IPR & TMT Q1 2024

Borgarting lagmannsrett avsa 8. februar 2024 dom i sak mellom Dataloy AS (“Dataloy”) og en privatperson på den ene siden og Dataloy Systems AS (“Dataloy Systems”) på den andre siden. Saken gjaldt blant annet spørsmål om opphavsrett til syv dataprogrammer og enerett til to databaser.

Privatpersonen hadde utviklet distanseberegningsløsningen Dataloy Distance Table (DDT) og hadde vært med på å etablere Dataloy for å drive markedsføring, kunderegistrering og administrasjon av DDT. I etterkant var han med på etableringen av selskapet Dataloy Systems for å administrere og utvikle DDT videre. Senere oppstod det konflikt mellom privatpersonen og Dataloy Systems på den ene siden og Dataloy på den andre siden om blant annet enerettigheter til dataprogrammer i DDT, samt rettigheter til internettdomenet “dataloy.com”, som privatpersonen tidligere opprettet.

Lagmannsretten uttaler at spørsmålet om opphavsrett må løses for hvert dataprogram som inngår i løsningen, jf. åvl. § 2 annet ledd bokstav I. Det springende punkt er om det nyutviklede dataprogrammet, “ddt-calculate”, krenker privatpersonens opphavsrett til det opprinnelige dataprogrammet (“Dataprogrammet”). Den eneste likheten mellom programmene er at de har det samme tekniske grensesnittet. Det avgjørende er ifølge lagmannsretten om det tekniske grensesnittet i Dataprogrammet i seg selv oppfyller kravet til verkshøyde.

I den konkrete vurderingen legger lagmannsretten vekt på at programelementene i Dataprogrammet i stor grad er styrt av de tekniske omgivelsene som programmet fungerer i. Det får betydning at prinsippene bak programmet er offentlig tilgjengelige, og at det finnes flere gratisprogrammer som utfører tilsvarende oppgaver. Følgelig oppfyller ikke det tekniske grensesnittet i Dataprogrammet kravet til verkshøyde. Lagmannsretten konkluderer dermed med at dataprogrammet “ddt-calculate” ikke krenker privatpersonens opphavsrett til Dataprogrammet.

Deretter vurderer lagmannsretten rettighetene til to databaser, jf. åvl. § 24.

For den første databasen kommer lagmannsretten til at det ikke foreligger holdepunkter for at Dataloy Systems overførte sine rettigheter til databasen til privatpersonen eller Dataloy etter at privatpersonen hadde blitt ansatt i Dataloy Systems. Lagmannsretten viser blant annet til at privatpersonen fikk lønn av Dataloy Systems for arbeidet med databasen og til at det var Dataloy Systems som hadde finansiert arbeidet med å vedlikeholde og oppdatere databasen.

Når det gjelder den andre databasen, viser lagmannsretten til at dette er en database som oppdateres automatisk. Lagmannsretten konkluderer med at en slik database ikke oppfyller vilkårene for vern i åndsverkloven § 24, siden det ikke har funnet sted noen “innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet [som] innebærer en vesentlig investering”. Dermed har ikke privatpersonen eller Dataloy eneretten til denne.

Lagmannsrettens avgjørelse er tilgjengelig her

Avgjørelsen tar også for seg spørsmålet om enerett til varemerket og internettdomenet “dataloy.com”, som er omtalt i dette nyhetsbrevets del om “Varemerkerett”.

Oslo tingrett har avsagt dom i en sak mellom fotograf Robin Lund og oppstartsselskapet CoOwner AS (“CoOwner”) om vederlag for bruk av et fotografi. Partene er enige om at Lund har krav på rimelig vederlag for bruken. Hovedspørsmålet for tingretten er hva som utgjør et rimelig vederlag etter åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a og om Lund har krav på dobbelt vederlag etter åndsverkloven § 81 annet ledd.

Bakgrunnen for saken er at CoOwner hadde brukt et bilde av Norges Bank som illustrasjon på et blogginnlegg om fastrente på boliglån uten samtykke eller betaling fra Lund.

Tingretten fastslår først at grunnvilkåret om uaktsomhet som grunnlag for for vederlag etter åndsverkloven § 81 første ledd er oppfylt, fordi CoOwner brukte bildet uten å undersøke hvem som var rettighetshaver eller gjeldende betingelser for bruken.

I tilknytning til spørsmålet om utmåling av vederlaget etter åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a hadde Lund anført at Norsk Journalistlags veiledende satser dannet referanse for hva som var “rimelig vederlag” for bruken. I dommen viser tingretten til at det ikke er noe automatikk i å følge standardsatsen, men at hvis den skal anvendes, må det sannsynliggjøres at satsen er i tråd med markedsprisen for det aktuelle fotografiet (her av Norges Bank). Standardsatsen fra 2022 var på kr 3 100, men ifølge tingretten kan denne ikke utgjøre markedsverdien til det aktuelle bildet. Tingretten legger vekt på at bildet er generisk og at det ikke har høy oppløsning. Videre viser tingretten til at det finnes andre illustrasjonsbilder på internett som er gratis eller billigere enn den satsen. Tingretten konkluderer dermed med at rimelig vederlag tilsvarer kr. 500.

Deretter vurderer tingretten om CoOwner må betale dobbelt vederlag etter åndsverkloven § 81 annet ledd. Tingretten besvarer spørsmålet bekreftende, med grunnlag i at CoOwner “i det minste” hadde opptrådt grovt uaktsomt. I vurderingen vektlegger tingretten at CoOwner ikke hadde foretatt undersøkelser av om bildet kunne brukes uten vederlag. Selv om bilder er tilgjengelige på internett, gjelder en plikt til å undersøke om rettighetshaveren har lagt det ut for fritt bruk. Tingretten peker også på at rettsvillfarelse ikke kan frita bruker for ansvar. Til slutt vurderer tingretten at det i denne saken ikke er urimelig at CoOwners må betale dobbelt vederlag. Fotografen har derfor rett på 1 000 kroner for bildebruken.

Det kan tilføyes at til tross for at Lund vant frem, ble CoOwner tilkjent saksomkostninger på kr. 2500 fordi de fikk medhold i at tilbudt vederlag på kr. 500 var rimelig vederlag.

Tingrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa den 15. desember 2023 dom i sak mellom Ewos AS (Ewos) og Stim AS (Stim). Stim er innehaver av patent NO ‘534, som gjelder et fôr med bestemte tilsetningsstoffer, som benyttes til smoltifisering. Smoltifisering er en prosess hvor laks forberedes til overgangen til saltvann, blant annet ved bruk av fôr og andre tilsetningsstoffer.

Saken gjaldt spørsmål om (i) Ewo ved salg til settefiskoppdrettere av sine fiskefôr, hadde begått middelbart inngrep i Stims patent ‘534, og (ii) om Ewos salg og markedsføring av disse produktene var i strid med markedsføringslovens § 25, § 26, § 27 og / eller § 30 og, i så fall, Stims krav på erstatning / vederlag og forbud som følge av disse bruddene.

I.             Ewos’ har ikke begått middelbart inngrep i Stims patent ‘534

Det sentrale spørsmålet i saken var om Ewos hadde begått middelbart patentinngrep ved å selge et fôr som falt inn under fremgangsmåtekravets angivelse til fiskeoppdrettere som tilsatte kalsium i sine anlegg. I motsetning til tingretten, finner lagmannsretten at det ikke foreligger middelbart patentinngrep, og Ewo frifinnes fra kravet.

Patentloven § 3 andre ledd forbyr å tilby produkter som ikke i seg selv er patentbeskyttet, men som setter mottakeren i stand til å utnytte en patentbeskyttet oppfinnelse. Partene var enige om at Ewos fiskefôr var “egnet” til å utøve oppfinnelsen på grunn av saltinnholdet i fôret til Ewos. Det avgjørende spørsmålet i saken var om fôrproduktene som Ewos leverte til settefiskoppdrettere var “bestemt for” utnyttelse av oppfinnelsen.

Lagmannsretten finner at patentet må tolkes slik at tilsetning av saltfôr til ferskvann som allerede, og/eller uavhengig av tilsetningen av saltfôret, har innhold av kalsium/magnesium på grunn av ordinær vannbehandling/bufring av driftsvannet, faller utenfor beskyttelsesomfanget til patentet. Et inngrep i patentet forutsetter dermed at det som ledd i utøvelsen av oppfinnelsen skjer en behandling av vannet som endrer på vannets kvaliteter og at denne vannbehandlingen skjer i sammenheng med fôrbruken.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at noen av kundene til Ewos tilsatte kalsium eller magnesium i en slik nødvendig kombinasjon med tilsetning av saltfôret. Fôret som ble solgt av Ewos ble dermed ikke ansett å være “bestemt for” utnyttelse av patentet. Dermed konkluderer lagmannsretten med at det ikke foreligger middelbart patentinngrep etter patentloven § 3 andre ledd.

Ewos frifinnes dermed for kravet om fastsettelsesdom og krav om erstatning/vederlag etter patentloven § 58 for middelbart patentinngrep i patent ‘534.

II.            Lagmannsrettens vurdering av brudd på markedsføringslovens §§ 25, 26, 27 og/eller 30

Lagmannsretten gir derimot Stim medhold i sitt krav om fastsettelsesdom for at Ewos’ markedsføring, for så vidt gjelder en presentasjon og etterfølgende en-til-en møter hvor presentasjonen var brukt, ga en villedende fremstilling som var egnet til å påvirke etterspørselen etter Adapt Flex, i strid med markedsføringsloven § 26. Ewos’ markedsføring anses imidlertid ikke å være i strid med markedsføringsloven 27, som blant annet forbyr fremstilling som gir utilstrekkelig eller uforsvarlig veiledning.

Ewos’ produkt Adapt Xellerator blir, under dissens, ikke ansett å utgjøre en rettsstridig etterligning av produktet SuperSmolt Xcelerator etter markedsføringsloven § 30. Flertallet viser til at det ikke var anført eller sannsynliggjort noen etterligning utover navnelikheten og til at det uansett ikke foreligger fare for forveksling mellom produktene. Videre tilføyer flertallet at navnet Adapt Xellerator, i den grad det utgjør en etterligning, ikke er anvendt på en måte som innebærer en urimelig utnyttelse av Stims innsats eller resultater. Ewos markedsføring og omsetning av Adapt Xellerator og Adapt Flex anses heller ikke å være i strid med markedsføringsloven § 25.

Ewos frifinnes under tvil fra krav om erstatning med grunnlag i Ewos overtredelse av markedsføringsloven § 26.

Dommen er tilgjengelig her. Vår omtale av dommen fra tingretten kan også leses her.

Oslo tingrett avsa 8. mars 2024 dom i sak mellom Merck Sharp & Dohme Corp (MSD) og staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR). Saken gjaldt overprøving KFIRs vedtak om avslag på MSDs begjæring om administrativ begrensning av et legemiddelpatent for behandling av diabetes type 2. Det sentrale spørsmålet i saken var om adgangen til en slik patentbegrensning forutsatte at det ble gjort endringer i et selvstendig patentkrav og ikke bare i uselvstendige krav.

Avgjørelsen føyer seg inn i en rekke av avgjørelser i saken, som har vært gjenstand for behandling av KFIR og Oslo tingrett flere ganger. I den nyeste avgjørelsen fra tingretten får KFIR medhold i at patentbegrensningen er ugyldig.

Etter patentloven § 39 a første ledd kan innehaveren av et patent be om at patentkravene, og om nødvendig beskrivelsen, endres slik at patentvernets omfang begrenses. Tingretten finner at det ved administrativ patentbegrensning må skje en reell begrensning av patentets verneomfang, og at det – som en altoverskyggende hovedregel – krever at det selvstendige patentkravet endres. I praksis vil begrensning av et uselvstendig krav alene kun være aktuelt hvis kravet ved en feil har fått en for vid utforming. Tingretten viser til bestemmelsens ordlyd, uttalelser i teorien, forarbeidsuttalelser og formålet med å tillate administrativ patentbegrensning som bakgrunn for sin tolkning av bestemmelsen. Tingretten legger ikke avgjørende vekt på at det finnes uttalelser i EPOs retningslinjer og i enkelte avgjørelser fra EPOs førsteinstans som tilsier at endringer i uselvstendige krav kan tillates.

MSD gis etter dette medhold i endringen i det selvstendige krav 1, men ikke i endringene i de uselvstendige kravene, som ikke anses å stå i nødvendig sammenheng med endringen av krav 1.

Dommen er tilgjengelig her.

I vårt forrige nyhetsbrev omtalte vi også kjennelse fra Oslo tingrett i sak mellom saksøker MSD og tre saksøkte parter som anklages å ha begått inngrep i MSDs supplerende beskyttelsessertifikat til det aktuelle patentet, hvor retten stanset saken i påvente av en rettskraftig avgjørelse i sak mellom MSD og staten v/KFIR. Avgjørelsen fra tingretten om patentbegrensningen er imidlertid anket, og følgelig foreligger ingen rettskraftig avgjørelse på nåværende tidspunkt.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Wiersholm representerer ett av legemiddelselskapene som er saksøkt av MSD i saken om inngrep i det supplerende beskyttelsessertifikatet.

Den 19. august 2023 tok Amer Sports Norge AS, Amer Sports Holding GmbH, Salomon S.A.S. og Atomic Austria GmbH (Amer) ut stevning med krav om negativ fastsettelsesdom for at Amers bindingssystemer Shift (2023) og Shift Race ikke utgjør inngrep i Rottefella AS’ (Rottefella) skinnepatenter. Rottefella har nedlagt påstand om frifinnelse, samt fremsatt motkrav om inngrep, forbud og tilbakekall av de aktuelle skibindingene, samt krav om økonomisk kompensasjon (saksnummer 23-121290TVI-TOSL/03).

Under saksforberedelsen har Rottefella fremsatt en rekke provokasjoner, og i kjennelse av 11. januar 2024 behandler tingretten begjæring om bevistilgang for provokasjonene som ikke var besvart fullt ut av Amer, jf. tvisteloven § 26-7.

Tingretten gir Rottefella medhold i at Amer må fremlegge mer dokumentasjon knyttet til bindingssystemene, herunder informasjon om hvordan disse er blitt utviklet og produsert og om hvordan de monteres på skiene. Rottefella gis imidlertid ikke medhold i at det er nødvendig å gjennomføre en befaring på fabrikken(e) der de aktuelle skibindingene produseres. Dokumentasjonen Amer pålegges  å fremlegge i medhold av kjennelsen vil ifølge tingretten i tilstrekkelig grad belyse forholdene rundt produksjonen av skibindingene. Videre viser tingretten til at det ville uforholdsmessig å gjennomføre befaringen, da det ville krevd betydelige ressurser, jf. tvisteloven § 26-5. Endelig vises det også til at en slik befaring vil kunne gi opplysninger av konkurransemessig betydning, hvilket utgjør et bevisfritak etter tvisteloven § 22-10.

PS: I en sak om Amers tidligere modell «Shift-in» vant Rottefella frem med sitt krav om at denne modellen utgjorde patentinngrep. Borgarting lagmannsretts dom av 9. juni 2023 er rettskraftig, og vår oppsummering av dommen kan leses her.

UPC-domstolen har nå vært i drift over 9 måneder. Domstolen publiserte den 1. mars 2024 en oversikt som viser at den siden oppstarten 1. juni 2023 har mottatt totalt 274 saker, hvorav 96 av disse er inngrepssaker, mens 129 er gyldighetssaker. Domstolen rapporter videre om at den har mottatt 23 forføyningssaker, herunder krav om bevissikring o.l. Ankedomstolen har mottatt totalt 27 anker.

Den lokale divisjonen i München leder an når det gjelder antall inngrepssaker, mens Paris’ sentrale avdeling mottar hovedvekten av ugyldighetssakene. Det er anlagt 15 saker i den nordisk-baltiske regionale divisjonen, og den lokale avdelingen i København har også mottatt sin første sak ifølge oversikten. Tysk er fortsatt det klart foretrukne språket for behandlingen av saker, med en andel på 48%. Andelen av saker på engelsk har imidlertid steget opp til 43%.

UPC vil også kunne få et utvidet jurisdiksjonsområde, da den irske regjeringen har bekreftet at det vil bli avholdt en folkeavstemning om landets deltakelse i UPC i juni 2024. Skulle befolkningen stemme for, vil Dublin trolig bli den neste lokale divisjonen under UPC. Den 26. januar 2024 ble det også endelig formalisert at Milano skal være setet for UPCs sentrale divisjon for saker innenfor WIPO IPC klasse A, som blant annet dekker patenter relatert til farmasøytiske produkter.

Nedenfor følger en kort oppsummering av en utvalgt avgjørelse fra ankedomstolen til UPC.

Ankedomstolen overprøver München Local Divisions avgjørelse i sak mellom 10x Genomics og Nanostring:

• Den 26. februar 2024 avsa ankedomstolen i UPC avgjørelse i sak mellom 10x Genomics og Nanostring. Saken gjelder anke over UPCs Local Division i München avgjørelse, hvor den første midlertidige forføyningen fra UPC ble innvilget innenfor life science. Vi har tidligere omtalt lokaldivisjonens avgjørelse i vårt nyhetsbrev i tredje kvartal for 2023.
• Den lokale divisjonen fant at 10x Genomics patent EP ‘782, som dekker teknologi som benyttes i forskning for å identifiseres ribonukleinsyre (RNA) i levende celler, sannsynligvis er gyldig, og at NanoString sannsynligvis gjør inngrep direkte og indirekte i patentet, ved salg og distribusjon av “CosMx Spatial Molecular Imager (SMI)”-instrumenter og CosMx-reagenser for RNA deteksjon.
• Ankedomstolen kommer imidlertid til motsatt resultat og fastslår at det er overveiende sannsynlig at EP ‘782 ikke er gyldig, fordi det ikke oppfyller kravet om oppfinnelseshøyde. Ankedomstolen opphever dermed den midlertidige forføyningen for 16 av 17 land. Forføyningen er fortsatt i kraft i Tyskland, da Nanostring ikke har innfridd betalingskravet for anke til den regionale domstolen i München.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 8. februar 2024 dom i sak mellom Dataloy AS, B og Dataloy Systems AS. Saken reiser blant annet spørsmål om enerett til varemerke og internettdomene.

B hadde utviklet distanseberegningsløsningen Dataloy Distance Table (DDT), og etablerte senere sammen med A selskapet Dataloy Systems AS for å administrere og utvikle løsningen. Senere oppstod det tvist om blant annet retten til kjennetegnene “Dataloy Distance Table” og “DDT” samt internettdomenet “dataloy.com”.

Lagmannsretten vurderer først om Dataloy og B har eneretten til de to merkene, som ikke var registrerte. Spørsmålet var om merkene hadde fått vern gjennom innarbeidelse, jf. vml. § 3 tredje ledd. Lagmannsretten viser til at skjermbilder fra internettsiden hvor varemerkene er benyttet, sier lite om hvor innarbeidet varemerkene er. Det var også fremlagt en eldre brosjyre og flere skjermbilder som ikke var egnet til å underbygge kjennetegnsbruken. Utover dette var bevisbildet begrenset. Lagmannsretten konkluderer dermed med at varemerkene ikke er innarbeidet.

Deretter tar lagmannsretten stilling til om Dataloy AS og B har eneretten til internettdomenet “dataloy.com”. Lagmannsretten viser til at det var Dataloy Systems som hadde betalt den årlige avgiften for å opprettholde domenet, og investert i oppbygging og drift av nettsidene tilknyttet dette – ikke Dataloy AS eller B. Lagmannsretten påpeker også at det lenge var klart at forretningsdriften skulle skje gjennom Dataloy Systems, slik at det var selskapet, og ikke B eller Dataloy AS, som hadde behov for domenet. Lagmannsretten kommer følgelig til at Dataloy AS og B ikke har sannsynliggjort rettigheter til domenet.

Lagmannsrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Saken reiser også problemstillinger om rettigheter til dataprogramvare, databaser og krav om vederlag for bruk. I tillegg gjelder saken krav om utløsning i medhold av aksjonæravtale og krav om tilbakebetaling av innbetalt lisensavgift. Disse problemstillingene omtales nærmere i opphavsrettsdelen av nyhetsbrevet.

Oslo tingrett avsa 26. januar 2024 dom i sak mellom Hermés International S.A og privatpersonen A. Saken gjelder krav om vederlag og destruksjon etter innførsel av tre uoriginale gensere med Hermés’ varemerke.

Bakgrunnen for saken var at A i tollkontroll blant annet ble beslaglagt tre gensere påført varemerket “Hermés”. Tingretten fastslår at innførsel av kopiene med Hermés-varemerke, utgjorde “bruk” etter vml. § 4 tredje ledd bokstav c. Spørsmålet var imidlertid om bruken hadde skjedd “i næringsvirksomhet”, jf. vml. § 4 første ledd.

I den konkrete vurderingen legger tingretten til grunn at omfanget av importen (tre gensere) er forenlig med forklaringen til A om at han kjøpte dem for privat bruk. Retten legger vekt på at volumet var så begrenset, at bevisbyrden ikke kunne snus slik at A måtte sannsynliggjøre at genserne var innført med sikte på privat bruk. Tingretten kommer dermed til at Hermés ikke har sannsynliggjort at A hadde innført genserne “i næringsvirksomhet”.

Retten går deretter over til å vurdere om innførselen likevel krenket Hermés’ enerett fordi innførselen inngår i et salg hvor det foreligger en utenforstående selger som utøver næringsvirksomhet. I den forbindelse viser tingretten til EU-domstolens sak C/98-13 (Rolex mot Blomqvist), der innførselen av en klokkekopi fra selgeren i Asia til kjøperen i Danmark, inngikk som en del av selve salget og følgelig som en del av den kommersielle aktiviteten. Tingretten kommer til at avgjørelsen fra EU-domstolen har begrenset overføringsverdi, fordi de tre genserne var overlevert til A i utlandet før han selv innførte dem til Norge for privat bruk. Tingretten fastslår følgelig at produktene ikke inngår i “næringsvirksomhet”, jf. vml. § 4 første ledd. Dermed konkluderer tingretten med at innførselen ikke innebærer bruk som krenker Hermés’ enerett.

Tingrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) fattet 21. mars 2024 vedtak i klagesak knyttet til Orklas søknad om registrering av et rent fargemerke.

Orkla søkte om å registrere blåfargen “Pantone 2144 C” (lenket) for varen “sjokolade” i klasse 30, men fikk avslag av Patentstyret med den begrunnelse at merket manglet det nødvendige særpreg, jf. varemerkeloven § 14 (1) andre punktum.

Orkla klaget Patentstyrets registreringsnektelse inn for KFIR, og anførte at fargemerket er brukt og innarbeidet på en slik måte at det har oppnådd særpreg som kjennetegn for “sjokolade”.

KFIR finner imidlertid at klagen ikke kan føre frem. Nemnda viser til at terskelen for når et merke kan sies å ha utviklet særpreg gjennom bruk er relativ, og at det skal svært mye til når merket – som i denne saken – mangler iboende særpreg. Det vises også til at friholdelsesbehovet gjør seg sterkt gjeldende for fargemerker, fordi det bare finnes et begrenset antall farger. Hva gjelder Orklas søknad, gjelder den en enkeltfarge, som etter nemndas syn må anses som en primærfarge som er svært vanlig. I tillegg gjelder søknaden varer som markedsføres mot allmennheten, ikke spesialiserte varer. Disse omstendighetene tilsier etter KFIRs oppfatning at friholdelsesbehovet må vektlegges i enda større grad. Dette forsterkes ytterligere av at flere aktører i bransjen allerede bruker mellomblå nyanser, og at en enerett til fargen vil kunne utgjøre en omfattende markedsbegrensning.

I lys av disse utgangspunktene vurderer KFIR om Orkla likevel har lyktes med å innarbeide blåfargen som varemerke i omsetningskretsen. Orkla hadde fremlagt dokumentasjon for utstrakt bruk av fargen siden 1936, vist til høye salgstall og markedsandeler, høye markedsføringskostnader, og omfattende markedsføringsinnsats. Nemnda bemerker imidlertid at det er virkningen av markedsføringen som er avgjørende for om merket er innarbeidet. Orkla hadde i den forbindelse fremlagt en markedsundersøkelse som viste at 72 % av respondentene knytter fargenyansene til en spesifikk aktør, og at 66% av disse svarte enten Stratos, Nidar eller Orkla. Likevel mener nemnda at dette ikke nødvendigvis innebærer at respondentene oppfatter fargenyansen som et kjennetegn for sjokolade.

Samlet sett anser ikke KFIR innarbeidelsesdokumentasjonen å sannsynliggjøre i tilstrekkelig grad at blåfargen har oppnådd særpreg for “sjokolade” gjennom bruk. KFIR forkaster dermed Orklas klage.

KFIRs avgjørelse er tilgjengelig her.

Den 27. februar 2024 fattet KFIR vedtak i en sak mellom klageren TINE SA og Ostegården AS. I avgjørelsen tar KFIR stilling til om ordmerket JØRNSBERG krenker klagerens rett til merket JARLSBERG, jf. vml. § 16 a, jf. § 4 andre ledd (før lovendring 1. mars 2023).

KFIR vurderer først om JARLSBERG er “velkjent” i Norge, slik at det får et utvidet vern som et sterkt innarbeidet varemerke (såkalt “kodakvern”), jf. vml. § 4 annet ledd. KFIR kommer til at dette er tilfellet. I vurderingen vektlegger KFIR at 8 % av all ost som selges gjennom dagligvaren i Norge er JARLSBERG, som er en betydelig markedsandel for en så vid varekategori som “ost”. Videre vektlegger KFIR at TINE SA har foretatt betydelige investeringer i markedsføringen av JARLSBERG, og fremlagte utdrag fra markedsundersøkelser, som viser høy grad av kjennskap til merket i omsetningskretsen.

Deretter vurderer KFIR om merket JØRNSBERG “ligner” på merket JARLSBERG, jf. vml. § 4 andre ledd. KFIR finner blant annet at merkene er registrert for varer av samme slag, og at det foreligger visuelle, fonetiske og konseptuelle likhetstrekk mellom dem. KFIR uttaler at saken gjelder en svært vanlig forbruksvare, og at det særlig i slike tilfeller ikke kan forventes at forbrukeren gjør en grundig analyse av merkenes enkeltelementer, opphav eller meningsinnhold. Følgelig kommer KFIR til at JØRNSBERG “ligner” på JARLSBERG.

KFIR vurderer så om bruken av merket JØRNSBERG medfører en “urimelig utnyttelse” av særpreget eller anseelsen til JARLSBERG. KFIR legger avgjørende vekt på at JARLSBERG har blitt særlig kjent for varen “ost”, og at JØRNSBERG er registrert for samme vare. Videre peker KFIR på at de positive assosiasjonene som følger av reklamekampanjene til JARLSBERG vil kunne overføres til JØRNSBERG. Dermed kommer KFIR til at bruken av merket JØRNSBEG medfører en “urimelig utnyttelse” av særpreget eller anseelsen til JARLSBERG.

Avgjørelsen fra KFIR er tilgjengelig her.

Den 6. februar 2024 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avgjørelse i sak mellom Academy S.r.l (Academy) og Patentstyret om ordmerket SEAFARER. Academy søkte varemerket registrert for varer i klasse 25 (klær, fottøy og hodeplagg), men Patentstyret avslo søknaden fordi det ble ansett å være beskrivende og å mangle det nødvendige særpreg, jf. varemerkeloven § 14. KFIR kommer til det samme resultatet som Patentstyret.

Ved vurderingen viser KFIR til at SEAFARER vil oppfattes som en betegnelse på personer som i dag arbeider til sjøs eller som regelmessig reiser til sjøs. Den norske gjennomsnittsforbrukeren har gode engelskkunnskaper, og vil etter KFIRs vurdering direkte og umiddelbart forstå hva ordet SEAFARER betyr. Når SEAFARER brukes på de aktuelle varene, vil det dermed ifølge KFIR oppfattes som informasjon om at varene er ment for sjøfarere. Videre vises det til at den profesjonelle delen av omsetningskretsen, som kan være fiskere, seilere eller andre personer som arbeider til sjøs, uten videre vil oppfatte merket som informasjon om at varene er laget for nettopp sjøfarere. Videre finner KFIR at SEAFARER ikke er egnet til å skille Academys varer fra andres på grunn av sitt rent beskrivende innhold.

KFIR avviser også at merket har oppnådd særpreg gjennom bruk, jf. varemerkeloven § 14 tredje ledd. Academy hadde blant annet innlevert dokumentasjon på at merket var omtalt i en artikkel fra motemagasinet Vogue, og en oversikt over klesmerker i en nettbutikk til et varemagasin i Stavanger, samt påstått at merket var populært på 1970-tallet. Dette var ikke tilstrekkelig for å komme over den høye terskelen som legges til grunn ved vurderingen av varemerker som anses som beskrivende for varens egenskaper.

At SEAFARER er tillatt registrert i andre jurisdiksjoner anses som et relevant moment av KFIR, men tillegges ikke avgjørende vekt, da det er den norske gjennomsnittsforbrukerens oppfatning av merket som er avgjørende.

Klagen ble dermed forkastet og ordmerket nektes registrert.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 5. februar 2024 avsa Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) avgjørelse i sak mellom Kreftforeningen og Ung Kreft (Klagerne) og Patentstyret om ordmerket FUCK CANCER. Varemerket var registrert for enkelte varer og tjenester i klasse 14 (smykker, armbånd), 36 (veldedighetsinnsamlinger) og 41 (workshoper for kulturelle formål, perling av armbånd), men ble opphevet av Patentstyret etter en innsigelse til registreringen av ordmerket. Patentstyret viste til at ordmerket mangler det nødvendig særpreg for de aktuelle varene og tjenestene, jf. vml. § 14. KFIR kommer til samme resultatet som Patentstyret.

KFIR finner at merketeksten FUCK CANCER oppfattes som et slagord. I vurderingen av om et slagord har tilstrekkelig særpreg er det ifølge KFIR relevant å se hen til blant annet graden av originalitet og om det er nødvendig med en nærmere fortolkning for å oppfatte betydningsinnholdet. Et slagord har gjennom tidligere praksis blitt ansett for å mangle særpreg, særlig der det er tale om “rosende og salgsfremmende” slagord.

Etter en konkret vurdering, finner KFIR at gjennomsnittsforbrukeren vil oppfatte Fuck Cancer som et kamprop mot kreft eller en generell støtteerklæring for kreftsaken. Derfor vil den norske gjennomsnittsforbrukeren ikke oppfatte merket som en angivelse av kommersiell opprinnelse, og det mangler særpreg som kjennetegn.

Videre avviser KFIR at merket har oppnådd særpreg gjennom bruk, jf. vml. § 14 tredje ledd. Klagerne hadde innsendt dokumentasjon i form av en rekke nyhetsoppslag der Fuck Cancer og Kreftforeningen var nevnt, som skulle underbygge dette. KFIR finner imidlertid ikke at medieomtalen var egnet til å sannsynliggjøre at Fuck Cancer ble oppfattet som klagernes kjennetegn, da det ikke viste en konsistent eller langvarig omtale av merket og Klagerne sammen. Videre viser KFIR til at Fuck Cancer her var benyttet som et generelt slagord som viser støtte til kreftsaken, og ikke som et varemerke for klagerne.

At FUCK CANCER er tillatt registrert i andre jurisdiksjoner anses som et relevant moment av KFIR, men tillegges ikke avgjørende vekt, da det er den norske gjennomsnittsforbrukerens oppfatning av merket som er avgjørende.

Klagen ble dermed forkastet og registreringen av ordmerket oppheves.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

PS: Ordmerket Fuck Cancer har også tidligere blitt nektet registrert. Den svenske organisasjonen Ung Cancer ønsket å registrere ordmerket «Fuck cancer» i 2013. Dette ble først avvist fordi patentstyret mente at nordmenn ville kunne bli støtt av at uttrykket inneholder det engelske banneordet «fuck». Et figurmerke med merketeksten Fuck Cancer ble imidlertid i 2019 tillatt registrert etter en ny søknad, samt ordmerket i 2022. Det er sistnevnte registrering som nå er opphevet gjennom KFIRs avgjørelse.

EU har nå vedtatt direktiv 2024/825 med hensyn til styrket forbrukervern ved den grønne omstillingen gjennom bedre informasjon og bedre beskyttelse mot urimelig praksis.

De nye reglene har som formål å blant annet redusere grønnvasking, stille krav til produsenter om å synliggjøre et produkts garantiperiode, og skal gi forbrukerne tydeligere informasjon om et produkts reparasjonsmuligheter og programvareoppdateringer.

Les mer om dette i vår artikkel her.

Barne- og familiedepartementet har publisert årets tildelingsbrev til Forbrukertilsynet. I brevet fremgår det at Forbrukertilsynet skal prioritere å føre tilsyn med følgende områder i 2024:

• Markedsføring og avtalevilkår i digitale kanaler, og med digitale produkter og tjenester som kan utfordre forbrukervernet på sikt
• Markedsføring overfor barn og unge, herunder i digitale kanaler, og kommersielt press overfor russ
• Markedsføring og avtalevilkår i strømmarkedet
• Finansielle tjenester med særlig vekt på tilbud om kreditt og lovligheten av størrelsen på fakturagebyr
• Åpenhetsloven

Forbrukertilsynet kan med grunnlag i egne vurderinger og tilgjengelige ressurser også velge å føre tilsyn på andre områder.

Tildelingsbrevet er tilgjengelig her.

Etter dialog med EU-kommisjonen og nasjonale forbrukermyndigheter, har Tinder forpliktet seg til å informere forbrukerne om at rabatter de markedsfører for premiumtjenester er personalisert ved hjelp av automatiserte midler.

Tinder har forpliktet seg til følgende:

• å ikke anvende personalisert prising basert på alder uten å på forhånd informere forbrukerne klart om dette;
• å informere forbrukerne tydelig om at rabatterte priser for premiumtjenester er personalisert ved hjelp av automatiserte midler, og;
• å informere forbrukerne om hvorfor de blir tilbudt personaliserte rabatter, for eksempel fordi de ikke var villige til å kjøpe Tinders premiumtjenester til en standardpris.

Forbrukerrettighetsdirektivet (angrerettloven) stiller krav til at næringsdrivende, der dette er relevant, opplyser om at prisen er personalisert på grunnlag av en automatisert beslutningsprosess. Angrerettloven stiller ikke krav om å informere om hvorfor forbrukeren får en personalisert pris.

Direktivet om urimelig handelspraksis (markedsføringsloven) stiller krav om at næringsdrivende i markedsføring må gi vesentlig informasjon om priser på en klar og forståelig måte. I Tinder-saken har EU-kommisjonen og nasjonale forbrukermyndigheter konkludert med at informasjon om hvorfor prisen er personalisert, er vesentlig informasjon. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men det blir interessant å se om Forbrukertilsynet alltid vil vurdere at slik informasjon er vesentlig.

EU-kommisjonens pressemelding er tilgjengelig her.

Etter dialog med EU-kommisjonen og nasjonale forbrukermyndigheter, har PayPal forpliktet seg til å gjøre endringer i sine avtalevilkår.

Ifølge de felleseuropeiske reglene og den norske markedsføringsloven skal standard kontraktsvilkår være rimelige, og de må være utformet i et enkelt og forståelig språk. EU-kommisjonen og de nasjonale forbrukermyndighetene har konkludert med at PayPals vilkår er urimelige og vanskelige.

Dette er eksempler på endringer som selskapet har forpliktet seg til:

• Gjøre det tydelig hvilke vilkår som gjelder for forbrukere, og hvilke som gjelder kun for bedrifter
• Fjerne bestemmelsene i vilkårene som pålegger forbrukere å kontrollere om vilkårene er i samsvar med loven eller ikke
• Gjøre det tydelig at forbrukerne ikke er ansvarlige for skader som ikke er forårsaket av deres feil eller som forbrukerne ikke kunne ha forutsett
• Sikre at forbrukere forstår at de kan forholde seg til loven i landet de bor i dersom det skulle oppstå en tvist
• Fjerne vilkår som forbrukere ikke forstår uten ytterligere forklaringer, slik som “merchantability” eller “non-infringement”.
• EU-kommisjonens pressemelding er tilgjengelig her.

I forbindelse med moderniseringsdirektivet, har Forbrukertilsynet fått mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved bruk av urimelige avtalevilkår. Vi anbefaler derfor at næringsdrivende tar en gjennomgang av sine vilkår ved salg til forbrukere.

Etter dialog med EU-kommisjonen og nasjonale forbrukermyndigheter, har Zalando forpliktet seg til å fjerne en rekke påstander om bærekraft fra sine nettsider. Dette er den første større innsatsen som gjøres i forbindelse med klima- og bærekraftspåstander.

EU-kommisjonen og de nasjonale forbrukermyndighetene innhentet dokumentasjon og uttalelser fra Zalando for å styrke påstandene, og konkluderte med at selskapets påstander om klima- og miljøfordeler var villedende og forbudt.

Zalando har for eksempel forpliktet seg til å fjerne sin egen merkeordning “sustainability” og symboler som løv eller trær, som er plassert ved produktene. I stedet for å bruke generelle begreper som “bærekraftig”, skal det gis spesifikk informasjon om de positive egenskapene ved produktene, som for eksempel prosentandelen av resirkulert materiale som er brukt. Selskapet vil også sikre at påstander kun baserer seg på aspekter som er vesentlige for klima- og miljøet.

EU-kommisjonens pressemelding kan leses her.

NKU avsa den 25. januar 2024 uttalelse i sak mellom Nordic Season Products AS (“NSP”) og Blaauw AS (“Blaauw”). Begge selskaper er grossister som har solgt 17. mai produkter til detaljistledd. Blaauw hadde mistet flere større kontrakter i 17. mai-markedet, og oppdaget at flere detaljister hadde lanserte egne produkter og kolleksjoner som var produsert av NSP eller selskaper kontrollert av NSP. Blaauw hevdet at NSP hadde opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25 og § 30 ved påstått etterlikning av Blaauws 17. mai-portefølje.

NKU var ikke overrasket over at produktene enkeltvis var like. 17. mai-produkter vil utformes innenfor et gitt fargespekter, og variasjonsmulighetene er derfor få. Produktporteføljen var også påfallende lik, og bestod i all hovedsak av de samme produkttypene. Likevel konkluderte utvalget med at NSP ikke hadde opptrådt i strid med markedsføringsloven.

Utvalget bemerker at en norsk aktør generelt ikke kan få vern for å importere generiske tilgjengelige produkter fra utlandet. Det var ikke bevist at sammensetningen av produkter i porteføljen var et resultat av Blaauws innsats, og det forelå derfor ikke en krenkelse av markedsføringsloven § 25 eller § 30.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har avsluttet sakene mot Convene, Telia og Telenor etter at selskapene enten har satt ned eller fjernet fakturagebyrene.

Etter tilsynets vurdering tok selskapene ulovlig høye fakturagebyr, og varslet derfor i desember 2023 at de ville fatte forbudsvedtak med tilhørende tvangsmulkt på mellom 1,3 og 3 millioner kroner per uke dersom praksisen fortsetter. Les mer om saken i vårt nyhetsbrev for Q4 2023.

Forbrukertilsynet har uttalt at de vil fortsette å føre tilsyn med fakturagebyrer fremover, og Barne- og familiedepartementet har utpekt dette som et prioritert område.

Forbrukertilsynets pressemelding er tilgjengelig her.

I 2023 fattet Statens legemiddelverk (nå Direktoratet for medisinske produkter) vedtak mot klinikkene Beauty Medical og Eger Skin Clinic for brudd på bestemmelser om legemiddelreklame i legemiddelloven §§ 19 og 21 og legemiddelforskriften kapittel 13. Sakene gjaldt ulovlig markedsføring av botulinum toksi (botox). Begge selskapene klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold av Helse- og omsorgsdepartementet.

Vedtakene besto av flere deler:

• Pålegg om stans av den ulovlige reklamen, med tilhørende løpende tvangsmulkt på kr 5 000 per dag til reklamen ble fjernet
• Offentliggjøring av beslutningen
• Overtredelsesgebyr på respektive kr 700 000 og kr 800 000

Vedtakene er tilgjengelige her og her.

Lotteritilsynet har fattet vedtak mot nettstedet Schpell (Tiergarten Marketing Ltd) og selskapene Baris Entertainment AS og Viken Underholdning AS for brudd på forbudet mot ulovlig markedsføring av pengespill. Lotteritilsynet konkluderer med at Schpell har markedsført pengespill som er ulovlig i Norge både på nettsiden og i sine sosiale kanaler. Tilsynet reagerer også på at Schpell har brukt influencere tilknyttet Baris Entertainment AS og Viken Underholdning AS for å markedsføre pengespill på kanaler som Twitch, Kick og YouTube.

Forbudet mot å markedsføre eller medvirke til å markedsføre pengespill som ikke er tillatt i Norge rammer både handlinger som skjer i Norge og fra utlandet rettet mot Norge. I denne saken konkluderer Lotteritilsynet med at markedsføringen er rettet mot et norske publikum ved at det er brukt norske personer i markedsføringen. Lotteritilsynet presiserer at det ikke er avgjørende for vurderingen at det ikke blir benyttet norsk språk og valuta i Schpell sine kanaler.

I vedtakene er selskapene pålagt å stanse markedsføringen innen 20. februar. Lotteritilsynet har uttalt at fortsatt overtredelse kan innebære tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.

Lotteritilsynet har omtalt vedtakene her.

Selskapene har samlet klaget på vedtaket, og mener blant annet at spillene ikke er rettet mot det norske markedet, men mot et internasjonalt publikum og at livestreamingene er omfattet av sendelandsprinsippet.

Vestre Landsret i Danmark avsa 1. mars 2024 dom i en sak mellom Dansk Vegetarisk Forening og Klimabevægelsen og Danish Crown A/S. Spørsmålet i saken var om Danish Crown skulle forbys å bruke påstanden “Dansk gris er mere klimavenlig, end du tror” og merket ”Klimakontrolleret gris” i fremtiden.

”Dansk gris er mere klimavenlig, end du tror”

Retten la til grunn at påstanden ikke kan forstås som at svinekjøtt er miljøvennlig, men at det er mer miljøvennlig enn gjennomsnittsforbrukerens oppfatning. Det var altså dette Danish Crown måtte dokumentere. Danish Crown la frem en rekke rapporter om svinekjøtts klimaavtrykk i form av CO2-utslipp, også sammenlignet med andre matvarer, samt forbrukerundersøkelser, som retten mente var tilstrekkelig for å underbygge påstanden.

“Klimakontrollert gris”

Selskapet brukte også merket “Klimakontrollert gris” på flere produkter. Landsretten fant at denne bruken ga forbrukeren et inntrykk av en merkeordning underlagt en viss kvalitativ miljøkontroll tilsvarende autoriserte miljømerker. ”Klimakontrollert gris” var Danish Crowns egen merkeordning og var dermed ikke underlagt en uavhengig kontroll.

Landsretten slo fast det må stilles større krav til dokumentasjonen for en frittstående generell påstand om et miljøforhold, når det ikke foreligger en uavhengig kontroll av merkeordningen. Danish Crown klarte ikke å oppfylle dette kravet til dokumentasjon, og “Klimakontrollert gris” ble derfor ansett som villedende.

Dommen er tilgjengelig her og er anket.

Forbrugerombudsmanden i Danmark har behandlet flere saker som knytter seg til miljøpåstander.

• Forbrugerombudsmanden har vurdert at Aqua d’Or Mineral Water A/S har brutt markedsføringsloven ved markedsføring på flaskenes emballasje og på sin nettside.

Etter Forbrugerombudsmandens vurdering er det villedende å markedsføre at emballasjen består av “genbruksplast”, når det i realiteten er “genanvendt plast”. Årsaken til dette er at gjennomsnittsforbrukeren vil forstå “genbruksplast” slik at flaskene er skyllet, rengjort og gjenbrukt, ikke at plasten er smeltet om

En annen miljøpåstand som ble ansett som villedende var at ”Genbrugsplast reducerer CO2-udledningen med op til 35% sammenlignet med ny plast. […]”. Påstanden om sammenligning ble vurdert som irrelevant, ettersom en stor del av plastflaskene som finnes på markedet, inngår i retursystemet, og ikke er laget av 100% ny plast.

• Forbrugerombudsmanden har vurdert at onlineplattformene Miinto A/S og Stylepit.com A/S har bidratt til å optimalisere og fremme salget av produkter som feilaktig har vært markedsført som bærekraftige. Forbrukerombudet vurderer at selskapene har spilt en aktiv rolle i formidlingen av informasjonen på plattformene. De er derfor ikke omfattet av lovgivningens mulighet for å unngå ansvar (tidligere danske e-handelsloven og nå DSA-forordningens artikkel 6).
• Forbrukerombudsmanden har også vurdert at et forsikringsselskap har brutt villedningsforbudet i markedsføringsloven ved uklare formuleringer om en leverandørs CO2-besparelser.Etter forbrukerombudsmandens vurdering innfridde ikke utsagn om at ”I dele af landet kan du også vælge [autoværkstedets navn], som udleder op til 95 % mindre CO2*, og hvor reparationen kun tager to timer” kravene til å være klare, sanne, konkrete og ikke villedende. Utsaget tydeliggjorde ikke om den nevnte CO2 besparelsen angikk autoverkstedet som sådan, eller enkelte av verkstedets aktiviteter. Det var heller ikke klart hva eller hvem man sammenliknet med. Forsikringsselskapet hadde kun dokumentert en CO2-besparelse ved sprøytelakkering, sammenliknet med en annen form for sprøytelakkering. Til bruken av “*” sammen med en lenke med ytterligere informasjon uttalte Forbrugerombudsmanden at “*” vil være tilstrekkelig hvis informasjonen finnes i umiddelbar nærhet til miljøutsagnet, men ikke hvis det krever at forbrukeren klikker seg videre.
• Forbrukerombudsmanden har vurdert lovligheten av markedsføringsutsagn som “PFAS-fri” og “ikke tilsatt PFAS”. Utsagnene vil kunne brukes dersom PFAS finnes i en konstrentrasjon lavere enn deteksjonsgrensen, eller i en mengde så lav at den ikke kan spores. Det må likevel i umiddelbar nærheten til utsaget fremgå at produktet kan inneholde Forbrukerombudsmanden understreker at utsagnene vil være villedende, og dermed ulovlige, dersom de benyttes om produkter som vanligvis ikke inneholder eller er belagt med PFAS.

Les Forbrukerombudsmandens pressemeldinger her, her, her og her.

Forbrukerombudsmanden har konkludert med at et forsikringsselskap ikke har innhentet gyldige samtykke fra forbrukere til markedsføring. Samtykket var hentet inn ved villedende og aggressiv handelspraksis, og kunne derfor ikke anses avgitt frivillig.

På hjemmesiden hadde forsikringsselskapet presentert muligheten til å motta elektronisk markedsføring. Hvis forbrukeren klikket “nei” ble vedkommende møtt med en gul varseltrekant etterfulgt av teksten ”Hvis du svarer ”Nej” kan vi ikke rådgive dig optimalt om dit kundeforhold. Vi har heller ikke mulighed for at tilpasse tilbud og markedsføring til dig og dit kundeforhold”. Opprettholdelse av svaret “nei” måtte gjøres ved rød knapp, mens svaret “ja” var i en grønn knapp.

Fremgangsmåten ble ansett villedende da opplysningene kunne gi forbruker et inntrykk av at kvaliteten på forsikringsselskapets rådgivning var avhengig av at samtykke var avgitt. Videre ble praksisen ansett aggressiv, da fremgangsmåten for å innhente samtykket i vesentlig grad begrenset forbrukerens evne til å ta en informert beslutning.

Markedsføringshenvendelser med grunnlag i samtykke avgitt etter den ulovlige praksisen ble ansett for å være i strid med den danske markedsføringsloven.

Forsikringsselskapet har etter Forbrugerombudsmandens henvendelse endret sin samtykkepraksis og slettet de innhentede samtykkene.

Forbrukerombudsmandens pressemelding er fjernet fra nettsiden.

Datatilsynene i Norge, Nederland og Hamburg har bedt Personvernrådet (“EDPB”) om en formell tolkingsuttalelse om lovligheten av at brukere må velge å enten betale eller samtykke til sporing og profilering for markedsføringsformål. Meta er blant aktørene som har implementert denne praksisen. Datatilsynet har lenge uttalt at de er skeptiske til dette. “Vi står ved et veivalg. Er personvern en menneskerettighet for alle, eller er det en luksus forbeholdt de med god råd? Svaret vil definere internett i årene som kommer”, sier Tobias Judin, seksjonssjef for internasjonal seksjon i Datatilsynet.

Etter GDPR artikkel 64 må EDPB komme med en uttalelse innen 8 uker, men denne fristen kan utvides med ytterligere 6 uker. Datatilsynet har uttalt at de tror at EDPB vil komme med en uttalelse i løpet av april.

Datatilsynets omtale av saken er tilgjengelig her.

I vårt nyhetsbrev i Q4, skrev vi om Datatilsynets varsel om et overtredelsesgebyr på 20 millioner kroner og flere pålegg til Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Etter å ha vurdert NAVs merknader har Datatilsynet nå fattet vedtak, som langt på vei er i tråd med det opprinnelige varselet.

Datatilsynet skriver at deres hovedkonklusjon er at NAVs styringssystem ikke er tilfredsstillende for å sikre etterlevelse av personvernregelverket, og at sikringen av konfidensialitet gjennom tilgangsstyring og loggkontroll ikke er tilfredsstillende.

NAV har pålaget vedtaket.

Denne saken illustrerer viktigheten av tilgangsstyring. Det Danske datatilsynet har også nylig publisert en veileder om dette teamet, som er tilgjengelig her.

Den 13. mars 2024 publiserte EU-parlamentet den endelige teksten til AI Act (AI-forordningen). Forordningen inneholder en risikobasert tilnærming til kunstig intelligens. Det skilles mellom bruk av AI-systemer for formål som har uakseptabel risiko, bruk av AI-systemer for formål som har høy risiko, bruk av AI-systemer som interagerer med mennesker eller genererer innhold, samt AI-modeller med allment formål (general purpose AI models). Særlig pålegges tilbydere av AI-systemer for høyrisiko-formål betydelige krav, herunder til kvalitetsstyringssystem.

Brudd på forordningen kan utløse betydelige overtredelsesgebyr. Brudd på bestemmelsene om forbudt AI-praksis kan på opptil det høyeste av 35 millioner euro eller 7 % av virksomhetens globale omsetning.

Forordningen ble foreslått helt tilbake til april 2021, og er omtalt av oss blant annet i nyhetsbrev Q3 2022, Q2 2023, Q4 2023.

Forordningen får betydning for utviklere av kunstig intelligens, de som implementerer systemer med kunstig intelligens og for brukerne av kunstig intelligens.

Selv om AI Act om kort tid vil bli vedtatt av EU, er ikke forordningen implementert i norsk rett. Regjeringen har uttalt at forordningen er EØS-relevant, og dermed også vil innlemmes i EØS-avtalen. Dette innebærer at AI Act sannsynligvis vil bli implementert i norsk rett.

AI Act er tilgjengelig her.

Den 31. januar 2024 vedtok Europakommisjonen gjennomføringsbestemmelser for det europeiske cybersikkerhetsskjemaet, et skjema med felles kriterier for cybersikkerhet. Skjemaet definerer tre ulike nivåer av kriterier, høy risiko, betydelig risiko og grunnleggende risiko, basert på risikonivået forbundet med den tiltenkte bruken av produktet.

Cybersikkerhetsskjemaet ble vedtatt som et resultat av cybersikkerhetsforordningen, et felleseuropeisk rammeverk for frivillig sertifisering av IKT-produkter, tjenester og prosesser.

Kommisjonsforordningen er tilgjengelig her.

Den 20. desember 2023 avsa Borgarting lagmannsrett dom i ankesaken mellom Lividi AS (“Lividi”) og Staten v/ Forsvarsdepartementet. Saken gjaldt rettigheter til en programvare utviklet av Lividi som gjør at norske soldater kan kommunisere sikkert i felt. Vi har tidligere skrevet om Oslo tingretts avgjørelse i vårt nyhetsbrev Q1 2023.

Tvisten oppsto etter at Forsvarsmateriell ønsket å engasjere Kongsberg Defence & Aerospace som strategisk partner og overdra koordineringen av programvaren. Lividi hevdet at slik deling av programvaren var i strid med avtalen mellom partene fra 2020, og fremsatte krav om forbud mot å gi tilgang til eller innsyn i programvaren eller kildekoder i systemet.

Lagmannsretten kom til det samme resultatet som tingretten, og har i det vesentlige også sluttet seg til deres begrunnelse. Lagmannsretten tar først stilling til om Forsvarsmateriell allerede ved inngåelsen av avtalen i 2020, hadde besluttet eller klart forutsatt at Kongsberg Defence & Aerospace skulle være fremtidig programleverandør bak ryggen til Lividi. Spørsmålet besvares negativt, da lagmannsretten ikke finner det sannsynliggjort at Forsvarsmateriell før inngåelsen av avtalen i 2020 hadde foretatt noen slik beslutning. Tvert imot mente lagmannsretten at Forsvarsmateriell hadde oppfylt sin plikt til å føre reelle forhandlinger med Lividi.

Lagmannsretten tar så stilling til tolkningen av 2020-avtalen, herunder om avtalen skal tolkes innskrenkende slik at avtalen innebar en begrensning i hvilke tredjeparter Forsvarsmateriell hadde rett til å engasjere ved utnyttelse av disposisjonsretten. Også dette besvares negativt av lagmannsretten.

Lagmannsretten fant dermed etter en konkret vurdering at Forsvarsmateriell sto fritt til å søke bistand hos enhver tredjepart, herunder også Kongsberg Defence & Aerospace, noe som også ga dem en rett til å gi innsyn i eller overlevere kildekoden og virkemåten til programvaren så langt det var nødvendig for å ivareta den utvidede disposisjonsretten.

Lagmannsrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

EUs nye bredbåndsforordning (Gigabit infrastructure Act), som er en revisjon av bredbåndsdirektivet fra 2014, har vært gjenstand for diskusjon innad i EU i et år. Det opprinnelige forslaget til forordning ble fremlagt 23. februar 2023.

Hovedformålet til forordningen er å redusere kostnadene ved utbygging av elektronisk kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet, og understøtte 2030 Digital Decade-målet om at alle i hele EU skal ha tilgang til rask Gigabit-tilkobling og rask mobildata innen 2030. Rent konkret oppstiller forordningen plikter for både nettoperatører og offentlige organer som kontrollerer slik infrastruktur.

Enigheten innebærer at vedtakelse av forordningen er ett steg nærmere å bli en realitet. Deretter vil forordningen være gjenstand for vurdering i EØS før det til slutt eventuelt vil bli gjennomført i norsk rett. Departementet har allerede varslet at forslaget vil innebære behov for en ny bredbåndsutbyggingslov, men har samtidig uttalt at det vil være begrense konsekvenser ut over det som allerede følger av loven siden det allerede er god høyhastighetsdekning i Norge.

Foreløpig forordningstekst er tilgjengelig her, mens en oppsummering av status er tilgjengelig i Stortingets EU/EØS-nytt her. Statusen frem til vedtakelse i Norge kan følges hos Europalov her.

Forordningen, som Rådet og Parlamentet nå har oppnådd foreløpig enighet om, etablerer et felles rammeverk for deling av helsedata.

Forordningen inneholder bestemmelser som sikrer at enkeltpersoner skal kunne hente ut sine helsedata på tvers av EU-landenes helsesystemer (primærbruk) og ha full kontroll over disse. Alle medlemslandene skal utpeke en nasjonal digital helsemyndighet som skal sikre borgernes rettigheter. Denne myndigheten vil være en del av MyHealth@EU, en grensekryssende digital infrastruktur. Norge har besluttet å knytte seg til MyHealth@EU. For å sikre interoperabilitet på EU-nivå, vil det være krav om at alle elektroniske journalsystemer overholder spesifikasjonene i det europeiske formatet for utveksling av elektroniske pasientjournaler.

Videre inneholder forordningen bestemmelser som skal legge til rette for gjenbruk av anonymiserte helsedata til forskning, innovasjon og politikkutforming (sekundær bruk). For å få tilgang til helsedata kreves en tillatelse fra et nasjonalt organ. Disse organene vil inngå i HealthData@EU, en ny EU-infrastruktur for sekundær bruk av helsedata. Norge deltar i pilotaktiviteter knyttet til HealthData@EU.

Resultatet av forhandlingene mellom Rådet og Parlamentet er blant annet at medlemslandene kan gi enkeltpersoner muligheten til å avstå fra sekundær bruk av egne helsedata, med unntak for formål av offentlig interesse. I tillegg kan pasienter nekte helsepersonell tilgang til data for primærbruk, med mindre det er nødvendig for å ivareta pasientens vitale interesser.

Les mer om forslaget her.

Den 15. september 2022 la EU-kommisjonen frem forslag til Cyber Resilience Act, en ny felleseuropeisk standard for cybersikkerhet. Vi omtalte dette i vårt nyhetsbrev Q3 2022.

Reguleringen oppstiller et rammeverk for cyberrobusthet med grunnleggende krav til cybersikkerhet for produkter med digitale elementer, og oppstiller forpliktelser for produsenter, importører og andre distributører.

Parlamentet har nå godkjent lovforslaget, og nå venter formell godkjenning av Rådet.

Parlamentets pressemelding er tilgjengelig her.

I januar avsa Oslo tingrett dom i tvist mellom Sparebank 1 Utvikling DA og T-leverandøren Tietoevery Norway AS om varigheten av IT-kontrakt og vederlaget for tjenesten. Sparebank 1 Utvikling fikk fullt medhold av tingretten.

Sakens reiste blant annet spørsmål om Sparebank 1 Utvikling rettmessig kunne forlenge den opprinnelige avtalen mellom partene fra 2007 med grunnlag i opsjonene i en endringsavtale, og om Tietoevry har krav på en revisjon av vederlaget.

Etter en konkret vurdering av blant annet avtalekomplekset formål og innhold, forhistorie og reelle hensyn i form av konsekvensbetraktninger, fant tingretten at Sparebank 1 Utvikling hadde rett til å forlenge hovedavtalen. Tingretten skriver blant annet at Tietoevry sin anførsel “fremstår som en kontraintuitiv løsning egnet til å incentivere mislighold”.

Tietoevry fikk heller ikke medhold i kravet om revisjon av vederlaget. Prinsipalt ble flere bestemmelser i avtalen påberopt som grunnlag for retten til å revidere det avtalte vederlaget, men retten fant ikke at noen av bestemmelsene ga hjemmel for slik revidering.

Subsidiært hadde Tietoevry påberopt avtaleloven § 36 og læren om bristende forutsetninger som hjemmel for revidering av det avtalte vederlaget. Som grunnlag for anførselen hadde saksøkte påberopt en rekke ulike utviklingstrekk i avtaleforholdet som hver for seg og samlet sett angivelig skal ha ledet til at oppfyllelse er blitt så kostbart og balanseforrykkende at det må anses som kvalifisert urimelig. Tietoevry gjorde blant annet gjeldende at det har vært en vesentlig endring i Sparebank 1 Utvikling sin bruk av Tietoevrys tjenester, at det har vært vesentlige endringer i IT-markedet i avtaleperioden, og at Tietoevry er påført betydelig økt oppfyllelsesbyrde som følge av vesentlige regulatoriske endringer i perioden. Retten fremholder at “selv om retten er kommet til at Leverandøren er påført økt oppfyllelsesbyrde i perioden som følge av endringer i Kundens bruk av Leverandørens tjenester, endringer i IT-markedet og ekstraordinær inflasjon, er retten kommet til at terskelen for urimelighet ikke er overskredet slik saken står for retten.” Leverandørens krav om revisjon av vederlaget og/eller betingelsene for dette ble altså ikke tatt til følge.

Tingrettens dom er tilgjengelig her. Dommen er anket og ankeforhandling er berammet i november/desember.

Kultur og likestillingsdepartementet la den 22. mars 2024 frem Prop. 66 LS (2023-2024) “Endringer i kringkastingsloven mv”. Proposisjonen inneholder forslag til endringer i kringkastingsloven, bildeprogramloven, tobakksskadeloven, alkoholloven og legemiddelloven. Lovendringene skal gjennomføre AMT-direktivet (direktivet om audiovisuelle medietjenester) i Norge.

Proposisjonen inneholder blant annet forslag til lovendring om at plikten til universell utforming vil gjelde for alle tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Herunder vil meldinger fra myndighetene i kriser måtte utformes universelt. Det foreslås også et forbud mot at personopplysninger om mindreårige som er samlet inn av en TV-tilbyder kan brukes kommersielt.

Videre foreslås det en utvidelse av kringkastingslovens virkeområde slik at den vil omfatte videodelingsplattformtjenester, altså plattformer der tilbyder ikke har den redaksjonelle kontrollen fordi brukerne laster opp innholdet (f.eks. YouTube). Det er blant annet foreslått at slike plattformer må iverksette tiltak for å beskytte brukere mot ulovlig og/eller skadelig innhold, samt innhold som kan være skadelig for mindreårige.

Proposisjonen er tilgjengelig her, og regjeringens pressemelding er tilgjengelig her.

Europaparlamentet og rådet har vedtatt forordningen om mediefrihet (European Media Freedom Act). Forordningen har til formål å sikre mediemangfold og mediers uavhengighet, og stiller en rekke krav til medlemsstater, tilbydere av medietjenester, tilbydere av “very large online plattforms” og enkelte andre aktører innenfor mediemarkedet.

Forordningen inneholder blant annet forbud mot bruk av spionprogramvare rettet mot medier, journalister og deres familiemedlemmer. Forbudet skal styrke kildevernet. For å styrke medienes uavhengighet må tilbydere av nyhets- og aktualitetsmedier tilgjengeliggjøre informasjon om eierskap og finansiering. Allmennkringkasternes ledere og styremedlemmer skal oppnevnes etter en transparent, åpen og ikke-diskriminerende prosedyre etter lovfastsatte kriterier.

Forordningsforslaget inneholder krav til hvordan “very large online plattforms” skal håndtere innhold publisert av redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmedier. Medlemsstatene pålegges å vurdere hvorvidt konsentrasjoner i mediemarkedet kan innvirke på mediemangfold og redaksjonell uavhengighet.

Vi har tidligere skrevet om European Media Freedom Act i vårt nyhetsbrev Q1 2022.

EU-parlamentets pressemelding er tilgjengelig her.

PFU finner at NRK, gjennom dokumentarserien “Ingen elsker Bamsegutt”, med Tore Strømøy som programleder, har brutt god presseskikk. NRK innrømmet i forbindelse med saksbehandlingen at de hadde brutt god presseskikk.

For det første finner PFU at NRK har brutt Vær Varsom-plakaten (“VVP”) punkt 4.8 ved at serien eksponerte hovedpersonens sønn i unødvendig utstrekning, ved redegjørelser om familiens sosiale utfordringer og kontakt med barnevernet, i kombinasjon med både bilde og navn av gutten. For det andre har NRK brutt VVP punkt 3.2 ved å ikke inkludere at hovedpersonen hadde vært dømt i en sedelighetssak på 90-tallet. Opplysningene var nødvendige for å nyansere historien om mannen, hans livshistorie og problemer med NAV og barnevernet.

Til slutt finner PFU at NRK har brutt VVP punkt 2.2 om uavhengighet. Programlederen hadde aktivt forsøkt å hjelpe hovedpersonen ved å søke om oppholdstillatelse for hans kone. Dermed var NRK formell part i saken hos Utlendingsdirektoratet, samtidig som NRK i forbindelse med serien gjennomførte kritiske intervju av relevante myndigheter og foretok undersøkende journalistikk om hovedpersonens historie. PFU finner at denne dobbeltrollen var egnet til å svekke publikums tillitt til seriens troverdighet og NRKs uavhengighet.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.  

Medietilsynet gjennomførte totalt 36 tilsynsaktiviteter i 2023, innenfor kringkastingsregelverket, bildeprogramloven, mediestøttefeltet og valgloven. Tilsynet resulterte i seks advarsler for brudd på regelverket. Fem av advarslene gjaldt brudd på regler om reklame, sponsing og produktplassering.

Hele tilsynsrapporten er tilgjengelig her, og tilsynet er omtalt her.