HR-dom om vederlagsjustering i entreprisetvister
Høyesterett avsa 7. mars 2023 dom om et sluttoppgjør etter en vei- og tunnellentreprise. Saken reiste to hovedspørsmål. For det første om det etter NS 8406 kan kreves vederlagsjustering grunnet økt arbeidsgiveravgift, og for det andre om det er adgang til å tilbakeholde eller motregne påløpt dagmulkt fra fakturabeløp før påslag av merverdiavgift. Staten fikk medhold i begge spørsmålene.
Sakens bakgrunn
Statens vegvesen inngikk i 2014 avtale med entreprenør Marti Nordnes DA om et vei- og tunnelprosjekt på E6 i Kåfjord i Troms. Kontrakten var basert på NS 8406 med tilleggsbestemmelser. I kontrakten var fem frister var belagt med dagmulkt.
I etterkant av overtakelsen oppstod det tvist om sluttoppgjøret, hvor Marti blant annet krevde vederlagsjustering for økt arbeidsgiveravgift, og tilbakebetaling av for mye tilbakeholdt dagmulkt i form av merverdiavgift.
For Høyesterett ble bare statens anke over rettsanvendelsen tillatt fremmet. Konkret gjaldt det rettsanvendelsen over spørsmålet om vederlagsjustering grunnet økt arbeidsgiveravgift og adgangen til å tilbakeholde dagmulkt før påslag av merverdiavgift. Høyesterett kom til motsatt resultat av lagmannsretten.
Spørsmålet arbeidsgiveravgift
Det første spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om entreprenøren hadde krav på vederlagsjustering som følge av økt arbeidsgiveravgift.
For å utføre tunellarbeidet hadde Marti benyttet innleid arbeidskraft fra Tucon AS. Som følge av unntaket for såkalt “ambulerende virksomhet” var Tucon fritatt for arbeidsgiveravgift. Etter en avgjørelse fra EFTA-domstolen ble imidlertid adgangen til å benytte seg av unntaket for ambulerende virksomhet tilsidesatt fra og med 1. januar 2016. Dette innebar at Tucon gikk fra å betale 0 til 14 prosent i arbeidsgiveravgift. Etter dialog med Marti, godtok Marti å dekke avgiftsøkningen. I endringsordre krevde Marti deretter at Statens vegvesen skulle dekke kravet, med grunnlag i NS 8406 punkt 23.1 fjerde ledd og C2 i de spesielle kontraktsbestemmelsene for Statens vegvesen, punkt. 18.
Høyesterett kom til at økningen i arbeidsgiveravgift ikke gav Marti rett til vederlagsjustering verken etter NS 8406 punkt 23. 1 eller punkt 18 i C2 i de spesielle kontraktsbestemmelsene. Ved vurderingen av spørsmålet viste Høyesterett til at kontrakten inneholder en standardisert mekanisme for prisjustering i pkt. 23.1 første ledd, som angir hovedregelen om indeksregulering av kontraktssummen. Høyesterett fremholdt at arbeidsgiveravgiften er en kostnadstype som “etter sin art” omfattes av indeksreguleringen i kontrakten. Formålet tilsa derfor at det ikke er grunnlag for å kreve kompensasjon for økning i arbeidsgiveravgiften også etter fjerde ledd da det kunne medføre en dobbeltkompensering av en gitt avgiftsøkning.
Høyesterett erkjente imidlertid at reguleringen i enkelte tilfeller ville kunne gi urimelige utfall, da indeksreguleringen ikke alltid vil kompensere entreprenøren for reell kostnadsøkning. Samtidig ble det påpekt at indeksen er basert på en gitt normalfordeling av ulike kostnadskategorier. Enkelte ganger vil det medføre at entreprenøren blir bedre stilt enn hva realiteten er, mens at det andre ganger vil være omvendt. Høyesterett la også til grunn at motsatt forståelse vil innebære en komplisert og tungt praktiserbar regel med krevende avgrensningsspørsmål.
Høyesterett kom heller ikke til at de spesielle bestemmelsene i kontrakten gav entreprenøren rett til vederlagsjustering. Avgjørende for vurdering var at Tucon, etter avtalen med Marti, ikke hadde krav på å øke sitt vederlag som følge av endringen i avgiftsreglene. Avgiftsendringen kunne derfor ikke sies å ha endret forutsetningene for avtalen mellom Marti og Statens Vegvesen, hvilket er et vilkår for rett til vederlagsjustering etter punkt 18 i de spesielle kontraktsbestemmelsene.
Spørsmålet om merverdiavgift
Det andre spørsmålet i saken var om Statens vegvesen hadde rett til å trekke dagmulktbeløpet fra fakturabeløpet før påslag for merverdiavgift.
Marti motsatte seg kravet da det førte til at entreprenøren i tilfellet ville betale merverdiavgift for en større del av vederlaget enn han får betalt av byggherren.
Høyesterett konkluderte imidlertid med at dersom byggherren har adgang til å holde tilbake et vederlagsbeløp til dekning av påløpt dagmulkt, kan byggherren også tilbakeholde merverdiavgift på dagmulktsbeløpet.
I sin vurdering viste Høyesterett til at skattemyndighetene siden 1976 har lagt til grunn at entreprenøren kan trekke dagmulktsbeløpet fra avgiftsgrunnlaget. Bakgrunnen er at dagmulkt avgiftsrettslig skal betraktes som et “prisavslag”. En reduksjon av vederlaget som følge av et rettmessig dagmulktskrav, innebærer dermed også en reduksjon av beregningsgrunnlaget for merverdiavgift. Fakturering av kontrakten måtte derfor ses i lys av disse avgiftsreglene. Byggherren hadde derfor adgang til å holde tilbake både dagmulkten i seg selv, og ytterliggere 25 prosent av dagmulktsbeløpet.
Avslutningsvis påpekte Høyesterett at likviditetsbelastningen for entreprenøren vil kunne håndteres slik Marti hadde gjort, ved å utstede kreditnotaer slik at den inngående avgiften i oppgjøret tilsvarer det entreprenøren får dekket løpende av byggherren.
Dommens betydning
Dommen bidrar til avklare forståelsen reglene om vederlagsjustering etter NS 8406 punkt 23.1. Den klargjør forholdet mellom standardkontraktens hovedregel om indeksregulering og særreguleringen for endringer i offentlige gebyrer og avgifter. Resultatet leder til enklere praktiserbare regler med hensyn til vurderingen av vederlagsjustering for endringer i arbeidsgiveravgift, men kan gi urimelige utslag – som her. Videre innebærer dommen også en prinsipiell avklaring om avgiftsberegning ved motregning med dagmulktskrav etter standardkontrakter med tilsvarende vederlagsbestemmelser. Resultatet er på dette punktet i tråd med det vi oppfatter har vært vanlig praksis og har først og fremst betydning for byggherrer uten fradragsrett for merverdiavgift.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
