Tvisteløsning Q4 2022

Regjeringen foreslår en rekke endringer i tvisteloven i en ny proposisjon, Prop.34 L (2022-2023), som blant annet følger opp Domstolkommisjonens utredning NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt.

Det foreslås blant annet at fristen for avsluttet saksforberedelse i tvisteloven § 9-10 endres fra to til tre uker før hovedforhandling, slik at denne ikke lenger sammenfaller med sluttinnleggsfristen. Videre foreslås en endring av tvisteloven § 20‑5 som innebærer en plikt for partene til å begrunne sakskostnadskravet, og at retten kan sette ned erstatning for sakskostnader uten å varsle partene på forhånd. Det foreslås også å senke terskelen for å nekte anker til lagmannsretten fremmet etter tvisteloven § 29-13, ved at kravet om det må være “klart” at anken ikke vil føre frem endres til “klar sannsynlighetsovervekt” for det samme. Proposisjonen foreslår også å rette opp ni tilfeller av uriktig bruk av “i forhold til” i tvisteloven – klart og riktig språk er viktig.

Fra 1. januar 2023 økes det alminnelige rettsgebyret etter rettsgebyrforskriften § 2-1 fra 1223 kroner til 1243 kroner.

Fra 1. januar 2023 er den alminnelige forsinkelsesrenten etter forsinkelsesrenteloven § 3 fastsatt til 10,76 prosent p.a. Standardkompensasjon for inndrivelseskostnader er fastsatt til 410 kroner.

Fra 1. januar 2023 økes inntektsgrensene for fri rettshjelp til 350 000 kroner for enslige og 540 000 kroner for ektefeller/par. Formuesgrensen økes med 50 prosent, til 150 000 kroner.

Høyesterett: Frist for fristoppfriskning

Etter tvisteloven § 6-14 fjerde ledd gjelder det en én måneds frist for å kreve oppfriskning av fraværsdommer i forliksrådet. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen (såkalt fristoppfriskning). Det fremgår imidlertid ikke av bestemmelsen om det gjelder en egen frist for å kreve fristoppfriskning.

Høyesterett viste til at reglene i tvistelovens kapittel 16 kom til anvendelse for forliksrådets behandling “så langt de passer”, og at tvisteloven § 16‑13, som oppstiller en én måneds frist for å kreve oppfriskning av fraværsdom for tingretten, også passet for forliksrådet.

Konklusjonen ble derfor at den samme fristen kommer til anvendelse på forliksrådets avgjørelser. Oppfriskning kan derfor ikke gis når det er gått mer enn to måneder siden fraværsdommen ble avsagt.

Avgjørelsen klargjør at det gjelder en frist på én måned for å begjære oppfriskning av fristen for å begjære oppfriskning av en fraværsdom avsagt av forliksrådet.

Høyesteretts ankeutvalg: Ankenektelse

Saken gjaldt lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet, jf. tvisteloven § 29‑13 annet ledd. Spørsmålet for Høyesterett var om beslutningen var tilfredsstillende begrunnet.

To sentrale anførsler i anken var ikke uttrykkelig omtalt av lagmannsretten. Høyesterett uttalte at dette, i kombinasjon med at saken var rettslig og faktisk komplisert, innebar at lagmannsrettens begrunnelse ikke var tilstrekkelig for å vise at det var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling. Beslutningen ble derfor opphevet.

Avgjørelsen viser at en beslutning om å nekte å fremme en anke etter tvisteloven § 29‑13 må gjengi partenes anførsler i tilstrekkelig grad til å vise at nektelsen var forsvarlig.

Høyesteretts ankeutvalg: Internasjonalt verneting

En person bosatt i Belarus hadde reist søksmål mot et norsk og et tysk selskap, og anførte at de to sakene kunne fremmes til felles behandling for norske domstoler etter kumulasjonsregelen i Luganokonvensjonen artikkel 6 nr. 1. Spørsmålet for Høyesterett var om denne regelen kom til anvendelse når saken mot det norske selskapet ble avvist etter tvisteloven § 1‑3.

Høyesterett uttalte at å fremme saken for norske domstoler i slike tilfeller ikke nødvendigvis var i tråd med bestemmelsens formål. Retten la imidlertid avgjørende vekt på EU-domstolens praksis om den tilsvarende bestemmelsen i Brusselforordningen, der det fremgår at kumulasjonsbestemmelsen fortsatt kommer til anvendelse i slike tilfeller. For å unngå misbruk av bestemmelsen må det imidlertid stilles et strengt krav til konneksitet mellom de ulike kravene for å tillate kumulasjon.

Retten avklarte også at en person bosatt i et tredjeland kan påberope seg bestemmelsene i Luganokonvensjonen, så lenge saken for øvrig har tilknytning til mer enn én konvensjonsstat.

Avgjørelsen viser at en sak mot en utenlandsk part kan fremmes for norske domstoler etter Luganokonvensjonen artikkel 6 nr. 1 også der saken mot den norske saksøkte blir avvist, så lenge det strenge kravet til konneksitet mellom de to sakene er oppfylt.

Høyesteretts ankeutvalg: Nye krav i ankeinstansen

I en sak mellom to foreldre hadde tingretten behandlet krav om foreldreansvar og fast bosted. Når saken ble anket til lagmannsretten fremmet den ene parten et nytt, subsidiært krav om fastsettelse av samvær. Lagmannsretten nektet å fremme ankene over foreldreansvar og fast bosted, jf. tvisteloven § 29‑13 annet ledd, men tok kravet om samvær til behandling.

Høyesteretts ankeutvalg fant at dette utgjorde en saksbehandlingsfeil. Etter tvisteloven § 29‑4 kan ankeinstansen i visse tilfeller behandle nye krav som står i nær sammenheng med kravene som er avgjort i underinstansen. Høyesterett uttalte at bestemmelsen måtte tolkes slik at det kun var adgang til å behandle slike nye krav dersom også de påankede kravene skulle behandles.

Avgjørelsen viser at nye krav for lagmannsretten ikke kan behandles dersom anken over kravene som er avgjort av tingretten ikke fremmes til behandling.

Høyesterett: Habilitet

En part begjærte gjenåpning av en avsagt høyesterettsdom og anførte at en av dommerne i saken var inhabil, jf. domstolloven § 108, fordi han i en juridisk fagbok hadde tatt standpunkt til rettslige problemstillinger i saken.

Høyesterett viste til tidligere praksis og uttalte at forholdet i utgangspunktet ikke medførte inhabilitet, med mindre uttalelsene var å oppfatte som “endelige og myntet på den konkrete saken som står til behandling”, eller om det forelå et “sterkt engasjement som gjør at det fremstår som krevende for dommeren å endre standpunkt”. I den konkrete vurderingen fant retten at dette ikke var tilfelle, og at dommeren derfor ikke var inhabil.

Høyesterett uttalte i et obiter dictum at begjæringen om gjenåpning uansett var fremmet for sent etter tvisteloven § 31‑5. Partene ble gjort kjent med at den aktuelle dommeren skulle delta i forhandlingene dagen før de startet, og burde derfor ha fremmet habilitetsinnsigelsen allerede ved forhandlingenes oppstart.

Avgjørelsen viser at en dommer ikke er inhabil ved avgjørelsen av et rettsspørsmål vedkommende har tatt stilling til i juridisk litteratur, med mindre uttalelsene fremstår som myntet på den aktuelle saken, eller dommeren har vist et særlig engasjement som gjør det krevende å endre standpunkt.

I et eget Wiersholm-nyhetsbrev kan du lese om en voldgiftsavgjørelse som har blitt kjent ugyldig av den svenske hovrätten. Retten fant at voldgiftsretten hadde gått utenfor sin myndighet ved å legge vekt på forhold som ikke var anført av partene.

Wiersholm-advokatene Christian Hauge og Andrea Jansen har skrevet en artikkel i Tidsskrift for forretningsjus (2022/2, side 240-267) om reglene om bevistilgang anvendt på rapporter fra partsoppnevnte sakkyndige, samt underlagsdokumentasjonen til slike rapporter. Artikkelen drøfter om slik dokumentasjon utgjør “bevis” etter tvisteloven § 21‑5, om den er relevant etter tvisteloven § 21‑7 og forholdet til bevisforbudet for advokatkorrespondanse. Forfatterne gir også praktiske råd om hvordan tvister om bevistilgang kan unngås.