Ny HR-dom om foreldelse i entreprisetvister
Høyesterett avsa 12. januar 2023 dom om hva som skal til for at en fordring anses «erkjent» etter foreldelsesloven § 14, slik at foreldelsesfristen avbrytes. Det konkrete spørsmålet var om en entreprenørs utbedringsforsøk kan anses som en erkjennelse av erstatningsansvar.
Sakens bakgrunn
Frost Utvikling AS inngikk i mai 2013 en entreprisekontakt basert på NS 8407 med Betonmast Innlandet AS som totalentreprenør om oppføring av 19 selveierleiligheter i én bygning. Frost overtok bygget i september 2014.
Etter at leilighetskjøpene hadde flyttet inn vinteren 2014/2015, kom de første reklamasjonene fra beboerne. Reklamasjonene angikk varmeanlegget i leilighetene – temperaturen lot seg i liten grad regulere, slik at det ble for varmt på soverommene.
Det var antatt at det forelå feil ved innreguleringen og driften av varmeanlegget. Betonmast gjorde flere utbedringsforsøk uten at dette løste problemene.
Frost og Betonmast avtalte å utsette foreldelsesfristen for mangelskrav til 30. juni 2018.
I november 2017 konkluderte Multiconsult med at varmestyringen ikke fungerte på grunn av manglende isolasjon i etasjeskillene. Dette medførte at varme fra overliggende etasje gikk ned i leilighetene under.
Frost krevde forholdet utbedret. Betonmast avviste kravet, og hevdet at problemene skyldes andre forhold som selskapet forsøkte å utbedre. I mai 2019 ble utbedringsforsøkene oppgitt. Frost gikk til sak mot Betonmast i februar 2020.
Høyesteretts tolkning av foreldelsesloven § 14
Mangelskrav foreldes som utgangspunkt tre år etter den dag misligholdet inntrådte, jf. foreldelsesloven §§ 2 og 3 nr. 2. For mangelskrav i entreprise er det alminnelig antatt at fristen starter sitt løp ved overleveringen, jf. Rt-2006-1705 (Asker politistasjon).
Foreldelse kan avbrytes på to måter. For det første følger det av foreldelsesloven § 15 at foreldelse avbrytes når fordringshaveren tar rettslige skritt. I denne saken hadde imidlertid ikke Frost tatt rettslige skritt før etter utløpet av den avtalte fristen 30. januar 2018.
For det andre avbrytes foreldelse etter foreldelsesloven § 14 når
“skyldneren overfor fordringshaveren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente.” (vår utheving)
For Høyesterett var spørsmålet dermed om foreldelse var avbrutt gjennom erkjennelse før fristen løp ut; nærmere bestemt om Betonmasts utbedringsforsøk måtte anses som erkjennelse av erstatningsansvar.
Høyesterett redegjør i dommen for hva som må til for at det foreligger en erkjennelse i lovens forstand. Høyesterett fremholder at dette beror på en nærmere tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte. Det avgjørende er om skyldneren “positivt og noenlunde klart” må anses å ha erkjent forpliktelsen. Det er ikke, slik lagmannsretten la til grunn, tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt.
Høyesterett viser til tidligere rettspraksis som legger til grunn at en leverandør erkjenner et utbedringsansvar ved å påta seg å utbedre en mangel og fremholder at dette ikke nødvendigvis innebærer at leverandøren samtidig har erkjent et erstatningsansvar for tap som springer ut av den samme mangelen.
Utbedring av mangler innebærer følgelig ingen automatisk erkjennelse av fordringer som mangelen utløser. Entreprenørens utbedring kan skyldes andre forhold, eksempelvis som ledd i et minnelig oppgjør eller av godvilje. Entreprenøren vil etter entreprisestandardene også ha utbedringsplikt til tross for at partene er uenige om det foreligger en mangel – såkalt “hoppeplikt” (se f.eks. NS 8407 punkt 42.3.1). Høyesterett uttaler også at selv om fordringens art og omfang ikke må være avklart for at den kan “erkjennes” etter foreldelsesloven § 14, vil det at en fordring er uavklart etter omstendighetene kunne være moment for at fordringen ikke anses erkjent.
Høyesterett viste også til at et utbedringsansvar rettslig sett er kvalitativt forskjellig fra et erstatningsansvar. Et erstatningsansvar krever at flere tilleggsvilkår er oppfylt, herunder krav til skyld. På grunn av entreprisestandardenes ansvarsbegrensning for entreprenørens mangelsansvar, var erstatningskravet i denne saken betinget av at det forelå grov uaktsomhet. Dette i motsetning til det objektive utbedringsansvaret som ikke stiller krav til skyld.
Den konkrete vurderingen
I den konkrete vurderingen av om Betonmast hadde erkjent erstatningsforpliktelsen viste Høyesterett til flere forhold, herunder epostkorrespondanse mellom partene, utbedringshistorikken og kontakten mellom partene. Selv om Betonmast hadde gjort flere forsøk på å utbedre varmeproblematikken, ga ikke Betonmasts handlemåte grunnlag for å konkludere med at Betonmast “positivt og noenlunde klart” også hadde erkjent et erstatningsansvar for de aktuelle manglene.
Høyesterett konkluderte etter dette med at foreldelsesfristen for erstatningskravet mot Betonmast ikke var avbrutt ved erkjennelse. Som konsekvens ble lagmannsrettens dom opphevet og ny behandling venter.
Dommens betydning
Foreldelse av krav i entreprisekontrakter er en svært vanlig problemstilling, både for byggherrer og entreprenører. Mangelsutbedringer kan ta lang tid. Dommen er en påminnelse til byggherrer (og hovedentreprenører) om å iverksette rettslige skritt eller avtale utsettelse av foreldelsesfrister for krav mot entreprenør/underentreprenør. Selv om entreprenøren er villig til å forsøke å utbedre mangler, er ikke dette nødvendigvis fristavbrytende for avledede krav. Dette kan være en felle for byggherre/hovedentreprenør som i liten grad har oppfordring til å ta rettslige skritt så lenge entreprenøren er villig til å utbedre.
Publisert:
Sist oppdatert:
