SCC-voldgiftsdom satt til side som delvis ugyldig av svensk domstol
Det skal mye til for at en voldgiftsdom settes til side av de ordinære domstolene som helt eller delvis ugyldig. 4. november satte imidlertid Svea Hovrätt delvis til side en SCC voldgiftsdom fordi domstolen mente voldgiftsdommen bygget på forhold som ikke var anført direkte, og som det heller ikke var prosedert eller ført bevis for.
I den underliggende tvisten hadde en russisk stålprodusent hevet avtalen med en kinesisk entreprenør som skulle konstruere og bygge en fabrikk for produksjon av jernbaneskinner. Entreprenøren gikk til voldgift og hevdet at hevningen var utrettmessig og krevde utbetalt MUSD 45 som oppgjør. Stålprodusenten fremsatte motkrav. Under dissens kom voldgiftsretten frem til at stålprodusentens hevning var rettmessig, men fant at denne likevel var forpliktet til å betale MUSD 17 etter å ha tatt stilling til en rekke krav og motkrav mellom partene.
Stålprodusenten gikk til ugyldighetssøksmål og hevdet at voldgiftsdommen var helt eller delvis ugyldig.
Det grunnleggende spørsmålet for Svea Hovrätt var om voldgiftsretten hadde gått utenfor sitt oppdrag, jfr. den svenske voldgiftsloven § 34 første ledd (som tilsvarer den norske voldgiftsloven § 43 første ledd c).
I en grundig dom går Hovrätten gjennom en lang rekke innsigelser mot voldgiftsdommen. Et sentralt spørsmål var om voldgiftsretten handlet innenfor sin kompetanse ettersom den tilkjente entreprenøren erstatning for konkrete kostnader denne hadde hatt, mens entreprenøren i realiteten bare hadde krevet del- og sluttbetaling i henhold til partenes kontrakt. Voldgiftsretten hadde således gitt dom for en annen rettsfølge enn den som lå i partenes anførsler. Til dette kom også at ingen av partene hadde fremsatt anførsler om slike kostnader og derfor heller ikke ført bevis for dette. I tillegg hadde voldgiftsretten lagt til grunn en fortjenestemargin i bransjen basert på voldgiftsrettens egne kunnskaper – et forhold som ingen av partene hadde berørt under saken. Hovrätten påpekte at det ikke kunne utelukkes at disse forhold hadde hatt en innvirkning på domsresultatet og opphevet voldgiftsdommens slutning på disse punktene.
På et mindre punkt fant også Hovrätten at voldgiftsretten hadde oversett å behandle en foreldelses- og reklamasjonsinnsigelse selv om man på generelt grunnlag hadde behandlet dette overordnet. Dette ble også ansett som en ugyldighetsgrunn da slike innsigelser skulle vurderes punkt for punkt. Også her brukte Hovrätten § 34 første ledd – en bestemmelse som ikke passer helt for et slikt tilfelle.
Oppsummert fant således Hovrätten at voldgiftsdommen delvis bygget på forhold som ikke var anført direkte, og som det heller ikke var prosedert eller ført bevis for. Videre fant Hovrätten at voldgiftsretten – riktignok på et mindre punkt – hadde oversett en anførsel og ikke behandlet denne.
Etter vår oppfatning ville resultatet blitt det samme i Norge. For voldgiftsdommere er det to gyldne regler: (i) Ikke gå utenfor partenes anførsler, og (ii) behandle alle anførsler uansett hvor marginale de kan synes å være.
Dommen er ikke rettskraftig, og etter det svenske systemet har Hovrätten besluttet at den skal behandles av svensk Høyesterett om den påankes.
Dommen finnes her: Svea HR T 1356-18 Dom 2022-11-04.pdf (lbr.cloud)
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
