-Klimasøksmålenes tid er åpenbart ikke over

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen har for første gang avgitt dom i en sak om hvorvidt en medlemsstat kan holdes ansvarlig for å ikke innføre tilstrekkelige tiltak som hindrer menneskeskapte klimaendringer. -En dom som uten tvil vil få stor betydning, skriver managing partner, Stephan Jervell, i denne artikkelen.

Den 9. april avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen en banebrytende avgjørelse i klimasøksmålet mot Sveits. Søksmålet ble fremsatt av de såkalte “KlimaSeniorinnen” (Senior Women for Climate Protection Switzerland), en forening av godt voksne kvinner støttet av Greenpeace. Etter å ha uttømt alle innenlandske rettsmidler, gikk de til sak mot Sveits i Menneskerettighetsdomstolen. De argumenterte blant annet med at individenes helse ble truet av økende hetebølger forverret av klimaendringer. Saksøkerne anførte at den sveitsiske regjeringen hadde krenket deres menneskerettigheter ved å unnlate å implementere tilstrekkelige tiltak og lovgivning for å bekjempe klimaendringer.

For første gang ble Menneskerettighetsdomstolen bedt om å avgjøre om en medlemsstats påståtte utilstrekkelige tiltak mot klimaendringer kunne utgjøre en krenkelse av menneskerettighetene.

Domstolen fant at artikkel 8 i konvensjonen (som gir rett til respekt for privat- og familieliv) inkluderer en rett til effektiv beskyttelse av statlige myndigheter mot de alvorlige virkningene av klimaendringer på liv, helse, velvære og livskvalitet for borgerne. Domstolen fastslo at en medlemsstats plikt er å vedta og implementere lovgivning og tiltak som kan avbøte de eksisterende og potensielt irreversible, fremtidige effektene av klimaendringer. Ifølge Domstolen krever effektiv overholdelse av denne rettigheten at stater vedtar tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, med sikte på å oppnå netto nullutslippsnøytralitet. Dette skal i prinsippet skje innen de neste tre tiårene, i tråd med deres internasjonale forpliktelser (særlig FNs rammekonvensjon om klimaendringer og Parisavtalen).

Mer spesifikt fastslo Domstolen at statene må sette opp spesifikke mål og tidsplaner. Disse må være en integrert del av det nasjonale rammeverket med tiltak for å redusere klimagassutslipp. Når det gjelder Sveits, fant Domstolen at det var kritiske hull i prosessen med å etablere de relevante nasjonale reguleringene, inkludert en svikt fra de sveitsiske myndighetene til å kvantifisere nasjonale begrensninger for utslipp av klimagasser.

Selv om rettighetene som er beskyttet under konvensjonen ikke direkte gjelder for private rettssubjekter som foretak og selskap, kan dommen gi ytterligere drivkraft til såkalte horisontale klimasøksmål rettet mot private enheter, spesielt store selskaper hvis virksomhet produserer betydelige klimagassutslipp. Videre kan selskaper til slutt bli indirekte påvirket av vellykkede søksmål mot stater som et resultat av mer ambisiøse karbonreduksjonsmål eller klimaregulering.

Etter min oppfatning er det liten tvil om at denne dommen vil få stor betydning. Menneskerettighetsdomstolen må sies å være adskillig modigere og dristigere enn hva Høyesterett utviste i plenumsdommen i Klimasøksmålet. Dette reiser selvfølgelig et grunnleggende spørsmål om skillet mellom politisk og dømmende virksomhet, hvor Menneskerettighetsdomstolen strekker seg adskillig lengre enn hva Høyesterett gjorde. Klimasøksmålenes tid er åpenbart ikke over.

Kontaktpersoner

Stephan L. Jervell

Managing Partner