Høyesterett klargjør når et forsikringsselskap kan kreve regress fra ansvarlig skadevolder
Høyesterett slår i en ny dom (HR-2024-1146-A) fast at begrensningene i forsikringsselskapets regressadgang etter skadeserstatningsloven §§ 4-3 og 4-2 som hovedregel ikke gjelder ansvar som bygger på kontrakt.
Når et forsikringsselskap betaler ut erstatning under en forsikring for tingsskade eller annen eiendomsskade, for eksempel under en eiendomsforsikring, reguleres adgangen til å kreve regress av skadeserstatningsloven §§ 4‑3 og 4‑2. Det følger av bestemmelsene at forsikringsselskapet kun kan kreve regress av den ansvarlige skadevolderen dersom skaden er voldt ved forsett eller grov uaktsomhet, eller i skadevolderens yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet. I en ny avgjørelse har Høyesterett tatt stilling til disse reglenes anvendelse på tilfeller der det foreligger et kontraktsforhold mellom skadevolderen og den skadelidte.
Bakgrunnen for saken var at en privatperson leide ut en bolig til en kommune til bruk for bosetting av flyktninger. Det var inngått en fremleieavtale mellom kommunen og flyktningene som bodde i boligen. Det oppsto brann i boligen, og det var på det rene at dette skyldtes beboernes handlinger. Boligen ble totalskadet, og eieren fikk utbetalt full erstatning fra sitt forsikringsselskap. Forsikringsselskapet krevde deretter regress av kommunen. Det var på det rene at kommunen var ansvarlig for skadene etter leiekontrakten.
For ting- og lagmannsretten var spørsmålet i saken om skaden kunne sies å være voldt i “dermed likestilt virksomhet”, når den ble voldt av en privatperson i sitt hjem, men som kommunen heftet for som fremleier og ansvarlig for bosettingen. Mer generelt var spørsmålet om kravet til “dermed likestilt virksomhet” knyttet seg til kommunens leie av boligen for bosetning, eller til den konkrete skadevoldende handlingen som utløste brannen.
Lagmannsretten la avgjørende vekt på at den skadevoldende handlingen skjedde i forbindelse med beboernes private handlinger. Det ble vist til at kommunen hadde svært liten mulighet til å forhindre skaden, og heller ikke kunne tegne noen forsikring som dekket denne. Lagmannsretten fant derfor at skaden ikke var voldt i ervervs- eller dermed likestilt virksomhet, og at adgangen til regress derfor var avskåret.
Høyesterett valgte en annen tilnærming til saken, ved å ta utgangspunkt i spørsmålet om reglene i skadeserstatningsloven §§ 4‑2 og 4‑3 i det hele tatt kom til anvendelse på et tilfelle der det foreligger et kontraktsforhold mellom skadevolderen og den skadelidte.
Etter å ha gjennomgått lovhistorikken, forarbeidene og rettspraksis, kom Høyesterett til at reglene i skadeserstatningsloven som hovedregel ikke regulerer adgangen til regress i kontraktsforhold. Kildene åpnet imidlertid for at det kunne tenkes unntak fra dette utgangspunktet i visse tilfeller.
Høyesterett gikk så over til å vurdere hvilke typer saksforhold som kunne tilsi et unntak fra hovedregelen. I denne vurderingen så retten hen til uttalelser i forarbeidene som gjelder lemping av erstatningsansvar, idet retten mente at hensynene bak disse også gjorde seg gjeldende for regresspørsmålet. Høyesterett fant at det ikke kunne utelukkes at begrensningene i regressadgangen kunne komme til anvendelse selv om skaden er voldt innenfor rammen av en kontrakt. Dette gjaldt særlig tilfeller der “en kontraktspart påfører medkontrahenten en skade som like gjerne kunne vært voldt av en tredjeperson”.
Når det kom til den konkrete vurderingen i saken, viste Høyesterett til at skaden var voldt av en person som kommunen sto i kontraktsforhold til. Skaden kunne i og for seg ha vært voldt av en annen en kommunens kontraktspart. Det avgjørende var imidlertid at kommunens ansvar bygget på leiekontrakten og husleieloven, og at dette var et “rent kontraktsrettslig ansvar som ingen andre enn kommunen kunne pådratt seg”. Å anvende reglene om begrensning av regress ville derfor “grepet inn i den avveide risikofordelingen som husleiekontrakten og husleielovens bestemmelser bygger på”. Høyesterett kom derfor til at reglene i skadeserstatningsloven §§ 4-2 og 4-3 ikke kom til anvendelse.
Deretter vurderte Høyesterett om adgangen til regress kunne avskjæres på annet, ulovfestet grunnlag. Retten viste til at hovedregelen er at den som dekker en annens forpliktelse i utgangspunktet har krav på regress, og at tidligere rettsavgjørelser der regress ble avskåret hadde et helt annerledes saksforhold enn det foreliggende. Retten kom derfor til at forsikringsselskapet hadde regressretten i behold.
Avgjørelsen viser at reglene om begrensning av adgangen til regress i skadeserstatningsloven §§ 4‑2 og 4‑3 som hovedregel ikke kommer til anvendelse når ansvaret springer ut av en kontrakt mellom skadevolderen og den skadelidte. Unntak fra dette utgangspunktet kan imidlertid tenkes, særlig i tilfeller der skaden like gjerne kunne ha vært voldt av en annen enn kontraktsparten, og ansvaret til parten det søkes regress av, ikke bygger på kontrakten alene.
Saken synliggjør et problem som ofte oppstår i leieforhold, nemlig at leietakeren kan risikere et stort erstatningsansvar som ikke er dekket av forsikring. I en leiekontrakt avtales det ofte at utleieren skal forsikre eiendommen, mens leietaker skal ha innboforsikring og eventuelt ansvarforsikring. Partene er da gjerne av den tro at potensielle skader uansett vil være dekket av en forsikring. Som avgjørelsen viser, kan leietakeren likevel ende opp med å sitte igjen med et tap, ettersom eiendomsforsikringen tatt ut av selger kan kreve regress av leietakeren dersom denne er ansvarlig for skaden etter leiekontrakten. De fleste ansvarsforsikringer dekker ikke skader på leid eiendom, og leietakeren kan derfor ende med å måtte dekke tapet selv. En leietaker som ønsker å sikre seg mot et slikt ansvar, bør derfor kreve å tas inn som medforsikret og beskyttes mot regress i utleierens eiendomsforsikring. Ettersom dette er en fordel for leietaker, som også kan påvirke utleiers forsikringspremie, kan det bli spørsmål om kompensasjon fra leietaker til utleier for en slik løsning. Alternativt kan leietakeren be om å få opphevet unntaket for leid eiendom i sin egen ansvarsforsikring, men dette vil normalt medføre økt forsikringspremie for leietaker.
Hele dommen kan leses her.
Kontaktpersoner
Publisert:
Sist oppdatert:
