Nytt om avgift – mars/april 2025

I Revidert nasjonalbudsjett for 2024 varslet Finansdepartementet at de hadde et pågående arbeid med å utrede mer moderne merverdiavgiftsregler for tjenestehandel over landegrensene. Den 21. mars i år ble et forslag om beregning av merverdiavgift ved grensekryssende overføring av tjenester internt i subjekt, sendt på høring.

Høringsfristen er 21. juni 2025.

Gjeldende rett

Fra 2023 er det generell avgiftsplikt for kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet. Hvem som skal oppkreve, rapportere og betale avgiften avhenger av statusen til kjøper (næringsdrivende og kompensasjonsberettigede vs. andre).

Overføring mellom enheter innenfor samme juridiske subjekt, er ikke ansett som omsetning i Merverdiavgiftslovens forstand. Dette gjelder typisk mellom hovedkontor i ett land og filial i et annet (omtalt som MLE – Multi Location Entities). Dersom enheten i Norge i tillegg inngår i en fellesregistrering, kan anskaffelser foretatt av utenlandsetableringen overføres til flere enheter i Norge uten å treffes av merverdiavgift.

Det gjelder en modifikasjon av dette utgangspunktet. Etter merverdiavgiftsloven § 3-30 andre ledd, skal tjenester som er kjøpt av mottaker i utlandet, men som er til bruk i en enhet (filial) i Norge, skal filialen beregne avgift etter reglene om snudd avregning. Men om det kan dokumenteres at «er beregnet merverdiavgift av tjenesten utenfor merverdiavgiftsområdet«, skal det ikke beregnes avgift ved snudd avregning i Norge. I henhold til en BFU fra Skattedirektoratet, er vilkåret om at det er «beregnet merverdiavgift» i utlandet uavhengig av om det også er innrømmet fradrag for inngående avgift i utlandet (BFU 76/05).

Under dagens regler kan en mottaker i Norge som driver unntatt virksomhet, anskaffe tjenester gjennom en utenlandsetablering, uten å være gjenstand for avgiftsberegning hverken i Norge eller i utlandet. Dersom tjenesten var kjøpt direkte av etableringen i Norge, ville anskaffelsen av tjenesten avgiftsplikt ved snudd avregning i Norge.

Beskrivelser av alternative metoder for beskatning

Merverdiavgiftsloven bygger på destinasjonsprinsippet, hvilket vil si at en ytelse skal beskattes der den forbrukes. Et utslag av destinasjonsprinsippet er at eksportsalg er fritatt fra avgift, mens innførsel utløser avgift. Innførsel av tjenester gjennom overføring internt i et subjekt utløser ikke avgift i dag, og anses for å bryte med destinasjonsprinsippet. Det foreslås derfor å innføre avgiftsplikt på tjenester overført fra en utenlandsetablering til samme subjekts etablering i Norge. Det er beskrevet to ulike modeller i høringsnotatet:

1. Fordelingsmodellen (Recharge method), hvor beregningsgrunnlaget for avgift er begrenset til tjenester kjøpt av tredjemann, og
2. Separat enhet-modellen, hvor beregningsgrunnlaget omfatter internt produserte tjenester i MLEet, dvs. utenlandsetableringens (hovedkontorets eller filialens) egen ytelse til etableringen innenlands.

Ved Fordelingsmodellen skjer en vurdering i to trinn. Først konstateres det hvilken etablering som etter avtalegrunnlaget er selgerens kontraktsmotpart. Selgeren kan basere sin avgiftsberegning på hvor denne etableringen er hjemmehørende (i selgers hjemland eller i annen jurisdiksjon).  Dernest må MLEet vurdere om det er flere etableringer som anvender tjenesten og foreta en fordeling etter bruk. Hver etablering svarer for avgift i sin jurisdiksjon.

For å unngå dobbel avgiftsbelastning gis etableringen som er kontraktsmotpart fradragsrett for inngående avgift for den del av anskaffelsen som er til bruk i andre etableringer.

Fordelingsmodellen har den fordel at det eksisterer et salgsdokument (faktura) fra en tredjepart (selgeren) som er grunnlaget for fordelingen. Metoden er nøytral i forhold til selskaper som har all virksomhet i ett land, hvor det ikke skjer overføringer av ytelser fra utlandet.

Ved Separat enhet-modellen skal all tjenesteyting internt i et subjekt, fra etableringer i utlandet til etablering i Norge, være avgiftspliktig. Avgiftsgrunnlaget vil være lik det som ville ha blitt avtalt mellom uavhengige parter.

Separat enhet-modellen er nøytral i forhold til sammenligning med selskapsetablering som ikke er MLEer (men det er også Fordelingsmodellen). Departementet antar at avgiftsgrunnlaget kan bygge på den skattemessige internprisen.

Departementets prefererte modell er Fordelingsmodellen.

Nærmere om forslaget

Departementets forslag har følgende hovedpunkter:

1. Det utløses ingen avgiftsplikt ved overføring av tjenester som fullt ut er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Det fremgår ikke direkte av høringsuttalelsen, men det vil følge av lovens system at ved anskaffelser til delt virksomhet, må det beregnes merverdiavgift ved snudd avregning og foretas en vurdering av full, delvis eller ingen fradragsrett for inngående avgift etter de ordinære reglene.
2. Subjektkretsen for avgiftsplikten er “næringsdrivende og offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftområdet”.
3. Avgiftsplikten omfatter tjenester til med ulik tilknytning til den avgiftsunntatte virksomheten (direkte bruk, tjenester som er innsatsfaktor i subjektinternt bearbeidede ytelser, og tjenester som støtter den generelle driften av virksomheten). Kostnadsbelastning kan være en indikasjon på at tilknytningen er til stede.
4. Fordeling av kostnadsgrunnlaget mellom flere etableringer reguleres ikke, men skal baseres på et forsvarlig forretningsmessig skjønn.
5. Beregningsgrunnlaget vil være vederlaget for den eksternt kjøpte tjenesten.
6. Det skal innrømmes fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til virksomhetsrelatert bruk utenfor Norge.
7. Det innføres en særskilt avgiftsplikt for utenlandske virksomheters anskaffelser som inngår i levering av finansielle tjenester direkte fra utlandet til kunder i Norge, med mindre anskaffelsene er unntatt fra avgift i Norge.
8. Forslaget foreslås å tre i kraft 1. januar 2026.

Departementet har særlig bedt om høringsinnspill på hvordan man skal utforme en sikkerhetsventil mot dobbeltbeskatning.

Etter vårt syn er det særlig tre elementer som er problematiske i forslaget.

For det først er omfanget av tjenester omfattet av forslaget svært vidt. I en større internasjonal virksomhet hvor utenlandsetableringen står for store deler av støttefunksjoner, som for eksempel økonomi, regnskap, HR, juridiske tjenester, IT, osv., vil det være et stort antall innkjøpte tjenester med ulik størrelse, som skal inkluderes i beregningen. Det bør vurderes å sette en terskelverdi, slik at ikke ubetydelige enkeltanskaffelser må være gjenstand for et betydelig administrativt arbeid.

For det andre foreslås det ingen fordelingsmetode. Per i dag foreligger det ikke en internasjonal konsensus om fordeling av skattegrunnlag i denne type tilfeller, og heller ingen mekanismer for løsning av dobbeltbeskatningssituasjoner tilsvarende Mutual Agreement Procedures (MAP) i skatteavtalene. Reglene bør ikke tre i kraft før en metode for unngåelse av dobbeltbeskatningssituasjoner er utredet.

Dernest er det ikke skrevet ett ord om tidfesting i høringsnotatet. Det bør vurderes om fakturadatoen kan være avgjørende for tidfestingen for denne type avgiftsplikt.

Departementet har lagt til grunn at “virksomhetene ikke vil få uforholdsmessige administrative kostnader” som følge av regelendringen. Berørte parter som ikke kjenner seg i en slik beskrivelse, bør notere seg høringsfristen.

MVA-forskriften § 6-25-2 ble den 4. mars 2025 endret av Skattedirektoratet, jf. FOR-2025-03-04-350. Bestemmelsen omhandler registrerings- og dokumentasjonsplikt mv. for varer til turister fra andre land enn Danmark, Finland eller Sverige. Endringen trer i kraft straks.

Endringen går ut på å tilrettelegge for digitalisering av ordningen med refusjon av merverdiavgift gjennom privat selskap når turister tar med varer som er kjøpt i Norge som reisegods i forbindelse med utreise fra merverdiavgiftsområdet. Nytt andre ledd i § 6-25-2 skal lyde:

(2) Dersom gjennomføringen av fritaket skjer gjennom privat selskap, skal fritaket dokumenteres og gjennomføres slik;

1. I forbindelse med salget, registreres digitalt selgers navn og organisasjonsnummer, kjøpers navn og bostedsland, salgsdato, varens art, vederlag inklusiv merverdiavgift og refusjonsbeløp. Identifisering av kjøper gjennomføres ved bruk av app eller kort utstedt av selskapet hvor opplysninger om identitet og bostedsland er registrert, og som kan sammenholdes med kjøpers pass. Registrering av salg og identifisering av kjøper kan også skje ved at selger registrerer opplysninger som nevnt i første og annet punktum manuelt.
2. Utførsel dokumenteres av den reisende ved utreise fra merverdiavgiftsområdet ved registrering av pass, boardingkort eller billett på selvbetjeningsautomat, nettbrett eller ved bruk av mobiltelefon. Opplysninger om selgers navn og organisasjonsnummer, salgsdato, varens art, vederlag inklusiv merverdiavgift og refusjonsbeløp som er registrert i forbindelse med salget skal samtidig bekreftes.
3. Varer som det refunderes merverdiavgift for skal fysisk kontrolleres.
4. Selskap som refunderer merverdiavgift skal gi selger digital dokumentasjon for alle transaksjoner som nevnt i bokstav a som selskapet etter fysisk kontroll av varer har refundert merverdiavgift for. Selger kan tilbakeføre merverdiavgift i skattemeldingen når slik dokumentasjon er mottatt.
5. Selskaper som refunderer merverdiavgift skal oppbevare opplysninger om transaksjoner som nevnt i bokstav a i fem år etter utgangen av skattleggingsperioden som transaksjonen gjelder for.

Les mer om endringen i tilknytning til Skattedirektoratets uttalelse i dette nyhetsbrevets punkt 10.

I dom om av 29. april 2025 i Borgarting lagmannsrett var spørsmålet om Skattedirektoratets endringsvedtak angående avregistrering og refusjon av veibruksavgift for Eco-1.

Eco-1, en leverandør av fornybar diesel og biofyringsolje, registrerte seg frivillig i særavgiftsregisteret i 2012. Fra 1. oktober 2015 solgte selskapet kun biodrivstoff, som var unntatt fra avgift, men fortsatte å beregne og betale veibruksavgift til 31. mai 2019.

I mars 2020 søkte Eco-1 om avregistrering og refusjon av innbetalt veibruksavgift for perioden 1. oktober 2015 til 31. mai 2019. Skattekontoret avregistrerte Eco-1 med virkning fra 1. mars 2020, men avslo refusjonen av innbetalt veibruksavgift for perioden 1. oktober 2015 til 31. mai 2019 (Eco-1 hadde ikke betalt veibruksavgift etter 31. Mai 2019). Eco-1 gikk til søksmål mot Staten v/ Finansdepartementet, og i dom av 1. november 2022 kom Borgarting lagmannsrett til at vedtaket var ugyldig for perioden etter 1. august 2017, men gyldig for perioden 1. oktober 2015 til 1. februar 2017.

Som oppfølging av dommen traff skattekontoret et endringsvedtak, der tidspunktet for Eco 1-s avregistrering ble endret fra 1. mars 2020 til 1. februar 2017, og avgift for perioden 1. februar 2017 til 31. mai 2019 ble refundert. Det ble ved endringsfastsettelsen ikke gjort noen endring av fastsettingen for perioden 1. oktober 2015 til 1. februar 2017. Eco-1 klaget på vedtaket og krevde at avgift også skulle refunderes for perioden 1. oktober 2015 til 1. februar 2017, men Skattedirektoratet opprettholdt vedtaket. Eco-1 tok deretter ut søksmål mot endringsvedtaket.   

I dette søksmålet kom lagmannsretten frem til at skattemyndighetene hadde fulgt opp føringene i den tidligere lagmannsrettsavgjørelsen, da det fremgikk klart av domsslutningen at det ikke var grunnlag for avregistrering og refusjon for perioden før 1. august 2017. Lagmannsretten presiserte at ved en slik ny prøving av et endringsvedtak som følger en dom, var det ikke adgang til å fremme de samme anførslene som under den forutgående domstolsbehandlingen.

Les avgjørelsen i sin helhet her.

Saken gjaldt klage over vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift. Spørsmålet var om skattepliktiges tjenester i forbindelse med en tegningsplattform for emisjoner (en såkalt crowdfunding/folkefinansieringsplattform) og en markedsplass for annenhåndsomsetning av aksjer er å anse som formidling av finansielle instrumenter. Formidling av finansielle instrumenter er unntatt fra merverdiavgiftsloven og det ikke er fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader som knytter seg slik omsetning.

Den skattepliktige leverte tjenester i forbindelse med en tegningsplattform for emisjoner, og omsetningen til skattepliktige bestod av tre ulike aktiviteter:

1. Omsetning ved en oppstartsavtale. Omsetningen bestod i hovedsak av rådgivningstjenester for å vurdere om selskapet var skikket for en emisjon.
2. Tilrettelegging av emisjoner (honorar på 6 prosent av emisjonsbeløpet og 50 kr per investor). Denne omsetningen blir i saken omtalt som engasjementsavtalen.
   1. Omsetningen bestod av å legge til rette for gjennomføring av emisjon og assistere kunden med planlegging, aktiv markedsføring og koordinere markedsføringsopplegg, fungere som et tegningssted og organisere oppgjør samt bidra med innstilling til tildelingskriterier og forslag til tildelingsliste. 
   2. Skattepliktige garanterte ikke tegning og oppdraget forutsatt at kunden aktivt søkte å hente kapital.   
3. Markedsplass for annenhåndsomsetning av aksjer (vederlag for å ligge tilgjengelig på markedsplassen og honorar på 5 prosent av salgssummen).
   1. Når et selskap ligger tilgjengelig for handel, kan brukere av plattformen melde kjøps- eller salgsinteresse. Hvis det meldes både kjøps- og salgsinteresse i et selskap, setter skattepliktige partene i kontakt ved at aksjeeieren får tilsendt kontaktinformasjon til vedkommende som har meldt kjøpsinteresse. Dersom det skjer en transaksjon skal kjøper betale 5 prosent av salgssummen til skattepliktige.

1. Tjenester iht. oppstartsavtalen
   Både skattekontoret og sekretariatet vurdere omsetningen knyttet til oppstartsavtalen for å være avgiftspliktig, og denne delen var ikke omtvistet for Skatteklagenemnda. Rådgivningstjenester faller ikke inn under unntaket i merverdiavgiftsloven § 3-6, men er avgiftspliktig etter hovedregelen i § 3-1.
   
2. Tjenester iht. engasjementsavtalen (emisjon)
   Sekretariatet var av den oppfatning at omsetning under engasjementsavtalen var formidling av finansielle instrumenter og dermed unntatt fra merverdiavgift. Det ble særlig lagt vekt på at formålet ved oppdraget var emisjonen (innhenting av egenkapital mot aksjer) og ikke plattformen som et verktøy som sådan.
   
   Etter sekretariatets syn oppfylte skattepliktiges rolle de mellommannsfunksjonene som faller inn under formidlingsbegrepet slik det er definert i norsk rett og av EU-domstolen. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at skattepliktige ikke deltok aktivt i forhandlinger, ettersom øvrige kriterier var oppfylt. At skattepliktiges honorar var betinget av at det skjer en emisjon/aksjesalg ble også vektlagt, men fikk ikke av avgjørende betydning.
   
   Skatteklagenemnda sluttet seg til sekretariatets vurderinger av engasjementsavtalen.
   
3. Tjenester ved annenhåndsomsetning av aksjer
   Sekretariatet mente vederlaget for å ligge tilgjengelig på markedsplassen fremstod som betaling for markedsføringstjenester. Det ble vist til at markedsplassen fremstod for å være et verktøy for å nå ut til potensielle kjøpere i annenhåndsmarkedet og at tjenesten er markedsføring av aksjene. Når det gjaldt provisjonssummen på 5 prosent av salgssum kom sekretariatet til at skattepliktige ikke hadde en slik mellommannsfunksjon som omfattes av formidlingsbegrepet i merverdiavgiftsloven. Skattepliktiges involvering i denne prosessen ble ansett for å være betydelig mindre enn under engasjementsavtalen ved tilrettelegging av emisjoner.
   
   Skatteklagenemnda var ikke enig i sekretariatets vurderinger. Nemnda viste til at praksis fra Høyesterett og EU-domstolen tilsier at formidling kan foreligge selv om ikke formidleren bistår med samtlige ytelser (utbyr og markedsfører ytelsen, bringer partene i kontakt, fremforhandler kontraktsvilkår, utsteder kontraktsdokumenter og bistår ved gjennomføringen). Etter nemndas syn var det kun fravær av fremforhandling av kontraktsvilkår. Skattepliktige ble da ansett for å drive med formidling, ettersom øvrige helt sentrale formidlingselementer var oppfylt.
   
   Avgjørelsen kan leses her.

Skattepliktig hadde levert og montert varer til norske kunder tilknyttet skip under oppføring, og fakturert tjenestene med nullsats i henhold til fritaket for slik omsetning. Ved kontroll kom skattekontoret til at dokumentasjonskravene ikke var oppfylt idet skipet ikke kunne identifiseres. Skattekontoret fastsatte utgående merverdiavgift av omsetningen. Vedtaket ble påklagd, men Skatteklagenemnda opprettholdt vedtaket.

Skattepliktige mente nemnda hadde misforstått dokumentasjonen og ba om omgjøring av Skatteklagenemndas vedtak. Skattepliktige anførte at skip under bygging kan ikke identifiseres ved navn, og at fartøyet dermed identifiseres ved kontraktsnummer. Det ble i tillegg fremlagt erklæring fra eier om at leveransen var levert og montert på deres fartøy. Sekretariatet kom til at fakturaene med referanse til «Order/project no» og kontraktene ikke identifiserte fartøyet. Videre mente Sekretariatet at erklæringen utarbeidet flere år i ettertid, ikke tilfredsstilte dokumentasjonskravet, som skal foreligge ved levering.

Skatteklagenemnda kom i likhet med Sekretariatet til at anmodningen om fornyet vurdering ikke skulle tas til følge.

Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

Er utleiers opparbeidelse av tomter i en næringspark en kapitalvare, når leietaker selv oppfører bygget på tomten? Spørsmålet ble reist i en anmodning om bindende forhåndsuttalelse.

Et kommunalt eid selskap skulle opparbeide en næringspark i kommunen. Tomteopparbeidelsen skulle bestå av «fjerning av vegetasjon og løs masse, sprengningsarbeid, omfordeling av masser, oppbygging med masser«. For tomter hvor leieavtale var inngått, ville infrastruktur (kraftforsyning, vann og avløp, og adkomstvei) legges inn til byggets planlagte avtrykk, mens for de øvrige tomtene skulle infrastruktur legges inntil tomtegrensen. Det bygges også felles internveier og infrastruktur mellom tomtene i næringsparken.

Utleier fikk medhold av skattekontoret i at opparbeidelsen av tomten var anlegg som kunne være omfattet av en frivillig registrering, men fikk ikke medhold i at tomteopparbeidelsen skulle anses som en kapitalvare etter justeringsreglene. Dette medfører at utleier vil ha fradragsrett for inngående avgift på kostnadene til opparbeiding siste tre år, fra leieavtale med avgiftspliktig eller kompensasjonsberettiget bruker inngås og selskapet kan frivillig registreres. Fradragsretten gjelder kostnadene knyttet til det utleide arealet og en andel av fellesarealer. Det gjelder en treårsfrist for å fremsette kravet om tilbakegående avgiftsoppgjør fra registreringstidspunktet. Dette avgiftsoppgjøret er endelig, uten justering for bruksendringer.

Infrastrukturen i næringsparken ble ansett som en kapitalvare, både de deler som lå utenfor utleietomtene og de deler som lå innenfor utleietomtene. Dette medfører at pådratt inngående avgift kan kreves gjennom tilbakegående avgiftsoppgjør uten tidsbegrensning ift. når kostnaden er pådratt. Det gjelder imidlertid en tidsbegrensning på 6 måneder fra ferdigstillelse av tiltaket, til inngåelse av leieavtale og registrering i Merverdiavgiftsregisteret. Om leieavtale (for hele anlegget) ikke er på plass innen ferdigstillelsen, løper justeringsperioden fra ferdigstillelsen og for hvert år deler av arealet står ledig bortfaller retten til positiv justering (refusjon av avgiften) for det ledige arealets andel av årets justering.

To regelsett med ulike tidsfrister gjør koordineringen komplisert. Det er ikke et problem når hele arealet er utleid før ferdigstillelsen. Problemene oppstår når det bygges større enn det aktuelle behovet, som gjerne vil være tilfelle når initiativet kommer fra kommunalt hold, for å insentivere etablering av ny næringsvirksomhet i kommunen. Da blir det ikke enkelt å koordinere opparbeidelsen slik at all avgift blir fradragsberettiget.

Avgjørelsen finner du her.

Selskap A skulle opprette en plattform for drift av et lojalitetsprogram. Virksomheter med varesalg og tjenesteyting (B, C, osv), Partnerne, skulle knytte seg til programmet og la egne kunder opparbeide A-poeng for kjøp, som kunne benyttes som delvis betaling for varer og tjenester fra alle Partnerne.

Partnerne betale A en årsavgift for tilknytning til plattformen, som A la til grunn var avgiftspliktig. Når kunden kjøpte varer hos B, fikk kunden tildelt A-poeng. B betalte A for verdien av A-poengene. Kunden kunne bruke poengene hos B, eller hos en av de andre Partnerne (C, D, osv). Den av Partnerne som innløste kundens A-poeng, mottok kompensasjon fra A for dette. A-poengene hadde ingen fast pengeverdi, slik at Partneren selv besluttet hvor stor del av kundens vederlag A-poeng kompenserte for.

Spørsmålet var om As levering av A-poeng til Partnerens kunde mot vederlag fra Partneren, og Partnerens innløsning av A-poeng mot vederlag fra A, var avgiftspliktige transaksjoner. A argumenterte med at det ikke skjedde en omsetning fra A til Partneren og omvendt, i det to leddene. Omsetningen skjedde kun når kunden benyttet A-poeng til å betale for varer eller tjenester.

Sekretariatet for skatteklagenemnda kom, i likhet med skattekontoret, til at ytelsen av A-poeng og innløsning av A-poeng var tjenester (overføring av rettighetsposisjoner) mot vederlag, og at transaksjonene ikke var unntatt fra avgift.

Skatteklagenemnda kom til at spørreren hadde iverksatt transaksjonene og avviste anmodningen.

Avgjørelsen kan leses her.

Saken gjaldt transport av varer fra utlandet til Norge, og om avgiftsfritaket for direkte transport fra utlandet kom til anvendelse for den del av transporten som skjedde innenlands ved bruk av lokal transportør. Den norske transportøren anførte at transporttjenesten fra Gardermoen til vareselgers kunde var fritatt, siden den skjedde som ledd i en transporttjeneste direkte fra utlandet.

Varen ble solgt gjennom en handelsplattform registrert i VOEC, og varen er solgt med leveringssted hos vareselgers kunde i Norge. Vareselgeren stod selv for transporten til Gardermoen.

Skatteklagenemnda fastholdt skattekontorets uttalelse, hvor den innenlandske delen av transporten som faktureres vareselger, er avgiftspliktig med ordinær sats. Begrunnelsen er i tråd med Oslo tingretts dom i Lund Minitransport AS (TOSLO-2012-82026).

Avgjørelsen finner du her.

Skattepliktige leverte konsulenttjenester med et månedlig fast honorar på kr 50 000 med tillegg av merverdiavgift. Skattepliktige fakturerte løpende det avtalte beløp i 2017. I februar 2028 krediterte skattepliktige fakturaer for perioden april til oktober 2017 og i oktober 2018 ble det sendt ytterligere kreditnota for perioden mars til april 2017. Det ble oppgitt i mva-meldingen for første termin 2018 at det er gitt rabatt på de aktuelle fakturaene. I mva-meldingen for femte termin 2018 var det opplyst at kreditnota ble utstedt til et «E AS» etter konkurs i «J AS/K AS» (datterselskap av E). Det fremkom ikke opplysninger som tilsa at det var feil i de utsendte fakturaene, eller at de var utstedt på feilaktig grunnlag.

Skatteklagenemnda kom til at det ikke forelå grunnla for tilbakeføring av utgående merverdiavgift. Det var ikke fortåndsavtalt en rabatt, og det var heller ikke påvist mislighold av avtalen eller at avtalen var hevet. Det var heller ikke påvist avtale om betinget vederlag («no cure no pay»).

For skatterettslig formål ble fakturaene ansett som ettergitt og dermed realisert. Skatteklagenemnda kom derfor til at ettergivelsen/utstedelsen av kreditnotaene heller ikke kunne gjøres med den virkning at de reduserte skattepliktiges inntekt.

Avgjørelsen kan leses her.

MVA-forskriften § 6-25-2 ble endret med virkning fra 4. mars 2025, se dette nyhetsbrevet punkt 2.

Bestemmelsen omhandler registrerings- og dokumentasjonsplikt mv. for varer til turister fra andre land enn Danmark, Finland eller Sverige. Formålet med endringen er å legge til rette for digitalisering av ordningen med refusjon av merverdiavgift gjennom privat selskap når turister tar med varer som er kjøpt i Norge som reisegods i forbindelse med utreise fra merverdiavgiftsområdet. Forslaget ble sendt på høring med høringsfrist 29. januar 2025.

Etter nytt andre ledd bokstav a tredje punktum kan man fortsatt anvende løsningen med manuell registrering av dokumentasjon på salgsstedet. Denne løsningen er ikke utfaset. 

Ved digital registrering på salgssted og i forbindelse med utreise skal aktørene følge anvisningen i nytt andre ledd bokstav a første og andre punktum, samt bokstav b-e. Det betyr at alle varer fortsatt skal fysisk kontrolleres, selskap som refunderer merverdiavgift skal gi selger digital dokumentasjon, og selger kan tilbakeføre merverdiavgift i skattemelding for merverdiavgift når slik dokumentasjon er mottatt.

Oppbevaringsfristen er 5 år etter utløpet av skattleggingsperioden som den refunderte merverdiavgiften gjelder for, jf. bokstav e.

Forskriftsendringen er ikke innarbeidet i Merverdiavgiftshåndboken 2025, da forskriften er fastsatt etter fristen for oppdatering.

Uttalelsen kan leses her.

Skattedirektoratet har avgitt en uttalelse hvor det åpnes for at overtakende selskap i en fusjon kan kreve kompensasjon av merverdiavgift på bakgrunn av dokumentasjon utstedt til overdragende selskap, for en tidsperiode på en termin etter sistnevnte er slettet i Enhetsregistret. Bakgrunnen er at det ikke er teknisk mulig å levere kompensasjonsoppgaver for en enhet som er slettet. Tillempingen gjelder hvor ytelsen er levert i samme termin som slettingen, mens dokumentasjonen foreligger i den påfølgende terminen.

Det fremstår som en forutsetning at begge selskapene i fusjonen er kompensasjonsberettiget, men antakelig må det også gjelde hvor overdragende selskap var kompensasjonsberettiget og overtakende selskap blir det som følge av fusjonen.

For de som har Borgarting lagmannsretts dom vedrørende Fnorli Eiendom AS (LB-2015-111176) friskt i minnet, så aksepterte ikke retten at overtagende selskap fradragsførte inngående avgift pådratt i overdragende selskaps navn i samme termin som gjennomføringen av fusjonen. Staten anførte der at merverdiavgiftsoppgaven kan leveres etter oppløsning av det overdragende selskap. En annen forskjell kan være at kostnaden gjaldt et byggetiltak (en kapitalvare) som dermed var gjenstand for justering. Forholdet til Fnorli-dommen kunne med fordel ha vært kommentert.

Uttalelsen kan leses her.

Skattedirektoratet har kommet med en uttalelse om retting av Merverdiavgiftshåndboken for 2025.

I omtalen av registreringsbestemmelsen i § 2-1 tredje ledd (kapittel 2-1.8) står det at den gjelder utenlandske virksomheter som omsetter elektroniske tjenester til Norge. I omtalen av § 14-4 (kapittel 14-4.2) står det at den forenklede registreringsordningen gjelder for tilbydere av elektroniske tjenester. Det korrekte er at begge bestemmelsene gjelder fjernleverbare tjenester generelt, og ikke avgrenset til elektroniske tjenester.

Endringen det vises til fremgår av Prop. 1 LS (2022-2023) pkt. 7.4.1 og handler om generell merverdiavgiftsplikt på salg av fjernleverbare tjenester fra utlandet til Norge innført fra 1. januar 2023.

Uttalelsen kan leses her.