn ca 3 milliarder kroner i egenkapital. I perioden 2014-2021 mottok Stordalen 795 millioner kroner i utdelinger fra selskapet, som skattemessig ble behandlet som skattefri tilbakebetaling av innbetalt kapital.
Det er sikker rett at skatteposisjonen innbetalt kapital følger aksjen. Spørsmålet var om skatteposisjonen skulle bortfalle fordi kjøpet av selskapet var hovedsakelig motivert av utnyttelsen av skatteposisjonen.
Skatteklagenemnda la til grunn at Stordalen skulle avskjæres fra å bruke skatteposisjonen knyttet til tidligere eiers innbetalte kapital. Tingretten fastholdt vedtaket og fastslo at hovedformålet med oppkjøpet av selskapet var å kunne utnytte den innbetalte kapitalen for å kunne motta utdelinger skattefritt. Retten mente at gjennomskjæringsregelen kan benyttes på skatteposisjonen innbetalt kapital ved aksjeoverdragelser.
Konsekvensen ble at deler av utdelingene (ca 228 millioner kroner) ble anses som skattepliktig utbytte. Tingretten kom til at gjennomskjæringen ikke skulle gå lengre enn den skattemessige motivasjonen, og dermed at deler av den opprinnelige skatteposisjonen var i behold.
Dommen kan leses her. Dommen er påanket til lagmannsretten.
Oslo tingrett avsa den 19. desember 2023 dom om petroleumsselskapet PGNiG Upstream Norway AS’ (PUN) fradragsrett for renter betalt på lån fra sitt polske morselskap, PGNiG S.A. (morselskapet), i inntektsårene 2010–2016 (internlånet). Spørsmålet i saken var om datterselskapet PUNs rentekostnader var høyere enn hva de ville vært i fravær av interessefellesskapet mellom PUN og morselskapet.
PUN ble etablert i 2007 med mål om langsiktig gassforsyning til Polen. For å finansiere petroleumsvirksomheten tok PUN blant annet opp internlånet fra morselskapet. Oljeskattekontoret mente at PUNs rentekostnader var høyere enn hva de ville ha vært i fravær av interessefellesskapet med morselskapet, og fastsatte dermed PUNs inntekt ved skjønn ved å redusere PUNs fradragsberettigede rentekostnader på internlånet. Ved endringsvedtak 7. juni 2022 ble PUNs skattepliktige inntekt økt med et samlet beløp på kr 880 millioner, noe som resulterte i en økt skatt på ca. kr 230 millioner.
Tingretten opphevet endringsvedtaket og ga PUN tilnærmet fullt medhold. For tre av årene kom tingretten til at det ikke forelå skjønnsadgang. For fire av årene kom tingretten til at det forelå skjønnsadgang, men at Oljeskattekontorets skjønnsutøvelse var ugyldig.
Tingrettens dom inneholder flere interessante vurderingstemaer. Ved lånekapasitetsvurderingen fastslår tingretten at den såkalt RBL-modellen (reservebasert lån) ikke gir uttrykk for maksimal lånekapasitet. Lånekapasiteten skal baseres på virkelige eiendelsverdier. Videre skal konserntilknytningen vektlegges i lånekapasitetsvurderingen.
Ved fastleggingen av hva som utgjør armlengdes rentemargin er det avgjørende hvilken rentemargin partene mest sannsynlig ville ha avtalt uten interessefellesskapet. Denne rentemarginen skal legges til grunn ved beregning av armlengdes rentekostnad.
Wiersholm var prosessfullmektig for PUN. Dommen er anket til lagmannsretten.
Saken reiste spørsmål om en skattefri institusjons investeringer i selskaper med deltakerfastsetting anses som økonomisk virksomhet som dermed falt utenfor skattefritaket til institusjonen. Selskapene hadde underliggende investeringer i PE-fond
Etter ligningspraksis anses virksomheten til et selskap med deltagerfastsetting som deltagerens egen virksomhet. Spørsmålet ble da om investeringen enten realiserte den skattefrie institusjonens veldedige formål, eller måtte anses som en passiv kapitalplassering.
Skatteklagenemnda kom til at den skattefrie institusjonen skulle anses for å drive skattepliktig virksomhet ved deltakelse i selskapene. Deltakelsen hverken realiserte det skattefrie formålet, og kunne heller ikke anses som en passiv kapitalplassering. Klagen ble ikke tatt til følge.
Saken gjaldt klage på bindende forhåndsuttalelse vedrørende grensen mellom passiv kapitalforvaltning og virksomhet. Saken reiser to hovedspørsmål. For det første om skattyters egen aktivitet knyttet til prosjektering, utvikling og salg av tomter er av en slik art/omfang at det kan anses som virksomhet. Nemnda fant at aktiviteten forbundet med tomteprosjektet utgjorde økonomisk virksomhet.
For det andre var det spørsmål om aktivitet som er utøvd av andre skal tilordnes innsender i forbindelse med virksomhetsvurderingen. Under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i i RT-2023-421 (Tronvik) kom nemnda til at aktiviteter utført av andre som bidrar til at skattyter kan selge tomter og dermed oppnå økonomisk gevinst, skal tilordnes skattyter. Nemnda la til grunn at det ikke er anledning til å delegere seg vekk fra det skatterettslige virksomhetsbegrepet.
Saken gjaldt spørsmål om erstatningskraft skal verdsettes til faktisk mottatt vederlag (sktl. § 18-3 annet ledd a) nr.1 eller 2) eller om verdsettelsen skal baseres på spotpris (sktl. § 18-3 andre ledd bokstav a).
Skatteklagenemnda la til grunn at den årlige erstatningskraften ikke var omfattet av unntakene fra hovedregelen om verdsettelse til spotpris. I forlengelsen av denne konklusjonen vurderte nemnda om det skulle gis fradrag i grunnrenteinntekten for leveransen. Nemnda la til grunn at erstatningskraften hadde likhetstrekk med leie av fall, hvilket ikke kvalifiserer for fradrag i grunnrenteinntekten.
Saken gjaldt spørsmålet om en midlertidig overføring av ledig likviditet fra aksjeselskap til aksjonærs bankkonto skal skattlegges som utbytte etter den særskilte regelen om lån og kredittytelser fra selskap til personlig aksjonær.
Selskapet hadde 1,3 millioner kroner i ledig likviditet. På bakgrunn av ønske om bedre avkastning enn rente på bankinnskudd ble pengene overført til aksjonæren som plasserte pengen på en måte som ga høyere avkastning. I henhold til avtalen mellom selskap og aksjonær skulle pengene plasseres på konto øremerket selskapet, og midlene skulle holdes adskilt fra aksjonærens egen økonomi. Da bestemmelsen også rammer låneforhold som er reelle og legitime, fant nemnda at likviditetsplasseringen skulle beskattes som utbytte.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Skattedirektoratet har avsagt en bindende forhåndsuttalelse om beskatning av syntetiske opsjoner i arbeidsforhold. Den ansatte ble gitt rett til å tegne en syntetisk opsjon, mot å betale et vederlag, og opsjonen ville gi rett til et kontantvederlag ved innløsning tre år frem i tid. Gevinst ville oppnås hvis verdien på innløsningstidspunktet oversteg 140 prosent av aksjeverdien ved anskaffelsen av opsjonen, med tillegg av tegningskursen for opsjonen. Utbetalingen hadde også et tak på 385 prosent av aksjeverdien ved anskaffelsen av opsjonen.
Innsenderen anførte at gevinsten skulle skattlegges som kapitalinntekt, med 22 prosent beskatning ved innløsning. Det ble argumentert med at det ble tatt kapitalrisiko på samme måte som i Kruse-Smith (RT-2000-758). Innsender anførte videre ytelsen ikke utløste arbeidsgiveravgift.
Skattedirektoratet kom til at særlige reglene om opsjoner i arbeidsforhold, hvor beskatningen utsettes til innløsningen av opsjonen, ikke kom til anvendelse da den ansatte ikke hadde rett til å erverve en aksje.
Direktoratet kom videre til at tildelingen av opsjonen hadde tilstrekkelig tilknytning til arbeidsforholdet, og at gevinst ved innløsning av den syntetiske opsjonen ville være skattepliktig som fordel vunnet ved arbeid. Det ble lagt vekt på at ordningen kun var tilgjengelig for utvalgte ansatte i konsernet, og at selskapet hadde tilbakekjøpsrett dersom den ansatte sluttet i selskapet.
I spørsmålet om det er en eventuell underpris ved tildelingen eller gevinsten ved innløsningen som er skattepliktig, viste direktoratet til kontantprinsippet. Siden det var forutsatt at tegningspremien var markedsmessig, antok direktoratet at det ikke ville foreligge noen underpris ved tildelingen, og at ytelsen dermed tilfløt den ansatte ved innløsningen.
Skattedirektoratet kom videre til at arbeidsgiver pliktet å betale arbeidsgiveravgift av den skattepliktige fordelen.
Risiko for tap ble således ikke ansett tilstrekkelig for at investeringen ikke skulle behandles som lønn. Lenke til uttalelsen finner du her.
Forslag til lov- og regelendringer innen selskapsbeskatningen
I april i år sendte Finansdepartementet et forslag på høring, om å innføre skatteplikt for utenlandske selskapers og personers inntekt av akvakultur i 200-milssonene, og på norsk kontinentalsokkel. Tilsvarende ble det foreslått å innføre skatteplikt for arbeidsinntekter knyttet til mineralvirksomhet, utnytting av fornybare energiressurser (havvind) og karbonhåndtering i det samme området. Forslaget går også ut på å innføre beskatningsrett til formue knyttet til slik virksomhet.
Her er lenke til vårt nyhetsbrev om dette forslaget der vi går nærmere gjennom hva forslaget innebærer, bakgrunnen for forslaget og konsekvensene av det.
Finansdepartementet sendte på høring et forslag om innføring av regler om suppleringsskatt etter skattefordelingsregelen. Forslaget omfatter hovedsakelig endringer i suppleringsskatteloven med forskrift, men det omfatter også enkelte tilknyttede endringer i skatteloven.
Suppleringsskatteloven ble innført med virkning fra 2024, og implementerer deler av OECDs pilar 2 modellregelverk om global effektiv minimumsbeskatning på 15 prosent i norsk rett. Vi har tidligere skrevet et nyhetsbrev om suppleringsskatteloven som du kan lese her. Hovedregelen er skatteinkluderingsregelen, som går ut på at den underbeskattede inntekten skattlegges hos det øverste morselskapet. Den sekundære regelen er skattefordelingsregelen, som fungerer som en sikringsmekanisme. Den fanger opp underbeskattet inntekt i konsernet i tilfeller som hovedregelen om skatteinkludering ikke dekker. Det vil typisk være tilfelle der morselskap i konsernet er lokalisert i land som ikke har innført skatteinkluderingsregelen.
Det er også foreslått at det ikke gis kreditfradrag i norsk selskapsskatt for suppleringsskatt som er ilagt etter skatteinkluderingsregelen eller skattefordelingsregelen. Finansdepartementets begrunnelse for dette er at et slikt kreditfradrag vil undergrave formålet med global minimumsbeskatning.
Høringsfristen er 2. september 2024. Det foreslås i høringsnotatet at endringene i suppleringsskatteloven gis virkning fra og med inntektsåret 2025, og at endringene i skatteloven gis virkning fra og med inntektsåret 2024.
Den 28. april sendte Finansdepartementet et forslag på høring om å øke antall terminer for betaling av petroleumsskatt og fordeling av eventuell tilleggsbetaling på flere terminer.
Forslaget innebærer at antall betalingsterminer for innbetaling av petroleumsskatt øker fra 6 til 10. Hver tilleggsbetaling fordeles på flere terminer.
Høringsfrist er 5. august 2024. Departementet legger opp til at endringene skal gjelde for betaling av terminskatt for inntektsåret 2025 og senere år. Første innbetaling etter de nye reglene er derfor 1. august 2025.
Finansdepartementet sendte den 14. mai et forslag på høring om flere endringer av reglene om tapsavskjæring på kundefordringer og rentefordringer mellom nærstående.
Fradrag for tap på krav innrømmes hvor det er foretatt inkasso eller tvangsinndriving, fordringen ikke er innfridd 6 måneder etter forfall og med minst tre purringer, hvor det er åpnet gjeldsmegling eller konkurs- eller likvidasjonsbehandling som ikke vil gi dekning, eller hvor fordringen ellers er klart uerholdelig.
Etter forslaget kan kundefordringer mellom nærstående stå uoppgjort i en tidsperiode på 12 måneder fra fordringen ble etablert. Etter tidsperioden på 12 måneder har utløpt og fordringen ikke er oppgjort vil kundefordringen regnes som en ordinær fordring mellom nærstående som ikke kan fradragsføres. Det foreslås tilsvarende tidsbegrensning for adgangen til å tapsføre merverdiavgift på uoppgjorte kundefordringer. Det er foreslått at fristene ikke skal løpe mens det pågår gjeldsforhandling eller konkursbehandling etter konkursloven, eller rekonstruksjonsforhandling etter rekonstruksjonsloven. Begrensningen på 12 måneder vil også gjelde for retten til skattefradrag for tap på rentefordringer mellom nærstående.
Merk at tapsfradrag etter forslaget vil kunne kreves hvor vilkårene for slikt fradrag er oppfylt før 12 månedersfristen er utløpt, og forslaget innebærer ingen reversering av slike tapsfradrag selv om kavet ikke er betalt innen 12 måneder.
Endringene for er foreslått å tre i kraft fra og med inntektsåret 2025 for fordringer mellom nærstående etablert etter 31. desember 2024.
Videre foreslås det en ordlydsendring i skattelovforskriften § 6-2-1 og merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1 som inneholder konkrete vilkår for når et tap for fordring anses for endelig konstatert. Etter skattelovforskriften § 6-2-1 første ledd bokstav d og merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1 første ledd bokstav d skal det foretas en helhetsvurdering av om fordringen er klart uerholdelig og kan fradragsføres. Bestemmelsene vil kunne komme til anvendelse dersom begivenhetene opplistet i bokstav a til c ikke passer. Ifølge Finansdepartementet har det i praksis oppstått uriktige oppfatninger om at terskelen for å anse en fordring for endelig konstatert tapt er lavere etter helhetsvurderingen enn begivenhetene opplistet i bokstav a til c. For å understreke at terskelen etter bokstav d er like høy foreslås det en endring i forskriftenes ordlyd.
Det er foreslått at endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2025.
Lov- og forskriftsendringer innen personbeskatning
Den 20. mars 2024 sendte Finansdepartementet på høring et forslag om betydelige innstramminger i reglene om utflyttingsskatt (exit-skatt) for personer som eier aksjer og tilsvarende eiendeler.
I høringsnotatet foreslår Finansdepartementet at utflyttingskatten må betales innen 12 år, men likevel at det bare er verdiendringer som har oppstått mens eier har vært bosatt i Norge som skal være gjenstand for utflyttingsskatt. Skattyter gis valget mellom tre alternative måter å betale utflyttingsskatten på innen 12-års fristen: (i) umiddelbar betaling, (ii) betaling i rentefrie rater over 12 år, og (iii) utsatt betaling i 12 år med tillegg av renter. Hvis skattyter flytter tilbake innen utløpet av 12-årsperioden, bortfaller utflyttingsskatten (men også fradragsrett for tap) og eventuelt rentekrav hvis aksjen er i behold.
Endringene skal gjelde for utflyttinger og overføringer som skjer fra og med 20. mars 2024, for å hindre tilpasninger. Formålet med lovendringen er å sikre at verdier som opparbeides mens skattyter bor i Norge, faktisk blir skattlagt i Norge og at skatten blir betalt.
En del av retorikken i media har gått på at innstrammingene i reglene om utflyttingsskatt er nødvendige for å sikre likebehandling av skattytere som forblir i Norge og de som flytter. Dette er imidlertid ikke helt treffende. Skattytere som forblir i Norge, blir skattlagt for gevinster først når de faktisk realiserer sine aksjer (f.eks. ved salg). Skattytere som flytter blir derimot skattlagt uten å ha realisert aksjene, og uavhengig av om de noen gang realiserer aksjene.
Her er lenke til vårt nyhetsbrev der vi oppsummerer alle endringene i forslaget.
Den 14. juni 2024 sendte Finansdepartementet på høring et forslag om særregler for beskatning av inntekt ved salg av overskuddsstrøm fra produksjonsanlegg av fornybar energi tilknyttet egen bolig eller egen fritidsbolig.
Departementet foreslår at det innføres et “bunnfradrag”, dvs. en skattefri beløpsgrense på 10 000 kroner før skatteplikten inntrer. Departementet mener dette i praksis vil lede til at salg av overskuddsstrøm fra private solcelleanlegg mv. normalt vil være skattefritt. Videre foreslår departementet at det gis et sjablongmessig fradrag på 15 % på inntekt over beløpsgrensen på 10 000 kroner. Særregelen vil ikke omfatte kraftproduksjon som fyller kriteriene for virksomhet med hensyn til omfang, blant annet dersom det kreves konsesjon.
Etter forslaget skal særregelen med den skattefrie beløpsgrensen mv. kun gjelde produksjonsanlegg tilknyttet egen bolig eller fritidsbolig, og vil dermed f.eks. ikke omfatte rene utleieboliger. Særregelen gjelder heller ikke anlegg knyttet til bygning som er en del av næringsvirksomhet.
For å sikre at Skatteetaten får tilstrekkelige opplysninger til å gjennomføre eventuell skattlegging i tråd med det foreslåtte regelverket, foreslår departementet at kraftleverandører som har inngått avtale om kjøp av overskuddsstrøm fra private produksjonsanlegg pålegges å rapportere inn nødvendig informasjon til Skatteetaten.
Se lenke til høringsnotatet her. Høringsfristen er 14. august 2024. Departementet legger opp til å fremme forslaget til regelendringene i statsbudsjettet for 2025, og foreslår at endringene skal tre i kraft med virkning fra og med 1. januar 2024. Rapporteringsplikten for kraftleverandørene foreslås å tre i kraft med virkning fra inntektsåret 2025.
Finansdepartementet sendte den 28. juni et forslag på høring om endring av skattemessig bosted for utsendt utenrikstjenesteansatt og arbeidstaker som tjenestegjør i NATO i utlandet.
Etter någjeldende skatteregler anses utensendt utenrikstjenesteansatt som tar opphold i utlandet i norsk statstjeneste som bosatt i utlandet. Skatteplikten til Norge opphører umiddelbart etter den ansatte tar slikt opphold i utlandet. Gjeldende regler innebærer imidlertid at visse kapitalinntekter mv. og formue som den utensendte utenrikstjenesteansatte har som ikke er stedbunden, ikke blir fanget opp til beskatningen. Dette kan for eksempel gjelde gevinst ved salg av aksjer. Dette var ikke formålet bak særregelen. Formålet var å skjerme lønnen den utenrikstjenesteansatte mottok fra den norske stat fra kommuneskatt under utenlandsoppholdet.
Departementet foreslår derfor å endre reglene slik at en utensendt utenrikstjenesteansatt fortsatt regnes som skattemessig bosatt i Norge, selv om de tar tjenesteopphold i utlandet. Departementet foreslår imidlertid å videreføre skattefritaket til for skatt til kommune og fylkeskommune på lønn de mottar fra den norske stat ved utstasjonering i utlandet.
Endringene er foreslått med virkning fra og med inntektsåret 2025. Høringsfristen er 22 august.
Merverdiavgift
Fra 1. juli 2024 er perioden med plikt til delvis tilbakeføring av fradragsført inngående avgift ved salg av personbiler som benyttes i utleie, leasing og drosje-virksomhet, utvidet fra 4 til 8 år, samt at beregnings-metoden er endret.
Endringen ble omtalt i vårt nyhetsbrev om Revidert nasjonalbudsjett 2024, (punkt 1).
Boozt driver nettbutikk fra Sverige med salg til 14 land, herunder Norge. Domenet er .com, men med underdomene for ulike land (.com/no). Nettsidene finnes på ulike språk, deriblant norsk. Omsetningen i Norge utgjør ca. 15 prosent av totalomsetningen.
Boozt Fasion AB var registrert i merverdiavgiftsregisteret ved representant. Pakkene ble samlefortollet inn til Norge og videresendt kunde i Norge.
Fra 1.4.2020 kunne utenlandske utenlandske selgere av varer med lav verdi (under kr 3.000) la seg registrere i Norge etter den forenklede registrerings- og rapporteringsordningen VOEC (VAT On E-Commerce). Det er et vilkår for slik registrering at selger ikke har forretningssted i Norge. Selger må under VOEC foreta kvartalsvis rapportering av merverdiavgift. Registrering i VOES gir ikke rett til å kreve fradrag for inngående avgift (men refusjon for utenlandske næringsdrivende kan søkes på ordinær måte). Slikt salg gir heller ikke kjøper fradragsrett for inngående avgift, fordi reglene om salgslegitimasjon ikke gjelder.
Boozt ba først om en BFU om de kunne la seg registrere under VOEC, om de kun solgte varer under kr 3.000, men fikk avslag idet skatteklagenemnda mente de drev salg i Norge (iht kriteriene i IFI OY-saken, Rt-2006-364).
Boozt sendte likevel inn registreringsmelding, men fikk avslag av Skatteetaten. Avslaget ble bragt inn for retten.
I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at skatteetaten ikke kunne nekte VOEC-registrering på det grunnlag at selskapet hadde vært ordinært registrert (ved representant). Retten mente det var en avgjørende forskjell mellom Boozt’s salg til norske kunder og IFI Oy-saken, ved at IFI OY kun markedsførte seg mot norske kunder og det fremstod ikke utad at selger var hjemmehørende i utlandet. Boozt retter seg til kunder i flere land, og det fremtrer utad at man handler med en svensk nettbutikk. Dessuten var IFI Oy innrettet på fritaket fra MVA-plikt på individuelle pakker til kunder under 200 kr, mens Boozt uansett skal betale MVA av salg til norske kjøpere.
Salg av varer under VOEC (under kr 3.000) er fritatt fra toll. Boozt oppnår derfor en besparelse av toll på tekstiler.
Dommen, som du finner her, er ikke rettskraftig.
Et selskap (A) inngikk en avtale med et borettslag (B) om oppføring av et nytt bygg på borettslagets eiendom. Bygget skulle inngå i borettslaget og laget skulle utstede nye andeler. A skulle kjøpe alle andelene og videreselge de til nye andelshavere. Innskuddet skulle tilsvare den reelle egenkapitalen bak andelene. Vederlaget for bygget skulle være markedsmessig, og motregnes mot innskuddsforpliktelsen.
A var tiltakshaver og byggherre i prosjektet, stod for finansiering og forsikring, samt stod for salg av andelene.
Spørsmålet var om oppføringen skjedde i egenregi eller fremmedregi, dvs. om merverdiavgift skulle beregnes av hele entrepriseleveransen eller kun av A’s eget arbeid (og uten fradragsrett for inngående avgift på underleverandørers arbeid).
Skatteklagenemnda viste til en tidligere bindende forhåndsuttalelse (BFU 85/2002) hvor man i praksis la til grunn hjemmelsoverføringen som skillet mellom prosjekter i egenregi og fremmedregi. I en litt annen retning trakk en som fra Oslo tingrett, hvor det uttales at hjemmelsoverføringen ikke er avgjørende, men spørsmålet var hvem som stod for prosjektering, hadde ansvar for infrastruktur, styring av bygging og hvem som bar markedsrisikoen.
Sekretariatet påpeker at de legger avgjørende vekt på at oppføringen skjer på borettslagets tomt, altså at det ikke skjer noen hjemmelsoverdragelse. Videre mente nemnda at A ikke bar noen risiko ved salget av bygget, hvor vederlaget var sikret gjennom kjøpekontrakten med borettslaget. Sekretariatet trakk videre i tvil om A stod for planlegging og prosjektering alene, idet de eksisterende andelseierne skulle stemme over forslaget.
Sekretariatet mente derfor at oppføringen av bygget skjedde i fremmedregi.
Nemda delte seg i et flertall og et mindretall, hvor flertallet sluttet seg til sekretariatets innstilling. Mindretallet (ett medlem) mente at A oppførte bygget i egenregi, da A hadde en typisk utbyggerrolle gjennom å stå for utvikling, prosjektering og oppføring, og tok risikoen for salg av andelene.
Saken gjaldt spørsmålet om avgiftsberegning av tjenester til to filialer (A og B) fra de respektive filialenes hovedkontor i utlandet (D og H). Tjenestene var produsert av morselskapet (C) og fakturert henholdsvis hovedkontorene D og H. Konsernet yter forsikringstjenester unntatt fra merverdiavgift i Norge.
Etter Merverdiavgiftsloven § 3-30 andre ledd skal tjenester kjøpt av mottaker i utlandet avgiftsberegnes i Norge, dersom tjenesten er til bruk i Norge, forutsatt at tjenesten ikke var avgiftsberegnet i utlandet.
Skatteklagenemnda la til grunn at tjenester anskaffet av D fra C, var til bruk av filialen A, og tjenester kjøpt av H fra C, var til bruk av filialen B. Som bevis for bruken bygde nemnda på den interne faktureringen mellom hovedkontoret og filialen.
Siden D og H var fellesregistrert med C i utlandet, var tjenestene ikke avgiftsberegnet i utlandet.
Skatteklagenemnda la videre til grunn at fellesregistreringen i utlandet ikke medførte identifikasjon mellom C og henholdsvis D og H, slik at tjenestene ikke kunne anses som egenproduserte (hvor overføring mellom hovedkontor og filialen ikke ville utløst avgiftsplikt). Etterberegningen av avgift ble dermed opprettholdt.
Spørsmålet i saken var hvorvidt en leieavtale skulle anses omfattet av en frivillig registrering. Slik registrering kan foreligge på bakgrunn av en eksplisitt søknad eller at utleier allerede er registrert og har behandlet leieforholdet som merverdiavgiftspliktig (tilkjennegivelse).
Utleier (A) inngikk en avtale med leietaker (B) i 2018 om drift av serveringsvirksomhet i lokalene. Vederlaget var omsetningsbasert og skulle avregnes etterskuddsvis i mars året etter. Det ble deretter foretatt tilpasninger i bygget, og B fikk tilgang til lokalene i mars 2020. Selskapet ble frivillig registrert etter søknad fra 3. termin 2021.
Spørsmålet var om perioden før mai 2021 skulle anses som en frivillig registrert utleie. Skatteklagenemnda la til grunn at tilkjennegivelsen må materialisere seg gjennom enten leiebetalinger med avgift eller at avtalen konstaterte at leieforholdet skulle være omfattet av utleiers frivillige registrering. Ingen av disse forholdene var til stede frem til mai 2021. At A hadde fradragsført inngående avgift på sin innleie av de samme lokaler, ble ikke ansett tilstrekkelig.
Klager fikk dermed ikke medhold.
Skattekontoret har i en veiledende uttalelse, konkludert med at kostnader til pakking av frakt er en kostnad ved oppfyllelse av avtalen om salg av varer, og at avgiftsberegningen derfor skal følge varenes avgiftssats.
På bakgrunn av uttalelsen fremmet A krav om tilbakebetaling av avgift på fraktkostnader, hvor det hadde vært beregnet avgift med full sats, men hvor varesammensetningen tilsa en lavere avgift. Prisen på frakten fulgte standardiserte sjabloner og var oppgitt inklusive avgift. Det ble ikke foretatt korrigering overfor kjøper.
Uriktig oppkrevd avgift skal alltid tilfalle staten, med mindre forholdet rettes overfor kjøperen.
Etter Skatteforvaltningsloven kan en avgiftspliktig som ikke retter avgiftsbehandlingen overfor kunden, likevel oppnå tilbakebetaling hvor det foreligger “særlige grunner“. I slike tilfeller skal tilbakebetalingskravet begrenses til “den del av avgiften som ikke er veltet over på andre“.
A argumenterte at det var vanskelig å rette overfor kjøperne, og at det derfor forelå særlige grunner. Korrigeringen ville bare skje i selskapets bokføring og avgiftsoppgjør. Det ble hevdet at kjøperne uansett ville ha betalt de sjablonmessige fraktsatsene, uavhengig av hvor mye av vederlaget som utgjorde MVA.
Sekretariatet var uenig i denne tilnærmingen og uttalte at selskapet forsøkte “å endre (oppjustere) nettobeløpet i sitt salg etter at salgstransaksjonen allerede er gjennomført“.
Sekretariatet kom til at det ikke var nødvendig å konstatere om det forelå særlige grunner, idet kravet uansett var veltet over på kjøperne og A hadde ikke påvist noe (annet) tap.
Saken gjelder fradrag for kostnader til oppussing og rehabilitering av kontorbygg. Bygget ble i 2004 overdratt fra C, som drev finansieringsvirksomhet, til en ekstern kjøper (E) som leide bygget ut til B, et selskap konserntilknyttet C. B fremleide eiendommen (via D) til C. B var en del av fellesregistreringen med C fra 2004.
I 2014 skulle eiendommen rehabiliteres. I den forbindelse overtok B byggherreansvaret fra C, meldte seg ut av fellesregistreringen og ble frivillig registrert for utleien. Bygget ble tatt i bruk etter rehabiliteringen i januar 2016. Fradragsføring av inngående avgift var basert på at sluttbruker C benyttet 86 % av arealet til både avgiftspliktig og unntatt virksomhet (myldreareal). Forut for rehabiliteringen var fradraget rundt 10 %. Størrelsen på myldrearealet etter rehabiliteringen var ikke bestridt i saken.
Etter ca 1,5 år ble B innmeldt i fellesregistreringen med C, med den virkning at leien ikke lenger faktureres med avgift.
Skattekontoret mente at ut- og inntreden av fellesregistreringen var en illojal omgåelse av avgiftsreglene med hovedformål å spare avgift. Skattekontoret la vekt på at ved fortsatt frivillig registrering og fakturering av leien med avgift, ville utgående avgift over tid overstige fradraget for inngående avgift. Skattekontoret fant at innmelding i fellesregistreringen etter 1,5 år var ledd i en samlet plan for å spare avgift.
Saken ble påklaget og Sekretariatet for skatteklagenemnda innstilte på at klager fikk medhold. Sekretariatet mente at deltakelse i en fellesregistrering er en frivillig ordning, og at ut- og inntreden etter sin natur kun har avgiftsrettslige konsekvenser. Det ble videre pekt å at justeringsreglene nettopp ble innført for å motvirke tilpasninger. At justeringsreglene ikke omfatter inngående avgift på vedlikeholdskostnader er et bevist valg fra lovgivers side. Etter Sekretariatets syn var tilpasningen ikke forretningsmessig unaturlig.
Skatteklagenemnda var enig med Sekretariatet og ga klageren medhold.
Skatteklagenemnda har i en klagesak fra 2018 lagt til grunn at inngående avgift som er pådratt mens et selskap var i en fellesregistrering, ikke kan være gjenstand for tilbakegående avgiftsoppgjør etter uttreden fra fellesregistreringen. Begrunnelsen synes å ha vært at fellesregistreringen er et annet avgiftssubjekt enn selskapet etter uttreden.
Virkningen av en fellesregistrering ble utledet av Høyesterett i Telenor-dommen (RT-2015-652). Retten kom da til at et selskap som ikke var rapporterende enhet i en fellesregistrering hadde adgang til å ta ut søksmål over avgiftsvedtak som gjaldt selskapet egen virksomhet. Det fremgår av dommen at et selskap ikke mister sin rettsubjektivitet ved å tre inn i fellesregistreringen, selv ikke for alle spørsmål knyttet til merverdiavgift. Selskapet skal for eksempel fortsatt utstede salgsdokumenter i eget navn og med eget organisasjons-nummer.
Skattedirektoratet har nå, flere år etter domsavsigelsen og avgjørelsen i klagesaken, avgitt en uttalelse om at klagenemndas konklusjon ikke kan opprettholdes. Konklusjonen er nå at det subjekt som har pådratt seg kostnaden, som er relevant for egen avgiftspliktig virksomhet, beholder sin rett til tilbakegående avgiftsoppgjør til tross for inn- og uttreden av fellesregistrering.
Særavgifter
Etter Særavgiftsforskriften er det redusert el-avgiftssats på en rekke produksjonsinstallasjoner. Den reduserte satsen skal imidlertid ikke anvendes på såkalte administrasjonsbygg.
Skattedirektoratet har avgitt en prinsipputtalelse om hva som skal anses som administrasjonsbygg. Bakgrunnen var spørsmål fra næringslivet om administrasjonsbygg bare omfattet bygninger hvor det utføres administrative funksjoner, eller om bygninger hvor man styrer eller forvalter produksjonen faller utenfor den lave satsen. Direktoratets påpekte at formålet med bestemmelsen om administrasjonsbygg var å dempe økningen i forbruket av elektrisk kraft og stimulere til overgang til alternative energikilder. Denne begrunnelsen ble også ansett dekkende for bygg som overvåker og fjernstyrer produksjonen ved hjelp av IT-verktøy. Bygg som benyttes til slik overvåking og styring ble således ansett for ikke å omfattet av lav sats for el-avgift.
Eiendomsskatt
Eiendomsbeskatningen av tidligere verk og bruk ble radikalt endret i 2019. For det første ble eiendomskategorien «verk og bruk» opphevet som utskrivningsalternativ og tidligere verk og bruk skulle beskattes som «næringseigedom». For det andre ble det innført fritak for produksjonsutstyr og -installasjoner, hvor det fremgikk av forarbeidene at “selve bygget (skallet) og grunnen fremdeles ville høre til eiendomsskattegrunnlaget.” For det tredje så ble verdsettelsesprinsippet endret.
Etter lovendringen skal tidligere verk og bruk i likhet med annen næringseiendom verdsettes etter leieverdien. Det er lovfestet en snever unntakshjemmel for teknisk verdi, dvs. gjenanskaffelsesverdien med fradrag for slit, elde og utidsmessighet, dersom det “ikkje er mogleg” å fastsette takst etter hovedregelen.
I Mongstad-saken fra 2023 tok Høyesterett stilling til unntaket for produksjonsutstyr og -installasjoner, mens kommunens anke over valg av verdsettelsesprinsipp ikke ble sluppet inn.
I anken over Gulating lagmannsretts dom (Ineos-saken) skal Høyesterett ta stilling til valg av verdsettelsesprinsipp. Saken gjelder spørsmålet om deler av Ineos’ anlegg i Tyssedal skal verdsettes etter leieverdien eller etter unntaksregelen om teknisk verdi/substansverdi.
Lagmannsretten delte seg i et flertall og mindretall, og dommen ble anket i sin helhet. Høyesterett vil avgjøre når verdsettelse skal skje etter hovedregelen om kapitalisert leieverdi og når verdsettelse etter unntaksbestemmelsen om teknisk verdi kan finne sted. Høyesterett vil også prøve saksbehandlingen; om det hefter mangler ved klagenemndas begrunnelse. Saken vil kunne ha betydning for flere tidligere verk og bruk, herunder for andre saker om valg av verdsettelsesprinsipp som p.t. står for behandling i klagenemnd og i domstolen.
Wiersholm har representert Ineos for lagmannsretten og vil representere Ineos i ankeforhandlingene for Høyesterett.
Avgjørelsen fra Gulating lagmannsrett (LG-2023-145949) gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om fritak for eiendomsskatt for tre eiendommer i Bergen.
I henhold til eiendomsskatteloven § 7 b kan kommuner gi fritak for eiendomsskatt for eiendommer med “historisk verde”. Bergen Kommune hadde gitt avslag på fritaket som følge av at praksisen hadde vært at dette fritaket kun hadde omfattet formelt fredete bygg. Disse tre eiendommene hadde ikke blitt formelt fredet, selv om de både Byantikvaren og Riksantikvaren hadde konkludert med at eiendommene hadde meget stor kulturminneverdi.
Spørsmålet for domstolen var om vilkåret “historisk verde” kunne prøves av domstolen eller om det kun lå innenfor forvaltningens frie skjønn. Lagmannsretten kom frem til at vilkåret “historisk verde” berodde på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der flere momenter inngikk, som byggets alder, beliggenhet, historikk og bruk. Lagmannsretten konkluderte derfor med at vilkåret om “historisk verde” er underlagt full domstolsprøving.
Ved den konkrete vurderingen kom lagmannsretten at det forelå feil lovforståelse, feil ved saksbehandlingen og bevisvurdering. Vedtak om avslag på fritak for eiendomsskatt ble funnet ugyldig.
Skatteforvaltning og skattebetaling
Den 28. juni sendte Finansdepartementet på høring et forslag om plikt for digitale plattformer til å gi opplysninger til skattemyndighetene.
Etter forslaget skal enkelte digitale plattformer som formidler utleie av bolig eller transportmidler eller salg av varer eller tjenester pålegges en plikt til å gi opplysninger om norske og utenlandske skattepliktige som benytter plattformen. Opplysningene om norske skattepliktige skal brukes av norske skattemyndigheter, mens opplysninger som gjelder utenlandske skattepliktige skal automatisk utveksles med staten der den aktuelle skattyteren er bosatt. Lovforslaget er utarbeidet basert på modellregler fra OECD (“Digital Platform Information“), og formålet er særlig å møte de skattemessige utfordringene som er forbundet med en stadig mer digitalisert økonomi.
Basert på en foreløpig kartlegging har Skatteetaten identifisert ca. 200 digitale plattformer som vil bli berørt av forslaget.
Se lenke til høringsnotatet her. Høringsfristen er 1. oktober 2024. Departementet legger opp til at lovendringene skal tre i kraft fra 1. januar 2026, og at første rapportering til skattemyndighetene (og utveksling med andre land) således vil skje i 2027.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert: