Regjeringen foreslår unntak fra strengere innleieregler

I et høringsnotat fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår departementet å forskriftsregulere en større adgang til innleie av rådgivere og konsulenter og innleie til helse- og omsorgstjenesten, enn hva forslaget med de generelle innstramningene for innleie tidligere i år legger opp til.

Arbeidsliv

Regjeringens forslag fra januar, kommentert i vårt nyhetsbrev av 21. januar 2022, innebar en vesentlig innstramning av adgangen til innleie fra bemanningsforetak, men åpnet for at det kunne gis en forskrift med enkelte særlige unntak. Dette er nå fulgt opp i forslaget til en ny forskrift. De foreslåtte unntakene vil ha stor praktisk betydning for både deler av privat og offentlig sektor, og vil avdempe noen av konsekvensene av skjerpede innleieregler.

I juni i år kom lovproposisjonen med forslag til en rekke endringer i arbeidsmiljøloven. Blant annet ble det foreslått å oppheve adgangen til å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak ved arbeid av “midlertidig karakter”, jf. arbeidsmiljøloven §§ 14-12, jf. § 14-9, som kan bli vedtatt allerede i løpet av høsten.

Samtidig anerkjente regjeringen at innstramningene vil kunne ha uheldige virkninger i enkelte sektorer. Det ble derfor også foreslått en ny forskriftshjemmel som vil åpne for at det kan gjøres unntak når det gjelder innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse og innleie av helsepersonell for å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten.

Høringsfristen for forslaget til forskriftsregulering er 22. november 2022. Det tas sikte på at forskriftsreguleringene skal tre i kraft samtidig som de foreslåtte generelle innstrammingene i adgangen til innleie fra bemanningsforetak.

Innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse

Departementet foreslår for det første å forskriftsfeste en adgang til å leie inn arbeidstaker med spesialkompetanse som utfører rådgivnings- og konsulenttjenester i et klart avgrenset prosjekt. Forslaget innebærer en større adgang til innleie av rådgivere og konsulenter fra bemanningsforetak enn hva lovforslaget fra januar legger opp til, hvor adgangen til innleie fullt ut oppheves. Departementet vurderer at det ofte er et behov for innleie av rådgivere og konsulenter, da disse gjerne benyttes både i offentlig og privat sektor for å hente inn tidsbegrenset ekspertise og spisskompetanse, blant annet innenfor IKT. Slik innleie vil derfor i mindre grad utfordre virksomhetens grunnbemanning eller faste ansettelser, samtidig som de innleide arbeidstakerne i mindre grad vil være sårbare for negative virkninger av innleie. Departementet peker også på den samfunnsmessige verdien av at kompetanse og verdier deles på tvers av næringer, sektorer og virksomheter.

Samtidig som departementet foreslår en noe videre adgang til innleie av rådgivere og konsulenter med spisskompetanse, er de tydelig på at unntaksregelen er snever og at det likevel vil være snakk om en innstramming. I tillegg til at den generelle rammen for hvor lenge en arbeidstaker kan leies inn, er det foreslått tre vilkår for at innleie:

Den innleide arbeidstakeren må ha spesialkompetanse, noe som innebærer et krav om spesialisert kunnskap eller ekspertise innenfor et gitt fagområde, likevel slik at det ikke er et krav til formalkompetanse. Kompetansen kan også være opparbeidet gjennom erfaring.
Den innleide må bidra med rådgivnings- og konsulenttjenester. Med rådgivnings- og konsulenttjenester menes levering av spesialisert kunnskap og rådgivning innenfor et bestemt fagområde. Hva som er omfattet av rådgivnings- og konsulenttjenester, er ikke definert utover dette i lovteksten, men det fremkommer av høringsnotatet at man i vurderingen kan se hen til veiledere fra Difi og DFØ, samt SSBs statistikk.
Det må være innleie til et avgrenset prosjekt. I dette ligger det at arbeidet må ha en noenlunde klar arbeidsmessig avgrensning og at det må ha en naturlig avslutning. Etter departementets syn skal det i dette vilkåret også innfortolkes at arbeidet i sin art skal skille seg fra innleievirksomhetens ordinære drift. Det er pekt på at det her vil kunne være glidende overganger, slik at dette vilkåret ikke skal tolkes alt for strengt.

Departementet peker på at den foreslåtte adgangen til innleie av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse ikke er ment for de tilfeller der det foreligger et varig behov for kompetansen. I slike tilfeller bør arbeidstakeren ansettes direkte. Dette må ses i sammenheng med at den generelle begrensningen i lengden på innleieforholdet vil gjelde også her.

Innleie av helsepersonell til helse- og omsorgstjenesten

Departementet foreslår for det andre å forskriftsfeste en adgang til å leie inn helsepersonell der innleie er begrunnet i behovet for å sikre forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten. I helse- og omsorgssektoren i dag benyttes innleie både i tilfeller der det ikke er mulig å få tak i kvalifiserte arbeidstakere til fast ansettelse og der arbeidsgiver opplever kapasitetsutfordringer. Forslaget er begrunnet i statens og kommunens ansvar for å sørge for at befolkningen har tilgang til forsvarlige helsetjenester. I tillegg til at ytre rammer for hvor lenge en arbeidstaker kan leies, er det foreslått to vilkår for at innleie her:

Innleien må være begrunnet i et behov for forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten. Departementet fremhever at det vil være opp til arbeidsgiver å vurdere om innleie kan begrunnes i hensynet til å sikre forsvarlig drift i et konkret tilfelle. Arbeidsgiver må derfor gjøre en konkret og kontinuerlig vurdering av om forsvarlighetskravet er oppfylt, hvor bemanningen og dens kompetanse er en viktig side av forsvarlighetskravet. Dersom bemanningsbehovet kan dekkes på andre måter enn innleie uten at det går utover forsvarlig drift, skal innleie ikke benyttes. Det er presisert i høringsnotatet at kravet til forsvarlig drift vil kunne begrense hvilke type helsepersonell det vil kunne være aktuelt å leie inn, da det trolig ikke vil være behov for innleie av alle typer helsepersonell som faller inn under helsepersonellovens definisjon.
Innleien er bare tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav a. Departementet påpeker at dette vil åpne for innleie ved uforutsette arbeidsstopper og generelle sesongsvingninger, samt at gjeldende forarbeider og rettspraksis fremdeles vil være relevant.

Generelle regler om innleie gjelder også her, samt krav om å dokumentere grunnlaget

Forslaget legger opp til at regelen i arbeidsmiljølovens § 14-14 om virkninger av ulovlig innleie vil gjelde som i dag. Videre vil også § 14-12 fjerde ledd om rett til fast ansettelse etter en viss tid komme til anvendelse, og fungere som en ytre ramme for varigheten av innleie. Her er det i lovforslaget foreslått en innstramming som innebærer at den någjeldende fireårsregelen for fast ansettelse ved innleie begrunnet i arbeid av midlertidig karakter, reduseres til en treårsregel. Denne innstrammingen vil også gjelde for forskriftsbestemmelsen. Arbeidstilsynet vil på vanlig måte kunne føre tilsyn med at bestemmelsene blir fulgt.

Det er videre foreslått at innleier skal kunne dokumentere grunnlaget for innleie dersom de tillitsvalgte ber om slik dokumentasjon. Etter departementets syn vil denne retten for de tillitsvalgte til å få se grunnlaget for bruken av innleie, i større grad bidra til å bevisstgjøre arbeidsgivers bruk av innleie.

Hva er de praktiske konsekvensene av forslaget?

I dag benyttes rådgivere og konsulenter både i privat og offentlig virksomhet, ved behov for ekstern rådgivning fra en person med ekspertise, spisskompetanse og erfaring som virksomheten selv ikke har. Det typiske er rådgivere innenfor IT og teknologi, som benyttes i utviklingsprosjekter, men bruk av rådgivere og konsulenter er også utbredt innenfor andre områder. Bruk av rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse vil ofte organiseres slik at det må anses som innleie, fordi prosjekter ønskes gjennomført i tett samarbeid med oppdragsgiver. Virksomhetene vil gjerne sende de ansatte regelmessig ut på oppdrag, slik at forholdene hos rådgivnings- og konsulentselskapet ofte vil være slik at selskapet er å anse som et bemanningsforetak. Derfor vil den foreslåtte forskriftsreguleringen få stor praktisk betydning, både i privat og offentlig sektor, ved at virksomhetene vil kunne fortsette å leie inn ved behov for slik kompetanse.

Vilkåret for å kunne leie inn rådgivere og konsulenter i dag er at det foreligger et reelt behov for midlertidig arbeidskraft. Forskriftsreguleringen vil derfor medføre en betydelig innstramming i muligheten til innleie av rådgivere og konsulenter, ved at det stilles krav om spesialkompetanse, slik at innleie etter forskriftsforslaget bare kan skje på bakgrunn av arbeidets art. Det vil si at innleie av rådgivere og konsulenter ikke kan skje for å avhjelpe arbeidstopper som ligger innenfor virksomhetens ordinære drift, selv om behovet er midlertidig.

I dag benyttes innleid helsepersonell i stor grad for å dekke et bemanningsbehov. Behovet oppstår blant annet som følge av at helse- og omsorgssektoren er avhengig av døgnkontinuerlig drift og at det kan være vanskelig å få tak i kvalifisert personell i distriktene. Forslaget til forskriftsregulering av adgangen til innleie av helsepersonell vil innebære at innleie fortsatt kan skje både ved behov for særlig kompetanse og for ekstra kapasitet. Det er likevel en begrensning sammenlignet med dagens adgang til innleie, ved at innleien må begrunnes i hensynet til forsvarlig helsehjelp. Innføringen av dette vilkåret medfører at det stilles strengere krav til de vurderinger virksomhetene gjør av innleie. Kravet til dokumentasjon av behovet for innleie vil antakelig bidra til at virksomhetene må ha et enda mer bevisst forhold til de vurderingene som foretas av innleie, også innenfor de områder som omfattes av det nye forskriftsforslaget.

Det er all grunn til å følge med på dette forskriftsforslaget, som er en positiv nyhet for helsesektoren og for virksomheter som i dag leier inn rådgivere og konsulenter med spesialkompetanse.