Nytt innen tvisteløsning | Q2 2026
Vår faggruppe for prosedyre og tvisteløsning har oppsummert sentrale dommer, saker og utviklingstrekk innen tvisteløsning fra andre kvartal 2026.
Nyhetsbrevet gir blant annet en oversikt over praktisk viktige prosessuelle avklaringer for sivile tvister, lovendringer som trer i kraft 1. juli 2026, og kommende arrangementer innen tvisteløsning.
Lov og Forskrift
Ved lovvedtak 34 (2025–2026) Lov om endringer i domstolloven mv. (saksfordeling m.m) fattet Stortinget vedtak om å gjennomføre flere sentrale endringer i tvisteloven, domstolloven og straffeprosessloven. I tillegg gjennomføres enkelte inkurierettelser i øvrige lover. Vedtaket bygger på forslag til endringer fremmet i Innst. 128 L (2025–2026) og Prop. 163 L (2024–2025).
Endringene trer i kraft 1. juli 2026.
Endringene innebærer blant annet at prinsippet om tilfeldig saksfordeling lovfestes som hovedregel i tingrettene og lagmannsrettene (tilfeldighetsprinsippet). Det er vedtatt likelydende bestemmelser i henholdsvis domstolloven § 19 femte ledd og § 11 femte ledd. Det gis adgang til saklige unntak blant annet av hensyn til arbeidsfordeling, kompetanse og erfaring, samt krav om skriftlig begrunnelse ved omfordeling mot dommerens vilje. Det overordnede formålet med endringene er å styrke domstolenes uavhengighet og å sikre åpenhet og tillit til domstolene.
I tillegg flyttes regler om saksfordeling i rettskretser med flere rettssteder fra forskrift til domstolloven, og forskriftshjemler som gir den utøvende makt innflytelse over saksfordeling oppheves.
I forbindelse med at alle rettssteder skal få utstyr til lyd- og bildeopptak fjernes begrensningen «i utpekte domstoler» i tvisteloven § 23-2 fjerde ledd og § 24-1 fjerde ledd samt straffeprosessloven § 331 femte ledd. Endringen innebærer at Kongens kompetanse til å gi regler i forskrift om at opptak fra tingretten skal spilles av i ankeforhandlingen gjelder for alle lagmannsrettene.
Det gjennomføres også enkelte endringer som gjelder Høyesterett. Blant annet lovfestes antallet dommere, og kompetansen til å dele Høyesterett i avdelinger legges fra Kongen til høyesterettsjustitiarius.
Lovvedtak 34 (2025-2026) Lov om endringer i domstolloven mv. (saksfordeling m.m)
Ved lovvedtak 55 (2025–2026) Lov om endringer i politiloven og tvangsfullbyrdelsesloven m.m. (kjønnsnøytrale betegnelser) fattet Stortinget vedtak om å gjennomføre endringer i lovgivningen knyttet til kjønnsnøytrale betegnelser.
Med enkelte spesifikke unntak trer endringene i kraft 1. juli 2026. I tvangsfullbyrdelsesloven og lovgivningen for øvrig er uttrykket «namsmann» sentralt. Begrepet vil som følge av lovvedtaket nå bli erstattet med det kjønnsnøytrale uttrykket «namsfogd», og det foretas nødvendige justeringer i gjeldende regelverk for å gjennomføre endringen.
Høyesterettspraksis
Saken gjaldt et søksmål fra flere forsikringsselskaper mot staten om gyldigheten av nyere bestemmelser i naturskadeforsikringsloven. Tingretten og lagmannsretten hadde avvist saken på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3. I anken til Høyesterett hadde forsikringsselskapene justert et påstandspunkt om ulovlig statsstøtte ved å tilføye «og støtten kan ikke iverksettes». Ankeutvalget kom til at tilføyelsen verken innebar et nytt krav eller en utvidelse av påstanden, jf. tvisteloven § 29-4 første og tredje ledd. Tillegget var bare en presisering av det som hele tiden hadde ligget i påstandspunktet om ulovlig statsstøtte.
Saken gjaldt om et søksmål mot et morselskap som garantist for oppgjør etter kansellering av en skipsbyggingskontrakt, skulle avvises fordi skipsbyggingskontrakten inneholdt en voldgiftsklausul.
Ankeutvalget presiserte at spørsmålet om det er inngått voldgiftsavtale må vurderes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, og at avkall på retten til domstolsbehandling, i tråd med EMK art. 6 nr. 1, må være frivillig og informert. Det forelå ingen skriftlig voldgiftsavtale mellom saksøkeren og morselskapet, og morselskapet var ikke blitt part i skipsbyggingskontrakten selv om det hadde avgitt selvskyldnergaranti.
At garantien hadde tilknytning til skipsbyggingskontrakten, at garantisten var morselskap til hoveddebitor, og hensynet til samlet og effektiv tvisteløsning, var ikke tilstrekkelig til å konstatere avtale om voldgift mellom saksøkeren og garantisten. Lagmannsrettens kjennelse om avvisning ble derfor opphevet. Omtalt her: Høyesterett nekter et morselskap å lene seg på datterselskapets voldgiftsklausul – Rett24
Lagmannsretten avviste en anke over en tingrettskjennelse fordi den la til grunn at det ikke forelå prosessfullmakt, og at mangelen ikke var rettet etter at tingretten hadde bedt om retting. Høyesteretts ankeutvalg la til grunn at den etterspurte dokumentasjonen var sendt inn innen fristen, men at lagmannsretten ikke var kjent med dette som følge av manglende registrering og oppfølging i tingretten. Ettersom den påståtte manglende rettingen var grunnlaget for avvisningen, var det klart at feilen kunne ha hatt betydning for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
Saken gjaldt spørsmål om partshjelp i en ankesak for Høyesterett om tolkning av en avtale om finansiell kraftforvaltning. Flere gartneriselskaper ønsket å tre inn som partshjelpere til støtte for ankende part, fordi de hadde inngått likelydende avtaler med ankemotparten. Ankeutvalget la til grunn at gartneriene hadde interesse i at ankende parts syn på avtaletolkningen førte frem. Dette var likevel ikke tilstrekkelig, ettersom domsresultatet ikke ville påvirke gartnerienes egne rettigheter eller plikter, eller på annen måte ha direkte faktisk virkning for dem. Vilkårene for partshjelp etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a var derfor ikke oppfylt.
Høyesterett avsa kjennelse i en sak om adgangen til å slette en blind person fra meddommerutvalget. Saken reiste spørsmål om rekkevidden av vilkåret om at meddommere må være «personlig egnet», og om dette vilkåret kan begrunne at blinde personer utelukkes fra meddommerutvalg som gruppe. Høyesterett delte seg i et flertall på fire dommere og et mindretall på én dommer.
En blind person ble valgt inn i meddommerutvalget i en kommune og senere trukket ut som meddommer i en straffesak. Fagdommeren vurderte det som at blindheten gjorde at vedkommende ikke kunne gjøre tjeneste i saken, og at han ikke oppfylte kravet til personlig egnethet i domstolloven § 70. Kommunen slettet ham deretter fra meddommerutvalget. Tingretten opprettholdt slettingen, og lagmannsretten forkastet anken.
Flertallet i Høyesterett kom til at domstolloven § 70 ikke gir grunnlag for å utelukke blinde personer fra meddommerutvalg på generelt grunnlag. Vilkåret om personlig egnethet må tolkes i lys av diskrimineringsvernet, herunder likestillings- og diskrimineringsloven og CRPD. En ordning hvor blinde slettes fra meddommerutvalgene alene fordi de ikke kan gjøre tjeneste i alle saker, innebærer forskjellsbehandling på grunn av funksjonsnedsettelse.
Høyesterett la til grunn at hensynet til en forsvarlig, rettferdig og tillitsskapende domstolsprosess er et saklig formål. Etter flertallets syn gikk det likevel lenger enn nødvendig å utelukke blinde personer generelt. I stedet må domstolene vurdere konkret om en blind meddommer kan gjøre tjeneste i den enkelte saken. Vurderingen vil blant annet bero på sakens karakter, bevisførselen og mulighetene for rimelig tilrettelegging.
Mindretallet mente at domstolloven § 70 ikke åpner for en slik ordning med konkret egnethetsvurdering først etter at en meddommer er trukket ut til en sak. Etter mindretallets syn forutsetter loven at egnetheten vurderes ved valg til meddommerutvalget. Personer som ikke kan gjøre tjeneste i en ikke ubetydelig andel av sakene, oppfyller etter mindretallets syn ikke kravet til personlig egnethet. Omtalt her: Høyesterett åpner for at meddommere i tingrett og lagmannsrett kan være blinde – Rett24, Blind meddommer vant frem i Høyesterett, Høyesterett: Blind meddommer kunne ikke slettes fra meddommerutvalg
Avgjørelsen gjaldt trekning av dommere til en storkammersak om vikarbyrådirektivets anvendelse på arbeid utført om bord på skip i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel.
Dommer Falch ble holdt utenfor loddtrekningen etter domstolloven § 108. Han hadde, før han tiltrådte i Høyesterett, gitt råd til en aktør med tilknytning til saken om det generelle spørsmålet om EØS-avtalens geografiske anvendelse på norsk kontinentalsokkel. De nærmere omstendighetene var underlagt taushetsplikt, og det ble tillagt vekt at han selv anså seg inhabil. Tre dommere ble fritatt fra trekningen på grunn av langvarig sykefravær, studiepermisjon og innvilget ferie. I tillegg ble tre dommere holdt utenfor fordi de skulle fratre ved pensjon før saken behandles.
Saken gjaldt spørsmålet om dommer Steens habilitet, der hun hadde blitt trukket ut som dommer til å delta i en sak om heving av boligkjøp og erstatning grunnet manglende opplysninger. Dommer Steen anså seg selv som inhabil ettersom hun var involvert i tvist som gjaldt mangler ved fast eiendom og spørsmålet om grov uaktsomhet og betydning av dette for reklamasjonsfristen kunne være av betydning. og tilsvarende spørsmål kunne være av betydning.
Saken gjaldt videre anke over lagmannsrettens avvisning av to gruppesøksmål mot Harald A. Møller AS og Volkswagen AG. Gruppene krevde prisavslag og heving for biler rammet av Volkswagens utslippsskandale, kjent som «Dieselgate». Tvisten gjaldt om en programvareoppdatering var tilstrekkelig til å utbedre den ulovlige tekniske innretningen, eller om bilene fortsatt var mangelfulle.
Lagmannsretten hadde avvist gruppesøksmålene fordi kravene ikke bygget på «samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag», jf. tvisteloven § 35-2 første ledd bokstav a. Begrunnelsen var særlig at saksøktes foreldelsesinnsigelse ville kreve individuelle vurderinger for hvert gruppemedlem. Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsene. Ankeutvalget mente at lagmannsretten ikke hadde vurdert om de dominerende sidene av saken gjaldt fellesspørsmål eller individuelle spørsmål. Det var heller ikke vurdert om eventuelle individuelle spørsmål om foreldelse kunne håndteres gjennom undergrupper eller delt pådømmelse etter tvisteloven §§ 35-10 og 35-11. Ankeutvalget bemerket at lagmannsretten ved den videre behandlingen også må vurdere om avvisning vil gjøre det uforholdsmessig vanskelig for forbrukerne å håndheve sine EØS-rettigheter jf. avsnitt 19.
Høyesterett viste til utgangspunktet i tvisteloven § 30-7 første ledd om at nye bevis ved anke til Høyesterett ikke kan fremlegges uten at særlige grunner taler for det. Ankeutvalget bemerket samtidig at praksis er liberal når det gjelder samtykke til fremleggelse av nye bevis, og at det sentrale er om bevisene vil føre til «en endring av sakens karakter eller en vidløftiggjøring av den», jf. avsnitt 5 med videre henvisninger. En del av bevisene var skriftlige forklaringer fra vitner som hadde forklart seg for lagmannsretten. Disse kunne fremlegges uten samtykke fra ankeutvalget. Andre bevis hadde oppstått etter at anken ble fremmet til behandling i Høyesterett, og krevde derfor samtykke. Selv om bevisene delvis bygget på tallgrunnlag som «kan ha vært tilgjengelig på et tidligere tidspunkt» jf. avsnitt 8, fant ankeutvalget at de ikke ville endre sakens karakter eller vidløftiggjøre behandlingen. Bevisene ble derfor tillatt fremlagt.
Saken gjaldt spørsmål om dommer Steen var habil til å delta i Høyesteretts behandling i storkammer av saker om gyldigheten av Energidepartementets godkjenning av plan for utbygging og drift for tre petroleumsfelt. Steen hadde tidligere vært ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor og hadde mest sannsynlig vært til stede i én eller flere regjeringskonferanser hvor sakene ble behandlet. Selv om hun ikke hadde deltatt i forberedelsen av sakene, kunne hennes tilstedeværelse gi omverdenen inntrykk av at hun hadde fått innsikt i regjeringens interne og fortrolige vurderinger. Høyesterett la også vekt på det knyttet seg betydelig politisk og offentlig interesse til sakene, samt en viss vekt på at habilitetsinnsigelse var reist. Dommer Steen ble derfor kjent inhabil etter domstolloven § 108.
Saken gjaldt om fire forsikringsselskapers søksmål mot staten skulle avvises på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3.. Forsikringsselskapene ønsket prøvd om nye plikter etter endringer i naturskadeforsikringsloven var i strid med Grunnloven §§ 97 og 105, EMK protokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) og EØS-avtalen artikkel 31 og 61.
Den underliggende tvisten gjaldt den nye ordningen for naturskadeforsikring, hvor selskaper i overskuddsår skal overføre overskudd til Norsk naturskadepools naturskadekapital, mens etablerte selskaper med egen opparbeidet naturskadekapital i en overgangsperiode må dekke underskudd selv. Forsikringsselskapene anførte at ordningen innebar ulovlig forskjellsbehandling mellom etablerte og nye aktører i skadeforsikringsmarkedet.
Høyesterett vurderte om søksmålet oppfylte kravene til rettskrav, aktualitet og tilknytning etter tvisteloven § 1-3. Retten la særlig vekt på om selskapene hadde et reelt behov for forhåndsavklaring, sannsynligheten for at situasjonen påstandene beskrev ville oppstå, og om domstolsbehandlingen ville bli vanskeliggjort ved at saken ble behandlet allerede nå. Høyesterett fant at kravene hadde tilstrekkelig aktualitet, selv om de økonomiske virkningene ennå ikke fullt ut hadde inntrådt.
Staten anførte også at søksmålet var rettet mot feil part, fordi Norsk naturskadepool var et eget rettssubjekt. Høyesterett kom likevel til at selskapene, i lys av den særlige reguleringssituasjonen, hadde et reelt behov for å saksøke staten som reguleringsmyndighet. Høyesterett konkluderte med at forsikringsselskapene hadde tilstrekkelig rettslig interesse, og at saken derfor kunne fremmes for domstolene.
Saken gjaldt adgangen til å reise søksmål mot staten med krav om erstatning for en domstolsavgjørelse som angivelig var i strid med EØS-retten. Det sentrale spørsmålet var om de absolutte prosessforutsetningene i domstolloven § 200 tredje ledd måtte vike der EØS-retten krever adgang til å gjøre gjeldende statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser.
Den underliggende tvisten gjaldt Oslo kommunes avslag på søknad om drosjeløyve og spørsmålet om avslaget var i strid med etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31. Saksøkeren krevde erstatning fra staten, blant annet under henvisning til at tidligere domstolsavgjørelser i saken var EØS-stridige.
Høyesterett viste til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i E-25/24 Dartide, hvor det ble lagt til grunn at EØS-retten omfatter et statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser. Selv om EFTA-domstolens uttalelser ikke er formelt bindende, skal de etter Høyesteretts praksis tillegges stor vekt og bare fravikes dersom det foreligger gode og tungtveiende grunner. Høyesterett fant ikke grunnlag for å fravike uttalelsen.
Høyesterett la etter dette til grunn at EØS-rettslig domstolsansvar er en del av norsk rett. Ansvaret gjelder likevel bare der en nasjonal domstol i siste instans åpenbart har brutt gjeldende EØS-rett. Det innebærer at erstatningsansvar som bygger direkte på avgjørelser fra tingretten eller lagmannsretten, faller utenfor. Domstolene må også selv ta stilling til om vilkårene er oppfylt. Det er ikke nok at saksøkeren pretenderer at saken gjelder et slikt ansvar.
Konsekvensen var at saksøkeren fikk fremmet erstatningskravet så langt det bygget på Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse 10. mars 2021, selv om vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd ikke var oppfylt. Den delen av søksmålet som bygget på et selvstendig ansvar for lagmannsrettens dom 19. november 2020, ble derimot avvist.
Høyesterett avklarte også at en part som har fått advokatbistand pro bono, kan kreve salær dekket av motparten dersom saken fører frem. Retten viste til at det er rimelig at prosessfullmektigen som har tatt risikoen for utfallet, ikke bare får dekket kostnadene sine, men også får betalt på vanlig måte dersom søksmålet lykkes. Høyesterett uttalte samtidig at det ikke er et lovkrav å opplyse om avtaleforholdet mellom klient og advokat, men at hensynet til rettens vurdering av nødvendige sakskostnader normalt tilsier at slike avtaler opplyses, med mindre klientforholdet taler mot det. Omtalt her: Høyesterett: Pro bono-oppdrag kan belastes motparten med full pris om man vinner i retten – Rett24, Dartride-saken: Høyesterett trekker grensene for EØS-rettslig domstolsansvar
Saken gjaldt anke over lagmannsrettens kjennelse om ikke å gi oppfriskning og om å avvise anken til lagmannsretten, fordi rettsgebyret ikke var betalt innen den fastsatte fristen.
Tingretten hadde rettet krav om forskuddsbetaling av rettsgebyret mot den ankende parten personlig. Bakgrunnen var at advokaten i anken hadde opplyst at han ikke innesto for rettsgebyret, og ba om at kravet ble stilet direkte til den ankende parten.
Høyesteretts ankeutvalg bemerket at en advokat ikke kan reservere seg mot sitt lovbestemte ansvar for rettsgebyr etter rettsgebyrloven § 2 tredje ledd. Selv om gebyret kunne innkreves fra advokaten etter rettsgebyrforskriften § 3-1, var det ikke en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten la til grunn at kravet kunne rettes mot den ankende parten personlig. Ankeutvalget fant det klart at anken ikke kunne føre frem, og forkastet anken etter tvisteloven § 30-9 andre ledd.
Saken gjaldt krav om betaling av ubetalte parkeringsavgifter for Teslas lånebiler. Høyesterett berørte også tvistelovens regler om skriftlige innlegg og bevistilgang. Hovedorganisasjonen Virke og Norges Bilbransjeforbund hadde inngitt skriftlige innlegg til belysning av allmenne interesser, som inngikk i avgjørelsesgrunnlaget etter tvisteloven § 15-8 annet ledd.
Høyesterett vurderte om Tesla hadde plikt til å utlevere opplysninger om førerens identitet, viste Høyesterett til tvisteloven § 5-3 om opplysningsplikt for den som gjør gjeldende et krav, og for den kravet rettes mot. Høyesterett viste også til reglene om bevis fra andre parter enn partene i tvisteloven §§ 21-5 og 26-5 første ledd, samt reglene om bevissikring utenfor rettssak i tvisteloven kapittel 28. Det ble bemerket at personvernhensyn, i samsvar med GDPR-forordningen, må iakttas dersom bevisene det begjæres tilgang til inneholder personopplysninger. Høyesterett fremhevet at behovet for bevistilgang i noen grad er ivaretatt gjennom muligheten til å begjære bevissikring, og at det ikke er et krav at skyldnerens identitet er kjent for den som fremsetter begjæringen. Tesla ble likevel ikke pålagt opplysningsplikt. Det subsidiære kravet om fastsettelsesdom for utlevering av føreropplysninger førte derfor ikke frem.
Saken gjaldt om staten kunne reise erstatningssøksmål for norske domstoler mot en person bosatt på Kypros. Kravet bygget på at vedkommende, som eneeier og styremedlem («director») i tre britiskregistrerte selskaper, ikke hadde sørget for innrapportering og betaling av norsk merverdiavgift.
Høyesterett presiserte at Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 om verneting i saker om erstatning utenfor kontraktsforhold, gir verneting både på handlingsstedet og virkningsstedet. Når verneting påberopes på grunnlag av virkningsstedet, og skaden består i et rent formuestap, er det bare stedet der den umiddelbare og direkte skadevirkningen inntrer, som kan begrunne verneting. Følgeskader eller mer indirekte tap er ikke tilstrekkelig. Hvor skaden har inntrådt, må avgjøres konkret ut fra sammenhengen mellom den påstått skadevoldende handlingen og stedet der tapet inntrer.
Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde bygget på en riktig generell forståelse av bestemmelsen. Lagmannsretten hadde sluttet seg til tingrettens vurdering om at skaden knyttet til manglende innbetaling av norsk merverdiavgift måtte anses å ha oppstått i Norge. Den konkrete vurderingen av hvor skaden var inntrådt, og om statens påståtte tap måtte anses som direkte eller indirekte, falt utenfor Høyesteretts kompetanse å overprøve. Anken ble derfor forkastet, slik at saken kunne reises for norske domstoler. Høyesterett avviste samtidig at det gjelder et generelt utgangspunkt om at erstatningskrav basert på styreansvar må anlegges ved selskapets forretningssted.
I en sak om gyldigheten av vedtak om tillatelser til gruvedrift anførte staten at saken måtte heves fordi miljøorganisasjonene ikke lenger hadde rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Begrunnelsen var at staten i kongelig resolusjon 23. mai 2025 hadde besluttet ikke å omgjøre utslippstillatelsen. Resolusjonen inneholdt en oppdatert vurdering av de allmenne interessene, og nye faktiske opplysninger var trukket inn. Staten mente at denne nye realitetsvurderingen innebar at ankemotpartene ikke lenger hadde aktuell interesse i å angripe de opprinnelige vedtakene. Når beslutningen fra 2025 ikke var gjort til søksmålsgjenstand, måtte saken etter statens syn heves. Høyesterett kom til at miljøorganisasjonene fortsatt hadde et reelt behov for å få prøvd gyldigheten av vedtakene. Den kongelige resolusjonen fra 2025 hadde verken supplert eller reparert tillatelsene på en måte som medførte at behovet for rettsavklaring var gått tapt. Høyesterett tilføyde at organisasjonenes interesse i saken var av prinsipiell karakter, og ikke bare knyttet til det konkrete gruveprosjektet. Søksmålet skulle derfor ikke heves.
Saken gjaldt adgangen til å rette krav om sakskostnader mot tredjeperson etter tvisteloven § 20-7 annet ledd. Ankemotpartene krevde at styret i Henriksen Gruppen AS og Nuax AS skulle holdes personlig og solidarisk ansvarlig for sakskostnader, fordi (ene)styret hadde valgt å fortsette ankeforhandlingen selv om selskapene var tvangsoppløst. Høyesterett fant at kravet burde nektes behandlet etter tvisteloven § 20-7 annet ledd annet. Kravet ankemotparten fremmet bygde på et ulovfestet erstatningsgrunnlag som ikke var belyst for underinstansene, og det forelå ikke tilstrekkelig dokumentasjon til at Høyesterett hadde et forsvarlig grunnlag for å behandle det. Høyesterett viste også til at et slikt krav kunne reises i egen sak.
Seminarer og kurs
Hovedtemaet for årets Meklingskonferanse i regi av Juristenes Utdanningssenter er «Makt og mekling – er rettssikkerheten i fare?». Konferansen avholdes i Gamle Festsal på Universitetet i Oslo og tar for seg mekling i ulike konfliktfelt, fra internasjonalt diplomati til arbeidslivskonflikter, foreldretvister og kommersielle entreprisetvister. Både byggherre og entreprenør-siden vil dele erfaringer knyttet til PRIME som metode for mekling.
Gamle Festsal UiO 6 juridiske timer
Aktørkonferansen i sivile saker
Borgarting Lagmannsrett avholder aktørkonferansen om gjennomføring av sivile saker. De skal blant annet gjennomgå bruk av KI, gjenbruk av lyd og opptak i lagmannsretten og konsentrasjon av saksforberedelse og ankeforhandling i lagmannsretten. Kurset godkjennes som etterutdanning.
Annet
KI-verktøy finnes overalt, også i domstolene. Hvordan bruker dommerne det i praksis? Og hvordan bør vi bruke det? Ola snakker med dommere, en jurist i DA og en teknolog i Thommessen om bruk av kunstig intelligens i rettsvesenet.
Medvirkende er Elise Hanstveit Grepsly (Sør-Rogaland tingrett), Therese Skodvin (Hordaland tingrett), Kristin Farstad (Hordaland tingrett), Erlend Baldersheim (Hordaland tingrett), Christiane Skeide Sandvik (Hordaland tingrett), Johanne Skumsnes (Domstoladministrasjonen) og Trine Melsether (Thommessen).
Publisert 9. april 2026
Den fjerde episoden av Woldgiftspodden gir deg både oversikt og innsikt i sentrale spørsmål innen internasjonal kommersiell voldgift. Først får vi en oppdatering fra Håkun Djurhuus, styreleder i Danish Arbitration Institute (DIA) Association, om utviklingen i dansk voldgift og diskusjonen om Danmark som sete for voldgift. Deretter diskuteres den norske regelen om fellesoppnevnelse av voldgiftsretten sammen med Marie Nesvik og Amund B. Tørum. Hva er bakgrunnen for regelen, hvordan fungerer den i praksis og bør andre nordiske land vurdere samme modell?
Publisert 15. juni 2026
- Advokatfullmektig mister autorisasjonen for første gang på 11 år: Tilsynet legger til grunn at fullmektigforholdet har vært innrettet på en ulovlig og svært kritikkverdig måte.
- Advokattilsynet med disiplinærklage mot advokat som sendte oppdiktede rettskilder til Høyesterett: Første disiplinærsak om advokaters bruk av kunstig intelligens. Advokatnemnda avviste klagen.
- Advokattilsynet vil utvide vandelskontrollen/Advokattilsynet: – Advokatloven bør endres: I sitt høringssvar til forslaget om ny antihvitvaskingslov har Advokattilsynet foreslått å endre advokatloven, slik at advokater og personer i ledelsen i advokatforetak må legge frem avgrenset uttømmende politiattest for økonomisk kriminalitet.
- Både prinsipal og fullmektig felt for mangelfull vurdering av prosessrisiko
Frostating lagmannsrett har i en ny sak nektet NRK å bruke KI til å transkribere lyd fra en hovedforhandling. Flertallet mente at elektronisk lydoverføring til KI-basert transkribering måtte sidestilles med opptak under forhandlingene, som i utgangspunktet ikke er tillatt etter domstolloven § 131 a. Mindretallet mente at det var tvilsomt om slik transkribering kunne regnes som «opptak». Rett 24 skriver, basert på opplysninger fra NRK, at NRK står uten mulighet til å anke avgjørelsen til Høyesterett ettersom den aktuelle hovedforhandlingen er avsluttet.
Rekordmange saker rettsmeklet i domstolene Domstolene gjennomførte flere rettsmeklinger i 2025 enn noen gang tidligere. I første instans ble det rettsmeklet i 2478 saker, opp fra 2186 saker året før, viser tall fra Domstoladministrasjonen. Drøyt 76 prosent av sakene endte med forlik, og i tingrettene mekles nå rundt en tredjedel av den sivile porteføljen.
Publisert:
