De viktigste nyhetene innen IPR & TMT Q4 2025

Den 11. november 2025 avsa regionretten i München en avgjørelse mellom det kollektive forvaltningsselskap for rettighetshavere av musikkverk GEMA og det amerikanske AI-selskapet OpenAI. Sakens spørsmål var om OpenAI hadde brutt opphavsretten ved å trene opp sine AI-modeller som brukes i ChatGPT (4 og 4o) med tekstene til ni kjente tyske sanger.

Det rettslige spørsmålet i saken var helt konkret om OpenAIs opptrening, og nesten ordrette tilgjengeliggjøring av tekstene gjennom ChatGPT, utgjorde en rettstridig eksemplarfremstilling (kopiering) og tilgjengeliggjøring for allmennheten (deling).

Det var enighet mellom partene om at sangtekstene var brukt for opptrening, men OpenAI argumenterte med at AI-modellene verken lagrer eller kopierer treningsdata – men kun lagrer statistiske korrelasjoner og at det er brukerne selv som genererer de fulle tekstene.

OpenAI ble ikke hørt med sin argumentasjon. Retten konkluderte med at når treningsdataen er lagret i modellen og kan gjenskapes (omtalt som memorering), utgjør dette en rettstridig eksemplarfremstilling uavhengig av den tekniske lagringsmetoden i modellen. Videre er OpenAI ansvarlig for tilgjengeliggjøringen til allmennheten siden innholdet kunne gjøres tilgjengelig i ChatGPT.

OpenAI ble heller ikke hørt med at unntaket for såkalt tekst– og datautvinning (TDM-unntaket) i digitalmarkedsdirektivet kommer til anvendelse. Etter rettens syn dekker unntaket kun den eksemplarfremstilling som er nødvendig for å foreta analysen og opptreningen, men ikke den videre lagringen og bruken.

Avgjørelsen kan sies å ha en overføringsverdi til Norge siden retten baserer sin tolkning på bestemmelser i det såkalte opphavsrettsdirektivet som er gjennomført i Norge, og TDM-unntaket i digitalmarkedsdirektivet som vil bli gjennomført gjennom endringer til åndsverkloven.

Pressemeldingen som oppsummerer avgjørelsen finnes her, og avgjørelsen kan leses i sin helhet her. Avgjørelsen er ikke endelig og OpenAI har varslet anke.

Ankebegrunnelsen er tilgjengelig her.

Den 4. desember 2025 avsa EU-domstolen avgjørelse i de forente sakene C-580/23 og C-795/23. Den førstnevnte saken er en tvist mellom Asplund og Mio i Sverige, mens den andre er en tvist mellom USM og Konektra i Tyskland. De to sakene gjelder begge spørsmål om opphavsrettslig vern for møbler, og eventuelle krenkelser av vernet. 

EU-domstolens avgjørelse avklarer verkshøydekravet for brukskunst og hvordan verkshøyde- og inngrepsspørsmålet skal vurderes. Selv om sakene gjelder brukskunstobjekter, vil EU-domstolens avgjørelse også være relevant for andre verkstyper.

EU-domstolen uttalte at det ikke oppstilles særskilte verkshøydekrav for objekter som også er beskyttet av designretten, og at designretten ikke avskjærer opphavsrettslig vern. Som for andre verkstyper, blir altså vurderingen om frembringelsen reflekterer skaperens personlighet ved å være et uttrykk for hans eller hennes frie og kreative valg.

Når det gjelder selve verkshøydevurderingen, uttalte EU-domstolen at valg diktert av tekniske begrensninger ikke er frie og kreative. Selv om det finnes en valgfrihet, er heller ikke verkshøydekravet oppnådd dersom valgene ikke reflekterer skaperens personlighet. Videre er ikke skaperens intensjoner eller kreative prosess som sådan relevante i verkshøydevurderingen, med mindre de faktisk er reflektert i selve frembringelsen.

Under henvisning til tidligere EU-rettslig praksis, bekreftet EU-domstolen at uautorisert kopiering av en relativt liten verksdel vil være et inngrep dersom denne delen i seg selv er vernet. Samtidig er det først inngrep dersom verksdelen er brukt på en gjenkjennelig måte. EU-domstolen avviste eksplisitt en overordnet vurdering av frembringelsene gir det samme helhetsinntrykket.

Norge har gjennomført opphavsrettsdirektivet gjennom åndsverkloven. Avgjørelsen er derfor en relevant rettskilde i norsk rett både for vurderingen av om en frembringelse har opphavsrettslig vern, og om vernet er krenket.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 25. november 2025 avsa UPCs ankedomstol dom i ankesak mellom Amgen, Inc (ankende part) og tre Sanofi-selskaper, samt Regeneron Pharmaceuticals Inc. Avgjørelsen gjelder gyldigheten av Amgens indikasjonspatent EP 3 66 797. Dette er første gang ankedomstolen gir veiledning for hvordan den vil vurdere oppfinnelseshøyde. Metoden ankedomstolen legger til grunn avviker fra den etablerte «problem–og–løsningsmetoden» i EPO-praksis, som også brukes av norske domstoler.

Ankedomstolen presenterer en holistisk tilnærming som består av tre trinn:

1. Fastslå det objektive tekniske problemet.
2.  Identifisere et «realistisk utgangspunkt» i den kjente teknikk som relevant for en fagperson som vil løse det objektive tekniske problemet. Flere enn ett utgangspunkt kan være aktuelle, og patentet må da ha oppfinnelseshøyde overfor alle disse.
3. Vurdere om det ville vært åpenbart for fagpersonen, ut ifra en forventning om en antatt løsning («peker»), å komme frem til oppfinnelsen fra dette utgangspunktet. Dette vil som regel være tilfellet når resultatet av neste steg var klart forutsigbart eller når det forelå en rimelig forventing om suksess.

Tilsvarende metode ble benyttet i en annen avgjørelse av ankedomstolen samme dag (se her), noe som indikerer at denne tilnærmingen nå vil legges til grunn av domstolen i vurdering av oppfinnelseshøyde. Ettersom Norge ikke er en del av UPC-ordningen, er det lite sannsynlig at avgjørelsen i seg selv vil føre til at norske domstoler går bort fra «problem–og–løsningsmetoden». Like fullt vil Amgen-avgjørelsen trolig få stor betydning i UPC-landene. På sikt kan dette påvirke norsk rett gjennom videre harmonisering av europeisk patentrett.

Avgjørelsen er tilgjengelig her. 

Den 19. november 2025 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse i en bevistvist i en patentsak mellom Welltec Oilfield Services (Norway) AS og Welltec A/S på den ene siden og Schlumberger Norge AS på den andre, hvor bevisfremleggelse sto sentralt. Hovedsaken gjelder påstått inngrep i Welltecs patenter for brønnboring og kutting av foring i installerte brønner, samt motkrav om ugyldighet fra Schlumberger.

Lagmannsretten opprettholdt tingrettens pålegg om at Welltec må fremlegge dokumentasjon som viser hva selskapet mente var det oppfinneriske ved sine patenter, samt begrunnelsen for at et patent ble begrenset. Retten vurderte dette som faktiske og faglige vurderinger, ikke som bevis om rettsregler etter tvisteloven § 11-3. Videre anså lagmannsretten at en parts subjektive syn på hva som var oppfinnerisk er relevant for sakens faktiske avgjørelsesgrunnlag etter tvisteloven § 21-7. Dokumentutveksling og vurderinger med patentrådgivere skulle imidlertid ikke fremlegges, da dette omfattes av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, som også gjelder for forhold før lovendringen 1. juli 2021.

Lagmannsretten opprettholdt også tingrettens pålegg om at Schlumberger må fremlegge fakturaer, selv om dette regnes som forretningshemmeligheter og er omfattet av bevisfritak etter tvisteloven § 22-10. Dette fordi de ble ansett relevante for vederlagsutmålingen etter patentloven § 58.

Tingrettens avgjørelse om ikke å pålegge Schlumberger å oppgi navn og adresse til produsenter av verktøy ble derimot opphevet, fordi spesialreglene om rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter ikke var tilstrekkelig vurdert. Lagmannsretten opphevet også pålegget om fremleggelse av verktøy og tekniske tegninger, grunnet mangelfull proporsjonalitetsvurdering etter tvisteloven § 26-5 tredje ledd og manglende vurdering av om materialet inneholdt forretningshemmeligheter etter § 22-10.

Kjennelsen er tilgjengelig her.

Den 3. desember 2025 avsa Borgarting lagmannsrett en kjennelse i en patentsak mellom InflowControl AS (patenthaver) og Tendeka AS og Swellfix UK Limited (påståtte inngripere).

I tingretten ble Tendeka og Swellfix frifunnet for påstått patentinngrep. InflowControl anket, og i sitt svar krevde Tendeka og Swellfix både frifinnelse og at patentet skulle kjennes ugyldig. InflowControl mente at motpartene allerede hadde frafalt ugyldighetskravet i tingretten, og at dette kravet derfor måtte avvises.

Lagmannsretten var uenig, og la til grunn at kravet ikke var frafalt. Dette fordi ugyldighetskravet var et subsidiært krav. Retten viste til at ugyldighetskravet fortsatt sto i sluttinnlegget og at et eventuelt frafall normalt ville vært protokollert i rettsboken.

Siden ugyldighetskravet var et subsidiært krav, ble det ansett som avgjort etter tvisteloven § 29-4 første ledd. Lagmannsretten kunne derfor behandle kravet i ankesaken, selv om tingretten ikke hadde tatt stilling til det.

Kjennelsens saksnummer er 25-097181ASD-BORG/02. Avgjørelsen er ikke offentlig tilgjengelig.

Den 17. oktober 2025 avsa Oslo tingrett dom i sak mellom Apple Inc og Staten v/Klagenemda for industrielle rettigheter («KFIR»). Spørsmålet i saken er om Apples kombinerte varemerke App Clip (med eplelogo) kunne registreres i Norge, eller om det var fare for forveksling med et eldre ordmerke, «CLIP». Retten konkluderte med at det forelå forvekslingsfare og nektet registrering.

Apple hadde søkt sitt merke registrert for de samme tjenestene som CLIP er beskyttet for. Mens CLIP er registrert for «hele klassen» i klasse 42, omfattet Apples varemerkesøknad nærmere angitte tjenester i samme klasse.

I vurderingen legger retten særlig vekt på at App Clip tar opp i seg det eldre merket CLIP i sin helhet. Retten viser også til at ordmerke CLIP har et visst særpreg som tidligere registrert, ettersom gyldigheten av dette merket ikke skulle vurderes i saken. Videre mener retten at «app» er beskrivende og har lav adskillende evne.

Tingretten fant at eplelogoen ikke var tilstrekkelig til å avverge forvekslingsfare. Dette gjaldt selv om eplelogoen anses velkjent. Retten viste til at et velkjent merkeelement ikke utelukker forvekslingsfare for identiske varer, dersom felleselementet beholder sin selvstendige adskillende evne. CLIP har etter tingrettens vurdering adskillende evne, ettersom det er registrert som et eget varemerke.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

EUIPO har lansert et nytt AI-basert verktøy for screening av varemerkesøknader, «Early TM Screening». Verktøyet skal hjelpe brukere med å identifisere potensielle registreringshindre før innlevering av søknad.

Ved å legge inn varemerkeinformasjon og relevante vare- og tjenesteklasser foretar verktøyet en umiddelbar analyse av mulige utfordringer, herunder risiko for kollisjon med eldre EU-varemerker, domenenavn eller foretaksnavn, samt vurderinger av om varemerket kan nektes registrering (for eksempel på grunn av manglende særpreg). Resultatene sammenfattes i en detaljert PDF-rapport. Verktøyet er kun ment som et informasjonsverktøy. Manglende funn av registreringshindre gir ingen garanti for at varemerket faktisk blir registrert. Verktøyet er likevel et effektivt hjelpemiddel for å få en indikasjon på registreringssannsynligheten. EUIPO har opprettet en egen veiledning for fasen før innsending av søknad, hvor AI-verktøyet forklares nærmere, se her.

Den 8. desember 2025 opprettholder Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) Patentstyrets avslag på Monster Energy Companys ordmerke «PARTY HARD. RECOVER HARDER» for ulike ikke-alkoholholdige drikkevarer, blant annet te, is-te, brus og energidrikker. KFIR begrunner avgjørelsen med at slagordet mangler nødvendig særpreg.

Nemnda vurderer at den norske gjennomsnittsforbrukeren har gode engelskkunnskaper og umiddelbart oppfatter slagordet PARTY HARD. RECOVER HARDER som en positiv beskrivelse av varen. Nemnda legger vekt på at uttrykket fremstår som en salgsfremmende og rosende oppfordring til kjøp, som ikke fester seg i forbrukerens bevissthet og ikke gjør det mulig å utlede et klart kommersielt opphav for drikkevarene

Avgjørelsen illustrerer den høye terskelen for registrering av varemerker som fremstår som salgsfremmende og rosende oppfordring til kjøp.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

EU-domstolen avsa den 15. oktober 2025 dom i sak T-381/24, som gjaldt gyldigheten av Board of Appeals (BoA) sin annullering av registreringen av EUIPO-figurmerket “Frutaria” for fruktvarer.

EUIPO vurderte at “Frutaria”, registrert av Frutaria Innovation SL, for frukt, var beskrivende og manglet særpreg, særlig for portugisisktalende (“Frutaria” betyr “fruktbutikk” på portugisisk). Selskapet anførte at de figurative elementene ga merket særpreg, og at bevis for innarbeidelse var tolket feil.

EU-domstolen avviste søksmålet. Domstolen slo fast at “Frutaria” for portugisisktalende straks oppfattes som beskrivende for et utsalgssted for frukt, og ikke som et kjennetegn for én tilbyder. De figurative elementene (grønn farge, enkel typografi, geometriske former) ble vurdert som ordinære og ikke nok til å påvirke publikums forståelse av ordet. Opprinnelsesangivelsen uteble dermed.  

Videre konkluderte domstolen med at det ikke var fremlagt tilfredsstillende bevis for innarbeidelse av merket som opprinnelsesangivelse hos det relevante publikum. Det ble presisert at det ikke er tilstrekkelig å vise til langvarig bruk, høy omsetning eller tilstedeværelse i markedet dersom publikums oppfatning ikke underbygges. Dokumentasjon fra samarbeidspartnere, fakturaer, messer og tredjepartsuttalelser kunne samlet eller enkeltvis ikke sannsynliggjøre merkets funksjon som opprinnelsesangivelse. Domstolen la vekt på manglende publikumsrettet dokumentasjon, som markedsundersøkelser, publikumsanalyser eller uttalelser fra bransjeorganisasjoner, og mente at det fremlagte bevismaterialet var for generelt og ikke rettet mot målgruppen.

Saken understreker at terskelen for å registrere beskrivende ord som varemerker er høy, selv ved bruk av grafiske elementer og at det er publikums reelle oppfatning som er avgjørende. Samtidig fremhever det viktigheten av publikumsfokusert dokumentasjon, og at det ikke er tilstrekkelig å kun påvise markedsdominans eller langvarig tilstedeværelse.

Avgjørelsen er av interesse for alle næringsaktører som ønsker å registrere varemerker, særlig merker som består av beskrivende ord med enkle figurative elementer for varer der ordet har nær tilknytning til varens art.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

EU-domstolen avsa den 12. november 2025 avgjørelse i sak T-464/24 som gjaldt gyldigheten av det tyske figurmerket “VRIENDLY.ORG VEGAN”. Saken var anlagt av sveitsiske V-Label GmbH, med påstand om krenkelse av deres garantimerke for et tilsvarende «V”-symbol for veganske produkter.

EU-domstolen la til grunn at det ikke forelå forvekslingsfare eller et utvidet vern for V-symbolet til V-Label GmbH. Selv om de begge har en grønn “V” på gul bakgrunn, mente domstolen at likheten kun var overfladisk, og at elementene har lav grad av særpreg. Videre pekte retten på at V-symbolet nærmest er beskrivende for veganske produkter, og at det derfor i seg selv har svak evne til å signalisere kommersiell opprinnelse. Helhetsinntrykket ble vurdert som tilstrekkelig forskjellig, fordi VRIENDLY.ORG sitt V-symbol har tilleggselementer i form av tekst og annen strekføring.

Videre fant domstolen at V-Label GmbH ikke hadde dokumentert økt særpreg gjennom bruk. De fremlagte bevisene, som forbrukerundersøkelser, merkevarestudier, presseomtale og emballasje, var ikke tilstrekkelige til å bevise økt særpreg eller bred kjennskap i EU på det relevante tidspunktet, særlig i den formen det var registrert.

Saken illustrerer at selv om et garantimerke er anerkjent og mye brukt innenfor en gitt bransje, stilles det strenge krav til merkets særpreg, særlig der den beskrivende funksjonen er dominerende.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Patentstyret avsa 21. oktober 2025 avgjørelse i innsigelsessak reist av Victoria Beckham mot Vendela Kirseboms registrerte varemerke «VB» (Vendela Beauty). Innsigelsen førte ikke frem.

Victoria Beckham er innehaver av det internasjonale varemerket «VB». Våren 2024, omtrent 2,5 år etter søknadsdatoen for Kirseboms merke hos Patentstyret, innga hun innsigelse, med påstand om at Kirseboms merke var forvekslingsbart med hennes eldre registrering, jf. varemerkeloven § 16 bokstav a, jf. § 4 første ledd. Victoria Beckham hevdet at Kirseboms varemerke er egnet til å forveksles med hennes eldre internasjonale registrering, jf. varemerkeloven § 16 bokstav a, jf. § 4 første ledd, som følge av vareslagslikhet og høy grad av kjennetegnslikhet (begge merker domineres av bokstavene «VB» og ligner i figurativ utforming). I tillegg påberopte Beckham såkalt kodakvern, herunder at bruken av merket ville medføre en urimelig utnyttelse av og skade på hennes velkjente kombinerte merke, jf. varemerkeloven § 16 bokstav a, jf. § 4 andre ledd. 

Patentstyret avviste kravene. Det ble ikke ansett tilstrekkelig dokumentert at Beckhams merke er velkjent. Kodakvern forelå dermed ikke. Uansett fant Patentstyret at det ikke forelå risiko for forveksling mellom merkene, ettersom «VB»-tegnene og den figurative utformingen ble oppfattet ulikt både visuelt, fonetisk og konseptuelt.

Saken illustrerer at det skal mye til for å oppnå kodakvern i Norge, med tilhørende streng dokumentasjonsplikt etter varemerkeloven § 16 bokstav a, jf. § 4 andre ledd. I tillegg er saken en påminnelse om at vurderingen av kjennetegnslikhet foretas strengt og konkret. Et enkelt varemerke som består av få skrifttegn eller bokstaver vil ha et begrenset verneomfang, med mindre styrket særpreg kan dokumenteres gjennom bruk.

Avgjørelsen er tilgjengelig her. 

Den 25. oktober 2025 trådte forskriften som forbyr markedsføring av usunn mat og drikke, særlig rettet mot barn og unge, i kraft. Forskriftens formål er å fremme helse gjennom forebygging av kostholdsrelaterte helseplager og sykdommer i befolkningen ved å beskytte barn mot helsemessig uønsket markedsføring.

Vi har tidligere omtalt forskriften i vårt nyhetsbrev Q2 2025, nyhetsbrev 9. mai 2025 og i egen artikkel publisert i Kampanje.

Den 10. oktober 2025 trådte forordning om åpenhet og målretting av politisk reklame i kraft i EU. Forordningen har som formål å beskytte ytrings- og informasjonsfriheten, herunder ved å inkludere felles standarder for politiske reklamers åpenhet. Blant annet inneholder forordningen krav om at politiske annonser skal vise hvem som har betalt for annonsen, hvor pengene kommer fra og hvem som er målgruppen for reklamen.

Europakommisjonen har også lagt frem retningslinjer for gjennomføringen av forordningen. Disse inneholder blant annet veiledere som skal avklare praktiseringen av regelverket.

Forordningen er tilgjengelig her og retningslinjene er tilgjengelig her.

I oktober oppdaterte Datatilsynet veiledningen om hvordan meldeplikten i GDPR artikkel 33 skal forstås. Meldeplikten innebærer at den behandlingsansvarlige har plikt til å melde brudd på personopplysningssikkerheten til tilsynsmyndighetene, med mindre det er «usannsynlig» at bruddet vil innebære risiko for fysiske personers rettigheter og friheter.

I den tidligere veiledningen anbefalte Datatilsynet å melde fra for sikkerhets skyld dersom man var i tvil om et brudd var meldepliktig. Denne anbefalingen er nå fjernet. Samtidig har Datatilsynet videreført presiseringen om at den behandlingsansvarlige må være tilnærmet helt sikker på at bruddet ikke medfører noen risiko for de berørte før unntaket fra meldeplikten kan brukes. Tidligere inneholdt veiledningen også en liste over eksempler på brudd som skal meldes. Denne er nå endret til en liste over brudd som kan meldes.

Bakgrunnen for oppdateringen er at antallet meldinger har økt betydelig de siste årene, og Datatilsynet opplyser at rundt 80 % av meldingene avsluttes uten videre oppfølging. Målet med den nye veiledningen er derfor å redusere antallet meldinger om brudd som innebærer liten eller ingen risiko for de registrerte.

Den oppdaterte veiledningen er tilgjengelig her.

Den 19. november 2025 la EU-Kommisjonen frem sitt forslag til forenklinger på det digitale området med den såkalte «digitale omnibusen». Du kan lese overordnet om Omnibus under IT-delen av nyhetsbrevet. 

Forslaget har også som mål å harmonisere, tydeliggjøre og forenkle GDPR-regelverket for å gjøre det lettere for virksomheter å etterleve regelverket, uten at endringene skal svekke personvernet. Nedenfor oppsummerer vi noen relevante endringer:

• Personopplysningsbegrepet foreslås endret slik at det reflekterer at pseudonymiserte personopplysninger kan være anonyme for mottakeren,
• Fristen for å varsle tilsynsmyndighetene om brudd på personopplysningssikkerheten foreslås utvidet fra 72 til 96 timer,
• Den behandlingsansvarlige skal kunne kreve et rimelig gebyr eller avslå forespørsler fra registrerte dersom disse er åpenbart ugrunnet eller overdrevne, for eksempel på grunn av gjentakelse eller misbruk.
• Nytt behandlingsgrunnlag for bruk av særlige kategorier av personopplysninger for KI-utvikling og testing.  Det foreslås videre å tydeliggjøre at berettiget interesse kan brukes til utvikling og drift av KI-system. 
• Regelverk for bruk av informasjonskapsler (cookies) skal bidra til å redusere hvor ofte brukere eksponeres for cookie-bannere, og gjøre det mulig for brukerne å lagre et varig samtykke eller avslag direkte i nettleseren. Dette må respekteres på tvers av ulike nettsider. Denne ordningen skal imidlertid ikke gjelde for medietjenestetilbydere når de leverer en medietjeneste.
• For cybersikkerhet skal rapporteringsplikter på tvers av en rekke rettsakter, eksempelvis NIS2, GDPR og DORA, samles til ett kontaktpunkt. Selskaper slipper dermed å rapportere samme hendelse gjennom flere ulike regelverk. 

Den digitale omnibusen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 21. oktober 2025 dom i sak LB-2024-154313 mellom Grindr LLC og staten v/Personvernnemnda. Tingrettens avgjørelse, og dermed også Datatilsynets overtredelsesgebyr på 65 millioner kroner ble opprettholdt av lagmannsretten.

Saken gjelder Grindrs deling av brukeropplysninger fra datingappen til annonsepartnere i perioden 20. juli 2018 til 7. april 2020.

Lagmannsretten legger til grunn at opplysninger om at en person er bruker av Grindr, slik den formidles gjennom App-ID til annonsepartnere, utgjør en særlig kategori personopplysning etter GDPR artikkel 9 nr. 1.

Videre finner lagmannsretten at Grindr ikke hadde gyldig samtykke fra brukerne til å dele slike opplysninger. Samtykket ble ikke ansett som frivillig, da opplysningene ble delt allerede før brukerne fikk anledning til å velge en betalt versjon som ikke innebar slik deling. Det å unnlate å endre mobilinnstillinger for å hindre deling ble ikke ansett som et frivillig samtykke. Videre var ikke samtykket tilstrekkelig spesifikt og informert.

Ved vurderingen av gebyrets størrelse legger retten vekt på at overtredelsen anses grov og forsettlig, at den omfattet særlige kategorier av opplysninger om mange brukere over lengre tid, og at behandlingen var kommersielt motivert. Lagmannsretten konkluderer med at gebyret på 65 millioner kroner (om lag 30 prosent av maksimalt gebyr) ligger i det nedre sjiktet av det aktuelle gebyrnivået, og ser ikke grunn til å redusere overtredelsesgebyret. 

Grindr har valgt å ikke anke dommen, som dermed er rettskraftig. 

Lagmannsrettens dom LB-2024-154313 er tilgjengelig her. 

Den 8. oktober 2025 anla EFTAs overvåkingsorgan (ESA) sak mot Norge med påstand om at Norge ikke har vedtatt de nødvendige tiltakene for å gjennomføre NIS1-direktivet innen fristen, alternativt at Norge har unnlatt å informere ESA om eventuelle tiltak som er gjort innen fristen.

ESA varslet Norge første gang i november 2024, og fulgte deretter opp mer en formell uttalelse i mars 2025. Norge erkjente forsinkelsen, og opplyste at nødvendige lovendringer var under arbeid og forventet å tre i kraft andre halvår 2025.

Da fristen utløp, hadde ESA fortsatt ikke mottatt noen bekreftelse fra Norge om at reglene var gjennomført. På denne bakgrunn har ESA anlagt sak mot Norge, og ber EFTA-domstolen om å konstatere traktatbrudd og pålegge Norge å dekke saksomkostningene.

Varselet fra EFTA-domstolen er tilgjengelig her.

Den 19. november 2025 la EU frem forslag til en digital forenklingspakke kalt Omnibus VII. Pakken inneholder to nye forordningsforslag, datastrategien «Unlocking data for AI» og et forslag om en «European Business Wallet».

Det første forordningsforslaget, «Simpler EU digital rules», innebærer en opprydning i EU-forordninger, der enkelte rettsakter oppheves og reglene videreføres i andre, eksisterende rettsakter, for eksempel i GDPR og Data Act. Formålet er å forenkle det digitale rammeverket i EU.

Det andre forordningsforslaget gjelder endringer i AI Act, hvor en sentral del av forslaget er å utsette ikrafttredelsen av de strengeste kravene i AI Act fra august 2026 til desember 2027. Dette medfører en utsettelse av kravene for høyrisiko AI. Forslaget har møtt kritikk, ettersom det er en risiko for at EU ikke rekker å vedta endringene i AI Act før august 2026. Dette kan føre til at selskaper uansett må forberede seg til den opprinnelige ikrafttredelsesdatoen 2. august 2026.

EU foreslår også en ny datastrategi, som blant annet innebærer initiativer for økt tilgjengelighet av høykvalitetsdata for AI-utvikling, strømlinjeforming av dataregler for økt rettssikkerhet og reduserte kostnader, opprettelse av et juridisk hjelpesenter for dataforordningen, samt tiltak for å sikre EUs datasuverenitet.

Videre er det foreslått en «European Business Wallet», som skal gi europeiske selskaper og offentlige organer et enhetlig digitalt verktøy som gjør det mulig å digitalisere operasjoner og samhandlinger som i dag ofte må gjøres personlig. Bedrifter skal kunne signere, stemple og forsegle dokumenter digitalt, opprette, lagre og utveksle dokumenter på en sikker måte, samt kommunisere sikkert med andre bedrifter eller offentlige forvaltning i hele EU. Forslaget er ment å gi store administrative besparelser.

Omnibusforslagene er sendt på høring til Rådet og Europaparlamentet. Stortingets omtale av Omnibusforslagene er tilgjengelig her.

Den 9. september 2025 avsa Høyesterett dom om forholdet mellom straffeloven § 266 om hensynsløs atferd og ytringsfriheten. Dommen er særlig relevant ved publisering av opplysninger om enkeltpersoners straffehistorikk på internett.

En kvinne publiserte et Facebook-innlegg om en navngitt advokats tidligere domfellelser. Handlingen falt inn under gjerningsbeskrivelsen i straffelovens § 266 om hensynsløs atferd. Høyesterett tar stilling til om hun kunne straffes, eller om ytringen var beskyttet av ytringsfriheten. For å gjøre inngrep i ytringsfriheten må inngrepet (i) ha hjemmel i lov, (ii) være begrunnet i et legitimt formål og (iii) være nødvendig i et demokratisk samfunn. Inngrepet hadde hjemmel i strl. § 266, og spørsmålet var derfor om straff var nødvendig. Dette beror på en interesseavveining mellom retten til privatliv og ytringsfriheten.

Høyesterett legger vekt på ytringens innhold og formål, herunder hvorvidt den bidro til offentlig debatt, men også hvem som kom med ytringen og hvem den rettet seg mot. Høyesterett presiserer at pressen nyter et særlig vern i sin rolle som «vakthund» når ytringen «gjaldt et tema av offentlige interesse, og dens bidrag til offentlig debatt«, og at også bloggere og populære brukere av sosiale medier kan inneha en rolle som «vakthund» på grunn av internetts viktige rolle i informasjonsutvekslingen.

Selv om innlegget berørte et tema om offentlig interesse, herunder vilkårene for advokatbevilling, vurderer Høyesterett at kvinnens formål var å skade advokatens tillit og ikke bidra til samfunnsdebatt. Selv om ytringen rettet seg mot en advokat, en yrkesgruppe som i større grad enn andre yrkesgrupper må tåle at det rettes et kritisk søkelys mot dem når forholdet er av betydning for advokatrollen, hadde det gått 31 år fra den mest alvorlige domfellelsen til publiseringen. Dømtes rett til å bli glemt for straffbare handlinger, sammen med innleggets spredning og konsekvensene for fornærmede, gjorde at ytringen ble ansett som hensynsløs atferd uten vern av ytringsfriheten.

Høyesterett delte seg i et flertall og mindretall (4-1), men var enige i vurderingen av ytringsfrihetens rekkevidde. Dommen er tilgjengelig her.

I november publiserte Medietilsynet en utredning om ordningen for direkte mediestøtte. Utredningen er utarbeidet på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet og skal danne grunnlag for mediepolitikken i perioden 2027-2030.

Medietilsynet foreslår blant annet endringer i regelverket for produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier (ofte kalt pressestøtten). For store, nasjonale medier foreslås det skjerpede vilkår for å motta støtte, blant annet i form av høyere minstekrav til antall abonnenter, strengere krav til geografisk spredning og økte krav til egenprodusert journalistisk innhold. Det foreslås også å innføre en tydeligere kategorisering av nisjemedier og breddemedier.  Formålet er at tilskuddsordningen i større grad skal reflektere medienes faktiske markedsgrunnlag og driftsvilkår, og at støtten i hovedsak skal gå til redaksjonelt sterke og selvstendige aktører med reell nasjonal tilstedeværelse.

I tillegg foreslås endringer i saksbehandlingsprosessen, slik at produksjonstilskuddet kan fordeles tidligere på året og dermed gjøre ordningen mer forutsigbar.

Ifølge Medietilsynet skal endringene bidra til den digitale omstillingen i mediene, særlig for små aktører i små markeder, og samtidig redusere etableringshindre og åpne markedet for nye medier. 

Utredningen er tilgjengelig her.