Ny dom fra Høyesterett om begrepet «produksjonsutstyr og -installasjoner» i eiendomsskatteloven
Den 21. desember avsa Høyesterett dom i en sak som gjelder spørsmål om hvilke objekter som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget til Equinors industrianlegg på Mongstad.
De konkrete problemstillingene var om 17 kaverner, dvs. store lagerhaller sprengt ut i fjellet, 16 lagertanker og 3 byggverk på Mongstad raffineri skulle inngå i grunnlaget for eiendomsskatt, eller om det skulle unntas som “produksjonsinstallasjoner”.
Høyesterett forkastet Equinors anke og fant at alle de omstridte objektene skulle inngå i eiendomsskattegrunlaget.
Saken har sin bakgrunn i en lovendring som fikk virkning fra 1. januar 2019. Endringen innebar en vesentlig reduksjon i eiendomsskatt for industribedrifter:
- “Verk og bruk” som en egen kategori ble fjernet og det som tidligere var verk og bruk ble omfattet av den nye kategorien næringseiendom.
- “Produksjonsutstyr og -installasjoner” skulle ikke lenger inngå i eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom.
- Prinsipp for verdsettelse ble endret fra teknisk verdi/substansverdi til kapitalisert leieverdi.
- Det ble vedtatt en overgangsregel for utfasing med en sjuendedel av særskilt eiendomsskattegrunnlag frem til 2024.
I forarbeidene til lovendringene ble det uttalt at for enkelte industrianlegg vil produksjonsinstallasjoner kunne utgjøre den vesentligste delen av det faste anlegget. Dette var tilfellet for Equinor, hvor takstmannen etter nye reglene unntok hele 93 % av tidligere eiendomsskattegrunnlag, jf. avsnitt 8 i dommen. Spørsmålet i saken var om eiendomsskattegrunnlaget skulle reduseres ytterligere ved å unnta 17 kaverner, 16 lagertanker og 3 byggverk fra eiendomsskattegrunnlaget etter unntaket for produksjonsinstallasjoner.
Sentralt for Høyesteretts dom var at ordene “fast eiendom” i eigedomsskatteloven § 4 første ledd ga føringer for lovtolkningen og dermed også for forståelse av ordet “produktinstallasjoner“. Førstvoterende la til grunn at setningen i eigedomsskatteloven § 4 (2) tredje punktum om at produksjonsutstyr og -installasjoner ikke skal regnes med i eiendomsskattegrunnlaget for næringseiendom, var en presisering, jf. dommen avsnitt 44.
Videre fant førstvoterende støtte i forarbeidene for at det ikke vil være aktuelt å ekskludere bygninger og grunn fra skattegrunnlaget, og at dette satte føringer for hvordan produktutstyr og -installasjoner skulle forstås. Derimot innebærer lovendringen at diverse former for tilbehør ikke omfattes av eiendomsskattegrunnlaget, selv om det har en så vidt sterk tilknytning til grunn eller bygg at det etter tidligere praksis ville ha falt inn under beskatningsgrunnlaget, jf. avsnitt 58.
Det ble videre lagt til grunn at avgrensningen mot produksjonsutstyr og -installasjoner anga en funksjonell avgrensning som gjør at det er overflødig å vurdere i hvilken grad maskiner og annet utstyr kan skilles fra den faste eiendommen uten uforholdsmessige kostnader, men at dette gjaldt for annet enn grunn og bygninger. Det som direkte vil inngå i produksjonsprosessen vil falle utenfor beskatningsgrunnlaget. Førstvoterende viser deretter til Ringnes-dommen (RG-2015-1285) for å utdype sin forståelse, og viser til at i den saken ble trykktanker, bryggerhuslinje og kjølesentral i et ølbryggeri omfattet eiendomsskattegrunnlaget. Dette vil ikke være tilfelle ut fra den någjeldende funksjonelle vurderingen som loven gir anvisning på, og han skriver videre at avgrensningen også rekker lenger enn dette, ved at installasjoner som bidrar til å transportere råvarer, og anlegg for rensing, brannsikkerhet og avfallsbehandling, vil være å anse som “produksjonsutstyr eller -installasjoner”, jf. avsnitt 59.
Førstvoterende viste videre til at hensynet til likebehandling tilsa at det ikke var grunnlag å unnta byggverk, idet en slik forståelse kunne medføre at industrianlegg kunne få gunstigere behandling enn øvrig næringsvirksomhet.
Med dette som bakgrunn var det avgjørende for førstvoterende om de aktuelle objektene hadde karakter å være fast eiendom, dvs. grunnarealer, bygninger og det som eller er noenlunde permanent forbundet med grunnen. I den konkrete subsumsjonen fant førstvoterende det klart at alle de omstridte objektene var fast eiendom, med den følge at de ikke kunne unntas som produksjonsinstallasjoner.
Anken ble forkastet, hvilket medfører at slutningen fra Gulating lagmannsrett blir stående. Lagmannsretten hadde opphevet klagevedtaket og hjemvist saken til ny behandling. For lagmannsretten fikk Equinor medhold i at taksten skulle baseres på omsetningsverdi, og ikke teknisk verdi, for visse eiendeler. Kommunen anket dette til Høyesterett ved avledet anke, men dette ankepunkt ble ikke fremmet for Høyesterett.
Les dommen her.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
