Nytt innen Tvisteløsning | Q1 2026

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal utrede lagmannsrettens funksjon og saksbehandling i sivile saker og straffesaker. Utvalget skal foreslå tiltak som legger til rette for en mer konsentrert overprøving av førsteinstansens avgjørelser, og for at lagmannsrettens ressurser og kompetanse i større grad brukes der behovet er størst.

Målet er en mer effektiv ankebehandling som samtidig ivaretar en forsvarlig og rettssikker prosess. Utvalget skal blant annet se hen til forslag i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov og NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt – Domstolene i endring, og vurdere mulige regelverksendringer og kunstig intelligens. Utvalget ledes av lagdommer Nils Asbjørn Engstad, og skal levere en NOU innen 30. september 2027.

Utvalg skal utrede lagmannsrettens funksjon og saksbehandling (Pressemelding 20. mars 2026)

Fra 1. januar 2026 økte salærsatsen med 60 kroner, fra 1 315 kroner til 1 375 kroner. Samtidig trådte endringer i salærforskriften i kraft. Nå skal satsen justeres årlig, og godtgjøring for tid brukt på reise skal ta utgangspunkt i den aktuelle aktørens sats. Godtgjøring til tolker i oppdrag som godtgjøres etter salærforskriften, reduseres fra 4/5 til 2/3 av salærsatsen. Fra samme dato ble også rettsgebyret hevet med 31 kroner; fra 1 314 kroner til 1 345 kroner. 

Økt salærsats og endringer i salærforskriften, økt rettsgebyr

Den 24. mars 2026 vedtok Stortinget endringer i straffeprosessloven og tvisteloven som legger til rette for økt gjenbruk av opptak fra tingretten i ankesaker. Endringene gjelder straffeprosessloven § 331 femte ledd første punktum og tvisteloven § 23-2 fjerde ledd første punktum og § 24-1 fjerde ledd første punktum, og innebærer at det i forskrift kan fastsettes at opptak som foreligger, skal spilles av i lagmannsretten, med unntak der hensynet til forsvarlig saksbehandling taler imot det. Lovendringene er omtalt nærmere i denne artikkelen, der lagdommer Torstein Frantzen tar til orde for at hovedregelen i stedet bør være at vitner skal forklare seg direkte for lagmannsretten.

Endringer i prosesslovgivningen: Utvidet adgang til gjenbruk av vitneforklaringer i lagmannsretten

Saken gjaldt spørsmålet om hvordan ankesummen skulle beregnes i en sak med flere krav.

Bakgrunnen var en straffesak der domfelte ble dømt til å betale oppreisningserstatning på til sammen 520 000 kr til tre ulike fornærmede. Da domfelte anket erstatningssaken, besluttet lagmannsretten ikke å gi samtykke til å fremme anken, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Etter bestemmelsen forutsetter anke i saker der tvistegjenstanden er mindre enn 250 000 kr samtykke fra lagmannsretten. Lagmannsretten viste til at kravet til ankesum ikke var oppfylt overfor noen av de fornærmede, ettersom erstatningsbeløpet ikke oversteg 250 000 kr overfor noen av dem, men kun samlet sett oversteg grensen på 250 000 kr.

Ankeutvalget viste til at dette bygget på uriktig lovtolkning. Etter tvistelovens kapittel 17 skal verdien av ankegjenstanden beregnes ut fra den samlede betydningen saken har for den enkelte part. Siden domfelte i samme sak var idømt oppreisningsansvar overfor tre fornærmede, måtte verdien av kravene legges sammen for å finne ankegjenstandens verdi. Avgjørelsen viser at man ved beregningen av tvistegjenstanden der det er flere krav, må summere kravene når det er flere krav mot samme eller flere saksøkte.

HR-2026-191-U

Saken gjaldt anke over lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnader etter rettsforlik. Partene hadde bedt lagmannsretten avgjøre spørsmålet om sakskostnader etter tvisteloven § 19-11 fjerde ledd, der spørsmålet skal avgjøres «etter skjønn».

Lagmannsretten foretok en bred skjønnsmessig vurdering, der også resultatets rimelighet inngikk. Under henvisning til sakens usikkerhetsmomenter kom lagmannsretten til at forliket ivaretok begge parters interesser, og besluttet at partene skulle bære egne sakskostnader. Ankeutvalget fant ikke feil i lovforståelsen, men mente begrunnelsen var mangelfull fordi lagmannsretten i for liten grad drøftet de konkrete omstendighetene.

Ankeutvalget pekte særlig på at lagmannsretten burde ha vurdert betydningen av at forliksresultatet lå nærmere den ene partens påstand, at resultatet var dårligere for den andre parten enn et tidligere forlikstilbud, at den ene parten hadde fått medhold i et sentralt tvistetema i tingretten, og om det var rimelig at en forbruker skulle dekke egne sakskostnader når dette i realiteten spiste opp hele forliksbeløpet. Etter ankeutvalgets syn var drøftelsen dermed ikke tilstrekkelig bred. Mangelen kunne ha virket inn på avgjørelsen, som derfor måtte oppheves. Avgjørelsen illustrerer at skjønnet som skal utvises ved avgjørelser etter tvisteloven § 19-11 fjerde ledd, må bygge på en bred og konkret vurdering som også må begrunnes i tilstrekkelig grad.

HR-2026-652-U

Saken gjaldt anke over kjennelse om tvangsfravikelse av fast eiendom, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var om «hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang» tilsa at lagmannsretten skulle ha avgjort anken over tingrettens kjennelse etter muntlig behandling, og ikke bare skriftlig, jf. tvisteloven § 29-15.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-8, jf. § 6-1, treffes avgjørelser under tvangsfullbyrdelse som hovedregel etter skriftlig behandling. Tilsvarende følger det av tvisteloven § 29-15 at anker over kjennelser normalt avgjøres skriftlig, med mindre «hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang» tilsier muntlig forhandling, jf. annet ledd. Verken tingretten eller lagmannsretten fant grunn til muntlige forhandlinger, og saken ble avgjort utelukkende på skriftlig grunnlag.

Ankeutvalget viste til at unntaket i tvisteloven § 29-15 blant annet omfatter tilfeller der rett til muntlig forhandling kan utledes av EMK artikkel 6 nr. 1. Utgangspunktet etter EMK er muntlig forhandling i minst én instans i saker om borgerlige rettigheter og plikter, men EMDs praksis åpner for unntak der saken i hovedsak gjelder rettslige eller tekniske spørsmål, eller der den ikke krever troverdighetsvurderinger eller reiser omtvistede faktiske bevisspørsmål som tilsier muntlighet. Det avgjørende er om saken kan avgjøres på en rettferdig og forsvarlig måte på grunnlag av skriftlige innlegg og dokumenter.

I denne saken mente ankeutvalget at lagmannsretten burde ha holdt muntlige forhandlinger, sett hen til spørsmålene saken reiste og det sammensatte bevisbildet. Utvalget la vekt på at den ene parten hadde krevd muntlige forhandlinger, at saken reiste faktiske bevisspørsmål der også troverdighetsvurderinger inngikk, at terskelen for å heve en leieavtale er høy, og at tvangsfravikelse er et inngripende tiltak med stor velferdsmessig betydning. På denne bakgrunn kom utvalget til at kravet til forsvarlig og rettferdig rettergang etter tvisteloven § 29-15 annet ledd ikke var oppfylt når det ikke var holdt muntlige forhandlinger verken i tingretten eller lagmannsretten, og lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet. Avgjørelsen belyser når muntlige forhandlinger er nødvendige for å ivareta hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang, og hvordan vurderingen skal foretas.

HR-2026-9-U

Saken gjaldt spørsmål om det forelå saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse der det ble besluttet å oppnevne sakkyndige meddommere. Nærmere bestemt gjaldt saken spørsmål om det var grunnlag for å føre en skriftlig erklæring som bevis, og om ankende parts rett til kontradiksjon var ivaretatt.

Bakgrunnen for saken var en erstatningstvist om utbedringskostnader etter tilbakelevering av en borerigg. Under ankeforhandlingene for lagmannsretten hadde ingen av partene begjært oppnevning av sakkyndige meddommere, men etter forespørsel fra retten kom partene med forslag til kandidater. De ankende partene motsatte seg to av kandidatene, og hadde blant annet innsigelser til kandidatenes habilitet. Lagmannsrettens avgjørelse om å likevel oppnevne kandidatene ble anket til Høyesteretts ankeutvalg.

For ankeutvalget oppstod for det første spørsmål om en skriftlig erklæring som var fremlagt av ankemotparten måtte tas ut av saken. Ett av inhabilitetsspørsmålene i saken var foranlediget av relasjonen mellom den ene meddommerkandidaten og ett av de sakkyndige vitnene i saken. Ankende part motsatte seg at ankemotparten fremla en skriftlig erklæring der det sakkyndige vitnet beskrev relasjonen sin til meddommerkandidaten. Ankende part anførte at forklaringen utgjorde en «skriftlig forklaring i saken» som var fremlagt uten samtykke, og uten at det er avklart om vedkommende skulle møte som vitne, jf. tvisteloven § 21-12. Ankeutvalget viste til at tvistelovens bevisregler som utgangspunkt også gjelder ved avgjørelsen av ikke bare materielle, men også prosessuelle spørsmål, men at det i rettspraksis om tvistemålsloven har vært åpnet for skriftlige erklæringer om saksbehandlingsspørsmål. Ankeutvalget viste til at dette også måtte gjelde for tvisteloven, og tok derfor ikke kravet om at erklæringen skulle avskjæres til følge. For det andre oppstod det spørsmål om lagmannsretten hadde ivaretatt hensynet til kontradiksjon. Ankende part hadde først blitt kjent med relasjonen mellom meddommerkandidaten og det sakkyndige vitnet gjennom lagmannsrettens kjennelse, og hadde derfor ikke hatt mulighet til å fremme inhabilitetsinnsigelser før lagmannsrettens kjennelse. Ankeutvalget viste til at dette utgjorde et klart brudd på retten til kontradiksjon, og opphevet lagmannsrettens kjennelse.

HR-2026-577-U

Saken gjelder spørsmål om et motkrav om å kjenne et patent ugyldig kunne fremmes til behandling i lagmannsretten, eller om kravet måtte avvises fordi kravet ikke var behandlet i tingretten.

Bakgrunnen for saken var en patentinngrepssak som var avgjort i tingretten. Saksøker som var innehaver av to patenter hadde gått til søkmål mot to konkurrenter som markedsførte et produkt som saksøker mente gjorde inngrep i patentrettighetene. De saksøkte selskapene påstod seg frifunnet, og anførte subsidiært at patentene til saksøker var ugyldige. De saksøkte selskapene ble frifunnet i tingretten, og tingretten tok dermed ikke stilling til den subsidiære påstanden om ugyldighet. For lagmannsretten fastholdt selskapene påstanden om frifinnelse og motkravet om at patentet var ugyldig. Ankende part anførte i lys av dette at påstanden om ugyldighet måtte avvises, prinsipalt fordi motkravet om ugyldighet måtte anses frafalt etter tvisteloven § 18-4, og subsidiært fordi kravet ikke ble «avgjort» ved tingrettens dom, jf. tvisteloven § 29-4 første ledd.

Verken lagmannsretten eller ankeutvalget var enig i dette. Ankeutvalget viste til at det etter patentloven § 61 ikke er adgang til å frifinne saksøker etter en prejudisiell vurdering av om patentet er gyldig; patentet må kjennes ugyldig ved dom. Saksøker hadde derfor ikke noe annet valg enn å fremme motkrav med påstand om ugyldighet for å kunne påberope ugyldighet som frifinnelsesgrunnlag.

Ankeutvalget viste til tvisteloven heller ikke var til hinder for at motkrav med krav om ugyldighet i patentinngrepssaker fremmes som subsidiært krav. Etter ankeutvalgets syn må retten ikke ta stilling til motkrav som er gjort subsidiært dersom frifinnelsespåstanden ikke fører frem. Ankeutvalget var heller ikke enig i at motkravet ikke ble «avgjort» ved tingrettens dom, og derfor ikke kunne fremmes, jf. tvisteloven § 29-4 første ledd. Det ble vist til at krav som er «avgjort» i underinstansen også omfatter krav instansen ikke har måttet ta stilling til fordi kravet er fremsatt subsidiært til et krav som har ført frem. Ankeutvalget viste til at ankemotparten normalt har alternative innsigelser i behold selv om det ikke var nødvendig for underinstansen å ta stilling til innsigelsene. Ugyldighetskravet som var fremsatt subsidiært kunne derfor fremmes for lagmannsretten.

HR-2026-705-U

Saken gjaldt spørsmål om et søksmål skulle avvises som følge av manglende rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3. Nærmere bestemt var spørsmålet om en arbeidstaker kunne gå til søksmål mot et forsikringsselskap om en pensjonsavtale arbeidsgiveren hennes hadde inngått med forsikringsselskapet.  

Den underliggende tvisten gjaldt uenighet om hvilket beregningsgrunnlag som skulle ligge til grunn for kvinnens tjenestepensjon etter pensjonsavtalen. Spørsmålet for Høyesterett var for det første om kvinnen, som ikke var part i pensjonsavtalen som var inngått mellom hennes arbeidsgiver og forsikringsselskapet, likevel kunne gå til søksmål mot forsikringsselskapet. For det andre var spørsmålet om kvinnen måtte trekke inn arbeidsgiveren i søksmålet etter reglene om tvungent prosessfelleskap for å unngå avvisning av søksmålet.

Høyesterett konkluderte med at saksøker oppfylte kravet til aktiv søksmålskompetanse etter tvisteloven § 1-3 fordi hun pretenderte å ha rettigheter som begunstiget etter pensjonsavtalen. Det var derfor ikke avgjørende at hun ikke var part i pensjonsavtalen, så lenge hun gjorde gjeldende at forsikringsselskapet hadde forpliktelser overfor henne. Retten konkluderte videre med at saksøker ikke kunne pålegges også å saksøke arbeidsgiveren. Det ble vist til at en saksøker i utgangspunktet står fritt til å rette søksmål mot den saksøker pretenderer å ha et krav mot, og at tvungent prosessfelleskap etter rettspraksis kun er aktuelt der en tredjepart må bringes inn i saken for at saksøkers tilsiktede virkning med søksmålet skal kunne realiseres. Høyesterett konkluderte med at saksøker hadde reelt behov for å reise søksmålet uten at arbeidsgiveren ble trukket inn som saksøkt, og at arbeidsgiverens rettsstilling heller ikke ville bli påvirket av søksmålet på en slik måte at arbeidsgiveren måtte involveres i søksmålet. Høyesterett viste til at arbeidsgiveren riktignok kunne bli påvirket ved å måtte betale økt premie til forsikringsselskapet dersom arbeidstakeren vant frem med sitt syn, men at konsekvensene var for avledede til at det kunne begrunne tvungent prosessfelleskap. En mulig økt premie var dessuten et forhold mellom forsikringsselskapet og arbeidsgiveren, og forsikringsselskapet hadde i alle tilfeller anledning til å trekke inn arbeidsgiveren i saken etter reglene i tvisteloven § 15-2 andre ledd.

HR-2026-781-A

Saken gjaldt spørsmål om tre dommere i Høyesterett var inhabile ved behandlingen av en ankesak fordi de hadde deltatt i en tidligere høyesterettssak som var sentral for saken. Bakgrunnen for ankesaken var et erstatningssøksmål fra en privat part mot en kommune for anført brudd på EMK artikkel 8. Tre av Høyesteretts dommere hadde deltatt i HR-2024-1169-A, som gjaldt et liknende spørsmål som ankesaken. Kommunen hadde kritisert avgjørelsen og påberopt at dommerne som hadde deltatt i den tidligere saken, var inhabile, jf. domstolloven § 108. Høyesterett viste til at uttalelser fra en dommer om rettsspørsmål som hovedregel ikke utgjør «særegne omstendigheter» etter domstolloven § 108. Høyesterett mente at det samme gjaldt dommere som tidligere hadde hatt befatning med et liknende rettslig spørsmål, og kom til at de tre dommerne ikke var inhabile til å delta i ankesaken.

HR-2026-416-A

Wiersholm og Wikborg Rein samarbeider om et nytt forum for store kommersielle meklinger. I en tid hvor de store kommersielle sakene blir stadig med ressurskrevende å føre, samtidig som meklinger fortsetter å øke i popularitet, ønsker Wiersholm og Wikborg Rein å rette oppmerksomhet mot de største kommersielle meklingene. Hva fungerer, og hva fungerer mindre godt. Forvent et faglig tungt og praktisk rettet seminar om de største kommersielle tvistene.

Advokatforeningen tilbyr et praktisk kurs som gir en innføring i hvordan man forbereder, strukturerer og gjennomfører parts- og vitneavhør i sivile saker. Kurset gjennomgår både de alminnelige bevisreglene og de særreglene som gjelder for parts- og vitneforklaringer, med vekt på hva som fungerer i praksis i retten. Foredragsholderne er Selmer-advokatene Carl Edvard Roberts og Robin Josdal. Kurset er gratis for Advokatforeningens medlemmer, og gir 2 juridiske timer.

Advokatforeningen

Webinar, 12. mai 2026
2 juridiske timer

Høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg og partner i Wikborg Rein, Ola Ø. Nisja, har utgitt en fagbok om voldgift på engelsk. I boken gjennomgår forfatterne voldgiftsprosessen fra start til slutt, og behandler sentrale temaer som fordeler og ulemper ved voldgift, samt hva som i dag kan anses som «best practice». Boken gir også en oversikt over regelverket av betydning for voldgift i Norge, samt en engelsk oversettelse av voldgiftsloven. Boken er den første fullstendige fremstillingen av voldgift i Norge på engelsk, og har som mål å gi en oppdatert og praktisk innføring i hvordan norske voldgiftssaker gjennomføres.

Faglitteratur: Arbitration in Norway  

Borgar Høgetveit Berg og Ola Ø. Nisja 1. utgave 2026, utgitt 9. februar 2026

I artikkelen analyserer professor og studiedekan Maria Astrup Hjort den økte oppmerksomheten om «abstrakte søksmål» i nyere rettspraksis. Hun drøfter hva som kjennetegner abstrakte søksmål, hvilke prosessuelle og institusjonelle konsekvenser en utvidet adgang kan få, og hvordan utviklingen påvirker forståelsen av domstolenes funksjoner, særlig Høyesteretts rolle. Artikkelen tar utgangspunkt i tvisteloven § 1-3 om søksmålsinteresse, og viser hvordan grensen mellom konkrete og mer abstrakte fastsettelsessøksmål er flytende og beror på en helhetsvurdering. Hjort peker på at Tvistemålsutvalget ønsket å åpne noe mer for slike saker, begrunnet i «behovet for rettslig avklaring», og analyserer tre sentrale avgjørelser som etter hennes syn markerer en ny kurs der Høyesterett i større grad vektlegger domstolenes rettsavklarende og rettsutviklende funksjoner.

Artikkel: Abstrakte søksmål og domstolens funksjoner

Publisert 12. januar 2026 Jussens Venner, Volum 60, utgave 5-6, side 290 – 304

Tingrettsdommerne Ola Berg Lande, Ragnar Lindefjeld og Paul Joakim Sandøy møter i denne episoden av Dommerpodden Atle Oftedahl, Chief Data Scientist i Lovdata, til en samtale om hva KI kan brukes til i domstols- og juristarbeid. Episoden er den ene av to episoder i Dommerpodden-serien «KI i domstolene». Episoden gir et praktisk innblikk i hvordan KI-søket i Lovdata er tenkt brukt, særlig når man ikke helt vet hva man bør søke etter. Samtidig diskuteres risikoen ved å forvente ferdige vurderinger, spesielt i mer sammensatte spørsmål og der rettsgrunnlaget i stor grad er ulovfestet. De er også innom temaer som tillit og etterprøvbarhet, samt veien videre for Lovdata, blant annet prioriteringer i utviklingsarbeidet og planer om en mer åpen, men enklere variant av KI-søket enn Pro-versjonen.

Dommerpodden: KI i domstolene (del I) – med Lovdatas sjefsteknolog Publisert 27. mars 2026

Førsteamanuensis Morten Nadim har skrevet en artikkel om silingspraksisen til Høyesteretts ankeutvalg basert på boken «Ankeutvalget – rettsutviklingens portvoktere» som ble utgitt i mars. Forfatteren drøfter i hvilken grad det er mulig å forutse om ankeutvalget vil henvise saker fra lagmannsretten til behandling i Høyesterett. Artikkelen peker på at selv om ankeutvalgets silingspraksis kan være vanskelig å forutse i enkeltsaker, viser ny statistisk analyse av sivile anker fra 2010 til 2022 at det finnes tydelige mønstre. Saker har større sjanse for å slippe inn til behandling dersom lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten, det foreligger dissens, eller dommen er begrunnet på et mer generelt og prinsipielt nivå. Artikkelen er basert på boken.  

Kjennetegn som kan forutsi om Høyesteretts ankeutvalg vil henvise en sak til behandling

 Morten Nadim Publisert på Rett24 23. mars 2026

Artikkelen omtaler nye tall fra Domstolsadministrasjonen som viser at antall sivile saker i tingrettene økte markant i 2025, etter flere år med nedgang. Ifølge tall fra Domstoladministrasjonen steg antallet innkomne tvistesaker med 8 prosent, fra 12.664 til 13.664 saker, samtidig som domstolene satte ny rekord i antall rettsmeklinger. Hver tredje sivile sak blir nå rettsmeklet, og løsningsprosenten var 76 prosent i 2025.

Artikkel: Etter mange års nedgang skyter sivile saker i været Publisert på Rett24 23. februar 2026

I Woldgiftspodden episode 3 – «My mind is open, but not empty», diskuteres foreløpige (ikke bindende) vurderinger i internasjonal voldgift.

I Tyskland er dette en integrert del av prosessen for de alminnelige domstolene, og heller ikke uvanlig i voldgift der partene samtykker. Et av hovedspørsmålene er om slike vurderinger kan bidra til mer effektive prosesser – eller om man risikerer man at voldgiftsretten mister sitt «åpne sinn». I episoden snakker vi om dette med Patrick Schroeder fra Freshfields, Aadne Haga fra Wikborg Rein og psykolog Jan-Ole Hesselberg.

Woldgiftspodden: My mind is open, but not empty – om foreløpige vurderinger i internasjonal voldgift