Tvisteløsning | Ny Høyesterettsdom: Lojalitetspliktens grenser i kommersielle avtaler

I en nylig avsagt dom fra Høyesterett (HR-2026-280-A) («Dural») har retten tatt stilling til om heving av en leveringskontrakt var rettmessig. Hevingen var begrunnet i påstand om at kontraktsmotparten hadde brutt sin avtalefestede plikt til å kjøpe varer utelukkende fra parten (eksklusivitet), subsidiært at den alminnelige læren om lojalitet i kontraktsforhold var brutt.

Dommen berører sentrale vurderinger knyttet til rekkevidden av lojalitetspliktens rekkevidde i kontraktsforhold i forretningsmessige forhold.

1. Dette gjaldt saken

Det norske byggevareprodusenten Isola AS («Isola») og det tyske byggevareselskapet Dural GmbH («Dural»), hadde siden 2002 inngått avtale om at Isola skulle utvikle, produsere og selge frakoblingsmatter til Dural (Flexi1), som siden skulle markedsføre og videreselge mattene under sitt eget varemerke (Durabase CI). Mattene ble benyttet som underlag for flisgulv med den hensikt å hindre sprekkdannelser i flisene samt andre skader. Avtalen inneholdt en gjensidig eksklusivitetsklausul, med unntak av at Isola kunne selge lignende produkter til andre i Norden og Belgia.

Som følge av at Isolas matte krenket et patent og selskapet dermed måtte stanse salget i 2006-2007, falt avtalen med Dural i praksis bort. Dural dekket derfor behovet sitt gjennom en alternativ leverandør. Isola utviklet i mellomtiden en ny versjon av matten (Flexi2), slik at Dural tok opp igjen kjøpene i perioden 2010-2011 og solgte produktet under et nytt navn (Durabase CI++). Samarbeidet medførte en dobling av tidligere salgsvolum og gjorde at Isola på nytt ble Durals eneste leverandør av frakoblingsmatter. Dette forholdet ble ikke formalisert gjennom avtale.

Avtale om regulering av levering av produktet Flexi2 ble inngått mellom partene i november 2015 («Liefervertrag»). Avtalen hadde virkning fra 1. januar 2016 med fem års varighet og automatisk fornyelse. Avtalen regulerte blant annet leveringsvilkår, pris, bonusordning og prisjusteringer. I avtalen påtok Isola seg eksklusivitet med unntak for én leverandør i USA, én i Canada samt for det skandinaviske markedet hvor Isola kunne ha egen distribusjon. En tilsvarende uttrykkelig eksklusivitetsklausul ble ikke inntatt for Durals vedkommende, men som på sin side påtok seg en volumforpliktelse med årlig vekst. I årene frem til 2019 doblet salget seg på nytt.

Tidlig i 2019, innledet imidlertid Dural et samarbeid med den italienske produsenten TeMa Technologies and Materials S.r.l. («TeMa») for å undersøke muligheten for om selskapet kunne utvikle en så nær kopi som mulig av Flexi2. Det ble sendt vareprøver, bl.a. av Isolas matte og kontakten mellom selskapene ble holdt hemmelig også internt ved bruk av kodenavn.

Etter en vellykket produktutvikling og testing bestilte Dural de første frakoblingsmattene fra TeMa i mai 2020. TeMas matter ble videresolgt under samme varemerke som Isolas, uten at kundene ble informert om produsentskiftet. Først i oktober 2020 opplyste Dural Isola om at de gikk bort fra «single-sourcing» (eksklusivitet) og ønsket en ny avtale, blant annet med lavere priser. Forhandlingene førte ikke frem, og klimaet forverret seg.

Isola hevet avtalen juli 2022 med umiddelbar virkning under henvisning til mislighold og brudd på lojalitetsplikt. Dural tok ut søksmål for å få hevingen kjent uberettiget og krevde erstatning, mens Isola bestred kravet og fremmet motsøksmål om erstatning for tap som følge av Durals mislighold.

2. Sakens spørsmål og rettens vurdering

Høyesterett vurderte to hovedspørsmål. For det første om det var grunnlag for å innfortolke en eksklusivitetsforpliktelse for Dural (konkret avtaletolkning). Og videre om det var forhold som tilsa at Dural likevel hadde brutt sin lojalitetsplikt i kontraktsforholdet (lojalitetspliktens rettslige innhold).

Hva gjaldt eksklusivtetsspørsmålet viser Høyesterett først til de generelle utgangspunkter: Avtaler skal som utgangspunkt tolkes «objektivt», med «stor vekt» på avtalens ordlyd, se Rt-2002-1155 Hansa Borg på side 1158. Videre bærer hver part selv risikoen for sine forutsetninger, hvis de ikke var synbare for motparten, se blant annet HR-2017-1664-A Troll-Tinn avsnitt 35 I sin subsumsjon viser Høyesterett til at leveringsavtalen fra 2015 etter sin ordlyd ikke inneholdt eksklusivitetsforpliktelse for Dural, og at en slik plikt bare var lagt til Isola med hensyn til levering. Det var derfor ikke noe i ordlyden som tilsa at Dural kun kunne kjøpe frakoblingsmatter fra Isola. Isolas eksklusive leveringsforpliktelse var videre balansert mot Durals volumforpliktelse: Dural hadde en forpliktelse om kjøp av et bestemt volum fra Isola som sikret sistnevnte et ikke ubetydelig salg (med årlig vekst på 10 prosent). Avtalen lest i sammenheng underbygget derfor ifølge Høyesterett at Dural ikke var underlagt noen eksklusivitetsforpliktelse. Isolas eksklusivitetsforpliktelse var derimot balansert mot Durals volumforpliktelse.

Ytterligere underbygger Høyesterett sin tolkning ved å se på partenes forhistorie, nemlig hvordan den tidligere gjensidige eksklusivitetsforpliktelsen som var pålagt partene i 2002-avtalen, var erstattet med en volumforpliktelse i 2015-avtalen, og at 2015-avtalen også var inngått på mer usikre premisser om Isola faktisk ville kunne levere. Høyesterett konkluderte dermed etter en objektiv fortolkning av leveringsavtalen, at det ikke forelå eksklusivitetsforpliktelser for Dural.

Hva gjaldt det videre spørsmålet, om Dural hadde brutt sin lojalitetsplikt overfor Isola, viser Høyesterett innledningsvis i sin vurdering til hvordan lojalitetsplikten kan utgjøre et selvstendig grunnlag for rettigheter og plikter mellom avtalepartene. Retten utdyper videre, med henvisning til HR-2015-1115-A Rambøll, at rekkevidden av lojalitetsplikten vil varere fra avtale til avtale, men at det i mangel av særskilt regulering må være kontraktsforholdet som utgjør grunnlaget. Relevante momenter for den konkrete vurderingen kan følgelig ikke begrenses til avtalen i snever forstand, men «tar også i betraktning partenes relasjon, historikk, og opptreden overfor hverandre i videre forstand» jf. Dural avsnitt 55. Tilsvarende betraktninger kjenner man fra tidligere etablert praksis, herunder Rt. 2000 s. 679, side 690-691.

Høyesterett viser både i redegjørelsen av lojalitetspliktens innhold og rekkevidde og den påfølgende konkrete vurderingen til den begrensende funksjonen lojalitetsplikten har, spesielt i forretningsmessige og profesjonaliserte forhold. Rettens konklusjon i spørsmålet kommer som en naturlig følge av dens konklusjon om at en eksklusivitetsforpliktelse ikke kan innfortolkes etter kontrakten, da det vises til at i «et avtaleforhold som dette rekker ikke lojalitetsplikten så langt at den gir grunnlag for å endre den av partene avtalte forretningsmessige byrde- og risikofordeling«. Lojalitetsplikten funksjon er ikke å endre en avtale mellom partene, men «først og fremst å utfylle avtalen der den er taus«.

Høyesteretts etablerte terskel kommer tydelig frem når retten, på tross av konstatering av en noe skjerpet lojalitetsplikt gjennom et langvarig samarbeid og felles målsetning om størst mulig salg av mattene, konkluderer med at hevingen var urettmessig. I tillegg til det overnevnte, legger Høyesterett avgjørende vekt på balansen mellom partene ved at Dural hadde påtatt seg volumforpliktelser, at Isola hadde hatt enkelte leveringsproblemer i de senere år, store fraktkostander for Dural ved transport til USA samt Isolas mulighet til å beskytte seg mot kopiering ved å patentere Flexi2.

Heller ikke Isolas anførsel om at Dural hadde fremsatt informasjonen om at det var aktuelt å benytte seg av andre leverandører for sent, førte frem.

Dommen nyanserer samtidig lojalitetsplikten ved å skille mellom (i) forsøk på å etablere nye hovedforpliktelser og (ii) en mer begrenset, utfyllende informasjonsplikt. Høyesterett presiserer at leveringsavtalen ikke inneholdt noen varslings- eller informasjonsklausuler for Dural, og at spørsmålet derfor ikke gjaldt å endre avtalen, men å utfylle den. I dette ligger at lojal opptreden, også i kommersielle avtaleforhold, kan tilsi at partene løpende informerer hverandre om vesentlige hendelser, endringer og utvikling som har betydning for gjennomføringen av avtalen, særlig fordi slik informasjon kan gi motparten mulighet til å innrette seg og begrense tap. Varslingsplikten vil i slike tilfeller være en kontraktsrettslig biforpliktelse, og manglende varsel i en slik situasjon vil kunne utgjøre kontraktsbrudd, som vil kunne medføre erstatningsansvar (Mestad (1991) s. 306). Om brudd på slik informasjonsplikt også når opp til terskelen for heving (vesentlig mislighold) drøfter imidlertid ikke Høyesterett.

Høyesterett konkluderer med at Dural, gitt den noe skjerpede lojalitetsplikten i relasjonen, hadde plikt til å opplyse Isola om at selskapet faktisk hadde skaffet seg en alternativ leverandør, ettersom dette påvirket hvilke volumer Isola kunne forvente fremover.

Samtidig trakk retten en tydelig terskel for hvor tidlig plikten inntrer. Dural hadde ikke plikt til å informere allerede i 2019, da kontakt og produktutvikling fremdeles var uavklart og kun representerte en intensjon om mulig endring på leverandørsiden. Retten la vekt på at en slik tidlig opplysning ikke var “spesielt vesentlig” for Isola, blant annet fordi den ikke skapte risiko for mislighold, og fordi Durals volumforpliktelse uansett lå fast og ble oppfylt frem til hevingen. Høyesterett fremhevet dessuten at profesjonelle parter i et forretningsforhold må ha et visst spillerom til å foreta strategiske vurderinger og tiltak uten å ha plikt til straks å informere motparten, når ulempen for motparten ikke er større enn i den foreliggende situasjonen.

3. Wiersholm mener

Avgjørelsen faller inn i rekken av nyere Høyesterettsavgjørelser som presiserer lojalitetspliktens funksjon og grenser i profesjonelle kontraktsforhold. Høyesterett tok uttrykkelig utgangspunkt i at lojalitetsplikten er et underforstått element i ethvert avtaleforhold, og at den både påvirker avtaletolkningen og i visse tilfeller kan gi et selvstendig grunnlag for plikter og rettigheter mellom partene. Samtidig understreket førstvoterende at rekkevidden må fastlegges konkret, og at vurderingen forankres i kontraktsforholdet samlet sett, herunder partenes relasjon, historikk og de rimelige forventningene avtaleforholdet har skapt.

Det sentrale bidraget ligger likevel i dommens klare grensedragning: I forretningsmessige avtaleforhold forventes det at partene selv identifiserer og avtalefester kjerneforpliktelser, og der partene har avtalt en bestemt byrde- og risikofordeling, er det i utgangspunktet ikke rom for å “korrigere” denne gjennom lojalitetsbetraktninger. Lojalitetsplikten skal først og fremst utfylle avtalen der den er taus, og ikke fungere som en bakvei til å etablere eksempelvis en eksklusivitetsforpliktelse som ikke fulgte av en objektiv avtaletolkning. Dette ble konkretisert ved at Høyesterett avviste at en noe skjerpet lojalitetsplikt kunne begrunne eksklusivitet for kjøperen når leveringsavtalen etter ordlyd og system bygget på en annen mekanisme (volumforpliktelse), og en slik innfortolkning ville forrykke denne avtalte balansen.

Dommen gir samtidig en nyansert og praktisk viktig terskel for informasjonsplikt som utslag av lojalitetsplikten. Høyesterett legger til grunn at lojal opptreden i kommersielle forhold kan tilsi løpende informasjon om vesentlige endringer av betydning for avtalens gjennomføring, og at Dural var forpliktet til å informere Isola da alternativ leverandør faktisk var etablert. Derimot ble det ikke oppstilt plikt til å informere allerede på et tidligere, mer uavklart stadium (strategiske sonderinger/intensjoner), blant annet fordi dette ikke skapte risiko for mislighold, volumforpliktelsen ble oppfylt, og profesjonelle parter må ha et visst spillerom til strategiske tiltak uten umiddelbar informasjonsplikt. Etter vår mening må dette være riktig – kommersielle kontraktsparter må kunne sondere muligheter og samarbeid med andre kontraktsparter uten at det automatisk skal oppstå noen varslingsplikt overfor eksisterende kontraktspart.