Nyhetsbrev Q2 2025

Oslo tingrett avsa 28. februar 2025 dom (24-127932TVI-TOSL/03) i sak mellom Trainor Elsikkerhet AS og Approve.no AS. Spørsmålet var blant annet om Approve.no hadde kopiert tre kurs utviklet av Trainor i strid med åndsverkloven eller markedsføringsloven, og i så fall, utmåling av vederlag/erstatning for krenkelse.

Bakgrunnen for saken er at Trainor oppdaget at Approve.no hadde to kurs med samme navn og innhold som Trainor. Etter at Trainor tok ut søksmål mot Approve.no, erkjente Approve.no at kursene var en kopi av Trainors kurs, men var uenig i utmålingen av vederlag for krenkelsen. Etter stevningen oppdaget Trainor imidlertid enda et kurs de mente Approve.no hadde kopiert, men Approve.no anførte at dette ikke var sannsynliggjort.

Retten tok først stilling til om det siste kurset var kopiert i strid med åndsverkloven § 6 (vern for bearbeidelse av opphavsrettslig beskyttet verk) og/eller markedsføringsloven § 25 (forbudet mot handlinger i strid med god forretningsskikk). Til tross for at innholdene i kursene ikke var fremlagt for rettens vurdering og sammenlikning, konkluderer retten med at omstendighetene i saken totalt sett sannsynliggjorde at det forelå en krenkelse av både opphavsretten og forbudet mot handlinger i strid med god forretningsskikk. Retten legger blant annet vekt på omstendigheter som tidligere kopiering, påfallende like navn på kursene, at kurset ble fjernet i forbindelse med søksmålsvarselet og at Approve.no rett før sine egne kurs ble publisert hadde kjøpt tilgang til Trainors kus.

Det var uten betydning for tingrettens vurdering at det sannsynligvis forelå visse bearbeidelser av innholdet og fremstillingen, hvilket samsvarer med åndsverkloven § 6 som fastsetter at man i utgangspunktet ikke kan råde over det i strid med opphavsretten til originalverket

Retten tok deretter stilling til utmåling av vederlag for krenkelsen. Retten fastslo at det ikke var nødvendig å vurdere dette etter markedsføringsloven, siden det forelå ansvarsgrunnlag etter åndsverkloven § 81 som oppstiller ulike alternativer for utmåling. Vederlaget skal fastsettes basert på hva som er det mest gunstige for den forurettede. I denne saken krevde Trainor at vederlaget skulle utmåles basert på den vinning Approve.no hadde hatt som følge av kopieringen basert på åndsverkloven § 81 bokstav c.

Retten tok dermed stilling til hvilken vinning Approve.no hadde hatt. Retten la til grunn at dette omfattet alle økonomiske fordeler, inkludert fortjeneste og besparelser. Rent konkret vurderte tingretten hvilke kostnader Approve.no ville hatt dersom de faktisk hadde utviklet kursene helt selv med fratrekk for de faktiske kostnadene Approve.no har hatt (som dermed ikke var vinning). Basert på dette konkluderte retten med å tilkjenne Trainor kr 2 074 350 for vinningsavståelse i form av sparte utviklingskostnader for de tre kursene. Dommen er ikke publisert offentlig, men kan utleveres på forespørsel hos Oslo tingrett.

Oslo tingrett avsa 10. april 2025 dom (TOSL-2025-17189) i et søksmål mellom en frilansfotograf og Advokatfirmaet Møller AS om retten til et fotografi brukt i advokatselskapets markedsføring på egne nettsider. Saken reiser spørsmål om vilkårene for å bruke fotografiske portretter uten uttrykkelig avtale, og hvor langt et firma kan strekke sitt rettsgrunnlag der bildene opprinnelig er tatt for en redaksjonell bestilling, men senere legges ut på egne nettsider.

Fotografen hadde i 2020 tatt bilder av firmaets daglige leder i oppdrag for magasinet Dine Penger. Etter publisering i magasinet mottok Møller originalfilene for gjennomsyn. Et av bildene dukket senere opp på advokatfirmaets hjemmesider uten uttrykkelig samtykke fra fotografen, som i sin tur krevde vederlag for bruken. Det oppsto uenighet om Advokatfirmaet Møller AS noen gang hadde fått rettigheter til publisering på egen nettside, og hvorvidt fotografens krav var tapt på grunn av foreldelse eller passivitet. Møller hevdet at bildene var mottatt med en implisitt forutsetning om fri bruk, og at eventuelle krav nå var foreldet etter flere år i offentligheten. Fotografen mente på sin side at det aldri var inngått slik avtale, og at hun først ble kjent med bruken høsten 2024, hvorpå hun umiddelbart fremsatte krav om oppgjør.

Tingretten slo fast utgangspunktet etter åndsverkloven § 23, som gir fotografen enerett til å fremstille og gjøre fotografiet tilgjengelig for allmennheten. Enhver publisering på internett omfattes av eneretten med mindre det foreligger avtale om annet. Retten fant ingen holdepunkter for at det var avtalt en rett til videre bruk av fotografiet utover publikasjon i magasinet Dine Penger, eller at innsendingen av fotografier som hadde funnet sted var ment som en overdragelse av slike rettigheter. Tingretten la derfor til grunn at advokatfirmaets publisering på egen nettside uten tillatelse var et brudd på fotografens enerett.

Når det gjaldt spørsmålet om kravet var tapt grunnet foreldelse og passivitet, viste retten til at det forelå en pågående krenkelse (bildet lå fortsatt ute på nettsiden), og fotografen hadde reagert straks hun ble kjent med bruken. Kravet var derfor i behold.

Åndsverkloven § 81 oppstiller regler om vederlag og erstatning ved brudd på eneretten, som blant annet gir rett for fotografen til å kreve et «rimelig vederlag» for krenkelsen. Ved vurderingen la retten til grunn fotografens dokumenterte satser for tilsvarende kommersiell bruk, som ble beregnet til 4 500 kroner. At markedet lokalt kunne tilby fotografier til lavere pris, ble ansett uten betydning. Retten vektla også at krenkelsen skjedde grovt uaktsomt – Møller publiserte bildene på sin nettside og rettsvillfarelse var ikke unnskyldelig. Dermed var vilkårene for dobbelt vederlag etter åndsverkloven § 81 til stede, og fotografen ble tilkjent totalt 11 250 kroner. I tillegg måtte advokatfirmaet dekke fotografens sakskostnader med 7 099 kroner.

Dommen illustrerer at loven gir strengt vern mot uautorisert bruk av fotografier på nett og viktigheten av å sikre dokumenterbare avtaler med klar angivelse av rettigheter før bilder brukes kommersielt. Erstatningsansvar kan treffes selv om bruken skjer i den tro at rettighetene er avklart, og krav foreldes ikke så lenge det foregår en ulovlig tilgjengeliggjøring.

Tingrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 17. mars 2025 dom (TOSL-2024-191625) i en sak mellom en fotograf og et eiendomsmeglingsfirma. Spørsmålet var om fotografen hadde overdratt bruksretten til bildene til foretaket for bruk i markedsføring.

Utgangspunktet er at den som tar et fotografi har enerett til dette, jf. åndsverkloven § 23. Denne retten kan imidlertid overdras. Siden det ikke forelå noen skriftlig avtale om overdragelse mellom fotografen og eiendomsmeglingsfirmaet, var spørsmålet om fotografen gjennom konkludent adferd hadde overdratt bruksretten til foretaket.

Dette reguleres i utgangspunktet av alminnelige prinsipper for avtaletolkning, men ved overdragelse av opphavsrett gjelder en særskilt tolkningsregel som stiller strengere krav. Etter åndsverkloven § 23 fjerde ledd, jf. § 67 annet ledd, kan opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for. Retten viser til rettspraksis som begrunner denne regelen med at opphaveren anses som den presumptivt svakere part i en overdragelsesavtale.

Retten mener at fotografen var «den svake part», siden bildene utgjorde hans inntektsgrunnlag, mens foretaket sto sterkere og kunne velge mellom flere fotografer. Det forelå ingen avtale om bruk av bildene utover hvert enkelt oppdrag, og bare det å motta tilgang via lenke innebar ikke samtykke til fri bruk. Foretaket tok dermed en risiko ved å bruke fotografiene uten avtale og burde ha avklart rettighetene på forhånd. Det var heller ikke sannsynliggjort at fotografen ga foretaket slik bruksrett uten vederlag.

Bruken av fotografiene var dermed i strid med fotografens enerett, og måtte opphøre. Fotografen hadde videre rett på «rimelig vederlag» for bruk av fotografiene, jf. åndsverkloven § 81. Retten ser i den forbindelse hen til hva normal pris for slike bilder er, både hos fotografen og bransjen for øvrig. Videre konkluderer retten med at fotografen kunne kreve dobbelt vederlag etter åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a og annet ledd, ettersom foretaket utviste grov uaktsomhet ved å benytte bildene uten å sikre seg fotografens tillatelse og uten å betale vederlag. Det samlede vederlaget ble satt til 42 000 kr. Tingrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Generaladvokat Emiliou avga den 17. juni uttalelse i sak C-590/23 (Pelham II) om forståelsen av unntaket for «pastisj» etter Infosoc-direktivet (Direktiv 2001/29) artikkel 5 nr. 3 bokstav k.  Til tross for at EU-domstolen ikke har fattet endelig beslutning i saken, har generaladvokatens uttalelse stor rettslig og praktisk betydning, selv om den ikke er bindene.

Saken, som bygger videre på spørsmålene reist for EU-domstolen i sak C-467/17 (Pelham I), gjelder produsenten Pelhams bruk av et 2-sekunders lydklipp (en «sample») fra Kraftwerks «Metall auf Metall» i låten «Nur Mir». Spørsmålet EU-domstolen skal ta stilling til er om pastisjunntaket skal forstås som en generell sekkebestemmelse for kunstnerisk gjenbruk av opphavsrettslig beskyttede verk, eller om det gjelder begrensende kriterier og kreves subjektiv intensjon.

Generaladvokaten legger til grunn at pastisj er et autonomt EU-rettslig begrep, og avviser at pastisj kan tolkes som en sekkepost for fri kunstnerisk gjenbruk, men må forstås som en snever unntaksregel. Formålet med bruken – hyllest, kritikk, humor eller annet – er uten betydning for vurderingen. Pastisj må etter generaladvokatens syn i) fremkaller et eksisterende verk ved å bruke dets unike estetiske inntrykk, mens det samtidig er ii) merkbart forskjellig fra originalen, og at det er iii) ment å bli gjenkjent som en imitasjon av en person som kjenner originalverket.

Pastisj gir derfor, etter generaladvokatens syn, ikke et generelt vern for verk som sampling, mash-ups, GIFs, remixer eller memes. Generaladvokaten påpeker også at dagens sampling – hvor utdrag kun blir brukt som anonyme byggeklosser i nye musikkverk – ikke vil omfattes av pastisjunntaket. Pelhams bruk av det 2-sekunders lange lydklippet ble dermed ikke ansett omfattet av unntaket.

I norsk rett er unntakene listet opp i direktivets artikkel 5 nr. 3 bokstav k for karikatur, parodi og pastisj ikke uttrykkelig lovfestet som selvstendige unntak i åndsverkloven (åvl.), men praktiseres gjennom den ulovfestede regelen om «nye og selvstendige verk» med utspring i åvl. § 6 (2). Unntak fra opphavsrettslig vern for pastisj gjennom den ulovfestede regelen vil måtte tolkes i lys av den kommende EU-avgjørelsen i Pelham II.

Det bemerkes samtidig at innføringen av digitalmarkedsdirektivet (DSM-direktivet) i norsk rett inneholder forslag om unntak for pastisj på digitale plattformer hjemlet i åndsverkloven. I praksis vil det da oppstå en todelt løsning, hvor det eksisterer et lovfestet pastisjunntak for digital bruk, mens øvrige opphavsrettslige tilfeller vurderes på bakgrunn av ulovfestet rett.

Begrepet pastisj har hittil ikke vært gjenstand for EU-domstolens behandling, og dersom uttalelsene fra generaladvokaten tas til følge, vil begrepet pastisj bli tolket snevert og stå som et autonomt EU-rettslig begrep. Dette innebærer at sampling av lydopptak slik det ofte brukes i dagens musikk typisk vil falle utenfor det opphavsrettslige unntaket for pastisj.

Uttalelsen er tilgjengelig her.

Den 8. mai i år kom generaladvokat Szpunar med uttalelse i de sammenknyttede sakene C-580/23 (Mio) og C-795/23 (Konektra), som reiser spørsmål om det EU-rettslige originalitetskravet og krenkelsesvurderingen for brukskunst. Bakgrunnen for saken er opphavsrettslig forståelse knyttet av møbeldesign og modularitet i møbelsystemer, og hvorvidt opphavsretten og designretten vurderes etter ulike terskler og kriterier.

Til tross for at EU-domstolen ikke har fattet endelig beslutning i saken, har uttalelsene stor rettslig og praktisk betydning, selv om de ikke er bindende.

Generaladvokaten konkluderer med at det ikke stilles strengere krav til originalitet for brukskunst enn for andre verk, altså at originalitetskravet er det samme for alle verkstyper. Hovedkravet for alle verkstyper er at de må være resultat av opphavers frie og kreative valg, og at originaliteten skal bygge på de kreative valgenes uttrykk slik de kommer til syne i sluttproduktet. Det er dermed ikke tilstrekkelig at opphaver i ettertid henviser til intensjon eller inspirasjon – originaliteten må være objektivt synlig. Samtidig avvises det at graden av originalitet får betydning for det opphavsrettslige vernet – dersom originalitetskravet først er oppfylt, har verket vern.

Videre slår generaladvokaten fast at krenkelsesvurderingen skal skje etter andre prinsipper i opphavsretten enn designretten. For opphavsretten er det ikke tilstrekkelig at det påståtte krenkede produktet gir samme helhetsinntrykk eller samme visuelle inntrykk, slik det er i designretten. Det er de kreative elementene som er vernet, og det er derfor ikke tilstrekkelig for å påstå krenkelse at verket bygger på, minner om eller utgjør en variasjon av et eksisterende verk. Krenkelse forutsetter at de konkrete, kreative elementene som er uttrykk for opphavers frie og kreative valg gjenfinnes i verket.

Dersom EU-domstolen slutter seg til generaladvokatens uttalelse, vil dette få betydning for tolkningen i norsk opphavsrett, som skal tolkes i tråd med det EU-rettslige originalitetskravet. Dette vil få betydning for skapere av brukskunst, da ‘vanlige’ former og funksjonelle løsninger ikke får vern etter opphavsretten, men kun det originale, særegne uttrykket.

Uttalelsen er tilgjengelig her.

Høyesterett avsa 26. juni 2025 dom (HR-2025-1232-A) i saken mellom Merck Sharp & Dohme LLC («MSD«) og Staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR«). Vi har tidligere omtalt Borgarting lagmannsretts dom i vårt nyhetsbrev av fjerde kvartal 2024.

Saken gjaldt spørsmål om MSD kunne begrense to uselvstendige krav i sitt patent NO 321999 («NO’999«), som omfatter legemiddelet sitagliptin til behandling av diabetes. MSD begjærte overfor Patentstyret patentbegrensning av de uselvstendige kravene 3 og 15, slik at disse omfattet en kombinasjon av sitagliptin og metformin. Patentstyret, og senere KFIR, fant imidlertid at endringene ikke utgjorde reelle begrensninger av patentvernet, og dermed ikke kunne gjennomføres iht. patentloven § 39a. Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett var enig i dette, og frifant KFIR. MSD brakte deretter saken inn for Høyesterett.

Høyesterett finner etter en tolkning av patentloven § 39a i lys av den europeiske patentkonvensjonen (EPC), i likhet med de lavere instanser, at bestemmelsen må forstås slik at patentvernets omfang reelt sett må begrenses, og at uselvstendige patentkrav dermed ikke kan begrenses alene, dvs. uten samtidig begrensning av de selvstendige kravene, som er bredere. Ettersom henvisningen til kombinasjonen av sitagliptin og metformin i krav 3 og 15 ikke ville innebære en begrensning av patentvernets omfang, konkluderer Høyesterett med at KFIRs vedtak er gyldig og at anken dermed må forkastes.

Dommen er tilgjengelig her.

Det opplyses for ordens skyld om at det pågår en parallell inngrepssak om NO’999 (SPC-en) mellom MSD og en rekke generikaprodusenter, hvor Wiersholm representerer en av de saksøkte.

Den 20. mai 2025 avsa Borgarting lagmannsrett dom (LB-2024-125937) i sak mellom Neste Oyj («Neste«) og Staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR«). Saken gjelder KFIRs vedtak om å kjenne Nestes patent NO 343 028 («Stridspatentet«) ugyldig grunnet manglende oppfinnelseshøyde ovenfor en tidligere patentsøknad, omtalt i dommen som «D7«. Preem AB, som stod bak en av innsigelsene mot stridspatentet, opptrådte som partshjelper for KFIR.

Stridspatentet var et produkt- og fremgangsmåtepatent for en dieselbrenselsblanding bestående av et fornybart brensel og et mineralsk mellomdestillat, der blandingen har forbedrede kuldeegenskaper.

Partene var uenige i det objektive tekniske problemet patentet skal løse, og lagmannsretten måtte følgelig ta stilling til dette. Neste fremholdt at det objektive teknisk problem er at Stridspatentet gir mer pålitelige resultater enn D7. Neste hadde først ved behandlingen for tingretten presisert at «forbedrede kuldeegenskaper», også betød større grad av pålitelighet enn blandinger basert på D7. Ifølge lagmannsretten var det imidlertid ikke noe til hinder for å ta høyde for dette i problemformuleringen, så fremt trekkene i patentet faktisk gir en økt grad av pålitelighet i forhold til D7.  Lagmannsretten slutter seg til Nestes kritikk av tingrettens dom der  dette ikke ble vurdert. Lagmannsretten finner imidlertid at ikke er sannsynliggjort at stridspatentet gir mer pålitelige løsninger enn D7, og at det derfor uansett blir uriktig å definere det objektive tekniske problem med dette som utgangspunkt.

Subsidiært anførte Neste at det objektive tekniske problem kan defineres som en alternativ løsning til D7, og at et slikt alternativ har oppfinnelseshøyde. Lagmannsretten hadde ingen innvendinger mot problemformuleringen, men finner at kravet om oppfinnelseshøyde ikke er oppfylt. Lagmannsretten viser særlig til at eksperimentering, i saken med mål om å fremstille alternative blandinger med forbedrede tåkepunkt, ikke er spesielt tids- eller kostnadskrevende, men rutinemessig og derfor ikke krever noen oppfinnerisk innsats. Av denne grunn ville fagpersonen ifølge lagmannsretten, ved å følge D7 og fagets alminnelige kunnskap, kommet frem til dieselbrenselblandinger som vil ha en sammensetning som ligger innenfor Stridspatentets krav 1.

Lagmannsretten kommer dermed, i likhet med KFIR og tingretten til at Stridspatentet mangler oppfinnelseshøyde. Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 28. mai 2025 avsa Borgarting lagmannsretten kjennelse i ankesak om en fagkyndig meddommers habilitet, jf. domstolloven § 108, mellom Bayer Intellectual Property GmBH («Bayer«) og Glenmark Pharmeceuticals Nordic AB («Glenmark«).

Etter at partene hadde kommet til enighet om kandidater til fagkyndige meddommere, ble de aktuelle dommerne forespurt om de hadde noen tilknytning til partene, herunder deres sakkyndige vitner. En av de fagkyndige meddommerne uttrykte at han synes et av Glenmarks sakkyndige vitner er hyggelig, og at han beundrer hans forskning. Det ble samtidig uttrykt at han ikke har noen relasjon til vedkommende.

Bayer anførte at utsagnet ga uttrykk for en forutinntatt og positiv holdning til det sakkyndige vitnets forskningsarbeid. Det ble gjort gjeldende at uttalelsen er egnet til å svekke tilliten til at meddommeren vil kunne vurdere vitnets forklaring med den objektivitet og upartiskhet som kreves, og at han derfor måtte anses inhabil.

Lagmannsretten kommer, i likhet med tingretten, til at meddommeren ikke var å anse som inhabil. Lagmannsretten viser til at en generell anerkjennelse av faglig kompetanse i seg selv ikke er tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger «særegne omstendigheter», som kan medføre inhabilitet. Lagmannsretten legger også vekt på at det er tale om et relativt lite fagmiljø, der det generelt må anses naturlig at eksperter innenfor samme fagområde kjenner til hverandres arbeid. Det er da å forvente at slike fagpersoner kan ha ulike oppfatninger om hverandres forskning, både i positiv og negativ retning, og med varierende styrke.

At Bayer krevde at vedkommende fratrer som meddommer i saken, jf. domstolloven § 108 andre punktum, får etter lagmannsrettens syn ingen betydning for vurderingen, da den ikke finner den objektive vurderingen av meddommerens habilitet tvilsom.

Avgjørelsen (saksnummer 25-059062ASK-BORG/04) er ikke tilgjengelig på Lovdata.For ordens skyld presiseres det at Wiersholm representerer Glenmark i den aktuelle saken.

Den 18. juni 2025 avsa EPO Enlarged Board of Appeal («EBoA«) avgjørelse i sak G 1/24, hvor ankeutvalget tok stilling til betydningen av patentbeskrivelsen ved tolkning av patentkrav. Avgjørelsen kommer etter en henvisning fra Technical Board of Appeal i sak T 439/22, i en innsigelsessak mot EP-patentet 3 076 804. Patentet, eid av Philip Morris, beskytter et «oppvarmet aerosolgenererende produkt med varmefordelende innpakning», brukt til vaping.

I flere avgjørelser fra EPO Board of Appeal har det tidligere vært lagt til grunn at det ikke er nødvendig å undersøke patentbeskrivelsen, dersom ordlyden i patentkravet i seg selv er klar og utvetydig. EBoA slår i denne saken fast at en slik tolkning er i strid med ordlyden og prinsippene bak EPC art. 69 som regulerer patentvernets omfang, og som tilsvarer den norske patentloven § 39. EBoA finner at selv om utgangspunktet for tolkningen er patentkravene, skal patentkravene alltid tolkes i lys av patentbeskrivelsen, samt eventuelle figurer. Dette vil ifølge EBoA også være i tråd med praksis fra nasjonale domstoler og UPC hvor patentene skal håndheves.

Avgjørelsen vil antagelig bidra til en mer helhetlig praksis rundt tolkningen av patentkrav. Videre medfører den  at patentsøkere bør være særlig oppmerksomme på at forståelsen av et begrep i patentkravene og patentbeskrivelsen er sammenfallende. Avgjørelsen er tilgjengelig her.

UPC-domstolen markerer sitt toårsjubileum med totalt 883 anlagte saker i domstolens første instans, ifølge UPCs rapport (sist oppdatert 31. mai 2025, herunder 320 inngrepssaker, 304 motkrav om ugyldighet og 88 forføyningssaker. Øvrige saker består blant annet av krav om negativ fastsettelsesdom for ikke-inngrep og krav om bevissikring,

Ankedomstolen har nå også fått vært i aksjon. Hittil har den mottatt totalt 70 anker over avgjørelser fra førsteinstansdomstolene og 42 anker over kjennelser. Videre er det inngitt 85 anker over foreløpige kjennelser, og 6 anker over avgjørelser om sakskostnader.  

Engelsk dominerer som språk, og brukes i 55 % av sakene, mens tysk brukes i 38 % av sakene.

Lokalavdelingen i München mottar fortsatt flest nye søksmål, med 111 inngrepssaker. Deretter følger Düsseldorf med 65 saker, Mannheim med 45 saker og Hamburg med 23 saker. Det er også verdt å merke seg at de mindre lokale avdelingene har fått noe økt aktivitet. For eksempel har København nå mottatt 3 inngrepssaker, og 7 inngrepssaker er anlagt i den nordisk-baltiske regionale avdelingen.

UPC-domstolen har med andre ord etablert seg som en aktiv arena for europeiske patentsaker, og domstolens betydning  ser ut til å bli stadig større.

Den 14. mai 2025 avsa Oslo tingrett dom (TOSL-2024-175472) i sak mellom Carl Zeiss Meditec AG og Staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter (“KFIR”). Saken gjelder gyldigheten av avslag på søknad om registrering av varemerket OPTIKIT, for vareklasse 5 og 19 (medisinsk utstyr). KFIR nektet varemerket registrert, under henvisning til at ordmerket ville oppfattes beskrivende for de aktuelle varenes egenskaper, jf. varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a), da gjennomsnittsforbrukeren vil oppfatte OPTIKIT som en sammenstilling av ordelementene OPTI og KIT.  

Innledningsvis viser tingretten til at grensen mellom de forbudte, beskrivende merkene og de tillatte, suggestive merkene ofte være vanskelig å trekke for ordmerker. Etter rettens syn illustreres dette særlig godt av både norsk og europeisk registreringspraksis knyttet til merker som inneholder nettopp ordelementet OPTI, hvor det finnes flere eksempler på at merkene er blitt tillatt, men også eksempler på at de er nektet registrert. Etter rettens syn kunne varemerkene som var nektet registrert, vanskelig oppfattes som noe annet enn sammenstillinger av to ordelementer hvor det ene elementet er OPTI (og det andre elementet er hhv. WASH, GRIP, FLUSH eller FLOW). Når ordene først deles på denne måten, er det nærliggende å tenke at OPTI er en forkortelse for optimal. For noen av eksemplene på tillatte registreringer, som OPTIMAT, mener retten det derimot ikke er opplagt at ordet vil bli ansett som en sammenstilling av to ordelementer. Videre viste retten til at styrken på friholdelsesbehovet må tillegges vekt. 

Retten finner at OPTIKIT, har mer til felles med merkene som er tillatt registrert enn merkene som er nektet registrert. Etter rettens syn er det ikke gitt at ordmerket vil bli oppfattet som en sammenstilling av ordelementene OPTI og KIT. Videre finner tingretten at en registrering av merket heller ikke vil legge særlig store begrensninger på andre aktørers mulighet til å markedsføre sine produkter innen de aktuelle varekategoriene på en god måte. Endelig finner retten til at det må legges noe vekt på at varemerket også er tillatt registrert i andre jurisdiksjoner, inkludert EUIPO. 

Oppsummert finner retten at gjennomsnittsforbrukeren ikke umiddelbart og uten nærmere tankevirksomhet vil oppfatte OPTIKIT som en forkortelse for et “optimalt utstyrssett” og dermed som en beskrivelse av egenskaper ved de aktuelle varene.  Tingretten konkluderer med at merket følgelig ikke kan nektes registrert under henvisning til varemerkeloven § 14 andre ledd bokstav a. KFIRs avgjørelse ble følgelig kjent ugyldig.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.  

Oslo tingrett avsa 2. mai 2025 dom i sak mellom klokkeprodusenten Omega SA og en privatperson. Spørsmålet i saken var om privatpersonen skulle forbys å innføre klokker og om disse måtte destrueres som følge av varemerkeinngrep.

Etter vareførselsloven kan tollmyndighetene holde tilbake og destruere varer ved begrunnet mistanke om at innførsel av varer utgjør inngrep i en immateriell rettighet. I dette tilfellet var klokkene påført tegn identiske med Omegas beskyttede varemerker, og remmen var ikke originalt produsert av Omega. Vilkåret om identitet mellom kjennetegn og varer i varemerkeloven § 4 første ledd bokstav a var derfor oppfylt, og det forelå derfor inngrep.

Beskyttelsen etter varemerkeloven gjelder imidlertid bare mot bruk av tegnet i næringsvirksomhet. Det er likevel klart at varer som utgjør inngrep kan holdes tilbake og destrueres etter reglene i vareførselsloven selv om importøren er en privatperson, så lenge avsenderen opptrer som ledd i næringsvirksomhet. Privatpersoner som importerer varer, er derimot ikke omfattet av reglene om erstatning og straff i varemerkeloven.

Retten finner det ikke sannsynlig at avsenderen i Hong Kong var en privatperson, ettersom klokkene var annonsert som fra en næringsdrivende, ingen privatperson var oppgitt på forsendelsen og tollmyndighetene hadde stoppet innførsel til andre mottakere fra samme avsender. Saksøkte hadde vist til at han ikke var klar over at klokkene hadde Omega-varemerker på seg, ettersom dette var sladdet bort. Den påståtte uvitenheten om Omega-varemerkene fikk imidlertid ingen betydning, ettersom loven ikke krever subjektiv skyld for destruksjon eller importforbud. Saksøkte var uansett gjort kjent med forholdet gjennom Tolletatens varselbrev.

Retten kan etter varemerkeloven § 59 første ledd bokstav c gi pålegg om destruksjon etter en forholdsmessighetsvurdering. Siden innførselen kunne skade merkehaver og bidra til samfunnsskadelig omsetning av falske varer, finner retten at vilkårene for importforbud og destruksjon av varene foreligger.

Avgjørelsen er foreløpig ikke publisert.

Oslo tingrett avsa 27. mai 2025 dom (TOSL-2024-171224) i sak mellom ClassPass LLC og staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR«). Saken gjaldt gyldigheten av KFIRs vedtak om å nekte registrering av ordmerket «CLASSPASS». Nemnda mente, i likhet med Patentstyret, at «CLASSPASS» var beskrivende og manglet det særpreg for de omsøkte varene og tjenestene, som blant annet omfattet «Online reservation and booking services for recreational and leisure events» og «Making online reservations and bookings for others at health spas, wellness clinics, alternative medicine providers and beauty salons».

Oslo tingrett er uenig i KFIRs og Patentstyrets vurdering. Tingretten legger til grunn at vurderingen av særpreg og hvorvidt merket er beskrivende må ta utgangspunkt i det helhetsinntrykk merket gir for en gjennomsnittsforbruker, både blant private og profesjonelle forbrukere. Retten uttaler at mens «CLASS» og «PASS» isolert sett kan ha kjente betydninger, skaper sammensetningen et uvanlig og distinktivt begrep som ikke umiddelbart er beskrivende for de aktuelle varene og tjenestene merket er søkt registrert for. Retten finner det avgjørende at det kreves en viss tolkningsinnsats og fantasi hos omsetningskretsen for å forstå betydningen, og at merket derfor ikke automatisk forbindes med tjenestenes art eller formål. Dermed taler ikke friholdelsesbehovet for at merket må nektes registrert. Retten viser også til at «CLASSPASS» allerede er registrert i en rekke sammenlignbare jurisdiksjoner. 

Retten konkluderer på den bakgrunn med at CLASSPASS har tilstrekkelig særpreg og ikke er beskrivende for de omsøkte varene og tjenestene i klasse 9, 35, 41 og 44. Klagenemndas vedtak om registreringsnektelse ble dermed kjent ugyldig.

Dommen illustrerer at et ordmerke som inneholder flere beskrivende elementer kan oppnå særpreg gjennom sammensetningen av elementene. Det betyr at kombinasjonen av to eller flere ord som vanligvis anses beskrivende, likevel i kombinasjon kan oppfylle særpregskravet slik at et merke oppfyller registreringsvilkårene. I tillegg gir dommen støtte til at internasjonal registreringspraksis kan tillegges vekt i vurderingen av om et merke skal tillates registrert. Avgjørelsen er tilgjengelig her

Oslo tingrett avsa 28. mai 2025 dom (24-163878TVI-TOSL/03) i sak mellom en rekke restaurantinnehavere under selskapsnavnene «Pizza Pancetta» (samlet «Saksøkerne«) og deres tidligere ansatte og samarbeidspartner Tahir Arslan, som senere hadde etablert egne restauranter og selskaper under «Pizza Pancetta»-navnet («Saksøkte«). Saken gjaldt spørsmål om hvem av partene som hadde rett til å bruke kjennetegnet «Pizza Pancetta», og om varemerkeregistreringer og domenenavn som inneholder ordelementene måtte overføres fra Saksøkte til Saksøkerne. Det var også spørsmål om begge parter hadde opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk.

Bakgrunnen for saken var at det siden 2002 var blitt etablert en rekke restauranter under kjennetegnet «Pizza Pancetta», som brukte samme logo og hadde felles nettside, menyer og priser. Restaurantene ble drevet av uavhengige selskaper, men med stor grad av tillitsbasert samarbeid. Saksøkte var en del av dette samarbeidet, og var med på å etablere og drive flere nye selskaper og restauranter under «Pizza Pancetta»-navnet, før det skar seg i 2024. Før dette, i 2014, hadde Saksøkte registrert et kombinert varemerke med ordelementene «Pizza Pancetta», som han senere overførte til seg selv fra et av selskapene tilknyttet en av restaurantene i forbindelse med at han solgte seg ut.

Retten finner, basert på rettspraksis i lignende saker, at det er mest nærliggende å anse restaurantene som til enhver tid var med i samarbeidet, som rette innehavere av navnet og kjennetegnet «Pizza Pancetta» før Arslan søkte om å registrere det i 2014. Videre anser retten det mest sannsynlig at Arslan mente å søke på vegne av fellesskapet da han sendte varemerkesøknaden, og dermed at varemerket tilhører samarbeidspartnerne i fellesskap. At Arslan senere overførte varemerkeregistreringen til seg kort tid før han solgte seg ut av et av selskapene fremstår for retten som illojalt. Det faktum at selskapene på saksøkersiden hadde akseptert å inngå en franchiseavtale hvor det skulle betales en avgift til et av Saksøktes selskaper, kunne heller ikke anses som en tilslutning til at dette selskapet var innehaveren av kjennetegnet «Pizza Pancetta».

Ettersom de samarbeidende selskapene anses å eie «Pizza Pancetta»-merket i fellesskap, konkluderer retten med at Saksøkte ikke har en rett til å fortsette å bruke navnet i restaurantdrift. Retten finner også at Saksøkte og selskapene på saksøktesiden har opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk. Det vises blant annet til at Saksøkte opptrådte illojalt da han overførte varemerket til seg selv personlig, og at dette senere ble brukt som et pressmiddel mot de andre restaurantene i samarbeidet. Saksøkte hadde også sendt ut meldinger til restaurantene og krevd at hver av dem skulle betale 250 000 i en engangs lisensavgift om de ikke signerte en ny franchiseavtale innen 24 timer. Videre hadde han truet med å frata dem retten til å bruke navnet, samt sagt at han ville åpne en ny Pizza Pancetta-restaurant ved siden av de andres. Sistnevnte realiserte han også, noe som førte til forvirring både hos kunder og leveringsbud fra Foodora og Wolt. Retten finner på den bakgrunn at Saksøkte klart har opptrådt i strid med god forretningsskikk.

Retten konkluderer følgelig med at Saksøkte forbys å opprette og drive en bestemt restaurant under navnet «Pizza Pancetta», samt at Saksøkte generelt forbys å bruke «Pizza Pancetta» som kjennetegn for restauranter etablert etter 1. januar 2024 overhodet. Saksøkte blir også pålagt å endre foretaksnavn, samt å overføre varemerkeregistreringen «Pizza Pancetta» og domenenavnet «pancetta.no» til Saksøkerne.

Dommen er foreløpig ikke publisert.

Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR«) avsa 30. juni 2025 vedtak i klagesaken knyttet til Orklas søknad om å registrere blåfargen Pantone 2144 C som varemerke for varefortegnelsen «porøs sjokolade». Nytt for KFIR var at Orkla hadde innsnevret søknaden til «porøs melkesjokolade». Vi omtalte Patentstyrets vedtak i første instans i vårt nyhetsbrev for fjerde kvartal 2024, og har tidligere omtalt Oslo tingretts dom mellom Orkla og Mondelez i samme sakskompleks i vårt nyhetsbrev for andre kvartal 2024, samt KFIRs avgjørelse i klagesak om Orklas søknad om samme farge for varefortegnelsen “sjokolade” i vårt nyhetsbrev for første kvartal 2024.

Patentstyret hadde i første instans kommet til at merket ikke kunne registreres da det ikke ble ansett å ha oppnådd særpreg gjennom bruk, jf. varemerkeloven § 14 (3) – dette til tross for at Oslo tingrett kort tid før hadde konkludert med det motsatte i saken mellom Orkla og Mondelez.

I motsetning til Patentstyret konkluderer KFIR med at blåfargen kan registreres som varemerke. Nemnda legger i likhet med Patentstyret til grunn at fargen ikke har iboende særpreg som kjennetegn for «porøs melkesjokolade», og viser til at det avgjørende er om merket har slitt seg til særpreg gjennom bruk. Det avgjørende er, ifølge KFIR, om Orklas fremlagte dokumentasjon tilsier at det er mer enn 50 % sannsynlighet for at bruken av merket har resultert i særpreg som kjennetegn for de aktuelle varene. Selv om det foreligger et friholdelsesbehov for denne typen fargemerker, er det ifølge KFIR ikke grunnlag for å oppstille et skjerpet beviskrav.

I den konkrete vurderingen legger KFIR til grunn at Orklas fremlagte markedsundersøkelse viser at i det minste en betydelig andel av omsetningskretsen oppfatter Pantone 2144C som en angivelse av kommersiell opprinnelse for «porøs melkesjokolade». Patentstyret hadde lagt til grunn at det måtte kreves «mer enn 72% som forbinder fargen med én aktør og 66% som forbinder fargen med søker», under henvisning til den såkalte Gule Sider-dommen. Nemnda er uenig i at Høyesteretts praksis tilsier at terskelen må legges så høyt. KFIRs konklusjon om at markedsundersøkelsen viser at omsetningskretsen anser fargen som en angivelse av kommersiell opprinnelse, skiller seg også fra Patentstyrets, som i avslagsvedtaket hadde lagt til grunn som mest sannsynlig at omsetningskretsen snarere forbandt fargen med innpakningen eller bakgrunnsfargen til en bestemt aktør.

KFIR viser videre til den «overveldende bevisføringen» i saken som underbygger resultatet i markedsundersøkelsen. Det legges vekt på at fargen har vært benyttet som kjennetegn for porøs melkesjokolade i omfattende omfang og intensitet siden 1985. Markedsføringstiltakene har videre ifølge KFIR vært svært brede og varierte, og intensiteten ble dokumentert blant annet gjennom betydelige påløpte markedsføringskostnader. Det legges også vekt på at Orkla har hatt svært høye salgstall, nærmere 4,4 milliarder kroner, i perioden 2000-2022 og at Orkla har hatt jevnt høye markedsandeler i sjokolademarkedet frem mot søknadstidspunktet.

På bakgrunn av dette konkluderer KFIR med at blåfargen Pantone 2144C har oppnådd særpreg gjennom bruk, og Orklas klage tas dermed til følge.

Vedtaket er tilgjengelig her.

Patentstyret innførte nylig et nytt symbol for å synliggjøre et registrert design, med virkning fra 1. mai 2025. Symbolet skal gjøre det enklere for innehavere av designregistreringer å tydeliggjøre overfor forbrukere, konkurrenter og andre aktører at man har en enerett til design.

Symbolet består av bokstaven D plassert i en sirkel, «Ⓓ», til sammenligning med dagens© for opphavsrett og ® for registrert varemerke, som særlig brukes i USA.

Patentstyret oppfordrer norske bedrifter og designere som har en designregistrering til å ta symbolet i bruk.

Høyesterett avsa den 26. juni 2025 kjennelse (HR-2025-1218-A) i sak om bevisfritak for forretningshemmeligheter.

Bakgrunnen for saken er en pågående tvist om brudd på forretningshemmelighetsloven og markedsføringsloven § 25 mellom IT-selskapet Elmatica (saksøker) og det konkurrerende selskapet Confidee og en tidligere ansatt i Elmatica (saksøkte). Under saksforberedelsen krevde Elmatica fremlagt en søknad om skattefradrag fra Confidee. Confidee nektet å gi innsyn i hele dokumentet, under henvisning til at dokumentet inneholdt forretningshemmeligheter, jf. tvisteloven § 22-10. Følgelig ble kun en sladdet versjon av dokumentet fremlagt. Elmatica krevde imidlertid tilgang til hele dokumentet uten sladding, og viste til at søknaden er egnet til å kaste lys over spørsmålet om selskapets forretningshemmeligheter er utnyttet.

Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at Confidee ikke måtte fremlegge søknaden i usladdet versjon. Etter tvisteloven § 26-7 har domstolen anledning til å kreve gjenstanden framlagt til avgjørelse av om den utgjør bevis. Denne muligheten ble imidlertid ikke benyttet av verken tingretten eller lagmannsretten. For Høyesterett anførte Elmatica at EØS-retten oppstiller en generell plikt for domstolen til å innhente det omtvistede beviset før den aviser kjennelse i tvist om bevistilgang. Foranlediget av denne anførselen, besluttet saksforberedende dommer å anmode EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. Elmatica anførte videre at også den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) medførte at dokumentet måtte fremlegges, med mindre hemmeligholdet var «strictly necessary«.

Høyesterett konkluderer med at en bevistvist etter tvisteloven § 22-10 kan avgjøres uten at den aktuelle domstolen selv har kontrollert at beviset faktisk inneholder vernede forretningshemmeligheter. Høyesterett viser til at verken EØS-rettslige kilder eller EMK art. 6 gir støtte for et krav om at begrensninger av bevistilgangen må være «strictly necessary«. Spørsmålet om det skal gis tilgang til forretningshemmeligheter, må ifølge Høyesterett avgjøres etter en balansert avveining av hensyn til sakens opplysning og behovet for hemmelighold. Det er følgelig opp til rettens skjønn om det aktuelle beviset kontrolleres før bevistvisten avgjøres.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

NKU konkluderer med at EasyGrow AS’ (“EasyGrow”) vognpose EasyGrow Fnugg ikke er en rettsstridig etterlikning av HTS BeSafe AS’ (“BeSafe”) vognpose, Voksi Urban, og at EasyGrow ikke har opptrådt i strid med god forretningsskikk.

NKU legger til grunn at det er en del likhetstrekk mellom produktene som henvender seg til “oppmerksomme, godt orienterte kjøpere”. Utvalget konkluderer imidlertid med at likhetene er styrt av funksjonelle behov, for eksempel at posen må ha en viss størrelse og fasong for å passe formålet, og at glidelås på begge sider gir enklere tilgang til barnet. BeSafe har ikke eneretten til slike funksjonelle trekk. Utvalget vektlegger også at det er relevante forskjeller i hvordan de funksjonelle trekkene er utført. Likhet i fargepalett og detaljer er, ifølge utvalget, utslag av en trend. Basert på dette gir ikke posene samme helhetsinntrykk og det er ingen etterlikning i strid med markedsføringsloven § 30.

Ifølge utvalget foreligger det ikke andre forhold som tilsier at EasyGrow har handlet i strid med god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 25. Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet fattet 7. mars 2025 et forbudsvedtak med tvangsmulkt mot Diamond Dental AS (“Diamond Dental”) for brudd på markedsføringsloven for markedsføring og salg av tannblekingsproduktet, WhiteBright.

Ifølge Forbrukertilsynet bryter Diamond Dental markedsføringsloven ved å:

• bruke gratis- og prøvepåstander uten å gi opplysninger om at forbrukeren i realiteten inngår en abonnementsavtale
• anvende påstander som “anbefalt av tannleger”, “dokumentert effekt” og “ingredienser med dokumentert effekt”, uten at selskapet kan dokumentere dette
• bruke brukeromtaler på en villedende måte, blant annet ved å bruke falske brukeromtaler
•  

Tilsynet satte tvangsmulkten til 360 000 kroner per uke. I utmålingen vektlegger tilsynet at Forbrukertilsynet hadde registrert hele 1 163 klager på Diamond Dental f.o.m. 2023.

Den 30. april konkluderte tilsynet med at Diamond Dental hadde brutt forbudene i vedtaket i fem uker, og ila en tvangsmulkt på 1,8 millioner kroner.

Diamond Dental har uttalt at vedtaket er påklaget til Markedsrådet.

Vedtaket fra Forbrukertilsynet fra den 7. mars er tilgjengelig her og vedtaket fra 30. april er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har sendt ut veiledningsbrev til en rekke selskaper som tilbyr «kjøp nå, betal senere»-tjenester (BNPL). Veiledningsbrevet presiserer hvilke lovkrav som gjelder for slike tilbud, og understreker at disse tjenestene ofte vil falle inn under regelverket for kredittavtaler, selv om de ikke markedsføres som tradisjonell forbrukskreditt. 

I praksis er det ofte snakk om kredittavtaler. Veiledningsbrevet har som formål å sikre at selskapene som tilbyr kredittavtaler setter seg inn i regelverket og foretar nødvendige grep for å sikre at praksisen er i tråd med gjeldende regelverk, herunder blant annet finansavtaleloven, markedsføringsloven og angrerettloven. Dette innebærer blant annet krav til: 

• At næringsdrivende må foreta en reell vurdering av forbrukerens kredittverdighet før kreditt innvilges. 
• At det må gis tydelig og korrekt informasjon om kredittkostnader, angrerett, og øvrige vilkår både før avtaleinngåelse og ved markedsføring. 
• Tilstrekkelig informasjon om angrerett. 
  
  

Nylig har Forbrukerrådet klaget kredittjenesten Klarna inn til Forbrukertilsynet for brudd på disse reglene. Forbrukerrådets undersøkelser viser at Klarna ikke gir tilstrekkelig prisinformasjon på plattformer hvor Klarnas betalingsløsning tilbys. 

Forbrukertilsynet understreker viktigheten av at de aktuelle tilbyderne nå setter seg inn i veilederen og gjennomgår egne rutiner for å sikre etterlevelse.  

Les mer om veiledningsbrevet her. 

Forbrukertilsynet i Norge og tilsynsmyndigheter i 16 andre land har publisert et åpent brev til flybransjen om prinsipper for miljøpåstander i markedsføring. Brevet oppfordrer flyselskapene til å unngå vage og generelle bærekraftspåstander, samt å sikre at all markedsføring er korrekt, klar og nøyaktig.

Brevet ble publisert 24. juni 2024 og innebærer et koordinert internasjonalt initiativ for å møte utfordringene knyttet til grønnvasking («greenwashing») i flybransjen. Forbrukertilsynet og samarbeidende myndigheter understreker at mange reklamebudskap knyttet til flyreiser bruker uttrykk som «grønn», «klimanøytral» eller «bærekraftig», uten at det gis tilstrekkelig dokumentasjon eller forklaring på hva påstandene faktisk innebærer. Myndighetene påpeker særlig at slike påstander ofte kan være misvisende, og at det kreves tydelighet både når det gjelder hva slags tiltak flyselskapene faktisk gjennomfører, og hvilken effekt disse har på klima- og miljø.

Brevet gir uttrykk for en tydelig forventning fra myndighetene om at praksisen skjerpes. Oppfordringen føyer seg inn i rekken av et høyt press fra myndighetshold den siste tiden om bruk av bærekraftspåstander i markedsføring. Vi har omtalt bærekraftspåstander i tidligere nyhetsbrev, her og her.

Aktører i flybransjen – og andre bransjer med betydelig miljøpåvirkning – bør merke seg denne utviklingen. Det er nå viktigere enn noen gang å sikre at markedsføring er transparent, etterprøvbar og ikke etterlater kunder med et feilaktig inntrykk av virksomhetens miljøinnsats. Brevet i sin helhet er tilgjengelig her.

De siste månedene har Datatilsynet intensivert sitt fokus på norske virksomheters bruk av sporingsverktøy. Tilsynet har tidligere uttrykt bekymring for at sporingsteknologier kan dele sensitive opplysninger med tredjeparter for markedsføringsformål og har oppfordret norske virksomheter til å gjennomgå dataflyten på egne nettsider og fjerne sporingsverktøy som deler opplysninger med tredjeparter dersom det er usikkerhet rundt lovligheten av slik deling. 

Datatilsynet har nå gjennomført tilsyn med bruk av slike verktøy for å undersøke om sensitive eller private opplysninger deles med internasjonale teknologiselskaper. Tilsynet rettet seg mot et utvalg av nettsteder som etter tilsynets vurdering gjør det mulig å utlede slike personopplysninger om brukerne, herunder 16111.no, apotekfordeg.no, bibel.no, drdropin.no, ifengsel.no og nhi.no.

Tilsynet avdekket det de mener er ulovlig deling på samtlige nettsider. De øvrige funnene gikk ut på at brukerne fikk uriktig informasjon om anonymitet, at brukerne ble påvirket til å samtykke til bruk av sporingsteknologier og at brukerne fikk villedende eller uklar informasjon om konsekvensene av å samtykke. Som følge av disse angivelige bruddene ble Kristiansand kommune ilagt et overtredelsesgebyr på kr 250 000 for ulovlig deling av personopplysninger om barn og unge ved bruk av sporingsteknologier på Alarmtelefonen 116111.no. De øvrige nettstedene ble ilagt irettesettelser.

Tilsynet er en påminnelse til norske virksomheter om å sørge for overholdelse av personvernregelverket ved bruk av løsninger for analyse og markedsføring på egne nettsider. Dette innebærer særlig å ha kontroll på hvilken informasjon som samles inn gjennom sporingsteknologier og hvem disse dataene deles med. Datatilsynet opplyser om at formålet med tilsynet i denne omgang var bevisstgjøring. Det varsler strengere reaksjoner ved framtidige overtredelser.

Du kan lese mer om tilsynet her. Datatilsynet har også laget en veiledning basert på erfaringene fra tilsynet, som er tilgjengelig her.

Den 21. mai la EU-kommisjonen frem forslag om endringer i GDPR, med mål om å gjøre hverdagen enklere for små og mellomstore bedrifter og stimulere til økt vekst i denne delen av næringslivet. Initiativet er del av en overordnet satsing på EUs indre marked i perioden 2024-2029.

Blant de viktigste foreslåtte endringene er en lemping av plikten til å føre behandlingsprotokoll. Der dagens regelverk gir unntak fra protokollføringsplikten for virksomheter med under 250 ansatte, foreslås det nå at denne grensen økes til 750 ansatte. I tillegg foreslås det at plikten til protokollføring kun skal gjelde for behandlingsaktiviteter som innebærer «høy risiko» for de registrertes friheter og rettigheter. Det foreslås også å fjerne det generelle kravet om å føre protokoll ved all behandling av særlige kategorier personopplysninger. Dermed blir det vurderingen av om behandlingen innebærer en «høy risiko», og ikke datatypen alene, som avgjør om protokollplikten gjelder.

Disse endringene medfører totalt sett at flere behandlingsaktiviteter unntas fra dagens protokollføringsplikt. Norske virksomheter bør likevel merke seg at informasjonen som vanligvis fremgår av en behandlingsprotokoll fremdeles må inntas i virksomhetens øvrige personverndokumentasjon, som i personvernerklæringer, i internkontrolldokumentasjon og i databehandleravtaler. Det vil med andre ord fortsatt være et praktisk behov for å føre protokoll eller på annen måte ha oversikt over denne informasjonen.

Før endringene kan tre i kraft, må de både gjennom den vanlige lovgivningsprosessen i EU og implementeres i nasjonal rett. Denne prosessen kan ta tid. EU har imidlertid et uttalt mål om at alle medlemsland skal ha gjennomført endringene innen 2026. Forslaget er tilgjengelig i sin helhet her.

EDPB har kommet med nye retningslinjer for anvendelsen av GDPR artikkel 48 (Guidelines 02/2024). Retningslinjene klargjør bakgrunnen for og formålet med bestemmelsen og gir praktiske anbefalinger til private selskaper som mottar forespørsler om utlevering eller overføring av personopplysninger fra myndigheter i tredjeland. Retningslinjene regulerer kun tilfellet der forespørsler fra myndighetene er rettet til behandlingsansvarlige eller databehandlere i EU og EØS. Dersom myndighetene ber om personopplysninger fra et morselskap på eget territorium og morsselskapet ber et datterselskap i EU eller EØS om å følge opp dette, reguleres ikke overføringen eller utleveringen fra datterselskapet til morselskapet av artikkel 48. 

EDPB bemerker at artikkel 48 må leses i sammenheng med artikkel 44. Forespørsler fra tredjeland utløser krav om at det foreligger behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 og overføringsgrunnlag etter kapittel V i personvernforordningen. Artikkel 48 er ikke selv et slikt overføringsgrunnlag. Finnes det verken behandlingsgrunnlag eller overføringsgrunnlag, kan ikke opplysningene utleveres, og forespørselen må avvises. 

Retningslinjene inneholder dessuten en liste på fem spørsmål som virksomheten kan benytte for å vurdere om en anmodning fra et tredjeland skal imøtekommes. Virksomheten må vurdere om anmodningen er basert på en dom fra en domstol eller et vedtak fra en forvaltningsmyndighet i tredjelandet. Dersom dette er tilfellet, må det tas stilling til om dommen eller vedtaket bygger på en gjeldende internasjonal avtale og om den internasjonale avtalen gir behandlingsgrunnlag for overføringen i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav c eller e. Dersom dette er tilfellet, må det til slutt vurderes om avtalen inneholder nødvendige garantier i samsvar med artikkel 46 nr. 2 bokstav a. I så fall kan virksomheten lovlig overføre opplysningene. 

Retningslinjene er tilgjengelig her. 

en 2. mai 2025 ila det irske datatilsynet (DPC) TikTok et gebyr på 530 millioner euro og påla selskapet å rette sin praksis etter ulovlige overføringer av personopplysninger om EØS-brukere til Kina. DPC var ledende tilsynsmyndighet i vurderingen av både lovligheten av overføringene og TikToks etterlevelse av GDPRs krav om åpenhet.

DPC konkluderte med at TikTok ikke har dokumentert eller garantert et tilstrekkelig beskyttelsesnivå for personopplysninger slik GDPR kapittel V krever ved bruk av standardklausuler for overføring (SCC-er).

TikTok hadde ikke foretatt tilstrekkelige vurderinger av kinesisk lovgivning, og deler av det kinesiske lovverket gir ikke tilsvarende vern som EØS-retten. Dermed kunne ikke TikTok sikre nødvendige tiltak for å beskytte de registrertes personopplysninger ved slike overføringer.

Videre kommer DPC til at TikTok brøt informasjonsplikten etter GDPR artikkel 13 (1) (f) ved å ikke opplyse om hvilke tredjeland data ble overført til, inkludert Kina, eller hvilke behandlingsaktiviteter som innebar overføring og fjernadgang fra Kina. TikTok oppdaterte sin personvernerklæring først i desember 2022, slik at overtredelsene gjelder for perioden før dette.

TikTok må nå bringe sin behandling av personopplysninger i samsvar med GDPR innen seks måneder, ellers vil DPC fatte vedtak om å suspendere overføringene til Kina.

I statsråd 20. juni 2025 ble det kunngjort at digitalsikkerhetsloven og digitalsikkerhetsforskriften, som blant annet implementerer NIS 1-direktivet fra 2016 i norsk rett, trer i kraft fra 1. oktober 2025.

Digitalsikkerhetsloven finnes her og digitalsikkerhetsforskriften her. Vi har tidligere omtalt vedtakelsen av digitalsikkerhetsloven i vår årbok for IPR/TMT-året 2023 og digitalsikkerhetsforskriften i vårt nyhetsbrev for Q3 2024.

Den 1. juli 2025 trådte DORA-loven i kraft i Norge. Loven gjelder for de fleste regulerte foretak, samt noen IKT-tjenesteleverandører, og har som formål å gi et økt nivå av digital operasjonell motstandsdyktighet i finansiell sektor. Wiersholm har tidligere publisert et nyhetsbrev om ikrafttredelsen av DORA-loven.

Finansdepartementet har også kunngjort DORA-forskfiten, som gir utfyllende bestemmelser til DORA-loven. DORA-loven er tilgjengelig her. DORA-forskriften er tilgjengelig her.

EU-kommisjonen har ilagt Apple og Meta bøter på henholdsvis 500 millioner euro og 200 millioner euro som følge av brudd på Digital Markets Act (DMA).

Under DMA skal en apputvikler som distribuerer sine apper via Apples App Store gratis kunne informere kunder om alternative tilbud utenfor App Store, styre kundene til disse tilbudene og tillate kjøp. Kommisjonen mener at Apple ikke overholder denne forpliktelsen. Gjennom en rekke restriksjoner har Apple vanskeliggjort bruk av alternative distribusjonskanaler, for eksempel ved at Apple hindrer apputviklere i å informere forbrukere om alternative tilbud utenfor Apples egne produkter. Kombinert med bøter som nevnt over, har kommisjonen pålagt Apple å fjerne slike teknologiske og kommersielle restriksjoner i App Store.

Videre krever DMA at brukeres samtykke skal innhentes for bruk/deling av personopplysninger mellom tjenester. Boten ilagt Meta knytter seg til den omstridte “Consent or pay”-løsningen som ble annonsert av Meta i november 2023. Betalingsløsningen gir brukere av Facebook og Instagram valget mellom å samtykke til bruk/deling av personopplysninger for personlig markedsføring eller å betale Meta et månedlig gebyr for en annonsefri tjeneste. Kommisjonen mener at betalingsmodellen er i strid med DMA, da den ikke gir brukere tilstrekkelig valg mellom en tjeneste som innhenter mindre personopplysninger, men som ellers er likeverdig med alternativet. I tillegg mener kommisjonen at betalingsmodellen i praksis ikke gir forbrukere mulighet til å fritt samtykke til innhenting av personopplysninger. Etter dialog mellom kommisjonen og Meta, lanserte Meta i november 2024 en endret versjon av betalingsmodellen, som angivelig skal tilby brukerne et nytt alternativ som innhenter færre personopplysninger. Sistnevnte er fortsatt under vurdering i kommisjonen. Boten ilagt Meta for brudd på DMA knytter seg til tidsperioden hvor forbrukere i EU bare ble tilbudt det binære “Consent or Pay”-alternativet, det vil si mellom mars 2024 (da DMA-forpliktelsene ble bindende) og november 2024 (da Metas nye annonseringsmodell ble lansert).

Begge selskaper er gitt en frist på 60 dager  til å etterkomme kommisjonens beslutninger og for å unngå videre tvangsbøter.

Vedtakene mot Apple og Meta er de første fra kommisjonen om manglende overholdelse av reglene i DMA. Les mer om kommisjonens vedtak her.

Ny veileder fra Regjeringen om KI i arbeidslivet

Regjeringen har lansert en praktisk guide for bruk av KI-assistenter i arbeidslivet. Guiden er utarbeidet av en ekspertgruppe fra akademia, næringslivet og det offentlige. Den skal tjene som en veileder som gir norske virksomheter en praktisk innføring i bruk av programvare basert på kunstig intelligens. Veilederen tar bl.a. for seg temaer som (i) sikkerhet og konfidensialitet, (ii) ansvarlighet innad i organisasjonen, (iii) juridiske rammebetingelser, (iv) teknisk oppsett og (v) kvalitetssikring og drift. Det er også utarbeidet en praktisk sjekkliste som kan brukes av virksomheter før KI tas i bruk.

Veilederen finner du her.

EUs handlingsplan for kunstig intelligens i Europa 

EU-kommisjonen vil gjøre Europa ledende på kunstig intelligens gjennom utarbeidelsen av en ny handlingsplan («AI Continent Action Plan»). Handlingsplanen har som mål å bidra til dette ved å styrke europeisk industri gjennom tiltak delt inn i fem hovedpilarer: (i) utbygging av stor-skala AI-infrastruktur, (ii) økt tilgang til store datasett av høy kvalitet, (iii) utvikling av algoritmer og strategi for AI-adopsjon, (iv) forbedring av AI-kompetanse og (v) regulatorisk forenkling.

Du kan lese mer om handlingsplanen, og den videre prosessen med arbeidet, her. 

EUs strategi for bruk av AI

Som del av EUs handlingsplan for kunstig intelligens (se over), har EU-kommisjonen også lagt frem en ny strategi for å øke bruken av kunstig intelligens i industrien og offentlige tjenester («Apply AI Strategy»). Hensikten er å fremme innovasjon, sikre pålitelig KI og styrke Europas konkurransekraft. Strategien legger til rette for mer bruk av KI, økte investeringer, høyere produktivitet og skal fungere som en modell for å innføre KI i EUs viktige sektorer.  

Du kan lese mer om strategien, og den videre prosessen med arbeidet, her.

Konsultasjon om ny KI-forordning

I forbindelse med EUs handlingsplan for kunstig intelligens (se over), har EU bedt om tilbakemeldinger til en mulig ny forordning: «Cloud and AI Development Act». Denne forordningen skal styrke EUs kapasitet på skytjenester og KI-infrastruktur og det foreslår at forordningen skal ha tre hovedområder: 

• Støtte forskning og innovasjon for å utvikle miljøvennlige KI-skyer og datasentre. 
• Fremme investeringer i bærekraftige datasentre for å tredoble EUs regnekapasitet innen 5 til 7 år. 
• Øke sikkerheten hos europeiske skyleverandører.  

 
Mer informasjon finnes her og status på konsultasjonsprosessen kan du se her.

Forslag om EU-strategi for et europeisk forskningsråd for KI 

EU-kommisjonen har foreslått en ny EU-strategi som skal gi en felles politikk for kunstig intelligens i forskning, og gjøre det lettere for forskere i hele EU å bruke KI. Det skal blant annet koordinere arbeidet mellom EU og medlemslandene, finne ut hva som mangler og hva som er viktigst, og passe med andre EU-politikker. Målet er også å gjøre det mulig å opprette et europeisk råd for KI-forskning. 

Mer informasjon finnes her, og status på konsultasjonsprosessen kan du se her. 

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har sendt utkast til ny KI-lov på høring. Wiersholms oppsummering av høringsnotatet kan du lese her.

EU-kommisjonen har foreslått revisjon av Cybersikerhetsforordning som ble vedtatt i 2019. Formålet med revisjonen er å effektivisere cybersikkerhetstiltak, styrke cyberresiliens og oppnå et høyt felles nivå av cybersikkerhet i EU. Fristen for å komme med innspill var 20. juni 2025. Wiersholm har tidligere skrevet om Cybersikkerhetsforordningen i vårt nyhetsbrev Q2 2024.

Høringsdokumentet er tilgjengelig her.

Under den mye omtalte straffesaken mot Gjert Ingebrigtsen krevde Tone Ingebrigtsen, som var fritatt for vitneplikt etter unntaksreglene for ektefeller, at retten skulle lukkes for presse og tilskuere dersom hun skulle avgi forklaring. Av hensyn til sakens opplysning valgte tingretten å imøtekomme dette ønsket. Forklaringen ble likevel filmet.  

I etterkant søkte Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening om innsyn i opptaket, under henvisning til at forklaringen har offentlig interesse og at pressen ikke kan føre kontroll med domstolens behandling av straffesaken uten kunnskap om hva som ble sagt i en sentral vitneforklaring. Tingretten avslo innsynsbegjæringen, og begrunnet det med at pressen ikke har krav på å få innsyn i rettens dokumenter under en pågående straffesak. Retten fremhevet at innsyn i opptak av en forklaring gitt bak lukkede dører kan føre til at vitner nekter å forklare seg, eller at vitner stiller vilkår for rettens anledning til å gjøre opptak. 

Pressen anket kjennelsen til lagmannsretten, som i likhet med tingretten avslo innsynsbegjæringen. Lagmannsretten la vekt på at tilgang til opptakene i realiteten vil innebære en omgjøring av beslutningen om lukkede dører, at terskelen for innsyn skal være høy, og at behovet for innsyn uansett er begrenset fordi aktørene i saken kan referere fra forklaringen i sin prosedyre. 

Pressen ønsker fortsatt innsyn i forklaringen, og har anket kjennelsen til Høyesterett. 

Lagmannsrettens kjennelse er tilgjengelig her.

Stortinget har i juni 2025 vedtatt endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven).

Vedtaket er tilgjengelig her, og bygger på proposisjon fra Helse- og omsorgsdepartementet (Prop. 116 L (2024–2025)), som følger opp regjeringens nasjonale tobakkstrategi. Stortinget går nå bort fra et opprinnelig forslag fra 2024 om å innføre totalforbud mot fjernsalg av tobakk, og innfører i stedet bare et forbud mot grensekryssende fjernsalg. Under følger en oversikt over lovendringene.

Forbud mot grensekryssende fjernsalg

Grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer, e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholdere blir forbudt. Formålet er å forhindre salg til mindreårige, ettersom pålitelig aldersverifisering ikke lar seg gjennomføre ved fjernsalg over landegrenser, og å hindre at ulovlige tobakksvarer kommer inn på det norske markedet.

Registreringsordning for innenlands fjernsalg

For innenlands fjernsalg skal det gjelde en registreringsordning som forutsetning for salg. Det innebærer at alle aktører som ønsker å tilby tobakksvarer, e-sigaretter og gjenoppfyllingsbeholder ved innenlands fjernsalg, må være registrert hos Helsedirektoratet. I tillegg skal det gjennomføres sikker elektronisk aldersverifisering, typisk via BankID ved bestilling, og det kreves personlig utlevering med legitimasjonskontroll fra registrert utleverer. Det innebærer at Helsedirektoratet kan føre tilsyn med og reagere mot virksomheter som bryter regelverket.

Departementet mener at registreringsordningen vil være et effektivt tiltak for å motvirke salg til mindreårige, slik at det per i dag ikke er behov for et nasjonalt totalforbud mot fjernsalg.

Saksbehandlingsfrist på seks måneder for vurdering av nye produkter

Hittil har det vært forbudt å importere eller selge nye tobakks- eller nikotinprodukter som ikke er godkjent av Helsedirektoratet. Stortinget innfører nå en saksbehandlingsfrist på seks måneder for Helsedirektoratets behandling av slike søknader. Endringen innebærer en klargjøring av forventet saksbehandlingstid for berørte aktører. Samtidig vil tobakksprodukter ikke anses godkjent selv om saksbehandlingstiden er utløpt.