Nytt innen merverdiavgift Q1 2026
I dette nyhetsbrevet setter vi søkelys på reglene om refusjon fra staten for tapt merverdiavgift på fordringer mellom nærstående, hvor det ble innført en ny frist for fremsetting av slike refusjonskrav.
Vi ser videre på avgjørelsene som er fattet i perioden januar til mars 2026. Sentralt står Telia-dommen om elektroniske nyhetstjenester. Det er avsagt flere bindende forhåndsuttalelser og klagesaker, som blant annet gjelder omsorgsboliger, fakturering av entrepriser, virksomhetsoverdragelse, tilleggsavgift og datasentertjenester.
Til slutt omtales høringen om tidfestingsregler for avgift beregnet ved snudd avregning ved innførsel av fjernleverbare tjenester mellom selskap og dets filialer.
Innledning
Merverdiavgift som er innbetalt til staten, kan under visse vilkår kreves tilbakebetalt fra staten dersom kravet ikke blir betalt av skyldneren. Forutsetningene er at det enten (i) er foretatt tvangsinnfordring eller inkasso uten å gi dekning for kravet, (ii) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd 6 måneder etter forfall, og det er sendt minst tre purrekrav, (iii) skyldneren har åpnet gjeldsmegling eller konkursbehandling mv., og det er klart at fordringen ikke vil gi dekning, eller (iv) det ellers er «helt klart» at fordringen ikke vil bli betalt grunnet skyldnerens betalingsevne. Fordringer som er sikret med pant eller kausjon, kan ikke anses tapt.
Fra 1. januar 2026 ble det innført en ny begrensning i reglene om refusjon av tapt merverdiavgift når kravet består mellom nærstående. Etter de nye reglene er det seneste tidspunktet kravet kan fremsettes 24 måneder etter fordringen oppstod.
Krav mellom nærstående
Det følger av forskriften at nærstående skal utelukkende baseres på eierskap. Hvor kreditor eier debitor, eller omvendt, med 90 prosent av aksjene eller selskapsandelene, er kravet til nærstående oppfylt. Selskaper videre nedover i selskapsstrukturen er også å anse som nærstående når det er minst 90 prosent eie i hvert ledd.
Fristens begynnelse
Det følger av forskriften at fristen begynner å løpe når merverdiavgiften er fakturert eller skulle ha vært fakturert etter bestemmelsene i bokføringsloven.
Bestemmelsene om tidfesting fremgår av bokføringsforskriften. Hovedregelen er at salgsdokumentet skal utstedes snarest mulig og senest en måned etter levering. For leveranser som faktureres månedlig, kan fakturering skje inntil 15 virkedager etter leveringsmåneden. For løpende leveranser skal fakturering skje senest en måned etter utløpet av skattleggingsperioden, som da avhenger av hvor mange avgiftsterminer selskapet har.
Endelig kan et salgsbilag som utstedes innen 15 virkedager i måneden, gis bokføringsdato på siste dato i foregående måned.
Av notoritetshensyn er det fakturadatoen som gjelder som friststart, så lenge bokføringsreglene er fulgt.
Fristens lengde
Fristen løper i 24 måneder. Det følger imidlertid at fristen forlenges dersom debitor er i offentlige gjeldsforhandlinger eller bobehandling etter konkursåpning eller rekonstruksjonsforhandlinger. Det kan forlenge fristen betydelig.
Siden fristens start er knyttet til dato på salgsbilaget, er det naturlig å tenke at fristen løper fra dato til dato, og fristutløpet er knyttet til datoen for faktisk levering av skattemelding MVA hvor kravet fremsettes. Ved en slik tolkning er hverken terminutløp for den termin kravet fremsettes, eller frist for levering av skattemeldingen for denne terminen, relevant.
Fakturer i tide og send purringene!
Retten til å kreve tilbake avgiften er i behold så lenge kravet fremsettes innen fristen. Siden fristen løper fra fakturadato (eller tidligere) og det må kunne påvises manglende betalingsevne hos debitor etter de fire nevnte alternativene, snevres vinduet inn for når avgiften kan kreves tilbake. Det er ikke noe å hente på å utsette faktureringen, det gjør vinduet smalere. Generelt bør næringsdrivende ha gode oppfølgingsrutiner for krav, men det gjelder da særlig overfor nærstående.
Hva med skatt og foreldelse?
Reglene om når et refusjonskrav for avgift skal anses som bortfalt, har en parallell i skattereglene om inntektsfradrag for tap på fordringer. Fristregelen på 24 måneder i nærståendeforhold gjelder foreløpig kun merverdiavgift. Dermed kan kravet føres til fradrag mot inntekt mer enn 24 måneder etter faktureringsdato. Også avgiftsbeløp som ikke lenger kan refunderes, må da kunne fradragsføres med skattemessig virkning.
Selv om kravet på tilbakebetaling av avgift fra staten er bortfalt, kan fordringen fortsatt være i behold overfor en debitor, også den delen av kravet som er oppkrevd avgift. Foreldelsen av kravet mot debitor påvirkes ikke av avgiftsreglene. Og oppnås det betaling fra debitor, skal staten ha innbetalt avgift.
Gulating lagmannsrett har avsagt en dom om refusjon av avgift hvor kreditor og debitor inngår et forlik som ikke dekker hele kreditors krav. Spørsmålet var om kreditor kunne kreve refusjon av staten for avgiften på den del av kravet som ikke ble dekket i forliket.
Seadrill Europe Management AS (SEM) fakturerte boretjenester til Seadrill Northern Operations Ltd. (SNOL), et selskap eid 50 % av Seadrill-konsernet, men styrt av Northern Drilling Operations Ltd. Tjenestene ble fakturert løpende gjennom årene 2019–2021, men bare delvis betalt. Partene inngikk en forliksavtale i august 2021, og SEM fremsatte krav om tilbakebetaling av avgift fra staten med 73 millioner kroner i 2022.
Lagmannsretten kom til at vedtaket om å nekte tilbakebetaling var gyldig. Retten la avgjørende vekt på at ordlyden i forliksavtalen i «svært liten grad er konkretisert» med hensyn til hvilke krav som var frafalt, og inneholdt en rekke andre elementer som opphør av avtaleforpliktelser, frafallelse av søksmålsrett, overføring av aksjer og levering av overgangstjenester. Særlig et forhold knyttet til en hendelse på en rigg operert av SEM i mars 2021, og mulige søksmål i denne forbindelse, trakk i retning av at avtalen var en endringsavtale og ikke en ettergivelse. Avtalen manglet ordlyd som konstaterte at forliket innebar ettergivelse av krav.
Lagmannsretten kom derfor til at kravet var innfridd ved inngåelsen av forliksavtalen, og at det derfor ikke var noen utestående fordring som var tapt.
Dommen kan leses her: Gulating lagmannsrett – Dom: LG-2025-50057 – Lovdata
Telia-dommen – fritaket for elektroniske nyhetstjenester
Frem til 1. januar 2023 var elektroniske nyhetstjenester (fjernsyn mv.) fritatt for avgift. Elektroniske nyhetstjenester ble i forskrift definert etter følgende kriterier: (i) de må være redaktørstyrte, (ii) ha bred journalistisk produksjon og publisering, (iii) av «i hovedsak» nyhets- og aktualitetsstoff, (iv) rettet mot allmenheten, og (v) publiseres ukentlig eller oftere.
Saken gjaldt distribusjon av kanalpakker for perioden 2016-2018. Telia (tidl. Get AS) beregnet avgift av alle kanalene i pakken som ikke ble ansett for nyhetskanaler, mens nyhetskanalene ble ansett som fritatt fra avgift. Det sentrale temaet i saken var hvordan Telia klassifiserte den enkelte kanal som fritatte nyhetskanaler som «i hovedsak» viste nyhets- og aktualitetsstoff.
For det første vurderte Telia den enkelte kanal som fritatt nyhetskanal dersom antall programmer i en gitt måleperiode hadde overvekt av nyhetsinnhold («programtellings-metoden»). Lagmannsretten kom til at det var sendetid og ikke antall programmer som var avgjørende.
Videre vurderte Telia hovedsakelighetskriteriet som mer enn 50 %. Staten mente det måtte være opp mot 80 %, noe lagmannsretten var enig i. Det er interessant å merke seg at forarbeidene til regelen ikke inneholdt slike retningslinjer.
Telia hadde også lagt til grunn at allmennkringkastere som NRK 1 og 2 osv. per definisjon i hovedsak viste nyhets- og aktualitetsstoff. Lagmannsretten delte ikke Telias klassifisering på dette punktet.
Endelig hadde Telia fordelt vederlaget på den enkelte kanal med like deler («kanaltellings-metoden»). Staten mente Telias fordeling var uriktig idet den verdsatte alle kanaler likt, og fordelte vederlaget basert på innkjøpskostnaden i vedtaket. Lagmannsretten opprettholdt vedtaket også på dette punktet.
Det er viktig å merke seg at lagmannsretten legger bevisbyrden for at fritaket kan anvendes på den næringsdrivende, og Telia bar dermed risikoen der saken ikke ble ansett for å være tilstrekkelig opplyst.
Dommen går i en viss grad inn på vurderingen av enkeltprogrammer med hensyn til om de er nyhets- og aktualitetsstoff.
Selv om bestemmelsen er opphevet for elektroniske nyhetstjenester, er grensedragningen fortsatt aktuell for fysiske og elektroniske aviser.
Dommen kan leses her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2024-200526?q=telia
Overdragelse av utviklingsprosjekt til SPVer som avgiftsfri virksomhetsoverdragelse
Selskapet (A) utvikler prosjekter som krever konsesjon fra NVE. Selskapet skulle ikke drive den konsesjonspliktige virksomheten, men overføre modne prosjekter til egne prosjektselskaper (SPVer). Spørsmålet som ble reist i anmodning om BFU var om overføringen var virksomhetsoverdragelser fritatt for avgift.
Skattekontoret kom til at A og SPVene ikke drev samme virksomhet, og at fritaket ikke kom til anvendelse. Ifølge skattekontoret drev A med prosjektutvikling, mens SPVene skulle eie og drive ferdigbygde eiendeler (som i publiseringen ikke er spesifisert, ut over at prosjektene er meldt til NVE).
Selskapet påklagde vedtaket. Det ble særlig påpekt at realisering av prosjektene er avhengig av videre utvikling i SPVene. Sekretariatet var enig med selskapet i at skattekontorets beskrivelse var enkel, men kom likevel til at det ikke var tilstrekkelig sammenheng og kontinuitet mellom kjøpers og selgers virksomhet.
Skatteklagenemnda kom enstemmig til at klagen ikke skulle tas til følge.
Vedtaket kan leses her: https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/vedtak/skatteklagenemnda/bfu—om-overdragelse-av-utviklingsprosjekter-til-spver-er-avgiftsfri-virksomhetsoverdragelse/
Faktureringstidspunkt for entreprisearbeid og omgåelse – BFU 1/2026
Skattedirektoratet har avgitt en bindende forhåndsuttalelse vedrørende spørsmål om entreprisearbeider kan faktureres på det avtalte leverings- og fullføringstidspunktet, eller om løpende betalinger skal anses som delbetalinger i prosjektet. Direktoratet vurderte også omgåelse.
Et selskap skulle føre opp boliger for B, på B sin tomt. Selskapet og B inngikk i samme konsern og begge var heleid av C. Oppføring av boligene skulle skje iht. en totalentreprise inngått mellom C og en totalentreprenør A. C skulle transportere totalentreprisen til selskapet som skulle føre opp boligene for B, og A ville som underleverandør omsette byggearbeider til dette selskapet. Selskapet ble løpende eier av boligene og skulle finansieres med midler som ble stilt til rådighet av B. Når selskapet skulle overdra boligene til B, skulle selskapet fakturere B for kontraktssummen med tillegg av merverdiavgift.
Det følger av bokføringsforskriften § 8-1-2a første ledd at salgsdokument kan utstedes i samsvar med bygge- og anleggsarbeidets fremdrift. Når arbeidet er fullført, skal salgsdokument utstedes senest innen en måned etter utløpet av den alminnelige skattleggingsperioden for merverdiavgift, jf. skatteforvaltningsforskriften § 8-3-1. Dette innebærer et generelt forbud mot forskuddsfakturering. Det følger av andre ledd at når det er mottatt en delbetaling som samsvarer med arbeidets fremdrift, skal salgsdokument for delbetalingen utstedes senest innen en måned etter utløpet av den alminnelige skattleggingsperioden for merverdiavgift.
Skattedirektoratet konkluderte med at overførte beløp fra B til selskapet, etter en omgåelsesvurdering, var naturlig å betrakte som løpende delbetalinger. Skattedirektoratet kunne derfor ikke bekrefte at den avtalte kontraktssummen kunne faktureres med merverdiavgift først ved avtalt leverings- og fullføringstidspunkt.
Om arbeid med rivning og sanering er delleveranse med plikt til å utstede faktura – Vedtak fra Skatteklagenemnda: SKNA6-2026-27
Skatteklagenemnda har i et vedtak om klage på bindende forhåndsuttalelse, vurdert spørsmål om når en entreprenør (B) må fakturere leveranser under en entreprisekontrakt.
A eier et næringsområde, hvor det tidligere er drevet industri. Det er planlagt å rive eksisterende bebyggelse og infrastruktur, for å tilrettelegge for utleie til ny næringsvirksomhet på tomten. A skulle opprette et 100 % eid datterselskap B. B skulle levere entreprenørtjenester til A i form av rivning, miljøsanering og opparbeiding av seks tomter med tilhørende infrastruktur. Etter avtalen ville ikke B ha krav på vederlag fra morselskapet før tomtene var ferdigstilt og overtakelsesforretning var gjennomført.
Det var planlagt å gjennomføre arbeidet med rivning og sanering først, for deretter å avvente ytterligere opparbeidelse av seks tomter med tilhørende infrastruktur, til A hadde inngått leieavtale med nye brukere. Spørsmålet var om B, i medhold av bokføringsforskriften § 8-1-2a, kunne avvente faktureringen av rivning og miljøsanering til etter at overtakelsesforretning for ferdig opparbeidet tomt hadde funnet sted, eller om denne delen av arbeidet må anses som en delleveranse som skal faktureres senest en måned etter at arbeidet er fullført, jf. bokføringsforskriften 8-1-2a andre ledd.
Skattekontoret kom til at arbeidene med rivning og miljøsanering måtte anses som delleveranse med plikt til å utstede faktura. I tråd med sekretariatets innstilling kom Skatteklagenemnda enstemmig til at klagen ikke skulle tas til følge.
Skattedirektoratet har tidligere uttalt at opparbeidelse av tomt ikke er en kapitalvare. Det innebærer at fristen for å kreve tilbakegående avgiftsoppgjør er 3 år og begynner å løpe etter delleveransen. Resultatet kan bli at avgiften blir endelig selv om området på et senere tidspunkt blir benyttet i avgiftspliktig virksomhet. Slik avgiftskumulasjon er uheldig og lite næringsvennlig.
Vedtaket kan leses her: Spørsmål om deler av kontraktsgjenstanden må anses fullført med plikt til å utstede salgsdokument etter bokføringsforskriften § 8-1-2a – Skatteetaten
Frivillig registrering ved utleie av omsorgsboliger til kommunen – BFU 2/2026
Skattedirektoratet har avgitt en bindende forhåndsuttalelse om frivillig registrering ved utleie av omsorgsboliger. Spørsmålet var om det var tilstrekkelig for frivillig registrering (og forhåndsregistrering), og løpende fradragsrett for inngående avgift på oppføringskostnadene, at utleier inngår en leieavtale med kommunen, eller om det i tillegg kreves at det er inngått fremleieavtaler med beboere som har fått vedtak om heldøgns helse- og omsorgstjenester.
Utleier har inngått intensjonsavtale med en kommune om utleie av bygg til bruk som bolig for fremleie til eldre personer med vedtak om heldøgns helse- og omsorgstjenester. Boligene ville være tilrettelagt for heldøgns omsorg og være tilpasset Husbankens regelverk. Skattedirektoratet la til grunn at boligene oppfylte kravene til omsorgsboliger etter merverdiavgiftskompensasjonsloven.
Det sentrale spørsmålet var fra hvilket tidspunkt det er tilstrekkelig dokumentert at kommunen vil benytte boligene til kompensasjonsberettiget bruk. Skattedirektoratet kom til at det var tilstrekkelig for frivillig registrering at selskapet hadde inngått leieavtale med kommunen så lenge boligene ble tatt i bruk i tråd med formålet, og relevante tildelingsvedtak med adekvate behovsprøvinger kunne dokumenteres på dette tidspunktet. Kommunen ville derfor ha rett til kompensasjon for oppføringskostnadene om bygget var oppført av kommunen, og selskapet kunne derfor fradragsføre inngående avgift på oppføringskostnadene allerede ved inngåelsen av utleieavtalen mellom skattyter og kommunen.
BFU-en kan leses her: Om frivillig registrering av utleie av omsorgsboliger for fremleie til eldre personer med vedtak om heldøgns helse- og omsorgstjenester jf. merverdiavgiftsloven §§ 2-3 og 8-1. – Skatteetaten
Omsetning av dataservicetjenester til utenlandsk selskap – Vedtak fra Skatteklagenemnda: SKNS1-2020-141
I mars i år publiserte Skatteklagenemnda et vedtak fra 2020, om klage på bindende forhåndsuttalelse vedrørende spørsmål om omsetning av dataservicetjenester til et utenlandsk selskap (A), som skal eie dataserverne. Tjenestene omfattet både drift som isolert sett kan oppfylle kriteriene for fjernleverbare tjenester, og overvåkning, nedkjøling, oppbevaring og drift av utstyret, samt tjenester i form av sikkerhet, vakthold og adgangskontroll, som isolert sett kan anses som stedbundne tjenester. Saken reiste to spørsmål: (i) om ytelsene skulle anses som én samlet leveranse og om den samlede leveransen i så fall er fritatt for merverdiavgift som fjernleverbar tjeneste iht. § 6-22 andre ledd, og (ii) subsidiært om den delen av tjenestene som var stedbundne, var helt ut til bruk i utlandet og dermed fritatt merverdiavgift etter § 6-22 første ledd.
Skattekontoret la til grunn at leveransen av datasenterdriftstjenester vil innebære levering av selvstendige varer og tjenester, hvor det må foretas en konkret vurdering av avgiftsbehandlingen av den enkelte ytelse. Skattekontoret kom til at tjenestene ikke kan anses helt ut til bruk i utlandet, og dermed ikke omfattet av fritaksbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 6-22 annet ledd.
Skatteklagenemnda kom enstemmig til at klagen ikke skulle tas til følge.
Vedtaket kan leses her: BFU – mva-behandling ved omsetning av dataservicetjenester til utenlandsk selskap – Skatteetaten
Skatteklagenemnda har i et annet vedtak fra 2020, SKNS1-2020-134, som også ble publisert i mars i år, behandlet de samme rettslige spørsmål og kommet til samme konklusjon. Dette vedtaket kan leses her: MVA-behandling ved omsetning av datasenterdriftstjenester til utenlandske kunder – Skatteetaten
Tilleggsskatt – krav til klar sannsynlighetsovervekt for skattekravets størrelse – Vedtak fra Skatteklagenemnda: SKNS1-2025-57
Kravet om klar sannsynlighetsovervekt ved ileggelse av tilleggsskatt ble behandlet av Skatteklagenemnda i stor avdeling. Spørsmålet var om størrelsen på den skattemessige fordelen var bevist med klar sannsynlighetsovervekt.
Skattyter hadde ikke levert skattemelding for merverdiavgift for første termin 2024, og merverdiavgift ble fastsatt til 466 800 kroner ved skjønn med tilleggsskatt på 20 %. Skattyter leverte i etterkant av vedtaket skattemelding for merverdiavgift hvor avgiften ble rapporter med et høyere beløp. Skattemeldingen ble behandlet som en klage og skjønnsfastsettingen ble omgjort i tråd med skattyters skattemelding for merverdiavgift. Vedtaket om tilleggsskatt ble opprettholdt, og dette ble påklaget.
Etter en fornyet vurdering, kom Sekretariatet til at beviskravet knyttet til grunnlaget for den fastsatte tilleggsskatten ikke var oppfylt. Grunnlaget var fastsatt ved historiske opplysninger, som ikke ga mer enn indikasjoner på størrelsen. Det forelå dermed ikke klar sannsynlighetsovervekt. Sekretariatet presiserte videre at det var forholdene på tidspunktet for skjønnsfastsettelsen som var avgjørende for bevisvurderingen.
Skatteklagenemnda fravek innstillingen og viste til at vurderingen skal gjøres på grunnlag av de faktiske opplysninger som foreligger når nemnda fatter vedtaket.
Siden skattyter selv hadde levert skattemelding med et høyere avgiftsgrunnlag, var det klar sannsynlighetsovervekt for at grunnlaget for beregning av tilleggsskatt ikke oversteg merverdiavgiftsbeløpet som skulle vært innrapportert. Vedtaket om tilleggsskatt ble derfor opprettholdt.
Vedtaket kan leses her: Ilagt tilleggsskatt. Spørsmål om størrelsen på den skattemessige fordelen er bevist med klar sannsynlighetsovervekt – Skatteetaten
Merverdiavgift ved selskapsintern innførsel av tjenester
Fra 1. juni 2026 trer reglene om avgiftsberegning av fjernleverbare tjenester som overføres selskapsinternt over landegrensene, i kraft. Skattedirektoratet har sendt regler om tidfesting på høring. Høringsfristen er 26. mai.
Forslaget går ut på at den næringsdrivende kan velge rapportering av merverdiavgift ved snudd avregning løpende gjennom året basert på budsjett, mot en faktisk justering i året etter. Alternativet er rapportering løpende, basert på den enkelte fakturas fakturadato.
Budsjettperioden kan være hvilken som helst periode på inntil 12 måneder. Det åpner for en viss samordning med virksomhetens øvrige prosedyrer for kostnadsallokering, typisk ved avvikende regnskapsår.
Avgiften basert på budsjett skal allokeres med like deler på hver termin.
Direktoratet foreslår en plikt til å justere budsjettet for «vesentlige endringer underveis i budsjettperioden«. Som eksempel nevnes oppkjøp av virksomhet i løpet av budsjettperioden, slik at endringen i forutsetningene er «synbare» for virksomheten, uten å løpende kontrollere på fakturanivå.
Justeringer mellom faktisk innførsel av tjenester og budsjetterte (og rapporterte) innførsler, skal skje innen 6 måneder etter utløpet av budsjettperioden. Endringen skal rapporteres på den siste terminen i budsjettperioden, noe som da typisk vil skje ved endringsmelding.
Merk at både budsjettet for periodevis rapportering og eventuelt justert budsjett blir oppbevaringspliktig regnskapsmateriale. Det vises til bokføringsforskriften § 5-12, og blant annet kravet til at dokumentasjonen skal være datert.
Det fremgår også av forslaget at alle fakturaene som er utstedt fra utenlandsk leverandør til det utenlandske hovedkontoret eller driftsstedet, som er omfattet av snudd avregning, blir oppbevaringspliktig regnskapsmateriale i Norge, enten man bruker metoden med direkte tidfesting eller justering etter budsjettmodellen. Det kan være en nokså tyngende dokumentasjonsplikt.
Høringsnotatet kan leses her: https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/horinger/merverdiavgift-ved-internasjonal-handel-med-tjenester–tidfestingsregler—-ny–15-9-4-i-merverdiavgiftsforskriften/
Kontaktpersoner
Publisert:
