Nytt EU-direktiv for å begrense grønnvasking og stimulere til mer bærekraftige forbrukerkjøp er vedtatt
EU-direktiv 2024/825 om styrket forbrukervern ved den grønne omstillingen gjennom bedre informasjon og bedre beskyttelse mot urimelig praksis, har nylig blitt vedtatt i EU. Direktivet trer i kraft i EU fra 2026, og oppdaterer gjeldende direktiver om urimelig handelspraksis og forbrukerrettigheter.
Direktivet vil i Norge føre til at vi får endringer i både markedsføringsloven og angrerettloven. Formålet med direktivet er å fremme mer bærekraftig forbruk og stoppe handelspraksis som skader den bærekraftige økonomien. Dette gjøres blant annet gjennom oppdaterte regler om miljøpåstander, garantier og reparasjonsmuligheter.
I denne artikkelen gir vi en oversikt over de viktigste endringene direktivet medfører.
Direktiv 2024/825 med hensyn til styrket forbrukervern ved den grønne omstillingen gjennom bedre informasjon og bedre beskyttelse mot urimelig praksis har nylig blitt vedtatt i EU. Direktivet oppdaterer direktivet om urimelig handelspraksis og forbrukerrettighetsdirektivet og trer i kraft i EU fra 2026. Det er foreløpig uklart når reglene vil tre i kraft i Norge. Direktivet innebærer at vi vil få endringer i både markedsføringsloven og angrerettloven.
Formålet med direktivet er å fremme mer bærekraftig forbruk og stoppe handelspraksis som skader den bærekraftige økonomien. Dette gjøres blant annet gjennom oppdaterte regler om miljøpåstander, garantier og reparasjonsmuligheter. For miljøpåstander vil direktivet suppleres av det kommende “Green Claims Directive”, som ennå ikke er vedtatt i EU.
Gjennom direktivet innføres enkelte strengere regler, men på flere punkter er reglene kun en konkretisering av Forbrukertilsynet tolking av dagens regelverk, som legger opp til en mer skjønnsmessig vurdering. Forbrukertilsynet vil derfor få tydeligere grunnlag for håndhevelse.
De nye reglene forbyr bruken av “generelle miljøpåstander” som ikke kan underbygges med “anerkjente fremragende miljøprestasjoner”.
Betegnelsen “generelle miljøpåstander” omfatter alle typer påstander i skriftlige og muntlige påstander eksempelvis «grønn», «naturens venn», «økologisk», «miljøriktig», «klimavennlig», «skånsom mot miljøet», «karbonpositiv», «klimanøytral», «energieffektiv» og «bionedbrytbar».
Hvis påstanden er forklart på en tydelig og fremtredende måte på samme medium, for eksempel på samme emballasje, i samme reklame eller på samme grensesnitt, regnes det ikke som en generell miljøpåstand. For eksempel er “klimavennlig forpakning” en generell påstand, mens “100 % av energien som brukes for å produsere denne forpakningen kommer fra fornybare kilder” ikke er det. Hva som utgjør en generell påstand, og hvor tydelig den forklarende informasjonen må være, beror på en konkret vurdering.
Betegnelsen “anerkjente fremragende miljøprestasjoner” omfatter miljøpåstander som oppfyller:
- forordning 66/2010/EF om EU Ecolabel,
- offisielt anerkjente EN ISO 14024-miljømerkeordninger i medlemsstatene, eller
- de beste miljøprestasjonene for et spesifikt miljøaspekt i samsvar med annet EU-regelverk.
Direktivet presiserer også at miljøprestasjonen skal være relevant for hele påstanden. I praksis betyr dette at det for eksempel er tillatt å markedsføre et produkt som “energieffektivt” hvis produktet oppfyller kravene til klasse A i henhold til energimerkeforordningen (EU) 2017/1369. Det finnes imidlertid ingen EU-lovgivning som fastsetter kriterier for biologisk nedbrytbarhet, så påstander om dette kan ikke baseres på verken EUs Ecolabel eller annet EU-regelverk.
De nye reglene medfører ikke at det er fritt frem å bruke generelle miljøpåstander så lenge de ovennevnte kriteriene er oppfylt. I sine innspill til høringen av direktivet uttrykte Forbrukertilsynet bekymring for at produkter som for eksempel mottar Svanemerket, vil kunne markedsføres som “100 % bærekraftig”, “ingen miljøpåvirkning” og andre “overdrevne påstander”. I den endelige direktivteksten er det nå spesifisert at selv om markedsføringen oppfyller kravene for anerkjente fremragende miljøpåstander, kan den fortsatt bli ansett som villedende etter dagens regler.
Selv om bruken av “generelle miljøpåstander” ofte anses som ulovlig fra Forbrukertilsynet allerede etter dagens regelverk, vil denne regelen sannsynligvis medføre at Forbrukertilsynet enklere kan slå fast lovbrudd og sanksjonere overtredelser.
Direktivet innfører et forbud mot å bruke bærekraftsmerker som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller er etablert av offentlige myndigheter.
De nye reglene gjelder alle merker som har som mål å fremheve og promotere et produkt, en prosess eller en virksomhet med henvisning til deres miljømessige og/eller sosiale aspekter.
Kravene til sertifiseringsordningen er blant annet at merket skal være åpent for alle, og at vilkårene skal være transparente og rettferdige og utvikles i samråd med relevante eksperter og interessenter. Sertifiseringsprosessen og overvåkningen av merket skal utføres av en uavhengig tredjepart, og det skal være fastsatte prosedyrer for håndtering av manglende overholdelse av kravene. Ved manglende overholdelse skal bærekraftsmerket trekkes tilbake eller suspenderes.
Regelendringen innebærer at selskaper fremover enten må slutte å bruke egne merkeordninger eller sikre at de oppfyller de nye kravene.
Direktivet innfører et forbud mot påstander om fremtidige miljøprestasjoner dersom påstandene etter en konkret vurdering ikke er basert på klare, objektive, offentlig tilgjengelige og verifiserbare forpliktelser som er angitt i en detaljert og realistisk implementeringsplan. Forpliktelsene bør regelmessig verifiseres av en uavhengig tredjepartsekspert. Resultatene av denne verifiseringen bør også tilgjengeliggjøres for forbrukerne.
Dersom en næringsdrivende kompenserer for sitt utslipp, vil direktivet gjøre det forbudt å påstå at et produkt har en nøytral, redusert eller positiv påvirkning på miljøet. Eksempler på utsagn som vil forbys er “klimanøytral”, “klimakompensert”, “redusert klimapåvirkning” og “begrenset CO2-fotavtrykk”.
Det vil fortsatt være mulig å opplyse om at utslippene er kompensert så lenge dette ikke gjøres på en villedende måte.
Direktivet vil, etter en konkret vurdering, gjøre det forbudt med miljøpåstander som er irrelevante for produktet. For eksempel vil det ikke være relevant å opplyse om at et papirark ikke inneholder plast eller at en vannflaske ikke inneholder gluten.
Videre vil det bli forbudt å fremsette en miljøpåstand om hele produktet eller hele virksomheten, når påstanden i realiteten kun gjelder visse aspekter ved produktet eller virksomheten.
Krav til produkter som følger av lov kan heller ikke presenteres som en særskilt fordel. Dersom et kjemisk stoff er forbudt ved lov, vil det bli forbudt å markedsføre dette som en fordel ved produktet. Forbudet gjelder imidlertid ikke der overholdelse av juridiske krav ikke gjelder for konkurrerende produkter i samme kategori på EU-markedet. For eksempel vil det være tillatt å fremme bærekraftsegenskapene til produkter som overholder EU-lovgivningen, dersom produktene kommer utenfra EU og av den grunn ikke trenger å overholde disse kravene.
Opplysningsplikten vil omfatte næringsdrivende som leverer en tjeneste som sammenligner produkter og gir forbrukeren informasjon om miljømessige eller sosiale egenskaper, eller om aspekter ved den sirkulære økonomien (slik som holdbarhet, reparasjonsmuligheter eller gjenbrukbarhet). Opplysningene som vil regnes som vesentlige, og derfor i praksis må gis, er informasjon om sammenligningsmetoden, de sammenlignede produktene, leverandørene av disse produktene, samt tiltakene som er innført for å holde den aktuelle informasjonen oppdatert.
Opplysningskrav før avtaleinngåelse
For å stimulere etterspørselen etter, og tilbudet av mer bærekraftige varer, introduserer direktivet en rekke nye krav til informasjon som må gis før en avtale inngås. Formålet er også at disse kravene skal bidra til økt konkurranse, og at forbrukerne enklere kan ta stilling til fordeler ved produkter og tjenester.
Næringsdrivende skal:
- Opplyse om at det finnes en lovfestet reklamasjonsrett. EU-kommisjonen vil utarbeide en standardtekst som alle næringsdrivende må bruke.
- Opplyse om eventuelle garantier for holdbarhet som gjelder hele varen, uten kostnad for forbrukeren og med en varighet på mer enn to år. For å gjøre dette tydeligere for forbrukere, skal selgeren bruke et særskilt merke, som vil bli utarbeides av EU-kommisjonen. Merket skal være synlig på selve varen, på produkthyllen eller rett ved bildet av varen ved salg online. Kravet gjelder kun der selgeren har fått informasjon om dette fra produsenten.
- Opplyse om minsteperioden som programvareoppdateringer gjøres tilgjengelig for. Dette påvirker ikke forpliktelsene i digitalytelsesloven og forbrukerkjøpsloven. Kravet gjelder kun der selgeren har fått informasjon fra produsenten eller leverandøren.
- Opplyse om reparasjonsmuligheter. Opplysningene kan gis via reparasjonsindeks for varer som er fastsatt på EU-nivå, eller gjennom andre relevante reparasjonsopplysninger som produsenten stiller til disposisjon. Dette kan være informasjon om tilgjengelighet, estimerte kostnader og prosedyren for bestilling av reservedeler og eventuelle begrensninger på reparasjoner.
- Opplyse om eventuelle muligheter for miljøvennlige leveringsalternativer, for eksempel levering via sykkel eller elektriske kjøretøy.
Nye forbud
EU har også valgt å spesifisere en rekke typer handelspraksiser som alltid vil være forbudt.
Etter de nye reglene vil det alltid være forbudt å:
- Presentere en programvareoppdatering som nødvendig når den kun forbedrer funksjonaliteten.
- Unnlate å informere om at en programvareoppdatering vil ha en negativ innvirkning, for eksempel at oppdatering av operativsystemet kan påvirke mobilens batteritid negativt og gjøre mobilen tregere. Kravet gjelder også ved sikkerhetsoppdateringer.
- Unnlate å informere om en egenskap som begrenser holdbarheten, som en maskinvare designet til å feile eller en programvare som reduserer funksjonaliteten over tid. Forbudet gjelder også når selskapet unnlater å rette feil som først blir kjent senere, det vil si når dette ikke har vært gjort bevisst. Forbudet gjelder ikke bruken av lavkvalitetsmaterialer eller -prosesser, som reduserer holdbarheten.
- Hevde at en vare har en bestemt holdbarhet målt i brukstid eller bruksintensitet ved normalt bruk som den ikke har, for eksempel at en vaskemaskin skal holde et visst antall vasker ved normal bruk.
- Hevde at varer kan repareres selv om det ikke er tilfellet.
- Oppfordre forbrukeren til å bytte ut forbruksvarer før det er teknisk nødvendig, som å oppfordre til å bytte ut tomme skriverpatroner for å fremme mer salg.
- Unnlate å opplyse om at en vare er utformet slik at dens funksjonalitet begrenses hvis det brukes forbruksvarer, reservedeler eller tilbehør som ikke leveres av den opprinnelige produsenten.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert: