De viktigste nyhetene innen IPR & TMT, Q2 2026

Den 10. juni 2026 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak mellom Fiberworks AS («Fiberworks») og Geir Atle Rosenborg («Rosenborg») og Globalfiber AS («Globalfiber»). Saken gjaldt om Rosenborg og Globalfiber hadde krenket Fiberworks’ rettigheter ved å beholde og importere tre Excel-filer fra Fiberworks i forbindelse med oppstart av konkurrerende virksomhet, nærmere bestemt produktliste, kundeliste og leverandørliste. Saken reiste spørsmål om brudd på åndsverkloven, forretningshemmelighetsloven og markedsføringsloven.

Lagmannsretten kommer til at produktlisten var vernet som database etter åndsverkloven § 24, fordi listen var en systematisert tabell med over 9 000 produkter og resultatet av en vesentlig investering i innsamling, utvelgelse og systematisering over flere år. Samtidig legger retten til grunn at databasevernet ikke omfattet Fiberworks’ egen angivelse av varenummer og produktbeskrivelser, men bare investeringer knyttet til innsamling, kontroll og presentasjon av eksisterende data. Importen av hele produktlisten til systemet Multicase var et ulovlig uttrekk etter åndsverkloven § 24, men den senere lanseringen av Globalfibers nettbutikk utgjorde ikke gjenbruk av en vesentlig del av databasen.

Kundelisten ble ikke ansett for å ha databasevern, men utgjorde en forretningshemmelighet etter forretningshemmelighetsloven § 2. Kundebildet var ikke allment kjent, hadde kommersiell verdi og var underlagt rimelige tiltak om hemmelighold. Rosenborgs bevaring av listen etter konsulentforholdet, importen til Multicase og utsendelsen av e-postreklame til kundene i oktober 2023 ble ansett som inngrep etter forretningshemmelighetsloven § 3. Leverandørlisten var derimot ikke vernet, da retten ikke finner det sannsynliggjort at oversikten hadde kommersiell verdi som hemmelig informasjon.

Fiberworks ble tilkjent et samlet vederlag på NOK 200 000, men fikk ikke medhold i forbud mot videre bruk eller krav om erstatning. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at Rosenborg og Globalfiber tilkjennes delvise sakskostnader etter tvisteloven § 20-3. Det vises særlig til at det beløpsmessige medholdet var svært betydelig, opp mot det idømte vederlaget.

Dommen viser at virksomheter kan få vern for strukturerte produktdata og kundelister, men at enhver rettsstridig bruk ikke nødvendigvis gir krav på økonomisk kompensasjon av særlig stor størrelse. For aktører som starter konkurrerende virksomhet, gir avgjørelsen et tydelig læringspunkt: historiske filer fra tidligere arbeidsgiver bør ikke beholdes, importeres eller brukes selv om enkeltopplysninger kan være kjent i markedet.

Dommen kan leses her.

Den 17. april 2026 avsa Oslo tingrett dom mellom Norges Frivilligsentraler (NFS) og designbyrået Essence Creative AS. Saken gjaldt blant annet om designbyråets bearbeidelse av en eksisterende varemerkeregistrert logo hadde opphavsrettslig vern, om NFS kunne endre eller viderebruke leveransen etter avtalens utløp og utmåling av rimelig vederlag.

Retten tar utgangspunkt i åndsverkloven § 2 og kravet om «original og individuell skapende åndsinnsats», og viser til at også bearbeidelser av eksisterende design kan ha vern dersom det er tilført egne kreative elementer. Retten konkluderer med at de nye konturelementene, skyggeleggingen og det «papiraktige» uttrykket rundt logoen, samt de grønne boblene rundt teksten «møte med mennesker», er et resultat av såkalte «frie og kreative valg» som oppfyller kravet til verkshøyde. I henhold til rammeavtalen beholdt designbyrået opphavsretten til det som ble skapt, mens NFS fikk full og eksklusiv bruksrett til leveransen.

For spørsmålet om NFS’ bruksrett til logoene, vurderer retten om bruksretten er evigvarende eller tidsbestemt. Ved vurderingen hensyntar retten spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 som slår fast at opphaveren ikke overdrar en mer omfattende rett enn avtalen gir uttrykk for. Retten konkluderer likevel med at bruksretten ikke kan anses tidsbegrenset, all den tid ingen tidsavgrensning er angitt i avtalen.

Derimot konkluderer retten med at NFS ikke har rett til å endre eller bearbeide leveransen uten designbyråets samtykke. For det første viser retten til at avtalen eksplisitt forbyr slike endringer, og for det andre viser retten til det samme spesialitetsprinsippet i åndsverkloven § 67 som ytterligere underbygger at avtalens ordlyd ikke kan fravikes.

Designbyrået ble tilkjent «rimelig vederlag» for NFS’ endringer av logoen uten samtykke, jf. åndsverkloven § 81. Vederlaget ble skjønnsmessig utmålt til NOK 150 000.

Dommen illustrerer viktigheten av å tydelig skille mellom overdragelse av bruksrett/eierskap, varigheten av overdragelser og retten til å gjøre endringer i avtaler som gjelder åndsverk. Dommen viser også at selv om spesialitetsprinsippet i åndsverkloven setter begrensninger for tolkningen, er likevel hva som med rimelighet kan utledes av avtalens ordlyd og partenes intensjon avgjørende for tolkningen.

Dommen er ikke publisert, men utleveres ved forespørsel til Oslo tingrett (sak 25-160847TVI-TOSL/07).

Den 14. april 2026 avsa EU-domstolen dom i sak C-590/23 mellom CG og YN mot Pelham GmbH mfl., om rekkevidden av unntaket for bruk av rettighetsbeskyttet materiale til «pastisj» i direktiv 2001/29 («Infosoc-direktivet»). Saken gjaldt bruk av en omtrent to sekunder lang rytmesekvens fra Kraftwerks «Metall auf Metall» i sangen «Nur mir», der rettighetshaverne anførte inngrep i blant annet fonogramprodusentretten, utøvende kunstneres rettigheter og opphavsretten til den musikalske sekvensen.

EU-domstolen fastlår at pastisj-unntaket ikke er en generell oppsamlingsregel for enhver kunstnerisk bruk av et eksisterende verk. Unntaket omfatter derimot nye frembringelser som fremkaller ett eller flere eksisterende verk, samtidig som de er merkbart forskjellige fra dem, og som bruker karakteristiske beskyttede elementer for å inngå i en gjenkjennelig kunstnerisk eller kreativ dialog med originalverket. Domstolen presiserer at dialogen kan ta flere former, blant annet åpen stilimitasjon, hyllest eller humoristisk eller kritisk bearbeidelse, men at skjulte etterligninger og plagiering faller utenfor. Det kreves ikke at brukeren subjektivt hadde til hensikt å lage en pastisj; det er tilstrekkelig at pastisjpreget objektivt kan gjenkjennes av en person som kjenner det opprinnelige verket.

Avgjørelsen åpner for en nokså generell unntaksregel for bruk av beskyttede verk, og er derfor relevant for både rettighetshavere og brukere.

Det er ikke et lovfestet pastisj-unntak i norsk rett i dag. Adgangen til å bruke verk til pastisj må derfor innfortolkes i «selvstendige verk»-regelen i åndsverkloven § 6 annet ledd. Kultur- og likestillingsdepartementet har imidlertid foreslått en ny bestemmelse om bruk i parodi, karikatur og pastisj for innhold publisert på nettbaserte innholdsdelingstjenester, og varsler at en generell regel kan komme senere.

EU-domstolens avgjørelse kan leses her.

Den 16. april 2026 avsa EU-domstolen dom i sak C-496/24 mellom de nederlandske forvaltningsorganisasjonene for innkreving og fordeling av vederlag for privatkopiering (SONT) og (SdT), på den ene siden og maskinvareprodusentene HP Nederland BV (HP) og Dell BV (Dell) på den andre siden. Saken reiste spørsmål om det kunne kreves privatkopieringsvederlag for såkalte offline streaming-kopier, det vil si kopier som gjøres tilgjengelige på brukerens enhet gjennom en betalt strømmetjeneste, slik at brukeren kan spille av innholdet uten internettilgang. 

Bakgrunnen var at HP og Dell, som produsenter av datautstyr, ble møtt med krav om vederlag fordi utstyret kunne brukes til lagring av slike offline kopier. Spørsmålet for EU-domstolen var om slike kopier omfattes av privatkopieringsunntaket i artikkel 5 nr. 2 bokstav b i opphavsrettsdirektivet, som åpner for privatkopiering mot rimelig kompensasjon til rettighetshaverne.

EU-domstolen konkluderer med at slike kopier ikke faller innenfor privatkopieringsunntaket etter artikkel 5 nr. 2 bokstav b. For at det skal foreligge privatkopiering, kreves det at en fysisk person må ha kopien tilgjengelig for seg selv og ha kontroll over den. Dette var ikke tilfellet når brukeren av strømmetjenesten kun får tilgang til verket i form av offline streaming. I slike tilfeller ligger kilden til kopien hos strømmetjenestetilbyderen.

Det fikk også betydning at tilgangen var låst til den aktuelle strømmeappen, slik at brukeren ikke kunne overføre verket til et annet medium. EU-domstolen viser videre til at rettighetshaveren beholder kontrollen, blant annet ved å kunne bestemme hvilke verk som skal tilgjengeliggjøres, blokkere tilgang eller slette nedlastingen. Dommen innebærer dermed at EU-domstolen ikke etablerer et grunnlag for å pålegge produsenter som HP og Dell privatkopieringsvederlag for denne typen kontrollerte offlinekopier i strømmetjenester.

Dommen illustrerer hvordan EU-domstolen trekker grensen mellom privatkopiering og lisensiert digital tilgang i moderne strømmetjenester: Det avgjørende er ikke bare om en kopi teknisk sett lagres på brukerens enhet, men hvem som kontrollerer kopien og tilgangen til verket. Privatkopieringsunntaket omfatter med andre ord ikke enhver kopi av et verk som lagres på en brukers enhet.

Dommen kan leses i sin helhet her.

Den 25. juni 2026 avsa Oslo tingrett dom i saken mellom Glenmark Pharmaceuticals Nordic AB («Glenmark») og Bayer Intellectual Property GmbH, Bayer AS og Bayer AG («Bayer»). Saken gjaldt spørsmål om Bayer hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 25 ved håndhevelsen av Bayers doseringspatent NO 344 278 for rivaroksaban, samt om dette ga grunnlag for krav om vinningsavståelse. Retten tok også stilling til erstatningsutmåling etter tvl. § 32-11 som følge av Bayers urettmessige forføyning mot Glenmark.  

Glenmark hadde i april 2024 fått markedsføringstillatelse for sitt generiske legemiddel Rivaxa, men Bayer begjærte midlertidig forføyning med grunnlag i doseringspatentet. Oslo tingrett tok begjæringen til følge 10. mai 2024, og Glenmark ble dermed hindret fra å lansere produktet.  Forføyningen ble senere opprettholdt av Oslo tingrett etter muntlige forhandlinger. Doseringspatentet var også tidligere opprettholdt som gyldig av Oslo tingrett i første instans 9. juni 2023, før Borgarting lagmannsrett kjente patentet ugyldig 29. juli 2025 på grunn av manglende oppfinnelseshøyde. Høyesterett nektet Bayers anke fremmet. Vi har tidligere omtalt gyldighetssaken her. Saker om gyldigheten av nasjonale versjoner av det europeiske patentet har pågått og pågår i en rekke jurisdiksjoner.

Oslo tingrett kommer til at Bayer forsettlig har brutt markedsføringsloven § 25 ved å gi villedende opplysninger til patentmyndigheter og domstoler om halveringstiden til rivaroksaban, for å etablere grunnlag for at patentet skulle anses å ha oppfinnelseshøyde. Retten vektlegger forskjellen mellom halveringstiden Bayer fremhevet i patentsammenheng, og den halveringstiden Bayer bygger på i regulatoriske dokumenter. Retten legger til grunn at Bayer overfor legemiddelmyndighetene fremhevet en terminal halveringstid på 9-12 timer som grunnlag for å få godkjent kliniske fase II-studier med dosering én gang daglig, mens selskapet i patentsammenheng fremhevet en kortere halveringstid på 4-6 timer for å underbygge oppfinnelseshøyde. Retten legger også til grunn at Bayer har opptrådt villedende ved måten selskapet har presentert betydningen av en klinisk studie på overfor patentmyndighetene og domstolene. Dette har særlig betydning fordi Bayers argumentasjon og EPOs vurderinger av patentet senere ble tillagt vekt både i gyldighetssaken for Oslo tingrett og i forføyningssaken mot Glenmark.

Retten mener dette gir et bilde av en bevisst strategi der Bayer gir ulike opplysninger til regulatoriske myndigheter på den ene siden og patentmyndigheter og domstoler på den andre.

Glenmark fikk likevel ikke medhold i kravet om avståelse av Bayers vinning på ulovfestet grunnlag. Tingretten legger til grunn at lovgiver kun har åpnet opp for vinningsavståelse ved brudd på markedsføringsloven § 25 i imitasjonstilfeller, jf. mfl. § 48b, og at andre typer brudd på § 25 må forfølges som krav om erstatning etter alminnelige erstatningsregler. Selv om det foreligger eksempler i rettspraksis på at vinningsavståelse har blitt tilkjent ved brudd på markedsføringsloven § 25 ved grov uaktsomhet eller forsettlige overtredelser, finner retten at dette gjelder andre typetilfeller enn denne saken. Retten fremhever samtidig at preventive hensyn kan tale for avståelse av vinning i denne typen saker, men at dette heller må forfølges offentligrettslig.

Erstatningsspørsmålet ble avgjort etter tvisteloven § 32-11 om objektivt erstatningsansvar ved midlertidige forføyninger. Bayer erkjente ansvar etter bestemmelsen, men partene var uenige om utmålingen av Glenmarks økonomiske tap. Tingretten legger til grunn at Glenmark ble holdt ute av markedet fra forføyningen ble besluttet og frem til patentet ble kjent ugyldig, og at forføyningen også hadde tapsvirkninger fremover i tid.

Dommen er særlig interessant fordi den viser at markedsføringsloven § 25 kan få selvstendig betydning ved utilbørlig og illojal oppnåelse og håndheving av immaterialrettigheter.

Dommen er ikke publisert på Lovdata pt., men har saksnummer: 24-173899TVI- TOSL07.

For ordens skyld nevnes at Wiersholm bistår Glenmark i den aktuelle saken. Dommen er ikke rettskraftig.

Den 9. juni 2026 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse i sak mellom Subsea Solutions AS («Subsea Solutions») og Optime Subsea AS («Optime») om rammene for ankebehandlingen i en patentsak.  Hovedsaken gjelder blant annet om Optimes produkter utgjør inngrep i Subsea Solutions’ patent. Spørsmålet for lagmannsretten var om ankebehandlingen også skal omfatte krav om vederlag eller erstatning etter patentloven § 58 dersom Subsea Solutions vinner frem med inngrepskravet, eller om dette måtte avvises under henvisning til tvisteloven § 29-4 som begrenser adgangen til å fremsette nye krav for ankeinstansen.

Selv om tingretten frifant Optime for «forbud og erstatning» i domsslutningen, finner lagmannsretten at dommen i realiteten bare avgjorde spørsmålet om patentinngrep. Partene hadde under saksforberedelsen blitt enige om å skille kravet om erstatning/vederlag ut til egen behandling dersom inngrepskravet førte frem. Erstatningsspørsmålet ble ikke prosedert for tingretten, og var heller ikke omfattet av påstandene partene nedla under hovedforhandlingen.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten kom avgrensningen på nytt på spissen, da Subsea Solutions begjærte saken delt, slik at utmålingen av det økonomiske kravet skulle utsettes til separat behandling. Dette forutsatte altså at lagmannsretten, dersom den finner at det foreligger patentinngrep, også skal ta stilling til om vilkårene for vederlag eller erstatning er oppfylt.

Lagmannsretten legger til grunn at krav om fastsettelsesdom for patentinngrep og krav om vederlag eller erstatning er ulike krav i prosessuell forstand. Vederlags- og erstatningskravet er derfor ikke «samme krav» som det tingretten har avgjort, jf. tvisteloven § 29-4 første ledd. Lagmannsretten vurderer deretter unntakene i tvisteloven § 29-4 andre ledd, men finner at vilkårene ikke er oppfylt. Retten legger blant annet vekt på at et krav etter patentloven § 58 kan kreve omfattende vurderinger av ansvarsgrunnlag, skyldgrad, årsakssammenheng, økonomisk tap, vinning og eventuell lemping. Slike spørsmål bør ikke behandles av lagmannsretten som første instans.

Lagmannsretten konkluderer derfor med at Subsea Solutions’ krav om vederlag og erstatning avvises fra ankebehandlingen. Dersom Subsea Solutions får medhold i at det foreligger patentinngrep, må vederlags- og erstatningskravet fortsette i tingretten.

Avgjørelsen viser at virksomheter i patentsaker må skille tydelig mellom spørsmålet om det foreligger erstatningsplikt og utsettelse av utmåling ved spørsmål om deling av saken. Dersom formålet bare er å utsette utmålingen, må dette forankres klart allerede i tingretten.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 4. juni 2026 publiserte regjeringen et posisjonsnotat om forordning (EU) 2025/2675 («Tvangslisensforordningen»). Forordningen ble vedtatt i EU 16. desember 2025 og trådte i kraft 19. januar 2026. Forordningen er ikke innlemmet i EØS-avtalen, men er til vurdering i EØS.

Formålet med forordningen er å gi EU adgang til å håndtere og koordinere tvangslisensiering i møte med grensekryssende krise- og nødssituasjoner. Forordningen etablerer et felles EU-rammeverk for tvangslisensiering av visse immaterialrettigheter. For Norges del vil forordningen berøre patenter og supplerende beskyttelsessertifikater (SPC-er), samt søknader om disse. Forordningen berører ikke rettsakter om opphavsrett og nærstående rettigheter og gir ingen forpliktelser til å dele forretningshemmeligheter.

Etter forordningen skal tvangslisens kun meddeles hvis fire vilkår er oppfylt:

• Det må være erklært en krise- eller nødssituasjon.
• Kommisjonen må ha konkludert med at bruk av patentet/den beskyttede rettigheten er nødvendig for å sikre forsyningen av et kriserelevant produkt.
• Kommisjonen må ha konkludert med at andre mindre inngripende virkemidler, inkludert frivillige avtaler, ikke kunne oppnås innen rimelig tid og derfor ikke kunne sikre tilgangen til det kriserelaterte produktet.
• Patent- eller rettighetshaveren skal gis mulighet til å fremlegge merknader til Kommisjonen og det kompetente rådgivende organet som bistår Kommisjonen.

Forordningen regulerer også krav til tvangslisensens innhold, som varighet, vederlag og produksjonsbegrensninger. Kommisjonen har videre adgang til å bøtelegge den som bryter lisensvilkårene.

Norge har allerede nasjonale regler om tvangslisens i patentloven. Dersom forordningen gjennomføres, må disse reglene harmoniseres, og norske rettighetshavere vil bli omfattet av en overnasjonal krisemekanisme. Departementet opplyser at det hittil ikke har vært noen tilfeller hvor den eksisterende tvangslisensadgangen har vært brukt. Det er derfor forventet at det vil være få eller ingen tilfeller av tvangslisenser under forordningen som vil berøre patenter, SPC-er eller søknader om slike, registrert hos Patentstyret.

Regjeringens sammendrag kan leses her.

Den 4. mai 2026 avsa Unified Patent Courts sentrale avdeling i Milano avgjørelse i sak mellom Gilead Sciences, Inc. («Gilead») og det kinesiske selskapet Academy of Military Medical Sciences («AMMS») om gyldigheten av AMMS’ patent EP 3854403. Patentet gjaldt bruk av legemiddelet Remdesivir til behandling av sykdom eller infeksjon forårsaket av covid-19. Gilead krevde patentet kjent ugyldig som følge av manglende oppfinnelseshøyde og utilstrekkelig beskrivelse.

Domstolen kommer til at patentet manglet oppfinnelseshøyde og derfor er ugyldig.  Avgjørelsen er særlig interessant fordi UPC legger til grunn en mer holistisk vurdering av oppfinnelseshøyde enn EPOs tradisjonelle problem-solution approach. Det tekniske problemet fastlegges først ut fra patentet som helhet, og ikke ut fra forskjellene mellom kravene og ett valgt nærmeste mothold. Dette skal redusere risikoen for etterpåklokskap, fordi løsningen ikke bygges inn i problemformuleringen før det vurderes om fagpersonen, med utgangspunkt i et realistisk startpunkt, ville ha kommet frem til den patenterte løsningen. Avgjørelsen følger opp linjen UPC nylig har trukket opp i blant annet Amgen v Sanofi/Regeneron og Edwards v Meril, og bekrefter at UPC er i ferd med å etablere en egen tilnærming til oppfinnelseshøydevurderingen.

Avgjørende for resultatet var at en professor hadde kort tid før prioritetsdatoen hadde publisert en kommentar om Remdesivirs mulige antivirale effekt mot SARS-CoV-2 og samtidig en lederartikkel, som viste til kommentaren. Publikasjonene ble ansett som realistiske startpunkter fordi de direkte omtalte Wuhan-viruset og pekte på Remdesivir som en mulig bredspektret koronavirusbehandling. Domstolen vektlegger også at tidligere forskning viste effekt mot blant annet SARS-CoV-1 og MERS-CoV, at Remdesivir retter seg mot RdRP, og at denne delen av koronavirus var høyt bevart.

AMMS’ innvending om at fagpersonen bare ville hatt et håp om suksess, førte ikke frem. Domstolen finner at de vitenskapelige dataene ga en rimelig forventning om suksess, selv om utfallet ikke var sikkert før forsøk var gjennomført.

Avgjørelsen viser at tidlige vitenskapelige publikasjoner, også korte kommentarer og lederartikler, kan være nok til å etablere et realistisk startpunkt og en rimelig forventning om suksess når de gir en konkret og faglig begrunnet peker i retning mot den patenterte løsningen.

UPCs avgjørelse kan leses her.

Den 2. juni 2026 avsa UPC Court of Appeal («UPC») avgjørelse mellom Fujifilm og Kodak. Saken gjaldt inngrep og gyldighet knyttet til det europeiske patentet EP 3 511 174 for en litografisk trykkplateforløper, som var validert i Tyskland og Storbritannia. Et sentralt spørsmål var om UPC kunne behandle inngrepskrav basert på den britiske delen av patentet, selv om Storbritannia står utenfor UPC-systemet.

Ankedomstolen legger til grunn at UPCs jurisdiksjon ikke er begrenset til UPC-territoriet. Når saksøkte er hjemmehørende i en UPC-stat, kan UPC ha jurisdiksjon etter Brussel I-forordningen artikkel 4, også for inngrepskrav knyttet til en EP-validering utenfor UPC-territoriet. I denne saken var Kodak-selskapene hjemmehørende i Tyskland, og tilknytningen til UPC-territoriet ble derfor etablert gjennom saksøktes hjemting.

Dersom saksøkte som forsvar anfører at patentet er ugyldig, fastslår domstolen at domstolens jurisdiksjon over dette spørsmål vil avhenge av hvilken stat valideringen gjelder:

• Rene ugyldighetssøksmål: Dersom det reises et selvstendig ugyldighetssøksmål for en EU-, Lugano- eller tredjestatsvalidering utenfor UPC-territoriet, skal UPC erklære at den mangler jurisdiksjon til å avgjøre saken.
• EU- og Lugano-valideringer: UPC skal ikke selv vurdere gyldigheten av valideringer i EU- eller Lugano-stater. UPC mister likevel ikke jurisdiksjonen over inngrepskravet, som skal vurderes etter nasjonal rett. I slike tilfeller kan UPC, avhengig av situasjonen, gi saksøkte anledning til å reise ugyldighetssak for kompetent nasjonal domstol og stanse inngrepssaken for den aktuelle valideringen mens saken pågår. Dersom saksøkte ikke reiser ugyldighetssak innen fristen UPC setter, skal UPC legge til grunn at valideringen er gyldig og avgjøre inngrepskravet.
• Tredjestatsvalideringer, som Storbritannia: UPC kan i utgangspunktet vurdere gyldighet inter partes som ledd i behandlingen av inngrepskravet, og avgjøre inngrepskravet på dette grunnlaget. En slik vurdering påvirker ikke patentets gyldighet i den aktuelle tredjestaten. Domstolen må samtidig anvende retten som gjelder for det aktuelle patentet og utøve jurisdiksjonen i tråd med folkerettslige prinsipper, herunder comity. Dersom patentet som er i kraft i UPC-territoriet anses ugyldig, mens den angrepne utførelsen ville gjort inngrep dersom patentet var gyldig, skal saken for tredjestatsvalideringen som hovedregel avvises dersom patenthaver ikke trekker kravet, med mindre det foreligger særlige grunner.
• Betingede avgjørelser: Dersom patentet anses gyldig og krenket i UPC-territoriet, kan UPC i visse tilfeller avsi en inngrepsavgjørelse også for eksterne EU-, Lugano- eller tredjestatsvalideringer. En slik avgjørelse er ikke en endelig avgjørelse av gyldigheten av valideringen, men en betinget inngrepsavgjørelse som faller bort i den utstrekning kompetent nasjonal domstol senere kjenner patentet helt eller delvis ugyldig. Dette er særlig aktuelt hvis det er behov for å unngå forsinkelse av saken.

For Norge innebærer avgjørelsen at norske EP-valideringer i prinsippet kan inngå i UPC-saker om inngrep dersom det foreligger et selvstendig jurisdiksjonsgrunnlag overfor saksøkte. Fordi Norge er tilsluttet Lugano-konvensjonen, vil UPC likevel ikke kunne avgjøre gyldigheten av en norsk validering.

I den konkrete saken opprettholdt ankedomstolen patentet i endret form, men Fujifilm fikk medhold i inngrepskravene. For den tyske delen legger retten til grunn at Kodak har en rett til forutgående bruk etter UPCA artikkel 28 og tysk patentlov. For den britiske delen finner retten at Fujifilm ikke i tilstrekkelig grad hadde underbygget inngrep etter britisk rett. Dermed ble forbudene ilagt av UPC’s førsteinstans, opphevet.

Avgjørelsen er særlig interessant fordi den tydeliggjør UPCs syn på egen internasjonale jurisdiksjon i saker om europeiske patenter validert utenfor UPC-territoriet.

Avgjørelsen kan leses i her.

Den 22. april 2026 avsa Underretten dom i sak T-56/25, Rose Bikes GmbH («Rose Bikes») mot EUIPO, om avslag på søknaden om registrering av ordmerket «ROSE» for klær, fottøy og hodeplagg i klasse 25. Saken gjaldt om «ROSE» måtte nektes registrert fordi det utelukkende består av tegn eller angivelser som kan beskrive varenes art eller egenskaper, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav c i varemerkeforordningen.

Underretten presiserer at det må foreligge en tilstrekkelig direkte og konkret forbindelse mellom varemerket og varene, slik at den relevante omsetningskretsen umiddelbart og uten nærmere overveielse oppfatter varemerket som beskrivende for varene eller for en egenskap ved dem. Underretten uttrykker at en farge ikke automatisk er beskrivende bare fordi den kan påvirke kjøpsbeslutningen eller brukes som søkekriterium i nettbutikker, men at det må vurderes konkret om fargen beskriver varen eller dens egenskaper. Retten la vekt på at for den engelskspråklige og franskspråklige relevante omsetningskretsen betyr «rose» blant annet fargen rosa, og at rosa er nært knyttet til enkelte underkategorier av de aktuelle varene. Retten la særlig vekt på at babyklær, babysko og hodeplagg til babyer typisk tilbys i rosa eller lyseblått.

Underretten finner derfor at rosa kunne utgjøre en objektiv, iboende og ikke-vilkårlig egenskap ved deler av varekategorien. Dersom et merke er beskrivende for varer som inngår i en bredere vareangivelse, og søkeren ikke har begrenset varefortegnelsen slik at disse varene holdes utenfor, kan registrering nektes for hele vareangivelsen. Søknaden omfattet klær, fottøy og hodeplagg generelt, og var ikke avgrenset mot baby- eller ungdomsvarer. Nektelsen ble derfor opprettholdt for hele kategorien.

Dommen illustrerer at fargenavn kan være beskrivende for varer og tjenester. Varemerkesøkere bør derfor være varsomme med å søke registrert fargenavn som varemerke for bredere vareangivelser der fargen kan beskrive en egenskap ved enkelte varer eller underkategorier.

EU-avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 19. mai 2026 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR») avgjørelse i sak 26/00023 om den internasjonale registreringen for ordmerket SONNE. Saken gjaldt om SONNE kunne registreres i Norge for varer i klasse 20, etter at Patentstyret hadde nektet merket for varene «mattresses», «lawn furniture» og «sun loungers» fordi det ble ansett å være beskrivende og for å mangle nødvendig særpreg, jf. varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a og § 14 første ledd andre punktum. 

Klager anførte at norske forbrukere ikke umiddelbart ville forstå det tyske ordet «sonne» som «sol», og at koblingen mellom «sol» og varene uansett var for indirekte til å være beskrivende.

Ved vurderingen av særpreg legger KFIR til grunn at gjennomsnittsforbrukeren omfatter både private sluttbrukere og profesjonelle aktører, blant annet fordi møbler kan gå gjennom salgsledd som forhandlere og grossister og kan være beregnet på hoteller og strandrestauranter. Videre legger KFIR til grunn at forståelsen av fremmedspråklige ord må vurderes konkret, blant annet ut fra hvor vanlig ordet er, hvem omsetningskretsen er, og om ordet har likhetstrekk med norsk, nordiske språk eller engelsk. 

Det avgjørende var at «Sonne» er et vanlig tysk ord for et grunnleggende værfenomen, og at en ikke ubetydelig del av den norske omsetningskretsen derfor umiddelbart vil forstå betydningen. For «sun loungers», «mattresses» og «lawn furniture» finner KFIR at SONNE angir at møblene er ment for bruk ute i solen, og dermed beskriver varenes art, kategori og bruksområde. 

KFIR går også lenger enn Patentstyret og mente samme begrunnelse også traff «beds», «easy chairs», «recliners [furniture]» og «reclining chairs», fordi betegnelsene kan omfatte solmøbler som solsenger og solstoler. Etter KFIRs vurdering, forelå også et friholdelsesbehov, siden andre aktører må kunne bruke det tyske ordet for «sol» ved markedsføring av slike møbler. Med hensyn til de øvrige varene i klasse 20 og resten av varene og tjenestene i klasse 10, 24 og 35, finner KFIR at merket oppfyller varemerkelovens krav om særpreg og dermed kan gis virkning i Norge.

Avgjørelsen illustrerer at Patentstyret er strenge i sin vurdering av varemerker som kan anses for å spille på egenskaper ved varene/tjenestene det skal registreres for (suggestive varemerker), og som i utgangspunktet ikke utelukker særpreg. Søkere bør dermed vurdere varefortegnelsen nøye før innlevering, særlig der merket bygger på fremmedspråklige ord som kan ha en beskrivende betydning for deler av vare- eller tjenestespekteret.

Avgjørelsen kan leses her.

For ordens skyld nevnes at Wiersholm bistår innehaveren av «SONNE» i den aktuelle saken.

Den 16. juni 2026 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR») avgjørelse i sak 26/00010, som gjaldt innsigelse mot Patentstyrets opprettholdelse av registreringen av ordmerket Sørlands Breeze for «alkoholholdige drikker (unntatt øl)» i klasse 33. Klageren Bacardi & Company Ltd anførte at det forelå forvekslingsfare med deres registrerte ordmerke BREEZER, og at bruken av ordmerket Sørlands Breeze ville utgjøre en urimelig utnyttelse av deres velkjente varemerke.

Det sentrale spørsmålet var om det forelå risiko for direkte eller indirekte forveksling mellom ordmerkene SØRLANDS BREEZE og BREEZER. Klagenemnda tar utgangspunkt i at vurderingen beror på en helhetsvurdering av vareslagslikhet og kjennetegnslikhet, der gjennomsnittsforbrukerens oppmerksomhetsnivå og det eldre merkets særpreg er relevante. Omsetningskretsen omfattet både alminnelige sluttbrukere og profesjonelle næringsdrivende, og Klagenemnda legger til grunn et gjennomsnittlig oppmerksomhetsnivå.

Klagenemnda finner at varene er identiske, ettersom SØRLANDS BREEZE er registrert for alkoholholdige drikker, unntatt øl, og Bacardis eldre BREEZER-registrering har vern for hele vareklassen i klasse 33. Ved vurderingen av kjennetegnslikhet legger Klagenemnda til grunn at BREEZER hadde normal grad av iboende særpreg for alkoholholdige drikker, og at ordet ikke var dokumentert som en alminnelig brukt betegnelse for avkjølende drikkevarer. Selv om både en bris og en drikk kan virke avkjølende, er ordmerket BREEZER tilstrekkelig fantasifullt for drikkevarer til at gjennomsnittsforbrukeren ikke umiddelbart vil tenke på noe avkjølende. Klagenemnda anså derfor ikke BREEZER som spesielt svakt for drikkevarene i klasse 33.

Klagenemnda fremholdt at SØRLANDS BREEZE som helhet kunne oppfattes som «sørlandsbris» eller en bris fra Sørlandet, eller gi antydning om at produktet var produsert på Sørlandet. Elementet SØRLANDS ble ansett mindre distinktivt enn BREEZE fordi det kunne gi antydninger om geografisk tilknytning, mens BREEZE hadde iboende særpreg. BREEZE og BREEZER har etter Klagenemndas syn klare visuelle og fonetiske likheter, og begge kunne gi forestillinger om en bris eller lett vind. På denne bakgrunn kommer KFIR til at en ikke ubetydelig del av omsetningskretsen kunne tro at det forelå en kommersiell forbindelse mellom merkenes innehavere, eller at innklagedes merke var en variant av klagers merke. Klagenemnda opphevet Patentstyrets avgjørelse og registreringen av Sørlands Breeze. Siden klagen førte frem på dette grunnlaget, tok ikke KFIR stilling til anførselen om utnyttelse av velkjent merke.

Avgjørelsen viser at et geografisk tillegg ikke nødvendigvis avverger forvekslingsfare når det øvrige merkeelementet har klare visuelle, fonetiske og begrepsmessige likheter med et eldre merke, og varene er identiske.

KFIRs avgjørelse er tilgjengelig her.

Den 28. april 2026 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR») avgjørelse i sak 26/00013, der Dr. Ing. h.c. F. Porsche Aktiengesellschaft («Porsche») klaget over Patentstyrets nektelse av virkning i Norge for et tredimensjonalt merke som gjengir formen på bilmodellen Porsche 911. Spørsmålet var om bilformen hadde tilstrekkelig særpreg etter varemerkeloven § 14 første ledd, eventuelt om merket hadde oppnådd særpreg gjennom bruk etter § 14 tredje ledd, jf. § 3 tredje ledd.

KFIR kom til at merket ikke hadde iboende særpreg, fordi formen ikke skiller seg vesentlig fra bransjenormen for biler. Selv om opphevede frontlykter og buet bakdel ga bilen en viss egenart, er helhetsinntrykket fortsatt en lav, aerodynamisk sportsbil med to dører, noe som går igjen i mange bilmodeller. KFIR legger også til grunn at utenlandske registreringer ikke var avgjørende, fordi vurderingen av registreringsvilkår kan falle ulikt ut i forskjellige land.

Porsche fikk likevel delvis medhold, da bruken av formen hadde gjort merket egnet til å identifisere kommersiell opprinnelse for flere av varene og tjenestene. KFIR vektlegger særlig at Porsche 911 har vært på markedet siden 1960-tallet, at modellen har beholdt gjenkjennelige fellestrekk over tid, og at biler som synlige statusvarer lettere kan innarbeides som varemerker da formen lettere gjenkjennes som en kommersiell opprinnelse også uten at logoer og varemerker er synlige. At Porsche 911 blant annet var brukt i dataspill og i TV-serien «Exit», underbygget modellens status og kjennskap i omsetningskretsen.

Merket ble gitt virkning for blant annet biler, bildeler, modellbiler, lekebiler og digitale bilmodeller, men ikke for de generelle klasse 9-varene «downloadable computer graphics» og «downloadable multimedia files». For de mer generelle klassene hadde ikke klager tilstrekkelig dokumentert bruken av det tredimensjonelle varemerket.

Avgjørelsen illustrerer at tredimensjonale varemerker for produktformer fortsatt møter et krav om en høy terskel for iboende særpreg, men at langvarig og bred eksponering kan gi vern gjennom innarbeidelse. For virksomheter betyr dette at dokumentasjon på faktisk markedsvirkning, synlighet og gjenkjennelse i omsetningskretsen kan være avgjørende.

Avgjørelsen kan leses her.

Stortinget vedtok 11. juni 2026 endringer i markedsføringsloven, angrerettsloven og avtaleloven for å gjennomføre direktiv (EU) 2024/825, om styrket forbrukervern ved den grønne omstillingen gjennom bedre informasjon og bedre beskyttelse mot urimelig praksis. Det er ikke vedtatt når loven vil tre i kraft, men det forventes at dette vil skje i løpet av høsten 2026.

Formålet med direktivet og endringene i norsk lov er å fremme mer bærekraftig forbruk og stoppe handelspraksis som skader den bærekraftige økonomien. Dette gjøres blant annet gjennom oppdaterte regler om miljøpåstander, garantier og reparasjonsmuligheter, samt krav om dokumentasjon for påstander.

Gjennom direktivet innføres enkelte strengere regler, men på flere punkter er reglene kun en konkretisering av Forbrukertilsynets tolking av dagens regelverk, som legger opp til en mer skjønnsmessig vurdering. Forbrukertilsynet vil derfor få tydeligere grunnlag for håndhevelse. Noen av de mest sentrale forholdene virksomheter bør være oppmerksomme på er følgende:

• «Svartelisten» i forskriften om urimelig handelspraksis utvides med 12 nye punkter som alle relaterer seg til miljømessige eller sirkulære aspekter i markedsføringen.
• Miljø- og bærekraftsmerker må enten være etablert av offentlig myndighet eller leve opp til strenge krav til tredjepartssertifisering.
• Påstander om miljø og bærekraft må være spesifikke og må kunne dokumenteres. Generelle bærekraftspåstander som at noe er «grønt», «bærekraftig», eller «miljøvennlig», blir forbudt uten spesifikk og anerkjent dokumentasjon. Bilder og lyd som gir inntrykk av at et produkt eller en virksomhet er særlig bærekraftig, regnes også som bærekraftspåstander. Det kan være alt fra naturbilder, symboler eller lyden av fuglekvitter.
• Lovnader om framtidige miljøprestasjoner forbys, med mindre den næringsdrivende kan vise til helt konkrete planer for hvordan disse skal nås.

Wiersholm har tidligere publisert en omfattende artikkel om de sentrale bestemmelsene i EU-direktivet.

Endringsloven er tilgjengelig her.

I juni 2025 ila Forbrukertilsynet Floyd et gebyr på NOK 2 millioner for bruk av feilaktige førpriser i salgsmarkedsføring. Floyd påklagde vedtaket til Markedsrådet under henvisning til at overtredelsene ikke var vesentlige, at selskapet heller burde fått individuell veiledning og at gebyret uansett måtte reduseres. Vi har tidligere omtalt Forbrukertilsynets vedtak her. 

Den 12. mai 2026 vurderte Markedsrådet klagen på Forbrukertilsynets vedtak. Markedsrådet fremhever i sin vurdering at førpris er sentral informasjon for forbrukerens kjøpsbeslutning, og at uriktige førpriser kan gi forbrukerne et feilaktig inntrykk av den reelle prisfordelen. Markedsrådet vektlegger at lovbruddene skjedde i kjente salgsperioder som Black Friday der forbrukere forventer lave priser og må ta raske kjøpsbeslutninger, at overtredelsene hadde et betydelig omfang og at feilene viste manglende rutiner og systemer for korrekt førprismarkedsføring. Klagen førte dermed ikke frem, og gebyret på NOK 2 millioner ble opprettholdt. 

Avgjørelsen viser viktigheten av å ha systemer som sikrer at førpriser beregnes på korrekt måte og å sikre god dokumentasjon av løpende prishistorikk. 

Markedsrådets vedtak er tilgjengelig her.

Den 30. april 2026 avsa EU-domstolen avgjørelse i sak C-301/25. Saken gjaldt forholdet mellom direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis og forordning (EU) nr. 1169/2011 om matinformasjon til forbrukerne. Lidl Italia var ilagt et gebyr på EUR 1 000 000 av den italienske konkurranse- og markedsmyndigheten (AGCM) for å ha markedsført pasta i emballasje som fremhevet italiensk opprinnelse, selv om produktene inneholdt en betydelig andel hvete dyrket utenfor i Italia. Spørsmålet var om slik praksis bare kunne sanksjoneres etter matinformasjonsforordningen, eller om også nasjonale regler som gjennomfører direktivet om urimelig handelspraksis kunne anvendes.

EU-domstolen tar utgangspunkt i artikkel 3 nr. 4 i direktivet, som fastsetter at mer spesialiserte EU-regler går foran ved uoverensstemmelse. Domstolen legger til grunn at artikkel 7 i matinformasjonsforordningen riktignok regulerer særlige sider av villedende handelspraksis på matområdet, herunder opplysninger om matvarens opprinnelse, men at det ikke er noen reell uoverensstemmelse mellom regelsettene. Selv om regelsettene ivaretar et felles mål om et høyt nivå av forbrukervern, tar de etter rettens syn sikte på å sanksjonere ulike aspekter av samme rettsstridige oppførsel. Direktivet om urimelig handelspraksis beskytter særlig forbrukernes økonomiske interesser, mens matinformasjonsforordningen skal sikre korrekt, klar og ikke-villedende informasjon om næringsmidler. Domstolen konkluderer derfor med at de to regelsettene var komplementære.

Dommen avklarer med dette at en næringsdrivendes fremgangsmåte kan sanksjoneres etter reglene om urimelig handelspraksis i direktivet, til tross for at tilfellet også omfattes av matinformasjonsforordningen.

EU-domstolens avgjørelse er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet sendte i april og mai 2026 veiledningsbrev til henholdsvis kosttilskuddsbransjen og de 15 største treningssenterkjedene om hvordan tilsynet vil vurdere markedsføring, prisopplysninger og avtalevilkår fremover. Felles for sakene er at forbrukere skal forstå hva de faktisk kjøper, hva det koster, og om kjøpet innebærer et løpende abonnement eller medlemskap. Veiledningene skal hindre at aktører benytter villedende markedsføringsmetoder.

For treningsbransjen peker Forbrukertilsynet særlig på kampanjer som markedsfører medlemskap som «gratis», selv om forbrukeren må betale innmeldingsavgift eller administrasjonsgebyr. Tilsynet fremhever også rabatterte kampanjeperioder der alle kostnader ikke opplyses, eller der det ikke fremgår tydelig at medlemskapet fortsetter til ordinær pris. I tillegg veiledes det om oppsigelsestid, hvor tilsynet legger til grunn at oppsigelsestiden ikke skal være lengre enn det som trengs for å avslutte avtalen.

For kosttilskudd gjelder veiledningen særlig abonnementssalg på nett og i sosiale medier. Dersom markedsføringen gir inntrykk av et enkeltkjøp, en gratis prøve eller et lavpristilbud, må det samtidig fremgå tydelig at avtalen innebærer et abonnement. Forbrukeren må også få klar informasjon om pris og leveringshyppighet. Opplysningene må gis i selve markedsføringen og i direkte tilknytning til tilbudet. Det er ikke tilstrekkelig at sentral informasjon først fremgår senere i bestillingsløpet eller i avtalevilkårene. Veiledningen er sendt i samarbeid med Mattilsynet, som fører tilsyn med regelverket for ernærings- og helsepåstander.

For virksomheter viser veiledningene at tilsynene vil se strengt på kampanjer hvor pris, binding, fornyelse eller oppsigelse ikke er umiddelbart forståelig. Aktører som bruker introduksjonstilbud, gratistilbud eller abonnementsløsninger, bør gjennomgå annonser og sine vilkår. Dersom tilsynene senere avdekker brudd, kan det føre til krav om endring og økonomiske reaksjoner som tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.

Veiledningene kan leses her og her.

Den 8. mai 2026 ila det nederlandske datatilsynet et gebyr på EUR 100 millioner til MLU B.V., selskapet bak taxi-appen Yango. Bakgrunnen for vedtaket var at selskapet overførte opplysninger til Russland uten tilstrekkelig beskyttelse. Selskapet pålegges også å stanse alle tredjelandsoverføringer med umiddelbar virkning. Saken ble gjennomført som et felles tilsyn etter GDPR artikkel 62, med aktiv deltakelse fra det norske og det finske datatilsynet. 

Det sentrale spørsmålet var om personopplysninger som ble overført til Russland var underlagt et tilstrekkelig sikkerhetsnivå. De aktuelle opplysningene omfattet blant annet nøyaktige lokasjonsdata, turdata, kontaktinformasjon, kontonumre, kopier av førerkort, bilder, innhold i chatsamtaler og personnumre til sjåfører og kunder i Finland og Norge. I vurderingen vektlegger tilsynet at det var risiko for at russiske myndigheter kunne få tilgang til opplysningene og at det var et risikomoment at Russland ikke har en uavhengig datatilsynsmyndighet etter europeisk standard. På denne bakgrunn finner tilsynet at MLU B.V. ikke hadde dokumentert tilstrekkelig beskyttelse. 

Vedtaket minner om viktigheten av å sørge for at opplysninger som overføres ut av EØS har et gyldig overføringsgrunnlag og er underlagt supplerende tiltak som gir reell og tilstrekkelig beskyttelse. Dette gjelder også der ansatte benytter apper til transport, utlegg eller lignende funksjoner.

Datatilsynet omtaler vedtaket her. 

Den 1. juni 2026 ila Datatilsynet Elkjøp overtredelsesgebyr på NOK 20 millioner for brudd på flere bestemmelser i GDPR. Sakens kjerne var at Elkjøp ikke hadde innhentet gyldig samtykke til å behandle personopplysninger i kundeklubben.

Saken har bakgrunn i at Datatilsynet gjennomførte tilsyn hos Elkjøp Nordic AS og Elkjøp Norge AS i juni 2022 etter å ha mottatt meldinger om brudd på personopplysningssikkerheten. Datatilsynet finner at Elkjøps samtykke til innmelding i kundeklubben ikke i tilstrekkelig grad skilte mellom ulike formål, ettersom samtykket omfattet både nyhetsbrev, SMS, profilering, personalisering og analyse. Datatilsynet uttrykker at informasjonen som ble gitt i for stor grad fremhevet rabatter og fordeler, uten at bruken av opplysninger til personalisert markedsføring, profilering og analyse ble forklart tydelig nok. 

Datatilsynet finner at Elkjøp ikke hadde gjort nødvendige dokumenterte vurderinger av bruk av personopplysninger til nye formål og bruk av berettiget interesse som behandlingsgrunnlag, og at enkelte rettighetsforespørsler fra kunder i ikke ble besvart i tide. 

Saken illustrerer at kundene må gis mulighet til å samtykke til klart definerte og tydelig adskilte formål dersom innmelding i kundeklubb baseres på samtykke som behandlingsgrunnlag.

Vedtaket er tilgjengelig her.

Den 14. april 2026 kunngjorde Personvernrådet en ny felles mal for vurderinger av personvernkonsekvenser, sammen med et forklaringsdokument som skal gjøre utfyllingen enklere for behandlingsansvarlige. Den første versjonen av malen var på høring til 9. juni 2026. Malen er foreløpig ikke ferdigstilt etter høringsinnspillene.

Bakgrunnen for malen er GDPR artikkel 35, som pålegger behandlingsansvarlige å gjennomføre en personvernkonsekvensvurdering før behandlinger som trolig vil medføre en høy risiko for fysiske personers rettigheter og friheter. Kravet gjelder særlig ved omfattende automatiserte vurderinger, behandling i stor skala av særlige kategorier av personopplysninger og systematisk overvåking i stor skala av offentlig tilgjengelige områder.

Malen skal gjøre det enklere for virksomheter å strukturere, harmonisere og dokumentere arbeidet med personvernkonsekvensvurderinger. Samtidig skal malen legge opp til mer fullstendige og sammenlignbare vurderinger gjennom forhåndsdefinerte felt. Den er ikke obligatorisk, og behandlingsansvarlige kan fortsatt benytte egne maler og metoder for risikovurdering og risikohåndtering fremover.

Etter høringen vil tilsynsmyndighetene starte nødvendige skritt for å vedta malen enten som sin eneste standardmal, eller som en overordnet mal som nasjonale maler skal tilpasses etter. For virksomheter betyr dette at eksisterende rutiner for personvernkonsekvensvurderinger bør gjennomgås opp mot den nye malen. Ved fremtidige tilsyn vil de ulike datatilsynene trolig ta utgangspunkt i malen når de vurderer virksomheters personvernkonsekvensvurderinger.

Den nåværende versjonen av malen er tilgjengelig her.

Europaparlamentet vedtok 16. juni 2026 endringer i AI Act gjennom det såkalte Digital Omnibus-initiativet. Formålet er å gjøre gjennomføringen av AI Act enklere for virksomhetene som omfattes.

Blant annet er det enighet om en tydeligere og mer trinnvis gjennomføring av reglene for AI-systemer. For høyrisiko AI-systemer nevnt i Vedlegg III skal reglene gjelde fra 2. desember 2027, mens for systemer integrert som sikkerhetskomponenter i produkter (Vedlegg I) gjelder de fra 2. august 2028. Kravet til vannmerking av AI-generert innhold skal ikke tre i kraft før 2. desember 2026 for AI-systemer plassert på markedet før 2. august 2026. Formålet er å sikre at virksomhetene faktisk kan implementere tekniske standarder og tiltak før kravene begynner å gjelde.

For virksomheter innebærer avtalen også forenklede regler, mindre strenge forpliktelser for såkalte «små mid-cap-selskaper» (se definisjon her), lempligere krav til AI-forståelse, avklaringer om forholdet til produktsikkerhetsregelverk, bedre tilgang til regulatoriske sandkasser på EU-nivå og styrkede håndhevingsmuligheter for Kommisjonens AI Office.

Hele pressemeldingen finnes her.

EU-kommisjonen publiserte 10. juni 2026 en «Code of Practice» om merking av AI-generert innhold. Retningslinjene gir tilbydere og virksomheter som bruker generative AI-systemer praktisk veiledning om hvordan de kan etterleve de bindende åpenhetsforpliktelsene i AI Act artikkel 50 nr. 2, 4 og 5. Forpliktelsene i AI Act artikkel 50 gjelder fra 2. august 2026. Plikten til maskinlesbar merking av KI-generert innhold utsettes imidlertid til 2. desember 2026 for tilbydere som plasserer AI-systemer på markedet før 2. august 2026.

Retningslinjene er utarbeidet av uavhengige eksperter etter innspill fra over 180 interessenter, og vurderes nå av Kommisjonen og AI Board. Dersom de godkjennes som tilstrekkelige, kan tilbydere og idriftsettere bruke dem som dokumentasjon på etterlevelse av de relevante forpliktelsene i AI Act. Virksomheter som velger andre løsninger, må selv kunne vise at tiltakene er tilstrekkelige.

Åpenhetsforpliktelsene innebærer blant annet at tilbydere må sørge for at AI-generert eller manipulert lyd, bilde, video og tekst merkes i maskinlesbart format, og at virksomheter som bruker slike AI-systemer, må opplyse når innhold er en deepfake, eller når AI-generert eller AI-manipulert tekst om forhold av offentlig interesse publiseres.

For leverandører gir retningslinjene veiledning om hvordan AI-generert eller AI-manipulert innhold kan merkes i maskinlesbart format, slik at det kan identifiseres som kunstig generert eller endret. For virksomheter som bruker AI-systemer, forklarer retningslinjene hvordan deepfakes og AI-generert eller manipulert tekst om forhold av offentlig interesse kan merkes tydelig, der innholdet ikke har vært gjenstand for menneskelig gjennomgang eller redaksjonell kontroll.

EU-kommisjonens “Code of Practice” er tilgjengelig her.

Den 3. juni 2026 la EU-kommisjonen frem den europeiske teknologisuverenitetspakken, med tiltak for å styrke Europas kapasitet innen halvledere, kunstig intelligens, skytjenester og åpen kildekode. Pakken består av to lovforslag, Chips Act 2.0 og Cloud and AI Development Act, samt en strategi for åpen kildekode og et strategisk veikart for digitalisering og AI i energisektoren.

Bakgrunnen er at Europa fortsatt er tungt avhengig av leverandører utenfor EU for sentrale digitale teknologier, samtidig som etterspørselen etter datakapasitet øker kraftig med utbredelsen av AI. Pakken skal redusere strukturelle avhengigheter og sikre at Europa kan utvikle, ta i bruk og sikre teknologiene Europa er avhengig av.

Chips Act 2.0 (Forordning for utvikling og produksjon av mikochips) skal særlig styrke halvledergrunnlaget for Europas AI-satsing ved å bygge kapasitet innen avanserte halvlederteknologier, samtidig som EU videreutvikler sine styrker innen mer ordinære mikrobrikker. Halvledere ligger til grunn for all digital teknologi, fra smarte bærbare enheter til forsvarsutstyr og datasentre. EU produserer mindre enn 10 % av globale halvledere og er nesten helt avhengig av USA og Asia for de mest avanserte brikkene, inkludert AI-brikker. Kommisjonen peker særlig på tiltak som raskere tillatelsesprosesser, tettere samarbeid med likesinnede partnere. En økosystemtilnærming skal bringe europeiske produsenter nærmere sine kunder og bygge på etterspørsel fra sektorer som datasentre, skyleverandører og AI-gigafabrikker. Forslaget søker å støtte investeringer og strategiske prosjekter, og forsyningssårbarheter skal adresseres.

Målet er at Cloud and AI Development Act skal tredoble datasenterkapasiteten i Europa de neste fem til syv årene og samtidig balansere AI-ambisjoner mot klimaforpliktelser. Lovforslaget skal også forenkle etableringen av bærekraftige datasentre i EU, innføre et felles rammeverk for vurdering av sky- og AI-suverenitet og bidra til å beskytte kritiske applikasjoner og sensitive data.

Strategien for åpen kildekode skal styrke europeiske alternativer innen blant annet skytjenester, AI, internett-teknologier, cybersikkerhet og halvledere. Det strategiske veikartet for digitalisering og AI i energisektoren skal sikre at datasentre integreres bærekraftig i energisystemet, og at digitale og AI-baserte løsninger gjør strømnettet mer effektivt og intelligent.

Teknologisuverenitetspakken kan du lese om her.

Den 27. mars 2026 avsa Høyesterett dom i en straffesak hvor lederen av et høyreradikalt parti hadde oppfordret ungdom tilknyttet partiet til å legge ut to videoer, rettet mot henholdsvis jøder og somaliere, på sosiale medier. Begge videoer ble publisert på henholdsvis TikTok og Instagram.

Høyesterett finner, i likhet med lagmannsretten, at det i begge tilfeller dreide seg om diskriminerende og hatefulle ytringer som ble rammet av straffeloven § 185, og at partilederen gjennom sine oppfordringer i lukkede og krypterte chatteforum hadde medvirket til at ytringene ble publisert. Høyesterett understreker at også politiske ledere har plikt til å avstå fra ytringer som fremmer intoleranse og hat mot etniske grupper.

Lederen ble i tillegg dømt for ytterligere tre hatefulle ytringer han selv hadde fremsatt. Det var tale om sammensetning av mange enkeltutsagn, publisert på Twitter og Bitchute om jøder, muslimer og arabere, samt homoseksuelle. Straffen for disse forholdene ble isolert vurdert til fengsel i omkring 90 dager.

Videre ble lederen også dømt for ett grovt trygdebedrageri og en uriktig forklaring til offentlig myndighet, forhold som var endelig avgjort i lagmannsretten, og straffen ble fastsatt til fengsel i 11 måneder. På grunn av lang saksbehandlingstid ble seks måneder av straffen gjort betinget.

Dommen bidrar til klargjøring av grensene for medvirkning til hatefulle ytringer og gir veiledning om straffutmålingen ved slike lovbrudd.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 5. mai 2026 avsa Buskerud tingrett dom i en straffesak om ulovlig salg av IPTV-abonnementer som ga abonnentene uautorisert tilgang til betalte TV-tjenester. Saken gjaldt straffeloven § 203 annet ledd, jf. første ledd, som rammer blant annet distribusjon, salg, markedsføring, besittelse og bruk av «dekodingsinnretninger» når dette gir uberettiget tilgang til en «vernet formidlingstjeneste».

Retten legger til grunn at tiltalte i perioden april 2020 til juli 2025 solgte «illegale» IPTV-abonnementer til 281 privatpersoner, med en fortjeneste på MNOK 1,7. Tiltalte avga en uforbeholden tilståelse og saken gikk som en tilståelsessak. Retten foretar derfor ingen inngående vurdering av om salg av IPTV-abonnement omfattes av straffebestemmelsen eller krenkelsen av rettighetshavernes rettigheter, men legger det bare forutsetningsvis til grunn for sin avgjørelse.

Ved straffeutmålingen legger retten til grunn at overtredelsen var grov, særlig på grunn av vinningens størrelse og omfanget av virksomheten. Retten ser deretter hen til tidligere lagmannsrettspraksis om såkalt «card sharing», og fremhever at denne saken hadde større omfang både i varighet, antall kunder og fortjeneste. Tiltalte ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel på grunn av uforbeholden tilståelse og svært lang saksbehandlingstid, som retten mener krenket Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1. Tiltalte ble også dømt til inndragning av MNOK 1,7.

Dommen viser at kommersiell tilrettelegging for ulovlig tilgang til TV- og strømmetjenester kan få merkbare strafferettslige og økonomiske følger, og at politiet nå følger opp slike saker. Politiet har i etterkant av avgjørelsen varslet at de vil sende ut forelegg, i tillegg til et krav om inndragning av vinningen, for ulovlig kjøp av IPTV-abonnementer.

Politiet har omtalt aksjonen her. Du kan lese mer om vår vurdering av lovligheten av IPTV-strømming og håndhevingsmulighetene her.

Dommen er ikke publisert, men utleveres ved forespørsel til Buskerud tingrett (sak 26-064525ENE-TBSK/THOK).

Medietilsynet har publisert rapporten om «Tilsynsåret 2025». Rapporten gir en samlet oversikt over tilsynsaktivitetene og etterlevelsen av regelverket på medieområdet.

I 2025 gjennomførte Medietilsynet totalt 30 tilsynsaktiviteter, med særlig fokus på kontroller med etterlevelse av reglene for reklame, sponsing og produktplassering i kringkastingsregelverket. Det ble avdekket brudd i 12 av tilsynsaktivitetene, hvorav de fleste ble fulgt opp gjennom dialog og veiledning. Det ble kun gitt tre sanksjoner, to advarsler og ett gebyr. Gebyret ble gitt til TV for brudd på kringkastingsregelverket.

Medietilsynet opplyser om at de i 2026 hovedsakelig vil prioritere disse sakstypene:

• Innføringen av Digital Services Act (DSA).
• Tilsyn med regler for reklame, sponsing og produktplassering i strømmetjenester, herunder finansieringsmodellen med rimeligere abonnementer med reklame.
• Beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold og aldersklassifisering.

Les den fullstendige rapporten her for mer informasjon om tilsynsaktivitetene i 2025, statistikk, ny lovgivning og tilsynets fokus i 2026.

I mai varslet Medietilsynet at flere norske tilbydere av registrerings-pliktige medietjenester ikke har registrert seg, selv om registrering er lovpålagt. Registreringsplikten gjelder aktører som tilbyr TV- eller radiosendinger over internett, kabel eller satellitt, audiovisuelle bestillingstjenester hvor seerne selv velger når programmet skal ses, og videodelingsplattformer der brukerne selv kan laste opp egne videoer og programmer. 

Tilsynet varsler at det vil kontakte aktuelle tilbydere for å få registreringene på plass. Manglende registrering kan føre til overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt. Aktører som tilbyr slike tjenester, bør derfor kontrollere registreringsstatus og registrere tjenesten i Medietilsynets registreringsportal dersom vilkårene er oppfylt. 

Medietilsynets varsel kan leses her. 

Barne- og familiedepartementet og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet sendte den 7. mai 2026 forslag til ny lov om aldersgrense for bruk av sosiale medier på høring hos ESA. Forslaget innebærer at barn ikke skal ha tilgang til sosiale medier før året de fyller 16 år. Formålet er å beskytte barn mot skadevirkninger ved bruk av sosiale medier i ung alder.

Lovforslaget definerer sosiale medier som informasjonssamfunnstjenester der brukere kan opprette profil og knytte kontakt med andre brukere, og der tjenesten lagrer og formidler brukeropplastet innhold til allmennheten uten redaksjonell kontroll. Departementene vurderer om aldersgrensen bare skal gjelde for «skadelige» sosiale medier, definert som tjenester som gjennom utforming, egenskaper eller innhold kan skade barns følelsesmessige, kognitive eller helsemessige utvikling eller sikkerhet. Samtidig foreslås unntak for blant annet dataspill, redaktørstyrte medier, kjøp og salg av varer og tjenester, lukkede grupper for utdanning og fritid, politiske og sivile organisasjoner og digitale meldingstjenester.

For tjenestetilbyderne er det sentralt at ansvarsmodellen er justert sammenlignet med det opprinnelige forslaget, hvor plikten til å føre kontroll med brukernes alder var rettet direkte mot tjenestetilbyderne. Lovteksten er nå gjort nøytral, ved å ikke fastslå direkte hvem som har plikt til å kontrollere alderen, men kun fastslå at barn ikke skal ha tilgang til sosiale medier før året de fyller 16 år. I praksis forutsettes likevel plattformene å etablere effektive og personvernvennlige aldersverifiseringsløsninger som oppfyller DSA og øvrig EØS-regelverk. Nasjonale myndigheter skal avgjøre hvilke tjenester som omfattes av loven, og føre tilsyn med disse. 

Lovforslaget er tilgjengelig her.