De viktigste nyhetene innen IPR & TMT, Q3 2026

Den 9. juli 2026 avsa EU-domstolen dom i sak C‑788/24, Anne Frank Fonds v Anne Frank Stichting mfl. Saken gjaldt en gratis, digital utgave av Anne Frank-manuskriptene som ble publisert på et belgisk nettsted. Manuskriptet var falt i det fri i blant annet Belgia, men deler av manuskriptene var fortsatt vernet i Nederland. Spørsmålet var om publiseringen utgjorde en «overføring til allmennheten» (og dermed et opphavsrettsinngrep) i Nederland når nettstedet brukte geoblokkering, men nederlandske brukere kunne omgå sperren med VPN.

EU-domstolen slår fast at geoblokkering kan være et effektivt teknisk beskyttelsessystem etter Infosoc-direktivets artikkel 6(3) selv om den kan omgås med VPN. Artikkel 6(3) er i norsk rett gjennomført i åndsverkloven § 99.

Den nasjonale domstolen må vurdere konkret om sperren er effektiv, blant annet ut fra hvor teknologisk oppdatert og egnet den er, og om den er forholdsmessig. Muligheten for å omgå sperren er ikke alene avgjørende. En erklæring der brukeren selv bekrefter hvilket land vedkommende befinner seg i, er derimot ikke effektiv dersom den forutsetter at brukeren svarer ærlig.

Hvis geoblokkeringen er effektiv, foreligger det ikke en overføring til allmennheten i landet der verket fortsatt er vernet. Det gjør det derimot hvis sperren ikke er effektiv, og i så fall er publiseringen utgiverens ansvar – ikke VPN-leverandørens. Dommen viser dermed at verk kan gjøres gratis tilgjengelige på nett i land der de har falt i det fri dersom tilgangen fra land der opphavsretten fortsatt gjelder, begrenses effektivt.

EU-domstolens avgjørelse er tilgjengelig her.

Aktiviteten ved Unified Patent Court (UPC) er fortsatt høy. Hittil i år, per 31. august 2026, er det registrert 353 saker ved Court of First Instance.

Saksmengden domineres fortsatt av de klassiske patenttvistene. Av sakene som er inngitt i 2026, gjelder 145 patentinngrep, 142 motkrav om ugyldighet og 14 selvstendige ugyldighetssøksmål. I tillegg er det registrert 25 saker om midlertidige tiltak.

Blant lokalavdelingene har Düsseldorf hatt størst aktivitet hittil i 2026, med 77 saker. Deretter følger München med 71 saker, Mannheim med 55 saker og Hamburg med 29 saker.

Også ankedomstolen har betydelig aktivitet. Hittil i år, per 31. august 2026, er det registrert 147 saker ved Court of Appeal. Av disse gjelder 76 anker over endelige avgjørelser om blant annet inngreps- og ugyldighetssaker, mens 14 gjelder anker over avgjørelser om midlertidige tiltak eller bevissikring.

Engelsk er fortsatt det dominerende prosesspråket i begge instanser. Ved Court of First Instance er engelsk benyttet i ca. 62 % av sakene. Tysk er benyttet nest mest med ca. 33 %. Ved Court of Appeal er andelene henholdsvis ca. 67 % for engelsk og ca. 27 % for tysk.

Statistikken er tilgjengelig her.

Den 8. juli 2026 avsa UPCs ankedomstol en kjennelse i sak UPC-CoA-36/2026. Domstolen forkastet Angelalign-selskapenes anke og opprettholdt den midlertidige forføyningen som Düsseldorfs lokalavdeling hadde besluttet.

Saken gjaldt Align Technology Inc. sitt patent EP 4 346 690 og «Live Now»-funksjonen i Angelaligns iOrtho-programvare, som lar brukeren endre en behandlingsplan for tannregulering i sanntid.

Ankedomstolen finner det mer sannsynlig enn ikke at patentkravene 1, 13 og 15 er gyldige og krenket. Dette er en foreløpig avgjørelse i forføyningssaken, ikke en endelig avgjørelse etter full realitetsbehandling.

Videre finner retten at det ikke er sannsynliggjort at patentet var ugyldig. Ankedomstolen avviser også nytt bevismateriale om angivelig tidligere bruk, ettersom Angelalign ikke hadde godtgjort hvorfor materialet ble fremlagt såpass sent. Videre ville motparten fått begrenset anledning til å imøtegå et nytt ugyldighetsangrep. Innsigelser som bygger på ubestridte tekniske forhold er likevel tillatt. 

Avgjørelsen viser at UPCs prosessregler gir ankedomstolen skjønn til å se bort fra sent fremlagte fakta og bevis, og at en part bør forberede både ugyldighets- og ikke-inngrepsinnsigelser tidlig.

For det andre presiserer retten at et krav om uopprettelig skade ikke alltid er nødvendig for midlertidig forføyning. Behovet kan også følge av direkte konkurranse og risiko for varig tap av markedsposisjon. Her la retten vekt på at klinikernes valg av system kunne få langvarige virkninger i markedet, og at Angelalign kunne tilby programvaren uten den omstridte funksjonen mens hovedsaken pågår.

Avgjørelsen kan leses her.

Den 13. juli 2026 avsa UPCs ankedomstol avgjørelse i ankesakene mellom Fujifilm Corporation («Fujifilm») og tre Kodak-selskaper («Kodak»). Saken sprang ut av at Fujifilm hadde anlagt søksmål om patentinngrep ved UPCs Mannheim-avdeling («MLD») på grunnlag av det sitt patent som omfatter en forløper til en litografisk trykkplate, med virkning for Tyskland og Storbritannia. Kodak svarte med et motkrav om ugyldighet. MLD besluttet å behandle sakens tyske og britiske deler separat.

I første instans ble det tyske patentet kjent ugyldig i sin helhet, og Fujifilms inngrepskrav ble derfor avvist. Retten ville ikke vurdere de avhengige patentkravene fordi Fujifilm ikke hadde fremsatt en egen begjæring om patentendring etter regel 30 i UPCs prosessregler. Spørsmålet var dermed om Fujifilm måtte begjære en formell endring for å kunne anføre at de avhengige kravene fortsatt var gyldige.

Ankedomstolen i UPC kom til at Fujifilm ikke trengte å begjære en slik formell endring. Den viser til UPC-avtalen artikkel 65 nr. 3, hvoretter patentet bare skal oppheves delvis dersom ugyldighetsgrunnene kun rammer en del av patentet. Ankedomstolen påpeker videre at det faktum at et selvstendig krav er ugyldig ikke automatisk medfører at de avhengige kravene er ugyldige.

Retten skal likevel ikke på eget initiativ undersøke alle mulige krav og kombinasjoner. Den som krever et patent kjent ugyldig, må angi hvilke krav ugyldighetskravet omfatter og begrunne innsigelsen for hvert enkelt krav. Ankedomstolen uttalte at patenthaveren ifølge regel 29A(c) i UPCs prosessregler, tydelig må angi hvilke uselvstendige krav, og eventuelle kombinasjoner av krav, som etter patenthaverens syn fortsatt er gyldige selv om et selvstendig krav skulle blitt ansett ugyldig. Antallet kombinasjoner må være rimelig, og de bør angis på patentets språk. En egen begjæring etter regel 30 er ikke nødvendig når patenthaveren forsvarer et avhengig krav eller en kravkombinasjon som allerede omfattes av patentet slik det er meddelt. En slik begjæring kreves derimot dersom patenthaveren vil endre ordlyden eller innføre en kombinasjon som ikke allerede følger av patentkravene.

I den konkrete saken fant ankedomstolen at Fujifilm tilstrekkelig klart hadde angitt at selskapet forsvarte flere avhengige krav, og at Kodak hadde forstått hvilke kombinasjoner Fujifilm støttet seg på. Førsteinstansen skulle derfor ha vurdert forsvaret. Domstolen fant videre at Kodaks Sonora-trykkplateforløpere falt innenfor det gyldige selvstendige kravet (krav 1), og at Kodak ikke kunne påberope seg forbenyttelsesrett. Kodak hadde ikke dokumentert at selskapet hadde truffet en fast og endelig beslutning om fremtidig kommersialisering av Sonora-platene.

Ankedomstolen kom videre til at UPC kunne behandle Fujifilms inngrepskrav knyttet til det britiske patentet fordi Kodak-selskapene var hjemmehørende i Tyskland. Retten kunne imidlertid ikke kjenne det britiske patentet ugyldig i et selvstendig ugyldighetssøksmål. Gyldigheten kunne bare vurderes som forsvar mot inngrepskravet. Fujifilm fikk ikke medhold i at det forelå inngrep i det britiske patentet, da ankedomstolen kom til at påstanden ikke var underbygget tilstrekkelig.

Avgjørelsen klargjør at den som krever et patent kjent ugyldig, må angi hvilke krav ugyldighetskravet omfatter og begrunne innsigelsen for hvert krav. Patenthaveren må på sin side tydelig angi og tilstrekkelig begrunne hvilke avhengige krav og eventuelle kravkombinasjoner som fortsatt bør opprettholdes dersom det selvstendige kravet kjennes ugyldig. Ankedomstolen viderefører også tidligere praksis om domstolens jurisdiksjon over inngrepskrav knyttet til patenter med virkning utenfor UPC-området.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

Den 3. september 2026 avsa EPOs Enlarged Board of Appeal avgjørelse i sak G 1/25. Saken gjaldt en patenttvist mellom patentinnehaveren Knauf Insulation og motparten ROCKWOOL A/S. Spørsmålet var særlig om endrede patentkrav krever at beskrivelsen og tegningene tilpasses. 

Nemnden bygger på G 1/24: Patentkravene skal tolkes ved å lese dem i lys av beskrivelsen og tegningene, ikke isolert. Disse dokumentene kan påvirke forståelsen av kravene, men ikke tilføre begrensninger eller utvidelser uten grunnlag i kravenes ordlyd. Motstrid foreligger når beskrivelsen eller tegningene peker mot en uforenlig forståelse som ikke lar seg løse ved slik tolkning, slik at fagpersonen blir i reell tvil om hva kravet betyr.

At beskrivelsen omtaler eksempler eller utførelsesformer som ikke omfattes av kravene, er ikke alene nok til å kreve tilpasning. Tilpasning er nødvendig hvis motstriden fører til at et konkret krav i den europeiske patentkonvensjonen (EPC) ikke er oppfylt. Det kan blant annet gjelde krav til klarhet og støtte i beskrivelsen eller patenterbarhet.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 7. september 2026 avsa Oslo tingrett dom i sak 25-200735TVI-TOSL/03. Saken gjaldt spørsmål om det kombinerte merket CATL kunne registreres for elektriske batterier og andre varer i klasse 9, til tross for Caterpillars eldre CAT-merker. Retten kom, i likhet med Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR), til at det forelå forvekslingsfare, og opprettholdt KFIRs vedtak om å nekte registrering.

Flere av varene i de to varefortegnelsene er overlappende, og retten finner høy grad av vareslagslikhet også for de øvrige varene. Tingretten legger videre til grunn at CAT og CATL hadde visuelle og fonetiske likheter fordi CAT utgjorde de tre første bokstavene i CATL, selv om den ekstra L-en og CAT-merkets grafiske elementer utgjorde forskjeller. Retten mente samtidig at merkene var konseptuelt ulike, og viste til at forbrukeren ville neppe dele CATL opp i CAT og L. Etter en helhetsvurdering la tingretten likevel særlig vekt på at det er høy vareslagslikhet for samtlige varer, den visuelle og fonetiske likheten mellom merkene og at det ikke kan forventes at forbrukeren vil ha mulighet til å sammenligne merkene side om side.

Dommen illustrerer at en tilføyd bokstav som skiller et varemerke fra et annet, ikke nødvendigvis skaper tilstrekkelig avstand når merkene ellers har visuelle og fonetiske likheter samt har overlappende eller nærliggende varefortegnelse.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 21. august 2026 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter avgjørelse i sak 26/00037. Saken gjaldt om det tredimensjonale merket til Martell & Co. for alkoholholdige drikker i klasse 33 hadde tilstrekkelig særpreg etter varemerkeloven § 14, etter at Patentstyret hadde nektet merket registrert.

KFIR uttaler at selv om kravet til særpreg er det samme for tredimensjonale merker som for andre merker, er forbrukerne normalt ikke vant til å oppfatte formen på en vare eller emballasje som en angivelse av kommersiell opprinnelse. En beholder for flytende varer må derfor skille seg vesentlig fra bransjenormen og ikke kun fremstå som én av flere mulige varianter innenfor denne normen.

KFIR er videre enig med Patentstyret i at selve flaskeformen og det gullfargede stativet ikke avvek vesentlig fra bransjenormen. Flasken og stativet ville bli oppfattet som emballasjedesign, ikke som en angivelse av kommersiell opprinnelse.

Patentstyret hadde videre ment at elementet på toppen av korken var for utydelig i den registrerte merkegjengivelsen til at det kunne legges til grunn at forbrukeren ville oppfatte det som en stilisert bokstav «M». KFIR vurderer den samme merkegjengivelsen annerledes. Ved forstørrelse kunne bokstaven «M» skimtes på toppen av korken. Bokstaven var gjengitt i en dobbel font og omgitt av dekorative, organiske linjer, slik at den kunne oppfattes som et monogram. Fordi monogrammet var synlig plassert, ikke beskrev varene og kunne feste seg i forbrukerens erindring, mener KFIR at det elementet utgjorde et distinktivt element i helheten, som kunne angi varenes kommersielle opprinnelse. KFIR konkluderer derfor med at det todimensjonale elementet tilførte det tredimensjonale merket tilstrekkelig særpreg som helhet.

Patentstyrets avgjørelse ble derfor opphevet. Avgjørelsen viser at et tredimensjonalt merke som mangler særpreg i kraft av formen alene, likevel kan registreres dersom synlige figur- eller ordelementer tilfører merket tilstrekkelig særpreg som helhet. Elementene må imidlertid være tilstrekkelig synlige i den offisielle merkegjengivelsen. Tydeligere bilder som først fremlegges under klagebehandlingen, kan avhjelpe mangler ved denne gjengivelsen.

KFIR sin avgjørelse er tilgjengelig her.

Klagenemnda for industrielle rettigheter avsa 21. august 2026 avgjørelse i sak 26/00033. Klagen fra Onlineprinters Holding GmbH gjaldt Patentstyrets avslag på registrering av det kombinerte merket «ONLINEPRINTERS» for deler av vare- og tjenestefortegnelsen.

Spørsmålet var om figurelementet kunne gjøre det kombinerte merket registrerbart, selv om teksten alene var beskrivende.

Etter varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a kan et merke ikke registreres dersom det utelukkende angir egenskaper ved varene eller tjenestene. Merket må også ha særpreg etter § 14 første ledd. Nemnda og Patentstyret fant begge at teksten ONLINEPRINTERS kunne forstås som «internettilkoblede printere» eller «skrivere på nett», og var beskrivende for printere, utskriftstjenester og varer og tjenester med direkte tilknytning til printing.

KFIR fant likevel at det figurative elementet i det kombinerte merket ble oppfattet som abstrakt og fantasifullt, uten umiddelbar kobling til teksten eller varene og tjenestene. Figuren underbygget ikke tekstens beskrivende budskap, fremstod ikke som ren dekor og var godt synlig fordi den stod først og var større enn teksten. KFIR mente derfor at figuren kunne avlede oppmerksomheten fra teksten og gjøre merket som helhet egnet til å feste seg i forbrukernes erindring; helhetsinntrykket ble avgjørende. Patentstyrets avgjørelse ble dermed opphevet, og merket kunne gis virkning for alle de aktuelle varene og tjenestene.

For virksomheter viser avgjørelsen at et beskrivende ord ikke nødvendigvis stenger for registrering av et kombinert merke. En figur kan bidra til at et merke som helhet får særpreg når figuren har en tydelig, selvstendig kjennetegnsfunksjon, og ikke bare gjentar eller dekorerer tekstens budskap

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

I juni sendte Barne- og familiedepartementet et forslag om å oppheve den såkalte «forhandlingsmodellen» i markedsføringsloven § 36 første ledd på høring. Formålet er å fjerne eventuell tvil om at virksomheter ikke har krav på veiledning eller forhandling før Forbrukertilsynet treffer vedtak.

Frem til 1. januar 2018 var forhandlinger en integrert del av Forbrukertilsynets saksbehandling. Etter en lovendring fikk tilsynet primær vedtakskompetanse, og kunne dermed fatte vedtak uten først å forsøke å oppnå frivillig innrettelse. Samtidig ble § 36, som fastslår at Forbrukertilsynet skal søke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg gjennom forhandlinger, videreført.

Forarbeidene til den tidligere lovendringen slår fast at forhandlinger ikke er et vilkår for å fatte vedtak. Samtidig fremgår det at forhandlinger og andre former for påvirkning fortsatt skal være tilsynets primære arbeidsmetode. Ordlyden i § 36, sett i sammenheng med uttalelsene i forarbeidene, har derfor skapt uklarhet om forholdet mellom forhandlinger, veiledning og vedtak.

Forslaget er ment å presisere gjeldende rett. Forbrukertilsynet vil fortsatt kunne gi veiledning fremfor å fatte vedtak, og saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven vil fortsatt gjelde. Virksomheten skal blant annet forhåndsvarsles og få anledning til å uttale seg, jf. §§ 11 og 16. Departementet forventer derfor ikke vesentlig flere vedtak, men mener endringen kan gi tydeligere håndheving, større preventiv effekt og raskere reaksjoner på lovbrudd.

Departementets høringsnotat er tilgjengelig her. Høringsfristen er 30. september 2026.

I Prop. 38 LS (2025–2026) foreslo regjeringen endringer i markedsføringsloven for å gjennomføre EUs direktiv om styrket forbrukervern i det grønne skiftet. Forslaget er nå ferdigbehandlet og sanksjonert, men reglene har ennå ikke trådt i kraft. Ikrafttredelse vil tidligst skje i første halvår 2027, avhengig av prosessen med å innlemme endringsdirektivet i EØS-avtalen. Wiersholm har tidligere omtalt lovsaken her.

Endringene skal gjøre det lettere å slå ned på grønnvasking og gi forbrukerne bedre grunnlag for miljøbevisste valg. Det blir strengere krav til dokumentasjon når næringsdrivende bruker uttrykk som f.eks. «bærekraftig», «ansvarlig» og «miljøvennlig», og strengere regler mot villedende påstander om produkters holdbarhet og reparerbarhet. Også bruk av bærekraftsmerker blir underlagt strengere krav. Svanemerket og EU Ecolabel trekkes frem som eksempler på merker som allerede oppfyller kravene.

Klarere regler skal gjøre det enklere for Forbrukertilsynet å håndheve udokumenterte eller villedende klima- og miljøpåstander. Proposisjonen omfatter også endringer i angrerettloven og avtaleloven, blant annet en digital angrefunksjon for fjernsalg.

For virksomheter betyr endringene at miljøpåstander og bærekraftsmerker bør gjennomgås, og at dokumentasjonen for påstandene må være på plass før reglene trer i kraft. Næringsdrivende bør også følge med på veiledningen Forbrukertilsynet varsler at det vil publisere. Regjeringen har ikke fastsatt ikrafttredelsesdato.

Den 21. august 2026 ila det nederlandske datatilsynet, Autoriteit Persoonsgegevens (AP), et overtredelsesgebyr til Uber på EUR 824 990 000 for å ha brutt forbudet mot helautomatiserte avgjørelser i GDPR artikkel 22.

Mellom 2018 og 2022 brukte Uber programvare til å overvåke sjåførenes kjøreatferd og kundevurderinger. Ved mistanke om svindel eller for lave vurderinger ble sjåførkontoene midlertidig deaktivert. Ved vedvarende lave vurderinger kunne kontoene bli permanent deaktivert. Avgjørelsene ble truffet uten menneskelig vurdering og innebar at sjåførene mistet muligheten til å tjene penger gjennom plattformen.

AP la særlig vekt på at avgjørelsene hadde betydelige økonomiske konsekvenser for sjåførene og at sjåførene ikke hadde tilgang til reell menneskelig overprøving. Tilsynet fant også at Uber ikke hadde gitt tilstrekkelig informasjon om de automatiserte beslutningsprosessene.

Saken bygger på klager fra 171 franske sjåfører til det franske datatilsynet, CNIL. Ettersom Ubers europeiske hovedkontor ligger i Nederland, behandlet AP saken etter GDPRs ettstedsmekanisme, i samarbeid med CNIL og andre europeiske tilsynsmyndigheter. Uber har stanset overtredelsene, men har påklaget gebyret.

Vedtaket understreker betydningen av at virksomheter kartlegger bruken av automatiserte vurderinger, rangeringer og sperremekanismer som kan få vesentlige konsekvenser for enkeltpersoner. Virksomheter som benytter helautomatiserte avgjørelser må sørge for reell menneskelig involvering, tydelig informasjon til de registrerte og effektive ordninger for innsigelser og overprøving.

APs pressemelding er tilgjengelig her. 

Den 15. juli 2026 fattet Datatilsynet vedtak i sak 25/05417-8 mot SATS ASA. Hovedspørsmålet var om fotografering og lagring av medlemmers innsjekkingsbilder var nødvendig for å oppfylle medlemsavtalen, eller om slik behandling måtte bygge på en interesseavveining. Saken hadde bakgrunn i 26 klager fra medlemmer.

Datatilsynet konkluderte med at berettiget interesse var riktig behandlingsgrunnlag, og irettesatte blant annet SATS for å ha gitt medlemmene uriktig informasjon om grunnlaget for behandlingen.

Vedtaket tydeliggjør Datatilsynets oppfatning om at avtale som behandlingsgrunnlag etter GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav b skal tolkes strengt, ved at behandlingen må være objektivt nødvendig for å levere avtalens hovedytelse. Det er ikke tilstrekkelig at behandlingen er nyttig, effektiv eller fastsatt som et krav i avtalevilkårene. Det er også relevant om en alminnelig bruker med rimelighet ville forvente at behandlingen var nødvendig for å oppfylle avtalen.

Hovedformålet med SATS’ medlemsavtale var å gi medlemmene tilgang til treningssentre mot betaling. Denne tjenesten kunne leveres ved bruk av et fysisk eller digitalt medlemskort, uten lagring av bilder. At bildene ikke ble kontrollert ved hvert besøk, og at enkelte medlemmer kunne få unntak fra bildekravet, underbygget at behandlingen ikke var nødvendig. Formålet om å hindre misbruk og uvedkommende adgang var legitimt, men var ikke en del av den kontraktsmessige hovedytelsen.

Vedtaket understreker betydningen av at virksomheter foretar en konkret og dokumentert vurdering før avtale benyttes som behandlingsgrunnlag. Dersom tjenesten kan leveres uten den aktuelle behandlingen, må et annet behandlingsgrunnlag vurderes.

Vedtaket er tilgjengelig her.  

Den 12. august 2026 fattet Datatilsynet vedtak i sak 23/00435-62 mot Lab Pharma AS. Saken oppstod etter at selskapet fortsatte å bruke en påvirkers navn, bilder og produktomtaler etter at en ettårig samarbeidsavtale var utløpt. Datatilsynet konkluderte med at den videre bruken manglet behandlingsgrunnlag. Selskapet ble derfor pålagt å slette personopplysningene fra nettsidene og stanse den videre bruken.

Under Datatilsynets undersøkelser forsøkte Lab Pharma å få saken stanset gjennom anklager og trusler om politianmeldelser av ansatte og søksmål mot Datatilsynet. Selskapet overskred også flere svarfrister og forsinket oversendelsen av samarbeidsavtalen. Dette skjedde selv etter at Personvernnemnda hadde slått fast at Lab Pharma måtte gi Datatilsynet den etterspurte informasjonen og dokumentasjonen.

Datatilsynet fremhever at virksomheter står fritt til å kritisere tilsynet og bestride pålegg gjennom klage eller søksmål. Samarbeidsplikten etter GDPR artikkel 31 innebærer likevel at virksomheten må følge pålegg og frister, fremlegge relevant dokumentasjon og legge til rette for tilsynets undersøkelser på en åpen og samarbeidsvillig måte. Også mislykkede forsøk på å forsinke eller stanse en undersøkelse kan utgjøre brudd på samarbeidsplikten. Lab Pharma ble ilagt et overtredelsesgebyr på NOK 205 000 for bruddet.

Vedtaket er tilgjengelig her. 

Datatilsynet har opprettet skriftlig tilsyn med Thon Gruppen AS, Strawberry Hotels AS og Citybox AS. Tilsynet gjelder personopplysningssikkerheten i booking- og reservasjonsprosesser. Bakgrunnen er en rekke avviksmeldinger, klager og tips om systematiske svindelforsøk i etterkant av hotellbookinger, samt opplysninger om at personopplysninger har kommet på avveie ved ulike hoteller og hotellkjeder.

Datatilsynet vil blant annet kartlegge omfanget av og årsakene til svindelforsøkene og undersøke om hotellkjedene har etablert tilstrekkelige tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak. Problemstillingen er særlig knyttet til kravet til egnet sikkerhetsnivå etter personvernforordningen artikkel 32.

Tilsynet aktualiserer også betydningen av klare ansvarsforhold i komplekse bookingsystemer, hvor flere systemer, leverandører og andre aktører kan inngå i behandlingen av personopplysninger. Virksomhetene må ha oversikt over sine behandlingsaktiviteter og kunne dokumentere etterlevelse av personvernregelverket. Tilsynet vil gjennomføres i to faser: Først gjennomføres et skriftlig tilsyn, før Datatilsynet vil gjennomføre stedlige tilsyn ved utvalgte hoteller.

Varselet er tilgjengelig her.

EU-kommisjonen publiserte 20. juli 2026 retningslinjer knyttet til åpenhetskravene i artikkel 50 i AI Act.

Artikkel 50 oppstiller fire hovedplikter:

(i) Leverandører av AI-systemer som samhandler direkte med personer, skal utforme systemene slik at brukerne får vite at de kommuniserer med AI.Leverandører av AI-systemer som samhandler direkte med personer, skal utforme systemene slik at brukerne får vite at de kommuniserer med AI.

(ii) Leverandører av systemer som genererer eller manipulerer lyd, bilder, video eller tekst, skal sørge for maskinlesbar merking av innholdets AI-opprinnelse.

(iii) Brukere av systemer for følelsesgjenkjenning eller biometrisk kategorisering skal informere personer som eksponeres for systemet.

(iiii) Brukere som fremstiller deepfakes eller visse tekster om saker av offentlig interesse, skal merke innholdet tydelig som AI-generert.

Retningslinjene oppstiller en mer detaljert veiledning til tolkningen av hvem som er omfattet av pliktene og omfanget av pliktene. Retningslinjene gir også konkrete eksempler på hvilke situasjoner som er omfattet og hva som faller utenfor.

For mange virksomheter vil retningslinjenes tolkning av kravene til merking av deepfakes bety at mye AI-generert innhold må merkes. Retningslinjene legger en bred tolkning av begrepet til grunn, blant annet ved at det ikke er et krav om at det som genereres likner faktisk eksisterende personer eller gjenstander e.l. Det er ifølge retningslinjene tilstrekkelig at AI-innholdet fremstår som ekte og realistisk for at merkekravet skal inntre.

Retningslinjene klargjør at virksomheter kan bruke den frivillige «Code of Practice» for å sikre etterlevelse, omtalt i vårt forrige nyhetsbrev.

AI Act er enda ikke innført i Norge, men vil likevel gjelde for norske virksomheter som opererer i, eller retter seg mot, andre EU-land. Norske virksomheter bør derfor allerede nå kartlegge om de er omfattet av regelverket, vurdere sin bruk av AI-systemer og om de må merke innhold.

Retningslinjene, samt mer informasjon, finnes her.

Regjeringen varslet i en pressemelding 5. oktober 2026 at den vil foreslå et midlertidig forbud mot såkalte KI-briller, eller nærmere bestemt briller med kamera, på utvalgte steder. Regjeringen vil legge frem et lovforslag for Stortinget og samtidig sette ned en ekspertgruppe for å utrede en varig regulering. 

Bakgrunnen er bekymring for at personer kan bli fotografert, filmet eller tatt lydopptak av uten å vite det. Aktuelle steder for forbud kan være arenaer der allmennheten ferdes, steder der barn oppholder seg eller andre steder med særlige personvernhensyn, som helseinstitusjoner og garderober. Også universiteter og andre utdanningsinstitusjoner vurderes. 

Forslagets rekkevidde er ikke avklart. Det skal blant annet utredes om det skal omfatte briller med kamera og lydopptak, briller med kamera og KI-funksjonalitet eller også annen kroppsnær teknologi (såkalte «wearables»). Regjeringen legger ikke opp til et totalforbud, og varsler mulige unntak for sårbare grupper og samfunnsnyttig bruk i avgrensede tilfeller.

Virksomheter som arbeider med «wearables» som har kamera, eller videreselger dette i Norge, bør følge lovarbeidet tett. Pressemeldingen angir ikke når et endelig forslag vil bli presentert. 

Les mer om regjeringens forslag her.

Regjeringen vil sende forslaget til KI-loven på ny høring høsten 2026, etter at EU vedtok endringer i KI-forordningen (AI Act). Den forrige høringen ble holdt høsten 2025 og ga i underkant av 150 høringssvar.

EU-endringene skal blant annet forenkle regler for næringslivet, særlig små og mellomstore virksomheter, og styrke vernet av enkeltpersoner. Vi omtalte endringene i vårt forrige nyhetsbrev.

Regjeringens ambisjon er å fremme lovforslaget til KI-lov for Stortinget våren 2027. For norske virksomheter betyr den varslede høringen trolig en forsinkelse i innføringen av KI-loven i Norge.

Mer informasjon om prosessen finnes her.

Den 9. juli 2026 vedtok EU-kommisjonen en forpliktelsesavgjørelse i sak om SAP. SAP er et tysk programvareselskap og en stor leverandør av ERP-systemer, som blant annet brukes til økonomi-, HR- og prosjektstyring. Saken gjelder vedlikehold og support for SAPs lokalt installerte ERP-programvare.

Kommisjonen hadde foreløpig vurdert at SAP hadde en dominerende stilling i EØS-markedet for vedlikehold og support av SAPs lokalt installerte ERP-programvare, og at selskapet kunne ha misbrukt denne stillingen i strid med artikkel 102 i TEUV og artikkel 54 i EØS-avtalen. Bekymringen var blant annet at kundene kunne bli hindret i å avslutte support for ubrukte lisenser, måtte betale gebyrer og etterberegnede kostnader dersom de senere gikk tilbake til SAP, og få en ny bindingsperiode ved nye lisenskjøp. Kundene kunne også bli pålagt å kjøpe samme type support fra SAP for hele sitt lokalt installerte SAP-landskap.

SAP har derfor forpliktet seg til å gi kundene større fleksibilitet. Kundene skal blant annet kunne dele opp SAP-landskapet og velge ulike leverandører, supportnivåer eller ingen support for ulike deler. De får også større adgang til å redusere eller si opp lisenser og tilhørende supportkostnader i bestemte situasjoner, blant annet ved produkter i siste vedlikeholdsfase, mislykkede implementeringer som skyldes SAP, insolvens, større bemanningsreduksjoner og virksomhetsoverdragelser. SAP skal også gi bredere tilgang til «single-metric»-kontrakter, avskaffe gjenopprettelsesgebyrer, redusere etterberegnede vedlikeholdsavgifter og unngå ny bindingsperiode ved hvert lisenskjøp.

En forpliktelsesavgjørelse gjør forpliktelser tilbudt av selskapet bindende, uten at Kommisjonen fastslår at konkurransereglene er brutt. For norske virksomheter med lokalt installert SAP-programvare kan avgjørelsen gi grunn til å gjennomgå lisensporteføljen, supportavtalene og behovet for support i ulike deler av SAP-landskapet. Forpliktelsene gjelder globalt i ti år.

EU-kommisjonens pressemelding er tilgjengelig her.

Den 27. juli 2026 publiserte EU-kommisjonen en ikke-bindende veiledning som skal hjelpe produsenter, utviklere og virksomheter med å forstå noen av kravene i forordningen om cyberrobusthet (Cyber Resilience Act). Forordningen innfører bindende cybersikkerhetskrav for produkter med digitale elementer som gjøres tilgjengelige på EU-markedet, og pålegger forpliktelser gjennom produktenes livssyklus.

Kommisjonen har utarbeidet veiledningen på bakgrunn av spørsmål og innspill fra berørte aktører. Veiledningen klargjør blant annet når visse produkter eller komponenter omfattes av forordningen, herunder fri og åpen kildekode-programvare (FOSS) og fjernbasert databehandlingsløsning (RDPS). I tillegg utdyper veiledningen andre relevante problemstillinger, som hvordan støtteperioder skal forstås og hva som utgjør en vesentlig endring. Den presiserer også hvordan rapporteringskravene skal oppfylles. CRA artikkel 14 pålegger blant annet produsenten å varsle om aktivt utnyttede sårbarheter eller alvorlige hendelser etter at produsenten blir kjent med dem. Veilederen presiserer nærmere når produsenten skal anses å ha blitt kjent med forholdene. Det fremgår at produsenten umiddelbart må vurdere mistenkelige funn og varsler, og at kunnskap foreligger når produsenten har rimelig grad av sikkerhet for at en sårbarhet utnyttes aktivt, eller at det har inntruffet en alvorlig hendelse som påvirker produktets sikkerhet.

I EU begynte rapporteringsplikten å gjelde 11. september 2026, også for produkter som allerede var brakt i omsetning, mens forordningens hovedforpliktelser vil gjelde fra 11. desember 2027. Cyber Resilience Act er for tiden til vurdering i EØS/EFTA-statene, og regjeringen varslet tidligere i år at de har gått i gang med å gjennomføre forordningen. Wiersholm har tidligere omtalt forordningen her.

Kommisjonens veiledning er tilgjengelig her.

Den 20. august 2026 avsa Eidsivating lagmannsrett to kjennelser i sakene LE-2026-132397 og LE-2026-133160. Saken hadde sammenheng med en da pågående straffesak mot to mindreårige, tiltalt for særlig grovt skadeverk eller medvirkning til dette. Kjennelsene gjaldt i hvilken grad tiltaltes forklaringer skulle gå for lukkede dører, og om deler av tiltaltes forklaringer skulle underlegges referatforbud.

Tingretten besluttet først at hovedforhandlingen skulle gå for lukkede dører, men lot pressen følge forklaringene fra et tilstøtende rom med videooverføring. Retten innførte samtidig et delvis referatforbud, blant annet for forklaringene til de tiltalte. Under hovedforhandlingen nektet imidlertid de tiltalte å forklare seg dersom pressen fikk være til stede, selv om de satt på tilstøtende rom. Tingretten omgjorde dermed sin avgjørelse og stengte pressen ute under forklaringene under henvisning til behovet for sakens opplysning, samt barnas særskilte vern og barnets beste.

Lagmannsretten foretok en samlet vurdering, og konkluderte med at pressen måtte få være tilstede under forklaringene og opphevet referatforbudet for forklaringene om selve handlingene om hendelsesforløpet som tiltalen gjaldt.

Avgjørelsen var begrunnet i at domstolloven §§ 125 og 129 krever en avveining av hensynet til barnets beste mot prinsippet om offentlighet og pressens kontrollfunksjon. Lagmannsretten mente at tilstedeværelse i tilstøtende rom og referatforbud var tilstrekkelig beskyttende, og at det ikke var nødvendig å stenge pressen ute. Videre fant lagmannsretten det «prinsipielt betenkelig at personer uten forklaringsplikt, herunder tiltalte i straffesaker, bruker retten til å forholde seg taus som forhandlingskort med hensyn til hvem som skal få overvære forklaringen».

Når det gjaldt referatforbudet viste lagmannsretten til at saken hadde stor allmenn interesse, og at det kreves tungtveiende grunner for å illegge referatforbud. Videre mente retten at forbudet ikke var nødvendig for å beskytte de tiltalte eller opplyse saken. De øvrige begrensningene, som ikke var påanket, blant annet vern mot identifisering og referat av private opplysninger, ivaretok ifølge retten hensynet til de tiltalte. Det at de tiltalte hadde opplevd uønsket og identifiserende omtale på sosiale medier var ikke tilstrekkelig grunn for å nekte pressen referatforbud.  

Kjennelsen om lukkede dører (LE-2026-133160) kan leses her og kjennelsen om referatforbud (LE-2026-132397) kan leses her.

Den 6. juli 2026 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse i sak LB-2026-108048, der Fenris Film AS hadde anket et avslag på å få bruke et avgrenset utdrag fra en vitneforklaring i et filmopptak fra 22. juli-saken, der vitnet selv hadde samtykket til bruken.  Lagmannsretten opphevet tingrettens beslutning, men avgjorde ikke om filmselskapet får bruke opptaket. Saken ble sendt tilbake til tingretten som må behandle begjæringen på nytt.

Opptaket av 22. juli-saken ble i utgangspunktet tillatt for oppbevaring i Riksarkivet, under forutsetning av at det ikke skulle offentliggjøres på 60 år.  Domstolloven § 131a tredje ledd og fotoforskriften § 4 gir retten adgang til å fastsette vilkår for opptak og offentliggjøring.  Slike begrensninger må likevel oppfylle kravene i EMK artikkel 10 nr. 2, herunder ivareta et legitimt hensyn og være nødvendige og forholdsmessige.

Lagmannsretten la vekt på at 22. juli-saken fortsatt har stor samfunnsinteresse, at begjæringen gjaldt ett konkret utdrag til én dokumentarfilm og at den omtalte personen hadde samtykket. Selv om 60-årsvilkåret var en del av grunnlaget for den opprinnelige tillatelsen, la lagmannsretten til grunn at tingretten måtte foreta en ny, konkret vurdering av de nåværende omstendighetene opp mot kravene i EMK artikkel 10 nr. 2.

Lagmannsrettens fullstendige kjennelse kan leses her.

Den 23. september 2026 avsa Pressens Faglige Utvalg (PFU) uttalelse i sak 26-178. Saken gjaldt et debattinnlegg om kjønn og kjønnsidentitet med generaliserende karakteristikker av transpersoner publisert i RA Stavanger. Innlegget ble avpublisert etter drøyt to timer.  

Spørsmålet PFU skulle ta stilling til var om publiseringen av artikkelen utgjorde et brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP). PFU tok utgangspunkt i VVP 4.3 som lyder:

«Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».

PFU understreket at temaet har stor samfunnsinteresse, og at det skal være høy takhøyde for sterke og kontroversielle meninger. Samtidig har redaksjonen et selvstendig ansvar for alt som publiseres, også meningsinnhold, i henhold til VVP, og må vise særlig varsomhet overfor grupper som trenger særskilt vern.

Utvalget mente at det aktuelle debattinnlegget reduserte en hel gruppe til uttrykk for patologier og seksuelle avvik, og dermed fratok gruppen individuell verdighet. Fremstillingen ble derfor under tvil ansett å være i strid med VVP 4.3. Det at RA Stavanger i etterkant avpubliserte innlegget, og lot de aktuelle personene som innlegget omtalte få tilbud om samtidig imøtegåelse, var ikke tilstrekkelig for å veie opp for bruddet.  

Avgjørelse understreker nødvendigheten av at også debattinnlegg vurderes presseetisk før publisering, og at understreker at innlegg som er i strid med VVP kan redigeres før publisering.

Les hele PFUs avgjørelse her.