Nytt innen forsikringsretten høsten 2022

I en nylig sak for EU-domstolen (sak nr. C-633/20) var spørsmålet hvorvidt en virksomhet som opptrer som forsikringstaker i en kollektiv forsikring med frivillig medlemskap, der hvert medlem betaler en premie, kunne anses som forsikringsdistributør og dermed være underlagt kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD). Saken var anlagt mot det tyske TC Medical Air Ambulance Agency GmbH, som reklamerte for medlemskap i forsikringen gjennom dørsalg.

EU-domstolen viste til definisjonen av forsikringsdistribusjon i IDD art. 2 (1) (1) og til sin tidligere avgjørelse i sak C-542/16, der det fremgår at forsikringsformidlingsvirksomhet ikke utelukkende består i å forelegge og foreslå forsikringsavtaler, men også i å utføre annet innledende arbeid i forbindelse med inngåelsen av slike avtaler.

En forsikringsformidler er en virksomhet som driver forsikringsdistribusjon mot vederlag, jf. IDD art. 2 (1)(8). Retten fant at det fortsatt utgjorde et “vederlag” når formidleren (forsikringstakeren) ble betalt av medlemmene i den kollektive forsikringen og ikke direkte fra forsikringsgiver. Retten bemerket videre at utsikten til et slikt vederlag utgjør en egen økonomisk interesse som skiller seg fra medlemmenes interesse i å oppnå forsikringsdekning.

Etter rettens syn hadde det ikke vesentlig betydning at hensikten for den aktuelle virksomheten ikke er inngåelse av forsikringsavtaler, men derimot frivillig medlemskap for kundene, mot betaling, i en kollektiv forsikring som virksomheten har tegnet for å kunne tilby kundene dekning. Retten fant at det dermed ikke var avgjørende at den aktuelle virksomheten selv var forsikringstaker i gruppeforsikringen, og at status som forsikringstaker ikke var uforenlig med status som forsikringsdistributør.

Etter vår erfaring er praksisen med å tilby forsikringsdekning gjennom frivillig medlemskap i en kollektiv forsikring mot betaling relativt vanlig i det norske markedet. Hvorvidt en forsikringstaker driver forsikringsdistribusjon, er i norsk rett gjenstand for individuell vurdering (Prop. 233 LS (2020-2021) s. 21). Avgjørelsen fra EU-domstolen bekrefter at virksomheter som distribuerer forsikring på denne måten, kan være underlagt IDDs krav for forsikringsformidlere, til tross for at de har status som forsikringstaker. Dommen ble avsagt 29. september 2022 og kan leses her.

Forsikringsforetaket eller forsikringstakeren kan i enkelte tilfeller ønske å flytte en inngått forsikringsavtale til et annet forsikringsforetak. For forsikringsforetaket vil flyttingen normalt være motivert i inntjening og/eller soliditetshensyn. For forsikringstakeren vil formålet normalt være å oppnå bedre pris eller dekning hos et nytt forsikringsforetak. Den juridiske muligheten og fremgangsmåten knyttet til flytting av en

forsikringsavtale er imidlertid avhengig av at flyttingen følger de privatrettslige bestemmelsene i forsikringsavtaleloven av 1989 eller de offentligrettslige bestemmelsene om porteføljeoverdragelser i finansforetaksloven av 2015, som bl.a. implementer EUs Solvens II-direktiv.

Wiersholms erfaring er at flytting av forsikringsavtaler og bytte av forsikringsselskap er ganske vanlig i det norske forsikringsmarkedet. Temaet er likevel lite behandlet i norsk juridisk litteratur. Artikkelen er derfor forhåpentligvis et nyttig bidrag for praktikere som jobber med kjøp/salg av forsikringsporteføljer eller andre former for bytte av forsikringsforetak i forsikringsperioden.

Nordisk Sjøforsikringsplan er et sett sjøforsikringsvilkår som er rådende i bransjen, spesielt i det nordiske markedet. Planen blir jevnlig revidert av en revisjonskomité. Den nye versjonen av Nordisk Sjøforsikringsplan ble lansert i oktober 2022. Den vil tre i kraft 1. januar 2023.

Den nye versjonen gjenspeiler en generell trend i shippingmiljøet med økt vektlegging av etiske, sosiale og miljømessige hensyn. De oppdaterte reglene for valg av reparasjonsverft etter havari oppmuntrer til mer etiske og bærekraftige alternativer. Det vil for eksempel kunne være mulig å se bort fra anbud fra reparasjonsverft som presterer dårlig innen etikk og bærekraft.

Den kanskje viktigste endringen i den nye versjonen av Planen er den omfattende revisjonen av vilkårene for tidstapsforsikring. Disse har blitt endret på flere punkter selv om det stort sett dreier seg om avklaringer og mindre justeringer snarere enn brudd med fortiden. Det er også verdt å merke seg at hovedassurandørens rettigheter og myndighet presiseres i den nye versjonen for å tydeliggjøre de administrative fordelene av å ha en hovedassurandør, samt at sikredes frist for anmeldelse av havari er utvidet fra seks til tolv måneder.

For en mer inngående presentasjon av den siste revisjonen viser vi til vårt nyhetsbrev av 3. oktober 2022 som du finner her.

Tilsynsmyndigheten anmoder forsikringsselskaper og -formidlere om å ta nøye hensyn til kundenes behov ved utforming av forsikringsprodukter, og at distribusjonsmodellen må ivareta kundenes interesser.

Advarselen kan leses her.

Den nye forsikringsformidlingsloven som trådte i kraft 1. januar 2022 bygger på en ordning hvor forsikringsagenters søknad om registrering i tilsynets virksomhetsregister (Altinn-skjema KRT 1186) skal akkompagneres av en bekreftelse fra forsikringsforetakene om at vilkårene for registrering er oppfylt (Altinn-skjema KRT 1187). Ved opphør av avtale om forsikringsformidling skal forsikringsforetaket melde fra til

Finanstilsynet (Altinn-skjema KRT-1037). I brev 21. oktober 2022 ber Finanstilsynet om at forsikringsforetakene også sender inn bekreftelser ved inngåelse av alle nye avtaler om forsikringsformidling i Altinn-skjemaet KRT-1187 – og altså ikke bare i forbindelse med agentens søknad om registrering. Finanstilsynets brev ble publisert på tilsynets hjemmeside 26. oktober 2022 og kan leses her.

Endringer gjelder bl.a. beløpene angitt i euro i definisjonen av “store risikoer”, som er i tråd med inflasjonstilpasningen fra EU-kommisjonen der balanse- og nettoomsetningsbeløpene ble økt til hhv. EUR 6 600 og EUR 13 600 000 (2021/C 423/12). Den endrede definisjonen av “store risikoer” vil bl.a. påvirke muligheten til å fravike enkelte bestemmelser i forsikringsavtaleloven. Justisdepartementets endringer finner du her.

Et hotellkompleks var forsikret gjennom en masterpolise tegnet av morselskapet. Forsikringen dekket bl.a. skade på eiendom og avbruddstap, og hadde en spesiell tilleggsdekning for tap av inntekt grunnet epidemisk utbrudd. Tillegget var skreddersydd og ble tatt inn etter ønske fra forsikringstaker.

Under koronapandemien våren 2020 påla myndighetene hotellet å stenge. Hotellet fremsatte senere et krav under forsikringen for tapene det ble påført som følge av nedstengningen. Forsikringsselskapet avslo kravet og hevdet at tilleggsdekningen bare dekket epidemiske utbrudd som oppsto på hotellet.

De generelle vilkårene i forsikringsavtalen inneholdt et vilkår om at skaden måtte inntreffe på forsikringsstedet, altså hotellet, for å være dekket av forsikringen. Spørsmålet var om dette vilkåret kom til anvendelse for tilleggsdekningen for epidemisk utbrudd. Etter å ha gjennomgått forsikringsavtalens ordlyd og system, forhandlingene om tilleggsdekningen og dennes formål, konkluderte retten med at tilleggsdekningen bare dekket epidemiske utbrudd som oppstår på hotellet.

Hotellkompleksets anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.

En særegenhet ved saken var at forhandlingene ved inngåelsen av forsikringsavtalen ble tillagt stor vekt. Ved tolkning av forsikringsavtaler legger domstolene normalt avgjørende vekt på den objektive tolkningen av ordlyden, og tolker eventuelle uklare vilkår til den forsikredes fordel. I denne saken var imidlertid den aktuelle klausulen skreddersydd etter ønske fra forsikringstaker, i motsetning til de fleste forsikringsavtaler, som er standardavtaler utarbeidet av forsikringsselskapet. Dommen (LB-2021-76372) kan leses her.

Et selskap med bare én ansatt tegnet i 2015 en kollektiv livs- og uføreforsikring som dekket alle ansatte. Det var et vilkår for å være dekket av forsikringen at den ansatte var 100 % arbeidsdyktig og arbeidet fulltid. Selskapet undertegnet en erklæring om at A var arbeidsdyktig.

A ble diagnostisert med kreft i 2017. I juni 2018 forlot han selskapet og ble tilbudt en individuell fortsettelsesforsikring. Han aksepterte tilbudet uten å avgi en ny helseerklæring, slik forsikringsavtaleloven tillater. I august samme år informerte han selskapet om sykdommen.

I september 2019 meldte A krav om erstatning for varig uførhet under forsikringen. Forsikringsgiver avslo kravet og hevdet at A aldri hadde oppfylt vilkårene for dekning siden han ikke var 100 prosent arbeidsdyktig, men bare arbeidet deltid på grunn av helseproblemer på det tidspunktet forsikringen ble tegnet.

Lagmannsretten var enig med forsikringsgiver og fant at A aldri hadde vært dekket av forsikringen, til tross for at han hadde mottatt et personlig forsikringsbevis og tilbud om fortsettelsesforsikring. Retten fant videre at selskapet hadde oppgitt uriktig informasjon da helseerklæringen ble avgitt, noe som var nok en grunn til å nekte dekning. Dommen (LB-2021-78427) kan leses her.

Partene var enige om at den forsikrede entreprenøren hadde sviktet i prosjekteringen, men entreprenørens forsikringsselskap avslo kravet med den begrunnelse at skaden hadde inntruffet på Bahamas og dermed utenfor forsikringens territorielle grenser (Norden).

Lagmannsretten fant at skaden i henhold til forsikringen hadde inntruffet i Norge. Det faktum at følgene av skaden først viste seg på Bahamas, var ikke relevant. Den valgte tresorten var feil allerede da den ble levert til kunden i Norge, ettersom den, også ved levering, ikke var egnet for det tiltenkte formålet siden man måtte forvente at treet ville tørke. Selve treet utgjorde skaden og tapet. I tillegg viste lagmannsretten til at entreprenøren var et norsk selskap, avtalen var underlagt norsk lov, og leveringen fant sted i Norge. Dommen (LB-2022-66782) kan leses her.