IPR & TMT Q4 2022

Den 27. oktober 2022 avsa Oslo tingrett dom i en sak mellom Norges Fotballforbund og Trannel International Ltd (“Unibet”). Saken gjaldt krav om vederlag for bruk av et bilde av fotballspillerne Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland iført landslagsdrakt på Unibets Instagramkonto, jf. åndsverkloven § 81 andre ledd.

Norges Fotballforbund anførte at de har enerett til kommersiell bruk av bilder med landslagsspillere, og at bildebruk uten samtykke strider med åndsverkloven § 104. Spillselskapet anførte at bildet hadde “allmenn og aktuell interesse” og dermed oppfylte unntaket i bestemmelsen. I tillegg anførte Unibet at retten etter åndsverksloven bare tilkommer den som er avbildet, og at Norges Fotballforbund derfor ikke hadde rett til å håndheve kravet.

Tingretten slår fast at Haaland og Ødegaard gjennom landslagsavtalen har overdratt rettighetene til sitt “personlige særpreg” når de er iført landslagsdrakt, til Norges Fotballforbund. Som følge av dette er Norges Fotballforbund berettiget til å forfølge krav etter åndsverkloven § 104.

Tingretten kommer deretter til at det er klart at bruken av bildet i markedsføring for Unibets virksomhet ikke oppfyller vilkårene om “allmenn og aktuell interesse” i åndsverkloven § 104. Retten konkluderer også med at bildebruken ikke omfattes av ytringsfriheten, og viser igjen til at hensikten har vært å markedsføre spillene Unibet tilbyr.

Ved vurderingen av hva som er “rimelig vederlag”, legger retten til grunn at vederlaget ikke skal settes lavere enn det beløp Unibet hadde måttet betale for å få rettighetene til å bruke bildet av Haaland og Ødegaard i reklame. Etter en konkret vurdering, der det også legges vekt på at Unibets virksomhet er ulovlig i Norge og derfor har negative assosiasjoner, kommer tingretten til at et rimelig vederlag er 900 000 kr. Tingretten konkluderer også med at Unibets opptreden tilsier at det utmåles dobbelt vederlag, og de to selskapene som har ansvar for Unibet blir i fellesskap idømt å betale 1 800 000 kr i vederlag til Norges Fotballforbund.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 4. november 2022 avsa Oslo tingrett dom i en sak mellom fotografen Robin Lund og en rekke saksøkte selskaper som hadde brukt illustrasjonsbilder fra Lunds nettside uten samtykke. Fotografier  er underlagt en egen beskyttelse i åndsverkloven § 23, og bruk av slike fotografier uten fotografens samtykke er i strid med loven. Lund har tidligere sendt hundrevis av utenrettslige betalingskrav til ulike personer og selskaper som har opptrådt i strid med hans fotorettigheter.

Tingretten la først til grunn at illustrasjonsbildene var så enkle og generiske at de ikke hadde selvstendig verkshøyde, men kun var beskyttet som fotografisk bilde.

Tingretten tok deretter stilling til utmålingen av rimelig vederlag for den ulovlige bruken av bildene, jf. åndsverkloven § 81. Utmålingen avgjøres ut fra “omfanget av bruken, den økonomiske verdien for overtrederen, vanlig bransjestandard eller praksis og andre konkrete forhold”.

I den foreliggende saken la tingretten til grunn at bildene var “relativt enkle illustrasjonsbilder” som ofte tilbys av andre gratis eller til en lav pris (kr 30 – 100). Lund på sin side solgte tidligere bildene på sin nettside til rundt kr 400 – 9000, og krevde i saken vederlag lik Norsk Journalistlags standardsats på kr 3 100 per bilde.

Tingretten la imidlertid til grunn at det i denne saken ikke var tale om typiske journalistiske bilder, men snarere enkle illustrasjonsbilder. I dette tilfellet mente tingretten dermed at et rimelig vederlag for bruk var kr 100 per bilde. Der det foreligger grov uaktsomhet eller forsett skal dobbelt vederlag utmåles, jf. åvl. § 81 (2), hvilket tingretten også la til grunn i dette tilfellet. Lund ble imidlertid ikke tilkjent oppreisning pga. manglende kreditering.

Dommen er tilgjengelig her. Avgjørelsen er anket til Borgarting lagmannsrett.

Den 18. november 2022 avsa Oslo tingrett dom i saken mellom Warner Bros (“Warner”) og Star Entertainment (“Star”). Star hadde avholdt tre konserter i Norge der Harry Potter-filmmusikken ble fremført av et live orkester. Warner eide rettighetene Harry Potter-filmproduksjonen og filmmusikken. Et av spørsmålene som retten vurderer er om konsertene som Star avholdt i Norge var i strid med Warners opphavsrettigheter.

Retten vurderer for det første grensene til TONOs forvaltningsfullmakt. Star hadde kjøpt rettighetene til å fremføre Harry Potter-filmmusikken av TONO, som var den forvaltningsorganisasjonen som via sin amerikanske søsterorganisasjon forvaltet rettighetene til filmmusikken i Norge. Star hadde imidlertid gjort noen endringer på musikken, og Warner hevdet at TONO ikke hadde forvaltningsfullmakt til å gi tillatelse til å foreta bearbeidelser på musikkverk. Retten er ikke enig i dette, og konkluderer med at tillatelse fra TONO innebar rett til bearbeidelse. Dette begrunnes blant annet med at rettighetshaver, som mottok fullt vederlag for konsertframføringene, ikke hadde noe særlig behov for et selvstendig vern mot bearbeidelser. Samtidig mener retten at en avgrensning mot bearbeidelser ville være en begrensning for den kunstneriske friheten.

Retten konkluderer videre med at orkesterets bruk av partiturer heller ikke utgjorde et brudd på opphavsretten. Fordi partiturene ikke var skrevet ned i Norge, hadde det ikke skjedd en eksemplarfremstilling. Retten peker videre på at partiturene ikke ble tilgjengeliggjort til publikum under konsertene.

Selv om det ikke forelå noe opphavsrettskrenkelse, konkluderer retten med at Star samlet sett hadde brutt markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk. Star hadde med sin markedsføring og gjennomføring av konsertene lagt seg for tett opp mot Harry Potter-universet.

En privat TV-kunde mottok TV-kanaler fra Viasat og Canal Digital via parabol. Han tilgjengeliggjorde deretter sin tilgang til TV-kanalene for andre (ca. 20 personer) via en egen server og en Dreambox (en åpen TV-dekoder), og tjente til sammen kr 88 512 over seks år. Kunden hevdet at dette kun ble gjort for å dekke kostnadene for tilgangen til TV-kanalene. I 2021 ble kunden dømt til 45 dagers ubetinget fengsel for overtredelse av strl. § 203 (1) om uberettiget tilgang til fjernsynssignaler.

Oslo tingrett har også tatt stilling til den opphavsrettslige siden av spørsmålet. Tingretten slo kort fast at tilgjengeliggjøringen av TV-signalene var i strid med forbudet mot omgåelse av effektive tekniske beskyttelsessystemer, jf. åvl.  § 99.

Ved utmålingen av erstatning for bruk tok tingretten utgangspunkt i vederlagsbestemmelsen i åvl. § 81 og saksøkerne hadde krevd erstattet “rimelig vederlag” for bruken. Siden TV-kunden ikke var uenig i beregningen av det rimelige vederlaget, slo retten kun fast det vederlaget som saksøkerne hadde beregnet. Tingretten konkluderte imidlertid med at saksøkerne ikke hadde rett på dobbelt vederlag, jf. åvl. § 81, til tross for at TV-kunden hadde handlet forsettlig. Rettens begrunnelse var at TV-kunden var forbruker, forbrukere er vanligvis vernet mot dobbel vederlagsinnkreving, det har ikke vært stor økonomisk vinning og rettighetshaverne hadde kjent til krenkelsene siden 2012 –dermed ville det være klart urimelig om TV-kunden måtte betale dobbelt vederlag i dette tilfellet.

Samlet vederlag for ulovlig videredistribusjon av TV-kanalene i perioden 2014 til 2022 ble utmålt til hele kr 1 420 425. Retten vurderte deretter om vederlaget skulle lempes, og konkluderte med at 2/3 av beløpet måtte lempes. Begrunnelsen var delvis av rettighetshaveren kjente til krenkelsen og kunne sperret tilgangen (tapsbegrensningsplikt), lojalitet i kontraktsforhold/forbrukerforhold og at TV-kunden hadde hatt begrenset vinning. Det totale vederlaget for krenkelsen ble dermed kr 473 475.

Dommen finnes her. Dommen er ikke anket og er rettskraftig.

Borgarting lagmannsrett avsa 17. november 2022 kjennelse i sak mellom Silva Green Fuel DA (“Silva“) på den ene siden, og LtL Nor AS (“LtL“) og Vestlandets Innovasjonsselskap (“VIS“) på den andre.

Saken gjaldt anke over sakskostnader i patentsak. Vi omtalte tingrettens dom i vårt nyhetsbrev for andre kvartal 2022. Silva ble i tingretten frifunnet for LtLs påstand om patentinngrep i EP’949, et patent som LtL lisensierer fra innehaver, VIS. Som et forsvar mot inngrepspåstanden tok Silva ut motsøksmål mot patentinnehaver, VIS, med påstand om at patentet er ugyldig. Basert på den snevre tolkningen av patentet som lå til grunn for frifinnelsen for inngrep, fant tingretten  at patentet er gyldig. Silva ble derfor ansett for å ha vunnet inngrepssaken, men tapt gyldighetssaken. Følgelig ble Silva tilkjent sakskostnader fra LtL tilknyttet inngrepssaken, men dømt til å erstatte VIS’ kostnader i gyldighetssaken.

Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å delvis frita Silva for saksomkostningsansvaret overfor VIS, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Retten viser til at patentloven § 61 som utelukker at retten prejudisielt tar stilling til patenters gyldighet i inngrepssaker, gjorde det nødvendig for Silva å anlegge et formelt motsøksmål der  innehaver VIS ble trukket innn som saksøkt. Retten peker også på at Silvas reelle og formelle interesse i å få kjent patentet ugyldig ville falle bort dersom de fikk medhold i inngrepssaken. Følgelig var det god grunn til å anlegge ugyldighetssaken mot VIS.

Ved utmålingen av VIS’ sakskostnadskrav, viser lagmannsretten til at det foreligger tungtveiende grunner til at ankemotpartene samlet ikke skal komme bedre ut av det enn om VIS selv hadde beholdt retten til patentet og utnyttelsen, dvs. ikke lisensiert patentet til LtL. På bakgrunn av dette nedjusterer lagmannsretten Silvas skyldige sakskostnadsbeløp med over 2,1 millioner, til det beløp som LtL ble dømt til å erstatte overfor Silva.

Wiersholm representerte Silva Green Fuel i saken.

Kjennelsen er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 21. oktober 2022 dom i sak mellom Welltec A/S og Welltec Oilfield Services AS (“Welltec“) og Altus Intervention AS (“Altus“). Saken gjaldt gyldigheten av Welltecs patent EP3387212 som omfatter et verktøy for bruk i brønnrør, og spørsmål om Altus i så fall gjør inngrep i patentet med sitt produkt.

Retten fant at Welltecs patent kunne utledes direkte og utvetydig av en fagartikkel på prioritetsdatoen, og at det derfor mangler nyhet, jf. patentloven § 2 annet ledd. Følgelig er patentet ugyldig.

Welltec hadde imidlertid også anført subsidiære patentkrav, som det var uomtvistet at hadde nyhet overfor den samme fagartikkelen. Retten fant imidlertid at oppfinnelsen, slik den fremgår av de subsidiære kravsettene, ikke “skiller seg vesentlig” fra hva som var kjent på patentets prioritetsdag, jf. patentlovens krav om oppfinnelseshøyde i § 2 første ledd. Patentet kunne altså heller ikke opprettholdes med disse kravene.

Retten bemerket også som et obiter dictum at en endring i patentkravene som Welltec utførte under søknadsprosessen for EPO, ble gjort slik at kravene omfattet noe som ikke fremgikk av søknaden da den ble inngitt. Modifikasjonen kunne ikke av en fagperson utledes av søknadens basisdokumenter, og patentet ville følgelig også vært ugyldig på dette grunnlag, jf. patentloven § 13.

Ettersom patentet ble kjent ugyldig, ble Altus frifunnet for påstand om patentinngrep.

Dommen er tilgjengelig her.

Oslo tingrett avsa 13.  oktober 2022 dom i sak mellom Ewos AS og Stim AS. Spørsmålet var om Ewos hadde begått middelbart inngrep i to av Stims fiskeforpatenter, subsidiært om et av patentene er ugyldig. Vi har tidligere omtalt dette sakskomplekset i våre nyhetsbrev for andre kvartal 2021 og første kvartal 2022. Ewos’ krav om negativ fastsettelsesdom ble i første omgang avvist av tingretten, men etter anke til lagmannsretten ble søksmålet fremmet til behandling.

Oslo tingrett finner at Ewos har begått middelbart inngrep i Stims patent NO’534 som omfatter SuperSmolt-metoden, ettersom Ewos’ eget fôr må anses “bestemt for” utnyttelse i strid med Stims enerett, jf. patentloven § 3 annet ledd første punktum.

Retten kommer imidlertid til at Ewos skal frifinnes for middelbart inngrep i Stims patent NO’449, og viser i hovedsak til Oslo byfogdembetes konklusjon i den forutgående forføyningssaken. Ewos’ fiskefôr inneholder en andel aminosyrer som ligger overfor intervallet som er angitt i patentkravene. Følgelig innebærer ikke Ewos’ salg umiddelbart patentinngrep.

Ettersom retten frifinner Ewos for middelbart patentinngrep i NO’449, finner den heller ikke grunn til å prøve Ewos’ subsidiære påstand om at patentet er ugyldig. Det vises til at Ewos’ krav om ugyldighet kun er fremmet som følge av patentloven § 61 som utelukker at retten prejudisielt kan ta stilling til patenters gyldighet i inngrepssaker. Retten peker videre på at de hensyn som begrunner tvisteloven § 9-6 (3) tilsier at retten ikke trenger å ta stilling til et krav om ugyldighet i patentsaker dersom dette inngår i en subsidiær argumentasjonslinje.

Endelig finner retten at Ewos verken har opptrådt i strid med markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk eller § 30 om rettsstridige etterlikninger, ei heller forretningshemmelighetsloven § 2.

Dommen er tilgjengelig her.

Borgarting lagmannsrett avsa 8. november 2022 dom i sak mellom Crobocom AS og Staten v/ Klagenemda for industrielle rettigheter (KFIR) om gyldigheten av KFIRs vedtak om å nekte registrering av ordmerket TRUSTSHOP.

Crobocom hadde søkt om registrering av TRUSTSHOP for blant annet avkjølingsinstallasjoner, salg av matvarer, serveringstjenester, elektroniske betalingstjenester, telekommunikasjonstjenester, bedriftsadministrasjon innen transport og leveringstjenester og bedriftsledelse og bedriftsadministrasjon.

Lagmannsretten finner, i likhet med tingretten, at ordmerket TRUSTSHOP er beskrivende for de varer og tjenester det er søkt registrert for, jf. varemerkeloven § 14 annet ledd bokstav a. Det vises til at gjennomsnittsforbrukeren vil assosiere TRUSTSHOP med “tillitsbasert handel” eller med “en butikk eller et produkt/tjeneste du kan stole på”. Lagmannsretten peker på at friholdelsesbehovet tilsier at ordet “trust”, som er en sentral egenskap ved alle former for handel og tjenesteytelse, i kombinasjon med et så generisk uttrykk som “shop” ikke kan underlegges enerett. Andre næringsdrivende kan nemlig også ha en legitim interesse i å bruke disse termene.

Lagmannsretten slutter seg også til tingrettens konklusjon om at varemerket mangler særpreg, jf. varemerkeloven § 14 første ledd annet punktum. Det vises til at sammenstillingen av det beskrivende ordet “trust” og det generiske uttrykket “shop” er uegnet til å skille TRUSTSHOPs virksomhet og tjenester fra andres.

Crobocom hadde imidlertid også anført at det må tillegges avgjørende vekt at ordmerket Trust-Shop er tillatt registrert i både EU og Storbritannia, og at norske myndigheter ellers må begrunne hvorfor de kommer til et annet resultat. Lagmannsretten er enig i at det faktum at et varemerke er godkjent i EU og Storbritannia er relevant, men ikke avgjørende for norske myndigheters vurdering. Det kan heller ikke oppstilles en generell plikt til å begrunne hvorfor norske myndigheter har kommet til en annen konklusjon, ettersom verken EUIPO eller britiske varemerkemyndigheter begrunner sine vedtak om registrering.

Følgelig opprettholdes tingrettens og KFIRs avgjørelse om å nekte TRUSTSHOP registrert som varemerke.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 17. november 2022 avsa EU-domstolen tre avgjørelser i saker som alle gjaldt merkehavers rett til å motsette seg ompakking av parallellimporterte legemidler.

Ompakking av parallellimporterte varer kan være lovlig under visse omstendigheter, blant annet når det er nødvendig for å gi parallellimportøren effektiv adgang til markedet i importstaten. For legemidler gjelder dette eksempelvis der nasjonale regler krever at pakningsvedleggene inneholder bestemt informasjon, eller der de må merkes på et gitt vis.

I de tre nylig behandlede sakene for EU-domstolen anførte parallellimportørene at EUs forfalskningsdirektiv (2011/62/EU) krever at legemidlers emballasje ompakkes i sin helhet, siden åpning av forseglingen ellers vil etterlate synlige spor som gjør at forbrukere ikke vil stole på at produktene er trygge.

EU-domstolen er uenig i denne tolkningen, og finner at innehaveren av et varemerke kan motsette seg ompakking under forutsetning at det (i) ikke er tvil om at de synlige sporene er knyttet til parallellimportørens ompakking snarere enn tukling, og at (ii) forårsaker så sterk motstand blant forbrukerne at det vil utgjøre et hinder for effektiv markedsadgang.

Dommene er tilgjengelige her, her og her.

Den 5. desember 2022 avsa Oslo tingrett dom i saken mellom Elko AS (“ELKO“) og SG Armaturen AS (“SG“). Selskapene produserer og leverer stikkontakter, lysbrytere og annet elektroutstyr. Spørsmålet var om SG var skyldig i designinngrep i strid med designloven § 9, og om det forelå brudd på markedsføringsloven §§ 25 og 30 om god forretningsskikk og ulovlig etterlikning.

Tingretten vurderer først om SG-produktene stikkontakt, multiramme og lysbrytere utgjør et inngrep i ELKOs registrerte design. Retten legger til grunn at det her er snakk om en produktkategori hvis utforming i stor grad er diktert av tekniske funksjoner og standarder, og at det er begrenset med variasjonsmuligheter for disse produktene. Dermed er terskelen høy for at det skal foreligge inngrep. Med dette som bakteppe, konkluderer retten med at den informerte brukeren (både den private interiørinteresserte sluttbrukeren og den profesjonelle brukeren) vil oppfatte helhetsinntrykket av produktene forskjellig. I tillegg er noen av produktene så generiske at kun svært nærgående etterlikninger rammes. SGs produkter utgjør derfor ikke inngrep i ELKOs registrerte designrettigheter.

Tingretten konkluderer videre med at SG har utnyttet variasjonsmulighetene i tilstrekkelig stor grad, men er i tvil om produkter i en produktkategori utgjør en etterlikning. Tingretten kommer uansett til at det ikke foreligger forvekslingsfare, slik at vilkårene for brudd på § 30 ikke er oppfylt. Bakgrunnen er at kundegruppen først og fremst vurderes å være profesjonelle kunder. Retten viser til at sluttbrukeren ikke lovlig kan installere produktene selv og som regel ikke har gjort seg opp en mening om installasjonsproduktet. Dersom sluttkunden befinner seg i en salgssituasjon, vil det ofte være i samråd med en elektriker, eksempelvis i et showroom. I slike tilfeller presenteres produktene sammen, og det foreligger ikke fare for forveksling. Tingretten slår også fast at det ikke har betydning for vurderingen at enkelte private sluttbrukere kan forveksle produktene, eksempelvis ved at de kjøper produktene fra en nettbutikk eller at elektrikeren ikke presenterer produkter fra begge leverandører.

ELKOs anførsel om brudd på god forretningsskikk fører heller ikke frem. Tingretten konkluderer med at partenes tidligere samarbeid om felles markedsføringstiltak knyttet til kompatibilitet mellom selskapenes produkter ikke begrenser SGs rett til å drive konkurrerende virksomhet.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Den 1. januar 2023 trådte digitalytelsesloven i kraft. Loven er nærmere omtalt i vårt nyhetsbrev Q2 2022, og gjelder avtaler om levering av digitale tjenester og digitalt innhold til forbrukere. Loven omfatter leverandører som mot vederlag leverer og gir tilgang til blant annet digitale strømmetjenester, applikasjoner, e-bøker, digitale aviser, dataspill, programvarer, skylagringstjenester og sosiale medier. Også ytelser hvor vederlaget består av personopplysninger er omfattet av loven.

Loven styrker forbrukervernet og pålegger den næringsdrivende flere plikter sammenlignet med tidligere rettstilstand, blant annet i form av at kunden må varsles ved ulike endringer av tjenesten. Loven medfører også en innstramming hva gjelder muligheten for å avtale bindingstid.

Wiersholm har jobbet grundig med å forberede klienter på den nye loven og har holdt flere foredrag og seminarer om den i 2022. Vi holder gjerne ytterligere foredrag eller workshops om dette dersom dere tar kontakt.

Digitalytelsesloven er tilgjengelig her.

Den 01. november 2022 trådte endringene i prisopplysningsforskriften §§ 19 til 22 i kraft. Endringene gjelder prisopplysning for transport og salg av elektrisk kraft, og retter seg særlig mot strømleverandører. Prisopplysningsforskriften angir nå en skjerpet opplysningsplikt for leverandørene av kraft, herunder krav til tydeliggjøring av opplysninger i markedsføring, krav til prislister og krav til varsling ved endring og opphør av strømavtaler. Forbrukertilsynet har publisert en veileder om opplysningsplikt for strømleverandører.

Prisopplysningsforskriften er tilgjengelig her.

Den 28. oktober 2022 avsa Agder Lagmannsrett kjennelse i en sak mellom selskapene OOIOT Technology AB (“OOIOT”) og Ziotsolutions AS (“Ziot”), samt seks ansatte i Ziot og styreleder og varamedlem i OOIOT. Saken gjaldt OOIOTs krav om erstatning som følge av en uberettiget midlertidig forføyning om forbud mot å disponere og forføye over immaterielle rettigheter utviklet av selskapet Cypod Technology AS (“Cypod”). Den midlertidige forføyningen hadde bakgrunn i at OOIOT hevdet at ansatte i Ziot som tidligere var ansatt i Cypod, hadde “kopiert og lastet ned en betydelig mengde data/IPR tilhørende Cypod” som OOIOT hadde kjøpt gjennom avtale med konkursboet.

Agder lagmannsrett tok for seg flere rettsspørsmål, herunder spørsmålet om hva som anses å være Cypods bedriftshemmeligheter, og om det forelå rettstridig utnyttelse av disse. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering av at “sum av viten” kan være beskyttet som bedriftshemmelighet etter markedsføringsloven § 28 (bestemmelsen ble opphevet ved ikrafttredelsen av forretningshemmelighetsloven), slik at “sammensetningen eller kombinasjonen av i og for seg kjent informasjon etter forholdene vil kunne betraktes som tilstrekkelig ukjent kunnskap som kan nyte vern”. Lagmannsretten bemerket at det spesielle med denne saken var at Cypod, på konkurstidspunktet, ikke hadde noen ferdige produkter i salg eller hadde ferdigutviklet noen tekniske løsning, og at terskelen for hva som er “sum av viten” er høyere for disse tilfellene. Saksøker hadde heller ikke konkretisert at Ziot hadde utnyttet “sum av viten” på en rettstridig måte.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

NKU har avgjort HTS Packline AS’ (“Packline”) klage mot Thansen AS (“Thansen”). Saken gjaldt spørsmål om Thansens festeanordning for takboks til biler er en ulovlig etterlikning av Packlines festeanordninger i strid med markedsføringsloven § 30. NKU tok også stilling til om Thansen har opptrådt i strid med kravet til god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

NKU konkluderer med at festeanordningen til Thansen ikke er en ulovlig etterlikning av Packlines produkt. Selv om festeanordningene er svært like vektlegger NKU at utformingen i det vesentlige er bestemt av funksjonelle krav som “som regel ikke” har et etterlikningsvern. NKU uttaler at selv om enkeltelementer ved produktet kunne vært utformet annerledes av Thansen er disse verken særpregede eller av betydning for forbrukerens kjøpsbeslutning. Det foreligger derfor ingen urimelig utnyttelse av Packlines innsats eller resultater. Det er heller ikke forvekslingsfare mellom produktene, bl.a. fordi produktene er tydelig merket med partenes varemerker.

I vurderingen av om generalklausulen er overtrådt vektlegger NKU at partene tidligere har hatt et forhandlerforhold og at Thansen med fordel kunne utnyttet variasjonsmulighetene bedre for å distansere seg fra Packlines’ produkter. NKU uttaler imidlertid at ikke enhver kritikkverdig handling eller adferd rammes av generalklausulen og konkluderer med at Thansens opptreden ikke når opp til terskelen for at selskapet har handlet i strid med god forretningsskikk.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har oppdatert sin veileder for markedsføring av bolig og bl.a. inkludert informasjon om hvordan tilstandsgrad og digital boligstyling skal presenteres i salgsoppgaver og –annonser. Veilederen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har publisert en veileder om bruken av verktøyet Higg MSI som grunnlag for miljøpåstander i markedsføring. Higg MSI er utviklet av the Sustainable Apparel Coalitation (SAC) og er et verktøy som kan måle hvordan ulike tekstiltyper påvirker miljøet. Verktøyet brukes av flere aktører i klesbransjen ifm. markedsføring.

Veilederen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet har ilagt tre strømleverandører og to daglige ledere overtredelsesgebyr som følge av udokumentert bruk av billigst-påstander. Forbrukertilsynet ila samtidig forbudsvedtak med løpende tvangsmulkt mot to av selskapene. Samtlige vedtak ble påklaget til Markedsrådet.

Markedsrådet opprettholder samtlige vedtak, også de som gjaldt medvirkningsansvar. Rådet er enig i at selskapene ikke har kunnet dokumentere påstander som “Billigst i Norge!”, “Norges billigste spotavtale” og “Billigere enn Tibber, Fjordkraft, Hafslund Strøm & alle andre”. Markedsrådet reduserer imidlertid størrelsen på Forbrukertilsynets overtredelsesgebyr vesentlig i alle sakene. For eksempel reduseres overtredelsesgebyret mot NordlysEnergi fra 1 000 000 kr til 400 000 kr og overtredelsesgebyret mot Motkraft AS nedjusteres fra 400 000 kr til 100 000 kr.

Ved utmålingen legger Markedsrådet vekt på at allmenn- og individualpreventive hensyn tilsier at gebyret skal settes forholdsvis høyt, og at strømmarkedet er spesielt sårbart for villedende prismarkedsføring. Markedsrådet mener likevel at gebyrene er for høye. I den individuelle vurderingen legger Markedsrådet blant annet vekt på selskapets økonomiske situasjon, at selskapet har tjent lite på markedsføringen, og at lovbruddene ikke er begått med forsett. Forbrukertilsynets manglende dialog i forkant av varselet og at tilsynet hadde kunne vært tydeligere i sin dialog, trekkes også frem som formildende omstendigheter.

Barne- og familiedepartementet har publisert årets tildelingsbrev til Forbrukertilsynet. I brevet fremgår at Forbrukertilsynet skal prioritere å føre tilsyn med følgende områder i 2023:

• Klima- og miljøpåstander i markedsføring
• Markedsføring og avtalevilkår i digitale kanaler, og med digitale produkter og tjenester, herunder markedsføring rettet mot barn og unge
• Markedsføring og avtalevilkår på strømmarkedet
• Markedsføring av finansielle tjenester, med særlig fokus på at standardavtaler innrettes etter ny finansavtalelov
• Åpenhetsloven

Instruksjonene fra departementet samsvarer i stor grad med de som ble gitt i forrige tildelingsbrev. Forbrukertilsynet kan med grunnlag i egne vurderinger og tilgjengelige ressurser også velge å føre tilsyn på andre områder.

I kjølvannet av at USA har signert en ny lov for å imøtegå kravene i EU-domstolens Schrems II-avgjørelse, har EU-kommisjonen i desember 2022 publisert et utkast til en adekvansbeslutning for USA. En adekvansbeslutning er en beslutning om at et land utenfor EØS har regler som ivaretar personvernet i tilsvarende grad som innenfor EØS, og innebærer at man kan overføre personopplysninger til det aktuelle landet uten å måtte sørge for overføringsgrunnlag.

Dersom beslutningen blir godkjent, vil overføringer av personopplysninger til amerikanske virksomheter som har tilsluttet seg ordningen likestilles med overføringer internt i EØS.

Formell godkjenning er forventet i løpet av første halvdel av 2023. Mekanismen vil tre i kraft når USA fullt ut har implementert de nødvendige lovendringer.

Utkastet finnes her, og Datatilsynets omtale av utkastet er tilgjengelig her.

Datatilsynet har fattet tre nye vedtak om overtredelsesgebyr på mellom 150 000 kroner til 300 000 kroner som følge av kredittvurderinger uten rettslig grunnlag. Sakene har bakgrunn i klager fra personer som var blitt kredittvurdert uten noen form for kundeforhold eller annen tilknytning til selskapet som innhentet kredittvurderingen. Flere av selskapene fikk også pålegg om å lage eller endre interne rutiner for kredittvurderinger.

Datatilsynet har uttalt at de generelt mottar mange klager som gjelder kredittvurderinger, noe som tilsier at virksomheter som innhenter slike vurderinger ikke kan reglene godt nok. Tilsynet har videre uttalt at de ser alvorlig på denne typen saker, og reagerer vanligvis med overtredelsesgebyr på denne typen lovbrudd.

Før man foretar en kredittvurdering må man derfor alltid vurdere om virksomheten har behandlingsgrunnlag for dette. I tillegg bør virksomheten ha på plass gode rutiner for innhenting av slike vurderinger.

Vedtakene er nærmere omtalt av Datatilsynet her, her og her.

Det irske datatilsynet har, med bistand fra andre europeiske tilsynsmyndigheter, fattet vedtak om å ilegge selskapet Meta overtredelsesgebyr på totalt 390 millioner euro (over 4,1 milliarder kroner) for brudd på GDPR. Spørsmålet i saken var om Meta har behandlingsgrunnlag for å behandle personopplysninger til atferdsbasert markedsføring på Facebook og Instagram, herunder profilering.

Meta hevdet at deres markedsføringspraksis er nødvendig for å gjennomføre avtalen med brukerne, og at de dermed har rettslig grunnlag for behandlingen i GDPR artikkel 6(1)(b). De europeiske tilsynsmyndighetene kom til motsatt resultat, og konkluderte med at den atferdsbaserte markedsføringen ikke er nødvendig for avtalen med brukerne, samt at Meta heller ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om behandlingsgrunnlag til brukerne. Dermed har Meta behandlet personopplysninger i strid med GDPR. Merk at avgjørelsen ikke tar stilling til om den aktuelle markedsføringspraksisen kan baseres på et av de andre behandlingsgrunnlagene i GDPR.

Datatilsynet opplyser at saken har reist kompliserte juridiske spørsmål. Saken ble derfor løftet til behandling i Personvernrådet (EDPB), hvor det ble avgjort hva vedtaket skulle gå ut på.

Meta har varslet at de vil anke avgjørelsen til de irske domstolene. Bakgrunnen for dette kan dere lese mer om på Meta sine nettsider her. Datatilsynet sin omtale av saken kan leses her.

Personvernrådet (EDPB) har oppdatert sin veiledning om identifisering av ledende tilsynsmyndighet når en virksomhet er etablert i flere EØS-land. Oppdateringene klargjør hvordan dette skal gjøres i tilfeller hvor det foreligger felles behandlingsansvar mellom to eller flere slike virksomheter. Felles behandlingsansvarlige kan ikke velge en felles tilsynsmyndighet. I stedet må det identifiseres en ledende tilsynsmyndighet for hver behandlingsansvarlig beroende på hvor virksomhetens sentraladministrasjon er lokalisert. Veiledningen er tilgjengelig her. Datatilsynet har omtalt den oppdaterte veiledningen på sine nettsider her.

Videre har EDPB oppdatert sin veiledning om varsling om sikkerhetsbrudd under GDPR. Oppdateringen gjelder tilfeller hvor en behandlingsansvarlig som ikke er etablert i EØS, men likevel er underlagt GDPR i henhold til artikkel 3, plikter å varsle om et slikt brudd. Veiledningen klargjør at i slike tilfeller må bruddet varsles til alle relevante tilsynsmyndigheter, uavhengig av om virksomheten har utnevnt en representant i EØS. Veiledningen er tilgjengelig her.

I tillegg har EDPB publisert anbefalinger om søknad om godkjennelse av bindende virksomhetsregler (BCR) for behandlingsansvarlige, inkludert et søknadsskjema. BCR er en mekanisme for å overføre personopplysninger i multinasjonale selskaper. EDPBs anbefalinger er tilgjengelige her.

Høringsfristen for de nevnte tekstene var henholdsvis 2. desember 2022, 29. november 2022 og 10. januar 2023.

I desember 2022 ble direktiv om tiltak for å sikre et høyt felles nivå for sikkerhet i nett- og informasjonsystemer (NIS2-direktivet) og forordning om digital operasjonell motstandsdyktighet i finanssektoren (DORA-forordningen) publisert i EU-tidene.

NIS2-direktivet er en oppfølging av det allerede eksisterende NIS-direktivet, og fastsetter krav knyttet til IT-sikkerhet for tilbydere av samfunnsviktige tjenester i sektorene energi, transport, bank, finansmarkedsinfrastrukturer, helse, drikkevann, avløpsvann, digital infrastruktur, offentlig forvaltning, romvirksomhet, post – og kurertjenester, avfallshåndtering, produksjon og distribusjon av kjemikalier, matproduksjon, prosessering og distribusjon.

DORA-forordningen skjerper kravene til IKT-sikkerhet for finansnæringens nettverks- og informasjonssystemer og kritiske underleverandører av IKT-systemer. Formålet er at finansielle sektoren skal redusere risikoen for cyberangrep og kunne motstå, reagere på og komme tilbake etter alle typer IKT-relaterte forstyrrelser og trusler.

NIS2-direktivet gjelder i EU fra 2024 og DORA-forordningen fra 2025. Det er enda ikke kjent når direktivet og forordningen vil bli implementert i Norge, men regjeringen har lagt til grunn at både direktivet og forordningen skal gjøres til norsk rett.

NIS2-direktivet er tilgjengelig her og DORA-forordningen er tilgjengelig her.

Den 14. oktober 2022 avsa Borgarting lagmansrett dom i sak om heving av IT-kontrakt mellom Statens vegvesen og International Business Machines (“IBM”). IBM var representert av Wiersholm.

Vår omtale av tingrettens behandling av spørsmålet er tilgjengelig her.

Saken gjaldt en IT-kontrakt hvor IBM skulle levere IKT-løsningen “AutoPASS Grindgut” for innkreving av bompenger. Etter at utviklingsarbeidet hadde pågått i halvannet år, fremsatte Statens vegvesen krav om heving av avtalen samt krav om erstatning. IBM tok ut motsøksmål og krevde vederlag for utført arbeid samt erstatning for tap som følge av urettmessig heving.

I likhet med tingretten kommer lagmannsretten til at det ikke foreligger grunnlag for heving fra Statens vegvesens side, verken for inntrådt eller antesipert vesentlig mislighold. Retten legger blant annet vekt på at forholdene som hadde blitt påberopt som hevingsgrunnlag for inntrådt vesentlig mislighold gjelder biforpliktelser etter avtalen, og fremhever at terskelen for å heve på bakgrunn av slike forpliktelser er høyere. Det vises også til at IBM rettet opp flere forhold i tilstrekkelig grad før hevingstidspunktet, slik at disse ikke var til hinder for at IBM kunne oppfylle resultatforpliktelsene i tide.

I spørsmålet om antesipert vesentlig forsinkelse konkluderer lagmannsretten med at IBM ikke har gitt en “utvetydig tilkjennegivelse” om vesentlig forsinkelse. IBM får også medhold i fristforlengelse og flytting av milepæler. På bakgrunn av de nye fristene kommer lagmannsretten til at IBM ville kunne ha levert i tide.

Etter rettens vurdering har IBM rett til erstatning og vederlag for utført arbeid. Lagmannsretten øker i denne forbindelse IBMs vederlagskrav med ca. 36 millioner kroner sammenlignet med tingretten. Inkludert renter og sakskostnader tilkjennes IBM ca. 370 millioner kroner.

Dommen er anket. Avgjørelsen er tilgjengelig her.

I oktober 2022 ble både forordningen om digitale markeder (Digital Markets Act – DMA) og forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act – DSA) publisert i EU-tidende.

DMA introduserer en rekke regler som skal forsøke å regulere de store teknologiselskapene som Apple, Google, Meta og Amazon. Hvis en digital plattform vurderes å være en “portvoktere” etter forordningen, vil den være underlagt en rekke forpliktelser og forbud. Det er ikke forventet at noen norske selskaper oppfyller terskelen for å omfattes av forordningen.

Den nye reguleringen har til formål å sikre en rettferdig konkurranse i digitale markeder og å gi brukere større valgfrihet. Portvoktere kan eksempelvis ikke favorisere sine egne tjenester eller forhindre inngåelse av avtal utenfor plattformen.

DMA gjelder i EU fra begynnelsen av mai 2023. Kommisjonen skal innen fire måneder avgjøre hvilke selskaper som er “portvaktere”. De utpekte selskapene har deretter sex måneder til å innrette seg etter regelverket. Det er EU-kommisjonen som vil føre tilsyn og håndheve DMA. Selskaper som bryter regelverket vil kunne ilegges bøter på inntil 10 prosent av årlig global omsetning.

DSA gjelder for alle virksomheter som tilbyr digitale formidlingstjenester, eksempel på virksomheter er nettbutikker, lagtingstjenester, sosiale medier og bookingplattformer. Forpliktelsene som pålegges vil være avhengig av type tilbyder det er snakk om og selskapets størrelse.

Forordningen skal bidra til transparens og bekjempe ulovlige varer, ulovlige tjenester og ulovlig innhold på nett. Nye regler innebærer også at det vil eksempelvis være forbud mot målrettede annonser mot barn på digitale plattformer.

Det er forventet at forordningen vurderes som EØS-relevant og tas inn i norsk rett. Regjeringen skriver på sine nettsider at det trolig vil være behov for en ny lov i tillegg til justeringer i ehandelsloven for å gjennomføre forordningen i Norge. Det er uklart når disse endringene vil tre i kraft i Norge, men vi regner med at det vil ta noe tid.

Etter høringsrunden våren 2022, vedtok Kultur- og likestillingsdepartementet den 9. desember 2022 ny forskrift for produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier. Forskriften trådte i kraft den 1. januar 2023. Samtidig opphørte den tidligere forskriften og den tilhørende opplagsforskriften.

Forskriften omfatter tildeling og mottak av produksjonstilskudd og gir blant annet regler knyttet til hvilke medier som kan få støtte, støttebeløpet og kravene som stilles til mediene.

Den nye forskriften innebærer flere endringer og moderniseringer sammenliknet med tidligere forskrift. Blant annet tydeliggjør forskriften vilkårene for hvilke medier som kan motta støtte, innholdskravet klargjøres, og kriterier for fordeling og beregning av tilskudd endres.

En nærmere oversikt over hva som er nytt, finnes hos Medietilsynet her, og selve forskriften kan leses her.

Den nye pengespilloven slår sammen lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven til en felles lov. Loven er tidligere omtalt i våre nyhetsbrev Q3 2021 og Q1 2022. Hovedformålet er å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill og loven har bakgrunn i “Meld. St. 12 (2016-2017) Alt å vinne – Ein ansvarleg og aktiv pengespelpolitikk” som omtaler regjeringens politikk på pengespillfeltet.

Medietilsynet har siden 16. august 2022 ført kontroll med pengespillreklame på Discoverys TV-kanaler FEM, VOX og Eurosport Norge. Medietilsynet har nå opplyst at de avslutter dette tilsynet mot Discoverys TV-kanaler, men vil fortsette arbeidet med å stanse ulovlig pengespillreklame på internett og på sosiale medier.

Loven er tilgjengelig her.

Den 2. november 2022 avsa Høyesterett dom i saken mellom Indie Film AS (“Indie Film”) og Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet. Saken gjaldt spørsmålet om Indie Film kunne benytte et privat lydopptak, tatt av en tilskuer under hovedforhandlingen i en straffesak, i en dokumentarserie.

Høyesterett legger til grunn at domstolloven § 131a første ledd, som oppstiller et forbud mot opptak for radio eller fjernsyn i norske rettssaler, får virkning selv om opptaket ikke var tatt med sikte på fremvisning på TV. Spørsmålet var om det forelå “særlige grunner” og dermed kan gjøres unntak fra nevnte forbud, jf. domstolloven § 131a annet ledd. Vurderingen foranlediget blant annet en avveining mellom ytringsfrihet og personvernhensyn, og Høyesterett deler seg her i et flertall med tre dommere og et mindretall med to dommere. Flertallet finner at Indie Film ikke hadde rett til å bruke lydopptaket i dokumentarserien.

Indie Film anførte at offentliggjøringen av lydopptaket var begrunnet i pressens samfunnsoppdrag ved å stille kritiske spørsmål til politiets og påtalemaktens atferd, samt at originallyder fra hovedforhandlingen ville gi “validitet” og “nærhet”, noe som var viktig for en dokumentarserie. Flertallet i Høyesterett avveier ytringsfriheten mot fornærmedes personvern, og finner at sistnevnte må tillegges mest vekt. Flertallet finner at en tillatelse kunne medføre ærekrenkende beskyldninger mot ekteparet, som ikke hadde samtykket til gjengivelsen av opptaket, og at dette ville være problematisk opp mot uskyldspresumsjonen. Flertallet konkluderer med at en nektelse verken stred med EMK art. 10 eller Grunnloven § 100.

Mindretallet finner at det avgjørende i saken måtte være domstolens varsomhet ved overprøving av pressens faglige vurderinger. Andrevoterende trekker frem at domstolen nærmet seg den redaksjonelle vurderingen, en vurdering pressen selv skal foreta, og konkluderte med at vilkårene for å gi tillatelse til offentliggjøring etter domstolloven § 131a annet ledd var oppfylt.

Dommen inneholder interessante uttalelser om de ulike sidene av legalitetsprinsippet, og illustrerer de avveininger som må gjøres mellom ytringsfrihets- og personvernhensyn ved medienes omtale av straffesaker. Samtidig har staten en plikt til å sikre borgernes personvern, og en for liberal praksis vil kunne sette dette vernet på spill.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.