Viktigste saker innen tvisteløsning – Q2 2025
Vår faggruppe for prosedyre og tvisteløsning har i dette nyhetsbrevet oppsummert de viktigste dommene og sakene innen tvisteløsning i det andre kvartalet i 2025.
I nyhetsbrevet kan du blant annet lese mer om følgende:
- Høyesterett: Midlertidig forføyning ved klima- og petroleumsspørsmål
- Høyesteretts ankeutvalg: Bevistilgang til interne rettslige vurderinger
- Høyesterett: EMK og EØS-rettens betydning for tilgang til bevis som gjelder forretningshemmeligheter
Lov og forskrift
Endringar i rettskrinsane til tingrettane frå 10. juni 2025
Justis- og beredskapsdepartementet har vedtatt en forskrift om endring i forskrift om inndelingen av rettskretser og lagdømmer. Endringen innebærer at fem av dagens tingretter blir delt opp i nye enheter, slik at det nå blir totalt 28 tingretter. Forskriften gjør også endringer i rettskretsene, gir nye navn på enkelte tingretter og overfører enkelte kommuner til nye rettskretser.
Endringene er i tråd med forslaget som ble presentert for Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2024, som en oppfølging av høring av endringer i domstolstruktur fra 2022. Endringene trådte i kraft 10. juni 2025.
Lov om endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.)
Justis- og beredskapsdepartementet har vedtatt lov om endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.). Endringene innebærer at rettshjelpsloven utvides til saker om inndrivelse av lønn. Bestemmelsene er inntatt som ny § 11 annet ledd nr. 6. Endringene trådte i kraft 1. juli 2025.
Høyesterettspraksis
Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning om stans i produksjon og utbygging av petroleumsfelt, jf. tvisteloven kapittel 34, begrunnet i hensynet til å unngå skadelige og irreversible klimavirkninger.
Under henvisning til plenumsdommen i HR-2020-2472-P vurderte lagmannsretten at reglene om midlertidig forføyning ikke gjaldt for klima- eller petroleumsspørsmål. Etter lagmannsrettens syn tilsa demokratiomsyn og terskelen for domstolskontroll etter Grunnloven § 112 at det tillå Stortinget og regjeringen alene å fatte nødvendige konkrete beslutninger for å håndtere klimakrisen. Domstolene manglet derfor kompetanse til å etterkomme et krav om midlertidig forføyning begrunnet i klimavirkninger.
Høyesterett vurderte at dette var feil lovtolkning, og påpekte at det er forskjell på materielle vurderinger av om en grunnlovsbestemmelse innskrenker lovgivers kompetanse, og av om vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt. Etter Høyesteretts syn tilsa ikke plenumsdommen at reglene om midlertidig forføyning ikke gjaldt for klima- eller petroleumsspørsmål. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet. Høyesteretts avgjørelse tydeliggjør dermed at reglene om midlertidig forføyning etter tvisteloven kapittel 34 også gjelder for klima- og petroleumsspørsmål.
Den underliggende saken gjaldt statens heving av en kontrakt om levering av helikoptre. I forbindelse med en anførsel om at leverandøren hadde opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, oppstod det tvist om bevistilgang til leverandørens interne rettslige vurderinger av ansvarsspørsmålet overfor staten.
Etter tvisteloven § 21-7 kan det bare føres bevis om «faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes», og etter lagmannsrettens syn lå slike interne rettslige vurderinger ‘på grensen’ av hva som kunne anses som bevis for «faktiske forhold». Lagmannsretten anså at vurderingene derfor manglet relevans og ga ikke staten medhold bevistilgangskravet.
Høyesteretts ankeutvalg mente at lagmannsretten derved tok et for kategorisk utgangspunkt. Ankeutvalget uttaler at interne rettslige vurderinger kan utgjøre bevis for faktiske forhold i saken dersom de er relevante for det spørsmålet som retten skal ta stilling til. Lagmannsrettens avgjørelse bygget derfor ikke på en riktig rettsoppfatning, og avgjørelsen ble opphevet. Ankeutvalgets avgjørelse klargjør at interne rettslige vurderinger kan kreves fremlagt som bevis dersom de er relevante for det spørsmålet som retten skal ta stilling til.
Saken gjaldt spørsmål om tilgang til bevis som inneholder forretningshemmeligheter, og om EØS-retten eller den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) medførte at dokumentet måtte fremlegges.
Bakgrunnen for saken er en tvist mellom to selskaper, hvor den ene parten begjærte tilgang til et usladdet dokument som inneholdt forretningshemmeligheter, jf. tvisteloven § 22-10. Etter bestemmelsen kan en part pålegges å fremlegge bevis som røper forretningshemmeligheter dersom retten etter en avveining finner det «påkrevd«.
Parten som begjærte tilgang til det aktuelle beviset anførte at beviset måtte fremlegges for retten med mindre hemmeligholdet var «strictly necessary«. Høyesterett var ikke enig i at EØS-retten innebar et slikt krav, og viste til at spørsmålet om det skal gis tilgang til forretningshemmeligheter må gjøres ut fra en balansert avveining av hensyn til sakens opplysning og behovet for hemmelighold. Høyesterett kom til at EMK artikkel 6 heller ikke ga grunnlag for å favorisere den som begjærer tilgang til bevis i en sivil sak som berører likeverdige rettigheter. Avgjørelsen illustrerer at avveiningen etter tvisteloven § 22-10 må gjøres ut fra en balansert avveining av hensynet til sakens opplysning og behovet for hemmelighold. Høyesteretts kjennelse innebærer at retten ikke har noen ubetinget plikt til å sjekke om det faktisk er hemmeligheter i det aktuelle dokumentbeviset som er sladdet/avskåret med henvisning til at det inneholder forretningshemmeligheter.
Saken gjaldt tolkningen av tvisteloven § 10-5, som begrenser sakskostnadsansvaret i småkravssaker til 20 % av sakens tvistesum. Bakgrunnen for saken var et søksmål hvor 17 privatpersoner vant frem overfor et eiendomsselskap med påstand om at de eide en eiendom som et realsameie. Spørsmålet var om begrensningen for tilkjente sakskostnader gjelder for de samlede sakskostnadene, eller om begrensningen gjelder for hver enkelt av partene.
Et flertall på tre (av fem) dommere konkluderte med at begrensningen gjelder for hver enkelt part. Flertallet viste til tvisteloven § 20-6, som fastslår at sakskostnadsspørsmålet skal avgjøres «for hver part«, og at begrensningen derfor måtte gjelde for den enkelte part, og ikke som en felles begrensning. Flertallet la videre til grunn at det ikke spiller noen rolle om det er flere parter på den vinnende eller tapende siden. Dommen avklarer at sakskostnadsbegrensningen i tvisteloven § 10-5 gjelder for den enkelte part, og ikke som en felles begrensning i saker hvor det er flere parter på samme side. Det avgjørende vil likevel være hvordan kravet er strukturert og hvilken tilknytning hver part har til tvistegjenstanden. Dette er behandlet nærmere i artikkel av advokat Ørjan Salvesen Haukaas publisert i Rett24 (tilgjengelig her).
Saken gjaldt spørsmålet om en voldgiftsdom skulle settes til side på grunnlag av at voldgiftsloven § 13 sine krav til uavhengighet og upartiskhet ikke var oppfylt. Bakgrunnen for innsigelsen var at en av voldgiftsdommerne var partner i et advokatfirma som parallelt med voldgiftssaken bisto en av partene i en sak som ikke var relatert til den aktuelle tvisten som voldgiftsretten behandlet. Dette klientforholdet var det ikke blitt opplyst om.
Høyesterett konkluderte med at det i denne saken ikke forelå rimelig grunn til å trekke dommerens uavhengighet og upartiskhet i tvil. Avgjørelsen av om disse kravene er oppfylt, vil bero på en helhetsvurdering av omstendighetene, inkludert arten, varigheten og omfanget og den forretningsmessige betydningen av klientforholdet.
Dommen gir veiledning om anvendelsen av voldgiftslovens standard om uavhengighet og upartiskhet, og klargjør at det ikke er noen grunn til at habilitetskravet i voldgiftsloven skal praktiseres strengere enn habilitetskravet i domstollovens § 106 og § 108. For videre omtale av dommen, se Wiersholms Q2 2025 Voldgiftsnyhetsbrev.
Seminarer og kurs
Forhandlingsekspertene Daniel Del Gobbo og Robert C. Bordone gir i dette kurset en dyp forståelse av forhandlinger og teknikker som kan brukes i mange sammenhenger, og hvordan man skal navigere gjennom krevende forhandlingssituasjoner. Kurset er utviklet for advokater på alle nivåer som ønsker å utvikle sin evne til forhandling og effektiv håndtering av vanskelige forhandlinger.
19. august – 22. august 2025
28 juridiske timer
I samarbeid med UiO, Norsk Mekling og Meklingsforeningen arrangerer JUS Meklingskonferansen 2025. Kurset er for alle som ønsker å styrke sin kompetanse innen mekling, særlig med tanke på håndtering av konflikter internasjonalt, med høye og rigide krav, samt bruk av triks, press og hersketeknikker.
21. august 2025
7 juridiske timer
I samarbeid med Høyesterett arrangerer JUS kurset for å gi advokater best mulig grunnlag for å håndtere en sivil sak for Høyesterett. Kurset vil ta for seg alle sakens stadier, fra utarbeidelse av ankeerklæring til nedleggelse av påstand i skranken. Deltakerne vil også tilbys en omvisning i Høyesteretts lokaler.
22. september 2025
7 juridiske timer
Kurset gir en ajourføring innen sivilprosessretten og en oppdatering på ny rettspraksis og utviklingstrekk, samt de nyeste lovforslagene. I kurset vil også temaer som normering av tidsbruk i retten og utforming av anke og prosesskriv tas opp. Det er fokus på hvordan kunstig intelligens påvirker både rettsarbeid og rettssystemet.
16. – 17. oktober 2025
10 juridiske timer
Annet av interesse
I denne artikkelen analyserer stipendiatene Gullik-André Fjordbo og Torkell Sætervadet om avgjørelser Høyesteretts ankeutvalg har prejudikatsvirkning. Artikkelen argumenter for at prejudikatsvirkning forutsetter behandling av saken i Høyesteretts avdeling, storkammer eller plenum, og ikke bare i ankeutvalget. Artikkelen peker på at både konstitusjonelle hensyn, lovforarbeider og praksis som støtter for dette.
I denne artikkelen kommenterer professor Ola Johan Settem professor Bjarte Askelands’ analyse av dommerhabilitet som følge av juridisk forfatterskap, publisert i Lov og Rett i 2024, hvor hovedtemaet var om terskelen for dommerhabilitet på grunn av juridisk forfatterskap var satt for høyt. Settem kommenterer og utfordrer Askelands hovedpunkter om at dagens praksis gjør det for vanskelig å kjenne dommere inhabile når de tidligere har gitt uttrykk for faglige syn i rettsvitenskapelige publikasjoner, og mener at det tidligere å ha gitt uttrykk for et faglig velbegrunnet syn normalt ikke utgjør en fare for usaklig favorisering og derav inhabilitet.
I denne episoden av Juridisk ABC, diskuterer Høyesterettsdommer Cecilie Østensen Berglund bruken av kunstig intelligens i Høyesterett, og forklarer hvordan dommere i et pilotprosjekt benytter KI som støtteverktøy. Episoden tar også opp fallgruvene ved bruk av KI og hvordan KI potensielt kan benyttes for å gjøre rettssystemet mer rettferdig. Det stilles også spørsmål ved hvordan man kan bevare mennesket i sentrum når algoritmer kommer inn i bildet.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
