De viktigste nyhetene innen IPR & TMT Q3 2025

Oslo tingrett avsa den 4. juli 2025 dom (25-065855TVI-TOSL/05) i sak mellom avisen Kapital og en boligfotograf om avisens bruk av boligfotografier hentet fra en Finn-annonse for investor Katarina Andresen, uten fotografens samtykke.

Utgangspunktet etter åndsverkloven (åvl.) § 67 er at fotografer har enerett til åndsverk, men at retten kan overdras til andre gjennom avtale. Retten konkluderer med at fotografen gjennom avtalen om boligfotografering med paret ikke ga paret myndighet til å overføre rettighetene til bildene til Kapital. Etter åvl. § 23 fjerde ledd, jf. § 67 annet ledd, kan opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for (det såkalte «spesialitetsprinsippet»).

Videre vurderer retten om dagshendingsvilkåret i åvl. § 36, som gir rett til å bruke fotografier dersom det knytter seg til nyhetsaktuelle hendelser, likevel ga Kapital rett til å benytte bildene. Retten finner at utleie av boligen til 80 000 kroner for et kjent par oppfyller dagshendingsvilkåret og at publiseringen av ett eksteriørbilde var lovlig, men at bruken av de av fem interiørbildene gikk lengre enn informasjonsformålet og derfor ikke kunne brukes uten samtykke.

Bruken av eksteriørbildet ga fotografen rett på «rimelig vederlag» for bruken jf. åvl. § 81. Den uberettigede bruken av de fem interiørbildene ble ansett som grovt uaktsomt fordi Kapital burde forstått at de var tatt av en profesjonell fotograf, og fotografen ble derfor tilkjent dobbelt vederlag, jf. åvl. § 81 andre ledd. Ved fastsettelsen av vederlaget, tar ikke retten utgangspunkt i Norsk Journalistlags frilandssatser, men fastsetter et beløp på 1000 kroner eksl. mva. per bilde for lovlig bruk og det dobbelte for bruken som falt utenfor dagshendingsvilkåret. Fotografen ble tilkjent et totalt vederlag på 12 500 kroner. Vederlagsnivået retten legger til grunn er betydelig høyere enn det som følger av tidligere praksis, hvor 400 kroner har blitt akseptert.

Avgjørelsen gir følgelig fotografer støtte for å kreve høyere vederlag enn tidligere når bilder benyttes av pressen under henvisning til dagshendinger.

Dommen illustrerer viktigheten av at pressen innhenter samtykke fra fotografer, selv der bildene allerede er offentlig tilgjengelig. Dommen er foreløpig ikke offentlig tilgjengelig. Hegnar Media/Kapital har varslet anke med Norsk Redaktørforening som partshjelper.

Den 2. juli 2025 avsa EPOs Enlarged Board of Appeal («EBA») avgjørelse i sak G 1/23, hvor ankeutvalget tok stilling til om et produkt som er satt på markedet utgjør en del av kjent teknikk, selv om fagpersonen ikke kan analysere eller reprodusere produktet på det relevante tidspunktet.

Saken som foranlediget EBAs uttalelse gjaldt polymeret ENGAGE® 8400, som forut for innlevering av patentsøknad var kommersielt tilgjengelig for bruk i solceller. Det var samtidig uomtvistet at fremgangsmåten for å produsere det aktuelle polymeret ikke var kjent, og at fagpersonen heller ikke ville vært i stand til å analyse eller reprodusere polymeret nøyaktig på det relevante tidspunktet. Spørsmålet var følgelig om polymeret likevel tilhørte teknikkens stand, dvs. om det var å anse som «allment tilgjengelig». I tidligere praksis fra EPO (G 1/92) har lignende spørsmål blitt besvart benektende.

Spørsmålet er sentralt, da et patent kun kan meddeles for oppfinnelser som er nye i forhold til hva som var kjent på tidspunktet for innleveringen av en patentsøknad (nyhetskravet), og som vesentlig skiller seg fra dette (oppfinnelseshøydekravet), jf. patentloven § 2.

EBA konkluderer med at det avgjørende i vurderingen av om noe er å anse som kjent teknikk, er om produktet faktisk er tilgjengelig for offentligheten. Hvis dette besvares bekreftende, er produktet en del av teknikkens stand.

Avgjørelsen viser viktigheten av å sende inn patentsøknaden før et produkt settes på markedet, eller på annen måte gjøres offentlig tilgjengelig, også i de tilfeller der fagpersonen ikke vil være i stand til å reprodusere det aktuelle produktet.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 29. juli 2025 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak mellom Bayer Intellectual Property GmbH (“Bayer”) og Sandoz A/S («Sandoz»), vedrørende gyldigheten av Bayers patent NO 344 278 (Stridspatentet). Glenmark Pharmaceuticals Nordic AB (“Glenmark”) opptrådte som partshjelper til støtte for Sandoz.

Patentet beskytter en fremgangsmåte for behandling av tromboemboliske lidelser ved én gang daglig (OD) dosering av virkestoffet rivaroksaban, som er et antikoagulerende legemiddel. Vi har tidligere omtalt forføyningssaken mellom partene i vårt nyhetsbrev fra tredje kvartal i 2024.

I den nye avgjørelsen fra lagmannsretten konkluderes det med at patentet mangler oppfinnelseshøyde over Bayers presentasjoner av resultater fra kliniske fase I-studier, som fant sted på en konferanse forut for patentsøknadens inngivelsesdag. Konkret var det tale om tre ulike postere som inneholdt informasjon om de farmakokinetiske og farmakodynamiske egenskapene til virkestoffet. I en av posterne var det en direkte peker mot at virkestoffet kunne være egnet for dosering én gang daglig, men denne posterens relevans var omstridt Bayer mente at fagpersonen ikke ville ha en rimelig forventning om å lykkes med én gang daglig dosering av legemiddelet til pasienter på grunn av faren for over- eller underdosering, men lagmannsretten konkluderer med at patentet er ugyldig. Følgelig ble forføyningene mot både Glenmark og Sandoz opphevet.

I saken for lagmannsretten var det også anført at informasjonsskriv utdelt til pasienter i forbindelse med Bayers fase II studier utgjorde patenthindrende mothold. Ettersom lagmannsretten finner patentet ugyldig på grunn av de øvrige motholdene, var det ikke nødvendig å vurdere disse.

Dommen illustrerer viktigheten av å ha et bevisst forhold til hva som presenteres offentlig før innlevering av patentsøknad.

Dommen er tilgjengelig her.

Dommen er ikke rettskraftig.. Det har vært og pågår fremdeles rettsprosesser i en rekke andre europeiske land knyttet til gyldigheten av patentet.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wiersholm representerer Glenmark i den aktuelle saken.

Oslo tingrett avsa den 15. september 2025 kjennelse i en sak om midlertidig forføyning mellom legemiddelprodusenten Grünenthal GmbH («Grünenthal») og deres konkurrent Sandoz A/S («Sandoz»)

Grünenthal, produsenten av legemiddelet Vimovo, hevdet at et generisk legemiddel produsert av Sandoz, kalt Vamtexar utgjorde et inngrep, i patent NO ‘836s tilhørende SPC, som Grünenthal har eksklusive lisensrettigheter til i Norge. De aktuelle legemidlene er smertestillende/ betennelsesdempende.

Tingretten finner ikke at inngrep er e sannsynliggjort, og begjæringen ble derfor ikke tatt til følge. Retten viser særlig til at formuleringen på tablettene er ulik. Svært forenklet finner retten at Vamtexar, til forskjell fra patentets «løkstruktur», har en «sandwichstruktur». I tillegg har ikke Vamtexar et barrierebelegg som beskrevet i patentet. Retten finner derfor at en fagperson som leste patentet ikke ville forstå dette slik at Vamtexar var omfattet.  Retten legger videre til grunn, dog under tvil, at disse modifikasjonene heller ikke ville være nærliggende for fagpersonen. Det var følgelig heller ikke tale om inngrep etter ekvivalenslæren.

Kjennelsen er et eksempel på at inngrepsvurderinger beror på svært konkrete vurderinger, og at utfallet kan være vanskelig å forutsi.

Kjennelsen kan leses her.

Den 1. juli 2025 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i sak (LH-2025-20717) mellom Staten v/Kunnskapsdepartementet og en forsker ved UiT om erstatning for påstått brudd på lojalitetsplikt i kontraktsforhold ved kommersialiserings av en arbeidstakeroppfinnelse.

Forskeren hadde under sitt doktorgradsarbeid for UiT utviklet to enzymer, som UiT lisensierte til selskapet AZ, mot en royalty-betaling til UiT. Året etter, i 2011, kontaktet AZ Institutt for kjemi ved UiT for bistand til å utvikle mutanter av enzymene. Mutantene ble utviklet av forskeren og hans kolleger. I 2013 søkte AZ patent på en av mutantene uten å oppgi forskeren eller hans kolleger som oppfinnere. Da forskeren oppdaget patentsøknaden, ba han UiT sørge for at han og kollegene ble registrert som medoppfinnere.

Gjennom avtale i 2014 overdro forskerne sine rettigheter til mutanten til UiT, som deretter videreoverførte disse til AZ. Senere, i 2020, hevdet AZ at mutantene ikke var omfattet av lisensavtalen fra 2010 og dermed ikke utløste royalty-plikt. Dette resulterte i en tilleggsavtale i 2023 mellom UiT og AZ, hvor royalty ble fastsatt til redusert sats.

Forskeren krevde erstatning og anførte at universitetet hadde brutt lojalitetsplikten ved å forringe verdien av hans opprinnelige oppdagelser gjennom tilleggsavtalen med AZ.

Lagmannsretten konkluderer med at UiT hadde brutt lojalitetsplikten ovenfor forskeren ved å inngå tilleggsavtalen, og at dette hadde påført forskeren et økonomisk tap. Retten viser til at universitetet hadde en streng aktsomhetsplikt ved forvaltningen av det økonomiske potensialet i oppfinnelsen på vegne av arbeidstakeren. Retten påpeker i den forbindelse på at UiT ikke hadde foretatt tilstrekkelige juridiske og kommersielle vurderinger, at det burde vært innhentet ekstern juridisk bistand eller gjennomført grundigere konsekvensanalyser før avtalen ble inngått, og at forskeren ikke var tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen.

Dommen illustrerer at det for arbeidsgivere, basert på omstendighetene i saken, kan legges til grunn en streng aktsomhetsnorm og lojalitetsplikt ved kommersialisering av arbeidstakerforpliktelser. Dommen kan leses her.

Den 27. august 2025 avsa Oslo tingrett dom i sak mellom Subsea Solutions AS («Subsea Solutions») og Optime Subsea AS («Optime») om gyldigheten av førstnevntes patent NO 332487 («stridspatentet»), samt hvorvidt Optimes såkalte «SCILS»-produkter gjorde inngrep i dette. 

Stridspatentet gjelder en oppgraderingsmodul for undervannsutstyr. Optimes produkt «SCILS» er et undervannssystem som midlertidig kobles til ventiltreet på havbunnen for å teste og vedlikeholde brønner som ikke er i produksjon, styrt fra overflaten via egen kabel/navlestreng, og produktet «eSCILS» bruker batteri som lades fra overflaten (til sammen «SCILS-produktene»). 

Gyldigheten av stridspatentet har tidligere vært vurdert i en avgjørelse av Borgarting lagmannsrett mellom Siemens Energy AS og Subsea Solutions. I saken ble førstnevnte frifunnet for inngrep, men patentet ble opprettholdt som gyldig.  Avgjørelsen er tilgjengelig her. 

Optime gjorde gjeldende at lagmannsretten i den tidligere saken hadde tolket patentets krav feil, noe som hadde resultert i et uriktig resultat. I tillegg ble det presentert flere nye mothold, som ble anført å frata patentet nyhet og oppfinnelseshøyde. Tingretten konkluderer med at patentet er gyldig. I vurderingen av patentets gyldighet viste retten til den såkalte swingball-doktrinen om tilbakeholdenhet med å overprøve Patentstyrets skjønn.

Hva gjelder inngrepsvurderingen, bygger tingretten i hovedsak på samme tolkning av stridspatentet som i lagmannsrettens dom og konkluderer med at SILCS-produktene ikke gjør inngrep i patentet. Begrunnelsen var at produktene ikke oppfylte patentets trekk E om styreenhetenes tilkoblingsbarhet til produksjonsnavlestrengen. Det ble heller ikke konstatert inngrep etter ekvivalenslæren.

Saken reiste også spørsmål om Subsea Solutions hadde handlet i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25 ved å kontakte Optimes kunder for å skaffe ytterligere informasjon om SILCS-produktene, samt om Subsea Solutions’ daglig leders innhenting av informasjon i innsalgsmøter hvor han opptrådte som konsulent for et selskap som var Optimes kunde. Optime fikk kun medhold i påstandspunktet om brudd på god forretningsskikk for daglig leders innhenting av informasjon. Selskapet ble for dette tilkjent 69 700 kroner i erstatning.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 27. juni 2025 avsa Nedre Telemark tingrett dom i sak mellom Nimtec AS («Nimtec») og Green Ammo AS («Green Ammo»), som gjaldt spørsmål om ekstinksjon av krav på royalty etter patentoverdragelse.

Nimtec hadde overdratt sitt patent, som beskyttet en anordning til erstatning for løsammunisjon, til Eblanks AD («Eblanks»), mot 10 % royalty av Eblanks salg av de patenterte produktene. Eblanks ble senere tvangsoppløst. Tvangsoppløsningsboet overdro patentrettighetene til Green Ammo uten påhefte av den royalty-forpliktelsen. Nimtec fremmet deretter krav om royalty mot Green Ammo og anførte at royaltykrav mot konkurs-/tvangsoppløsningsdebitor kan ha rettsvern uten registrering.

Etter å ha vurdert patentloven § 44a, juridisk teori og varemerkelovens forarbeider, konkluderer tingretten med at royalty-forpliktelsen bortfalt ved kreditorekstinksjon i mangel av panterett i patentene for kravet. Royaltykravet måtte vært registrert før åpningen av konkursboet for å ha rettsvern mot Eblanks øvrige kreditorer. Royaltykravet utgjorde dermed kun et dividendekrav mot boet, som derfor stod fritt til å selge patentene uten påhefte av royalty

Avgjørelsen illustrerer at royaltykrav må registreres i patentregisteret senest dagen før åpning av konkursbo for å ha rettsvern.

Dommen er tilgjengelig her.

Patentstyret annonserte den 18. september 2025 at de i samråd med EUIPO (EU-landenes felles varemerke- og designmyndighet) har utarbeidet felles praksisdokumenter for å tydeliggjøre hvordan varemerkesøknader i ond tro skal vurderes, og hvordan reglene om varemerkeregistreringer som strider mot offentlig orden eller aksepterte prinsipper for moral skal tolkes. Disse supplerer tidligere praksisdokumenter, som blant annet knytter seg til bruksvilkåret og særpregsvurderingen for tredimensjonale varemerker.

Arbeidet kommer som et resultat av det pågående initiativet fra EUIPO om å harmonisere og samkjøre praksis innen immaterielle rettigheter innenfor EU, hvor formålet er å gjøre det enklere å beskytte varemerker på tvers av landegrenser.

Kunngjøringen fra Patentstyret finner du her, og Patentstyrets nye praksisdokumenter (CP13 og CP14) finner du her.

Den 25. juni 2025 avsa EU-domstolen avgjørelse i sak T-239/23 i spørsmålet om ordmerket «NERO CHAMPAGNE» kunne registreres som et varemerke i EU for vinprodukter og tilknyttede tjenester som sammenfaller med varer og tjenester under den beskyttede opprinnelsesbetegnelsen (BOB) «Champagne».

Varemerket ble søkt registrert av det italienske selskapet Nero Lifestyle Srl for vareklassene 33, 35 og 41 som inkluderer vin, markedsføring, opplæring og kulturarrangementstjenester. Comité Interprofessionnel du Vin de Champagne og INAO innga innsigelse fordi de mente det søkte merket urettmessig utnyttet omdømmet til «Champagne».

EUIPOs klagenemd la til grunn at merket «NERO CHAMPAGNE» måtte nektes registrert for blant annet øl og ikke-alkoholholdig drikke, men at det kunne registreres for produkter som oppfyller en BOB-spesifikasjon. Klagenemden viste til en såkalt «begrensningsteori» som er utviklet gjennom EUIPOs praksis, som går ut på at varemerker som inneholder en BOB per definisjon ikke kan utnytte opprinnelsesbetegnelsens renommé når det kun er registrert for varer og tilknyttede tjenesteklasser som oppfyller kravene til en BOB.

EU-domstolen bekrefter en presumpsjon for at et varemerke som inkluderer en BOB, og som kun er søkt for vare- og tjenesteklasser som sammenfaller med en BOB, ikke urettmessig utnytter opprinnelsesbetegnelsens rennommé. Samtidig viser EU-domstolen til at det kan foreligge konkrete omstendigheter som likevel medfører at det foreligger en slik urettmessig utnyttelse. Dette ble også ansett å være tilfellet for NERO CHAMPAGNE. EU-domstolen viser særlig til at ordet «nero» (italiensk for «svart») kunne få deler av omsetningskretsen til å tro at det finnes svart champagne eller at produktet var laget av bestemte svarte druesorter, f.eks. pinot noir, noe som ikke samsvarer med de krav som stilles til Champagne som BOB, da denne skal være hvit eller rosé. Dette vil ifølge EU-domstolen medføre risiko for «falsk eller villedende angivelse» av produktets egenskaper ved bruk av varemerket NERO CHAMPAGNE. EU-domstolen konkluderer dermed med at varemerket ikke kan registreres for de aktuelle vare- og tjenesteklassene.

EU-domstolens avgjørelse styrker med dette vernet for BOB.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 25. august 2025 avsa Oslo tingrett dom (TOSL-2025-34884) i sak mellom Auspex Pharmaceuticals Inc. («Auspex«) og Jetlife AS («Jetlife«). Saken gjaldt spørsmålet om Jetlifes registrering av domenenavnet www.austedo.no, som fant sted kort tid etter at Auspex leverte varemerkesøknad for legemiddelet Austedo, utgjorde inngrep i varemerket, samt om domenet kunne kreves overført til Auspex.

Tingretten viser innledningsvis til at et domenenavn som inneholder et varemerke kan være i strid med varemerketten, også i de tilfeller der siden er «parkert», dvs. ikke i bruk, så lenge det er planlagt brukt for varer og tjenester varemerket er registrert for.

Tingretten finner at Jetlifes registering av domenet utelukkende ble gjort for å komme i posisjon til å kunne profittere på salg av domenet til varemerkeinnhaveren, ved å forsøke å få Auspex til å betale for domenenavnet – i dommen omtalt som såkalt «cybersquatting». Likevel var ikke domeneregistreringen i seg selv et varemerkerettsliginngrep etter varemerkeloven § 4 ettersom det ikke var påvist at Jetlife hadde konkrete planer for bruk av varemerket for varer eller tjenester som er omfattet av Auspexs varemerkeregistrering.

Auspex gjorde gjeldende i slike domeneregistreringer utgjør varemerkeinngrep fordi det er egnet til å svekke varemerkets funksjoner, herunder varemerkers investeringsfunksjon, dvs. varemerkets investeringsobjekt. Tingretten finner imidlertid at en parkert nettside ikke ville kunne påøre slik skade og uansett at det bare er “velkjente” varemerker har et utvidet vern uavhengig av varer eller tjenester, noe som ikke var tilfellet for Austedo.

Ettersom registreringen ikke ble ansett å være i strid med varemerket «Austedo», var det heller ikke grunnlag for å kreve overføring av domenet austedo.no etter Norids regelverk om registrering i strid med rettigheter i ond tro.

Dommen er tilgjengelig her.

Patentstyret kunngjorde den 16. september 2025 at Orkla fikk registrere gulfargen Pantone 7408C som varemerke for Grandiosa frossenpizza. Dette gir Orkla enerett til å bruke Grandiosa-gulfargen og medfører at ingen andre frossenpizzaaktører kan bruke fargen. Avgjørelsen kommer i forlengelsen av Orklas tidligere seier i KFIR, som sikret enerett til Stratos-blåfargen for porøs melkesjokolade.

Varemerkesøknaden for Grandiosa-gulfargen ble først sendt i 2022, men behandlingen ble utsatt i påvente av avgjørelse i Stratos-saken. Da varemerkesøknaden fra Orkla for gulfargen til frossenpizzaen ble sendt, protesterte Rema 1000, som nå har fått ny frist på 3 måneder fra registreringsdatoen til å fremme eventuelle innsigelser mot registreringen..

Orkla har også inngitt søknad om varemerkeregistrering for fargemerket til den rød og blå Troika-kombinasjonen.  

Patentstyrets kunngjøring for Grandiosa-fargen finner du her.

Vi har tidligere også omtalt Stratos-saken i en rekke tidligere nyhetsbrev, blant annet Patentstyrets vedtak i første instans i vårt nyhetsbrev for fjerde kvartal 2024, Oslo tingretts dom mellom Orkla og Mondelez i samme sakskompleks i vårt nyhetsbrev for andre kvartal 2024, samt KFIRs avgjørelse i vårt nyhetsbrev for andre kvartal i 2025.

Den 16. juli 2025 avsa EU-domstolen dom i sak T-105/23 mellom Iceland Foods Ltd («Iceland Foods») og EUIPO, samt Islandsstofa (Promote Iceland), Island og SA – Business Iceland. Saken gjaldt spørsmålet om gyldigheten av Iceland Foods’ EU-ordmerke «ICELAND» for et antall varer og tjenester innen dagligvarer mv. Domstolen kom til at ordmerket og det figurative merket var for beskrivende. EUIPOS beslutning om ugyldighet ble dermed opprettholdt.

Etter varemerkeforordningen artikkel 7(1)(c) kan ikke betegnelser som utelukkende er beskrivende, blant annet for varens/tjenestens geografiske opprinnelse, registreres. Domstolen konkluderer med at ordet ICELAND kunne oppfattes som en indikasjon på geografisk opprinnelse eller karakteristikk. Domstolen fremhever at det ikke eksisterer et absolutt forbud mot registrering av landsnavn som varemerke, men at det avgjørende er om navnet assosieres med varene/tjenestene registreringen knytter seg til, og at det må foreligge en tilstrekkelig nær og spesifikk sammenheng mellom ordet og varene/tjenestene. Det er i allmennhetens interesse at geografiske navn holdes tilgjengelige for næringsdrivende for å angi opprinnelse, kvalitet eller særpreg og derfor ikke monopoliseres gjennom varemerkerettigheter. Dette gjelder også for varer som ikke nødvendigvis har en sterk tilknytning til det aktuelle stedet. Dette illustreres av at registreringen også ble nektet for varer som kaffe og kakao, som klart ikke dyrkes på Island. Fordi slike produkter kan prosesseres eller blir tilpasset til en lokal smak, ble dette ansett tilstrekkelig til å nekte registreringen.

Avgjørelsen er av særlig interesse for næringsaktører som benytter kjente geografiske navn i sine varemerker, og den viser at det er en svært begrenset adgang til å registrere slike varemerker.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Klagenemnda for industrielle rettigheter («KFIR») avsa den. 19. september 2025 avgjørelse i klagesak over Patentstyrets vedtak om å nekte registrering av British American Tobacco (Brands) Limited («BTA») sitt tredimensjonale merke for snus og nikotinposer på grunn av manglende særpreg.

KFIR vurderer innledningsvis om det tredimensjonale merket er å anse som funksjonelt betinget og derfor ikke kan registreres etter varemerkeloven § 2 andre ledd. Dette blir besvart benektende, da kantene på snusen ikke vil oppfattes som et gripetak for å ta posen inn og ut av munnen, og fordi formen strekker seg lenger nedover enn en tradisjonell rektangulær snuspose. Dermed bidrar den ikke til at posen skjules bedre under leppen.

KFIR går deretter videre til å vurdere om varemerket har varemerkerettslig særpreg, som for tredimensjonale merker innebærer en vurdering av om merket skiller seg vesentlig fra bransjenormen, i saken for snusposer.  Flertallet i KFIR finner, under tvil, at det tredimensjonale merket skiller seg vesentlig fra bransjenormen for snusposer, som i det norske markedet domineres av rektangulære snusposer. I vurderingen legger KFIR vekt på at formen fremstår som overraskende og lett gjenkjennelig og at påføringen av figurelementet i form av en V kunne oppfattes på ulike måter. Videre viser KFIR til at utformingen får større betydning ettersom all tobakk i Norge må selges i nøytral emballasje. Fordi bransjenormen er såpass smal og ensartet, vil formen i praksis oppfattes som et opprinnelsesangivende kjennetegn. Endelig viser KFIR til at snusforbrukere har høy merkelojalitet og visuell oppmerksomhet, samt at tilsvarende merke er godkjent i EU og Storbritannia.

Klagen førte følgelig frem, og Patentstyrets avgjørelse er opphevet.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 10. september 2025 avsa Klagenemda for industrielle rettigheter (KFIR) vedtak i en sak om det kombinerte merket JULESKUM. Avgjørelsen gjaldt klage over Patentstyrets avgjørelse, hvor varemerket ble nektet registrert.

Merket JULESKUM var søkt registrert for varer i klasse 30, som omfatter blant annet søtsaker. KFIR finner at JULESKUM er beskrivende og mangler særpreg for de aktuelle varene. I avgjørelsen trekker KFIR frem at ordet «JULE» av gjennomsnittsforbrukeren umiddelbart forstås som en henvisning til høytiden jul, og at ordet «SKUM» vil oppfattes som en type godteri, slik at sammenstillingen av ordene vil forsås som skumgodteri med forbindelse til jul. I denne forbindelser viser KFIR til at det er vanlig å markedsføre ulike godterier i forbindelse med høytider som jul og påske. Den grafiske utformingen av merket tilførte ikke merket særpreg, da de grafiske elementene verken hver for seg eller samlet vil lede gjennomsnittsforbrukerens oppmerksomhet fra merketekstens beskrivende meningsinnhold.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 1. august 2025 avsa EU-domstolen dom i sak C-452/24 («Lunapark»), Lunapark Scandinavia Oy Ltd («Lunapark») mot Hardeco Finland Oy («Hardeco»). Saken gjaldt spørsmål om et generelt nasjonalt prinsipp om «passivitet» kan innskrenke varemerkeinnehaverens forbudsrett utover de harmoniserte reglene om preklusjon ved tålt bruk (acquiescence) i varemerkedirektivet 2015/2436.

Tvisten sprang ut av bruken av kjennetegnet DRACULA, som Lunapark stod som innehaver av. Det samme kjennetegnet hadde i en årrekke også vært brukt av Karkkimies Oy, og fra 2019 av etterfølgeren Hardeco. Lunapark fremsatte krav for finske domstoler om at Hardeco måtte opphøre bruken av merket. Finske domstoler fant at det forelå forvekslingsfare mellom merkene, men avviste Lunaparks krav med henvisning til et alminnelig passivitetsprinsipp, ettersom finske domstoler fant at Lunapark hadde tapt retten til å forby Hardecos bruk fordi Lunapark ikke hadde reagert «innen rimelig tid». Finsk Høyesterett forela deretter spørsmålet for EU-domstolen.

EU-domstolen fastslår at varemerkedirektivets Artikkel 10 fullt ut harmoniserer den materielle forbudsretten, slik at grenser for varemerkeinnehavers passivitet er uttømmende regulert i Artikkel 18 nr. 1 (sammenholdt med Artikkel 9) om preklusjon ved tålt bruk (eller passiv aksept) av et senere registrert merke. Dermed kan ikke nasjonale, ulovfestede passivitetsregler avskjære forbudsrett utover de situasjoner som er regulert i Artikkel 18 nr. 1 (inngrep) og Artikkel 9 (tap av enerett som følge av passivitet).

Følgelig konkluderer EU-domstolen med at retten for Lunapark til å forby Hardeco sin bruk var i behold..

EU-domstolens avgjørelse innebærer altså at ikke-beskyttede varemerker (uregistrerte eller ikke-innarbeidede) ikke anses vernet mot et eldre registrert varemerke som har forholdt seg passiv overfor det yngre merket. For at det yngre merket skal ha vern mot at en eldre innehaver av varemerkerett forbyr bruk, må det yngre merket være registrert eller innarbeidet.

Det er verdt å merke seg at dommen tydeliggjør skillet mellom situasjoner med to registrerte merker (der fem års tålt bruk under kunnskap kan prekludere håndheving) og tilfeller av uregistrert bruk, hvor passivitet ikke kan innskrenke retten til å forby bruk av et yngre kjennetegn.

Avgjørelsen har overføringsverdi også i Norge, ettersom varemerkedirektivet er innlemmet i EØS‑avtalen og har vært i kraft i Norge siden 1. januar 2023. Dette innebærer at  varemerkeloven § 8 (2) ikke kan utfylles med alminnelige passivitetsregler i norsk rett.

Avgjørelsen er tilgjengelig her, og bør leses i sammenheng med C-365/24 («Doggie/Doggy») som vi omtaler senere i dette nyhetsbrevet.

Den 10. juli 2025 avsa EU-domstolen dom i sak C-365/24 («Doggie/Doggy»), Purefun Group AB («Purefun») mot Doggy AB («Doggy»). Saken reiste spørsmål om EU-retten – særlig varemerkedirektivet 2015/2436 og artikkel 34 og 36 TFEU – er til hinder for at nasjonal rett gir innehaveren av et foretaksnavn en enerett som kan brukes til å forby tredjemanns bruk av et identisk eller lignende tegn som foretaksnavn eller domenenavn for identiske eller lignende varer/tjenester.

Selskapet Doggy var innehaver av foretaksnavnet «Doggy AB» og det svenske ordmerket DOGGY for dyrefôr, mens Purefun brukte tegnet DOGGIE og domenet doggie.se i sin virksomhet. Den svenske Patent- og marknadsöverdomstolen forela spørsmål for EU‑domstolen om det er forenelig med EU-retten å gi nasjonale regler som gir videre vern for foretaksnavn enn varemerker. EU‑domstolen fastslo at verken varemerkedirektivet 2015/2436 eller artikkel 34 og 36 TFEU er til hinder for et nasjonalt system som (i) lar innehaveren av et foretaksnavn forby en tredjeparts bruk av et identisk eller lignende tegn som foretaksnavn eller domenenavn for varer/tjenester som er identiske eller likeartede med virksomhetsområdet foretaksnavnet dekker, og som (ii) åpner for bortfall av eneretten ved manglende bruk på visse vilkår, samt (iii) krever at virksomhetens art avgrenses og beskrives tilstrekkelig presist slik at tredjemenn effektivt informeres.

EU-domstolen presiserer at varemerkedirektivet harmoniserer varemerkeretten, ikke rettsforhold mellom handels-/foretaksnavn, som fortsatt er et nasjonalt anliggende. Eventuelle nasjonale restriksjoner som verner foretaksnavn kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn, herunder vern mot forvekslingsfare, forutsatt at tiltakene er forholdsmessige. Det innebærer at eldre foretaksnavn i EU kan påberopes for å stanse senere bruk av lignende tegn som foretaksnavn eller domenenavn for overlappende varer/tjenester.

Avgjørelsen er særlig interessant når den leses i parallell med EU-domstolens avgjørelse i C-452/24 (også omtalt i dette nyhetsbrevet). Sakene illustrerer skillelinjen mellom harmonisert og ikke-harmonisert EU-rett på området for hhv. varemerkerett og foretaksnavnerett. Sammen illustrerer sakene at EU-retten gir et strengt, uttømmende rammeverk for begrensninger i varemerkeinnehaverens forbudsrett, samtidig som det gis rom for nasjonal autonomi på området for vern av foretaksnavn.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Som omtalt i nyhetsbrevet for andre kvartal, vedtok regjeringen i april 2025 Forskrift om forbud mot markedsføring av visse næringsmidler særlig rettet mot barn. Den nye forskriften har vært kritisert fra flere hold og fortsetter å skape debatt. Siden forskriften trådte i kraft 25. april, har både næringslivet og idretten reist kritikk, blant annet knyttet til uklarheter i regelverket.

Ifølge forskriftens § 8 får kravene i §§ 4 og 5 først virkning for berørte virksomheter fra 25. oktober 2025. Helsedirektoratet publiserte 1. juli 2025 en veileder til forskriften i form av et rundskriv, og satte frist for innspill til 1. oktober. Etter planen skal en oppdatert versjon av veilederen publiseres 15. oktober.

Flere aktører, både fra idretten og næringslivet, har uttrykt misnøye med utkastet til veilederen, som de mener skaper uklarheter. Like før høstens stortingsvalg uttalte helseministeren at han vil invitere idretten til et møte for å diskutere saken. Det knytter seg dermed betydelig spenning til hva den endelige veilederen vil inneholde når den lanseres 15. oktober.

Vi har også tidligere omtalt forbudet i en egen nyhetssak her.

Den 21. august 2025 innførte Regjeringen forbud mot salg av energidrikk til barn under 16 år som vil tre i kraft fra 1. januar 2026. Vi har tidligere omtalt forskriftsforslaget her.

Formålet med forskriften er å beskytte barn under 16 år mot negative helseeffekter av energidrikk som følge av det økende forbruket av energidrikk blant barn siden 2009. Innføringen av aldersgrensen har fått bred støtte, særlig fra Helsemyndighetene og lignende aktører. Likevel har enkelte pekt på at slike særnorske reguleringer svekker konkurransekraften for norske aktører, og at forslaget fremstår uforholdsmessig og mangler tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.

Innføringen av aldersgrensen representerer ett av flere inngripende lovendringer som markerer et fokus fra Regjeringen på beskyttelse av barns helse.

Den nye forskriften er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har gjennom vedtak av 25. juni 2025 ilagt kleskjeden Floyd et gebyr på 2 millioner kroner for brudd på prisopplysningsforskriften § 9a. Bestemmelsen stiller krav til informasjon om førpriser  ved salgsmarkedsførin.

Forbrukertilsynets tilsyn viste at 20 tilfeldig utvalgte varer ikke hadde korrekt førpris oppgitt i markedsføringen. Forbrukertilsynet vurderte lovbruddene som vesentlige. Det la vekt på at bestemmelsen er grunnleggende for å beskytte forbrukernes kjøpsbeslutninger, at omfanget var stort og at villedende prismarkedsføring gir betydelige økonomiske fordeler for selger, særlig under perioder som Black Friday og i førjulstider.

Saken illustrer viktigheten av å benytte korrekt førpris ved salgsmarkedsføring,. Forbrukertilsynet har myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr opptil det høyeste av 4 % av selskapets årlige omsetning eller 25 millioner kroner.

Floyd har varslet at de vil klage på vedtaket.

Saken er omtalt på Forbrukertilsynets nettsider her, og vedtaket kan leses her.

I september 2025 kunngjorde amerikanske Federal Trade Commission (FTC) et historisk forlik på 2,5 milliarder dollar med nettgiganten Amazon, etter koordinerte klager fra europeiske og amerikanske forbrukerorganisasjoner.

FTC anklaget Amazon for å ha meldt millioner av forbrukere inn i Prime-abonnementet uten deres samtykke, og deretter gjort det unødvendig vanskelig å avslutte abonnementet. Anklagene baserte seg på det norske Forbrukerrådets rapport fra 2021, «You can log out, but you can never leave«, hvor det ble avdekket hvordan Amazon bevisst vanskeliggjør oppsigelse av Amazon-Prime abonnementet gjennom forvirrende prosesser, språk og grafisk design.

Forliket innebærer at Amazon må slutte med de ulovlige innmeldings- og oppsigelsespraksisene for Prime-abonnement. Av totalsummen, skal 1,5 milliarder dollar tilbakebetales til Amazon sine omtrent 35 millioner forbrukere som har blitt rammet av den villedende praksisen. Amazon må samtidig betale for at en uavhengig tredjepart skal overvåke at refusjonen til de berørte kundene blir håndtert riktig.

Saken illustrerer viktigheten av tydelig, transparent og brukervennlig informasjon overfor forbrukere, særlig for abonnementer. Forbrukerrådet har i sin omtale av saken uttalt et ønske om at forliket må følges opp i EUs kommende Digital Fairness Act, som også omtales i dette nyhetsbrevet.

Pressemeldingen fra FTC kan leses her.

Lotteritilsynet fattet den 11. september 2025 vedtak med pålegg om retting og stans av ulovlig markedsføring av pengespill og medvirkning til å tilby pengespill mot en realityprofil/influencer. Samtidig har Lotteritilsynet ilagt profilen vedtak om tvangsmulkt på 15 000 kroner per dag dersom pålegget ikke etterkommes.

Markedsføringen av ulovlige pengspill på realityprofilens sosiale medieprofiler ble av Lotteritilsynet ansett som alvorlige og omfattende brudd på pengespilloven. Bruken av influensere og realikjendiser ble ansett som forsterkende element fordi de er egnet til å nå unge og sårbare personer. Realityprofilens utvandring fra Norge, påstand om at samarbeidsavtaler og publikum er internasjonale og at innholdet publiseres på engelsk, var ikke til hinder for at pengespilltilbudet ble anses å være rettet mot det norske markedet.

Fristen for å rette de ulovlige forholdene var 25. september 2025.

I vårt nyhetsbrev fra første kvartal fra 2025 omtalte vi et lignende pålegg fra Lotteritilsynet til John Arne Riise, hvor tilsvarende varsler i løpet av 2024 ble sendt til influensere og kjendiser som Frank Løke, Frognerfrue, Even Kvam og andre.

Helsedirektoratet har i vedtak av 26. august 2025 ilagt musikkgruppen Ballinciaga et overtredelsesgebyr på 1,5 millioner kroner for omfattende brudd på reklameforbudet etter alkoholloven. Produsenten av drikkevaren ble ilagt et tilsvarende gebyr.

I forhåndsvarselet fra Helsedirektoratet ble det varslet et gebyr på inntil 2.5 millioner kroner, som omtalt i vårt nyhetsbrev fra første kvartal i 2025 her. Gebyret ble satt ned ettersom Ballinciaga samme dag som varselet ble mottatt, slettet alt ulovlig innhold i sosiale medier.

Informasjon om vedtaket er tilgjengelig på Helsedirektoratets hjemmeside her.

Forbrukertilsynets adgang til å ilegge overtredelsesgebyr etter markedsføringsloven («mfl.») § 42 første ledd ble fra 1. juli 2025 utvidet til å omfatte brudd på god markedsføringsskikk overfor barn, jf. mfl. § 21, jf. § 2.

Markedsføringsloven inneholder generelle regler om god markedsføringsskikk og forbud mot urimelig handelspraksis, hvor blant annet kapittel 4 og mfl. § 21 gir barn særlig beskyttelse. Når kravene til god markedsføringsskikk etter mfl. § 2 vurderes overfor barn, skal det legges vekt på særskilte kriterier ved tolkningen, hvor mfl. § 21 angir helt konkrete vurderingstemaer, herunder om markedsføringen bruker virkemidler som:

a. oppfordrer til lovbrudd, farlig atferd eller brudd med vanlige sikkerhetsnormer,

b. spiller på sosial usikkerhet, dårlig samvittighet, dårlig selvtillit eller bidrar til kroppspress,

c. bruker skremmende virkemidler eller er egnet til å skape frykt eller angst, eller

d. bruker aggressive virkemidler som vold, seksualitet eller rusmidler.

Overtredelsesgebyr kan settes til inntil det høyeste av 4 prosent av den næringsdrivendes omsetning eller 25 millioner kroner. Departementet mener at en slik hjemmel vil ha god preventiv effekt ved at markedsføring overfor barn får reell økonomisk sanksjonsrisiko.

Forslaget om utvidet sanksjonsmuligheter og forslag om ny bestemmelse i markedsføringsloven § 21a om markedsføring av ytelser som er uegnet for barn ble tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev fra fjerde kvartal i 2025, tilgjengelig her.

Endringsforslaget er tilgjengelig her, og går inn i rekken av tiltak som iverksettes for å beskytte barn mot visse typer markedsføring.

Den 4. september avsa Court of Justice of the EU dom i European Data Protection Supervisor (“EDPS”) v Single Resolution Board (“SRB”) (C-413/23 P). Saken gjaldt spørsmål om pseudonymiserte opplysninger er personopplysninger. 

SRB hadde samlet inn registreringsdata og kommentarer i en spørreundersøkelse blant berørte aksjonærer og kreditorer i forbindelse med en spansk bankavvikling. Kommentarene ble filtrert, aggregert og sendt til Deloitte for analyse, merket med en unik kode. Deloitte fikk ikke tilgang til registreringsdataene. Flere registrerte klaget inn SRB for EDPS for brudd på informasjonsplikten, ettersom SRBs personvernerklæring ikke informerte om at opplysningene ville deles med Deloitte. SRB tok saken videre til EU-domstolen under henvisning til at informasjonsplikten ikke var brutt fordi dataene var pseudonymiserte og derfor ikke utgjorde personopplysninger.

Domstolen kommer til at pseudonyme data ikke nødvendigvis utgjør personopplysninger, ettersom pseudonymisering, avhengig av tiltak og kontekst, kan hindre andre enn den behandlingsansvarlige i å identifisere den registrerte. I slike tilfeller vil opplysningene være personopplysninger for avsenderen, men ikke for mottakeren. Forutsetningen er at mottakeren faktisk er forhindret fra re‑identifisering. Domstolen presiserer likevel at informasjonsplikten består og at personvernerklæringen må opplyse om alle mottakere av overføringer, selv om dataene vil være anonyme hos mottakeren. 

Det har lenge vært enighet om at anonymiserte opplysninger ikke er personopplysninger. Hvordan pseudonymiserte opplysninger skal vurderes, har derimot vært uklart. Denne avklaringen er viktig for alle som overfører eller mottar data: hvis pseudonymiserte opplysninger regnes som personopplysninger også for mottakeren, aktualiseres en rekke krav og begrensninger som må overholdes. For næringslivet skaper dommen derfor et større rom til å dele pseudonymiserte data for formål som forskning og statistikk. Samtidig er det verdt å merke seg at forventningen til transparente personvernerklæringer skjerpes.

Dommen kan leses her.

Den 3. september avsa EU-domstolen dom i Latombe v Commission (T-553/2). Saken gjaldt spørsmål om USA sikrer et tilstrekkelig beskyttelsesnivå for personopplysninger som overføres fra EU. 

Bakgrunnen for saken var at franskmannen Phillipe Latombe, en bruker av IT-plattformer som overfører personopplysninger til USA, ba domstolen kjenne EU-kommisjonens adekvansbeslutning for USA fra 2023 ugyldig. Latombe anførte at Data Protection Review Court (“DPRC”), et amerikansk organ som behandler saker om påståtte personvernkrenkelser begått av amerikansk etterretning, verken er upartisk eller uavhengig slik det skal være, men at det tvert imot er underlagt den utøvende makt. Videre anførte Latombe at amerikanske etterretningsorganers praksis med å drive masseinnsamling av personopplysninger overført fra EU, uten forhåndsgodkjenning fra domstol eller uavhengig forvaltningsmyndighet, ikke er tilstrekkelig klart og presist avgrenset og derfor er ulovlig. 

Domstolen avviser Latombes anførsler. Domstolen kommer fram til at DPRC har flere mekanismer for å sikre uavhengighet og upartiskhet. Det legges vekt på at EU-kommisjonen uansett kan suspendere, endre eller oppheve adekvansbeslutningen dersom forholdene i USA endres. Domstolen presiserer at Schrems II-dommen ikke krever forhåndsgodkjenning fra en uavhengig myndighet for masseinnsamling av personopplysninger, og at det er tilstrekkelig med etterfølgende domstolskontroll. Siden DPRC utøver slik kontroll, mener domstolen at USA sikrer et beskyttelsesnivå som i det vesentlige tilsvarer beskyttelsesnivået som opplysningene er underlagt etter GDPR.  

Det er verdt å merke seg at dommen baserer seg på forholdene slik de var i 2023, og ikke vurderer utviklingen som har skjedd de i USA de siste årene. 

For norske virksomheter innebærer dommen at overføringer til USA basert på EU-kommisjonens adekvansbeslutning kan opprettholdes. Datatilsynet uttaler at det har vært mye spenning knyttet til utfallet av dommen, at dommen neppe utgjør et endelig punktum i spørsmålet, og at norske virksomheter anbefales å tenke beredskap og alternative løsninger for framtiden.  

Pressemeldingen fra domstolen er tilgjengelig her.

Den 4. september avsa EU-domstolen dom (C-655/23) i sak mellom IP v Quirin Privatbank AG. Dommen er en prinsipiell avgjørelse om hvilke rettsmidler og erstatningskrav en registrert kan gjøre gjeldende ved uautorisert utlevering av personopplysninger.

Saken gjaldt en privatperson som via et profesjonelt nettverk søkte stilling hos Quirin Privatbank. En ansatt sendte ved en feil en melding om at bankens tilbud ikke møtte søkers lønnskrav til en tredjepart som kjente søkeren. Søkeren gikk til sak for å stanse videre behandling som gjentar den uautoriserte utleveringen og krevde erstatning for ikke-økonomisk skade med henvisning til risiko for spredning, mulig konkurranseulempe i rekrutteringsprosesser og opplevd ydmykelse.

Domstolen slår fast at GDPR i utgangspunktet ikke gir den registrerte krav på forebyggende forbudsdom mot fremtidig ulovlig behandling når det ikke bes om sletting. Samtidig presiseres det at GDPR ikke er til hinder for at medlemsstatene selv innfører et slikt forebyggende rettsmiddel i nasjonal rett.

Domstolen klargjør videre at et GDPR-brudd i seg selv ikke gir krav på erstatning. Den registrerte må i tråd med GDPR art. 82 (1) bevise skade, brudd og årsakssammenheng. I dommen fastslås det videre at alt fra negative følelser som frykt og irritasjon, tap av kontroll, potensiell misbruk eller omdømmeskade, kan omfattes av bestemmelsen, såfremt de bevises og knyttes til det konkrete bruddet.

Ved utmåling av erstatning for ikke-økonomisk skade slår domstolen fast at skyldgrad hos den behandlingsansvarlige er irrelevant. Bestemmelsen har en rent kompensatorisk funksjon, og domstolene skal sikre full dekning for lidt skade, uten å ta hensyn til pønale eller preventive elementer. Kriteriene for overtredelsesgebyr kan ikke anvendes analogisk.

Domstolen vurderer også om en forbudsdom etter nasjonal rett kan redusere eller erstatte kompensasjon. Domstolen viser til at en forbudsdom ikke kan inngå som kompensasjon, fordi artikkel 82 er kompensatorisk, mens et forbud er preventivt og ikke gjenoppretter allerede lidt skade.

Dommen kan leses her.

Dataforordningen (Data Act) trådte i kraft i EU 12. september 2025. Forordningen gjelder foreløpig ikke i Norge, ettersom den først må innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. For norske virksomheter som leverer produkter eller tjenester som omfattes av forordningen i EU, er den likevel høyst relevant: Virksomheter må forholde seg til nye krav som har som mål å styrke dataøkonomien og sikre et mer konkurransedyktig og rettferdig datamarked.

Forordningen gir blant annet brukere av tilkoblede enheter og relaterte tjenester rett til tilgang til data som enhetene genererer. Forordningen stiller også krav til datadeling og krever at vilkårene være rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende. Forordningen stiller dessuten krav til spesifikke avtalevilkår for skytjenester. Det finnes imidlertid unntak for mikro- og små virksomheter, samt tidsbegrensede unntak for enkelte mellomstore virksomheter og nye produkter.  Wiersholm har tidligere skrevet om dataforordningen her. 

EU-kommisjonen lanserte i sommer høring/innspillsrunde til den varslede Digital Fairness Act (DFA). Høringsrunden varer fra 17. juli til 24. oktober 2025 og består av to deler: et spørreskjema med spesifikke spørsmål, og et «Call for Evidence», som forklarer bakgrunnen for initiativet og inviterer til mer generelle innspill. Høringene er åpne og retter seg mot blant annet enkeltpersoner, bedrifter, akademia, myndigheter og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Målet med DFA er blant annet å fremme lovgivning som kan bidra til å bekjempe såkalte «dark patterns», det vil si manipulerende designgrep som påvirker brukere til å ta valg de ellers ikke ville tatt. Et annet mål er å styrke reglene for forbrukervern og åpenhet i nettjenester og markedsplasser, med særlig fokus på beskyttelse av mindreårige.

Digital Services Act (DSA), som har trådt i kraft i EU, men ikke i Norge, forbyr allerede i dag «dark patterns» på nettplattformer og stiller krav til annonseåpenhet. DFA har imidlertid som mål å tette gjenværende hull i forbrukerregelverket, også utenfor nettplattformene.  Endelig forslag ventes lagt frem i 2026. Du kan lese mer om Digital Fairness Act her.

Kryptoeiendelsloven trådte i kraft 1. juli 2025. Loven gjennomfører kryptoeiendelsforordningen (EU) 2023/1114 i norsk rett. Forordningen regulerer blant annet utstedelse, tjenesteytelse og markedsmisbruk knyttet til kryptoeiendeler. Den har som mål å sikre finansiell stabilitet, beskytte investorer og forbrukere, samt å motvirke innsidehandel og markedsmanipulasjon.

Forordningen definerer en kryptoeiendel som et digitalt uttrykk for en verdi eller for en rettighet som kan overføres og lagres elektronisk ved bruk av desentralisert registerteknologi eller lignende teknologi.

Etter loven må utstedere av kryptoeiendeler og kryptoeiendelstjenesteytere i Norge nå ha konsesjon fra Finanstilsynet. For å oppnå en slik tillatelse må en rekke vilkår oppfylles. Blant annet må utstederen/tjenesteyteren ha fysisk tilstedeværelse i EØS, etablerte rutiner for å hindre hvitvasking, og det stilles kapitalkrav. Eksisterende aktører registrert hos Finanstilsynet før 30. desember 2024 kan midlertidig fortsatt drive til 30. desember 2025 eller til søknaden er avgjort, mens nye aktører må søke om konsesjon før oppstart.

Brudd på loven kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr på opptil 180 millioner kroner eller 15 prosent av den samlede årsomsetningen. Finanstilsynet er tilsynsmyndighet.

Du finner kryptoeiendelsloven her.

Regjeringen fremmer forslag om å innføre en lov som oppstiller en absolutt aldersgrense for bruk av sosiale medier på 15 år, og å øke aldersgrensen i personopplysningsloven for når barn selv kan samtykke til informasjonssamfunnstjenester fra 13 til 15 år. Formålet er å beskytte barn og unge mot mulige skadevirkninger ved bruk av sosiale medier. 

Aldersgrensen er foreslått å gjelde for sosiale medier, som kjennetegnes ved at de lar brukere opprette en offentlig personlig profil, knytte seg sammen i nettverk og lagre eller formidle innhold som brukerne laster opp, uten redaksjonell kontroll. Aldersgrensen vil derfor typisk gjelde for Instagram og TikTok, men vil også omfatte mindre sosiale medier. Samtidig foreslås det unntak for dataspill, rene meldingstjenester (som WhatsApp og e‑post), kommunikasjonstjenester for skole, fritid og sivile/politiske organisasjoner, og tjenester som hovedsakelig brukes til kjøp og salg av varer og tjenester eller til formidling av bolig- og stillingsannonser (som Finn.no).

Forslaget innebærer at den enkelte tjenestetilbyder skal ha ansvar for å sikre at aldersgrensen overholdes ved å gjennomføre effektiv og sikker aldersverifisering. Videre foreslås det at den aktuelle tilsynsmyndigheten kan ilegge sanksjoner ved brudd på loven, herunder overtredelsesgebyr og tvangsmulkt.  Forslagene ble sendt på høring i juli, og høringsfristene er 7. oktober 2025. Mer informasjon om forslagene og høringene kan leses på Regjeringens nettsider, her.

EU-kommisjonen har nylig vedtatt forordning (EU) 2025/877, som oppdaterer vedlegg II og III i kosmetikkforordningen, (EF) 1223/2009. Endringen innebærer at 21 nye stoffer forbys i kosmetiske produkter i EU fra 1. september 2025.

De aktuelle stoffene er klassifisert som såkalte CMR-stoffer, det vil si stoffer som er klassifiserte som kreftfremkallende, mutagene eller reproduksjonstoksiske, i henhold til forordning (EU) nr. 1272/2008 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP-forordningen).

Ifølge kosmetikkforordningens artikkel 15 er stoffer som klassifiseres som CMR-substanser i kategori 1A, 1B og 2 i utgangspunktet forbudt å bruke i produkter. En CMR-substans kan imidlertid brukes i kosmetiske produkter når vilkårene som er listet opp under andre setning i artikkel 15(1) i kosmetikkforordningen eller i andre avsnitt til artikkel 15(2) er oppfylt. Da det ikke er sendt inn noen forespørsel fra industrien om unntak for bruk av de aktuelle stoffene, er forbudet innført uten en overgangsperiode.

Endringene vil først bli gjeldende i Norge når forordningen blir innlemmet i EØS-avtalen og denne vedtas og implementeres i Norge. Det forventes at dette vil skje innen utgangen av 2025. Rettsakten har vært vurdert av Helse- og omsorgsdepartementet, samt Mattilsynet, som anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Forordningen er per nå under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

Se Regjerings posisjonsnotat for forordningen her og Mattilsynets omtale her.