Nytt innen tvisteløsning | Q3 2026
I dette nyhetsbrevet oppsummerer vi sentrale avgjørelser, utviklingstrekk og nyheter innen tvisteløsning fra tredje kvartal 2026, og gir en oversikt over kommende arrangementer.
Vi ser særlig nærmere på tre avgjørelser fra Høyesterett om dommerinhabilitet: når dommeren tidligere har arbeidet med samme rettsspørsmål, har hatt tilknytning til en part, eller har hatt befatning med samme sakskompleks.
Høyesterettspraksis
Høyesterett vurderte spørsmålet om hvorvidt to lagdommere var å betrakte som inhabile etter domstolloven § 108, etter tidligere arbeid i ledende stillinger hos en av partene, Konkurransetilsynet, i saken om overtredelsesgebyr mot dagligvarekjedene.
Høyesterett bemerket at tidligere ansettelse hos en part ikke i seg selv medfører inhabilitet, men at unntak kan gjelde dersom dommeren har hatt et særlig ansvar for forhold av betydning for tvisten. Det ble blant annet vist til at terskelen for å konstatere inhabilitet på grunn av tidligere ansettelse er høy, også der dommeren har hatt lederansvar. Det ble også lagt vekt på tiden som var gått siden arbeidsforholdet tok slutt. Høyesterett viste videre til den objektive vurderingen av om det foreligger forhold «som knytter dommeren til en part på en slik måte at det for partene og allmennheten kan reises spørsmål ved dommerens upartiskhet», jf. avsnitt 17.
Flertallet kom til at lagdommer Arild Oma var inhabil. Det ble lagt vekt på hans arbeid med tilgrensende saker i dagligvaremarkedet og risikoen for at han hadde fått særskilt innsikt i selskapenes opptreden i priskonkurransen. Lagdommer Ingrid Kjelstad Gullaksen ble ansett habil fordi hennes tilknytning til saken var mer perifer. Mindretallet mente at ingen av dommerne var inhabile.
Se også Mindretallet om inhabilitet hos lagdommer: – Fremstår helt teoretisk – Rett24
Høyesteretts planlagte storkammerbehandling av spørsmålet om EØS-avtalens virkning på norsk kontinentalsokkel er avlyst etter at arbeidstakerne og arbeidsgiversiden inngikk et konfidensielt forlik. Arbeidstakerne hadde fått fullt medhold i EFTA-domstolen, som konkluderte med at EØS-avtalen også gjelder på sokkelen, mens staten har fastholdt at avtalens geografiske virkeområde etter artikkel 126 i utgangspunktet er begrenset til norsk territorium. Forliket innebærer at Høyesterett ikke får tatt stilling til spørsmålet, og EFTA-domstolens rådgivende uttalelse blir derfor stående som den sentrale veiledende rettskilden uten en prinsipiell avklaring fra Høyesterett. Professor Halvard Haukeland Fredriksen mener staten risikerer traktatbruddsak fra ESA dersom norske myndigheter ikke innretter seg etter EFTA-domstolens rettsoppfatning.
Se også Storkammersaken om norsk sokkel avlyst etter hemmelig forliksavtale – Rett24
Saken gjaldt lagmannsrettens beslutning om å nekte fremmet en anke i en sak om samvær etter barneloven. Tingretten hadde kommet til at mor ikke skulle ha samvær med barna. Avgjørelsen bygget på at et eventuelt samvær måtte gjennomføres med beskyttet tilsyn, blant annet på grunn av bortføringsfare og risikoen for at barna ville bli utsatt for negative erfaringer, samtidig som mor tidligere hadde nektet å møte til avtalt samvær med tilsyn.
Høyesteretts ankeutvalg tok utgangspunkt i at begrunnelsen for en beslutning om ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 andre ledd må vise at lagmannsretten har foretatt en reell og samvittighetsfull overprøving av tingrettens dom. Begrunnelsen må vise at de påberopte feilene er oppfattet, og hvorfor anken klart ikke vil føre frem.
I anken til lagmannsretten hadde mor særlig bestridt tingrettens vurdering av bortføringsfaren og risikoen for at barna ville bli utsatt for negative erfaringer ved samvær. Lagmannsretten hadde imidlertid ikke omtalt eller vurdert disse anførslene, men bygget avgjørelsen på en ubegrunnet forutsetning om at beskyttet tilsyn var nødvendig. Ankenektelsen var deretter begrunnet med at mor ikke hadde møtt til samvær med slikt tilsyn.
Ankeutvalget kom til at lagmannsrettens begrunnelse ikke var tilstrekkelig til å vise at det var foretatt en reell overprøving av tingrettens dom. Lagmannsrettens beslutning om ankenektelse og kjennelse om sakskostnader ble derfor opphevet.
Saken gjaldt lagmannsrettens beslutning om å nekte fremmet en anke over en tingrettsdom om ansvar etter en selvskyldnerkausjon. Kausjonisten var dømt til å betale over NOK 4,2 millioner etter at hoveddebitor hadde gått konkurs. Et sentralt spørsmål var om kausjonsforholdet var omfattet av reglene om kausjonsavtaler i finansavtaleloven 1999.
Høyesteretts ankeutvalg tok utgangspunkt i at det ved prøvingen av en beslutning etter tvisteloven § 29-13 andre ledd må vurderes om det var forsvarlig å nekte anken fremmet. Lagmannsrettens begrunnelse må dessuten vise at den har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom.
Ved låneavtalens inngåelse var det avtalt at Intrum Capital AS skulle overta kreditorposisjonen ved blant annet betalingsmislighold eller konkurs. Ankeutvalget kom til at lagmannsretten skulle ha drøftet om denne særlige konstruksjonen innebar at Intrum måtte anses som kreditor etter kausjonsavtalen allerede da avtalen ble inngått, slik at finansavtaleloven 1999 § 57 første ledd kom til anvendelse.
Lagmannsretten hadde heller ikke vurdert om kausjonisten var forbruker etter den vide forbrukerdefinisjonen i § 57 tredje ledd, eller om kausjonskapitlet fikk anvendelse etter regelen om kausjon gjennom et meglerforetak. Ettersom lagmannsretten ikke hadde drøftet disse sentrale spørsmålene, forelå det en saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens beslutning ble derfor opphevet.
Den underliggende saken gjaldt gyldigheten av Skatteetatens vedtak om skattemessig gjennomskjæring. Lagmannsretten hadde tilkjent skattyteren erstatning for sakskostnader, herunder rundt NOK 1,7 millioner i honorarer til vitner som hadde møtt frivillig. Staten anførte at vitnehonorarene ikke kunne kreves erstattet etter tvisteloven § 20-5, mens skattyteren mente at utgiftene hadde vært rimelige og nødvendige.
Høyesteretts ankeutvalg tok utgangspunkt i at kostnader knyttet til vitner som møter frivillig, i utgangspunktet kan kreves dekket etter nødvendighetskriteriet i tvisteloven § 20-5 første ledd, ettersom utlegg for disse ikke reguleres av lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse. I samsvar med tvisteloven § 20-5 første ledd kan reisekostnader, andre utlegg og tapt arbeidsfortjeneste anses som nødvendige sakskostnader i den utstrekning kostnadene ikke overstiger det som er rimelig å pådra seg i den aktuelle saken. Godtgjørelse utover dette krever en særskilt begrunnelse for både grunnlaget for godtgjørelsen og omfanget av den.
Ankeutvalget viste videre til at begrunnelsen for en sakskostnadsavgjørelse må gjøre det mulig for ankedomstolen å kontrollere de spørsmålene den har kompetanse til å prøve. Hvor utførlig begrunnelsen må være, avhenger blant annet av kravets størrelse og om motparten har fremsatt innsigelser mot kravet.
Lagmannsretten hadde ikke begrunnet grunnlaget for vitnegodtgjørelsen eller omfanget av den, og hadde heller ikke redegjort for hvordan godtgjørelsen til det enkelte vitnet var beregnet. Sett i lys av det høye beløpet og statens innsigelser var begrunnelsen for knapp til at ankeutvalget kunne kontrollere avgjørelsen. Lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse ble derfor opphevet.
Saken gjaldt fremleggelse av nye bevis i en arbeidsrettssak om anvendelsen av arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd. Ankende part ønsket å legge frem en skriftlig forklaring, partens CV, en sluttinnberetning i forbindelse med virksomhetens konkurs, maler og eksempler på arbeidsavtaler samt NITOs lønnsstatistikk. Ankemotpartene motsatte seg fremleggelsen helt eller delvis.
Høyesteretts ankeutvalg tok utgangspunkt i at når det er gitt samtykke til å fremme en anke etter tvisteloven § 30-4, kan nye bevis bare gjøres gjeldende dersom «særlige grunner taler for det», jf. tvisteloven § 30-7. Praksis er liberal, og det sentrale er om de nye bevisene vil endre sakens karakter eller vidløftiggjøre den.
Ankeutvalget uttalte videre at skriftlige forklaringer fra parter eller vitner som har forklart seg for tidligere instanser ikke krever utvalgets samtykke. Den skriftlige forklaringen ble likevel ikke tillatt lagt frem fordi vilkårene i tvisteloven § 21-12 andre ledd ikke var oppfylt. Etter bestemmelsen kan skriftlige forklaringer bare legges frem dersom partene er enige om det, eller det gis adgang til å avhøre den som har avgitt forklaringen.
Når det gjaldt de øvrige dokumentbevisene, kom ankeutvalget til at malene og eksemplene på arbeidsavtaler var nye bevis. Disse ble ikke tillatt lagt frem fordi de ville vidløftiggjøre saken. Utvalget la særlig vekt på at generell avtalepraksis ikke hadde vært et særskilt tema for de tidligere instansene, og at bevisene ble fremlagt kort tid før ankeforhandlingen. Partens CV, sluttinnberetningen og NITOs lønnsstatistikk ble tillatt lagt frem.
Etter tvisteloven § 31-4 bokstav a kan gjenåpning begjæres «hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen». Gjenåpning kan imidlertid ikke begjæres av en grunn som ble forkastet under behandlingen av saken, eller som parten burde ha gjort gjeldende under den ordinære behandlingen, jf. tvisteloven § 31-5 første og andre ledd.
Høyesteretts ankeutvalg fant det åpenbart at begjæringen måtte forkastes fordi grunnlaget var utilstrekkelig. Begjæringen kunne derfor avgjøres uten videre behandling, jf. tvisteloven § 31-9 første ledd. Det var ikke fremlagt opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, og begjæringen om gjenåpning ble derfor forkastet.
Skiftesamlingen besluttet at konkursboet ikke skulle forfølge et krav om omstøtelse av en virksomhetsoverdragelse. Julu Investment AS, som hadde overtatt en fordring mot boet fra en kreditor som ikke hadde stemt mot vedtaket, reiste deretter omstøtelsessøksmål i eget navn til fordel for boet. Tingretten avviste søksmålet, og lagmannsrettens flertall opprettholdt avvisningen under henvisning til konkursloven § 118 andre ledd.
Høyesteretts ankeutvalg slo fast at § 118 andre ledd bare regulerer søksmål som en kreditor reiser i boets navn, men for egen regning og risiko. Bestemmelsen utelukker ikke at en kreditor reiser søksmål i eget navn til fordel for boet. Adgangen til dette følger av en regel utviklet i rettspraksis med grunnlag i tvisteloven § 1-3. Forutsatt at kreditoren har tilstrekkelig tilknytning til tvistegjenstanden, og at søksmålet skal ivareta kreditorfellesskapets interesser, gjelder denne adgangen også etter at skiftesamlingen har besluttet at boet ikke skal forfølge kravet. Fordi Julu Investment AS hadde reist søksmålet i eget navn med sikte på å tilføre boet verdier, var det uten betydning at selskapets rettsforgjenger ikke hadde stemt mot skiftesamlingens vedtak. Søksmålet skulle derfor fremmes til behandling i tingretten.
Lagmannsretten hadde nektet anke fremmet i en sak om opphør av skadeforsikring. Ankeutvalget viste til at det er et tungtveiende argument mot ankenektelse dersom saken reiser et uavklart rettsspørsmål av allmenn betydning. I denne saken var det ulike syn på forståelsen av klarhetskravet i forsikringsavtaleloven § 5-2 første ledd andre punktum, og spørsmålet var ikke avklart i rettspraksis eller andre rettskilder. Det var derfor ikke forsvarlig å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet.
I sak om midlertidig forføyning hadde lagmannsretten forkastet anke over tingrettens kjennelse. Ankeutvalget var enig med de ankende partene i at mye tydet på at lagmannsretten ikke hadde vært oppmerksom på deres prosesskriv 10. og 17. juni 2026. Lagmannsretten hadde bare nevnt prosesskrivet 20. mai i redegjørelsen for sakens bakgrunn. De utdypende anførslene om muntlig forhandling og den tilbudte vitneførselen i prosesskrivet 17. juni var ikke nevnt eller drøftet. Lagmannsretten hadde dessuten gjengitt de ankende partenes opprinnelige påstand, og ikke den korrigerte påstanden i prosesskrivet 10. juni. Dette utgjorde en saksbehandlingsfeil.
Ankeutvalget viste til at retten til å argumentere for sin sak og få den avgjort på dette grunnlaget står sentralt i saker etter tvisteloven. I lys av at prosesskrivet 17. juni inneholdt utdypende anførsler om muntlig forhandling og tilbud om vitneførsel, kom utvalget til at feilen kunne ha hatt betydning for avgjørelsen. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
Ankemotpartene ba om tillatelse til å trekke inn nye krav for Høyesterett etter tvisteloven § 29-4 andre ledd bokstav d og § 30-7 første ledd. Kravene gjaldt gyldigheten av Olje- og energidepartementets vedtak 29. juni 2021, 5. juni 2023 og 27. juni 2023 om godkjenning av plan for utbygging og drift for petroleumsfeltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil-området.
Ankeutvalget viste til at når en anke er tillatt fremmet etter tvisteloven § 30-4, kan nye krav bare gjøres gjeldende dersom særlige grunner taler for det, jf. § 30-7 første ledd. Etter utvalgets syn forelå det ikke slike særlige grunner. En utvidelse av saken ville kunne lede oppmerksomheten bort fra de prinsipielle spørsmålene som begrunnet storkammerbehandling, og utfordre tidsrammen for sakene. Vilkårene i tvisteloven § 30-7 var dermed ikke oppfylt. Ankeutvalget tok derfor ikke stilling til om vilkårene i § 29-4 var oppfylt.
I forbindelse med at Høyesterett i storkammer skal behandle en sak om hvorvidt EUs vikarbyrådirektiv kommer til anvendelse på arbeid utført om bord på skip som benyttes i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, ble det vurdert om en av dommerne som var trukket ut til å delta, var inhabil. Dommeren hadde tidligere arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling og hos Regjeringsadvokaten, hvor han var involvert i arbeidet med en utredning om EØS-avtalens anvendelse på kontinentalsokkelen.
Storkammerets flertall på syv dommere kom til at dommeren var inhabil, jf. domstolloven § 108. Flertallet la betydelig vekt på at det knytter seg stor politisk og offentlig interesse til spørsmålet om EØS-avtalens geografiske virkeområde, både nasjonalt og internasjonalt. I en slik situasjon var hensynet til omverdenens tillit særlig tungtveiende. Det ble også lagt en viss vekt på at ankemotpartene hadde reist habilitetsinnsigelse. Dommeren ble etter dette kjent inhabil. Kjennelsen ble avsagt under dissens 7-4.
Også omtalt her: Høyesteretts flertall mener RA-historikken gjør Eyvin Sivertsen inhabil i sokkelstrid – Rett24
Høyesterett behandlet i avdeling om en lagdommer var inhabil til å delta i behandlingen av en erstatningssak om kontraktsbrudd, fordi hun tidligere hadde behandlet en arrestbegjæring mot en av partene i en annen sak innenfor samme sakskompleks. Saken reiste i tillegg spørsmål om habilitetsinnsigelsen var fremsatt for sent, og hvilken betydning det hadde at retten ikke hadde opplyst partene om dommerens tidligere befatning med arrestsaken.
Høyesterett tok utgangspunkt i at en dommers tidligere befatning med partene eller samme sakskompleks i samme instans normalt ikke i seg selv medfører inhabilitet. Dette gjelder også der dommeren tidligere har truffet en midlertidig avgjørelse. Utgangspunktet kan likevel fravikes dersom dommeren tidligere har tatt stilling til faktiske forhold som er sentrale i den senere saken, på en måte som gir omverdenen rimelig og saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet. Det samme kan gjelde der dommeren tidligere har gitt uttrykk for vurderinger av en parts troverdighet eller karaktertrekk, eller har uttalt seg om realiteten på en slik måte at det kan reises tvil om den senere saken vil bli behandlet på fritt grunnlag. At sakene reiser lignende spørsmål, er ikke tilstrekkelig for å fravike dette utgangspunktet.
Flertallet på fire dommere la vekt på at lagdommeren i arrestsaken hadde tatt klare standpunkter til flere av de samme sentrale faktiske spørsmålene som senere kom opp i erstatningssaken, og at uttalelsene gikk adskillig lenger enn nødvendig for å fastslå at det forelå arrestgrunn. Arrestkjennelsen inneholdt også klare uttalelser om den ene partens troverdighet og karaktertrekk. Flertallet kom etter dette til at det forelå slike særegne omstendigheter som kunne gi omverdenen rimelig og saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet, jf. domstolloven § 108.
Flertallet mente at forholdene som begrunnet inhabilitet, var av en slik karakter at retten skulle ha vurdert habilitetsspørsmålet av eget tiltak. Det var derfor uten betydning at habilitetsinnsigelsen først ble fremsatt for Høyesterett. Lagmannsrettens dom ble opphevet.
Mindretallet på én dommer var under tvil enig i at lagdommeren i utgangspunktet var inhabil, men mente at muligheten til å gjøre inhabilitet gjeldende som ankegrunn var gått tapt etter domstolloven § 111 andre ledd, fordi innsigelsen var fremsatt for sent.
Saken er omtalt her: Høyesterett splittet om frist for habilitetsinnsigelser
Høyesterett vurderte om en kommune kunne anlegge erstatningssøksmål mot staten for påstått brudd på statens bistandsplikt etter barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav c til å bistå kommunens barnevernstjeneste med å gi et barn opphold i barnevernsinstitusjon.
Retten pekte på at kommuner tradisjonelt har vært avskåret fra å reise søksmål mot staten om gyldigheten av statlige vedtak der kommunen har hatt med saken å gjøre i egenskap av offentlig myndighet. I slike tilfeller har kravet til tilknytning ikke vært ansett oppfylt.
Høyesterett kom likevel til at søksmålsvilkårene i tvisteloven § 1-3 var oppfylt for dette erstatningssøksmålet, slik at saken kunne behandles av domstolene. Kommunen hadde verken søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-4 a eller en annen ordning som kunne avgjøre uenigheten om kostnadene. Kommunen hadde derfor et reelt behov for å få saken prøvd. Erstatningskravet var et rettskrav, og aktualitetskravet var oppfylt. Domstolprøving ville heller ikke innebære noen prejudisiell prøving av statens utøving av offentlig myndighet gjennom enkeltvedtak rettet mot private borgere, som kunne innebære en omgåelse av § 1-4 a andre ledd.
Ankeutvalget hevet en ankesak om et prosessuelt spørsmål etter tvisteloven § 29-2 tredje ledd, jf. § 30-3 første ledd, fordi hovedforhandling var gjennomført og dom avsagt i tingretten.
Saken gjaldt deretter sakskostnader for tidligere instanser. Ankeutvalget tok utgangspunkt i at ved særskilt anke over avgjørelser av annet enn krav som er tvistegjenstand, skal sakskostnader for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen, jf. tvisteloven § 20-8 andre ledd andre punktum. Når lagmannsretten har behandlet et prosessuelt spørsmål som ankeinstans, må parten imidlertid ha krevd sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten i lagmannsretten for at kravene skal være i behold.
To av fire ankemotparter hadde først for Høyesterett krevd sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Kravene for de tidligere instansene var derfor gått tapt.
De to øvrige ankemotpartene hadde krevd sakskostnader for lagmannsretten, men ikke for tingretten. Deres sakskostnadskrav for tingretten var derfor også gått tapt. De to ankemotpartene som hadde krevd sakskostnader for lagmannsretten, fikk disse kostnadene tilkjent, men bare innenfor begrensningen i tvisteloven § 20-5 fjerde ledd, fordi de ikke hadde inngitt sakskostnadsoppgave. Feilen kunne ikke repareres i ankeinstansen. Samtlige ankemotparter fikk tilkjent sakskostnader for Høyesterett.
Seminarer og kurs
I samarbeid med Høyesterett, arrangerer JUS fordypningskurs om ankeforberedelse og prosedyre i sivile saker som er anket til Høyesterett.
Kurset gir advokater praktisk kunnskap om hvordan de best kan håndtere en sivil sak for Høyesterett – fra ankeerklæringen til påstand i skranken. Gjennom kurset får deltakerne økt forståelse for Høyesteretts rolle, innsikt i hvordan klientens interesser kan ivaretas, og tilgang til omfattende eksempelmateriale. Et høyst aktuelt kurs, også for dem som ikke har fått en sak henvist til Høyesterett. Kurset holdes av høyesterettsdommerne Bergljot Webster, Thom Arne Hellerslia og advokat Christian Reusch.
Kurset avholdes på Høyesteretts Hus og teller som 7 juridiske timer.
Advokatforeningen tilbyr et webinar om grunnleggende innføring i rettslig argumentasjon og prosedyren som advokathåndverk. Gjennom kurset fokuserer foredragsholderne på hvordan du kan fange dommerens interesse og skape forståelse for klientens sak, samtidig som du tilpasser prosedyren til blant annet omfattende dokumenter, digitale bevis, nettmøter og moderne presentasjonsteknikk. Kurset passer for alle som ønsker en grunnleggende innføring i temaet, og gjennomføres som en to timers forelesning med mulighet for å stille spørsmål til foredragsholderne Anders Ryssdal og Sondre Sollid. Kurset er gratis for Advokatforeningens medlemmer.
Webinar
2 juridiske timer
JUS tilbyr en engelsk workshop med foredragsholder, og grunnlegger av Cambridge Negotiation Institute, Bob Bardone. Gjennom workshopen får du praktiske og forskningsbaserte verktøy for å forberede og gjennomføre forhandlinger, håndtere krevende motparter og løse konflikter med gjensidig gevinst. Workshopen består av interaktive forelesninger, øvelser og gruppearbeid som bidrar til å utvikle ferdigheter i kommunikasjon, tillitsbygging og påvirkning, samtidig som du blir mer bevisst på egne styrker og utviklingsområder som forhandler.
Workshopen avholdes på JUS Lab og teller som 15 juridiske timer.
Advokatforeningen og JUS arrangerer et femdagers meklingsakademi som gir et praksisnær utdanning i mekling og rettsmekling for advokater, jurister og andre med erfaring fra klientarbeid og tvisteløsning. Du får et felles metodisk og teoretisk grunnlag, med mulighet til å fordype deg i konflikter der relasjoner og personlige forhold står sentralt, eller i tvister preget av avtaler og materielle forhold. Undervisningen kombinerer teori, praktiske øvelser, veiledning og en casebasert eksamen, og fullført utdanning gir sertifisering etter gjeldende krav.
Akademiet avholdes i Moss mellom 28. oktober og 8. desember 2026, og teller som 39 juridiske timer og 2 etikktimer.
JUS arrangerer det årlige sivilprosesskurset i Sandefjord, hvor deltakerne blir oppdatert på de viktigste utviklingstrekkene innen sivilprosess, og får deriblant en gjennomgang og innsikt i ny rettspraksis, lovforslag og kunstig intelligens i rettsarbeidet og rettssystemet. Gjennom kurset vil det også bli gjennomgått praktiske og aktuelle temaer som kunstig intelligens og tidsbruk i retten, samt utforming av anke og prosesskriv.
Kurset abholdes i Sandefjord den 11.-12. november2026 og teller som 9 juridiske timer.
Annet
Høyesteretts ankeutvalg har bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse i sak E-8/26, Hemla Africa Holding AS mfl. mot Philia E&P Holding (Ireland) Limited. Forespørselen gjelder tolkningen av EØS-avtalen, særlig artikkel 4 om forbud mot diskriminering. Saken gjelder spørsmål om det er i samsvar med EØS-avtalen å pålegge et selskap som er registrert og har hovedsete i en EØS-stat, å stille sikkerhet for sakskostnader etter tvisteloven § 20-11, når selskapsstrukturen eller kravsoverdragelsen hevdes å være brukt for å omgå reglene om sikkerhetsstillelse.
Høyesterett anmodet om en rådgivende uttalelse den 24. april 2026, og muntlig høring i EFTA-domstolen ble avholdt 8. september 2026. Dette er ikke en ny Høyesterettsavgjørelse, men saken kan få betydning for praktiseringen av reglene om sikkerhetsstillelse for sakskostnader.
Med utgangspunkt i boken Arbitration in Norway, som ble utgitt tidligere i år, forklarer advokat Ola Nisja og voldgifts- og høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg hva som kjennetegner norsk voldgift, og hvordan voldgiftsprosessen ligner på og skiller seg fra behandlingen i de alminnelige domstolene. De setter norsk voldgiftspraksis inn i en nordisk og internasjonal sammenheng, belyser utviklingstrekk og drøfter hva de alminnelige domstolene kan lære av voldgift.
Samtalen tar blant annet for seg hvordan tidlig og grundig saksforberedelse, tydelige planer og fortunge prosesser kan bidra til en mer strukturert og effektiv behandling. Nisja og Høgetveit Berg diskuterer saksforberedende møter, «PO nr. 1» og bruken av skriftlige vitneforklaringer sett opp mot tvistelovens utgangspunkt om bevisumiddelbarhet og muntlighet. De kommer også inn på bruken av sakkyndige, muligheten for å føre mekling i et parallelt spor med voldgiftssaken og hvor langt voldgiftsretten bør gå i å oppfordre partene til å mekle.
Gjestene drøfter også samspillet mellom voldgiftsretten og de alminnelige domstolene i spørsmål om bevistilgang, og hva som særpreger en voldgiftsdom sammenlignet med en dom fra tingretten, blant annet i lys av at en voldgiftsdom som utgangspunkt ikke kan overprøves på det materielle grunnlaget, men på nærmere vilkår kan settes til side som følge av saksbehandlingsfeil.
Publisert 21. august 2026
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har tatt til orde for og advart mot misbruk av pro bono-avtaler. Han kritiserte en praksis der en praksis der advokater kan kreve høyere kostnader fra motparten enn klienten selv betaler, under sin prosedyre i klimasaken i Høyesterett.
Høyesterett slo i Dartride-saken fast at en advokat kan kreve full timelønn fra motparten selv om klienten har fått bistanden pro bono. Advokat Per Andreas Bjørgan advarer mot at dette brukes til å kreve en kunstig høy timesats. Han mener det vil være misbruk dersom advokaten for eksempel avtaler NOK 3 000 per time med klienten, men krever NOK 4 000 per time av motparten. Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith fremhever på sin side at pro bono-ordningen gir personer og organisasjoner mulighet til å få prøvd saker for domstolene, og at sakskostnadskravene uansett vurderes av retten. Miljøorganisasjonenes advokat Jenny Sandvig opplyser at timeprisen i klimasøksmålet ligger betydelig under ordinær timepris, og begrunner kostnadskravet med sakens omfang og behovet for fullgod representasjon.
Se også: Regjeringsadvokaten kritiserer pro bono-kostnadene: – En problematisk utvikling – Rett24
Advokatnemnda har ilagt en advokat kritikk for brudd på reglene om interessekonflikt etter at han ventet drøye to uker med å varsle klienten om at han hadde sagt opp for å begynne hos motpartens advokatfirma. Den tidligere klienten hadde dager før oppsigelsen delt informasjon med advokaten som var sensitiv. Nemnda mente at informasjonsdelingen ikke var avgjørende, men la vekt på tidsperioden som gikk fra oppsigelsen til klient ble orientert. Nemnda la til grunn at plikten til å varsle oppsto da oppsigelsen var et faktum, og mente at klienten burde fått beskjed straks. Nemnda behandlet ikke klientens krav om tilbakebetaling av to fakturaer, fordi den ikke har kompetanse til å avgjøre krav om økonomisk tap.
En uklar salæravtale ga klienten lavere regning. Advokatnemnda behandlet en klage og kom frem til at en klient i en arbeidsrettslig tvist ikke skulle betale mer enn NOK 50 000 for advokatoppdraget. Da saken gikk til anke etter at klienten tapte i tingretten, oppstod det uenighet om den tidligere avtalen – som begrenset klientens betaling til NOK 50 000 dersom hun ikke fikk dekket kostnadene av motparten – også omfattet arbeidet med anken. Nemnda mente at avtalen og endringene i den var uklare, og at advokaten måtte bære risikoen for uklarheten. Den la særlig vekt på klientens betydelige økonomiske risiko og advokatens plikt til å gi tydelige råd og kunne dokumentere hva som var avtalt. Advokaten ble likevel frifunnet for brudd på reglene om god advokatskikk, blant annet om plikten til å holde klienten orientert.
Høyesteretts ankeutvalg avviste begjæringen om å behandle saken om Skatteetatens innsyn i bedriftslederes private mobiltelefoner som direkte anke. Tingretten hadde kommet til at det manglet tilstrekkelige konkrete holdepunkter for at den aktuelle mobilen inneholdt opplysninger som inngikk i virksomhetens arkiv. Saken følger dermed ordinær ankeprosess og går først til Borgarting lagmannsrett. Spørsmålet inngår i en rekke verserende saker om rekkevidden av Skatteetatens innsynsrett og hensynet til privatliv. Høyesteretts ankeutvalg har tidligere lagt til grunn at privat innhold må skjermes ved slike kontroller, og saken reiser prinsipielle spørsmål om når private telefoner kan anses som en del av virksomhetens arkiv, og hvordan hensynet til effektiv skattekontroll skal avveies mot retten til privatliv.
Den underliggende saken gjaldt et ektepar som etter en kontroll fra Skatteetaten var blitt ilagt skjerpet tilleggsskatt for manglende innrapportering av omsetning i deres felles selskap. Ekteparet engasjerte en advokat for å angripe vedtaket fra Skatteklagenemnda, men tapte i tingretten. Anken til lagmannsretten ble senere trukket før den ble behandlet. Advokatnemnda mente at kvaliteten på advokatens bistand og fraværet av en detaljert prosessrisikovurdering tilsa at salæret måtte reduseres, og anken til lagmannsretten ble beskrevet som «muntlig og uprofesjonell». Advokaten måtte derfor tilbakebetale deler av salæret som var pådratt etter tingrettens behandling, samt dekke eks-klientenes advokatkostnader i forbindelse med klagesaken.
Domstoladministrasjonen har utarbeidet et utkast til veileder om dommernes bruk av generativ KI i dømmende virksomhet. Utkastet åpner for at dommere kan bruke Microsoft Copilot som støtte til språk, struktur, flyt og klarhet, samt til utforming av nøytrale maler. KI skal derimot ikke brukes til bevisvurdering, rettsanvendelse eller subsumsjon, eller til å avgjøre faktiske eller rettslige premisser. Utkastet er sendt på høring til Advokatforeningen, og målet er å ferdigstille veilederen innen utgangen av oktober.
Rederiet Coli Bulk Carriers krevde en voldgiftsdom opphevet fordi den mente at voldgiftsdommerens tidligere oppdrag for Thommessen-klienter og honorarer på over NOK 6 millioner gjorde henne inhabil. Oslo tingrett kom til at terskelen for inhabilitet ikke var nådd, blant annet fordi oppdragene kom fra ulike advokater, utgjorde en begrenset del av hennes eksterne oppdrag og i hovedsak var fellesoppnevnelser.
Publisert:
