IPR & TMT Q2 2024

EU-domstolen avsa 11. april 2024 avgjørelse C-723/22 (Citadines), om tolkningen av Infosoc-direktivet art 3 (1) og vilkåret om “communication to the public“. Saken stod mellom hotelloperatøren Citadines Betriebs GmbH (“Citadines”) og den kollektive forvaltningsorganisasjonen MPLC Deutschland GmbH (“MPLC”). Spørsmålet var om hotellet, ved å stille til rådighet TV-apparater på hotellrom og i hotellets treningsrom, krenket MPLCs rettigheter til en TV-serie som var blitt vist. Signalet var videresendt gjennom hotellets eget kabeldistribusjonsnettverk.

Med henvisning til sin tidligere praksis presiserer EU-domstolen at to kumulative vilkår må være oppfylt for at en handling skal anses som en “communication to the public“. Det skje en “overføringshandling”, og denne må være til “allmennheten”. Domstolen viser til at vurderingen er konkret og beror på en rekke momenter. Relevante momenter er hvorvidt overføringshandlingen er bevisst og om den skaper profitt for den som gjør overføringen. Vilkåret om “allmennhet” vil være oppfylt dersom verket blir tilgjengelig for et ubestemt antall personer som utgjør en betydelig gruppe, som ikke tidligere hadde tilgang til verket.

EU-domstolen konkluderer med at Citadines har krenket MPLCs rettigheter til TV-serien ved å gjøre tilgjengelig til TV-apparater på hotellrommene og i hotellets treningsrom. Det faktum at TV-apparatene ble slått på av gjestene, og ikke av hotelloperatøren, kan ifølge EU-domstolen ikke lede til et annet resultat.

Dommen er tilgjengelig her.

EU-domstolen avsa 21. mars 2024 avgjørelse i sak C-10/22 (LEA) mellom det italienske kollektive forvaltningsselskapet LEA og Jamendo SA, en uavhengig forvaltningsorganisasjon fra Luxemborg. Spørsmålet var om CRM-direktivet (EU-direktiv 2016/26/EU om kollektiv rettighetsforvaltning) forhindrer nasjonal lovgivning fra å utelukke uavhengige forvaltningsorganisasjoner fra å tilby sine tjenester innen forvaltning av opphavsrettigheter i andre medlemsstater enn der forvaltningsorganisasjonen selv er etablert. Bakgrunnen for saken var krav fra LEA om at Jamendo stanset sine forvaltningstjenester i Italia.

EU-domstolen konkluderer med at nasjonal lovgivning som absolutt og generelt forbyr uavhengige organisasjoner fra å tilby tjenestene sine i andre medlemsland er en begrensning i friheten til å tilby tjenester etter TFEU artikkel 56, sammenholdt med CRM-direktivet.

Dommen er tilgjengelig her.

 UPC-domstolen har vært i drift siden juni 2023 og har dermed nettopp hatt ettårsjubileum. Dette ble blant annet markert ved den offisielle åpningen av UPCs Milano (IT)-seksjon av den sentrale divisjonen den 27. juni 2024. Den 31. mai 2024 ratifiserte også Romania UPC-konvensjonen.

Saksomfang:

Ifølge UPC sin rapport (sist oppdatert slutten av mai), har domstolen så langt behandlet totalt 373 saker, der 134 har vært inngrepssaker og 165 har vært gyldighetssaker. Ifølge rapporten har domstolen også mottatt 32 forføyningssaker. Videre har ankedomstolen mottatt totalt 63 anker.

Saksspråk (førsteinstans):

Domstolen rapporterer om at engelsk har tatt over som det dominerende saksspråket over tysk.. 50 % av sakene prosederes nå på engelsk. Tysk utgjør for tiden saksspråket i 44 % av sakene, mens hhv. fransk, italiensk og nederlandsk hver utgjør saksspråket i 2 % av sakene.

UPCs territorielle jurisdiksjon:

Den 19. juni 2024 avsa den lokale divisjonen i Haag avgjørelse i en sak mellom Abbott Diabetes Care Inc. (“Abbott”) og Sibio Technology Limited og Umedwings Netherlands BV (samlet “Sibio”). Saken reiste blant annet spørsmål om det territorielle omfanget av UPCs jurisdiksjon.

I avgjørelsen legger UPC til grunn at Irland må anses som en kontraherende meldesstat, selv om landet enda ikke har ratifisert UPCA. Det er bemerkelsesverdig at domstolen dermed tilsynelatende betrakter UPCA-signaturstater på samme måte som UPCA-kontraherende stater. Dette vil kunne være problematisk med hensyn til de konstitusjonelle prosesser som gjelder i Irland.

Avgjørelsen kan leses her

Borgarting lagmannsrett avsa 3. juni 2024 dom i sak mellom Teva Pharmaceutical Industries og Teva Norway (“Teva”) og Bristol-Myers Squibb Holdings Ireland (“BMS”) om gyldigheten av BMS’ patent NO 328 558 (NO’558). Patentet omfatter virkestoffet apiksaban, som anvendes som et antikoagulerende legemiddel til behandling av trombose (blodpropp).

Spørsmålet var om patentets oppfinnelse har oppfinnelseshøyde, altså om oppfinnelsen skiller seg vesentlig fra det som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag, jf. patentloven § 2 første ledd.

Lagmannsretten tar først for seg spørsmålet om den tekniske effekten av apiksaban var tilstrekkelig sannsynliggjort i BMS’ patentsøknad for apiksaban, slik at det kunne bygges på denne tekniske effekten ved oppfinnelseshøydevurderingen. Etter en konkret vurdering legger lagmannsretten til grunn at den tekniske effekten var tilstrekkelig sannsynliggjort. Fagpersonen ville, basert på patentsøknaden og fagets alminnelige kunnskap, anse det som troverdig og sannsynlig at apiksaban ville ha effekt og ha forbedrede farmakologiske egenskaper.

Lagmannsretten går deretter over til den konkrete oppfinnelseshøydevurderingen. Det var på det rene at nærmeste mothold (tidligere kjent teknikk) var patentsøknaden WO’131, hvor det var beskrevet et stort antall kjemiske forbindelser. Enkelte av disse har en kjernestruktur beslektet med apiksaban. Teoretisk sett er apiksaban omfattet av formelen, men fordi det anses som en såkalt “utvalgsoppfinnelse”, kan det likevel være patenterbart. I henhold til patentretningslinjene kan slike utvalgsoppfinnelser patenteres dersom de er “knyttet til en spesiell teknisk effekt, og hvis det ikke er noe som leder fagpersonen til å gjøre utvalget”. Det var på det rene og uomtvistet at apiksaban var effektivt og hadde forbedrede farmakologiske egenskaper sammenlignet med forbindelsene omfattet av WO’131. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten var dermed om apiksaban utviser den påkrevde “spesielle tekniske effekt”.

Lagmannsretten vurderer spørsmålet om det foreligger en slik “spesiell teknisk effekt” opp mot de strukturelt nærmeste forbindelsene inntatt i bestemte eksempler i WO’131. Lagmannsretten finner at det ikke var noe i den kjente teknikk som ledet fagteamet til spesifikt å velge forbindelsen som hadde den aktuelle tekniske effekten, nemlig apiksaban. Følgelig hadde apiksaban en uventet og spesiell teknisk effekt, og oppfinnelsen anses dermed å ha oppfinnelseshøyde overfor WO’131.

Lagmannsretten forkaster dermed tingrettens dom og opprettholder patentet som gyldig.

Dommen kan leses her.

Oslo tingrett: Stratos-blåfargen er innarbeidet som varemerke

Oslo tingrett avsa 7. juni dom i sak mellom Orkla Confectionery & Snacks Norge AS (Orkla) og Mondelez Norge AS (Mondelez) om emballasjen på den porøse melkesjokoladen Freia Boble krenker Orklas immaterielle rettigheter. Saken gjaldt blant annet spørsmål om innarbeidelse av blåfargen Pantone 2144 C som varemerke og spørsmål om det forelå varemerkekrenkelse og brudd på god forretningsskikk.

I motsetning til avgjørelsen fra Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) av 21. mars 2024 (omtalt i vårt tidligere nyhetsbrev), kommer tingretten til at blåfargen Pantone 2144 C er innarbeidet som Stratos’ varemerke for porøs sjokolade i hele Norge, jf. varemerkeloven § 3 tredje ledd. Tingretten vektlegger blant annet at blåfargen verken beskriver eller følger av porøs eller annen sjokolades art, egenskaper eller funksjon og at innarbeidelse kun var anført for produktkategorien “porøs melkesjokolade”, og ikke for den videre kategori “sjokolade”, som KFIR tok stilling til. Stratos har hatt en kategoridominerende markedsandel over tid (andelen har variert fra 64 – 100 %). Det blir også vektlagt at fargen var brukt tilknyttet porøs melkesjokolade i lang tid.

Etter dette kommer tingretten til at Mondalez’ utforming av dagens emballasje for “Freia Boble” innebærer inngrep i Stratos’ varemerkerett. Tingretten viser til at fargeforskjellen mellom de to blånyansene brukt på emballasjen er så liten at den regelmessig vil bli oversett av omsetningskretsen i kjøpssituasjonen.

Tingretten konkluderer også med at Mondelez brøt god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsføringsloven § 25, ved utforming av dagens emballasje for Freia Boble. Retten vektlegger at Stratos har vært enetilbyder av porøs melkesjokolade i Norge “i manns minne” og har benyttet en blånyanse nær eller lik Pantone 2144 C siden 1985, både på emballasjen og konsekvent i omfattende markedsføring, noe Mondelez var klar over ved utviklingen av Freia Bobles emballasje. Med henvisning til korrespondanse ifm. Mondelez’ emballasjeutvikling er retten av den oppfatning at Mondelez bevisst valgte en blåfarge på emballasjen som lå svært nær Stratos’ blånyanse, nettopp i den hensikt å utnytte Stratos’ langvarige innsats og resultater. Dermed hadde Mondelez utsatt Stratos’ særegne farge for risiko for degenerering og feilaktig gitt omsetningskretsen inntrykk av at Freia Boble er et kommersielt samarbeid mellom Freia og Nidar/Stratos.

Retten nedlegger forbud mot markedsføring og salg av Freia Boble-sjokolade med dagens emballasje, jf. varemerkeloven § 57. Mondelez pålegges også å tilbakekalle Freia Boble-sjokolade med dagens emballasje fra handelen med henvisning til varemerkeloven § 59. Retten fastsetter Orklas krav på vederlag skjønnsmessig til 20 millioner kr, sett hen til Mondelez’ oppnådde vinning og hva dobbel rimelig lisensavgift kunne beløpe seg til, jf. varemerkeloven § 58 og markedsføringsloven § 48. Mondelez’ anførsel om at pengekravet må lempes, jf. varemerkeloven 58 femte ledd, kunne ikke føre frem, grunnet selskapets utviste skyldgrad og konsernets økonomiske bæreevne sammenholdt med beløpets nominelle størrelse.

Mondelez har uttalt at dommen skal ankes.

Dommen er foreløpig ikke publisert.

Oslo tingrett avsa 31. mai 2024 dom i sak mellom ByOslo Group AS (ByOslo) og Staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR). Saken gjaldt gyldigheten av KFIRs vedtak om å oppheve ByOslos registrerte ordmerke “Stratos” for en rekke tjenester knyttet til utelivs-, serverings- og utleievirksomhet.

Bakgrunnen for saken var at ByOslo søkte om å registrere “Stratos” som ordmerke etter å ha benyttet det som kjennetegn for utestedet og utleielokalene selskapet drev fra toppetasjene i Folketeaterbygningen, som ble leid fra gårdeier Youngstorget Eiendom AS. ByOslo drev stedet i en ti års periode fra 2011 til 2021, etter å ha kjøpt opp selskapet Stratos Kultur & Event fra forrige leietaker. Gårdeier, Youngstorget Eiendom, leverte en innsigelse mot ByOslos registrering, begrunnet med at de mente å være innehaver av varemerket fordi de per søknadsdagen hadde innarbeidet “Stratos” som kjennetegn, jf. varemerkeloven § 3. I tillegg ble det anført at ByOslo hadde levert søknaden i strid med god forretningsskikk, jf. varemerkeloven § 16 b, slik den lød før lovendringen i 2023.

Patentstyret, som vurderte saken i første omgang, forkastet innsigelsen. Youngstorget Eiendom klagde vedtaket inn for KFIR, som ga Youngstorget Eiendom medhold. ByOslo brakte deretter saken inn for domstolen, hvor det ble anført at vedtaket bygget på feil bevisvurdering og rettsanvendelse.

Et sentralt spørsmål i saken var om retten, ved vurderingen av om merket var blitt “godt kjent som noens særlige kjennetegn” iht. varemerkeloven § 3 tredje ledd, kunne legge vekt på at “Stratos” ble brukt som navn på et lokale – og ikke bare som kjennetegn. Patentstyret la i sitt vedtak til grunn at det kun er dokumentasjon som viser omsetningskretsens assosiasjoner til navnet som et kjennetegn som er relevant, mens KFIR konkluderte motsatt.

Oslo tingrett sier seg enig med KFIR. I dommen vises det til at det var en så nær sammenheng mellom Stratos-lokalenes berømmelse og den kommersielle virksomheten som har foregått der at disse forhold hadde hatt en gjensidig påvirkning på hverandre. Videre ser retten hen til historikken i saken, herunder at “Stratos” var blitt brukt som kjennetegn av ulike leietakere for ulik virksomhet knyttet til restaurantdrift, utleie og utesteder fra 1935 til 2021, og det gis en gjennomgang av flere avisomtaler og historiske omtaler av lokalet og virksomheten der. Etter en konkret vurdering finner retten det sannsynlig at “Stratos” var innarbeidet som varemerke for restaurant-, utleie- og utestedsvirksomhet da ByOslo overtok driften i 2011. Det legges videre til grunn at innarbeidelsesvernet heller ikke var bortfalt som følge et minst 14 år langt opphold i bruken av “Stratos” som kjennetegn på åtti- og nittitallet.

Det neste sentrale spørsmålet var om innarbeidelsesvernet tilfalt Youngstorget Eiendom. Fra ByOslos side var det anført at vernet måtte tilfalle leietakerne som hadde forestått innarbeidelsen. Det var uomtvistet at Youngstorget Eiendom aldri selv hadde brukt “Stratos” som kjennetegn for noen virksomhet overhodet, at selskapet ikke hadde ytet innsats i forbindelse med innarbeidelsen og at bruk av “Stratos”-navnet heller ikke var regulert i skriftlige avtaler med leietakere oppigjennom årene. Det var også anført fra ByOslos side at et eventuelt innarbeidelsesvern knyttet til “Stratos” ikke var blitt overdratt til Youngstoget Eiendom da selskapet ble opprettet i 2001 og Folketeaterbygningen ble overdratt til selskapet fra tidligere eier, da dette ikke var regulert i fisjons- og overdragelsesdokumenter fra denne prosessen.

Retten reiser dermed spørsmålet om Youngstorget Eiendom likevel har betinget seg rett til “Stratos”-navnet, selv om det ikke er forankret i noen skriftlige avtaler. I relasjon til de enkelte leietakerne, finner retten at det faktum at alle leietakerne har benyttet seg at “Stratos”-navnet for ulik type virksomhet og “latt det ligge igjen” når leieforholdet har løpt ut, uten å protestere på at nye leietakere har gjenopptatt bruken av det, indikerer at det har vært en felles forståelse mellom de involverte aktører om at “Stratos”-navnet har tilhørt gårdeier og at det er skapt en forventning hos gårdeier om at det eksisterer en fast og omforent praksis som fortsetter. Retten finner også at denne stilltiende avtalepraksisen var synlig for ByOslo og at ByOslo hadde en “sterk oppfordring” til å avklare bruken med Youngstorget Eiendom. Følgelig konkluderer retten med at ByOslo hadde sluttet seg til en stilltiende og underforstått avtale om at innarbeidelsesvernet tilfalt Youngstorget Eiendom.

Retten finner også at Youngstorget Eiendom fikk overdratt rettighetene til “Stratos” til seg i forbindelse med delingen av eiendommen på starten av 2000-tallet. Selv om varemerkerettighetene verken ble diskutert eller regulert i prosessen, legger retten vekt på at det var “naturlig” at “Stratos” rettighetene skulle følge den delen av bygget hvor “Stratos” hadde blitt drevet fra, og at det er sannsynlig at dette ville blitt avtalt om det var blitt diskutert. Til tross for at det ikke hadde vært bevissthet omkring “Stratos” som varemerke på dette tidpspunktet, mener retten at det må tas utgangspunkt i “en hypotetisk felles partsforutsetning (…) når avtaleinnholdet skal kartlegges i ettertid om et forhold som partene ikke var seg bevisst på avtaletidspunktet”. Følgelig ble rettighetene ansett overdratt –stilltiende og forutsetningsvis – uten at noen av partene hadde bevissthet om forholdet.

Endelig tar retten stilling til om “Stratos” også ble søkt registrert i strid med god forretningsskikk, jf. den tidligere bestemmelsen i varemerkeloven § 16 bokstav b. Retten finner at “Stratos” var etablert som varemerke på Youngstorget Eiendoms hånd og at ByOslo må ha holdt det for mulig at de hadde slike kolliderende rettigheter. På denne bakgrunn anses søknaden å være inngitt i strid med god forretningsskikk.

Retten konkluderer dermed med at KFIRs vedtak er gyldig.

Dommen er foreløpig ikke publisert.

Det opplyses om at Wiersholm var prosessfullmektig for ByOslo Group i saken.

Sør-Rogaland tingrett avsa 12. April 2024 dom i sak mellom Cosmedica AS (Cosmedica) og Q-Thera AS og Q-Thera LP (samlet Q-Thera). Saken reiste flere ulike spørsmål om eierskap og eventuelt vederlag for EU-varemerkene “Elixir Cosmeceuticals” og “Elixir Professional”, samt det norske varemerket “Elixir Cosmeceutials & Professional”

Cosmedica hevdet at selskapet hadde forkjøpsrett til de aktuelle EU-varemerkene basert på en kjøpekontrakts regulering av dette. Retten finner imidlertid, i tråd med Q-Theras anførsler, at de aktuelle forkjøpsrettighetene ikke gjaldt de aktuelle varemerkene. Retten tar ved vurderingen utgangspunkt i at kontrakter mellom profesjonelle parter skal fortolkes objektivt og at kontraktens ordlyd, ut fra en naturlig språklig forståelse, tillegges stor vekt. Videre viser retten til rettspraksis i tilknytning av forkjøpsrettsklausuler for fast eiendom og bemerker at tilsvarende utgangspunkter for tolkningen kan legges til grunn ved forkjøpsrett av varemerker, ettersom varemerker er omsettelige formuesgoder.

Saken reiste også spørsmål om eierskap til det norske varemerket “Elixir Cosmeceuticals & Professional”. Retten finner at kontrakten mellom partene er noe tvetydig på dette punktet og at det derfor er nødvendig å vurdere partenes diskusjoner forut for den endelige kontrakten. I denne forbindelse legger retten avgjørende vekt på en e-postutveksling som fant sted mellom partene kun noen timer før den endelige kontrakten ble inngått, hvor det kom klart til uttrykk at formålet var at Cosmedica skulle erverve det aktuelle varemerket.

Det neste retten måtte ta stilling til var Q-Theras subsidiære motkrav om dom for tilbakeføring av varemerket, som var begrunnet med Q-Theras heving av en distribusjonsavtale og kjøpet av det norske varemerket. Retten gir Q-Thera medhold i motkravet. Retten finner at overføringen av varemerket var betinget av et aktivt distribusjonsforhold mellom partene, som opphørte ved hevingen. Det vises videre til at Cosmedica ikke har noen andre rettigheter til Elixir i utlandet. Retten legger til grunn at Cosmedica i utgangspunktet kompenseres i restitusjonsoppgjøret, men finner ingen holdepunkter for å fastslå verdien for varemerket.

Retten gir heller ikke Cosmedica medhold i sitt krav om “avgangsvederlag” for bruken av det norske varemerket. Videre finner retten ikke at det forelå rettslig interesse for Cosmedicas krav om eierskap til varemerket “Elixir Cosmeceuticals” i Norge på grunnlag av innarbeidelse.

Dommen kan leses her.

NKU har avgjort Oslo Taxi AS’ (Oslo Taxi) klage mot Trønder Taxi AS (Trønder Taxi). Saken gjaldt spørsmål om Trønder Taxi har opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25 ved å utnytte partenes felles investeringer fra et tidligere samarbeid.

Bakgrunnen for saken var at partene innledet et samarbeid i 2021 for å utvikle et felles landsdekkende bestillingssystem, kalt Link-prosjektet. Samarbeidet opphørte i 2022. I 2023 ble en konkurrerende tjeneste, Taxilink, lansert av Internett Trafikk Formidling AS (ITF), der Trønder Taxi er minoritetseier.

Utvalget konkluderer med at Trønder Taxi har opptrådt i strid med god forretningsskikk i forbindelse med utnyttelsen av de resultatene som forelå i samarbeidet mellom partene i Link-prosjektet, i strid med markedsføringsloven § 25.

Taxilink-prosjektet er i hovedsak er organisert av ITF, men NKU mener at Trønder Taxi har hatt en rolle i prosjektet som har betydning for vurderingen av god forretningsskikk, ettersom Trønder Taxi eier 20% av ITF og ettersom en representant for Trønder Taxi sitter i styret i ITF og har deltatt i diskusjoner om prosjektet. Det ble aldri inngått noen avtale mellom partene ifm. samarbeidet, men utvalget uttaler at arbeid som utvikles i slike tilfeller som et utgangspunkt skal bli liggende i sameie mellom partene. Det innebar derfor et brudd på god forretningsskikk å anvende resultatene (bl.a. varemerker og domener) i et prosjekt med Oslo Taxis konkurrenter, ettersom dette forhindret Oslo Taxi fra å utnytte de samme resultatene.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Næringslivets konkurranseutvalg (“NKU”) behandlet 5. juni 2024 en klage fra Skechers U.S.A Inc II (“Skechers”) over Portland’s distribusjon av sko, som det ble hevdet utgjorde en rettsstridig etterlikning av fire av Skechers’ skomodeller i strid med markedsføringsloven §§ 25 og 30.

Illustrasjoner av partenes emballasjedesign kan sees her.

NKU konkluderer, etter en konkret vurdering av hver skomodell, med at to av fire skomodeller er i strid med markedsføringsloven § 30. Portland anses imidlertid ikke å ha opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25. Utvalget uttaler at trender og mote kan vektlegges i vurderingen av om det foreligger en etterlikning, men ikke slik at dette fritar fra variasjonsplikten. Videre vektlegger utvalget at skoene tilhører det samme kjøpesegmentet, i det prisforskjellene var små. For den ene skomodellen som anses som en etterlikning (Portlands Barn), vektlegger utvalget at oppmerksomhetsnivået på kjøpstidspunktet for barnesko er lavere enn for voksensko.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Markedsrådet har avgjort klage på Forbrukertilsynets vedtak mot Agva Kraft AS (Agva Kraft). Saken gjaldt spørsmål om Forbrukertilsynets påbuds- og forbudsvedtak med tvangsmulkt måtte settes til side.

I desember 2023 ila Forbrukertilsynet Agva Kraft et påbuds- og forbudsvedtak med tvangsmulkt på 100 000 kroner for hver påbegynte kalenderuke selskapet eventuelt bryter påbuds- eller forbudsvedtaket, jf. Markedsføringsloven §§ 39 første ledd og 35 andre ledd. På vedtakstidspunktet hadde Agva Kraft innrettet både markedsføringen og prislisten i tråd med regelverket.

Saken gjaldt markedsføring av strømavtaler til forbrukere uten at forskjellig informasjon fremgikk av markedsføringen på en hensiktsmessig måte, blant annet var vesentlige opplysninger om pris og prisliste, samt opplysninger om vilkår for å kvalifisere for avtalen, utelatt.

Markedsrådet konkluderer med at Agva Kraft, på Forbrukertilsynets kontrolltidspunkt, brøt markedsføringsloven §§ 6, jf. § 8 og prisopplysningsforskriften §§ 21 og 21.

Markedsrådet opphever imidlertid Forbrukertilsynets forbuds- og påbudsvedtak med tvangsmulkt. Til tross for at det forelå klare brudd på grunnleggende forbrukerregler som det må forventes at Agva Kraft har vært godt kjent med, legger Markedsrådet til grunn at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for gjentakelsesfare i denne saken. Det legges stor vekt på at Agva Kraft innen kort tid rettet markedsføringen. Ifølge Markedsrådet er det ikke relevant for vurderingen at Agva Kraft, i dialog med Forbrukertilsynet, har fastholdt at den opprinnelige markedsføringen var lovlig. Markedsrådet påpeker også at “[d]en omstendighet at det er tale om klare og alvorlige lovbrudd, og at de økonomiske konsekvensene for forbrukere kan være store ved fremtidige lovbrudd, innebærer ikke i seg selv at det foreligger tilstrekkelig gjentakelsesfare”. Vedtaket var derfor ikke nødvendig for å sikre effektiv håndhevelse av regelverket. Markedsrådet uttaler også at overtredelsesgebyr bør benyttes som det “primære sanksjonsmiddel” ved denne type overtredelser, som på vedtakstidspunktet er avsluttet fordi tvangsmulkt ikke stiller krav til skyld og individuell utmåling.

Markedsrådets vedtak er tilgjengelig her.

EU-dommen omhandler en bestemmelse som i Norge er implementert i angrerettloven § 16 andre og tredje ledd. Denne bestemmelsen pålegger næringsdrivende å merke bestillingsknappen med «bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende. Hvis bestillingsknappen ikke er merket korrekt, vil forbrukeren ikke være bundet av avtalen eller bestillingen.

I den aktuelle saken, hadde en tysk forbruker inngått en leiekontrakt for en bolig. Ifølge tysk lov er det en øvre grense for leieprisen. Hvis denne grensen overskrides, har leietakeren rett til å få tilbakebetalt det overskytende beløpet. Det tyske selskapet Conny tilbyr en tjeneste der de kan ta juridiske skritt på vegne av leietakere hvis den øvre leiegrensen har blitt overskredet. Hvis Conny lykkes med å håndheve leietakernes rettigheter, skal leietakeren betale en kompensasjon som tilsvarer en del av den årlige leien som spares.

Forbrukeren inngikk en slik avtale med Conny. For å inngå avtalen måtte forbrukeren trykke på en bestillingsknapp. Denne knappen var ikke merket med “bestilling med forpliktelse til å betale” eller en tilsvarende formulering. Informasjonen om betaling var presisert i avtalevilkårene, som forbrukeren akseptere. Utleieren hevdet at avtalen mellom forbrukeren og Conny ikke var gyldig, fordi bestillingsknappen ikke var korrekt merket.

EU-domstolen vurderer om kravet til merking av bestillingsknappen også gjelder når forbrukeren først er forpliktet til å betale kompensasjon til næringsdrivende etter at senere betingelser er oppfylt. EU-domstolen konkluderer med at bestillingsknappen må merkes korrekt også i slike tilfeller. Hvis dette ikke gjøres, vil forbrukeren ikke være bundet av bestillingen. EU-domstolen presiserer imidlertid at forbrukeren, etter å ha mottatt ytterligere informasjon om betalingsforpliktelsen, selv kan velge å la virkningene av en kontrakt eller en bestilling bestå.

Dommen understreker viktigheten av at næringsdrivende sikrer at bestillingsknappen er merket korrekt. Feil kan få store konsekvenser. I Norge har Forbrukertilsynet uttalt at næringsdrivende, i tillegg til «bestilling med forpliktelse til å betale», kan bruke uttrykk som “kjøp nå” og “betal nå”.

Dommen er tilgjengelig her.

Fra 1. juli 2024 må alle som ønsker å få en sak meklet hos Forbrukertilsynet eller få en sak behandlet i Forbrukerklageutvalget betale et saksbehandlingsgebyr.

For meklingssaker hos Forbrukertilsynet er saksbehandlingsgebyret satt til 0,2 rettsgebyr, som i 2024 utgjør 255 kroner. For å få en sak behandlet i Forbrukerklageutvalget er gebyret satt til 1,0 rettsgebyr, som i 2024 tilsvarer 1277 kroner.

Saksbehandlingsgebyrene er innført for å sikre en mer effektiv behandling av klager og for å redusere de lange saksbehandlingstidene hos både Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget.

Departementet foreslo opprinnelig en verdigrense på 1500 kroner for behandling i Forbrukertilsynet og 5000 kroner for behandling i Forbrukerklageutvalget. Dette forslaget møtte imidlertid motstand fra flere høringsinstanser og ble derfor ikke vedtatt. Barne- og familieministeren har uttalt at det kan bli aktuelt å vurdere spørsmålet om verdigrenser på nytt i fremtiden.

Forskriften er tilgjengelig her. Les mer i Barne- og familiedepartementets pressemelding her.

Stortinget vedtok 13. juni 2024 den nye loven om bærekraftige produkter og verdikjeder, som vil hjemle et nytt og forsterket rammeverk for å redusere ressursforbruk og avfall, med formål om å bidra til overgangen til en sirkulær økonomi i Norge. Gjennom den nye loven vil regelverk fra EU kunne vedtas som forskrifter til loven, og dermed vil produktregelverket som nå utvikles i EU som en del av the European Green Deal enklere kunne gjøres til norsk rett.

Loven gir hjemmel til å forskriftsfeste to typer EU-regelverk. Den ene typen omfatter den foreslåtte økodesignforskriften (forskrift om miljøvennlig utforming av produkter), som hadde høringsfrist 1. juli 2024, og innebærer forslag om innføring av 13 EU-forordninger i norsk rett. Forslaget innebærer krav til at produktene tilpasses en sirkulær økonomi og sørger for bærekraft i hele produktets livsløp. Produktene må designes med sikte på å være lengre, være lettere å reparere og skape mindre avfall. Den andre typen regelverk omfatter krav til hele verdikjeden, i form av blant annet aktsomhetskrav om bærekraft og krav til informasjon til markedet og forbrukerne om produktets bærekraftsaspekter.

Proposisjonen er tilgjengelig her, og lovvedtaket er tilgjengelig her.

Barne- og familiedepartementet har arbeidet med å stramme inn reglene for strømmarkedet, og den 1. juli 2024 trådte flere nye regler i kraft.

De nye bestemmelse i energiloven innebærer kort oppsummert følgende:

• Hvis en kraftleverandør ønsker å endre en eksisterende kraftavtale til forbrukerens ulempe, har forbrukeren rett til å avslutte avtalen kostnadsfritt innen 30 dager etter mottatt varsel.
• Det er innført strengere krav til informasjon om bruddgebyr til forbrukerne. Avtalevilkårene skal inneholde et regneeksempel, og forbrukeren har rett til å be om spesifikk informasjon om hva en oppsigelse vil koste i løpet av avtaleperioden.
• En forbruker kan først akseptere et tilbud 24 timer etter mottak, når tilbudet er gitt ved telefonsalg, dørsalg, standssalg eller butikksalg.
• Strømsalgsselskaper kan risikere å miste retten til å selge strøm hvis de ikke overholder forbrukerreglene. Forbrukertilsynet kan også ilegge overtredelsesgebyr.

Prisopplysningsforskriften er også oppdatert og innebærer kort oppsummert følgende:

• Flere opplysninger blir ansett som vesentlige i markedsføring som regnes som oppfordring til kjøp. I praksis innebærer dette at hver gang prisen markedsføres, må det strømselskapet også gi en rekke andre opplysninger.
• Forbrukeren må gis et separat varsel per SMS, e-post eller brev om endringer i avtalen, senest 30 dager før endringen trer i kraft. Tilsvarende gjelder dersom avtalen opphører.

Lov om endringer i energiloven mv. er tilgjengelig her.

Forskrift om endringer i forskrift om prisopplysninger mv. er tilgjengelig her.

De nordiske landene har laget et felles standpunkt om klimakompensjon i markedsføring

I påvente av nye EU-regler som kommer i 2026, som vil forby markedsføring som sier at et produkt nøytral, redusert eller positiv påvirkning på miljøet basert på kompensasjonsordninger, har Forbrukertilsynet og andre nordiske tilsynsorganer laget en felles uttalelse basert på dagens regler. Tilsynene oppfordrer bedrifter til å revurdere påstander basert på klimakompensasjon i sin markedsføring. Dette gjelder særlig påstander som “klimanøytral” og “klimakompensert”.

De nordiske tilsynene viser til den svenske dommen mot Arla, hvor selskapet ble dømt for sin påstand om “netto null klimaavtrykk”. De påpeker at det er svært utfordrende for bedrifter å dokumentere slike påstander basert på klimakompensasjon. Vi har tidligere omtalt dommen mot Arla i vårt nyhetsbrev for Q1 i 2023.

Forbrukertilsynet anbefaler at næringsdrivende fremfor å bruke generelle og vage påstander, beskriver sine tiltak, eksempelvis at de absorberer Co2.

Les Forbrukertilsynets pressemelding her, og uttalelsen fra de nordiske landene her.

CPC-nettverket med EU-kommisjonen har sendt ut brev til 20 flyselskaper og bedt dem om å endre praksis

Eksempler på praksis som EU-Kommisjonen og tilsynsmyndighetene har reagert på inkluderer bruk av “bærekraftig drivstoff” (SAF) uten klar forklaring av miljøeffekten, påstander om arbeid mot nullutslipp av drivhusgasser uten dokumenterbare mål, og upresise sammenligninger av CO2-utslipp for ulike flyreiser.

Les EU-Kommisjonens pressemelding her.

Forbrukertilsynet fortsetter, som lovet, å fokusere på fakturagebyr. I mai sendte Forbrukertilsynet et orienteringsbrev til bransjeforeninger og en rekke selskaper som sender regninger til forbrukere. I brevet redegjør Forbrukertilsynet for sitt standpunkt om hvordan loven skal tolkes, og hvilke kostnader som kan inkluderes i et fakturagebyr.

Les Forbrukertilsynets pressemelding her, og orienteringsbrevet her.

Nederlandske forbrukermyndigheter (The Netherlands Authority for Consumers and Markets (ACM)) har gitt selskapet Epic Games en bot på NOK 10 millioner for brudd på regler om markedsføring rettet mot barn i spillet Fortnite.

Selv om Fortnite i utgangspunktet er et gratisspill, mener ACM at barn som spiller Fortnite ble utsatt for kjøpepress på flere ulike måter. Blant annet inneholdt spillet direkte salgsoppfordringer, som bruk av begreper som “Buy now”, og “Get it now”. I tillegg fantes timere med villedende nedtelling for salg, som skapte tidspress og virket stressende for spillerne. I en slik situasjon mener ACM at det ikke er mulig for brukeren å forutse om kjøpet vil være mulig etter at tiden har gått ut.

Les ACMs pressemelding her.

Som også omtalt under “IT” nedenfor, la regjeringen den 12. april 2024 fram forslag (Prop. 93 LS (2023-2024)) til ny ekomlov (Lov om elektronisk kommunikasjon). Loven regulerer levering og bruk av nett og kommunikasjonstjenester, herunder TV og radio

Lovforslaget inneholder en rekke endringer, og den viktigste for medieretten er videreføringen av, og noen endringer i nåværende ekomlov § 4-3 om tilgang til adgangskontrolltjenester for radio og fjernsyn. I forslaget til ny ekomlov § 8-1 er det regler om adgangskontrolltjenester for tilgang til radio- og TV-sendinger samt plikt for tilbyder av tjenestene til å imøtekomme rimelig anmodning om tilgang fra innholdsleverandørene.

Departementet foreslår også at alle tilbydere plikter å tilby tjenester til brukere som har nedsatt funksjonsevne.

Forslaget er tilgjengelig her, og er omtalt i en pressemelding her.

EU-domstolen avsa 30. april 2024 dom i sak C-470/21 (La Quadrature du Net and Others). Saken sto mellom en rekke digitale rettighetsorganisasjoner og foreninger og Hadopi, den franske myndigheten for beskyttelse av opphavsrett på internett. Spørsmålet i saken var om nasjonal lovgivning som tillater at offentlige myndigheter får tilgang til identitetsdata knyttet til IP-adresser lagret av tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester er i samsvar med direktiv EF/2002/58 og kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i EU-retten.

EU-domstolen konkluderer med at nasjonal lovgivning som gir offentlige myndigheter tilgang til data for å identifisere IP-adresseholdere kan være forenlig med EU-retten, forutsatt at det finnes klare regler og garantier mot misbruk. For det første må dataene lagres på en måte som sikrer separasjon mellom ulike kategorier av data, slik at det ikke kan trekkes konklusjoner om IP-adresseinnehaverens privatliv eller opprettes detaljerte profiler. For det andre må offentlige myndigheters tilgang til data utelukkende knytte seg til formålet om å identifisere personer mistenkt for å ha begått straffbare handlinger uten å overvåke deres øvrige nettaktivitet. For det tredje må muligheten for å koble opplysningene med innholdet i det aktuelle verket ved gjentatte opphavsrettsbrudd underlegges domstolskontroll eller vurderes av en uavhengig administrativ enhet. I tillegg må datasystemet som brukes av myndighetene, gjennomgås regelmessig for å sikre systemets integritet.

Saken har også en side til opphavsrett, da den belyser regelverkets grenser ved å balansere behovet for opphavsrettsbeskyttelse med hensynet til personvern.

Dommen er tilgjengelig her.

Datatilsynet kan ilegge dagbøter når virksomheter bryter GDPR. Dette er en særnorsk regel med hjemmel i personopplysningsloven. Personvernnemnda har imidlertid i Meta-saken slått fast at det må gjøres unntak fra dette når det er snakk om internasjonale virksomheter. Bakgrunnen for saken er Datatilsynets vedtak mot Meta Irland og Facebook Norway om forbud mot adferdsbasert markedsføring på Facebook og Instagram. Ettersom Meta ikke etterkom vedtaket, ila Datatilsynet vedtak om dagbøter. Vedtaket ble klaget inn for Personvernnemnda, som ga Meta medhold. Det underliggende vedtaket om forbud mot adferdsbasert markedsføring på Facebook og Instagram blir imidlertid stående.

Personvernnemndas vedtak er tilgjengelig her.

Som tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev fra Q1 2024, har Datatilsynene i Norge, Nederland og Hamburg bedt Personvernrådet (EDPB) om en formell tolkingsuttalelse om lovligheten av “pay or okay”-modeller. Dette innebærer at brukere får valget mellom enten å betale eller å samtykke til sporing og profilering for markedsføringsformål. EDPB har nå slått fast at slike modeller i de fleste tilfeller ikke vil utgjøre et gyldig samtykke etter GDPR, ettersom brukerne ikke får et reelt valg.

Tolkningsuttalelsen er tilgjengelig her.

Regjeringen la frem forslag til ny ekomlov for Stortinget den 12. april 2024. Lovforslaget kommer etter en lang periode med venting og skal erstatte den nåværende ekomloven fra 2003.

Her lister vi opp noen av nyhetene i forslaget:

Nye krav til cookies

I samsvar med resten av EØS foreslås det at samtykke til informasjonskapsler (cookies) også må være et gyldig samtykke i henhold til GDPR. Brukerne skal ikke måtte gi sitt samtykke hver gang de åpner en nettside, men regjeringen peker på at forslaget skal gi brukerne bedre kontroll over hvordan nettsteder sporer deres aktivitet.

Regulering av datasentre og styrking av sikkerhet

Forslaget omfatter en ny plikt for operatører av datasentre til å registrere seg før oppstart. Det vil også bli krav om at både datasentre og tilbydere av ekomtjenester må opprettholde forsvarlig sikkerhet og beredskap. Departementet vil få myndighet til å treffe enkeltvedtak for å sikre at nødvendige sikkerhetstiltak blir iverksatt. Videre foreslås det at departementet kan fastsette mer detaljerte krav i forskrift.

Styrking av forbrukerrettigheter

Det legges opp til at avtalevilkårene skal være lettere tilgjengelige og at de ikke skal inneholde diskriminerende vilkår. Personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til likeverdige kommunikasjonstjenester. Videre vil forbrukere som bytter e-posttilbyder ha rett til gratis tilgang til sin e-post i tre måneder etter at avtalen er avsluttet.

Proposisjonen her tilgjengelig her.

Den 26. juni 2024 ble utredningen “Med lov skal data deles – ny lovgivning om viderebruk av offentlig data” lagt frem for Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. NOU-en inneholder forslag til to nye lover: datadelingsloven som skal gjennomføre EUs “åpne data-direktiv” og dataforvaltningsloven som skal gjennomføre EUs “dataforvaltningsforordning”. Den foreslåtte lovgivningen har som formål å gjøre det enklere for blant annet næringslivet, forskere, presse og sivilsamfunnet å finne og ta i bruk data til å lage nye produkter, tjenester og løsninger.

Datadelingsloven foreslås blant annet å inneholde regler for hvordan offentlige virksomheter skal tilgjengeliggjøre data på en verdiskapende måte. Lovforslaget inneholder saksbehandlingsregler, og det foreslås å etablere et nasjonalt prioriteringsråd for deling og viderebruk av data for offentlige virksomheter. Et slikt prioriteringsråd skal gi anbefalinger til nasjonale myndigheter og regjeringen om hvilke data som skal være pliktig for aktiv tilgjengeliggjøring.

I forslaget til dataforvaltningslov foreslås det å gi kompetente organer tilsynsmyndighet som skal dekke hhv. dataformidlingstjenester og dataaltruismeorganisasjoners virksomhet, som vil bli nærmere fastlagt i dataforvaltningsforordningen. Forslaget angir ikke hvilket organ som skal inneha slik kompetanse, men legger opp til at dette skal fastsettes nærmere i forskrift.

Forslaget er tilgjengelig her. Forslaget sendes på høring over sommeren.

EUs nye bredbåndsforordning (Gigabit infrastructure Act), som er en revisjon av bredbåndsdirektivet fra 2014, har vært gjenstand for diskusjon innad i EU over lenger tid. Som tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev fra Q1 2024, er formålet med forordningen å bidra til utbygging av elektronisk kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet (slik som fiber og 5G) – og oppstiller hovedsakelig forpliktelser for nettoperatører og offentlige organer som kontrollerer infrastruktur.

Forordningen ble formelt vedtatt 29. april 2024 og trådte i kraft 11. mai 2024. Den vedtatte forordningsteksten er tilgjengelig her.

For Norge er status at regjeringens posisjon er at forordningen trolig er EØS-relevant, men status nå er at EØS/EFTA-landene vurderer relevans og innlemmelse i EØS-avtalen. Dersom forordningen innlemmes vil det trolig medføre behov for en ny bredbåndsutbyggingslov. Statusen frem til vedtakelse i Norge kan følges hos Europalov her.

EU-parlamentet vedtok i april 2024 EU Cyber Solidarity Act (cybersolidaritetsforordningen) og endringer til EU Cyber Security Act (cybersikkerhetsforordningen), begge med bestemmelser knyttet til informasjonssikkerhet.

Cybersolidaritetsforordningen

Formålet med cybersolidaritetsforordningen er å raskere kunne oppdage, forberede seg for og respondere på betydelige eller store cybersikkerhetshendelser ved å lage et såkalt «European Cybersecurity Shield» og «Cyber Emergency Mechanism». Dette skal blant annet gjøres gjennom opprettelsen av egne sikkerhetssentre gjennom hele Europa (såkalte SOC-er) og bruk av den nyeste teknologien tilgjengelig (herunder AI).

Teksten vedtatt av EU-parlamentet finnes her. Når teksten blir formelt vedtatt i EU, vil den behandles av EØS/EFTA-landene. Det er foreløpig uklart hvordan Norge stiller seg til forordningen og om det anses EØS-relevant. Status for Norge kan følges hos Europalov her.

Endringer til cybersikkerhetsforordningen

EUs cybersikkerhetsforordning ble vedtatt i 2019 og er gjennomført som norsk lov gjennom digitalsikkerhetsloven hvor det skal bli utarbeidet en egen forskrift om sikkerhetssertifisering. Forordningen gjelder hovedsakelig forhold knyttet til The European Union Agency for Cybersecurity (ENISA) og etableringen av et rammeverk for opprettelse av europeiske cybersikkerhetssertifiseringsordninger.

Endringene gjelder hovedsakelig muligheten for fremtidig vedtakelse av sertifiseringsordninger for såkalte «administrative sikkerhetstjenester» (managed security services) i form av hendelsesrespons, pentesting, sikkerhetsgjennomganger og konsultasjon. Ifølge regjeringens foreløpige posisjon, innebærer ikke endringene noen reell endring av cybersikkerhetsforordningens forpliktelser.

Teksten vedtatt av EU-parlamentet finnes her. Når teksten blir formelt vedtatt i EU, vil den behandles av EØS/EFTA-landene. Status for Norge kan følges hos Europalov her.

Europaparlamentet og Rådet ble den 11. april 2024 enige om endringer i eIDAS-forordningen (forordning (EU) nr. 910/2014). Forordningen regulerer elektronisk identifikasjon og betrodde tjenester for elektroniske transaksjoner innenfor EU, og er en del av rammeverket for en europeisk digital identitet, som skal fremme sømløse digitale tjenester i EU.

Endringsforslaget vil utvide den nåværende forordningens virkeområde, slik at nye typer tillitstjenester vil omfattes, for eksempel elektronisk arkivering av elektroniske dokumenter og systemforvaltning for fjerngodkjenning av elektroniske segl. Den viktigste endringen er implementeringen av en digital lommebok (“wallet”), som skal være gratis for brukerne. Etter endringen må medlemsstatene utstede en digital lommebok med høy sikkerhet, som kan inneholde eID, førerkort, vitnemål, vaksinepass og mer. Rettsakten er foreløpig under behandling og vurderes implementert i EFTA-landene.

Følg utviklingen i saken her.

Den 18. april 2024 kunngjorde Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet endringsforskriften til forskrift om EØS-krav til radioutstyr. Endringsforskriften innebærer blant annet krav om at radioutstyr som datamaskiner, mobiltelefoner, bærbare høytalere, ørepropper og lesebrett må ha en USB-C-kontakt.

Endringen er et resultat av EUs radioutstyrsdirektiv, og er en del av EUs innsats for å redusere e-avfall og oppfordre forbrukerne til å ta mer miljøvennlige valg.

Vi har tidligere omtalt radioutstyrsdirektivet i vårt nyhetsbrev Q3 2022.

Endringsforskriften er tilgjengelig her.

Den 24. april 2024 plenumsbehandlet EU forslag til regulering av helsedata. Reguleringen har til formål å etablere et felles rammeverk for deling av helsedata. Vi har tidligere omtalt forslaget i vårt nyhetsbrev Q1 2024.

Reguleringen er tilgjengelig her.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet la 10. april 2024 frem sin strategi for norsk deltakelse i Programmet for et digitalt Europa (DIGITAL). EU-programmet fokuserer på digital omstilling og bruk av teknologi i perioden 2021-2027. DIGITAL skal finansiere aktiviteter som medlemslandene ikke kan utvikle og gjennomføre alene, samt tiltrekke investeringer til bruk innen Programmets seks områder: tungregning og superdatamaskiner, skyteknologi, data og kunstig intelligens, digital sikkerhet, avansert digital kompetanse, samt bruk av digitale teknologier og halvledere (mikrobrikker).

Den norske strategien vil bidra til at Norge kan utnytte deltakelsen i DIGITAL for å understøtte norske prioriteringer innen digitalisering og øke den digitale og grønne omstillingen i norsk næringsliv og offentlig sektor. Videre anser regjeringen DIGITAL som et viktig verktøy for å innhente finansiell støtte samtidig som man får tilgang til kunnskap, faglige nettverk og viktig infrastruktur.

Regjeringen legger frem konkrete innsatsområder og tiltak for å oppnå størst mulig utbytte av deltakelsen i Programmet. Et satsingsområde er kompetanseheving om digitalisering og teknologi gjennom etablering av et såkalt digitalt innovasjonsnav – European Digital Innovation Hubs (EDIH). Videre vil utvikling av god kompetanse og sterke samarbeid være viktig innenfor området for digitale trusler.

Regjeringens strategi er tilgjengelig her, og DIGITAL er nærmere omtalt her.

DFØ har oppdatert flere SSA-er for å forbedre brukervennligheten, oversiktligheten og sørge for at de er i overensstemmelse med gjeldende regelverk. Representanter fra både kunde- og leverandørsiden har vært involvert i prosessen. DFØ skriver at det er ikke foretatt vesentlige endringer i det materielle innholdet, bortsett fra der det har vært nødvendig for å overholde gjeldende regelverk. De fleste endringer er språklige forbedringer og endring i struktur.

Blant endringene i innholdet kan det nevnes at det nå er presisert at databehandleravtalen har forrang når det gjelder bestemmelser som klart og utvetydig regulerer personvern. Videre har leverandøren en plikt å, ved forespørsel fra kunden, dokumentere de lønns- og arbeidsvilkår som benyttes, med en dagbot på minst 1500 kroner per dag ved brudd på dokumentasjonsplikten.

Pressemelding fra DFØ og endringslogger er tilgjengelig her.

Den 24. april 2024 vedtok EU-parlamentet ny emballasjeforordning. Med dette skjerpes reglene for emballasje gjennom tiltak som skal sikre mer gjenbruk, mindre emballasjeavfall og fokus på råvarebruk. Ifølge Miljødirektoratet blir regelverket trolig gjennomført i Norge siste halvdel av 2025.

Mange av dagens krav til emballasje videreføres. I tillegg innføres en rekke nye krav som vil gjelde hele verdikjeden fra produksjon til gjenvinning. Emballasje må for eksempel designes slik at den kan materialgjenvinnes. Det skal utarbeides kriterier for de ulike emballasjematerialene som beskriver dette nærmere. For å sikre overholdelse innføres det dokumentasjonskrav og rapporteringskrav, samt krav til merking på både emballasje og avfallsbeholdere. En rekke ulike aktører omfattes av reglene, blant annet distributør, forhandler og importør, i tillegg til produsent.

Fra 2030 blir det også forbudt å servere mat i engangsemballasje på serveringssteder. Det innføres også forbud mot engangsemballasje rundt ulike matvarer som for eksempel frukt og grønnsaker for enheter mindre enn 1,5 kg og porsjonspakninger av sauser, fløte, sukker osv., samt for miniatyr engangsemballasje for kosmetikk- og hygieneprodukter.

Det er usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser reglene vil få for det norske pantesystemet. Den nye forordningen stiller nemlig krav til ombruk av 10 prosent av drikkeemballasjen som sendes ut på markedet. Det er 10-15 år siden den norske panteordningen gikk bort fra flaskevask for å sikre gjenbruk, til fordel for et system som resirkulerer flasker og bokser. Det blir spennende å følge med på implementeringen av regelverket og om Norge kan oppfylle kravene på andre måter, eller om panteordningen kan unntas kravet.

Forordningen er tilgjengelig her.

Dagens vaskemiddelforordning ((EF) nr. 648/2004 om vaske- og rengjøringsmidler), er gjennomført i norsk rett i produktforskriften § 2-14. Formålet er å sikre fri flyt av vaske- og rengjøringsmidler, samt høy grad av beskyttelse for helse og miljø. Forordningen stiller krav til alle typer vaske- og rengjøringsmidler som er ment å ha en rengjørende effekt. Pliktene i forordningen er rettet mot produsenter og importører av vaske- og rengjøringsmidler.

EU har nå lagt frem forslag til ny vaskemiddelforordning. Forslaget vil medføre økt beskyttelse av mennesker og miljø gjennom å oppdatere eksisterende plikter som gjelder informasjon til forbrukere gjennom merking, forenkling av etiketter og mulighet for digitale etiketter og foreslår blant annet følgende endringer:

• Utvide definisjonen av vaskemidler til å omfatte produkter som er tilsatt mikroorganismer.
• Forenkle etiketter på produkter for å redusere administrative kostnader for industrien, og gjøre etikettene mer forståelige og oversiktlige for forbrukere.
• Innføre plikt til å bruke digitale produktpass som skal vise at produktene samsvarer regelverket.

Miljødirektorats vurdering er at forslaget i all hovedsak innebærer en videreutvikling og styrking av det eksisterende regelverket og at forslaget er relevant og akseptabelt å gjennomføre i norsk rett.

Mer informasjon er tilgjengelig her og status kan følges på EUs sider.

I søknader om kliniske studier i EU er det blant annet påkrevd å vedlegge plan for den kliniske undersøkelsen (“clinical investigation plan” eller “CIP”). EU-kommisjonen har nylig publisert en veileder for hva en slik plan for klinisk utprøving bør inneholde, MDCG 2024-3 Guidance on content of the Clinical Investigation Plan for clinical investigations of medical devices. Veiledningen er ikke juridisk bindende, men anses som “best practice”. Veiledningen er tilgjengelig her.

Formålet med en slik klinisk undersøkelsesplan er å gi en oversikt over undersøkelsen og å hjelpe myndighetene med å vurdere om den kliniske undersøkelsen tilfredsstiller gjeldende krav. Ettersom retningslinjene legger til rette for at myndighetene får tilstrekkelig informasjon med en gang, vil retningslinjene kunne effektivisere søknadsprosessen for kliniske undersøkelser.

Veiledningen er delt inn i ulike kategorier, med anbefalinger for innholdet i den kliniske undersøkelsesplanen for hver kategori. Blant annet tar veiledningen for seg hva som skal være inkludert av informasjon om den kliniske undersøkelsen generelt, identifisering og beskrivelse av det medisinske utstyret som er gjenstand for undersøkelsen, fordeler og risiko ved undersøkelsesutstyret, kliniske prosedyrer og klinisk undersøkelse, håndtering av data, med mer.

Vi har tidligere skrevet en artikkel som oppsummerer innholdet i alle kategoriene som følger av retningslinjene for innholdet i plan for klinisk utprøving, som er tilgjengelig her.