Entreprise | Ny Høyesterettsdom: Ansvarsbegrensninger i underentreprenørens vilkår var ikke en del av kontrakten

I en nylig avsagt dom (HR-2026-780-A) tok Høyesterett stilling til om ansvarsbegrensningsklausuler i alminnelige vilkår som det var henvist til i underentreprenørens tilbud var en del av kontrakten.

Høyesterett kom etter en tolkning til at ansvarsbegrensningsklausulene i de alminnelige vilkårene ikke var en del av kontrakten. Det var ikke tilstrekkelig at underentreprenøren i tilbudet generelt hadde henvist til sine alminnelige vilkår. Henvisningen var plassert under et punkt som ikke hadde noen naturlig sammenheng med ansvarsbegrensningene, og henvisningens rekkevidde fremsto derfor uklar. Når det heller ikke var presisert at vilkårene var ment å erstatte ansvarsregelen i NS 8417 punkt 49.3, kunne henvisningen ikke medføre at standardens ansvarsregel ble satt til side.

Sakens bakgrunn

Totalentreprenøren Boligenergi AS inngikk i desember 2018 avtale med totalunderentreprenøren Rototec AS om etablering av 34 energibrønner ved Engelsborg borettslag ved Carl Berners plass i Oslo. Kontrakten var basert på NS 8417, og kontraktsummen var på rundt 5 millioner kroner. Rototec utførte arbeidene i perioden januar til april 2019. Som følge av boringen oppsto det setningsskader på bygningsmassen til Engelsborg borettslag og to naboeiendommer, og utbedringskostnadene ble anslått til 100–200 millioner kroner.

Det var endelig avklart at Boligenergi og selskapets forsikringsselskap (Gjensidige) var ansvarlige for skadene. Tvisten for Høyesterett gjaldt regresskravet: Om Boligenergi og Gjensidige kunne kreve regress av Rototec og dets forsikringsselskap (If), eller om regresskravet var begrenset av Rototecs alminnelige vilkår.

I Rototecs tilbud (som var et kontraktsdokument med høyere rang enn NS 8417) fremkom det i et punkt med overskriften «Bestillerens forpliktelser» avslutningsvis at «Alminnelige Vilkår for energiboring (kundeavtale energiboring 2017) gjelder dette prosjekt.»

De alminnelige vilkårene var opprinnelig knyttet til en kundeavtale for mindre prosjekter, men inneholdt blant annet bestemmelser om ansvarsfraskrivelse for følgeskader og en generell ansvarsbegrensning som begrenset ansvaret til kontraktssummen. Det var enighet om at kundeavtalen ikke gjaldt for det aktuelle prosjektet. Vilkårene var heller ikke vedlagt tilbudet, men var blitt oversendt til totalentreprenøren i forbindelse med andre prosjekter tidligere. Spørsmålet for Høyesterett var om ansvarsbegrensningene i de alminnelige vilkårene som var vedlagt kundeavtalen likevel var gjort til en del av kontrakten mellom partene gjennom henvisningen i tilbudet.

Nærmere om Høyesteretts vurdering

Høyesterett fremholdt først at kontrakters innhold fastlegges gjennom både vedtakelse og tolkning, og at det rettslige utgangspunktet er at kontrakter mellom profesjonelle parter skal tolkes objektivt med stor vekt på ordlyden. Det ble videre understreket at det ikke er avgjørende om standardvilkår er omtalt i selve opplistingen av kontraktsdokumentene, og at en henvisning til vilkårene i et underliggende kontraktsdokument etter omstendighetene kan være tilstrekkelig. Spørsmålet var likevel hvor langt henvisningen objektivt sett rakk, vurdert ut fra ordlyd, presentasjon og plassering, samt avtalens system og indre sammenheng. Høyesterett påpekte også at det kan ha betydning om standardvilkårene fremstår som overraskende, uvanlige eller urimelige, og om de avviker fra lignende bestemmelser i øvrige kontraktsdokumenter.

Høyesterett la særlig vekt på henvisningens plassering i tilbudet. Henvisningen sto i en del av tilbudet som ellers handlet om praktisk tilrettelegging og bestillerens medvirkning. I denne konteksten fremsto henvisningen som knyttet til denne typen praktiske forhold, ikke til juridiske ansvarsforhold.

Et sentralt moment var at ansvarsbegrensningene i de alminnelige vilkårene innebar en inngripende omfordeling av totalunderentreprenørens uaktsomhetsansvar sammenlignet med ansvarsregelen i NS 8417 punkt 49.3. Høyesterett påpekte at dersom en part ønsker å gjøre unntak fra ansvarsreglene i NS 8417, må dette synliggjøres tydeligere enn gjennom en generell henvisning plassert under et punkt om praktiske forhold. Det ble påpekt at dette eksempelvis kunne gjøres ved å plassere henvisningen under en egen overskrift om «Ansvar for skade».

Tilbudet lest i sammenheng med kontrakten for øvrig underbygget også at ansvarsbegrensningene ikke var en del av kontrakten. Selv om tilbudet hadde prioritet foran NS 8417, fastslo avtaledokumentet at NS 8417 gjaldt med de presiseringer, endringer og tillegg som fulgte av avtalen. Høyesterett understreket at dersom det var meningen å unnta eller innskrenke standardens ansvarsregel, skulle dette ha fremgått uttrykkelig. Uklarheten i tilbudet måtte derfor gå ut over totalunderentreprenøren som hadde utformet tilbudet.

Høyesterett kunne heller ikke se at partenes forhistorie eller tidsnære bevis tilsa at det forelå en felles forståelse om at ansvarsbegrensningene skulle gjelde. Ansvarsbegrensningene var ikke et særskilt tema ved avtaleinngåelsen og ble først gjort gjeldende under saksforberedelsen for tingretten, altså mer enn tre år etter at totalunderentreprenøren ble varslet om regresskravet. Høyesterett konkluderte med at ansvarsbegrensningsklausulene i de alminnelige vilkårene ikke var en del av avtalen, og anken ble derfor forkastet.

Dommens betydning

Dommen bidrar til å tydeliggjøre hvilke krav som stilles for at ansvarsbegrensninger i en parts alminnelige vilkår skal anses for å være gjort til en del av kontrakten. Man ser ofte at det henvises til en parts alminnelige vilkår uten at disse gjøres til et eget kontraktsdokument. Selv om en henvisning i tilbudet etter omstendighetene kan være tilstrekkelig, stilles det høyere krav til klarhet og presisjon når et vilkår innebærer en inngripende ansvarsomfordeling som avviker fra øvrige kontraktsvilkår.

Dommen er en påminnelse om hvor viktig det er å sørge for gode og gjennomarbeidede kontrakter, både for å begrense risiko og unngå konflikter. Dommen illustrerer at henvisningsteknikk, plassering og kontekst kan være avgjørende for om et vilkår får gjennomslag. Selv om dommen gjaldt ansvarsbegrensningsklausuler, inneholder den interessante avklaringer som også vil gjelde for andre vilkår av særlig betydning. I praksis innebærer dommen at sentrale vilkår bør synliggjøres og inntas uttrykkelig der partene forventer å finne disse, og ikke «pakkes inn» eller «gjemmes bort» i underliggende kontraktsdokumenter.