Hvordan håndtere endrede tolltariffer i kontraktsforhold?
I 2025 har tolltariffer blitt et sentralt tema i internasjonal handel, med USA som har innført omfattende tolltariffer på varer fra handelspartnere, og land som Canada, Kina og EU som svarer med gjengjeldelsestoll. Disse tiltakene har skapt usikkerhet i globale markeder og introdusert både økonomiske og geopolitiske utfordringer.
Toll brukes ofte som et verktøy for å beskytte lokale industrier, regulere import, stimulere økonomisk vekst, og generere statlige inntekter. Det kan også tjene som et politisk middel for å oppnå bedre handelsvilkår eller som en respons på ubalanserte handelspraksiser.
Med stor usikkerhet rundt utviklingen av situasjonen må næringsaktørene være bevisste på hvordan tolltariffer og mulige andre handelsrelaterte tiltak kan påvirke kontraktsforholdene deres. Dette er en forutsetning for å opprettholde konkurransekraften. Nye og endrede tolltariffer på import kan føre til betydelige kostnadsøkninger i kontraktsforhold. Nyhetsbrevet gir i det følgende en oversikt over hvordan kontraktspartene kan håndtere denne risikoen, og hvilke vurderinger som bør gjøres ved inngåelsen av nye kontrakter.
Eksisterende kontraktsforhold
Hvem har ansvaret for økte tollsatser?
Tollsatser påvirker ethvert kontraktsforhold som involverer levering av varer over landegrenser som er underlagt disse tariffene. Det første spørsmålet i eksisterende kontraktsforhold er derfor om, og hvordan, kontrakten regulerer ansvaret for økte kostnader som følge av nye eller endrede tolltariffer. Vurderingen beror på en tolkning av den konkrete kontrakten.
Ved avtale om bruk av spesifiserte standarder for leveringsbetingelser, er ansvaret for fortolling knyttet til den endelige leveransen ofte klart angitt. Dette vil typisk være tilfellet i internasjonale kontraktsforhold. Standarder som Incoterms gir klare retningslinjer for risikofordeling og ansvar for toll. For eksempel innebærer Incoterms-betingelsen «Delivered Duty Paid» (DDP) at leverandøren skal levere varene til kjøperen med alle tollavgifter betalt, mens «Ex Works» (EXW) og «Free Carrier» (FCA) legger ansvaret for fortolling og betaling av nødvendige utgifter på kjøperen.
Når leveringsbetingelser som regulerer risikofordeling og ansvar for toll ikke er direkte angitt i kontrakten, vil kontraktens prisstruktur ofte avgjøre hvilken part som har risikoen for kostnadsøkninger som følge av nye og endrede tolltariffer. I kontrakter der leverandørens innkjøp skal betales på «regning», for eksempel i entrepriser, vil kjøperen ofte ha prisrisikoen, da leverandøren skal få dekket sine faktiske påløpte kostnader, inkludert økte tollsatser. Derimot vil leverandøren typisk bære risikoen for kostnadsøkninger i fastpriskontrakter, hvor prisen på kontraktsarbeidet er forhåndsbestemt. Målpriskontrakter representerer en tredje prismodell hvor kostnader som overstiger den fastsatte målprisen for prosjektet blir delt mellom partene basert på en avtalt fordelingsnøkkel. Når tollkostnader er inkludert i målprisen, innebærer dette at risikoen for kostnadsoverskridelser blir delt mellom partene. Typisk vil kjøperen bære en betydelig del av kostnadene dersom målprisen overskrides som følge av økte tollsatser. Samtidig kan leverandøren miste sin rett til en kontraktuell bonus, som ofte er innført som et insentiv for å fremme kostnadsbesparende tiltak og effektiv prosjektgjennomføring.
Den kontraktspart som bærer risikoen for økte kostnader som følge av justerte tollsatser, kan oppleve en betydelig forrykkelse av balansen i kontraktsforholdet. Det neste spørsmålet blir derfor om det finnes kontraktuelle mekanismer som gir mulighet for revisjon av kontrakten under slike omstendigheter.
Mulige tiltak for å gjenopprette risikobalansen i kontraktsforhold
Adgang til å kreve prisjustering
Flere standardavtaler inneholder bestemmelser som er ment å hensynta en situasjon hvor det skjer endringer som forrykker risikobalansen i kontraktsforholdet, ved å tillate prisjustering under visse omstendigheter. Prisjusteringsklausuler kan være basert på indekser eller spesifikke terskelverdier som, når overskredet, kan gi rett til å justere prisen. Det er viktig å være oppmerksom på eventuelle varslingsfrister som kreves for å gjøre vederlagsjustering gjeldende.
Lovendringsbestemmelser kan gi rett til prisjustering. Disse bestemmelsene tar høyde for endringer i lover og regler som påvirker kontraktsforholdet. Hvis det oppstår lovendringer etter kontraktsinngåelsen (eller tilbudstidspunktet) som påvirker fremdrift, pris, eller arbeidet, kan partene ha rett til å justere prisen. Lovendringsbestemmelser kan gi rett til å utstede en endringsordre som justerer kontraktens vilkår, inkludert pris, for å reflektere kostnadsøkninger som følge av endrede tollsatser. For at lovendringsbestemmelsen skal omfatte nye eller endrede tollsatser, må den være utformet slik at den spesifikt dekker endringer i toll og angir at dette kan være grunnlag for vederlagsjustering. Det er imidlertid viktig å merke seg at lovendringsbestemmelser normalt kun virker til leverandørens beskyttelse, og ved tilvirkningskontrakter kreves ofte tilleggsvilkår – for eksempel at lovendring har medført endringer i arbeidet eller utførelsen – for at krav om prisjustering anses oppfylt.
Force majeure
Force majeure-klausuler er viktige verktøy i kontrakter for å håndtere situasjoner der uforutsette hendelser hindrer oppfyllelsen av kontraktsforpliktelser. Force majeure regulerer hindringsfritak, det vil si fritak for oppfyllelsesplikt og misligholdsbeføyelser på grunn av en uforutsett hindring. Tradisjonelt dekker disse klausulene hendelser som naturkatastrofer, krig, streik, eller andre eksterne faktorer utenfor partenes kontroll, og avgrenser mot endringer i økonomiske forhold til ugunst for en av partene. Vanligvis kreves det at hendelsen er ekstraordinær.
En plutselig økning i tollsatser, som følge av politiske beslutninger eller handelskonflikter, kan under visse omstendigheter kvalifisere som en force majeure-hendelse. Kostnadsøkningen må være så betydelig at den gjør oppfyllelse urimelig vanskelig. Det er viktig å merke seg at force majeure-klausuler tolkes snevert, og domstolene håndhever kun bestemmelser der kontrakten uttrykkelig angir det spesifikke forholdet. Terskelen for å konstatere force majeure er høy, og med mindre økonomiske forhold som økte tollsatser er opplistet som en force majeure-begivenhet, er det vanligvis lite rom for utvidende tolkning av bestemmelsen.
Dersom en force majeure-klausul får anvendelse, innebærer det at forpliktelsen til å levere som avtalt suspenderes midlertidig. Kjøper kan på sin side fritas for plikten til å ta levering mens de høye tolltariffene gjør seg gjeldende. Klausulen gir vanligvis ikke rett til prisjustering som følge av de økte kostnadene, men hvis situasjonen vedvarer kan partene gis anledning til å fri seg fra avtalen.
Hardship-klausuler
Hardship-klausuler er annen en mekanisme som gir partene mulighet til å reforhandle kontraktsvilkårene for å gjenopprette balansen når uforutsette hendelser gjør oppfyllelsen av kontrakten urimelig byrdefull for den ene kontraktsparten. Dette kan innebære justeringer av pris, leveringsbetingelser, eller andre kontraktsvilkår for å gjenopprette balansen mellom partene. I ytterste fall kan klausulen gi rett til å avslutte kontrakten.
For at en hardship-klausul skal kunne anvendes, må det vurderes om den konkrete ordlyden dekker en betydelig og uforutsett økning i tollsatser, i lys av kontraktens risikobalanse. Partene må ofte dokumentere hvordan den uforutsette hendelsen har påvirket kontrakten, og hvorfor det er urimelig byrdefullt å oppfylle den under de nye forholdene. Reforhandlingsprosessen kan kreve at partene gir varsel og overholder bestemte tidsfrister for å starte reforhandling. Hardship-klausuler regulerer økonomisk byrde snarere enn fysisk hindring, og skiller seg dermed fra force majeure.
Øvrige tiltak etter bakgrunnsretten for å håndtere eller justere risikobalansen
Dersom kontrakten ikke gir mulighet for revisjon, kan det være aktuelt å supplere avtalen med bakgrunnsretten. Avtaleloven § 36 fungerer som en «sikkerhetsventil» og gir mulighet til å sette urimelige kontraktsforhold helt eller delvis til side. For at bestemmelsen skal være relevant, må kontrakten være underlagt norsk bakgrunnsrett. Vesentlige kostnadsøkninger som følge av nye tolltariffer kan i prinsippet omfattes av bestemmelsen. Terskelen er imidlertid høy, spesielt i kontraktsforhold mellom næringsdrivende. Hvis tolltariffer fortsetter å eskalere, eller hvis leveransemodellen medfører økte tollsatser i flere ledd, kan det føre til at kostnadene blir uforholdsmessig høye og vanskelige å kontrollere, og dette kan potensielt være et forhold som omfattes av avtaleloven § 36.
Alternativt kan læren om bristende forutsetninger anvendes dersom en part som har inngått en kontrakt basert på forutsetninger som senere viser seg å være uriktige eller ikke inntruffet. Hvis de nye tolltariffene fundamentalt endrer de økonomiske forutsetningene som kontrakten ble basert på, kan dette gi grunnlag for revisjon av kontrakten. Endringene må imidlertid være så betydelige at de vesentlig overstiger den utvikling partene med rimelighet kunne ha forutsett ved avtaleinngåelsen. Det er en høy terskel for anvendelse, og det er avgjørende at forutsetningen var en sentral motivasjon for å inngå kontrakten. Det må også ha vært tydelig for den andre parten at denne forutsetningen var vesentlig for motparten ved avtaleinngåelsen.
Hva bør man tenke på ved forhandling og inngåelse av ny kontrakt?
Ved forhandling og inngåelse av nye kontrakter, eller ved reforhandling av eksisterende avtaler, bør partene nøye vurdere risikoen for økte tollsatser. Det er viktig å fordele denne risikoen eksplisitt i kontrakten, gjerne med klare leveringsbestemmelser som reflekterer den generelle risikobalansen. Inkludering av prisjusteringsklausuler kan være en effektiv måte å håndtere kostnadsøkninger på. For eksempel kan kontrakten spesifisere at hvis kostnadene for en innsatsfaktor overstiger en definert terskelverdi, kan leverandøren kreve en høyere pris eller si opp kontrakten. I fastpriskontrakter kan økte kostnader som følge av toll reguleres direkte i prissettingsbestemmelsene, ved å inkludere mekanismer som tillater justeringer for spesifikke kostnader som toll, slik at partene deler disse kostnadene etter nærmere avtale. Dette gir en viss fleksibilitet i fastpriskontrakter for å håndtere uforutsette kostnadsøkninger som følge av nye og endrede tolltariffer.
Videre bør partene være forberedt på å gjøre nødvendige justeringer underveis i kontraktsperioden for å unngå at endringer i tolltariffene forskyver den opprinnelige risikofordelingen. Det anbefales å vurdere en utvidelse av definisjonen av force majeure eller hardship-klausuler i avtalen til også å omfatte økonomiske- og markedsforstyrrelser i kontraktsbalansen. Det er viktig å være konkret, da domstoler håndhever slike klausuler i tråd med det som er spesifikt angitt. Det kan også være ønskelig, og kanskje nødvendig, å kontraktsfeste en rett til å kunne tre ut av kontrakten dersom tollendringer gjør det økonomisk uholdbart å opprettholde avtalen.
Avslutningsvis bør næringsdrivende holde seg oppdatert på endringer i tolltariffer og internasjonale handelsregler. Dette kan gi et fortrinn i forhandlinger og gjøre partene bedre rustet til å tilpasse kontrakten og håndtere endringer i tollsatser og andre handelsrelaterte tiltak. På den måten beskyttes virksomheten mot uforutsette kostnadsøkninger.
Publisert:
